Karl Marx: Kapitalen. Kritikk av den politiske økonomien.

(Utgitt første gong 1867.)

Når eg skriv dette hausten 2008 er Kapitalen nok ein gong blitt meir enn aktuell på grunn av den kredittkrisa som no breier seg over verda frå utspringet sitt i USA. Du kan sjå noe av det Marx skreiv om denne typen kriser her http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/KarlMarxkreditt.htm

Teksten er meint som ei hjelp for å lese sjølv. All bør prøve å gjøre det. Kapitalen er eit grunnleggande verk i heile den moderne kulturen for alle, same kvar dei står politisk. Særlig for dei som vil stå for ein radikal politikk er Kapitalen eit viktig verk. Han er på langt nær så vanskelig som ryktet seier, og spesielt ikkje om vi får noen nøklar til dei plassane som etter erfaringa gir litt bry. Den viktigaste vansken er kanskje å bryte ut av dei tenkemåtane som vi er indoktrinerte med under det borgarlig-kapitalistiske hegemoniet.

Det første du må gjøre for å lese Kapitalen er å skaffe deg boka. Ho fins no i ei norsk utgåve på eit bind til kr. 149,-. Nett no er ho på tilbod til kr. 99,-, så det er bare å gå og kjøpe. Dette gjeld bare første bind av Kapitalen. Dei andre 2 binda fins ikkje i noen fullgod omsetting på norsk og heller ikkje Kapitalen si fjerde bok, dei tre binda som utgjør Teoriar om meirverdien.

Alle sitat frå Kapitalen si første bok er frå Karl Marx: Kapitalen – kritikk av den politiske økonomien. Første bok: Kapitalens produksjonsprosess. Forlaget Oktober, 1983, del 1-4. (Marx si bok er her delt i fire volum som kvart er paginert frå 1 og utetter.) Den utgåva som no er i sal inneheld alle desse 4 delbøkene i ei bok.

Eg sjekkar også omsettinga opp mot den tyske originalen:

Det er lurt å lese litt forord før vi startar for alvor med sjølve teksten i boka. La oss sjå litt på Marx sitt første forord, frå 1867. Her seier han noen viktige saker som han vil vi skal merke oss før vi kastar oss inn i boka.

Forord

I forordet seier Marx at Kapitalen er fortsettinga av skriftet ”Til kritikken av den politiske økonomien”, som han gav ut i 1859. Eg kan jo føye til at det første offentliggjorte bidraget til Marx når det gjeld økonomisk analyse var frå 1843 då han skreiv ”Utdrag frå James Mills bok ”Element frå den politiske økonomien”” som hadde komme ut i 1823. Her seier han mellom anna at framandgjøringa tar til med varebyttet mellom vareeigarar. Seinare fører han vidare analysane sine i dei såkalla ”Økonomisk-filosofisk manuskript” frå 1844, i polemikken mot Proudhon, ”Filosofiens elende”, som Marx skreiv vinteren 1846-47 og i ”Det kommunistiske partis manifest” frå 1848. Bare dei to siste skriftene blei gitt ut då Marx levde.

Så skreiv han frå 1850-53 24 notatbøker med kommentarar til det han las om varer, pengar, kapital, lønnsarbeid, jordeigedom, internasjonal handel, historia om oppfinningar og teknologi, kreditt, teori om auke i folkesetnaden, teori om økonomien i statar, historia til skikkar og vanar, litteratur, verdsmarknaden, kolonialisme og andre saker. Det meste av dette er ikkje offentliggjort. I 1851 skreiv han eit svært manuskript om ”Pengesystemet som heilskap” og eit anna med utdrag frå skriftene til den mest populære økonomen på den tida, David Ricardo. I 1854-55 skreiv han eit manuskript med tittelen ”Pengesystem, kredittsystem, kriser”. Og i 1858-59 laga han dei store notatbøkene kalla ”Grunnriss” der han klargjør for seg sjølv korleis kapitalen fungerer. Etter at ”Til kritikken ..” kom ut forsette Marx med å skrive ”Teoriar om meirverdien” i tre bind 1862-63. Så kom altså kapitalen i 1867.

I forordet seier han at all begynning er vanskelig og at det vanskeligaste med boka hans vil vere det første kapitlet, særlig den delen som inneheld analysen av varen.

For å kunne studere utviklinga av økonomien kan vi ikkje bruke mikroskop eller kjemiske reagensar. Vi må erstatte desse hjelpemidla med abstraksjonsevna. Så seier han at tilsynelatande har vi her å gjøre med reine spissfindigheitar. Og det er det og, men spissfindigheitar som vi må forstå om vi vil gripe heile kapitalen sin funksjonsmåte.

Så seier han at han i denne boka vil utforske den kapitalistiske produksjonsmåten og dei produksjonsforholda som den tilsvarer. Og han seier at han ser på utviklinga av kapitalen som noe som spring ut av naturlovene for den kapitalistiske produksjonen. Så kvalifiserer han naturlover som tendensar som set seg gjennom på ein jernhard naudsynt måte. For dei som er fanga i den borgarlige forståinga av naturlover, empirismen, vil dette vere det same som å seie at kapitalen si utvikling går som på skjener. Men om vi forstår at Marx (og Engels) har ei heilt anna oppfatning av tendensar i naturen, dvs. at han utviklar seg dialektisk, så kan vi sleppe unna den misoppfatninga. For nærare forklaring på dette kan du sjå her: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmesideKarlMarx1.htm

Marx seier og at det endelige målet for boka er å avsløre den økonomiske rørsleloven for det moderne samfunnet, men at ei slik forståing ikkje kan gjøre at vi kan få kapitalen til å hoppe over fasar i utviklinga si. Men ei forståing for lovene kan korte inn og mildne fødselsveane. Marx sitt mål her er altså å gjøre overgangen frå kapitalismen til kommunismen så kort og mild som mulig.

Så er han inne på motstanden mot det han avslører og til slutt kjem han med ei uttale overfor fordommane til den såkalla offentlige meining, som han aldri har gjort innrømmingar ovafor. Den lyder slik: ”Gå din eigen veg, og la folk snakke.”

På slutten av forordet til ”Til kritikken av den politiske økonomien” har han og eit slikt slagord. Han seier at ved inngangen til vitskapen, nett som ved inngangen til helvetet må dette kravet blir stilt: ”Her må kvar feigskap vike, kvar feigskap rivast opp med rota.”

Desse ordspråka seier noe om å halde seg til sakene og til fakta og ikkje bøye unna for press frå dei herskande klassane og dei herskande ideane.

Etterord

Vi må og seie noe om Marx sitt etterord til det andre opplaget av Kapitalen. Her seier han at han gjort ein del endringar, som skal gjøre det lettare for folk å forstå det han har å seie. Det gjeld særlig den første delen om analysen av varen. Så skriv han litt om korleis første utgåva blei mottatt og korleis det han sa har vist seg i røynda. Eg skal ikkje gå inn på det. Men derimot skal eg gå litt nærare inn på det han skriv om sin eigen metode som han har brukt når han skreiv Kapitalen.

Om Marx sin metode i etterordet

Her skriv Marx at ”Metoden som er anvendt i ”Kapitalen” er blitt lite forstått,..”

Så siterer han ein som melder boka hans i ”Vjestnik Evropy” (Europeisk budbringer) i Petersburg.

”For Marx er det bare en ting som er viktig: Å finne loven for de fenomenene han holder på å undersøke. Og det som er viktig for ham, er ikke bare den loven som behersker disse fenomenene i deres ferdige form og innbyrdes sammenheng, slik de kan observeres innenfor en gitt tidsperiode. Det som framfor alt er viktig for ham er loven for deres forandring, deres utvikling, dvs. deres overgang fra en form til en annen, fra et system til et annet. Og når han først har oppdaget denne loven, undersøker han i detalj virkningene av den, slik den ytrer seg i samfunnslivet… Som følge av dette konsentrerer Marx seg bare om en ting: Gjennom nøyaktige vitenskapelig undersøkelse å påvise at samfunnsforholdene med nødvendighet blir dannet av bestemte påfølgende systemer. Og så langt som mulig forsøker han å få en objektiv bekreftelse av de kjensgjerningene som tjener som utgangs- og støttepunkter for ham. For å kunne gjøre dette er det fullt ut tilstrekkelig at han, samtidig som han påviser nødvendigheten av det nåværende systemet også påviser nødvendigheten av et nytt system, som det første uunngåelig må gå over i, uavhengig av om menneskene tror det eller ikke, om de er seg dette bevisst eller ikke. Marx betrakter samfunnsutviklinga som en naturhistorisk prosess, styrt av lover som ikke bare er uavhengige av viljen, bevisstheten og hensikten til menneskene, men tvert om, snarere bestemmer deres vilje, bevissthet og hensikter … Om det bevisste elementet spiller en så underordnet rolle i sivilisasjonens historie, da er det klart at kritikken, hvis gjenstand er sivilisasjonen sjøl, mindre enn noe annet kan ha som grunnlag noen form av eller noe resultat av denne bevisstheten. Det betyr altså at det ikke er ideen, men bare de ytre fenomenene som kan tjene som utgangspunkt for kritikken. Kritikken vil begrense seg til å sammenligne og konfrontere en kjensgjerning, ikke med ideen, men med en annen kjensgjerning. Det viktige for kritikken er bare at begge kjensgjerningene blir undersøkt mest mulig nøyaktig og at den ene virkelig utgjør et nytt utviklingsmoment i forhold til den andre. Men fremfor alt er det viktig at rekka av samfunnssystemer ikke blir utforsket mindre nøyaktig, nemlig den rekkefølgen og de forbindelsene som de ulike utviklingsstadiene framtrer i. En vil her innvende at de allmenne lovene for det økonomiske livet er de samme, uavhengig av om en anvender dem på nåtida eller framtida. Men nettopp det benekter Marx. Ifølge ham finnes ingen slike abstrakte lover … Etter hans mening har tvert imot hver historisk periode sine egne lover … Så snart livet har overlevd en gitt utviklingsperiode, idet det går fra et gitt stadium til et annet, begynner det også å bli styrt av andre lover. Med andre ord: Det økonomiske livet viser oss et fenomen som er analogt med utviklingshistorien innen andre områder av biologien … De gamle økonomene erkjente ikke de økonomiske lovenes natur da de sammenlignet disse med lovene for fysikken og kjemien … En djupere analyse av fenomenene viste at sosiale organismer skiller seg fra hverandre like grundig som plante- og dyreorganismer … Ja, ett og samme fenomen kan faktisk være underlagt helt forskjellige lover, som følge av den ulike totaloppbygginga av disse organismene, av variasjonene i deres enkelte organer, forskjellen i betingelsene som de fungerer under osv. Marx benekter for eksempel at befolkningsloven er den samme til alle tider og på alle steder. Han påstår tvert om at hvert utviklingstrinn har sin egen befolkningslov … Med den ulike utviklinga av produktivkreftene forandrer forholdene seg og de lovene som styrer dem. Idet Marx, med dette utgangspunktet, stiller seg som mål å utforske og forklare det kapitalistiske økonomiske systemet, så formulerer han bare strengt vitenskapelig det målet som enhver nøyaktig undersøkelse av det økonomiske livet må ha … Den vitenskapelige verdien av slik forskning ligger i oppdagelsen av de særegne lovene som styrer framveksten, eksistensen, utviklinga og døden til en gitt samfunnsmessig organisme og hvordan den blir erstattet med en annen og høyere. Og en slik verdi har faktisk boka til Marx.” Så langt forfattaren som meldar ”Kapitalen”.

Marx sjøl kommenterer dette slik: ”Det forfatteren kaller min virkelige metode og som han her skildrer så treffende – og dessuten så velvillig, hva angår min personlige anvendelse av den –, hva annet er det enn den dialektiske metoden?”

Han fortsett slik: ”Riktignok må framstillingsmåten være formelt forskjellig fra forskingsmåten. Forskningen skal tilegne seg stoffet i detalj, analysere de forskjellige utviklingsformene og spore opp de indre forbindelsene mellom dem. Først etter at dette arbeidet er fullført, kan den virkelige bevegelsen bli framstilt tilsvarende. Dersom dette ikke lykkes, slik at stoffets liv blir gjenspeilet ideelt, kan det se ut som en har å gjøre med en konstruksjon a priori (uavhengig av erfaring).

Min dialektiske metode er ifølge sitt grunnlag ikke bare forskjellig fra Hegels, men dens rake motsetning. For Hegel er tankeprosessen, som han til og med under navnet ”ide” forvandler til et sjølstendig subjekt, virkelighetens demiurg (verdsskapande makt eller guddom), og virkeligheten sjøl bare dens ytre framtredelse. Hos meg er omvendt det ideelle ikke noe annet enn det materielle, som er omsatt og oversatt i det menneskelige hodet.

Den mystifiserende sida av den hegelske dialektikken kritiserte jeg for snart 30 år siden, på ei tid da den ennå var på moten. Men akkurat mens jeg holdt på med det første bindet av ”Kapitalen” behaget det de kjedelige, arrogante og middelmådige epigonene (usjølstendige etterlignere) som nå er toneangivende i det dannede Tyskland, å behandle Hegel slik den bra Moses Mendelsohn behandlet Spinoza på Lessings tid, nemlig som en ”død hund”. Jeg erklærte meg derfor åpent som elev av denne store tenkeren og koketterte til og med enkelte steder i kapitlet om verditeorien med den uttrykksmåten som var særegen for ham. Til tross for at dialektikken i Hegels hender blir mystifisert, er han ikke desto mindre den første som har framstilt den allmenne bevegelsesformen på en omfattende og bevisst måte. Hos ham står dialektikken på hodet. En må stille den på føttene for å kunne oppdage den rasjonelle kjernen innenfor det mystiske skallet.

I sin mystifiserte form ble dialektikken til en mote Tyskland fordi den syntes å glorifisere det bestående. I sin rasjonelle skikkelse er den for borgerskapet og dens doktrinære talsmenn noe frastøtende og avskyelig, fordi den inkluderer forståelsen av dens negasjon, av dens nødvendige undergang. Den betrakter altså enhver ny historisk form som uttrykk for en flytende bevegelse, dvs. den betrakter den også ut fra dens forgjengelige side. Den lar seg ikke imponere av noe, men er ifølge sitt vesen kritisk og revolusjonær.”

