Ukraina i det store spelet

Den store elefanten i rommet under Ukraina-konflikten blir ikkje mykje nemnd i dei store massemedia. Men utan å forstå denne faktoren er det ikkje mogleg å forstå kva som skjer i Ukraina no. Eg snakkar om USA sin strategi for å dominere det eurasiske kontinent, som blei utforma etter at Sovjet-Unionen blei oppløyst og USA hjelpte Jeltsin til å kuppe leiinga i Russland. Strategien vart samanfatta av Zbigniew Brzezinski i boka Det store sjakkbrettet frå 1997 og følgt opp under Obama sin valkamp i 2009 med Second Chance som vart grunnlaget for Obama sin utanrikspolitikk. Brzezinski blei då også Obama sin viktigaste uformelle rådgjevar.

Hovudtanken bak denne strategien var at USA skulle styre heile verda. For å klare det måtte dei ha kontroll på statane på det eurasiske kontinent, slik at ingen stat der blei så sterk at han kunne utfordre USA sitt hegemoni. Helst skulle dette skje i eit samarbeid på USA sine premiss. Om det ikkje lukkast måtte USA sørgje for å halde på makta si med andre middel, der krigar, kupp, regimeendringar, undergravingsverksemd og sanksjonar var nokre. Alt dette ligg i offentlege amerikanske dokument. I Ukraina var det kupp med regimeendring som blei brukt. Inne i landet var det intenst arbeid av Soros sine NGOar og samarbeide med dei valdelege nazi-forbunda som sikra kuppet. Etterpå har frendane til nazistane frå heile verda komme dit for å slås mot russarane i Donbass og så har fleire av dei reist heim att for å spreie kunnskapen sin i Europa elles og andre stader.

USA og bruken av reaksjonære politiske retningar

I det heile har USA vore ein meister i å lære opp og bruke folk frå slike reaksjonære politiske retningar. I Afghanistan var det hjelp frå innsmugla såkalla radikaliserte islamistar som blei slusa inn av USA gjennom koranskular i Pakistan som først gjorde jobben, og etterpå var det direkte krig frå USA saman med ei rad av vasallar, medrekna Norge. Ein reknar med at det etter at Sovjet-Unionen trekte seg ut or Afghanistan var rundt 100 000 jihadistar der. Mange av dei reiste ut av Afghanistan og USA brukte dei på fleire avsnitt, i Nord-Afrika, i Bosnia, i Tsjetsjenia og fleire stader.

I Irak var det direkte krigar med amerikanske soldatar som klarte regimeendring. I Libya var det direkte krig og terrorbombing pluss samarbeid med jihadistar på bakken som klarte det. I Syria var det valdelege jihadistar som blei brukt, men då hadde mellom anna Russland lært, slik at USA ikkje lukkast der, sjølv om dei med hjelp av kurdiske soldatar held den rikaste delen av landet okkupert, og jihadistane framleis okkuperer Idlib. Dette var ein del av USA sin strategi for å sikre eit verdsherrevelde. Denne strategien strevar dei framleis med å følgje. Makta til USA over Ukraina var viktig for vidare aggresjon austover.

Den sentrale strategen

Zbigniew Brzezinski var sentral i denne strategien. Men han meinte også at for å ha hegemoni på det eurasiske kontinent var det nokre avgjerande vilkår. Kina og Russland måtte ikkje finne saman, og Iran måtte for all del ikkje få til samarbeid med Russland. Då Russland hadde opplevd kva samarbeidet med USA tydde på 1990-talet og dei første åra etter 2000, med det enorme samanfallet av heile samfunnet der, fann dei ut at dette ville dei ikkje vere med på det lenger. Med Putin i leiinga reiv Russland seg ut or den sfæren der USA hadde hegemoni. Men dette var etter at Brzezinski skreiv sjakkboka.

I boka omhandlar han også Ukraina. Det ein av dei fire statane som USA må ha kontroll med for å dominere heile kontinentet i tillegg til Frankrike, Tyskland og Polen. Han skriv om dei viktigaste spelarane i denne sjakkturneringa på de eurasiske kontinent. Det er fem geostrategiske spelarar og fem geopolitiske nav (pivots). Frankrike, Tyskland, Russland, Kina og India er dei viktigaste geopolitiske spelarane, sjølsagt i tillegg til USA. Storbritannia, Japan og Indonesia er viktige land, men er ikkje kvalifisert til å komme opp i øvste liga. Dei kritisk viktige nav-landa er Ukraina, Aserbajdsjan, Sør-Korea, Tyrkia og Iran.

Då Brzezinski skreiv boka si var Russland framleis under kontroll av USA og han trudde at det kunne fortsette, sjølv om landet fekk formelt sjølvstende og utvikla seg i demokratisk retning, det vil i praksis seie innanfor USA sitt system. Kina hadde opna opp og leiarane i USA tenkte at dei var på veg inn i USA-systemet.

Når det gjeld Ukraina skriv Brzezinski at det var eit nytt og viktig rom på det eurasiske sjakkbrettet. Med eit uavhengig Ukraina som ikkje samarbeider med Russland kan ikkje Russland bli ein mektig spelar på sjakkbrettet. Derfor måtte ikkje Russland få kontroll med landet. Det var også viktig å halde Aserbajdsjan med sine rike ressursar utanfor russisk kontroll.

USA sine vasallar i Europa

Angåande Europa skriv Brzezinski at det tener som eit springbrett for vidare utviding av demokratiet djupare inn i Eurasia og at Europas utviding austover ville konsolidere sigeren på 1990-talet. Men først av alt, skriv han, er Europa Amerikas vesentlege bruhovud på det eurasiske kontinentet. Det som står på spel geostrategisk for USA i Europa er enormt, for gjennom NATO festar Europa amerikansk politisk innflyting og militær makt direkte på det eurasiske fastlandet, slik til dømes ikkje Japan gjorde i aust.

Så slår han fast at det er ein veikskap at ikkje Europa er ei eining, men forskjellige statar med sine prioritetar. Difor er den brutale sanninga at Vest-Europa og i aukande grad Sentral-Europa i det store og heile er eit amerikansk protektorat der dei allierte statane minner om vasallar og tributtpliktige. Så seier han at Europa er meir splitta fordi trusselen frå Sovjet-Unionen var vekke og at nokre nasjonar ville ut av rolla si som USA sine elevar. På grunn av dette måtte USA jobbe for å skape forhold som gjorde at Europa samla seg meir under amerikansk leiarskap.

Han omhandlar så Frankrike og Tyskland nærare og seier at USA må hjelpe desse til å samle Europa meir. Den beste kandidaten til å klare dette var Tyskland. Dei var godt forankra i Europa og hadde blitt harmlaus, men sikker på grunn av det synlege amerikanske militære nærværet. Tyskland kunne bli ein som fremma og kanskje fekk til formell inkludering av Midt-Europa i EU og NATO.

«Amerika sitt sentral mål er å konstruere eit Europa som er basert på den fransk-tyske koplinga, eit Europa som kan fungere, som bli knytt til USA og vidar ut rekkevidda for det kooperative demokratiske internasjonale systemet som den effektive fungeringa av amerikansk global overlegenheit avheng av.» Utvidinga av det europeisk bruhovudet som springbrettet for demokrati er direkte relevant for amerikansk sikkerheit. Det ville og hjelpe om dei klarte å mobilisere Frankrike for NATOs utviding austetter. På grunn av alt dette må USA arbeide tett saman med vasallen Tyskland for å fremme Europas austlege utviding. Amerikansk-Tysk samarbeid om dette var vesentleg.

Erobring av Aust-Europa lenge sentral

Denne tanken om å utvide NATO og EU austover var ikkje ny hos Brzezinski. Allereie i 1989 hadde han tatt doktorgraden på ei avhandling der han sa at det måtte brukast all kraft for å hindre at Russland sto opp att som stormakt. Det var også motivet for å drive på for eit uavhengig Ukraina og uavhengige baltiske statar med mål om å få dei inn i NATO seinare. Det var ein sentral byggestein i det geo-politiske konseptet hans at Vesten måtte trenge seg inn i den energirike sentralasiatiske regionen. For å få til det var Ukraina et «geopolitisk omdreiingspunkt og krumtapp». Det var viktig å isolere Russland som rival og så bringe landet i en posisjon der det var økonomisk avhengig av Det internasjonale pengefondet og militært av NATO. Etter ei svekking og destabilisering av Russland galdt det og å hindre at Russland fekk eit samkvem med Vest-Europa og å hindre at Russland fekk bygge olje- og gassrøyr til Europa. Så måtte Kina og Iran haldast ute.

