Bildenes gull – kunst, penger, kapital

Isabelle Garo er en av de mest produktive og interessante personer som er med på den internasjonale marxistiske renessansen som har pågått siden før 1990 og særlig etter den nye økonomiske verdenssituasjonen som begynte i 2008. Hun er utdannet filosof og underviser ved franske videregående skoler. I 1996 tok hun doktorgraden på Reflet et représentation dans la pensée de Marx (Gjenspeiling og forestilling/fremstilling i Marx tenkning) under veiledning av Olivier Bloch ved universitetet Paris-1. Hun har også utgitt en diktsamling og har vært aktiv i bladet ”Poesiaksjon”.[i]

Hun deltar i studiegruppen ”Marx i det 21 århundre” og sitter i redaksjonen for nyutgivelsen av Marx verker i Frankrike. I det siste har hun særlig vært opptatt av kunstens rolle i samfunnet og av de deler av Marx skrifter som åpner for en vurdering av dette.

Den første boken hun ga ut var Marx, une critique de la philosophie, 2000. Her la hun frem resultatene fra doktoravhandlingen. Det var et banebrytende arbeid som tilbakeviste at Marx utviklet en gjenspeilingsteori for hvordan menneskene oppfatter virkeligheten. Menneskene bearbeider virkeligheten og danner seg på det grunnlaget sine forestillinger om denne. Så tilegningen av virkeligheten i vår bevissthet er ifølge Marx ikke en passiv gjenspeiling av virkeligheten, men et produkt av en omfattende praktisk og mental aktivitet. Et av de sentrale sitatene fra Marx som Garo behandler, er tatt fra relativt tidlig i Den tyske ideologien[ii] og ser slik ut

” Produksjonen av ideane, av førestellingane, av medvitet, er frå først av direkte fletta saman med den materielle verksemda og det materielle samkvemmet til menneska, det verkelege livet sitt språk. Her trer førestelling, tenking - menneska sitt åndelege samkvem, fram som noe som flyt like ut av den materielle åtferda deira. Det same gjeld for den åndelege produksjonen, slik som et folk framstiller seg i politikken, loven, moralen, religionen, og metafysikken osb. sitt språk. Menneska er produsentane av sine eigne førestellingar, idear osb., det vil seie verkelege, verksame menneske, slik som dei er vilkårsbestemt av ei bestemt utvikling av produktivkreftene sine og det samkvemmet som svarer til det, opp til dei mest utvikla formene. Medvitet (das Bewusstsein) kan aldri vere noe anna enn medviten eksistens (das bewusste Sein), og menneska sin eksistens er den verkelege livsprosessen deira. Viss menneska og forholda deira i heile ideologien synast å vere opp ned som i eit camera obscura, så oppstår dette fenomenet like mykje av den historiske livsprosessen deira, som omsnuinga av tinga på netthinna oppstår av den fysiske livsprosessen deira. ”

/[5b]/ Heilt motsett av den tyske filosofien, som stig ned frå himmelen til jorda, skal vi her stige frå jorda opp til himmelen. Det vil seie at vi ikkje går ut frå det menneska seier, innbiller seg, føresteller seg, heller ikkje frå dei omtalte, tenkte, innbilte, førestelte menneska, for å nå fram til dei lys levende menneska; men vi går ut frå verkelege, verksame menneske, og viser, ut frå den verkelege livsprosessen deira, og framstiller også utviklinga av denne livsprosessen sine ideologiske refleksar og ekko. Også tåkebileta i menneska sine hjernar er nødvendige sublimat av den materielle livsprosessen deira, som kan konstaterast empirisk og er knytt til materielle føresetnader. Moralen, religionen, metafysikken og all annan ideologi, like så mykje som dei medvitsformene som svarer til dei, held dermed ikkje lenger oppe eit skin av sjølvstende. Dei har inga historie, inga utvikling; men menneska, som utviklar den materielle produksjon og det materielle samkvemmet sitt, endrar saman med denne utviklinga av verkelegheita si, også tenkinga si og produkta av tenkinga si. Det er ikkje medvitet som bestemmer livet, men livet bestemmer medvitet.”