Slik sluttar altså Marx seg til hovudinnhaldet i meldaren si skildringa av hans eigen metode. Det kan være verdt å ta med seg disse påminningane inn i sjølve lesinga av ”Kapitalen”. Det er ei av dei få stadene i Marx sine skrifter der vi finner ei beskriving av den dialektiske metoden hans. Det tar vi altså med oss vidare. Derfor siterer eg så nøye og omfattande frå dei.

Ingen kongsveg til vitskapen

I for- og etterord til den franske utgåva seier han vidare: ”Undersøkelsesmetoden som jeg har brukt er ikke tidligere blitt anvendt på økonomiske spørsmål, noe som gjør det temmelig vanskelig å lese første kapittel. Det er å frykte at det franske publikumet, som alltid er utålmodig etter å komme til konklusjonen og begjærlig etter å forstå sammenhengen mellom de allmenne grunnsetningene og de dagsaktuelle spørsmålene, vil miste motet fordi de ikke straks vil kunne trenge videre fremover.

Det er en ulempe som jeg ikke kan gjøre noe annet med enn på forhånd å gjøre den sannhetssøkende leseren oppmerksom på og forberedt på dette. Det finnes ingen kongsvei for vitenskapen og det er bare de som ikke skyr anstrengelsen å klatre opp dens bratte stier som har utsikt til å nå dens lyse høyder.”

Han seier også at den franske utgåva har ein eigen vitskapelig verdi uavhengig av originalen og at også dei lesarane som leser tysk bør lese den franske versjonen.

I forordet til tredje opplaget seier Engels at dei sitata Marx har bruk bare ”fastslår hvor, når og av hvem en økonomisk idé først ble klart formulert under utviklingens gang”.

I forordet til den engelske utgava skriv Engels at ”Det gjenstår imidlertid en vanskelighet som vi ikke kunne spare leseren for: Visse uttrykk er brukt i en betydning som ikke bare er forskjellig fra språkbruken i dagliglivet, men også forskjellig fra betydningen i den vanlige politiske økonomien. Dette var imidlertid ikke til å unngå. Ethvert nytt syn innenfor en vitenskap innebærer en revolusjon i faguttrykkene i denne vitenskapen.” ”… det er sjølsagt at en teori som betrakter den moderne kapitalistiske produksjonen bare som et utviklingstrinn i menneskenes økonomiske historie, må bruke andre uttrykk enn de som er vanlige for de forfatterne som anser denne produksjonsmåten for å være uforgjengelig og endelig.”

Det kan vere nyttig å ta med seg desse orda vidare når vi no går inn på sjølve teksten i ”Kapitalen”.

Til teksten i Kapitalen

Kapitalen er sett saman av tre bøker. Av desse kom bare det første ut då Marx levde. Bind to redigerte og gav Engels ut i 1884 og bind tre kom ut etter same prosessen i 1894.

Teoriar om meirverdien, som inneheld analyser av dei tidligare økonomane sine skrifter, danna ein viktig del av grunnlaget for ”Kapitalen”. Men desse teoriane vart ikkje offentliggjorte før lenge etter at Marx var daud, og då i ei dårlig og omdanna utgåve redigert av Karl Kautsky i åra 1905-10. Den første vitskapelige utgåva kom i tida 1954-1961 i tre bind.

Eg bruker her tekstane frå ei norsk utgåve av første bind av ”Kapitalen” som kom ut på Oktober forlag i 1983. Her er første bok av kapitalen gitt ut i 4 delbind. Bindet består av 7 avsnitt og 24 kapittel. Eg siterar frå kvart delbind slik at delbind 1, side 77 = (D. 1, side 77.) I tillegg viser eg til kor i Marx-Engels Werke (MEW - tysk utgåve) du finn sitata og et sjekkar den norske omsettinga opp mot den tyske utgåva og den franske utgåva (Marx, Le Capital, Flammarion 1985) som Marx rekna som ein sjølvstendig original sidan han sjølv skreiv den. Dette er nyttig når einskilde tyske ord har fleire tydingar og den franske utgåva presiserer dette nærare.

Kapitalen kapittel 1

Så til saka – sjølve teksten i ”Kapitalen”, bind 1. Første avsnitt heiter ”Varer og penger” og første kapittel heiter ”Varen”. Første punkt her er ”Varens to faktorer: Bruksverdi og verdi (verdisubstans, verdistørrelse). Dette punktet tar sju og ei halv side i boka. For å gå vidare med studia må vi forstå desse sidene godt.

Kapittel 1.1 Varens to faktorer: bruksverdi og verdi (verdisubstans,verdistørrelse) verdistørrelse)

Første setning i boka er ”I de samfunnene der den kapitalistiske produksjonsmåten rår, framtrer rikdommen som en ”uhyre varesamling”, med den enkelte varen som dens elementærform. Undersøkelsen vår begynner derfor med en analyse av varen.” (Del 1, s. 43. og MEW 23, side 49.)

Så begynner beskrivinga/analysen av varen. ”Varen er for der første en ytre gjenstand, en ting som gjennom sine eigenskapar tilfredsstiller menneskelige behov av et eller anna slag.” (Same stad.) Han strekar under at det ikkje speler noen rolle om behova har utspringet sitt i magen eller i fantasien og at det heller ikkje dreier seg om korleis tingen tilfredsstillar det menneskelig behovet – om den gjør det umiddelbart som livsmiddel/forbruksting, eller den gjør det via ein omveg, som produksjonsmiddel.

Deretter skriv han at: ”Nytten av en ting gjør den til bruksverdi.” (D.1, s. 44 og MEW 23, side 50.) Bruksverdien er bestemt av eigenskapane til varelekamen og kan ikkje eksistere utan denne. ”Sjølve varelegemet, …, er derfor en bruksverdi eller et gode.” Og bruksverdien blir virkeliggjort i bruken eller konsumet/forbruket.

Så kjem overgangen til neste viktige moment i varen. ”Bruksverdiene utgjør det stofflige innholdet i rikdommen, uansett hvilke samfunnsmessig form den har. I den samfunnsformen som vi skal undersøke utgjør de samtidig de stofflige bærerne av - bytteverdien.” (D.1, s. 44 og 45 og MEW 23, side 50.)

Då er vi altså framme ved varen sin andre eigenskap, si andre side - bytteverdien.

Marx seier at ”Bytteverdien framtrer ved første blikk som det kvantitative forholdet, som den proporsjonen, i hvilken en bruksverdi av et slag blir byttet mot bruksverdier av et annet slag. Dette forholdet veksler stadig, alt etter tid og sted. Bytteverdien opptrer derfor som noe tilfeldig og reint relativt. En indre, immanent (som ligger inne i tingen sjølv) bytteverdi hos varen (valeur intrinsèque) er altså en contratictio in adjecto (sjølvmotseiing).” (D.1, s. 45 og MEW 23, side 50-51.)

Så ser Marx nøyare på saka og kjem til følgjande konklusjon: ”De gyldige bytteverdien til en og samme vare uttrykker det samme. Men for det andre: Bytteverdien kan bare være uttrykksmåten, ”framtredelsesformen” for et innhold som det er mulig å skjelne fra den.” (d.1, s. 45 og MEW 23, side 51.)

”La oss videre ta to varer, for eksempel hvete og jern. Uansett hva deres bytteforhold er, så er det alltid mulig å framstille det i en likning der en gitt mengde hvete blir satt likt med en eller annen mengde jern, for eksempel 1 quarten hvete = a centner jern. Hva forteller denne likningen? Den forteller at et felles element av samme størrelse eksisterer i to forskjellige ting, i 1 quarten hvete og likeså i a centner jern. Begge er altså lik noe tredje, som i og for seg verken er den ene eller den andre. Hver av de to, for så vidt som de er bytteverdier, må altså kunne reduseres til dette tredje.” (Samme stad.)

Når han har funne ut at to forskjellige varene inneheld noe som er forskjellig frå begge to, men likevel noe som er likt, og noe som vi ikkje kan sjå og føle, så går han over til å diskutere kva dette vel kan vere.

Konklusjonen er: ”Dersom en ser bort fra bruksverdien, så blir det bare én egenskap tilbake hos varelegemet, den at de er arbeidsprodukter. Arbeidsproduktene har imidlertid også forvandlet seg i hendene våre. Når vi abstraherer fra bruksverdien, så abstraherer vi også fra de legemlige bestanddelene og formene som gjør arbeidsproduktet til bruksverdi. Det er ikke lenger bord eller hus eller garn eller en annen nyttig ting. Det er heller ikke produktet av snekkerarbeid eller bygningsarbeid eller spinnarbeid eller noe annet bestemt produktivt arbeid. Sammen med arbeidsproduktenes nyttige karakter forsvinner den nyttige karakteren til det arbeidet som er representert i dem. Disse arbeidsartenes forskjellige konkrete former forsvinner altså også, de skiller seg ikke lenger fra hverandre, men er alle redusert til likt menneskelig arbeid, abstrakt menneskelig arbeid.” (d.1, s. 46 og 47 og MEW 23, side 52.)

Så går Marx vidare inn på dette og beskriver det som er blitt igjen av arbeidsprodukta. Det er ikkje noe anna enn ei formlaus masse av menneskelig arbeid utan forskjellar, det er forbruk av menneskelig arbeidskraft utan omsyn til måten han blir brukt på.

”Disse tingene uttrykker nå bare at menneskelig arbeid er forbrukt, at menneskelig arbeid har hopet seg opp i produksjonen av dem. Som krystaller av denne felles, samfunnsmessige substansen er de verdier – vareverdier.” (D.1, s. 47 og MEW 23, side 52.)

Så seier han at ”Det som er felles, som framtrer i bytteforholdet mellom varene, eller i bytteverdien, er altså verdien av varen.” (D.1, s. 47 og MEW 23, side 53.)

Han seier så at han i den vidare framstillinga vil komme tilbake til bytteverdien som verdien sin naudsynte uttrykksmåte, men at han først vil sjå på varen uavhengig av denne forma.

”En bruksverdi eller et gode har altså bare verdi fordi abstrakt menneskelig arbeid er blitt legemliggjort eller materialisert i den. Hvordan skal en nå måle størrelsen av dens verdi? Gjennom den mengden ”verdiskapende substans”, det arbeidet, som den inneholder. Sjølve kvantiteten av arbeidet blir målt etter hvor lenge det varer i tid, og arbeidstida har igjen sin målestokk i bestemte tidsdeler, som time, dag osv.” (Samme stad.)

Så seier han at med dette utgangspunktet kan det sjå ut som ein vare får meir verdi dess lengre tid det tar å lage han, at dei lataste arbeidarane skaper mest verdi. Men slik er det sjølvsagt ikkje.

”I produksjonen av en vare trenger den altså bare den arbeidstida som er gjennomsnittlig nødvendig eller samfunnsmessig nødvendig. Samfunnsmessig nødvendig arbeidstid er den arbeidstida som trengs for å fremstille en eller annen bruksverdi under de gitte samfunnsmessig-normale produksjonsvilkårene og med den samfunnsmessige gjennomsnittsgrad av dyktighet og arbeidsintensitet.” (D1, s. 48 og MEW 23, side 53.)

Her legg altså Marx saman all den arbeidstida som er blitt brukt for å lage ein vare i ein sekk og alle varene som er blitt produsert i ein annan sekk og så delar han den samla arbeidstida på det samla talet på varer. Då får han ei gjennomsnittstid for produksjonen av varen, og det er den samfunnsmessig naudsynte arbeidstida for å produsere han.

Konklusjonen er slik: ”Det er altså bare mengden av samfunnsmessig nødvendig arbeid eller den arbeidstida som er samfunnsmessig nødvendig for å fremstille en bruksverdi som bestemmer dens verdistørrelse.” (D.1, s. 48 og MEW 23, side 54)

Ut frå dette er det slik at dess meir slik arbeidstid som går med til å produsere ein vare, dess meir er han verd. Det er då også slik at når arbeidet si produktivkraft blir større, så trengs det kortare arbeidstid for å lage same tal av varer og då søkk verdien av desse varene.

(Dei som les den svenske utgåva av Kapitalen frå Bo Cavefors forlag må vere merksam på ein stygg trykkfeil i nest siste avsnitt i dette delkapitlet som får det til å sjå ut som om Marx konkluderer med det motsette, nemlig at jo mindre arbeidstid som går med til å lage ein vare, dess større verdi har han. Det ser slik ut fordi eit par linjer i originalen er utelatne midt inne i ei setning.)

Til slutt i det første underkapitlet til kapittel 1 har Marx (og Engels) noen viktige avgrensingar.

For det første seier Marx at ein ting kan vere ein bruksverdi utan å vere verdi, til dømes når den nytten han har for menneska ikkje er formidla gjennom arbeid. Han nemner her luft, jomfruelig jord, naturlige enger, viltvoksande tre osb.

For det andre seier han at ein ting også kan vere nyttig og produkt av menneskelig arbeid utan å vere ein vare. Den som arbeider og lagar noe som tilfredsstillar eige behov skapar ein bruksverdi, men ingen vare. For å produsere ein vare må han ikkje bare produsere bruksverdi, men bruksverdi for andre, samfunnsmessig bruksverdi.

Så legg Engels til (i ein parentes) for det tredje at det heller ikkje er nok at ein produserer for andre. I middelalderen produserte bonden tiande til presten og skattekorn for føydalherren. Men dei var ikkje varer sjølv om dei var lage for andre. ”For å bli vare må produktet gjennom bytte bli overført til den det skal tjene som bruksverdi” (D.1, s. 50 og MEW 32, side 55.)

Og til slutt seier Marx at ein ting ikkje kan vere verdi utan å vere bruksgjenstand. Om han ikkje er til noe nytte, så er arbeidet som han inneheld nyttelaust, det tel ikkje som arbeid og dannar derfor ingen verdi. (Same stad.)