Med trylleordet «demokratisering av dei fossile ressursane» skulle USA klare dette. Brzezinski reiste så til Georgia der han jobba i den gamle aserbajdsjanske oljehovudstaden Baku for BP-Amoco og Freedom House, ein forskingsinstitusjon med hovudsete i Washington. Om Aserbajdsjan uttalte han at der var korken i flaska som inneheld tilgang til skattane i det kaspiske bekken og Sentral-Asia.

Grand Chessboard att

For å komme tilbake til The Grand Chessboard så framhevar han også at botnlinja når det gjeld utvidinga av Europa var at inga makt utanfor det eksisterande transatlantiske systemet hadde rett til å veto deltakinga til ein kvar europeisk stat som ville inn i EU eller NATO. Dette har jo blitt spesielt aktuelt under den noverande Ukraina-konflikten.

Til slutt i kapittel 3 i boka peiker han på dei statane som utgjer den kritiske kjernen i europeisk og dermed amerikansk sikkerheit. Det er Frankrike, Tyskland, Polen og Ukraina. Min kommentar er sjølvsagt at dette ikkje hadde noko med USA sin sikkerheit å gjere, men med sikringa av verdsherredømmet.

Med dei amerikanske silkeveglovene av 1999 og 2006 blei det som Brzezinski skreiv her til offisiell amerikansk politikk i området, og det har det vore sidan. Han oppdaterte tankane sine i boka Second Chance frå 2009 og blei ein uoffisiell tutor for president Obama, som følgde opp politikken hans.

Frå 4. desember 2014 blei Brzezinski sine tankar om USA si dominering av den eurasisk landmassen konfirmert som USA sin offisielle statsdoktrine i Kongressens resolusjon H. Res. 758 med overveldande fleirtal. (mot 10 stemmer) og kritikklaust motteke av dei europeiske vasallane i Europa. Same dag som dette skreiv kongresslegenden Ron Paul på heimesida si «Uansvarleg Kongress erklærer krig mot Russland». I november same år kom  U.S.-Army-Training-and-Doctrine-Paper med tittelen How to Win in a Complex World, 2020-2040 ut. Her dreier det seg om ikkje mindre enn «full spectrum dominace» på land, i luft og på sjø. Dei viktigaste fiendane blei peikt ut som Russland og Kina». Det er denne politikken som har ført til situasjonen i Ukraina.

Utifrå dette forstår vi dei fem milliardar dollar og dei andre aktivitetane til USA for å destabilisere Ukraina og den bitre kampen med Russland om Ukraina. Obama slo også fast at Russland ikkje lenger var ei makt å rekne med og at han ikkje ville halde seg til Putin personleg. Dessutan forstår vi bakgrunnen for kuppet i 2014 og alt som har skjedd etterpå. Det er USA si førebuing på å svekke Russland og få det inn under sitt herrevelde for å kunne fortsette aggresjonen sin vidare austetter.

Dette har no Putin sett ein stoppar for utan at USA og NATO kan gjere noko. Å demonstrere mot at han gjer dette, er ei direkte støtte til USA sin aggresjonspolitikk i området og til USA sine planar om å ta knekken på Russland og legge landa vidare austetter under seg. Men vi må også orsake dei som har gått inn for demonstrasjonar mot Putin. Folk har jo blitt halde heilt uvitande om USA sin geo-politikk og blitt marinert i USA-propaganda om at det er Putin som er aggressiv. Det er ikkje så lett å få hovudet over sausen.

Les Zbigniew Brzezinski The Grand Chessboard, 1997 og

Wofgang Effenberger Geo-Imperialismus – Die Zerstörung der Welt, 2016.

Terje Valen, fredag 25. februar 2022

Ukraina i lys av Forslag til avtaler fra Russland til USA og til NATO

Disse forslagene må sees i lys av den felles uttalelsen mellom Putin og Xi Jinping fra deres møte under vinterolympiaden i Kina som alle bør studere. Alle disse tekstene forteller oss om den nye etter-columbiske verdensorden når USA nå er blitt for svekket til å utøve et verdensherrevelde til sitt eget beste. Avtalen mellom Putin og Xi forteller oss om de virkelige maktpolitiske forholdene i verden nå. Putin sine forslag til avtaler med USA og NATO forteller konkret hvordan forholdene mellom stater i den nye etter-columbiske epoken vil te seg fremover.

Det Putin lanserer er fornuftige prinsipper for fredelig sameksistens mellom stater som setter en stopp for USAs aggressive kamp for verdensherrevelde. En kamp som etter 2. verdenskrig har ført til uendelige ulykker for hele den alliansefrie bevegelsen, og som etter hver kveler sentrale deler av økonomien til stater som Frankrike og Tyskland og som bidro til å ødelegge den japanske økonomiske fremgangen på 1990-tallet. I tillegg ødelegger det leveforholdene for folk i selve USA. Lederne i USA selv har en så forvrengt oppfatning av forholdene i verden at de trenger mye påvirkning for å godta virkeligheten. Dessverre har deres og vasallenes massemedier spredd USAs avleggse oppfatninger og holdt seg til deres avleggse strategi.

USA og dets underbruk NATO sa blankt nei til å diskutere de viktigste punktene i avtalen. De trodde at de fremdeles kan diktere hva som skjer i den vestlige delen av det eurasiske kontinent. Det kan de ikke lenger. Ukraina selv har nektet å bøye seg for Minsk-avtalene som skulle gi de østlige områdene en stor grad av selvstyre innenfor Ukrainas grenser og har satset på å tvinge de som bor der i kne gjennom militære midler. Dette har skapt den lange krigen. Putin sin anerkjennelse av områdene som selvstendige kan nå få slutt på denne situasjonen og endelig skape fred der. USA og vasallene opptrer som «verdenssamfunnet» og fordømmer dette, mens en hel verden av alliansefrie land (120 land) og vennlige observatører (inkludert Kina) gleder seg over at det nå kan bli lettere å slippe ut av USA sitt jerngrep.

Alle bør kjenne helheten i Putins fornuftige forslag som sikkert kommer til å prege verden fremover og som vil gjøre den til et mye fredeligere sted enn den har vært under USAs herrevelde. Jeg har derfor oversatt de to tekstene under her.

Terje Valen, tirsdag 22. februar 2022.

Enighet om tiltak for å sikre sikkerheten til Russland og medlemsstatene i Den nordatlantiske traktatorganisasjonen

17. desember 2021 kl. 13.26

Norsk oversettelse av Terje Valen fra

Uoffisiell oversettelse fra russisk til engelsk

Utkast

Russland og medlemsstatene i Den nordatlantiske traktatorganisasjonen (NATO), heretter kalt partene,

bekrefter sin ambisjon om å forbedre relasjoner og utdype gjensidig forståelse,

erkjenner at en effektiv respons på moderne utfordringer og trusler mot sikkerhet i vår gjensidig avhengige verden krever felles innsats fra alle parter,

er fast bestemt på å forhindre farlig militær aktivitet og dermed redusere muligheten for hendelser mellom sine væpnede styrker,

merker seg at sikkerhetsinteressene til hvert parti krever bedre multilateralt samarbeid, mer politisk og militær stabilitet, forutsigbarhet og åpenhet,

bekrefter sin forpliktelse til FNs charter, Helsinki Final Act fra 1975 av konferansen om sikkerhet og samarbeid i Europa, 1997 Founding Act on Mutual Relations, Cooperation and Security between the Russian Federation and the North Atlantic Treaty Organization, 1994 Code of Conduct on Politico-Military Aspects of Security,  1999-charteret for europeisk sikkerhet, og Roma-erklæringen «Russland-NATO-relasjoner: en ny kvalitet» signert av stats- og regjeringssjefene i Russland og NATO-medlemsstatene i 2002,

har avtalt som følger:

Artikkel 1

Partene skal i sine relasjoner ledes etter prinsippene for samarbeid, likeverdig og udelelig sikkerhet. De skal ikke styrke sin sikkerhet individuelt, innenfor internasjonale organisasjoner, militære allianser eller koalisjoner på bekostning av andre parters sikkerhet.

Partene skal avgjøre alle internasjonale tvister i sine gjensidige relasjoner med fredelige midler og avstå fra bruk eller trussel om makt på noen måte som ikke er i samsvar med FNs formål.

Partene skal ikke skape forhold eller situasjoner som utgjør eller kan oppfattes som en trussel mot andre parters nasjonale sikkerhet.

