Tilbakevisningen av at Marx Kapitalen er uten indre logisk sammenheng

I 2007 ga Andrew Kliman ut boken Reclaiming Marx’s “Capital” – A Refutation of the Myth of Inconsistency.

I 2009 ga Michael Roberts ut boken The Great Recession – Profit cycles, economic crisis – A Marxist view. Dette er en meget interessant gjennomgang og forklaring av krisen.

I denne siste boken gir Roberts en kort sammenfatning av det viktigste innholdet i Kliman sin bok ved å gjengi et essay han (Roberts) skrev i mars 2007 som kapittel 23 i sin egen bok. Kliman tar i sin bok opp alle grunnleggende momenter i en kritisk retning som i over 100 år har avskrevet Kapitalen som et logisk konsistent og vitenskapelig holdbart verk og tilbakeviser dem på ugjendrivelig vis. Derfor er denne sammenfatningen selvfølgelig av stor viktighet for alle mennesker som vil forstå og forbedre verden. Det er en grunn til at jeg oversetter den.

Jeg mener også at disse to bøkene sammen med Andrew Kliman sin siste bok The Failure of Capitalist Production – Underlying Causes of the Great Recession (2012), gir inspirerende og vitenskapelige, marxistiske analyser av den siste store økonomiske krisen i verden som slo ut for alvor mellom 2007 og 2009 og som ennå ikke er overvunnet (januar 2013).

Så begynner oversettelsen fra sidene 147-153 i Roberts bok.

Dette er en viktig bok. I et nøtteskall viser Andrew Kliman at Marx bevegelseslov for kapitalismen (hvordan kapitalismen fungerer og ikke fungerer) er logisk sammenhengende og teoretisk gyldig.

Klimans bok er en sammenstilling og oppsummering av alle forsøk som noen få marxistiske økonomer har gjort de siste 30 årene, på å forsvare marxistisk økonomisk teori mot kritikere (både borgerlige og de som sier at de er marxister). [i]

I løpet av de siste hundre år har flere borgerlige økonomer hevdet at Marx sin arbeidsverditeori og dens anvendelse for å forstå hvordan profittraten vil utvikle seg under kapitalismen, er logisk inkonsistent og/eller ganske enkelt feil. Det begynte med østerrikeren Eugen Böhm-Bawerk og russeren Ladislaus Bortkiewicz i 1896 og fortsatte med italieneren Piero Sfraffa i 1960 og den amerikanske økonomen Paul Samuelson i 1971.

Argumentasjonen til disse økonomene var så overbevisende at de fleste økonomer, medregnet den marxistiske økonomen Paul Sweezy, godtok den. Den fremragende marxistiske økonomen Paul Sweezy svelget kritikken med hud og hår da han i 1949 ga ut igjen både Böhm-Bawerk og Bortkiewicz bøker.

Seinere på 1970-tallet godtok de fleste akademiske marxister argumentene til Sraffa og den japanske økonomen Okishio om at Marx feil betød at loven hans om profittratens fallende tendens under kapitalismen var teoretisk feil. Dette gjaldt også Michael Kidron og Andrew Glyn i England, blant mange andre.

De mente at Marx ikke kunne forklare dem kapitalismens utbyttingsnatur på en sammenhengende måte og at han ikke kunne komme opp med en logisk forklaring på de kapitalistiske krisene heller. Derfor ble Marx økonomiske teorier lagt i skuffen av alle unntatt noen få (medregnet David Yaffe [ii], Guglielmo Carchedi, Alan Freeman og Andrew Kliman) som raskt ble kalt ”fundamentalister” som ikke ville godta virkeligheten.

Hva var de viktigst kritiske punktene til de borgerlige og marxistiske kritikerne av Marx? Det første punktet handler om Marx omforming (transformation) av verdiene til hver vare (slik de er målt av [den samfunnsmessige] arbeidstiden som går med til å produsere dem) til produksjonspriser (slik de er målt av produksjonskostnaden og gjennomsnittsprofitten).