Det neste vi skal sjå på er dobbeltkarakteren til det arbeidet som er representert i varen.

Kapittel 1.2. Dobbeltkarakteren til det arbeidet som er representert i varen

Marx tar her utgangspunkt i konklusjonane frå første delkapittel. Varen står fram for oss som noe tosidig, som bruksverdi og bytteverdi. Det viste seg og at arbeidet, når det er uttrykt i verdien, ikkje har sei same kjenneteikna som det har som produsent av bruksverdiar. Og Marx seier at ”Denne tosidige naturen til det arbeidet som varen inneholder ble først kritisk påvist av meg.” (D.1, side 51 og MEW 23, side 56.) Og han forsett slik: ”Da dette er det springende punktet som forståelsen av den politiske økonomien dreier seg om, skal vi belyse dette nærmere her.” (Same stad.) Og så går han i gong med det.

Utgangspunktet er to varer, til dømes ein frakk og 10 alen lerret. Han går og ut frå at frakken har den dobbelte verdien av lerretet. Når 10 alen lerret er lik V, så er ein frakk lik 2V.

Først er altså frakken ein bruksverdi som stettar eit visst behov. Det blir framstilt ved ein bestemd art produktiv verksemd som spring ut av formålet med framstillinga, arbeidsmetoden, gjenstanden, middelet og resultatet.

”Det arbeidet hvis nytte på denne måten viser seg i produktets bruksverdi, eller i at produktet er en bruksverdi, kaller vi kort og godt for nyttig arbeid.” (Same stad.)

Dei arbeida som framstillar frakken og lerretet som bruksverdiar er også kvalitativt forskjellig. Det eine er skreddararbeid, det andre er veving. Det er bare fordi varene er kvalitativt forskjellige bruksverdiar laga av kvalitativt forskjellig arbeid at dei kan opptre ovafor kvarandre som varer. ”Frakk lar seg ikke bytte mot frakk, en bruksverdi kan ikke byttes mot den samme bruksverdien.” (Same stad.)

Viss vi ser på alle dei forskjelligarta bruksverdiane og varetinga så er trer det fram ein heilskap av like mangfaldige nyttige arbeide som kan delast opp etter slekt, art, familie, underart, varietet – ein samfunnsmessig deling av arbeidet. Ei slik arbeidsdeling er ein føresetnad for vareproduksjonen. Men ein kan likevel ha arbeidsdeling utan vareproduksjon. Marx nemnar den gamalindiske fellesskapen der arbeidet er delt samfunnsmessig utan at produktet blir til varer. Og han nemner ein kvar fabrikk der arbeidet er delt systematisk, men der denne delinga ikkje er formidla gjennom at arbeidarane bytter dei individuelle produkta med kvarandre.

Han seier ut frå dette at ”Bare produkter av privatarbeider som er sjølstendige og uavhengige av hverandre, kan opptre i forhold til hverandre som varer.” (D. 1, side 52 og MEW 23, side 57.)

Så samanfattar han det han til no har sagt i dette delkapitlet slik: ”Vi har altså sett: I bruksverdien av enhver vare skjuler det seg en bestemt målrettet produktiv virksomhet, eller et nytting arbeid. Bruksverdier kan ikke opptre som varer i forhold til hverandre dersom det ikke skjuler seg kvalitativt forskjellige nyttige arbeider i dem. Et samfunn der produktene allment tar form av varer, er et samfunn av vareprodusenter. I et slikt samfunn blir den kvalitative forskjellen mellom de nyttige arbeidene, som blir drevet uavhengig av hverandre i form av sjølstendige produsenters privatarbeid, utviklet til et mangeleddet system, til en samfunnsmessig deling av arbeidet.” (Same stad.)

Vidare er det slik at menneska har lage klede i tusenvis av år fordi dei trengte å kle seg, utan det gjorde noe menneske til skreddar. ”Men eksistensen av frakken, av lerretet av ethvert element av den materielle rikdommen som ikke er til sted i naturen, må alltid formidles gjennom en særskilt målrettet produktiv virksomhet, som assimilerer særskilte naturstoffer for særskilte menneskelige behov. Som skaper av bruksverdier, som nyttig arbeid, er arbeidet derfor en eksistensbetingelse for menneskene uavhengig av alle samfunnsformer, en evig naturnødvendighet som formidler stoffskiftet mellom mennesket og naturen, og derfor også det menneskelige livet sjøl.” (D. 1, side 52-53.)

Eg stussa på ordet assimilerer. Kva tyder det eigentlig her? Det kjem frå latin a = til og similare = lik og tyder ofte å gjøre lik å omdanne noe og ta det inn i seg sjølv slik at det blir ein del av ein sjølv. Det brukast i biologien om fordøyinga, dvs. omsmelting og omdanninga av næringsmiddel til kroppens eigne delar, celler osv. Men meininga bli no litt merkelig då.

I den franske versjonen av Kapitalen, som Marx sidestiller med originalversjonen, fordi han skreiv den franske versjonen sjølv, brukar han ordet approprier i staden for assimiler. (Marx, Le Capital, Flammarion 1985, livre 1, page 46.) Han kunne ha brukt assimiler, for det er eit vanlig fransk ord og. Når han bruker approprier i staden for assimiler på fransk så gir han ei meir presis tyding av omgrepet. Ei tyding av approprier er å tilpasse, å gjøre noe passande for ein bruk. Eg trur at det er ei grei tyding av ordet assimiler her. På tysk kan assimilieren både ha tydinga å gjøre lik og å tilpasse. Eg trur den siste tydinga gir best meining her.

Så i staden for ” som assimilerer særskilte naturstoffer for særskilte menneskelige behov” vil eg foreslå omsettinga ”som tilpasser/omdanner særskilte naturstoffer for/til særskilte menneskelige behov”.

Ei anna unøyaktigheit i omsettinga i slutten av sitatet ovanfor gjør at eg vil omsette det slik: ”Som skaper av bruksverdier, som nyttig arbeid, er arbeidet derfor en eksistensbetingelse for menneskene uavhengig av alle samfunnsformer, en evig naturnødvendighet for å formidle (um zu vermitteln) stoffskiftet mellom mennesket og naturen, og derfor også det menneskelige livet sjøl.”

Elles kan vi her trekke linjene tilbake til dei såkalla ”økonomisk-filosofisk manuskripta” der stoffskiftet eller utvekslinga mellom menneska og naturen rundt står sentralt, og der Marx også bruker omgrepa menneska sin organiske lekam om mennesket i seg sjølv som ein del av naturen og menneska sin uorganiske lekam om den delen av naturen rundt menneska som menneska lever av og i.

Så går vi tilbake til Marx si tankerekke. Han seier at bruksverdiane, varelekamane, er danna av ei samanbinding av to element, naturstoff og arbeid. Om vi trekk vekk alle nyttige arbeid som ligg i frakken eller lerretet, så blir det noe materielt att som er der frå naturen si side utan medverknad frå menneska.

Menneska kan i utvekslinga si med naturen rundt, i produksjonen, bare gå fram på same måte som naturen sjølv, dvs. endre forma på stoffa. Og i dette arbeidet blir menneska støtta av naturkreftene. Og så kjem ei kjend formulering: ”Arbeidet er altså ikke den eneste kilden til bruksverdiene, den materielle rikdommen som mennesket produserer. Arbeidet der dets far, som William Petty sier, og jorda er dets mor.” (D. 1, side 53 og MEW 23, side 58.)

Så tar Marx eit nytt steg. Han går over frå varen som bruksting til vareverdien. Her er utgangspunktet at frakken har dobbelt så stor verdi som lerretet. Men det er ein forskjell i kvantitet/mengd som førebels ikkje interesserer oss. Når ein frakk har dobbelt så stor verdi som 10 alen (ca. 6 m.) lerret (Ein alen, = ein engelsk ell, er lik 2 foot=0,30480 m*2=0,6096 m.)

kan vi seie at 20 alen (ca. 12 m) lerret har same verdi som ein frakk. Og så kjem ei viktig formulering: ”Som verdier er frakk og lerret ting av samme substans, objektive uttrykk for likeartet arbeid.” Og vidare ”Dersom en ser bort fra den bestemte formen for produktiv virksomhet og dermed fra arbeidets nyttige karakter, så utgjør det produktive arbeidet bare forbruk av menneskelig arbeidskraft. - skredderarbeid og veving er … produktiv bruk av menneskelig hjerne, muskler, nerver, hender osv. og i denne betydningen er begge menneskelig arbeid. Det er bare to forskjellige former for forbruk av menneskelig arbeidskraft. .. .. verdien av varen representerer menneskelig arbeid rett og slett, forbruk av menneskelig arbeid overhodet. … forbruk av enkel arbeidskraft, dvs. den arbeidskrafta som ethvert vanlig menneske uten særlig utvikling er utstyrt med i sin fysiske organisme.” (D. 1, side 53-54 og MEW 23, side 58-59.)

Marx går litt djupare inn i dette og skriv vidare at karakteren av det enkle gjennomsnittsarbeidet varierer i forskjellige land og kulturepokar, men at det er gitt i eit bestemt samfunn. Og han seier at: ”Komplisert arbeid gjelder bare som potensert eller snarere multiplisert enkelt arbeid, slik at en mindre mengde komplisert arbeid er lik en større mengde enkelt arbeid.” (Same verk, side 54-55 og side 59.) I den franske utgåva av Kapitalen står det for komplisert arbeid: ”travail complexe (skilled labour, travail qualifié), dvs. kvalifisert eller faglært arbeidskraft. (Marx: Le Capital, Livre I, sections i à iv, Flammarion 1985, side 48.) Frå no av gir eg også tilvisning til den franske utgåva.

Så fortsett Marx slik: ”Erfaringen viser at denne omregningen foregår bestandig. En vare kan være produktet av det mest kompliserte arbeid, men gjennom verdien er den likestilt med produktet av enkelt arbeid og representerer derfor sjøl bare en bestemt mengde enkelt arbeid.” (Samme verk, side 55/59/48.)

Her er det og noe unøyaktig i omsettinga. I siste delen av omsettinga står det ”representerer derfor” osb. På tysk står det daher som kan tyde både derfor og av det. I den franske utgåva står det dont som bare har tydinga av det. Derfor tenkjer eg at ei meir korrekt omsetting av perioden skulle vere: ”En vare kan være produktet av det mest kompliserte arbeid, men gjennom verdien er den likestilt med produktet av enkelt arbeid og representerer sjøl bare en bestemt mengde av det.” Ordet derfor er dermed vekk i denne perioden.

”De forskjellige arbeidsartene blir i forskjellige proporsjoner redusert til enkelt arbeid som sin måleenhet. Disse proporsjonene blir fastsatt gjennom en samfunnsmessig prosess som foregår bak ryggen på produsentene og forekommer dem derfor å være bestemt av sedvane.” (Same stad.)

Marx seier så at han for å gjøre det lett for seg sjølv og oss reknar alle slags arbeidskraft om til enkel arbeidskraft.

I det som Marx skriv her har han, som han seier, ”abstrahert frå” den forskjellen verdiane ”frakk” og lerret” har som bruksverdiar. Og han har gjort det same når det gjeld dei arbeida som går inn frakken og lerretet. ”Bruksverdiene frakk og lerret utgjør kombinasjonene av målbestemte produktive virksomheter med tøy og garn. Verdiene i frakk og lerret derimot utgjør bare likeartede arbeidsmasser.” Og dei arbeida som desse verdiane inneheld, ser vi heller ikkje på ut frå deira produktive tilhøve til tøy og garn, men bare som ”anvendt menneskelig arbeidskraft”. (Same stad, side 55/59/48.)

Men no er det slik at frakk og lerret ikkje bare er verdiar, men verdiar av ein bestemd storleik og ut frå føresetnadene våre, så er frakken dobbelt så mye verd som 10 (ca. 6 meter) alen lerret. (Ein alen, = engelsk ell, er lik 2 foot=0,30480 m*2=0,6096 m.) Så spør Marx kva denne forskjellen i verdistorleik kjem av. Og han svarar sjølv at det kjem av at lerretet bare inneheld halvparten så mye arbeid som frakken. Arbeidskrafta må då brukast i dobbelt så lang tid for å produsere ein frakk som for å produsere lerretet.

Ut frå dette diskuterer så Marx forholdet mellom mengder av bruksverdiar og verdiar. Vi kan få fleire bruksverdiar samstundes som verdien av dei fell. De skjer dersom arbeidet sin produktivitet stiger. For når arbeidet sin produktivitet stiger så går den arbeidstida det tar å lage bruksverdien ned. Med stigande produktivitet kan det ta kortare tid å lage to frakkar enn det før tok å lage ein. Dette heng saman med den dobbeltsidige karakteren av det arbeidet som går med til å lage ei vare. Produktivkraft er alltid produktivkrafta til det nyttige, konkrete arbeidet som har med bruksverdien å gjøre. Det verkar derfor ikkje inn på det abstraherte arbeidet som vi snakkar om når vi ser på verdien av ei vare.

Derfor er det slik at same arbeid i løpet av same tidsromet alltid gir den same verdistorleiken, uavhengig av korleis produktivkrafta endrar seg. Men i løpet av same tidsromet gir same arbeidet forskjellige mengder bruksverdiar, meir når produktivkrafta stig, mindre når ho går ned.

Marx konkluderer slik: ”Den samme forandringen i produktivkrafta som øker fruktbarheten av arbeidet og derfor massen av bruksverdier som det fremstiller, minsker altså verdistørrelsen av denne økte massen som helhet når den reduserer summen av den arbeidstida som er nødvendig for å produsere den. Likeledes omvendt.” (Same verk, side 57/61/49.)

I den franske utgåva er det neste, og siste avsnittet i dette underkapitlet utvida slik at det forklarer meir enn den tyske og norske utgåva. Eg vil derfor omsette første og siste del av den franske versjonen.