Partene skal utøve tilbakeholdenhet i militær planlegging og gjennomføring av øvelser for å redusere risikoen for eventuelle farlige situasjoner i samsvar med sine folkerettslige forpliktelser, herunder de som er fastsatt i mellomstatlige avtaler om forebygging av hendelser til sjøs utenfor territorialfarvannet og i luftrommet over, samt i mellomstatlige avtaler om forebygging av farlig militær virksomhet.

Artikkel 2

For å løse spørsmål og løse problemer skal partene bruke mekanismene for presserende bilaterale eller multilaterale konsultasjoner, inkludert NATO-Russland-rådet.

Partene skal regelmessig og frivillig utveksle vurderinger av samtidige trusler og sikkerhetsutfordringer, informere hverandre om militære øvelser og manøvrer, og hovedbestemmelser i deres militære doktriner. Alle eksisterende mekanismer og verktøy for tillitsskapende tiltak skal brukes for å sikre åpenhet og forutsigbarhet i militær virksomhet.

Det skal opprettes telefonforbindelser for å opprettholde nødkontakter mellom partene.

Artikkel 3

Partene bekrefter at de ikke anser hverandre som motstandere.

Partene skal ha dialog og samhandling om å forbedre mekanismene for å forebygge hendelser på og over det høye hav (primært i Baltikum og Svartehavsregionen).

Artikkel 4

Den russiske føderasjonen og alle partene som var medlemsstater i den nordatlantiske traktatorganisasjonen per henholdsvis 27. mai 1997 skal henholdsvis ikke utplassere militære styrker og våpen på territoriet til noen av de andre statene i Europa i tillegg til styrkene som var stasjonert på dette territoriet fra mai 1997..Med samtykke fra alle parter kan slike distribusjoner skje i unntakstilfeller for å eliminere en trussel mot sikkerheten til en eller flere parter.

Artikkel 5

Partene skal ikke utplassere landbaserte mellom- og kortdistansemissiler i områder som tillater dem å nå de andre partenes territorium.

Artikkel 6

Alle medlemsstatene i Den nordatlantiske traktatorganisasjonen forplikter seg til å avstå fra ytterligere utvidelse av NATO, inkludert tiltredelsen av Ukraina så vel som andre stater.

Artikkel 7

Partene som er medlemsstater i den nordatlantiske traktatorganisasjonen skal ikke utføre noen militær aktivitet på Ukrainas territorium så vel som andre stater i Øst-Europa, i Sør-Kaukasus og i Sentral-Asia.

For å utelukke hendelser skal Russland og partene som er medlemsland i den nordatlantiske traktatorganisasjonen ikke gjennomføre militære øvelser eller andre militære aktiviteter over brigadenivået i en sone med avtalt bredde og konfigurasjon på hver side av grenselinjen til Russland og statene i en militær allianse med den,  samt parter som er medlemsstater i Den nordatlantiske traktatorganisasjonen.

Artikkel 8

Denne avtalen skal ikke påvirke og skal ikke tolkes som å påvirke FNs sikkerhetsråds primære ansvar for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet, og heller ikke partenes rettigheter og plikter under FNs charter.

Artikkel 9

Denne avtalen trer i kraft fra datoen for deponering av ratifikasjonsinstrumentene, og uttrykker samtykke til å være bundet av den, med depositaren av mer enn halvparten av undertegnerstatene. Når det gjelder en stat som deponerte sitt ratifikasjonsinstrument på et senere tidspunkt, trer denne avtalen i kraft fra datoen for innskuddet.

Hver part i denne avtalen kan trekke seg fra den ved å gi passende varsel til depositaren. Denne avtalen skal opphøre for en slik part [30] dager etter mottak av et slikt varsel fra depositaren.

Denne avtalen er utarbeidet på russisk, engelsk og fransk, alle tekster er like autentiske, og skal deponeres i arkivet til depositaren, som er regjeringen i …

Gjort i [byen …] denne [XX] dagen av [XX] to tusen og [XX].

Traktaten mellom USA og Russland om sikkerhetsgarantier

17. desember 2021 kl. 13.30

Norsk oversettelse av Terje Valen fra

Uoffisiell oversettelse fra russisk til engelsk

Utkast

USA og Russland, heretter kalt «partene»,

ledet av prinsippene i FNs charter, 1970-erklæringen om folkerettslige prinsipper om vennlige relasjoner og samarbeid mellom stater i samsvar med FNs charter, Helsinki Final Act fra 1975 av konferansen om sikkerhet og samarbeid i Europa, samt bestemmelsene i Manila-erklæringen fra 1982 om fredelig tvisteløsning,  1999 Charter for European Security, og 1997 Founding Act on Mutual Relations, Cooperation and Security between the North Atlantic Treaty Organization and the Russian Federation,

minner om at det er utillatelig å true med eller bruk makt på noen måte som ikke er i samsvar med FNs charters formål og prinsipper både i deres gjensidige og internasjonale relasjoner generelt,

støtter FNs sikkerhetsråds rolle som har hovedansvaret for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet,

erkjenner behovet for en samlet innsats for effektivt å svare på moderne sikkerhetsutfordringer og trusler i en globalisert og gjensidig avhengig verden,

vurderer behovet for streng overholdelse av prinsippet om ikke-innblanding i interne saker, inkludert avstå fra å støtte organisasjoner, grupper eller enkeltpersoner som krever en grunnlovsstridig maktendring, samt fra å gjennomføre handlinger som tar sikte på å endre det politiske eller sosiale systemet til en av de kontraherende partene,

er oppmerksom på behovet for å skape ytterligere effektive og raske samarbeidsmekanismer eller forbedre de eksisterende for å løse nye problemer og tvister gjennom en konstruktiv dialog på grunnlag av gjensidig respekt for og anerkjennelse av hverandres sikkerhetsinteresser og bekymringer, samt å utarbeide tilstrekkelige svar på sikkerhetsutfordringer og trusler,

forsøker å unngå militær konfrontasjon og væpnet konflikt mellom partene og innser at direkte militært sammenstøt mellom dem kan føre til bruk av atomvåpen som vil få vidtrekkende konsekvenser,

bekrefter at en atomkrig ikke kan vinnes og aldri må kjempes, og erkjenne behovet for å gjøre sitt ytterste for å forhindre risikoen for utbrudd av en slik krig blant stater som har atomvåpen,

bekrefter sine forpliktelser i henhold til avtalen mellom USA og Sovjetunionen av sovjetiske sosialistiske republikker om tiltak for å redusere risikoen for utbrudd av atomkrig av 30. september 1971, avtalen mellom regjeringen i USA og regjeringen i Unionen av sovjetiske sosialistiske republikker om forebygging av hendelser på og over de høye hav av 25. mai 1972, avtalen mellom USA og Sovjetunionen for sovjetiske sosialistiske republikker om etablering av kjernefysiske risikoreduksjonssentre av 15. september 1987 så vel som avtalen mellom USA og Unionen av sovjetiske sosialistiske republikker om hindring av farlige militære aktiviteter av 12. juni 1989.

har blitt enige om følgende:

Artikkel 1

Partene skal samarbeide på grunnlag av prinsipper om udelelig, likeverdig og uforminsket sikkerhet og til disse målene:

skal de ikke utføre handlinger eller delta i eller støtte aktiviteter som påvirker sikkerheten til den andre parten;

skal ikke iverksette sikkerhetstiltak vedtatt av hver part individuelt eller innenfor rammen av en internasjonal organisasjon, militær allianse eller koalisjon som kan undergrave den andre partens kjernesikkerhetsinteresser.

Artikkel 2

Partene skal søke å sikre at alle internasjonale organisasjoner, militære allianser og koalisjoner der minst en av partene deltar, overholder prinsippene i FNs charter.

Artikkel 3

Partene skal ikke bruke andre staters territorier med sikte på å forberede eller gjennomføre et væpnet angrep mot den andre parten eller andre handlinger som påvirker den andre partens kjernesikkerhetsinteresser.

Artikkel 4

USA skal forplikte seg til å forhindre ytterligere østlig utvidelse av Den nordatlantiske traktatorganisasjonen og nekte tiltredelse til alliansen av statene i den tidligere Unionen av sovjetiske sosialistiske republikker.

USA skal ikke etablere militære baser på territoriet til statene i den tidligere unionen av sovjetiske sosialistiske republikker som ikke er medlemmer av Den nordatlantiske traktatorganisasjonen, bruke sin infrastruktur til militære aktiviteter eller utvikle bilateralt militært samarbeid med dem.

Artikkel 5

Partene skal avstå fra å utplassere sine væpnede styrker og våpen, blant annet innenfor rammen av internasjonale organisasjoner, militære allianser eller koalisjoner, på de områdene hvor en slik utplassering kan oppfattes av den andre parten som en trussel mot dens nasjonale sikkerhet, med unntak av slik utplassering innenfor partenes nasjonale territorier.