Marx visste at hans arbeidsverditeori ikke betød at hver vare som ble solgt på det kapitalistiske markedet ville bli priset ifølge den arbeidstiden det tok å produsere den.

Konkurransen under kapitalismen betød at profittgraden ville ha en tendens til å bli utlignet eller omgjort til et gjennomsnitt i hele økonomien. Hvis en bedrift eller industri hadde en høyere profittrate ville kapitalinvesteringene bevege seg mot den sektoren og vekk fra andre for å høste den ekstra profitten.

Dette ville føre til gjennomsnittsprofitt som ble dannet av arbeidet i alle sektorer. Arbeidsverdien i hver vare ville bli omformet til produksjonspris som var grunnlagt på den gjennomsnittlige profitten i alle sektorer. Den ville være forskjellig fra arbeidsverdien i varen som var dannet av arbeidstiden som var gått med. Noe av merverdien skapt av arbeidere i en sektor ville ha blitt overført til en annen sektor.

Men Marx hevdet at det ikke betød at arbeidsverditeorien ikke lenger ga forklaringen på den kapitalistiske produksjonen fordi den totale verdien av alle varer samlet for hele økonomien fremdeles ville være lik med de totale produksjonsprisene; total merverdi ville være lik total gjennomsnittlig profitt og profittraten i verdiform ville være lik med profittraten i prisform for hele økonomien. På denne måten forklarte arbeidstiden som kapitalisten tilegnet seg inn i verdien av varene bestemt prisene til alle varene, om enn indirekte.

Det var denne ”transformasjonen” som Bortkiewicz sa ikke fungerte [iii]. Han hevdet at Marx hadde begått en avgjørende feil i analysen sin. Hvis verdien av varen blir transformert til produksjonspris ved en gjennomsnittsprofitt, da skulle Marx ha transformert verdiene av den opprinnelige investeringen i kapitalutstyr (konstant kapital) og arbeidskraft (variabel kapital) til produksjonspriser også. Men hvis Marx hadde gjort det så ville ikke hans utregning føre til at de totale verdiene ble lik med de totale produksjonsprisene og/eller at total merverdi ble lik med total profitt. Dermed faller også Marx verditeori til bakken.

Kliman viser helt uimotsigelig i sin bok at Bortkiewicz ”korrigering” av Marx ”feil” (som ble så lett akseptert av så mange i over hundre år) er gal. Det er ikke noen grunn for å omforme (transformere) verdiene av det som går inn i produksjonsprosessen basert på prisene til det som kommer ut. Det er feil både logisk og tidsmessig.

Hvis du produserer et par bukser og priser dem ifølge det som tekstilene koster pluss noe for slitasje av maskineriet og for arbeidstiden som går med, så tar du ikke da og priser på nytt arbeidstiden og maskinene du brukte ut fra prisen på buksene som du nettopp har produsert. Det er fordi du allerede har brukt penger på maskiner, tekstiler og arbeidskraft. Å gjøre det er ikke bare logisk ukorrekt; det gir ingen mening til det som hender i den virkelige verden. Så Bortkiewizc retting av Marx er feil og Marx sin løsning på transformasjonsproblemet er perfekt gyldig.

Den andre hovedkritikken av Marx gjaldt loven om profittratens fallende tendens. For Marx var dette den viktigste loven for kapitalens bevegelse, fordi den viste at kapitalismen hadde en indre tendens i retning kriser og sammenfall. Kapitalistisk produksjon er produksjon for profitt og hvis profitten faller, kan kapitalistene meget vel stanse produksjonen.