Her kjem første del: ”Av det vi har skrive ovanfor følgjer det at om det ikkje eigentlig er to slags arbeid i varen, så er slik at det same arbeidet i han (varen) er i motsetnad til seg sjølv etter som vi knyter det (arbeidet) til bruksverdien av varen som til produktet sitt (arbeidet sitt produkt), eller om vi knyter det (arbeidet) til verdien av denne varen som det reine objektive uttrykket for det (arbeidet).”

Så kjem det som står i den tyske/engelske/norske/franske utgåva: ”Alt arbeid er på den ene sida forbruk at menneskelig arbeidskraft i fysiologisk forstand, og i denne egenskapen av likt menneskelig eller abstrakt menneskelig arbeid danner det vareverdien. Alt arbeid er på den andre sida forbruk av menneskelig arbeidskraft i en særskilt målbestemt form, og i denne egenskapen av konkret nyttig arbeid produserer det bruksverdier.”

Etter det kjem eit tillegg att i den franske utgåva som er slik: ”På same måte som varen framfor alt må vere noe nyttig for å vere ein verdi, på same måte må arbeidet vere nyttig for å vere akseptert bruk av menneskelig kraft, menneskelig arbeid, i den abstrakte tydinga av ordet.

Verdien sin substans/sitt innhald og storleiken av han er nå bestemt. Det står no att å analysere verdien sin form.” (Same verk, side 49.)

Kapittel 1.3. Verdiformen eller bytteverdien

I dette kapittelet løyser Marx pengane si gåte. Kapittelet begynner slik: ”Varer kommer til verden i form av bruksverdier eller varelegemer, som jern, lerret, hvete osv. Dette er deres hverdagslige naturalform. De er imidlertid bare varer fordi de er noe dobbelt, bruksgjenstander og samtidig verdibærere. De framtrer derfor bare som varer eller har bare form av varer i den grad de har dobbeltform, naturalform og verdiform.” (Same verk, side 58, 62,49-50.)

”En kan derfor snu og vende på den enkelte varen så mye en vil, den forblir ubegripelig som verditing. Varene er bare legemliggjøring av verdi for så vidt de er uttrykk for den samme samfunnsmessige enhet, menneskelig arbeid. Deres karakter av legemliggjort verdi er altså reint samfunnsmessig. Dersom vi husker dette, så sier det seg sjøl at den bare kan framtre i det samfunnsmessige forholdet mellom varer. Vi tok faktisk utgangspunkt i varenes bytteverdi eller bytteforhold for å komme på sporet etter verdien, som lå skjult der. Vi må nå vende tilbake til denne uttrykksformen for verdien.” (Same stad side 58-59.)

Så skriv Marx at alle veit at varene har ei felles verdiform som står i slåande kontrast til den fargerike naturalforma til varene sine bruksverdiar – nemlig pengeformer. Det han vil gjøre no er å følgje utviklinga av det verdiuttrykket som varene sitt verdiforhold inneheld, frå de enklaste, uslaste figuren til den blendande pengeforma. Og med denne undersøkinga, skriv Marx, forsvinn og pengane si gåte.

Herifrå begynner Marx sin analyse av verdiforma. Han begynner med den enkle verdiforma (17 sider)og fortsett med den totale/utvikla verdiforma (3 sider)for så å analysere den allmenne verdiforma (5 sider) og avslutte med pengeforma (ei side). Til saman er dette heile kapittel 1.3. Underavsnitt er markert med store bokstavar frå A) til D), slik:

Kapittel 1.3. A) Enkel, enkeltstående eller tilfeldig verdiform

Marx går ut frå at det enklaste verdiforholdet er det mellom ein vare og ein annan av eit anna slag, same kva. Dette enklaste verdiforholdet mellom to varer skriv han slik: ”x vare A = y vare B eller: x vare A er verd Y vare B. (20 alen lerret = 1 frakk eller: 20 alen lerret er verd en frakk.)” (Same stad side 59/63/50.)

Kapittel 1.3. A)1. De to polene i verdiuttrykket: Relativ verdiform og ekvivalentform

Han skriv at ”Hemmeligheten ved alle verdiformer skjuler seg i denne enkle verdiformen. Den egentlige vanskeligheten ligger derfor i å analysere denne.” (Same stad.)

Så går vi altså laus på denne analysen. Marx seier at dei to varene av forskjellig art spelar to forskjellige roller i verdiuttrykket. Viss vi ser på dei varene han har vald, lerret og frakk, så uttrykker lerretet verdien sin i frakken. Då spelar den første varen ein aktiv rolle, den andre ein passiv rolle. Marx seier at den første varen er framstilt som relativ verdi, eller er i relativ verdiform. Den andre varen tener som ekvivalent, eller har ekvivalentform.

Vi ser her at verdien har tatt to forskjellige former, relativ og ekvivalent verdiform. Om desse formene seier Marx at dei er moment som høyrer saman, som er vilkårsbundne til kvarandre og som det ikkje er mulig å skilje frå kvarandre. Og samstundes er dei motsette ekstremar som utlukkar kvarandre, dei er to polar i det same verdiuttrykket og dei fordelar seg på dei forskjellige varene som verdiuttrykket bind saman.

Den same varen kan ikkje uttrykke sin eigen verdi. Verdien av lerretet (den relative verdiforma) kan bare bli uttrykt relativt, dvs. i ein annen vare. Du må ha ein annan vare som er sett ovafor den relative verdiforma til lerretet, ein annan vare som har ekvivalentform.

Den varen som er i ekvivalentform kan heller ikkje samstundes stå i relativ verdiform. Det er ikkje den som uttrykker verdien sin. Den leverer bare materialet til ein annan vare sitt verdiuttrykk.

Vi kan snu om på uttrykket slik at frakken kjem i relativ verdiform, men då må lerretet bli til ekvivalent verdiform.

Marx konkluderer slik: ”Den samme varen kan altså ikke opptre samtidig i begge formene innenfor det samme verdiuttrykket. Disse formene utelukker hverandre tvert om som motpoler.

Om en vare nå befinner seg i relativ verdiform eller i den motsatte ekvivalentformen, avhenger utelukkende av den stillingen den til enhver tid har i verdiuttrykket. Det avhenger altså av om den er den varen hvis verdi blir uttrykt, eller den varen som det blir uttrykt i.” (Samme verk, side 60/63-64/51.)

Kapittel 1.3. A)2. Den relative verdiformen

a) Innholdet i den relative verdiformen

Marx seier at for å finne korleis det enkle verdiuttrykket til ein vare skjular seg i verdiforholdet mellom to varer, så må vi først sjå på dette forholdet heilt uavhengig av det kvantitative aspektet ved forholdet.

Denne analysen er verkelig sensasjonell og morosam, som å avsløre triksa til ein tryllekunstnar. Og det opnar vegen for å forstå heile samanhengen i Marx sin økonomiske teori, både korleis han er knytt til framandgjøringsomgrepet og til den vidare utviklinga av verdien til kapital.

Ein grunn til at økonomar går vill her er at dei for det meste går fram på den omvendte måten. Dei ser bare forholdet der bestemte mengder av varesortar gjelder som like kvarandre. Dei overser at for å kunne samanlikne storleiken (kvantiteten) på forskjellige ting, så må vi først redusere dei til same eining. Det er bare når tinga er uttrykk for ein og same eining, har same namn, at vi kan samanlikne storleiken deira.

Same kor mange frakkar 20 alen lerret er lik, om lerretet er verd få eller mange frakkar, så tyder eit slikt forhold at lerret og frakk som verdistorleikar er uttrykk for same eininga, er ting av same natur. Lerret = frakk er sjølve grunnlaget for likninga.

Likevel så er det slik at dei to varene som er sett til å vere kvalitativt like, ikkje speler same rolla. Det er bare verdien av lerretet som blir uttrykt – og det skjer ved at det har frakken som sin ”ekvivalent” eller som den tingen det kan bytast mot. I det forholdet som er sett opp her gjeld frakken som eksistensform for verdien, som verditing, for det er bare i denne eigenskapen at den er det same som lerretet. På den andre sida kjem lerretet sin eigen eksistens som verdi til syne, eller får eit sjølvstendig uttrykk. For som Marx samanfattar: ”Det er bare som verdi at lerretet kan forholde seg til frakken som likeverdig eller utbyttbart.” (Same verk side 61/64/52.)

”Dersom vi sier: Som verdier er varene bare ensartete masser av menneskelig arbeid, så har analysen vår redusert dem til verdiabstraksjonen, men uten å gi dem en verdiform som lar seg atskille fra deres naturalform. Annerledes når det gjelder verdiforholdet mellom to varer. Verdikarakteren til den ene varen framtrer her gjennom dens eget forhold til den andre varen.” (Same verk side 62/65/52.)

”Det er bare ekvivalentuttrykket til de forskjelligartede varene som bringer karakteren av det verdiskapende arbeidet fram i dagen, idet det faktisk reduserer de forskjelligartede arbeidene som skjuler seg i de forskjelligartede varene til det som de har felles, menneskelig arbeid overhodet.

Det er imidlertid ikke nok å uttrykke den spesifikke karakteren av det arbeidet som verdien av lerretet består av. Menneskelig arbeidskraft i bevegelse, eller menneskelig arbeid, skaper verdi, men er ikke verdi. Arbeidet blir verdi i størknet tilstand, i legemliggjort form. For å kunne uttrykke verdien av lerretet som en ensartet masse av menneskelig arbeid, må den bli uttrykt som noe ”legemliggjort”, som noe som er tinglig forskjellig fra sjølve lerretet, men samtidig er felles for lerretet og alle andre varer.” (Same verk, side 62-63/65-66/52-53.)

Det Marx vil ha fram med analysen sin her, er at begge varene, både den som står i relativ form (lerretet) og den som står i ekvivalentform (frakken) har verdi som følgje av at menneskelig arbeid har gått med til å lage dei. Men dette er bare ein abstrakt storleik som må bli uttrykt i noe materielt for å kunne fungere i praksis. Det verdimålet som ein brukar til å måle ein annan vare sin verdi med, må ta ein materiell form. Verdien av lerretet blir uttrykt i tingen frakk.

Marx samanfattar slik: ”I det verdiforholdet der frakken utgjør ekvivalenten til lerretet, gjelder altså frakkeformen som verdiform. Verdien av varen lerret blir derfor uttrykt i legemet til varen frakk, verdien av den ene varen (blir uttrykt) i bruksverdien til den andre. Som bruksverdi er lerretet åpenbart en ting helt forskjellig fra frakken, som verdi er den ”frakk-lik” og ser derfor ut som en frakk. Slik får det en verdiform som er forskjellig fra dets naturalform.” (Samme verk, side 63-64/66/53.)

”Ved hjelp av verdiforholdet blir altså naturalformen til varen B forvandlet til verdiformen for varen A, eller legemet til varen B blir til verdispeilet til varen A. Idet varen A forholder seg til varen B som verdilegeme, som materialisert menneskelig arbeid, benytter den bruksverdien B som materiale for sitt eget verdiuttrykk. Verdien av varen A, uttrykt på denne måten i bruksverdien av varen B, står i relativ verdiform.” (Samme verk, side 64/67/54.)

Dette gir opphav til ei mengd merkelige fenomen som Marx kjem tilbake til i fjerde og siste del av kapittel 1, Varens fetisjkarakter og dens hemmelighet.

Marx har her også ein interessant note der han seier at ”På en måte går det med menneskene som med varen. Mennesket kommer verken til verden med et speil som Fichtesk filosof: Jeg er jeg. Mennesket speiler seg først i et annet menneske. Først når mennesket Peter forholder seg til mennesket Paul som sin like, forholder Peter seg til seg sjøl som menneske. For Peter blir dermed Paul med hud og hår, i sitt paulinske legeme, til framtredelsesformen for arten menneske.” (Same verk, side 64/67/366.)

b) Den relative verdiformens kvantitative bestemmelse

I dette underkapitlet går Marx nærmare inn på korleis endringar i arbeidets produktivkraft verkar inn på det relative uttrykket for verdistorleiken. Utgangspunktet er at vare A blir målt ved vare B og at dei ikkje bare er like ut frå at dei er produkt av udifferensiert, sosialt arbeid, men at dei og førekjem i eit kvantitativt forhold til kvarandre.

”Likningen: ”20 alen lerret = 1 frakk, eller 20 alen lerret er verdt 1 frakk”, forutsetter at det i en frakk skjuler seg nøyaktig så mye verdisubstans som i 20 alen lerret, at begge varemengdene altså koster like mye arbeid, eller like lang arbeidstid.”

Dette er greitt nok, men det er også slik at ”Den arbeidstiden som er nødvendig for å produsere 20 alen lerret eller 1 frakk forandrer seg imidlertid med enhver forandring i produktivkrafta til vevingen eller skredderarbeidet.” (Same verk, side 65, 67-68, 54.)

Så undersøker Marx kva innverknad ei slik endring har på det relative uttrykket for verdistorleiken. Han undersøker fire tilfelle. Først når verdien av lerretet vekslar, medan frakkeverdien er konstant. Marx finn ut at verdien av lerretet går opp når det tar lengre tid å produsere det og ned når det tar kortare tid å produserer det i forhold til frakken. Så til andre tilfelle der verdien av lerretet er konstant medan frakkeverdien vekslar. Han finn då ut at verdien av vare B (frakken) stig og går ned med kor mye nødvendig arbeidstid som går med til å produsere frakken. Verdien av vare A (lerretet) stig og går då ned i omvendt proporsjon med auken eller nedgangen i produktivitet i produksjonen av vare B (frakken). For det tredje samanliknar Marx verdien viss arbeidsmengda som går med til å produsere lerretet og frakken endrar seg samstundes i same retning og i same proporsjon. I så tilfelle blir det kvantitative verditilhøvet mellom dei vere det same.

Det fjerde og siste tilfellet som Marx studerer her er dersom verdien for å produsere lerret og frakk vekslar samstundes anten i same retning eller motsett. Her finn han ut at verdiforholdet mellom dei to varene vekslar alt etter korleis produktivkrafta bak produksjonen deira vekslar. Korleis dei vekslar gir seg ut frå tilfelle 1 til 3 ovanfor.