Partene skal avstå fra å fly tunge bombefly utstyrt for kjernefysiske eller ikke-kjernefysiske våpen eller utplassere overflatekrigsskip av noe slag, inkludert innenfor rammen av internasjonale organisasjoner, militære allianser eller koalisjoner, i områdene utenfor henholdsvis nasjonalt luftrom og nasjonalt territorialfarvann, hvorfra de kan angripe mål på den andre partens territorium.

Partene skal ha dialog og samarbeide for å forbedre mekanismene for å hindre farlig militær virksomhet på og over det høye hav, herunder enighet om maksimal tilnærmingsavstand mellom krigsskip og fly.

Artikkel 6

Partene skal forplikte seg til ikke å utplassere bakke-lanserte mellomdistanseraketter og kortdistansemissiler utenfor sine nasjonale territorier, så vel som i områdene av deres nasjonale territorier, hvorfra slike våpen kan angripe mål i den andre partens nasjonale territorium.

Artikkel 7

Partene skal avstå fra å utplassere atomvåpen utenfor sine nasjonale territorier og returnere slike våpen som allerede er utplassert utenfor deres nasjonale territorier til deres nasjonale territorier på tidspunktet for traktatens ikrafttredelse. Partene skal eliminere all eksisterende infrastruktur for utplassering av atomvåpen utenfor sine nasjonale territorier.

Partene skal ikke trene militært og sivilt personell fra ikke-kjernefysiske land til å bruke atomvåpen. Partene skal ikke gjennomføre øvelser eller opplæring for generelle styrker, som inkluderer scenarier som involverer bruk av atomvåpen.

Artikkel 8

Traktaten trer i kraft fra datoen for mottak av siste skriftlige melding om gjennomføring av partene i deres innenlandske prosedyrer som er nødvendige for at den skal tre i kraft.

Begge tekstene er like autentiske i to originaler, hver på engelsk og russisk.

For USA For Russland

Vinden har snudd

Det skjer no store og raske endringar i verda. Eit teikn på dette er at Russland har sett foten ned for vidare utviding av det som amerikanske strategar har kalla USA sitt strategiske, europeiske bruhovud for å kunne erobre heile det eurasiske kontinent, nemleg områda under NATO-EU.

Det er ikkje tilfeldig at dette kjem no. I dei siste åra har vi sett ei enorm styrkeendring vekk frå anglo-amerikansk verdsdominans. Vi har sett ei kraftig styrking av den alliansefrie rørsla att, med nytt høgdepunkt under konferansen for å feire 60-årsdagen for opprettinga i Beograd, der rørsla blei starta i si tid. I ei utsegn etter møtet av dei 105 statane som deltok blir det vist til at den alliansefrie rørsla no er sterkare enn nokon sinne, og det er særleg Kina si rolle i rørsla som har ført til dette. På møtet blei det understreka at dei kjempa for at dei fem prinsippa for fredeleg sameksistens mellom statar og for at innhaldet i FNpakta må følgjast av alle. Og kritikken mot dei som tar seg til rette i andre statar var klar.

Dette har no blitt ført vidare i utsegna etter møtet mellom Putin og Xi Jinping i høve OL ved Beijing. Denne utsegna blir no studert av leiarane i alle statar og politiske og sosiale rørsler i heile verda. Alle bør lese ho. Kva går fram av denne utsegna? Ho varslar ei ny tid når det gjeld berekraftig utvikling i verda. Dei to statsleiarane gjer det klart at USA sin «Grand Strategy» for dominans på heile det eurasiske kontinent er eit lukka kapittel og at USA sin verdsdominans også er slutt. Det tyder at USA no må ta konsekvensane av det ved å gi opp dette som målet for utanrikspolitikken sin, og slutte med krigar, undergraving og villeiande og svartmalande propaganda for å skape opinion for undergraving og regimeendring. Og dei slår fast et det er eit lite mindretal av statar, med den angloamerikanske verda i sentrum, som står for denne politikken.

Med det understrekar dei den nye realiteten i verda. Dei slår fast at alliansen mellom England og deira avleggarar i USA, Canada, Australia og New Zealand, som vasallstatane i NATO og EU har følgt til no, er svært isolert i verda. Noko vi, som er marinert av amerikansk propaganda gjennom tiår, har litt vanskeleg for å forstå.

Putin og Xi Jinping veit at USA-NATO må stanse framrykkinga si i Europa, at Ukraina aldri kjem til å komme inn under USA sin dominans, sjølv om dei var med på å organisere eit kupp der i 2014, då dei innsette ein vasallpresident med valdeleg hjelp frå nazi-rørsla der. Og sjølv om dei raslar med sablane no og prøver å overtyde oss om at Russland vil gå til angrep. Noko som sjølvsagt ikkje står til truande. Og det veit eigentleg alle i dette spelet. Når forsvaret si etterretningsteneste og «Nasjonal sikkrehetsmyndighet» i Klassekampen i dag snakkar om «trusler i øst» så er det sjølvsagt truslar mot USA sitt verdsherrevelde dei snakkar om. Dei har enno ikkje forstått at tida no er inne også for vasallstatane under USA til å gjere opprør mot keisaren dersom vi skal kunne skape fred i Europa og verda.

Alle veit også at vasallstatane i Europa lid under USA sin dominans og eigentleg lengtar etter å sleppe ut or han. Dei har store økonomiske interesser av å auke sambandet med Russland og Kina. Dei veit også at Russland og Kina ikkje er fiendar og at det etter kvart går opp for alle at dette fiendebiletet blir skapt av USA for å halde vasallane i age og under sin kontroll.

Samstundes skjer det eit ras vekk frå USA sin dominans frå statar over store delar av verda. Alle har  sett at USA-dominans med hjelp frå organ som dei har tatt kontroll over, FN, Det internasjonale pengefondet og Verdsbanken, NGOane har ført til stort elende for dei landa som har blitt utsett for det. Dessutan ser alle at det såkalla demokratiet som USA seier dei kjempar for, i landet sjølv er eit reint oligarki der politikarane er kjøpt og betalt av storfinansen. Dessutan ser dei at USA fell saman med aukande fattigdom, fiendtlege indre motseiingar og storming av sjølve Kongressen. USA er ikkje lenger noko å trakte etter.

Mot dette set Putin og Xi Jinping opp dei fem prinsippa for fredeleg sameksistens  og det reelle innhaldet i FNpakta som alliansane rundt USA og England har brote i eitt sett og i ekstrem grad etter at NATO «fredsbomba» Jugoslavia i 1999. Denne bombinga føregjekk mot eit land som ikkje hadde angripe noko NATO-land. Det var derfor utanfor sjølve målet med NATO som ein forsvarsallianse og innleie epoken det NATO blei ein aggressiv makt mot statar utanfor alliansen sjølv. I 72 timar bomba USA-NATO bruer, marknadsplassar, fabrikkar, tv-anlegg, sjukehus og mykje anna med det tydelege målet å demoralisere folket der. Det var ei krenking av mest alle gjeldande avtalar og konvensjonar og til og med grunnloven i fleire NATO-land.

Det var den første store aggresjonen for å ta kontroll med heile Eurasia ifølgje USA sin «Grand Strategy» som vart utforma og nedskriven i Zbigniev Brzezinski si bok The Grand Cessboard – American Primacy and its Strategic Imperatives (Amerikansk dominans og dei naudsynte geostrategiske krav ut frå det)frå 1997 og nedfelt i amerikanske lovar frå 1999 og 2006. Ein politikk som Obama dessverre prøvde å følgje opp – med fryktelege resultat for dei som vart angripen. Då Trump ville nærme seg Russland vart han angripen med alle krefter av leiarane i det demokratiske partiet, og måtte gje opp det. Han var samstundes så dum at han gjekk til økonomisk åtak på Kina. Biden prøver å følgje opp begge spora utan å ha ein sjans til å klare det.

No er vidareføring av «Grand Strategy» blokkert på avgjerande vis, og kampen for å få den USA-leia anglo-amerikanske imperialismen til å halde seg til FNpakta med dei fem prinsippa for fredeleg sameksistens mellom statar, har tatt til for alvor. Derfor snur vinden no. Viss vi kan følgje opp det Putin og Xi Jinping varslar i utsegna si, så opnar det seg faktisk eit stort rom for fredeleg utvikling  verda. USA, verdas folks fiende nummer ein for tida, USA, må vende tilbake til seg sjølv og satse på å skape gode tilhøve for sitt eige folk i staden for å bruke sine enorme ressursar på å vinne hegemoni over andre statar. Også for det norske folket og den norske regjeringa er det viktig å skunde på denne utviklinga. Og først bod no er å hindre at USA klarer å provosere fram ein krig i høve Ukraina.