Marx hevdet at den kapitalistiske økonomien reproduserer seg ved en stadig større bruk av teknologi og utstyr i stedet for av arbeidskraften for å drive ned kostnadene og heve arbeidets produktivitet. Men ettersom kostnadene til maskiner vokser i forhold til kostnadene med å ansette folk (noe Marx kalte den økende organiske sammensetningen av kapitalen) ville profittraten ha en tendens til å falle fordi det tar mindre tid å lage en vare, dens verdi (eller pris) ville falle og slik ha en tendens til å presse ned muligheten for profitt.

Denne loven har blitt kritisert og skamfert av en rekke borgerlige økonomer. Og i 1970 ble den forkastet også av de som kalte seg marxister. De hevdet at Marx konklusjon ikke kunne utledes av sine forutsetninger: fordi profittraten ikke kunne falle hvis den organiske sammensetningen av kapitalen steg. Dette var ikke et empirisk spørsmål; det var en logisk umulighet.

Den mest elegante matematiske gjendriving av Marx langs disse linjene kom fra Nobuo Okishio [iv] som baserte seg på ideene til Piero Sraffa som igjen var en tilhenger av den klassiske økonomen fra det tidlige 1800-tallet, nemlig David Ricardo.

Marx hadde sagt at ingen kapitalist av egen vilje ville innføre en ny produksjonsmetode hvis den ikke økte hans profittgrad. Med andre ord, investering i nytt utstyr må heve profittgraden for kapitalisten, ikke senke den. Det så ut til å motsi Marx lov som sier at økt investering i teknologi i forhold til arbeidskraften ville tendere mot å drive ned muligheten til å skaffe seg profitt.

Marx løste denne motsigelsen ved å forklare at selv om den enkelte kapitalist ville skaffe seg større avkastning på kapitalen sin ved å innføre en ny teknikk før de andre, så ville avkastningen for alle falle tilbake og til et enda lavere plan enn før når alle de andre også hadde innført denne teknologien.

Okishio benektet dette. Hans matematiske formel viste at hvis vi antar at det ikke er noen økning i arbeidernes reallønner så ville enhver økning i bruk av ny teknologi heve profittavkastningen og ville aldri få den til å falle. Når alt kom til alt så var det slik at hvis arbeiderne produserte mer på samme antall timer, så ville produktiviteten gå opp og det ville også profittgraden.

Okishio sitt teorem ble snart akseptert som en ødeleggende knusing av Marx posisjon. Hvis du ville ha en grunn til at profittraten falt så måtte du se andre steder, kanskje etter en heving av lønnsdelen i forhold til profitt (slik Ricardo argumenterte tilbake i 1819 og Sraffa i 1960 – og seinere slik det ble lagt frem empirisk av Andrew Glynn på 1970-tallet [v]). Det betød at ikke noen forklaring på krisene under kapitalismen kunne ta utgangspunkt i Marx sin egen teori.

I denne boken som er bygget på tidligere egne arbeider og andre arbeider, bidrar Kliman med en overbevisende tilbakevisning av Okishios teorem. Okishios teorien, som skulle være en korrigering av Marx, gjorte en liknende feil som Bortkiewicz. Hvis en ny teknologi øker produktiviteten til arbeidskraften, så senker den verdien på arbeidstiden i vareproduksjonen. Ifølge Marx vil det senke verdien eller prisen av produktet og tendere til å senke profittgraden når andre forhold er make.

Men ifølge Okhisio vil den økende organiske sammensetningen av kapitalen ikke presse profittgraden ned fordi høyere arbeidsproduktivitet øyeblikkelig (samtidig) vil senke produksjonskostnadene som blir brukt for å produsere det nye utstyret og lønnen til arbeidskraften som blir brukt i produksjonen, og dermed prisene til dette utstyret.

Men Kliman viser at dette er ulogisk. Du kan ikke redusere produksjonskostnadene ved å bruke de nye prisene som er oppnådd med ny teknologi fordi du allerede har brukt dem under det gamle prisnivået. De nye prisene kan bare gjelde neste produksjonsrunde. Produksjonsprosessen er samtidig, men spredd ut i tid. Du kan gjøre alt med matematikk, men hvis antakelsene dine er urealistiske, så kommer du frem til urealistiske resultater.