Det sentrale her, som Garo fremhever, er at menneskene produserer forestillingene sine ut fra hele sin livssituasjon. Det er ikke her snakk om en passiv gjenspeiling av virkelighet i menneskenes bevissthet, men et aktivt arbeid for å skape forestillingen i bevisstheten. Den forenklingen som Engels gjorde da han snakket om gjenspeiling eller avspeiling, og som Lenin fulgte opp i sitt filosofiske verk om empiriokritisismen[iii], og som har preget ”marxismen” etter dette, er altså ikke i samsvar med Marx sine tanker om det samme.

I denne første boken sin tar hun utgangspunkt i Marx sin bruk av begrepet forestilling (Vorstellung)[iv] og bruker det til et fornyet studium av hvordan Marx utviklet sine begrepet og teorier. Bokens 6 kapitler med 19 underkapitler har 12 relativt lange sitater fra sentrale verk av Marx. Disse er ryggraden i hennes behandling av materialisme og revolusjon, ideologi, klassekampene, kapitalen, arbeid og politikk og kritikk av den politiske økonomi og av filosofien. For forståelsen av Marx erkjennelsesteori er dette et like viktig arbeid som Andrew Kliman sin bok Refutation of the Myth of Inconsistency (2007) er for forståelsen av Marx sin teori om profittratens fallende tendens[v].

I 2001 gav hun ut diktsamlingen L’Île – légendes définitives (Øya – ugjenkallelige legender)[vi]. Og fra 2009 har hun gått inn i en meget produktiv periode med L’Idéologie ou la pensée embarquée (Ideologi eller tanken som har gått om bord), 2009, som handler om hvordan Marx utviklet kategorien ideologi og betydningen av ideologisk kamp for å få opphevet kapitalismen og kommet over i kommunismen. I boken Foucault, Deleuze, Althusser & Marx – La politique dans la philosophie (Foucault, Deleuze, Althusser og Marx – politikken i filosofien) fra 2011 behandler hun nøye verkene til disse tre i lyset av Marx tenkning. Utgangspunktet hennes er at de alle tre har et varig og vesentlig forhold til Marx og at det preger deres bruk av ham, så vel som måten de tar avstand fra ham og ikke vil nevne ham. I Marx et l’invention historique (Marx og den historiske oppdagelse/det historiske påfunn)[vii] fra 2012 arbeider hun med å imøtegå påstandene om at Marx i sin tenkning er preget av determinisme. Hun sier at det som tvert imot preger alt Marx skriver er det som på fransk kalles invention som jeg har gitt betydningene av i forrige fotnote. I disse bøkene jobber hun altså videre med emnet fra doktoravhandlingen.

Jeg må også nevne at hun i 2015 ga ut en samling med artikler sammen med Jean-Numa Ducange med tittelen Marx politique. Utgangspunktet for artikkelsamlingen er at det er vesentlig for en teoretisk forståelse av kapitalismen og den politiske kampen for å oppheve den at vi i dag tilegner oss Marx tenkning. Stathis Kouvelakis skriver om Frigjøringens politiske form. Kevin B. Anderson skriver om Kapital og klasse, men ikke bare det. Ellen Meiksins Wood skriver om Kapitalisme og menneskenes frigjøring. Guillaume Fondu skriver om Vranglære og kritikk av den politiske økonomi. Og Antoine Artous skriver om Aktualiteten til Marx verditeori.

Garo er også medredaktør i tidsskriftet Europe.[viii] I nr. 1000 av tidsskriftet (august-september 2012) skrev hun en artikkel om Représentation som innledet hennes arbeider om estetikk og kunst. Dette arbeidet førte i 2013 til boken L'or des images - Art, monnaie, capital (Gull-penger-kapital) som omhandler det Marx skriver om estetikk og kunst og som diskuterer kunstnerens stilling i samfunnet i dag og hvordan kunstneren kan fungere i dette samfunnet.

Jeg vil oversette innledningen til denne boken.