Terje Valen, laurdag 12. februar 2022.

Klassekampen går i «baret»

Med kronikken «Folkemord for åpen scene» i KK 7.2.22 av Stig O. Johannesen, professor ved Nord Universitet, har avisen åpnet på vid vegg for CIA sin antikinesiske propaganda. Professoren viser til «et uavhengig britisk eksperttribunal» som kilde, men han sier ikke hva slags tribunal det er. Det har sine grunner. Tribunalet er kalt Uigur-tribunalet. Det er en etterfølger etter det såkalte Kina-tribunalet. Tribunalet er grundig avslørt av Grayzone som et organ for regimeendring Kina og separatistopprør i Xinjiang i hovedsak finansiert og ledet av CIA gjennom sine organer og personer.

Ettersom mitt innlegg i Klassekampen om dette har fått et tilsvar som forsvarer kritikken mot Kina, har jeg laget en utvidet versjon av forrige innlegg på denne bloggen for å vise til flere kilder som har undersøkt denne kritikken nøye.

Flere aviser i verden meldte om de blodige aksjonene til wabistene i Xinjiang fra 1990 og fremover. Grayzone har plukket frem flere av dem. De skriver at i virkeligheten utfoldet det seg en separatistisk terrorkampanje i Kinas Xinjian fra tidlig på 1990-tallet og fremover. En voldelig ekstremistisk minoritet av uigurer var blitt radikalisert av wahab-fundamentalisme importert fra Saudi-Arabia, slik  LA Times forklarte in 2016.

Mange av disse wahabistene har deltatt i kampene i Syria mot det lovlige regimet der, og flere av dem har også kommet hjem igjen til Kina. Dette har den USA-ledete verdenspresse nå «glemt» fordi det ikke passer deres herre, USA, å opplyse om at den undertrykkingen som finner sted i Xinjiang springer ut av myndighetene i Kina sin kamp mot voldelige jihadister og separatister i en provins i sitt eget land. Som vi skal se representerer Johannesens «tribunal» nettopp disse kreftene.

Det såkalte tribunalet ble lansert den 3. september 2020 med bistand fra en ikke-statlig organisasjon (NGO), The Coalition for Genocide Response. Tribunalet ble opprettet som svar på en anmodning fra Dolkun Isa, president for World Uyghur Congress (WUC). Presidenten ba formelt Sir Geoffrey Nice QC, en britisk advokat, om å opprette og lede nemnda. WUC er delvis finansiert av National Endowment for Democracy (NED), et internasjonalt program fra Central Intelligence Agency (CIA) i USA.

En artikkel publisert av det USA-baserte nyhetsnettstedet Grayzone avslørte at WUC er et USA-støttet høyreorientert regimeendringsnettverk som arbeider for Kinas fall. Det er sterkt avhengig av amerikansk finansiering og politisk veiledning. WUC har blitt et politisk verktøy for USAs nye kaldkrigs- og mediekampanje mot Kina. Det arbeider for løsriving av Xinjiang fra Kina og regimeendring i Kina. Nesten alt som vises i vestlige medier om Kinas uigur-muslimer er produktet av en nøye unnfanget mediekampanje generert av WUC, som er finansiert og trent av USA.

WUC, med hovedkontor i München, Tyskland, har blitt støttet av NED. Mange prosjekter tilknyttet WUC og dets tilknyttede organisasjoner får også penger fra NED. For eksempel er Uyghur Human Rights Project (UHRP) det hovedprosjektet som spant ut av Uyghur American Association (UAA) og NED.  UHRP ble grunnlagt av UAA i 2004. NED ga UHRP hele 1.244.698 dollar mellom 2016 og 2019,  ifølge Grayzone.

Mange ledende medlemmer av WUC har også jobbet i ledende stillinger for Radio Free Asia (RFA) og Radio Free Europe / Radio Liberty. Disse amerikanske regjeringsdrevne nyhetsbyråene ble opprettet av CIA under den kalde krigen for å sende propaganda inn i Kina og Sovjetunionen, og for å vekke motstand mot kommunismen langs grensene i disse landene, ifølge Grayzone.

En annen stor undersøkelse av en av de mest sentrale rapportene er gjort av The Transnational Foundation for Peace & Future Research 6. august 2021.

Enkeltpersoner har også gått beskyldningene mot Kina etter i sømmene.

Fra land i den alliansefrie bevegelsen finner vi også meninger om saken.

Den nye runden med beskyldninger mot Kina går ikke utover det vi har hørt før og som ikke står til troende. Professor Johannesen kjenner åpenbart ikke til disse opplysningene. Hvis han gjør det er han talerør for USA og CIA sin kampanje for å destabilisere Kina eller for å styrke de wabistiske terroristene og separatistene som vil rive Xinjiang ut av Kina. Er han det, bør han flagge det.

For Klassekampens kronikk- og debattredaktør er det selvfølgelig et lavmål å ta inn denne kronikken uten at opplysningene ovenfor blir nevnt. Det går inn i USA sin kamp for å opprettholde sitt herredømme i verden og deres verdensomspennende svartmalingskampanje mot alle land som ikke vil danse etter deres pipe.

Det er virkelig umåtelig trist at Klassekampens kronikk- og debatt redaktør, Tollef Mjaugedal tok inn denne CIA-propagandaen i sin avis uten at det ble vist til kilden. Det underminerer avisens integritet.

Terje Valen, torsdag 10. februar 2022.


«Vesten» si mjuke makt

Bergensavisen hadde 2.2.2022 eit to-siders oppslag der dei skreiv om at «OL-vertslandet får kritikk av menneskerettighetsorganisasjoner». Den sentrale påstanden er at «Ifølge menneskerettsorganisasjoner har Kina internert over 1 million uigurar i leire i Xinjiang-provinsen, der de utsettes for tvangsarbeid, tvungen sterilisering, tortur og indoktrinering». Avisa viser særleg til Human Rights Watch.

Det burde i dag vere merkeleg at eit medium går på desse organisasjonane sine framstillingar. Alt frå 2012 vart det gjennomførd grundige undersøkingar som viste at dei fleste såkalla humanitære organisasjonane i dag er reiskap for «Vesten» si mjuke makt. Det vil først og fremst seie reiskap for USA og oligarkane der. Eg skal her vise til tre slike undersøkingar. Dei to første er utførd av den uavhengige undersøkande journalisten Cory Morningstar og den siste av Patrick Henningsen.

Cory Morningstar utførde to undersøkingar, ei i 2012-13 og ei i 2017.[i] Patrick Henningsen si undersøking vart publisert 15. mars 2016.[ii] For heile verda, med dei alliansefrie statane i spissen, er det kjende saker. I Haiti er det ein grueleg realitet.[iii] Det er berre i land som held seg til det USA-leia mediebiletet dette er ukjend. Det gjer sjølvsagt at vi heile tida får presentert USA sin propaganda gjennom desse humanitære organisasjonane som ikkje lenger er ikkje-statlege.

I dag veit vi at Human Right Watch, saman med Avaaz, Amnesty International og hundrevis av andre slike organisasjonar har vorte finansiert av USA gjennom USAID[iv], CIA sin underavdelingar, Carnegie, Soros, Bill Gates og USA sine vasallstatar i Europa, og at dei blir brukt systematisk i USA sitt arbeid for å halde på verdsherreveldet sitt.

Eit tidleg eksempel – Haiti

Eg skal først sjå på ei utvikling i Haiti som begynte lenge før dei undersøkingane eg har vist til ovanfor, men som er typisk. Vi begynner med då Aristides i 1994 kom tilbake til Haiti etter sitt besøk i Washington.

Då blei han tvinga til å signere ein avtale kalla Governor’s Island Accord som tillèt internasjonale institusjonar å drive Haiti og tillèt NGOar full opning i eit land der dei demokratiske institusjonane var blitt systematisk underminert. Då han fekk makta tilbake i 1994 var det under dei mest gagnlege vilkåra som var sett fast av Clinton i Det kvite huset og Wall Street. Dei ville at Haiti skulle bli ein maquiladora – eit skattefritt område som skulle tene dei multinasjonale korporasjonane. Fordi Haiti ikkje klarte å betale avdrag på gjelda si i 1998 gjekk dei til det internasjonale pengefondet (IMF) som kravde innsparingspolitikk. Aristides klarte ikkje å møte krava til IMF og det fekk IMF til å fryse fond som skulle til regjeringa. NGOane fekk ikkje nokon frys, så pengar flaut inn til dei. USA sitt Agency for International Development (USAID), som blei skapt i 1961, er finansiert av den amerikanske regjeringa og finansierer – i sin tur – NGOar.