Konklusjonen blir slik: ”Virkelig forandring i verdistørrelsen gjenspeiler seg altså verken utvetydig eller uttømmende i det relative verdiuttrykket eller i størrelsen til den relative verdien. Den relative verdien av en vare kan veksle sjøl om verdien av den forblir konstant. Den relative verdien kan forbli konstant sjøl om verdien veksler. Endelig, så behøver ikke en veksling i en vares verdistørrelse og den samtidige vekslingen i det relative uttrykket til denne verdistørrelsen på noen måte dekke hverandre.” (Samme verk, side 67, 69, 55.)

3. Ekvivalentformen

I dette kapitlet går Marx nærmare inn på dei særeigne trekka ved varen si ekvivalentform. Han seier at ekvivalentforma har tre eigenarta trekk. For det første blir bruksverdi til framtredingsforma for motsetnaden sin, verdien. For det andre blir konkret arbeid til framtredingsforma for motsetnaden sin, abstrakt menneskelig arbeid. Og for det tredje endrar privatarbeidet form og blir til sin motsetnad, til arbeid i beintfram samfunnsmessig form.

Forklaringa på desse forholda begynner med at Marx først samanfattar det som han har kome fram til tidligare slik: ”Vi har sett: Idet en vare A (lerretet) uttrykker sin verdi i bruksverdien av en forskjelligartet vare B (frakken), så blir varen B påtrykt en egen verdiform, ekvivalentformen. Lerretsvaren lar sin egen verdieksistens komme fram i dagen ved at den blir satt lik med frakken, uten at frakken antar en verdiform som er forskjellig fra dens legemsform. Lerretet uttrykker altså faktisk sin verdieksistens ved at det umiddelbart er mulig å bytte det mot frakken. Ekvivalentformen er følgelig den formen en vare har når den umiddelbart lar seg bytte mot en annen vare.” (Samme verk, side 67-68, 70 og 55.)

Men sjølv om ein type vare, ein frakk til dømes, har fått den karakteristiske eigenskapen at den kan bytast umiddelbart med lerretet, så er ikkje den proporsjonen gitt, som det er mulig å bytte frakkar og lerret i. Verdien av både lerretet og frakken blir bestemt av den (samfunnsmessig nødvendige) arbeidstida det tar å produsere dei, same om dei trer fram som relativ verdiform eller ekvivalentform. Storleiken på verdien er uavhengig av kva form varen har.

Men når frakken blir ekvivalentform (står sist) i verdiuttrykket, så bli ikkje verdistorleiken til han uttrykt som ein verdistorleik. Han opptrer jo bare som ein bestemt mengde av ein ting (1 frakk). Verdien blir uttrykt i ein ting.

Ein frakk kan uttrykke verdimengda til lerretet, vi kan for eksempel seie at 20 alen lerret er verd ein frakk. Men ein frakk kan ikkje uttrykke sin eigen verdi. Reint overflatisk kan vi då bli lurt til å sjå bare det reint kvantitative forholdet i verdiuttrykket. Men ekvivalentforma til ein vare inneheld tvert imot ingen kvantitativ verdibestemming.

Så går Marx inn på det første av dei tre eigenarta trekka ved ekvivalentforma. Det er ”Bruksverdien blir til fremtredelsesform for sin motsetning, verdien. Naturalformen til en vare blir til verdiform.” (Samme verk, side 68-69, 70-71 og 56-57.)

Dette finn bare stad innafor verdiforholdet mellom ein bestemd vare A og ein annan vare B. Ingen vare kan opptre som ekvivalent for seg sjølv. Han kan ikkje gjøre sin eigen naturlige skapnad til uttrykk for sin eigen verdi, men må gjøre den naturlige skapnaden til ein annen vare til si eiga verdiform. Så gjør Marx ei samanlikning mellom ekvivalentforma og dei jernvektene som dei før brukte når dei skulle vege noe anna, men eg skal ikkje gå inn på det her. Ein viktig konklusjon på denne samanlikninga er at han bare rekk eit stykke på veg, fordi tyngda til jarn er ein natureigenskap ved jarn, mens frakken representerer noe anna i verdiuttrykket til begge tinga (lerret og frakk), nemlig verdien deira, arbeidet som ligg i dei og dermed noe reint samfunnsmessig.

Men det kan likevel sjå ut som om frakken har ekvivalentforma si, den eigenskapen at han kan bytast umiddelbart, som ein natureigenskap på sama måte som han har vekt eller held på varme. Dette er utgangspunktet for dei borgarlige ekspertane som først finn denne forma når han til slutt står fram som pengar. Dette brukar dei då til å bortforklare den mystiske karakteren til gull og sølv. Men i røynda gir oss allereie det enklaste verdiuttrykket, som 20 alen lerret = 1 frakk, løysinga på ekvivalentforma si gåte. Og med dette begynner Marx drøftinga av det andre eigedomlige trekket ved ekvivalentforma.

”Legemet til den varen som tjener som ekvivalent gjelder alltid som legemliggjøring av abstrakt menneskelig arbeid og er alltid produktet av et bestemt nyttig, konkret arbeid. Det konkrete arbeidet blir altså til et uttrykk for abstrakt menneskelig arbeid. Dersom for eksempel frakken bare gjelder som virkeliggjøring av abstrakt menneskelig arbeid, så gjelder skredderarbeidet, som faktisk blir virkeliggjort i frakken, bare som en form for virkeliggjøring av abstrakt menneskelig arbeid. I verdiuttrykket til lerretet består ikke nytten av skredderarbeidet i at det skaper klær, altså også folk, men i at det skaper et legeme som åpenbart er verdi, altså en ensartet masse av arbeid som ikke på noen måte skiller seg fra det arbeidet som er legemliggjort i lerretet. For å kunne skape et slikt verdispeil, må skredderarbeidet sjøl ikke gjenspeile noe annet enn den abstrakte egenskapen å være menneskelig arbeid.” (Samme verk, side 70-71, 72-73 og 58. I den tyske og norske utgåva kjem konklusjonen sist i dette lange avsnittet, i den franske kjem det først, eg set det sist her.)

Så uttrykk Marx dette i endå eit avsnitt før han konkluderer det heile slik: ”Dette er altså det andre eiendommelige ved ekvivalentformen, nemlig at konkret arbeid blir til framtredingsformen for sin motsetning, abstrakt menneskelig arbeid.” (Same verk, side 71, 73, 58.)

Så kjem det tredje eigedomlige trekket til ekvivalentforma. ”Men fordi dette konkrete arbeidet, skredderarbeidet, bare gjelder som uttrykk for forskjellsløst menneskelig arbeid, har det lik form med annet arbeid, for eksempel med det arbeidet som skjuler seg i lerretet. Derfor er det arbeid i umiddelbar samfunnsmessig form, sjøl om det er privatarbeid i likhet med alt annet arbeid som produserer varer. Nettopp derfor framtrer arbeidet i et produkt som umiddelbart kan bli byttet mot en annen vare. Det er altså en tredje eiendommelighet ved ekvivalentformen, nemlig at privatarbeidet forandrer form og blir til sin motsetning, til arbeid i umiddelbar samfunnsmessig form.” (Samme verk, side 72, 73, 59.)

Så går Marx inn på at Aristoteles var den første som analyserte verdiforma. Han gjorde dette i det store verket sitt om etikk, Den nikomakiske etikken. Aristoteles skriv at 5 senger = 1 hus. Han forstår at det då må vere noe likt i senger og hus og seier at byttet ikkje kan eksistere utan noe som er vesenslikt, men konkluderer så med at dette ikkje er mulig og at den likskapen som blir skapt her bare er noe framand for tinga sin sanne natur, bare ein naudhjelp for praktiske behov. Analysen til Aristoteles blir misslukka, seier Marx, fordi han manglar verdiomgrepet. Det like er jo at begge er produkt av menneskelig arbeid. Men dette kunne ikkje Aristoteles oppdage fordi samfunnet hans var bygd på slavearbeid og derfor på menneska sin ulikskap og derfor hadde ulikskapen i arbeidskreftene deira som naturbasis. Derfor kunne denne løyndommen først bli oppdage når tanken om menneskelig likskap er fast forankra. Og det er bare mulig i eit samfunn der vareforma er den allmenne forma til arbeidsproduktet og der menneska sitt forhold til kvarandre som vareeigarar er det rådande forholdet.

4. Den enkle verdiformen som helhet

Her går Marx tilbake til kapittel 1.1. om bruksverdi og bytteverdi att og utviklar dette vidare. Han tar utgangspunkt i at ein vare A sin verdi blir kvalitativt uttrykt gjennom at han kan bli bytta mot vare B. Og at verdien til varen blir kvantitativt uttrykt ved at ei bestemd mengd av vare B kan bli bytta mot ei bestemt mengd av vare A. Konklusjonen er at ”Verdien av en vare blir sjølstendig uttrykt gjennom at den blir fremstilt som ”bytteverdi”. Når det i begynnelsen av dette kapitlet ble sagt på den gjengse måten: Varen er bruksverdi og bytteverdi, så var dette, strengt tatt, feilaktig. Varen er bruksverdi eller bruksgjenstand og ”verdi”. Den er noe dobbelt, og framstiller seg om dette så snart dens verdi får en egen fremtredelses om er forskjellig fra dens naturalform, formen som bytteverdi. Og den har aldri denne formen isolert, men alltid bare i verdi- eller bytteforholdet til en annen forskjelligartet vare. Dersom en har dette klart for seg, så skaper ikke denne uttrykksmåten noen problemer, men tjener som forkortelse.” (Samme verk, side 73-74, 74-75, 60.)

Etter dette polemiserer Marx mot noen økonomar og gir dei ikkje mye ære. Det går eg ikkje inn på her.

Men han utviklar vidare resonnementet sitt. Han seier at den motsetnaden som fins i ein vare mellom bruksverdi og verdi, og som er skjult, kjem fram i det ytre, eller ytrar seg når varar blir bytta ved at den eine varen (i relativ verdiform) får bruksverdiforma og den andre varen (i ekvivalentform) får verdiforma. ”Den enkle verdiformen til en vare er altså den enkle fremtredelsesformen til den motsetningen mellom bruksverdi og verdi som den inneholder.” (Samme verk side 74, 76, 61.)

Så tillatar eg meg å foreslå ei litt anna omsetting av første delen av neste avsnitt for å bryte opp ei lang, litt vanskelig setning.

”Arbeidsproduktet er under alle samfunnsmessige tilstandar, bruksverdi eller bruksting. Men der er bare ein epoke, som blir bestemt i den historiske utviklinga av samfunnet, som stort sett omskapar arbeidsproduktet til vare. Det er den epoken som framstillar det arbeidet som blir forbrukt til å produsere ein bruksting som den ”tinglige” eigenskapen til denne brukstingen, dvs. som verdien hans.” (Same verk, side 75, 76, 61.)

Av dette følgjer, seier Marx, at den enkle verdiforma til varen også er den enkle verdiforma til arbeidsproduktet og at utviklinga av vareforma fell saman med utviklinga av verdiforma.

Så seier han av den enkle vareforma er ein utilstrekkelig form, det er ein kimeform som modnar til prisforma gjennom ei rekke omdanningar.

Den første av desse omdanningane er at ei relativ vareform tar fleire ekvivalentar. Det kjem i neste delkapittel.

Kapittel 1.3. B) Total eller utviklet verdiform

Den ser sånn ut: z vara A = u vare C eller = w vare D eller = x vare E eller = osb. (20 alen lerret = 1 frakk eller = 10 pund te eller = 40 pund kaffe eller = 1 quarten hvete eller = 2 unser gull eller = ½ tonn jern eller = osb.)

1. Den utviklete relative verdiformen

No har vi sett at verdien av ei vare er uttrykt i utallige andre element i vareverda. Det er altså slik at kvar annan varelekam blir til ein spegel for lerretsverdien. Lerretsverdien trer no fram som verkelig verdi først som ein einsarta masse av forskjellslaust menneskelig arbeid. Så står lerretet, gjennom verdiforma si, i eit samfunnsmessig forhold ikkje bare til ein enkelt annan art vare, men til heile vareverda. Vareverdien er likegyldig i forhold til kva særeigen form for bruksverdi han trer fram i. Verdien av lerretet er like stor same kva bruksverdi som framstillar han. Dermed fell også det tilfeldige forholdet mellom individuelle vareeigarar bort. Det er openbert at det ikkje er byttet som regulerer storleiken på vareverdien, men det er omvendt – verdistorleiken regulerer bytteforholdet.

2. Den særegne ekvivalentformen

Alle varer trer her fram i særeigen ekvivalentform ved sia av dei andre varene, dei trer alle fram som verdiform for lerretet. Då er det og slik at dei mange forskjellige konkrete arbeida som er lagd ned i varelekamane gjeld som like mange måtar for verkeliggjøring eller framstilling av menneskelig arbeid rett og slett.

3. Mangler ved den totale eller utviklete verdiformen

Den første mangelen er at det relative verdiuttrykket er uferdig fordi framstillingsrekka av ekvivalentar aldri blir ferdig. Den andre mangelen er at ekvivalentane utgjør ein mosaikk av usamanhengande og forskjellige verdiuttrykk. Og så blir den relative verdien av kvar vare uttrykt i ei uendelig rekke av verdiutrykk som er forskjellige frå dei uttrykka andre relative verdiformar har.

Mangelen ved den utvikla relative verdiforma speglar seg i den ekvivalentforma som han svarar til. Det eksisterer bare avgrensa ekvivalentformer, der kvar av dei utelukkar dei andre.

Slik er den bestemte, nyttige arten av arbeid som kvar vareekvivalent inneheld, bare ein særeigen, altså ikkje ein fullstendig framtredingsform for det menneskelige arbeidet.

For å bøte på desse veikskapane kan vi vende på likninga for den utvikla verdiforma og då får vi den allmenne verdiforma.

Kapittel 1.3. C) Allmenn verdiform

Alle varer på den eine sida = 20 alen lerret.

1. Verdiformens forandrede karakter

No stiller varene verdiane sin fram enkelt og einskaplig fordi dei gjør det i ein enkelt vare og i den same varen. Verdiforma er enkel og felles og derfor allmenn.