I første omgang kan det jeg tar opp i dette arbeidet overraske. Det dreier seg om å sette to realiteter i forhold til hverandre som i prinsippet er helt motsatte eller i hvert fall at møtet mellom dem er høyst problematisk: kunst og økonomisk rikdom under diverse former – gull, penger, kapital. Noe som gjør saken enda verre er at det ved denne synsvinkelen dreier seg om å foreslå en marxistisk tilnærming til kunstnerisk virksomhet, mens det altså allerede finnes en slik tilnærming, på en helt annen måte, enten den nå består av teoretisk estetikk som tar form av en kritisk analyse av kulturen, eller også inspirerer eller systematiserer verkene. Ved siden av denne tradisjonen har diverse teoretiske synspunkter som av og til er uforenlige sett dagens lys i løpet av det 20. århundre og vi skal verken feilvurdere verken det disse har oppnådd eller det som avgrenser dem – eller de blindveiene en har gått inn i – og som det er viktig å fornye. Ufordringen som møter dagens marxisme fremtrer altså også på dette området: å foreslå en analyse av hele den økonomiske og sosiale realiteten i vår tid uten nå dele den opp ut fra sektorene i akademisk forskning, men også uten å redusere den kunstneriske ”produksjon” til et økonomisk og samfunnsmessig grunnlag (une base). Det dreier seg mellom annet om å ta i betraktning den politiske og kritiske innretning til artistene som påtar seg ansvaret for noe slikt uten å trykke den på verkene deres utenfra.

Til disse kravene kan vi knytte at vi må ta med i regningen selve den situasjonen som kunsten og kulturen står i i dag. Ved siden av den stadige fornyingen av den kunstneriske produksjon, finne vi en dyp omvelting av det som vi vanligvis kaller ”kulturøkonomien” som forstørrer og kompliserer det på en gang intime og konfliktfylte forholdet som kunsten har med den økonomiske og sosiale helhet, denne helheten som omkranser den og som den svarer på ved å vurdere den. Forskjellige områder av kunsten har lenge stridd med produktivkreftenes endringer og hele produksjonsmåten, likeså vel som med utvidingen av det kapitalistiske markedet. Men fra nå av er kulturen og kunnskapen i det hele en integrert del av en kapitalisme i krise som prøver å gjenvinne sine krefter gjennom den og som ved den prøver å utvide og reprodusere sin egen logikk. På samme tid forblir dens aktiviteter delvis fremmed for – ja fiendtlig til – den fullstendige kapitalistiske kolonisering de er utsatt for. Nye former for motstand blir født innen kulturen som fornyer spørsmålet om engasjement, som rekonstruerer den nettopp på det punktet der verket møter sin pengekopi som hjemsøker den og stiller spørsmål ved den. Forestillingen om en verden der pengene hersker og forestillingen om verdien som har gått til angrep på verden gir et kraftig ekko.

Alle disse grunnene til sammen omformer på en dyptgående måte dagens kunstneriske landskap sammen med de teoretiske refleksjoner som de vekker og som den bor i. For hvis kunsten er en samfunnsmessig aktivitet er det logisk at den er gjennomkrysset av de samme motsetningene som alle andre menneskelige virksomheter, og som utfolder seg i den på en måte som per definisjon er særegen. Man glemmer også for ofte at refleksjoner om kunst først og fremst blir gjort av kunstnerne selv, og at de av og til er den del av deres kunstneriske produksjon. Kunstnerens konfrontasjon med verdiloven og varesirkulasjonen gir en glimrende anledning til en slik refleksjon over kunsten i forhold seg selv og verden. Det er slående at mange plastiske verker, installasjoner, fiksjonsfilmer eller dokumentarer, fotografiske arbeider, videoer osv, for å holde oss til de visuelle kunster, i dag tar makten over spørsmålet om plassen deres, stillingen deres, mottakelsen deres og virkningen deres, måten de er finansiert på og spredd på, og slik at opp stafettpinnen fra en gammel refleksjon som visse kunstnere har gjort om disse spørsmålene. Dette arbeidets prosjekt er å følge denne tynne konturen der det skjuler seg et stort landskap.