Dessuten viser Kliman at Okishio egentlig ikke korrigerer Marx, men fullstendig forvrenger Marx sin teori. Marx antok helt fra begynnelsen at prisene på det som gikk inn i produksjonen ville være forskjellige fra prisene på det som kom ut av den; han var ikke noen simultanist.

Slik har arbeidet til Kliman og andre gått ut på å gjenvinne Marx sine økonomiske teorier gjennom det de kaller en tidspreget enkeltsystem tolkning (temporal single-system interpretation eller TSSI). Tidspreget fordi Marx sin teori er dynamisk. Prisene på de varene som går inn i produksjonen til å begynne med endres ikke samtidig ut fra prisene av de varene som kommer ut av produksjonen.

Og det kalles enkeltsystem fordi Marx sin arbeidsverditeori ikke er skilt fra prisene i den kapitaliske produksjonen, men står i et indre forhold til dem. Du kan ikke ha profitt uten merverdi og du kan ikke ha merverdi uten å ha kapitalister som tilegner seg arbeidstid fra arbeiderne. Slik er Marx sin utbyttingsteori logisk konsistent med den kapitalistiske arbeidsprosessen. Skaping av profitt avhenger av skaping av merverdi.

Det er et viktig punkt i boken som Kliman understreker. Kliman sier ikke at Marx er korrekt når det kommer til det empiriske. Det kan hende at profittraten ikke vil falle når kapitalens organiske sammensetning stiger, eller det kan hende at den organiske sammensetningen av kapitalen ikke vokser under kapitalismen. Marx bevegelseslov for kapitalismen behøver ikke passe med de fakta som forklarer den økonomiske krisen. Det er en jobb som andre må ta for å vise eller ikke.

Jeg kan huske debattene midt på 1970-tallet som vi hadde med Andrew Glyn og andre om Marx ”ortodokse” teori om den økende organiske sammensetningen av kapitalen og profittratens fallende tendens var gyldig både teoretisk og empirisk. Vi visste instinktivt at Marx ikke hadde tatt feil og at hans tidsmessige løsning på innføring av ny teknologi og profittraten var fornuftig. Men vi slet med argumentene til nyrikardoanerne i Sraffa-varianten eller marxistene som fulgte Sraffa. Deres åpenbaringer om Marx ”feiltakelser” i Kapitalen og deres tilsynelatende uklanderlige algebra gjorde at vi ble forvirret og sprellet hjelpeløst.

Det Kliman har gjort er å oppsummere argumentene til de som forsvarer Marx sin økonomiske teori. Han viser at en skikkelig lesning av Marx Kapitalen avdekker en sammenhengende teori om den kapitalistiske produksjonen ut fra arbeidsverditeorien og en logisk konsistent forklaring av profittens bevegelse.

Han har revet vekk nyrikardoanernes forfalskninger. Marx gjorde ikke teoretiske feil (i det minste ikke på de områdene som kritikerne har hevdet det og andre har akseptert i over hundreår, siden tredje bind av Kapitalen kom ut). Og for det må vi takke Kliman.

Kliman anstrenger seg for å gjøre boken sin enkel og lett å følge. Men likevel er mange av argumentene komplekse og de som ikke har litt kunnskap om marxistisk økonomi kan finne den vanskelig. Men det er verd å streve seg gjennom den fordi de som fordøyer argumentene i boken vil komme videre med formidable våpen til å forsvare marxistiske økonomiske ideer.

Her er oversettelsen slutt. Jeg må bare føye til at Kliman selv har tatt jobben med å vise empirisk at profittratens fallende tendens gjør seg gjeldende i virkeligheten og at det kan observeres empirisk. Det gjør han altså i boken The Failure of Capitalist Production.

Terje Valen, januar 2013, korrekturlest august 2013.