Så gir Marx ei historisk skisse av når dei forskjellige verdiformene oppsto. Han seier at den første, 1 frakk = 20 alen lerret osv. bare førekjem i starten, når bytta er enkeltvise og tilfeldige. Neste form, der ein frakk målar seg i fleire ekvivalentar, bare ikkje frakk, skiljar på ein meir fullstendig måte verdien av ein vare frå sin eigen bruksverdi fordi ekvivalenten tar fleire former. Denne utvikla verdiforma kjem føre første gong når eit arbeidsprodukt, til dømes fe, blir bytta regelmessig med andre varer. Når vi kjem til den allmenne verdiforma så uttrykker den verdien til varene i ein og same vareart, i eksempelet til Marx i lerret. Her blir alle dei andre varene sett lik lerret. Derfor er verdien deira forskjellig frå bruksverdien deira, og frå all bruksverdi, og då kjem det som alle varer har felles til uttrykk. Det er derfor først i denne forma at varene blir sett i forhold til kvarandre som verdiar eller lar dei tre fram som bytteverdiar.

Marx samanfattar, i resten av dette delkapitlet, det han har komme fram til til no: ”Den allmenne verdiformen oppstår derimot bare som et vareverdenens fellesverk. En vare oppnår bare å bli allment verdiuttrykk fordi alle andre varer samtidig uttrykker sin verdi i den samme ekvivalenten og hver ny vareart som opptrer må gjøre det samme. Dermed viser det seg at legemliggjøringen av varene som verdi, som er disse tingenes reint ”samfunnsmessige tilværelse”, bare kan bli uttrykt gjennom deres allsidige samfunnsmessige forhold, og at deres verdiform derfor må være en samfunnsmessig gyldig form.” (Samme verk, side 80, 80-81, 64-65.)

Han utdjupar dette vidare. Som lerretlik trer no varene fram som kvalitativt like, men og som kvantitativt samanliknelige storleikar. Lerretet som ekvivalent blir utelukka frå den allmenne relative verdiforma og påtrykt karakteren av allmenn ekvivalent. Lerretet sin naturform blir no den felles verdiskapnaden for vareverda og derfor kan lerretet bytast umiddelbart med alle andre varer.

Lekamsforma til lerretet gjelder som den synlige inkarnasjonen, som den allmenne samfunnsmessige forpuppinga av alt menneskelig arbeid og vevearbeidet, det privatarbeidet som produserer lerretet, blir samtidig sett i allmenn samfunnsmessig form; det blir sett lik alle andre arbeider. Og slik blir vevearbeidet til allmenn framtredingsform for menneskelig arbeid i det heile.

Med dette blir det arbeidet som er lekamliggjort (tingliggjort) i vareverdien, ikkje bare framstilt negativt, som arbeid som er abstrahert frå alle konkrete former og nyttige eigenskapar til dei verkelige arbeida. Vevearbeidet sin positive karakter kjem også klart og tydelig fram. Og denne positive karakteren er at vevearbeidet er reduksjonen av alle verkelige arbeid til deira felles karakter av menneskelig arbeid, til forbruket av menneskelig arbeidskraft.

”Den allmenne verdiformen, som framstiller arbeidsproduktene som reine ensartede masser av forskjellsløst menneskelig arbeid, viser gjennom sin egen konstruksjon at den er det samfunnsmessige uttrykket for vareverdien. Slik åpenbarer den at innenfor vareverdenen er det arbeidets allment menneskelige karakter som utgjør dets spesifikt samfunnsmessige karakter.” (Same verk side, 80, 81, 65.)

2. Utviklingen av forholdet mellom den relative verdiformen og ekvivalentformen

Det Marx viser her er korleis dei to verdiformene utviklar seg saman. Utgangspunktet er at utviklingsgraden av den relative verdiforma tilsvarar utviklingsgraden av ekvivalentforma og at den siste er eit resultat av utviklinga av den første. Enkelståande verdiform gjør ein annan vare til enkeltståande ekvivalent. Utvikla relativ form gir andre varar form av forskjelligarta særeigne ekvivalentar. Og ein særskild vareart blir allmenn ekvivalent fordi alle andre varer gjør han til materiale for sin einskapelige, allmenne verdiform.

I same grad som verdiforma utviklar seg, så utviklar motsetnaden mellom dei to polane i han, mellom den relative verdiforma og ekvivalentforma. I den første forma (A-forma) kan ein snu likninga slik at den ekvivalentforma raskt blir relativforma. Det er då vanskelige å sjå kva som er ekvivalentform og kva som er relativ form. I den andre forma (B-forma) kan ein ikkje gjøre dette fordi ein vare om gongen er i relativform og alle andre varer er i ekvivalentform. Viss du snur likninga så oppstår den tredje verdiforma, den allmenne. Denne forma (C-forma) gir vareverdien ein allment samfunnsmessig relativ verdiform, fordi og for så vidt alle varer som er trekt inn, med eit einaste unnatak, er utelukka frå den allmenne ekvivalentforma. Det er no bare ein vare, lerretet, som er i den forma at han umiddelbart kan bli bytta mot alle andre varar.

Marx har også ein note her som polemiserer mot dei som, med utgangspunkt i den allmenne verdiforma, meiner at alle varer kan vere allmenn ekvivalent. Det tyder at dei ikkje ser at den allmenne verdiforma er ei form full av motsetnader. For dei som ser på vareproduksjonen som toppen av menneskelig fridom og lukke, er det ønskelig å vere heva over dei ulempene som den allmenne verdiforma har med seg, særlig den at det ikkje er mulig å bytte varene umiddelbart. (Dei må jo bytast i lerret før dei så kan bli bytta i ein annan vare.) Marx seier at han har tatt opp denne saka i skrivet sitt mot Proudhon, Filosofiens elende. Svar på elendets filosofi av Proudhon, Paris, Bruxelles 1847, kapittel 1.

I noten har han eit interessant sitat frå Faust av J.G. Goethe. ”Der det mangler tanker der dukker det i rette tid opp et ord.” Dette er frå scena der Mefistofeles kler seg ut som Faust og snakkar med ein ny student som vil ha råd om kva han skal studere. Når dei har komme så langt som til at studenten seier at han vil studer teologi og ikkje juss, så seier Mefistofeles at det lett å gå seg vil i skrifta. Der er mykje gift og ein må lære seg å skilje mellom det som er bra og det som er dårlig (gift). Og studenten gjør då klokast i å halde seg til ei fortolking, og halde seg til læraren sine ord. Så kjem følgjande; Mefistofeles: -- Ja stol på ord så er det gjort: Da går de inn den sikre port til visshetstemplet på vår jord. Studenten: Men ordet bør vel romme et begrep. Mefistofeles: Vær trygg: Den vanskeligheten overvinnes, for der begreper ikke finnes, der dukket ordet opp så snart det knep. Med ord kan man jo føre strider og reise tankepyramider. En tro på ord må alle godta; fra ordet kan man ikke ta en jota.” (Johann Wolfgang von Goethe, Faust, en tragedie, Aschehoug 1999, side 105.) Jota eller iota er namn på den greske bokstaven i og tyder her noe svært lite (ingen ting).

Eg siterer dette fordi det inneheld eit heilt program mot den språkfilosofien som har breidd seg utover i lang tid gjennom hermeneutikken, strukturalismen og postmodernismen eller dekonstruksjonismen. Rota til alle desse er den gamle greske eleatiske filosofiskolen som hevda at kvalitativ endring ikkje er mulig. Seinare kom bibeltolking som ei vidareføring av dette. Og det blei følgd opp på 1900-talet av Saussure og hans etterfølgjarar opp til Derrida og andre. Goethe har late djevelen raljere over desse filosofiske posisjonane i verket sitt.

Til slutt i kapitlet seier Marx at den varen som gjør teneste som allmenn ekvivalent er utelukka frå den einskapelige og derfor allmenne relative verdiforma i varene si verd. Viss lerretet, eller ein anna vare i allmenn ekvivalentform skulle tene som ekvivalent for seg sjølv så fekk vi 20 alen lerret = 20 alen lerret. Her får vi korkje uttrykt verdi eller verdistorleik. Viss vi vil uttrykke den relative verdien til den allmenne ekvivalenten, må vi snu form C. Den allmenne ekvivalenten har inga relativ verdiform felles med dei andre varene, verdien hans blir uttrykt relativt i den uendelige rekka av alle andre varelekamane. Då trer den utvikla relative verdiforma, eller form B, fram som den spesifikke relative verdiforma til ekvivalentforma.

Så går vi over til neste delkapittel.

3. Overgangen fra den allmenne verdiformen til pengeform og kapittel 1_3_d Pengeforma

Den allmenne ekvivalentforma er ei generell verdiform. Alle varer kan få denne forma. Men samstundes er det slik at ein vare får denne verdiforma bare fordi han er utstøyt av alle dei andre varene og blitt til deira ekvivalent. Og frå den augneblenken når alle varane definitivt avgrensar seg til å lukke ute ein spesiell art vare, har den einskapelige relative verdiforma i varene si verd fått objektiv fastleik og allmenn samfunnsmessig gyldigheit. ”Den spesifikke varearten, hvis naturalform og ekvivalentform blir samfunnsmessig forent, blir nå til pengevare eller fungerer som penger. Det blir dens spesifikke samfunnsmessige funksjon – og derfor dens samfunnsmessige monopol – å spille rollen som allmenn ekvivalent innenfor vareverdenen. Denne priviligerte plassen blant varene, som i form B figurerer som særegen ekvivalent for lerretet, og i form C uttrykker sin relative verdi i fellesskap med lerretet, er det historisk er bestemt vare som har erobret, gullet.” (Same verk, side 84, 83-84, 67.)

Viss vi derfor i form C setter varen gull inn i staden for varen lerret, så får vi form D, pengeforma der ei mengd av alle varer unntatt gull står i allmenn relativ form og der ei mengd gull står i allmenn ekvivalent form.

Som vi har sett finn det stad vesentlige endringar ved overgangen av dei forskjellige verdiformene frå A til C. Men form D skiljar seg ikkje frå form C bortsett frå at gull har erstatta lerret som allmenn ekvivalentform. Og det er eit framskritt her. Ekvivalentforma som umiddelbart kan bytast mot alle andre varer, ekvivalentforma, er vakse saman med den spesifikke naturforma til varen gull, gjennom samfunnsmessig sedvane.

Fordi gullet sto ovafor dei andre varene som vare tidligare, står det no ovafor dei som pengar. Gullet tente tidligare som anten enkeltståande eller særeigen ekvivalent, slik alle andre vareekvivalentar gjorde. Det begynte så gradvis å tene som allmenn ekvivalent på fleire og fleire område. Når gullet har erobra monopolet på denne plassen i verdiuttrykket i varene si verd, er det blitt til pengevare. Og først no skiljar form D seg frå form C, den allmenne verdiforma blir omskapt til pengeform.

Så viser Marx at denne siste ekvivalentverdiforma har utspringet sitt i den enkle verdiforma og konklusjonen er at den enkle vareforma er kimen til pengeforma.

4. Varens fetisjkarakter og løyndomen hennar

Dette er eit ganske langt delkapitel som seier mykje interessant om grunnleggande tilhøve som spring ut av varehandelssamfunnet. Eg vil hevde at Marx her trekk opp samanhengen mellom tidligare manuskript som ikkje blei offentliggjort før lenge etter at han var daud. Eg tenker då på til dømes dei økonomisk-filosofiske manuskripta og på Grunnriss til kritikk av sosialøkonomien. Elles ser eg på heile denne delen av Kapitalen som Marx si detaljert skildring og analyse av tilkomsten og den første utviklinga av det han også kallar for framandgjøringa. Vi skal merke oss at analysen framleis ikkje har ført oss fram til kapitalen og kapitalismen. Det er først i fjerde kapittel, etter eit kort andre kapittel om bytteprosessen og eit laangt tredje kapittel om pengane, at Marx fører oss fram til dette i andre delen av boka.

Strukturen i dette kapitlet er slik at Marx først avdekkar kva varens fetisjkarakter er, så utdjupar han dette, så samanliknar han epoken der det fins ein slik fetisjkarakter med fire andre samfunnsformer, og så går han inn på ideologiane som er knytt til fetisjkarakteren.

Så går vi til framstillinga av varen sin fetisjkarakter. Her seier Marx at ein vare ved første blikk ser ut til å vere ein sjølvsagt, triviell ting. Men analysen viser at han faktisk er ein svært innvikla ting, full av metafysisk spissfindig innhald og teologiske nykkar. Sett som bruksverdi er det ikkje noe mystisk ved han, anten vi no ser på han som noe som har eigenskapar som gjør at han kan stette menneskelige behov, eller at han først får desse eigenskapane som produkt av menneskelig arbeid. Det er innlysande at menneska gjennom verksemda si endrar formene på naturstoffa på ein måte som gjør dei til nyttige ting. Eit eksempel på dette er eit bord som er laga av tre. Forma på treet blir endra når ein lagar bord av det. Men bordet fortsett med å vere tre, ein alminnelig ting som vi kan sanse.

Men så snart bordet opptrer som vare, så endrar det seg til ein ting som ein kan sanse som har oversanselige eigenskapar. Det står ikkje bare med beina på bakken, men i forhold til alle andre varer stiller det seg på hovudet og ut frå trehovudet sitt utviklar det nykkar, mykje underligare enn om det eigen hand hadde begynt å danse.

Marx seier at varen sin mystiske karakter ikkje spring ut av bruksverdien han har. Han spring heller ikkje ut av korleis verdien i han blir bestemd, av innhaldet i verdibestemminga. Det er to grunnar til det. For det første er dei nyttige arbeida eller dei produktive verksemdene funksjonar av den menneskelige organismen, same kor forskjellige dei er. Og dette er vesentlig forbruk av den menneskelige hjernen, nervane, musklane, sanseorgana osb. For det andre så er det slik at det som ligg til grunn for storleiken av verdien, nemlig kor lenge det nemnde forbruket varer, kvantiteten av dette (dvs arbeidstida) er noe synlig forskjellig frå kvaliteten i arbeidet. Menneska må under alle samfunnsforhold vere interessert i kor lang tid det tar å produsere livsmidla sjølv om graden av interesse vil variere med graden av utviklinga av sivilisasjonen.