Grupper som blei finansiert av USAID opplevde stadig auke i budsjetta sine etter 1998 (i 1995 tvinga Kongressen i USA USAID til å stanse finansiering av regjeringa i Haiti og bestemde at dei berre skulle finansiere NGOar). I 1995 fortalde Clinton sin viseutanriksminister til Senatet i USA at «sjølv etter vi gjekk ut i februar 1996» – han viste då til ein planlagt uttrekking av amerikanske militære styrker – «vil vi fortsette å ha makta ved hjelp av USAID og den private sektor». USAID finansierte tusenvis av NGOar, som fremma USAID sin agenda i landet. USAID arbeidde for å omdanne jordbruket på Haiti til ei eksportretta dyrking, dei jobba for å hindre lover om minimumsløn (som då Aristides prøvde å få opp minimumsløna frå 33 cent per time til 50 cent per time), og dei arbeidde for å få inn mathjelp som dumpa «fri» ris som blei dyrka av amerikanske bønder (og kjøpt av fonds frå USAID) og øydela Haiti sin eigen risproduksjon. USAID støtta private skular og undergrov offentlege skular og program for å lære vaksne  å lese og skrive. Dei avskaffa importtoll på mat slik at kyllingfarmar i USA kunne dumpe dei delane av kyllingen som dei ikkje ville ha på Haiti og dermed øydela dei Haiti sin eigen fjørfeproduksjon.

Her ser vi noko av systemet.

Morningstar si samanfatning om det humanitær-industrielle kompleks

Morningstar samanfattar hovudresultatet av den første undersøkinga slik:

«Denne undersøkande rapporten granskar dei viktigaste grunnleggarane av Avaaz, så vel som andre viktige søsterorganisasjonar tilknytt  Avaaz som, hand i hand med Rockefellers, George Soros, Bill Gates og andre mektige elitar, formar det globale samfunnet omhyggeleg ved å utnytte og bygge videre på strategisk psykologisk marknadsføring, mjuk makt, teknologi og sosiale media – og formar offentleg konsensus, og dermed aksept, for  illusorisk «grøn økonomi» og den nye utgåva av kolonialismen frå 2000-tallet. Ettersom vi  nå lever i ei verd som er bortanfor det som er farleg,  må samfunnet vere klar over, vere i stand til kritisk å analysere og til slutt avvise det nye angrepet av nøye orkestrert avpolitisering, temjing av befolkning, av propaganda og feilinformasjon som blir skapt og ført vidare av føretakseliten og dei noverande maktstrukturane som støttar agendaen deira. Det ideelle industrielle komplekset må vi forstå som ei drivkraft og eit maktinstrument, sjølve støtta og grunnlaget for imperiet sin dominans.»

Hennings si samanfatning om det humanitær-industrielle kompleks

I starten av Hennings si undersøking kan vi lese hans konklusjon:

Tross alt så 1900-tallet ei rekke feil frå ulike regjeringar for å dempe og stoppe nokre av dei mest forferdelege framvisingane av folkemord og brotsverk mot menneskeheita. Døra har blitt opna for at mange hjelpeorganisasjonar og menneskerettsorganisasjonar kan spele ei større rolle i å moderere internasjonale saker.  Men ved nøyare ettersyn finn vi ein av de mest uheldige realitetane i  geopolitikken frå 2000-tallet.  Sjølv om mange hjelpeorganisasjonar som arbeider for    menneskerettar fortsett å marknadsføre seg sjølv som «nøytrale» og «ikkje-partiske»,  er røynda noko heilt anna. Med offentleg skepsis på eit all-time high er faren klar: Viss interessekonfliktar ikkje blir adressert på  ein seriøs måte truar dei med å undergrave truverdet til heile den  ikkje-statlege organisasjonssektoren (NGO) internasjonalt.

Eit vanskeleg aspekt ved å analysere denne kampen for «oppfatnings-styring» er at dei fleste menneskeretts-  og hjelpeorganisasjonar er bemanna og drive av gode, hardtarbeidande og ekstremt velutdanna individ, mange av dei utfører rollene sine med eit altruistisk hjarte og med dei beste  intensjonar. For det meste er mange uvitande eller uinteresserte i kven som faktisk finansierer organisasjonane deira og kva desse økonomiske strengane betyr når det gjeld kva ein gitt organisasjon si haldning vil vere til et eit kvart spekter av geopolitiske spørsmål eller militære konfliktar. Det er absolutt sant at oppriktige og dedikerte kampanjar frå organisasjonar opp gjennon åra har bidradd til å frigjere personar som er urettmessig fengsl, og det er oppnådd på grunn av ein prosess for å skaffe rettferd for dei det gjeld. Det er også sant at mange av dei same organisasjonane har bidratt til å auke medvitet om mange viktige sosiale og miljømessige spørsmål.

På grunn av auka finansiering frå føretaksinteresser  og direkte koblingar til statlege og politiske  tenketankar dei siste åra,  har desse organisasjonane blitt stadig meir politisert, og tettare knytt til  vestlege «innflytings-agentar». Som et resultat kan vi argumentere for at desse  «menneskerettsorganisasjonane» på mange nivå kan bidra til sjølve problemet dei hevder å jobbe med løyse – at dei er årsak til meir liding, daud og ustabilitet over hele verda gjennom deira  marknadsføring av dei utanrikspolitiske måla til Washington, London, Paris og Brussel.

Problemet er både systemisk og institusjonelt. Som eit resultat  har mange av den vestlege verdas leiande menneskerettsorganisasjonar med base i Nord-Amerika og Europa blitt spegelbiletet av ein vestleg utanrikspolitisk agenda og blitt verkelege mellommenn[v] for propagandaen for intervensjonar.»

Som Morningstar påviser er nett Human Rights Watch ein av dei første av dei humanitære organisasjonane som var med i dette spelet. Systemet var oppe og gjekk tidlegare, men det var med data-alderen og under Barak Obama at det verkeleg eksploderte. Det ville jo eg vere naivt å tru at verdas einast supermakt ikkje ville bruke dei nye dataverktøya i arbeidet for å halde på og sikre verdsherreveldet sitt.

Taber si innleiing til Morningstar sine undersøkingar

Innleiing til Cory Morningstar sin undersøking av NGOane av Jay Taber i Intercontinental Cry:

I den nyskapande studien sin, Science of Coercion (Vitskapen om tvang) observerte Christopher Simpson[vi] at vi kan forstå kommunikasjon både som ein kanal for og sjølve stoffet i menneskeleg kultur og medvit. Som Simpson merka seg,  er psykologisk krigføring bruken  av massekommunikasjon i moderne sosiale konfliktar.

 I USA sitt  Army War College manual om psykologisk krigføring, er det uttalte målet å øydelegge  fienden sin vilje og evne til å kjempe ved å ta frå dei støtte frå allierte og nøytrale. Nokre av  metodane som blir brukt i handboka er å så usemje, mistillit, frykt og håpløyse.

I tiåra sidan desse publikasjonane først blei publisert, har ei ny form for psywar dukka opp i form av falskt håp. Med uavgrensa finansiering og organisatorisk støtte frå stiftelsar som Ford, Rockefeller, Gates og Soros, har USA no, for regjeringspropagandaen sin, ein enorm ny hær av ideelle organisasjonar som, saman med føretaksmedia og den akademiske verda, fungerer både som ein tredje fløy av masse-medvit og ein femtekolonne for destabiliserings-kampanjar over heile verda. (Vi kan no føye til okkupasjonar. Merknad frå T.V.)

Når Cory Morningstar fangar Simulacrum[vii] i sin fleirdelte serie om det humanitær-industrielle komplekset, er temjinga av befolkninga gjort, og det einaste spørsmålet som står att er kva som vil skje viss og når denne kapitalistiske aktivismen blir sett som det han er. Ved å følgje pengane frå aristokratiske avleggarar til dei blir brukt for å skape falsk håp gjennom NGOane Avaaz, MoveOn og Change, går Morningstar gjennom glaset for å avsløre korleis frivillige organisasjonar har blitt  eit viktig verktøy for  global dominans ved å bruke sosiale media som eit middel for sosial manipulasjon.