Slik kan vi, hvis vi er oppmerksomme, se at dette møtet mellom kunst og rikdom er gammelt og noe som varer ved og som dukker opp av og til i kunsthistoriens sjeldne verker som ordner seg parvis og prater sammen. I lang tid har kunsten konfrontert seg med rikdommen og dens reproduksjon, i den grad som den deltar i den kollektive utarbeidingen av meninger/betydninger, for å legitimere eller anklage de eksisterende samfunnsmessige forhold. Det er først og fremst gull, eller mer generelt de edle metaller som møter verket helt opp til i dag[ix]. Gull fremstiller seg først og fremst som et dannende element, komplekst, både materiale for kunstverk og symbol, tegn på rikdom og fascinerende glitring. Fra renessansen av, bemektiger også visse verk seg penger, veksler og synet av manipuleringen deres. Mens de leker med bildet av rikdom og sosial suksess, setter de verdien inn i seg som i en russisk dokke og fortsetter med kritikk av varen, en kritikk som er desto skarpere fordi verket selv er verditing og vare. I dagens verden gjør slike verker seg til brennpunkt for grunnleggende motsigelser mellom fellesskapets rikdom og den private tilegnelse, utviklingen og ødeleggingen av individene, underlegging under og motstand mot kapitalen. For det er selvfølgelig kapitalen og ikke bare varelogikken alene som det dreier seg om. Som spekulasjonsobjekter, rene verdireserver eller produkter som er utarbeidet som slike, risikerer kunstverkene å oppheve seg selv som kritisk inngripen, og det fra det øyeblikket det blir laget? Kan kunstnerne unnslippe denne globale logikken eller kan de gå mot den med sine egne midler. Slike spørsmål stiller vi oss og de fornyer kunstens refleksjon om kunst ut over de tradisjonelle estetiske grensene.

Uten noen gang å late som vi generaliserer disse hypotesene som vi presenterer her til kunsthistorien eller samtidens kunst, mener vi at denne tematiske tråden som konfronter kunstformene med verdiformene vil vise seg godt egnet til å formulere nye spørsmål både innenfor området skapende kunst og området kampe mot kapitalismen. Denne tråden får også frem at den skapende virksomheten er en samfunnsmessig virksomhet, uten i den minste grad å viske ut den individuelle dimensjonen. Ifølge denne synsvinkel er kunstproduksjon nabo med produktivt arbeid og er som det tvunget til å underlegge seg verdiloven som tillater utdriving av merverdi ettersom kunstindustrien støtter seg på lønnsarbeidet og påtvinges det kriteriene for fortjeneste som det har. På dette planet er motsigelsen kraftig, mellom en aktivitet som hevder og beskytter sin selvstendighet – enten den er relativ eller av og til ren fantasi – og dens annektering av en kapitalistisk funksjonering som anvender sine regler på den, og føyer en aura av ren sjenerøsitet og høy mesenkultur til profittratens besettelse. Derfor er ikke kunstnerne ikke arbeidere som de andre, som skjerper motsigelsen mellom kapitalistisk tilegnelse og deling av felles rikdom, mellom individuell frihet og et prosjekt for kollektiv frigjøring. Slike spørsmål går langt utover kunstsektoren for å angå hele samfunnet.

Av alle disse grunner, som i dag gjør spørsmålet om kunst og kultur mer komplekst, og også både for å unngå all bearbeiding av den kunstneriske skapingen på grunnlag av en ytre estetikk og en enkel beskrivelse av tingene, så synes det mer passende å sette i forhold til hverandre og sammenligne ytringer i visse kunstverk med denne andre måten å konfrontere seg med det virkelige, kritikken av den politiske økonomi. Denne parallellen medfører ikke noen reduksjon, har vi sakt, og den har som siktemål å unngå all oppdeling i sektorer av det virkelige og de bevissthetsformene som er en del av dette.

La oss presisere at uttrykket ”kritikk av den politiske økonomi” viser til og sammenfatter Marx sitt eget bidrag: en kunnskap om kapitalismen som inkluderer prosjektet for dens revolusjonær omdanning og et gjensidig revolusjonært prosjekt som knytter seg til kunnskap og en individuell og kollektiv frigjøringsprosess som er kapitalismens mål og samtidig dens vilkår. Denne dynamikken som er vanskelig og usikker, medfører politisering av de vesentlige motsetninger i denne produksjonsmåten. Kritikk av den politiske økonomien inkluderer altså, den også, en refleksjon om dens virkninger, gjennom en analyse av vilkårene for disse og de muligheter de har og gjennom de mobiliseringene som denne kritikken fremmer og som gir næring til den. Der også er mottakelsen aktiv og skapingen noe som man deler.