Her set Marx inn ein note nr 26 der han viser til at dei gamle germanarane rekna ut storleiken på ”eines Morgens Land” etter ein dags arbeid, og derfor blei ein morgen land kalla eit dagsverk. Ein Morgen er eit tysk flatemål på 50*50 meter, altså 2500 kvadratmeter.

Marx avsluttar avsnittet med å sei at det for det tredje er slik at menneska sitt arbeid får ein samfunnsmessig form så snart dei på ein eller annan måte arbeidar for kvarandre.

Det er altså slik sett ikkje noe mystisk i eit produkt når vi ser på bruksverdien av det eller i den verdien som er nedlagt i det gjennom arbeid eller i det faktum at produksjonen er samfunnsmessig. Alt dette er synlig og lett og sjå og forstå.

Så spør Marx igjen kva som er årsaka til den gåtefulle karakteren som arbeidsproduktet får så snart det tar på set vareform. Han svarer med å seie at det er resultat av denne forma sjølv. Det er for det første slik at det like i dei menneskelige arbeida kjem til uttrykk i den tingaktige forma til arbeidsprodukta, dei blir like som lekamliggjorte verdiar. For det andre er det slik at målestokken for forbruk av menneskelig arbeidskraft, tidslengda, kvantiteten av arbeidet, får forma av verdistorleiken til arbeidsprodukta. Og endelig får forholdet mellom produsentane, der den samfunnmessige karakteren av arbeida deira kjem til uttrykk, forma av eit samfunnsmessig forhold mellom arbeidsprodukta. Dette er altså grunnane til at produkta omvender seg til varer.

Eg kan derfor sette opp grunnlaget for varene si gåte slik:

Menneskelig arbeid – trer fram som ting

Arbeidet sin kvantitet – trer fram som tinga sin verdistorleik

Produsentane sitt forhold til kvarandre – trer fram som tinga sitt forhold til kvarandre

Den siste konklusjonen kan eg og skrive slik:

Det samfunnsmessige forholdet mellom produsentane – trer fram som eit samfunnsmessig forhold mellom tinga.

”Det hemmelighetsfulle ved vareformen består altså ganske enkelt i at den for menneskene gjenspeiler den samfunnsmessige karakteren ved deres eget arbeid som legemlige egenskaper ved sjølve arbeidsproduktene, altså som samfunnsmessige naturegenskaper ved disse tingene sjøl. Derfor framstår også det samfunnsmessige forholdet mellom produsentene og totalarbeidet som et samfunnsmessig forhold mellom gjenstander, som et forhold som eksisterer utenfor dem. Gjennom dette quidproquo (noe for noe annet, denne forvekslinga) blir arbeidsprodukta varer, dvs. sansbare ting med oversanselige, eller samfunnsmessige egenskaper.” (Same verk, side 86-87, 86, 69.)

Etter ei samanlikning med lysinntrykk av ting på auga osb. går Marx vidare slik:

”Derimot har vareformen til arbeidsproduktene, og det verdiforholdet som den fremtrer i, absolutt ingen tilknytning til deres fysiske natur og de tinglige forholdene som springer ut av denne. Vareformen er et bestemt samfunnsmessig forhold mellom mennesker, som i deres øyne antar den fantastiske formen av et forhold mellom ting.” (Samme verk, side 87, 86, 69.)

For å finne ein analogi (noe å samanlikne med) må vi til religionen. I religionen ser det ut som produkta av den menneskelige hjernen har sitt eige liv. Dei trer fram som sjølvstendige skapnader som står i forhold til kvarandre og til menneska. På same måte er det i vareverda med produkta av den menneskelige handa (men som vi har sett er også hjernen, sanseorgana osb. med her). Det kallar Marx for fetisjisme, og han kleber seg til arbeidsprodukta så snart dei blir produsert som varar, og derfor er kan denne fetisjismen ikkje skiljast frå vareproduksjonen.

Som vi har sett, fortsett Marx, har denne fetisjkarakteren som pregar varene si verd utspringet sitt i den eigedomlige samfunnsmessige karakteren av det arbeidet som produserer varer. Så kjem ei lengre utdjuping av dette forholdet.

Han begynner med å understreke at bruksgjenstandar blir til varar bare fordi dei er produkt av privatarbeid som er uavhengige av kvarandre. Alle desse privatarbeida til saman er det samfunnsmessige totalarbeidet. Først når produsentane bytter arbeidsprodukta sine, kjem dei i kontakt med kvarandre og derfor viser den særlige samfunnsmessige karakteren av privatarbeida deira seg i dette byttet. Eg skal gi eit langt sitat her fordi eg vil at alle nyansane i Marx si utdjuping kjem fram.

”Eller: Først gjennom de forbindelsene som bytteprosessen setter arbeidsproduktene og dermed produsentene inn i, fungerer privatarbeidene som ledd i det samfunnsmessige totalarbeidet. Produsentene oppfatter derfor de samfunnsmessige forbindelsene mellom deres privatarbeider slik som det framtrer, dvs. ikke som umiddelbart samfunnsmessig forhold mellom personer i sjølve arbeidene deres, men tvert om som tinglige forhold mellom personene og samfunnsmessige forhold mellom tingene.

Det er først gjennom byttet at arbeidsproduktene får karakter av likhet som legemliggjorte verdier, adskilt fra deres karakter av å være sansbart forskjellige bruksverdier. Denne spaltingen av arbeidsproduktet i nyttig ting og verditing spiller en praktisk rolle først etter at byttet allerede har fått en så stor utbredelse og betydning at nyttige ting blir produsert med henblikk på bytte, dvs. etter at tingenes verdikarakter kommer i betraktning allerede når de blir produsert. Fra nå av får arbeidet til en enkelt privatarbeidende produsent faktisk en dobbelt samfunnsmessig karakter. På den ene sida må de som bestemte nyttige arbeider tilfredsstille et bestemt samfunnsmessig behov og på den måten hevde seg som ledd i totalarbeidet, innenfor det naturgitte systemet som den samfunnsmessige arbeidsdelingen utgjør. På den andre sida kan de mangfoldige behovene til produsentene sjøl bare bli tilfredsstilt i den grad hvert enkelt nyttig privatarbeid lar seg bytte mot ethvert annet slag nyttig privatarbeid, og dermed gjelder som likt med det. Likheten toto coelo (den fullstendige likheten) mellom forskjellige arbeider kan bare bli oppnådd idet en abstraherer fra deres virkelige ulikhet, idet en reduserer dem til deres felles karakter av forbruk av menneskelig arbeidskraft, av abstrakt menneskelig arbeid. Denne dobbelte samfunnsmessige karakteren av privatprodusentenes arbeid blir gjenspeilt i deres hjerner, men bare i de formene som viser seg i det praktiske samkvemmet, i produktbyttet. Den samfunnsmessige nyttige karakteren til deres privatarbeider blir derfor gjenspeil i den formen at arbeidsproduktet ikke bare må være nyttig, men nyttig for andre. Den samfunnsmessige karakteren av likhet mellom de forskjelligartede arbeidene blir gjenspeilt i den formen at disse materielt forskjellige tingene, arbeidsproduktene, har den felles karakteren av at de er verdier.

Menneskene setter altså arbeidsproduktene sine i forhold til hverandre som verdier, men ikke fordi de regner disse tingene for bare å være tinglige hylstre for likeartet menneskelig arbeid. Det motsatte er tilfelle. Når de bytter sine forskjelligartede produkter og setter dem lik hverandre som verdier, så setter de sine forskjellige arbeider lik hverandre som menneskelig arbeid. De vet det ikke, men de gjør det. Verdien er derfor ikke påført en merkelapp, der det står hva den er. Verdien forvandler tvert imot ethvert arbeidsprodukt til en samfunnsmessig hieroglyf.” (Same verk, side 88-89, 97-88, 69-70.)

Menneska forsøker seinare å tyde desse hieroglyfane som er løyndommen til deira eige samfunnsmessige produkt, like mykje som språket er det. Den vitskaplige oppdaginga av at arbeidsprodukta som verdiar bare er tinglige uttrykk for det menneskelig arbeidet som har gått med for å produsere dei, er epokegjørande i menneskeslekta si utviklingshistorie. Men det skremmer ikkje vekk det skinnet av lekamliggjøring som heftar ved arbeidet sin samfunnsmessige karakter.

Det er bare innan ein særeigen produksjonsform, vareproduksjonen at den særskilde samfunnsmessige karakteren som gjeld for dei privatarbeida som er uavhengige av kvarandre består i at dei er lik som menneskelig arbeid og får form av verdikarakteren til arbeidsprodukta.

For dei som driver med vareproduksjon er denne forma like verkelig og endelig som det faktum at lufta fortsett eksisterer som fysisk lekamlig fom, også etter at vitskapen har løyst han opp i dei elementa han er sett saman av.

Det som interesserer dei som bytar produkt er kva dei får for produktet sitt, av i kva slags proporsjonar produkta kan bli bytta. Når desse proporsjonane gjennom tida har modna og blitt ganske fastlagde, så ser det ut som dei er eit resultat av natureigenskapar til arbeidsprodukta, slik at eitt tonn jarn og 2 unser gull er likeverdige.

”Verdikarakteren til arbeidsproduktene etablerer seg først når de fungerer som verdistørrelser. Verdistørrelsene forandrer seg uavbrutt, uavhengig av viljen, forkunnskapen og handlemåten til de som bytter. De samfunnsmessige bevegelsene til de personene som bytter har for dem form av bevegelser av ting, ting de blir kontrollert av, i stedet for at de kontrollerer tingene.” (Samme verk, side 90, 89, 71.)

Her er vi vist direkte tilbake til Marx sin gjennomgang av Mills sine økonomiske element, Dei økonomisk-filosofiske manuskripta og Grunnriss til kritikk av sosialøkonomien og dei formuleringane av framandgjøringa som vi finn der. Vi ser at framandgjøringa heng saman med utviklinga av varebyttet og at framandgjøringa si historie er historia om dette varebyttet, med utviklinga og opphevinga av desse produksjonsforholda.

Marx resonnerer vidare slik: ”Det må eksistere en fullt utviklet vareproduksjon før det ut av sjølve erfaringen vokser fram den vitenskapelige innsikten at de privatarbeidene som blir drevet uavhengig av hverandre, men som alle er avhengig av hverandre som naturgitte ledd i den samfunnsmessige arbeidsdelingen, stadig blir redusert til sine samfunnsmessige proporsjonale mål. Dette skjer fordi den arbeidstida som er samfunnsmessig nødvendig for å produsere produktene voldelig tvinger seg gjennom som en regulerende naturlov i de tilfeldige og skiftende bytteforholdene, slik for eksempel tyngdeloven setter seg gjennom når et hus faller sammen over hodet på en. Det at arbeidstida bestemmer verdistørrelsen er derfor en hemmelighet som er skjult under de synlige bevegelsene til de relative vareverdiene. Det at hemmeligheten blir oppdaget fjerner skinnet av arbeidsproduktets verdistørrelse som noe reint tilfeldig, men det fjerner slett ikke verdistørrelsens tinglige form.” (Samme verk, side 90-91, 89, 71.)

Mot innvendingane til dei som meiner at naturlover ikkje gjeld for menneskesamfunna har Marx i ein note vist til Engels som skriv om dette: ”Hva skal en mene om en lov som bare kan sette seg gjennom ved hjelp av periodiske revolusjoner? Det er nettopp en naturlov som beror på bevisstløsheten hos dem som deltar.”

Når menneska begynner å reflektere over formene for det menneskelige livet og analysere dei vitskapelige så går dei motsett veg av den verkelige utviklinga som finn stad historisk. Dei begynner med dei siste sakene. Når menneska begynner å analysere arbeidsprodukta er dei alt stempla med alt som har med vareforma å gjøre. Menneska ser på dei som uforanderlige og startar analysen av innhaldet i formene her. Analysen av vareprisen førte slik til bestemminga av verdistorleiken, det var pengeuttrykket for varene som førte til at verdikarakteren deira blei fastsett. Men no er det slik at nett pengeforma som faktisk tilslører privatarbeidarane sin samfunnsmessige karakter og dermed dei samfunnsmessige forhold til privatarbeida.

Marx skriv at når vi seier at frakk, støvel osb. held seg til lerret som den allmenne lekamliggjøringa av abstrakt menneskelig arbeid, så ligg galskapen i dette uttrykket klårt i dagen. Men når produsentane av desse tinga sett varene sine i forhold til lerret som allmenn ekvivalent – til gull og sølv, noe som ikkje endrar saka, så trer for dei dette forholdet mellom deira privatarbeid og det samfunnsmessige totalarbeidet fram nettopp denne galne forma.

Så seier Marx at det nett er slike former som utgjør kategoriane i den borgarlige økonomien. Dei er samfunnsmessig gyldige, altså objektive tankeformer for produksjonsforholda i denne historisk bestemde samfunnsmessige produksjonsmåten, vareproduksjonen. Heile mystisismen i vareverda, heile trolldommen og alt spøkeriet som tilslører arbeidsprodukta når dei tar form av varar, forsvinner derfor når nå ser på andre produksjonsformer. Dette opnar for neste del i strukturen av dette underkapitlet.

Eg skal ikkje gå nærare inn på alle dei produksjonsformene Marx ser på her, bare den siste, kommunismen. Men han tar altså opp økonomien til Robinson Crusoe, den mørke europeiske middelalder, ein landlig bondefamilie som driver hovudsakelig med sjølvforsyningsverksemd og viser at det ikkje er noe mystisk og skjult ved arbeidsprodukta og forholda mellom menneska i desse samfunnsformene.

Men la oss sjå litt på den fjerde og siste forma som Marx går inn på, ein samanslutning av frie menneske, dvs kommunismen. Vi har altså her ei kort framstilling av kommunismen frå Marx si side. Eg gir det i fullt sitat.