Når røyken  som er skapt av falske progressive blir rydda, er alt som er att ei industriell øydemark av falsk håp og reelle truslar.  Når  forræderia til dei frivillige organisasjonane som Amnesty International og Human Rights Watch er kjend,  kan vi endeleg begynne å utøve ansvaret vårt. Fram til då fortsett program som Democracy Now å vere lite meir enn vaksne versjonar av Sesame Street leikar for[viii] Che brigadar.[ix]

Med dette er du oppmoda om så sjå nærare på undersøkingane av det humanitær-industrielle kompleks av NGOar.

Terje Valen, fredag 4. februar 2022.


[i] https://www.wrongkindofgreen.org/2012/09/10/avaaz-imperialist-pimps-of-militarism-protectors-of-the-oligarchy-trusted-facilitators-of-war/

[ii] https://www.ukcolumn.org/article/smart-power-human-rights-industrial-complex

[iii] https://www.tvalen.no/2021/11/06/haiti-som-ngoane-sin-republikk/

[iv] https://www.usaid.gov/

[v] I den engelske teksten står det clearinghouses. Derfor kan den verkelege definisjonen av dette omgrepet vere verd å sjå på: https://www.investopedia.com/terms/c/clearinghouse.asp

[vi] https://www.goodreads.com/author/show/22877.Christopher_Simpson Her kan du sjå oversikt over Simpson sine viktige bøker.

[vii] https://en.wikipedia.org/wiki/Simulacrum

[viii] https://www.sesamestreet.org/games

[ix] http://www.canadiannetworkoncuba.ca/brigade/

USAs og NATOs avleggse geo-politikk

De grunnleggende trekkene ved USA og NATO sin geo-politikk har en lang historie og siste versjon ble utformet mot slutten av 1990-tallet på grunnlag av en analyse av hvordan styrkeforholdet mellom viktige stater ville utvikle seg i løpet av mer enn en generasjon. Analysen er nedfelt i Brzezinskis bok The Grand Chessboard fra 1997.

Brzezinski hevdet at det langsiktige målet med USA sin geo-politikk var å hindre kaos på eurasiske kontinent ved å få til et samarbeid mellom Europa, Russland, Kina og gjerne Iran under USAs ledelse. For å klare dette måtte en hindre at det vokste frem stater i Eurasia som kunne true USAs hegemoni der. En regnet i 1997 med at dette kunne gå ganske greit. Grunnen til det var at Sovjet-Unionen var oppløst og USA hadde hatt stor fremgang med å komme seg inn i de tidligere sovjetrepublikkene i sør. Samtidig så det da ut til at Russland ville ta lang tid på å reise seg som en stormakt igjen, om de noensinne kom til å klare det. I tillegg mente en at Russland under Jeltsin ville være åpen for det nyliberale systemet som USA og andre vestlige land jobbet med å innføre der. Dessuten var den økonomiske utviklingen i Kina kommet ganske kort, og landet hadde åpnet opp for utenlandske investeringer.

I USA regnet en da med at også Kina ville nærme seg det amerikanske økonomiske systemet. Dermed ville det være mulig å opprette forbindelser både med Russland og Kina som ville sikre USA-dominans på det eurasiske kontinent. Avtaler med Iran ville og være mulig å få til. Lederne i USA regnet det også som usannsynlig at Russland og Kina ville kunne finne sammen, eller at Iran og India også kunne slutte seg til et slikt samarbeid. Dermed mente de at USA ville kunne beholde grepet om området vest for Kina og sør for Russland. Finansieringen av Taliban i Afghanistan og den seinere amerikanske okkupasjonen var en del av denne strategien.

En viktig del av USAs strategi var å utvide østover det som de kaller USAs brohode i Eurasia, nemlig de europeiske landene som er med i NATO og EU. Brzezinski er helt klar på at disse landene er USAs brohode og vasaller. Og det har han selvfølgelig rett i. Denne utvidingen ville ikke være så vanskelig fordi Russland var svakt og ledelsen der ganske USA-vennlig. Vi kan si at opp til nylig har dette gått etter planen.

I disse dager kan det være verd å minne om at Brzezinski i nevnte bok også legger frem et lengre løp for USA sin geopolitikk i Europa. Den ene delen er stadig utvidelse av NATO og EU østover mot Russland og den andre er at han særlig peker ut fire nøkkelstater der USA må beholde og skaffe seg hegemoni. Det er Frankrike, Tyskland, Polen og Ukraina. Arbeidet med USA undergravingsarbeid og  kupp i Ukraina med regimeskifte der ble trappet opp fra denne tiden.

Seinere ble det fulgt opp av, for eksempel, de svært dødelige sanksjonene mot folket i Irak som førte til at mer enn 550 000 barn døde. Da Madeleine Albright seinere sa at det var verd det, fikk vi et uhyggelig, feminint glimt av aggressoren USA. Antallet barn som døde var en tiendedel av antall jøder som ble drept under nazistene, og i Irak var de drepte bare barn. Det minner om ånden fra folkemordet på indianerne – som også var verd det.

Et typisk tegn i tiden var en uttalelse fra Thomas Friedman, spesialrådgiver for utenriksminister Madeleine Albright under Clinton-administrasjonen. Han uttalte: «For at globaliseringen skal fungere, må ikke USA være redd for å handle som den supermakten den virkelig er […] Markedets usynlige hånd fungerer aldri uten en synlig knyttneve. McDonalds kan aldri vokse uten McDonnel Douglas, produsenten av F-15 flyene. Den hånd som sikrer den internasjonale sikkerheten for Silicon Valleys teknologi heter hæren, flyvåpenet, marinen og USAs marinejegere».[i] Dette var under opptrappingen til aggresjonen mot Jugoslavia som har blitt fulgt opp med mange lignende.

Tidligere FNs spesialutsending for retten til ernæring, og visepresident i Den rådgivende komité til FN om menneskeretter, Jean Ziegler, sier det slik: «Med sammenfallet av det sovjetiske imperiet i august 1991, forsvant situasjonen der det var to poler på planeten for statene. På ruinene av den gamle verden ble det skapt et nytt tyranni: det som oligarkene i den globale finanskapitalen utøver.»[ii] Og som han påpeker andre steder, så hører de fleste av dem hjemme i USA.

Vurderingene til disse oligarkene og deres talspersoner, med Brzezinzki som fremste talsmann, inneholdt vesentlige feilvurderinger. Et viktig grunn til at feilvurderinene fortsatte og fikk slike store konsekvenser var at Brzezinski fikk svært stor påvirkning på Barak Obamas utenrikspolitikk. Under starten av Obamas valgkamp i 2008 ga Brzezinski ut sin siste svært innflytelserike bok, Second Chance, der han kritiserer presidentene Bush sr, Clinton og Bush jr for at de ikke hadde klart å sette hans geo-strategi ut i livet og klart å skape et system med varig amerikansk overherrdømme i Eurasia. Nå var det opp til Obama å klare dette ved å opparbeide gode forhold til Europa og Kina, og så isolere og om mulig destabilisere Russland. De mislykkete planene for USAs herredømme på et eurasiske kontinent skulle nå sikres gjennom utvidelse av NATO mot øst. NATO-medlemskap for Ukraina ble sett på som helt nødvendig for at USA skulle oppå sitt mål, og alle forsøk fra Russland på å beholde sin innflytelse i Ukraina skulle brennemerkes som imperialisme. Så for de som er tilhengere av USAs og NATOs avleggse geopolitikk er kampen om Ukraina avgjørende for at USA skal kunne nå sitt mål om å beherske Eurasia. De store feilvurderingene som denne strategien bygger på gjør nå at denne strategien allerede har spilt fallitt. Derfor kan Russland endelig sette foten ned for videre USA/NATO-ekspansjon østover. President Donald Trump hadde forstått dette, men det demokratiske partiet sin frenetiske kamp mot hans forsøk på å komme Russland i møte, stanset forsøket. Så kom demokratenes Biden og fortsatte ut fra Obamas avleggse strategi.

I etterordet til 2016 utgaven av The Grand Chessboard ser vi at Brzezinski fremdeles har flere feile vurderinger av tiden etterat førsteutgaven kom ut. Men en ting har han rett i når han til slutt i etterordet skriver «I dag trenger ikke lenger verden et Amerika som er tilfreds med å gå inn i ensidige kriger, men en global supermakt som innser den forgjengelige naturen til dens enestående førsteplass og derfor søker å utvikle en mer multipolar verdensorden. Mens landskapet har endret seg har USA fremdeles en strategisk misjon.»

Så skal vi se på de alvorlige feilvurderingene som USA nå «lider» under.