Fordi disse to aksene er festet sammen av punkter der mange tråder krysser hverandre, som vever seg sammen uten å gå i ett, tillater de å vise frem de enestående øyeblikk når kunstneren strever for å definere og tenke sin plass i en verden av produksjon og bytte, og når han, ved å gjøre det, lager teori om den kunstneriske virksomhet uten å konstruere en spesialistsamtale som står utenfor kunstverkene som han produserer. Å la kunstverkene tale langt fra motsigelsen mellom kunsten og samtalen om kunst, i alle sine varianter, det er selvfølgelig å la dem snakke både om seg selv og den kunstneriske virksomheten som skaper dem. Denne operasjonen med produksjon og nyskaping tenderer alltid, per definisjon, å forsvinne bake det fullførte verket, og denne utviskingen av prosessen dobler varens gåte som på sin måte også avslører og tilslører det levende arbeid som den kommer fra. Derfor tvinger analyse av noen bestemte verk seg frem, utvalgt blant det store antall av de som vitner om en slik refleksjon. Ved å velge noen særegne saker interesserer vi oss her for det som vi vanligvis kaller det plastisk kunster vi vid oppfatning av uttrykket, medregnet objekter for begravelse eller religiøse sådanne, fresker, ikoner på tre eller staffelimalerier men også samtidsinstallasjoner og filmbilder både dokumentarer eller fiksjonsarbeider. I alle disse tilfeller å forkaste det entydige prinsippet om billedlig fremstilling som akse for analysen har som mål å understreke bedre dialektikken i forestillingen ved å knytte den til den marxistiske analysen av forestillingen om rikdom og penger som viser akkurat en slik dialektikk og fornyer radikalt den gamle – men uerstattelige – oppfatning om forestillinger ganske langt fra stedet for deres filosofiske fødsel.

Det første kapitlet handler om Marx teser når det gjelder kunstnerisk virksomhet slik som den er sett i den økonomiske og sosiale helheten, men likevel unnslipper den, for Marx sin analyse føres aldri frem til en spesialisert estetikk, selv om hans første prosjekt var et essay om den religiøse kunst. Gjennom all hans senere arbeider slutter han aldri å konfrontere de utmerkende formene i individuell utvikling, knyttet på en kompleks måte til den kapitalistiske produksjonsmåten og det kommunistiske perspektivet.

Det andre og tredje kapitlet stanser ved kunstverkene og nøyaktige øyeblikk i kunsthistorien ved å sette dem i forhold til gull og de metaller som materiale for kunstverket, men også med forestillingen om penger og med kapitalen, fra det øyeblikk da denne sistnevnte begynner å påtvinge sin dominans og utbre sin logikk. I løpet av denne lange historien forsøker visse artister å ta makt over det som er både vilkåret for deres virksomhet og trussel mot en frihet som de aldri når frem til, verkets refleksjon over seg selv som vilkåret for sin åpning mot verden og av og til middel for en spesifikk inngripen.

Det fjerde kapitlet stanser opp ved kulturens og kunnskapens økonomi for å forlenge, på området for kritikk av den samtidige politiske økonomi, studien som dreier seg om spørsmålet om verdi og om måten visse verk, ved å gå mot den, blir konfrontert med sin egen definisjon. Debatten som går mellom tesene til den nåværende kapitalismen, dvs. den nyklassiske strømningen og arbeider ut fra en marxistisk orientering, presenterer store og mangesidige dimensjoner som artikulerer de økonomiske og samfunnsmessige bekymringer og deres nåværende politiske og antropologiske tendens. Analysene som blir utarbeidet på dette området sender straks tilbake til samtidskunstnerne og tilskuerne, det problemet som blir stilt på en ny måte, nemlig engasjement.

Oversatt av Terje Valen, 8.1.2016