”La oss til slutt, til en avveksling, tenke oss en sammenslutning av frie menneske. De arbeider med felles produksjonsmidler og forbruker sine mange individuelle arbeidskrefter bevisst, som en samfunnsmessig arbeidskraft. Alle de forholdene som bestemmer arbeidet til Robinson, gjentar seg her, bare at det skjer samfunnsmessig i stedet for individuelt. Alle produktene til Robinson var utelukkende hans personlige produkter og derfor umiddelbart bruksgjenstander for ham sjøl. Totalproduktet i denne sammenslutningen av frie mennesker er det samfunnsmessige produktet. En del av dette produktet tjener igjen som produksjonsmidler og forblir derfor samfunnsmessig. Men en annen del blir fortært som livsmidler av medlemmene i sammenslutningen. Den må derfor bli fordelt blant dem. Måten denne fordelinga vil foregå på vil forandre seg med den særegne karakteren av den samfunnsmessige produksjonsorganismen og det tilsvarende historiske utviklingsnivået til produsentene. Bare som en parallell til vareproduksjonen forutsetter vi at hver produsents andel av livsmidlene er bestemt gjennom hans arbeidstid. Arbeidstida vil altså spille en dobbelt rolle. Den samfunnsmessig planmessige fordelinga av arbeidstida regulerer de riktige proporsjonene mellom de forskjellige arbeidsfunksjonen og de forskjellige behovene. På den andre sida tjener arbeidstida samtidig som målestokk for den individuelle andelen som produsentene har av fellesarbeidet og derfor også av den delen av fellesproduktet som er mulig å fortære individuelt. Menneskenes samfunnsmessige forhold til sine arbeider og sine arbeidsprodukter forblir her enkle og gjennomsiktige, både i produksjonen og i distribusjonen.” (Samme verk, side 94-95, 92-93, 73-74.)

Vi ser, ved å samanlikne med andre stader der Marx skreiv om utviklinga av kommunismen, at han her bruker kommunismen sin første fase som eksempel for å komme nærast mulig systemet med varebytte. Vij du sjekke kan du sjå her http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Marx%20om%20kommunisme.htm .

Så får vi ein kommentar om kristendommen med si dyrking av det abstrakte mennesket, er den forma for religion som samsvarer best med eit samfunn av vareprodusentar, og det gjeld særlig kristendommen i dei moderne borgarlige formene sine, som protestantisme, deisme osb.

Samsvaret ligg i at dei allmenne samfunnsmessige produksjonsforholda som kjenneteiknar vareproduksjonen føreset at dei private produsentane set privatarbeida sine som verdi og dermed som abstrakte og likt. Slik abstraherer dei og set lik sjølve livsfunksjonen sin og dermed eg sjølv som individ.

I tidligare produksjonsmåtar spelar omdanninga til varer, og dermed menneska sin rolle som vareprodusentar, ei underordna rolle. Men ettersom dei gamle fellesskapa går mot undergangen sin, så tiltak denne rolla. I dei gamle samfunna eksisterte bare handelsfolk i små mellomrom i eller mellom folk flest. Produksjonsforholda var mykje enklare i dei gamle fellesskapa enn i dei borgarlige fordi det individuelle mennesket ikkje hadde lausrive seg frå den naturlig arts-samanhengen sin, eller var underlagd direkte makt- og trellforhold.

Desse produksjonsforholda er bestemd av at arbeidet sine produktivkrefter er lite utvikla og at dei forholda som menneska produserer det materielle livet sitt under, er tilsvarande snevre. Det speglar seg att ideelt i dei gamle natur- og folkereligionane.

Når det gjeld religionen så kan det religiøse atterskinet av den verkelige verda, så kan det bare forsvinne når forholda i det praktiske kvardagslivet står fram for menneska som dagligdagse, gjennomskinlige og fornuftige forhold, både mellom menneska sjølv og i forhold til naturen.

Denne kommentaren er ikkje bare interessant i forhold til religion, men og i forhold til økologisk tenking. Det er klart at dei samfunnsmessige forholda som heng saman med vareproduksjon og –bytte, ikkje kan komme fram til fornuftige forhold mellom menneska og naturen.

Marx konkluderer dette avsnittet med eit nytt glimt frametter i historia, slik: ”Skikkelsen til den samfunnsmessige livsprosessen, dvs. den materielle produksjonsprosessen, kan først kaste av seg sitt mystiske tåkeslør når den som produkt av mennesker, som fritt har sluttet seg sammen, står under deres bevisste planmessige kontroll. For at det skal kunne skje er det imidlertid nødvendig med ei rekke materielle eksistensbetingelser som sjøl bare er det naturgitte produktet av en lang og smertefull utviklingshistorie.” (Same verk, side 96, 94, 74-75.)

Så kjem til slutt ein meir historisk kritikk av den politiske økonomien. Den detaljerte historiske kritikken av denne økonomien fins i Marx sine notat om Meirverditeorien. Dei blei gitt ut i ei svært dårlig utgåve av Kautsky i 1905-1910. Først i 1954-61 kom ei vitskapelig russisk utgåve ut og frå 1956-62 kom den første tyske utgåva og i 1965 kom ei ny utgåve med endå noen korrigeringar.

Marx skriv at den politiske økonomien har analysert (ufullstendig) verdi og verdistorleik og oppdaga innhaldet som er skjult i desse formene. Men den har ikkje ein gong stilt spørsmålet om kvifor dette innhaldet tar denne forma, altså kvifor arbeidet framstillar seg i verdien og kvifor tidsmengda av arbeidet framstillar seg i verdistorleiken til produktet.

Til det vesle avsnittet som er behandla ovanfor er det to omfangsrike notar. Den første (31) seier at den politiske økonomien ingen stader skiljar mellom arbeidet, slik det trer fram i verdien av produktet, og det same arbeidet slik det trer fram i bruksverdien. Marx går så inn på kva eit par økonomar skreiv om dette. I den neste noten (32) seier Marx at det var ein av dei grunnleggande manglane ved den klassiske økonomien at han aldri klarte å finne fram til den forma som gjør verdien til bytteverdi. Noen av dei beste representantane for denne økonomien behandlar verdiforma som noe heilt likegyldig og utvendig i forhold til sjølve varen sin natur. Grunnen til at dei ikkje tar opp dette skikkelig er at arbeidsproduktet si verdiform er den mest abstrakte og mest allmenne forma i den borgarlige produksjonsmåten. Gjennom verdiforma blir denne produksjonsmåten karakterisert som ein særeigen art samfunnsmessig produksjon, og dermed gir den produksjonsmåten den særeigne historisk karakteren han har. Viss ein ser på denne produksjonsmåten som den evige naturforma for samfunnsmessig produksjon, så overser ein også nødvendigvis det spesifikke ved verdiforma, altså vareforma og den vidare utviklinga av denne, som pengeforma, kapitalforma osb. Så definerer han også kva han meiner med den klassiske politiske økonomi i motsetnad til vulgærøkonomien som bare er opptatt av å unnskylde og tildekke røynda.

Så fortsett Marx og seier at desse formlane ber det kjenneteiknet at dei tilhøyrer ein samfunnsformasjon der produksjonsprosessen herskar over menneska, i staden for at menneska herskar produksjonsprosessen. Formlane står, for det borgarlige medvitet, som noe like sjølvsagt naturnødvendig som det produktive arbeidet sjølv. Den klassiske økonomien behandlar førborgarlige formar av den samfunnsmessig produksjonsorganismen omtrent som kyrkefedrane behandlar dei førkristne religionane.

I ein note (33) forklarer han kva det går i. For dei klassiske økonomane fins bare to slags institusjonar, kunstige og naturlige. Føydalismen sine institusjonar er kunstige, borgarskapet sine er naturlige. På den måten liknar dei teologane som skiljar mellom to slags religionar. Kvar religion som ikkje er deira eigen er ei oppfinning av menneska, mens deira eigen religion er ei openbaring frå Gud, slik har det vore ei historie, men det fins ikkje noen lenger. Noten tar opp eit par interessante saker til, men eg kommenterer ikkje det her bortsett frå at det er understreka at Marx hadde stor vyrdnad for Aristoteles. Eg har alltid meint at dei fleste Marx-forskarar har undervurdert Aristoteles si rolle for Marx.

Etter dette viser Marx til eit anna eksempel på at økonomane blir lurt av fetisjismen som heftar ved varene si verd, eller det lekamlig skinet av arbeidet sine samfunnsmessige bestemmingar. Det er krangelen om den rolla som naturen spelar i danninga av bytteverdien. Når bytteverdien er ei bestemd uttrykksform for det arbeidet som er brukt på ein ting, så kan han ikkje innehalde meir naturstoff enn til dømes vekselkursen.

Vareforma er den mest allmenne og minst utvikla forma i den borgarlige produksjonen. Vareforma oppstår tidlig sjølv om ho då ikkje er så dominerande som i dag, seier Marx. Og på eit tidlig tidspunkt er det framleis lett å avsløre fetisjkarakteren til ho. Men når vi kjem til meir konkrete formar forsvinn skinet av at det er enkelt. Monetarsystemet bygger på at dei trudde at sølvet og gullet som pengar var naturting med særeigne samfunnsmessige eigenskapar, dei skjønte ikkje at dei representerte samfunnmessige produksjonsforhold. Den moderne økonomen flirer av monetarsystemet, men er sjølv offer for fetisjismen når han omhandlar kapitalen.

Når det gjeld varene kan vi late som dei kan snakke, og då får vi følgjande samtale når dei snakkar i språket til økonomane: ”Verdi (bytteverdi) er noe som tinga har, rikdom (bruksverdi) er noe som menneska har. Verdi i denne tydinga omfattar nødvendigvis bytte, rikdom ikkje. Rikdom (bruksverdi) er ein attributt ved menneska, verdi er ein attributt ved varen. Eit menneske eller eit fellesvesen er rikt; ei perle eller ein diamant er verdifull. – Ei perle eller ein diamant har verdi som perle eller diamant. Dette har Marx sitert rett ut frå den økonomiske litteraturen (note 34.)

Men det er no slik at ingen kjemikar har oppdaga bytteverdi i perler eller diamantar. Dei økonomane som Marx har vist til har oppdage denne kjemiske eigenskapen og finn at bruksverdien tilkjem tinga uavhengig av deira tinglige eigenskapar, medan verdien deira derimot tilkjem dei som ting.

Det som medverkar til å stadfeste denne oppfatninga, er det merkelige omstende at bruksverdien til tinga realiserer seg for menneska utan å bli bytta, altså i det direkte forholdet mellom ting og menneske, medan verdien derimot bare blir realisert i bytet, dvs. i ein samfunnsmessig prosess.

Og til slutt samanliknar Marx denne forståinga med ei uttale frå Shakespeare sin karakter Dogberry i ”Much ado about nothing”, akt 3, scene 3 (note . Dogberry er ein konstabel som skal sette ein annan kar til eit oppdrag som vakt. Han har spurd kameraten sin kven han bør velje ut og kameraten nemner eit par karar ved namn fordi dei kan lese og skrive. Når han skal fortelje denne karen om dei evnene han har seier han: ”Kom her nabo Seacoal. Gud har velsigna deg med eit godt namn. Å vere ein mann med god utsjånad (a well-favoured man) er ei gåve frå lagnaden (omstenda), men å lese og skrive kjem frå naturen.”

Eg har spurt meg om kvifor Marx kom på akkurat denne staden i alle Shakespeare sine verk. Eg trur det kjem både av innhaldet her, men og av det som blir sagt i slutten av scena. Her har Seacoal og ein annan vakt tatt med seg eit par karar, Borachio og Conrad, som dei har høyrt har gjort ei kriminell handling og mottatt ei muting for det. Då seier Boratio: ”Vi kjem nok til å vise oss å vere ein god vare, når vi nå blir ført av garde på desse mennene sine hellebardar. Og Conrad svarer: Ein etterspurt vare, lovar eg deg.” Dermed er sitatet ovanfor også assosiert med vare hos Shakespeare. Det var ein digresjon frå ein Shakespeare-fan.

Og med dette sitatet sluttar altså underkapitlet om varefetisjismen i Kapitalen, og med det heile kapittelet 1 om varen.

Studieopplegg

Her kjem spørsmål til studieopplegget. Det kan vere naturlig å dele opplegget opp anten i 4 møte eller i eitt møte på kvart spørsmål om en vil vere grundig.

1. Kva er dei viktigaste momenta i føreorda og etterorda til Kapitalen?

2. Forklar forskjellen på ein vare sin bruksverdi og verdi og bytteverdi ved å gjennomgå Marx sin argumentasjon i kapittel 1.1.

3. Forklar Marx sin argumentasjon for å forklare dobbeltkarakteren til det arbeidet som er representert i varen i kapittel 1.2.

4. Forklar forskjellen på verdien og verdiforma ut frå kapittel 3.

5. Forklar korleis den enkle, enkeltståande eller tilfeldige vareforma deler seg i relativ verdiform og ekvivalentform ut frå kapittel 3. A) 1.

6. Forklar innhaldet i den relative verdiforma ut frå kapittel 3. A) 2. a).

7. Forklar den relative verdiforma si kvantitative bestemming ut frå kapittel 3. A) 2. b).

8. Forklar ekvivalentforma ut frå kapittel 3. A) 3.

9. Forklar den enkle verdiforma som heilskap ut frå kapittel 3. A) 4.

10. Forklar kva den totale eller utvikla verdiforma er ut frå kapittel 3. B).

11. Forklar den utvikla relative verdiforma, den særeigne ekvivalentforma og manglar ved den totale eller utvikla verdiforma ut frå kapittel 3. B) 1-3.

12. Forklar den allmenne verdiforma, verdiforma si endra karakter, utviklinga av forholdet mellom den relative verdiforma og ekvivalentforma og overgangen frå den allmenne verdiforma til pengeform ut frå kapittel 3. C) 1-3. og kapittel 3. D).

13. Forklar dei viktigaste trekka ved varen sin fetisjkarakter og løyndomen hans ut frå kapittel 3. D) 4.

14. Diskuter det Marx skriver om kommunismen i kapittel 1.