Feilvurdering 1 – Kinas vekst

En av de viktigste var vurderingen av den økonomiske utviklingen i Kina. Her tenkte en at det ville ta mer enn en generasjon, og sannsynligvis en god del mer, før landet hadde klart å komme opp på et nivå som kunne gjøre det til en utfordrer for USA. Brzezinski skrev dette i boken sin og uttalte det samme i et intervju med en tysk avis så seint som i 2001. Denne feilvurderingen var forståelig ut fra lederne i USA sitt syn på kinesernes evner til å klare det samme som hadde gjort USA til en stormakt fra siste del av  1900-tallet og fremover til 1. verdenskrig, og en supermakt i løpet av 2. verdenskrig, nemlig en svært rask industrialisering. Brzezinski legger vekt på dette momentet når det gjelder fremveksten av USA som en verdensmakt.

Men fra omtrent 2004 skjedde det ting ganske raskt som endret dette bildet. I 1990 hadde Kina 1 bedrift på Fortunes liste over verdens 500 største. Det hadde økt relativt sakte frem til 2003 da vi fant rundt 10 bedrifter på listen. Men fra da av tar produksjon og økonomisk utvikling i Kina av i et tempo og et omfang som ikke har vært sett før i historien, langt raskere enn det som skjedde i USA tidligere. I 2021 hadde landet 143 på listen over verdens 500 største foretak – rundt 130 på fastlandet og litt over 10 på Taiwan. Flere av foretakene på Taiwan har også anlegg i fastlands-Kina. Gjennom handel med de fleste land i verden og en mengde avtaler, med det nye silkevei-beltet i sentrum, hadde Kina da kommet lenger på 20 år enn strategene i USA hadde trodd de ville klare på over en generasjon, om det i det hele tatt kunne være mulig. Det ironiske er at flytting av bedrifter fra USA og Europa til Kina hadde gjort dette mulig.  

Da Kina under Xi Jinping, fra 2013, også gjorde det klinkende klart at landet ikke ville slippe den politiske kontrollen over den kapitalistiske sektoren, men satse på å bygge et velstående sosialistisk samfunn innen 2049, hadde hele den amerikanske strategiske tenkningen sprukket.

Hvis det stemmer at Kina nå vil utvikle seg videre i en sosialistisk retning, så er det svært viktig for å forstå forholdet mellom Kina og USA nå. Fordi USA er i kapitalismens imperialistiske fase[iii] og samtidig i tilbakegang i forhold til Kina, så vil Lenin sin analyse om at den oppstigende makten vanligvis starter krig for å vinne territorier fra den synkende makten, ikke være relevant. Når Kina nå, sammen med hele den alliansefrie bevegelsen, satser på å erstatte USAs regelbestemte orden med virkeliggjøring av FN-pakten, så er det et godt tegn på at Kina vil fortsette å holde seg unna den type aggresjon som vi hele tiden ser at USA står for. Vi skal også merke oss at Russland er med på den alliansefrie siden.

Feilvurdering 2 – Russlands gjenkomst

Den andre store feilvurderingen var oppfatningen av utviklingen i Russland. I 1997 og fremdeles i 2001 var Russland fremdeles fullstendig nede for telling etter de forferdelige 1990-årene der landet ble røvet og økonomien ødelagt av Jeltsins oligarker og deres nyliberale hjelpere fra Vesten. Men etter at Putin kom til makten rundt 2000 begynte dette å endre seg, og fra 2004 var det blitt ganske klart. Putin tvang oligarkene ut av politikken og begynte det vanskelige arbeidet med å få i gang økonomien i Russland igjen. Tross enorme vansker gjorde Russland da store fremskritt og kunne hevde seg som stormakt igjen på 2010-tallet. Det viktigste tegnet på den nye styrken var den militære hjelpen til Syria i kampen mot USA og de vestlige landenes stedfortrederkrig som ble drevet ved hjelp av jihadister og kompradorer,[iv] europeiske vasaller og allierte i land som Saudi-Arabia og Tyrkia.

Feilvurdering 3 – samarbeid Russland – Kina osv.

Den tredje store feilvurderingen var at Russland og Kina ikke ville finne frem til et samarbeid. Dette har slått helt feil. Og det ironiske er her igjen at det er USAs egne handlinger som har gjort dette samarbeidet nødvendig og har fremskyndet det. I tillegg kommer nå at samarbeidet mellom Kina og Iran stadig utvikler seg og at det er på gang et samarbeid mellom Russland og India som også kan føre dette landet inn på en samarbeidskurs med Kina igjen. Denne utviklingen, sammen med byggingen av den nye silkeveien gjør også at USAs dominans i området sør for Russland står for fall. Det mislykkete kuppforsøket fra USA og Tyrkia i Aserbajdsjan, viser dette. Det er mye som tyder på at flere amerikansk drevne regimeendringer ikke vil finne sted og at de fleste regimer vender seg bort fra USAs regime og inngår samarbeid med Kina og Russland. USA og vasallene sin bruk av NGOer, såkalte ikke-statlige humanitære organisasjoner, er også avslørt av den alliansefrie bevegelsen for lenge siden,[v] selv om folk i Norge blir holdt uvitende om dette. Det gjør at vi hele tiden hører på NGOenes feilinformasjon om tilstanden i verden, og blir hindret i å få et korrekt bilde av utviklingen. Historien om de hvite hjelmene er et skrekkeksempel.

Feilvurdering 4 – vasallene lider

En fjerde feilvurdering er at USA sin politikk for verdensherrevelde også rammer vasallene og noen av dem ganske kraftig. USAs frenetiske kamp mot at Russland skal få legge en gassrørledning som kan redde Tyskland og Europa fra en enorm industridød, er et typisk eksempel. Et annet er presset for å holde opp militære styrker som landene selv ikke har behov for, men som i hovedsak skal tjene USAs behov. Eksempler er norske kjøp av F-35, norske soldater i tjeneste under USAs aggresjonskriger, norske krigsskip tjeneste for USA, og kraftig nedbygging av nasjonalt forsvar. Fremfor alt hindrer det fruktbart samarbeid mellom Russland og Europa, noe som alle involverte vil tjene på. Nå har også det mislykkete forsøket på regimeendring i Hvite-Russland vist at det blir satt en stopper for den videre utvidelsen av EU og NATO østover. Det som skjer i forbindelse med Ukraina etter at USA sørget for et regimeskifte der i 2014, viser det samme. Nå er det foten ned for videre utviding av USAs brohode i Europa.

Feilvurdering 5 – hatet mot Vesten

En femte feilvurdering (og den er svært stor og til dels ganske ukjent i Norge) er mangelen på forståelse for hvor stort hatet mot USA (og Vesten) er i store deler av den alliansefrie bevegelsen i verden, og kanskje spesielt i Latin-Amerika. Dette har gitt seg uttrykk i at den USA-dominerte handelsorganisasjonen, OAS, bare har kontorer i 17 latinamerikanske land til tross for at de på sin internettside oppgir 34 medlemmer, mens Community of Latin American and Caribbean States (CELAC), som ble opprettet i 2011 som en motvekt mot USAs dominans og der USA og Canada ikke er med, har 32 medlemmer. Disse holdt sitt siste toppmøte i Mexico i 2021.

Den alliansefrie bevegelsen har også frisknet til. Den feiret sitt 60årsjubileum i Beograd (der bevegelsen ble grunnlagt) høsten 2021, med 105 stater til stede, pluss FNs generalsekretær. I sitt sluttkommuniké krever de at statene i verden må leve opp til FNs charter og at statene må respektere hverandres suverenitet. De slår også fast at med Russland og Kina med på laget, står de nå svært sterkt i verden med dette kravet.[vi] Utenriksministeren i Nicaragua har understreket det samme i et lengre intervju etter det siste valget der, da Nicaragua meldte seg ut av OAS.[vii]

Strategene i USA har heller ikke forstått hvor hatet de er i Afrika, der det nå er en bølge av opprør for å komme ut av grepet på USA og tidligere kolonistater. Jean Ziegler, sammenfattet det hele i sin bok fra 2008 La haine de de l’occident, (Hatet mot Vesten). Her gjennomgår han den fryktelige kolonihistorien og følger det opp med historien frem til vår tid, med en mengde konkret eksempler. Noen har bedømt hele denne historien som Vestens fascisme i de dominerte landene.[viii] Reelt sett har menneskerettene stanset ved de vestlige landenes grenser og for resten har det vært folkemord, utbytting, sult, elendighet samt opprør og kriger mot overmakten som har blitt slått ned gang på gang. Og det fortsetter frem til nå, med det enorme antallet mennesker som sulter og dør unødig på grunn av at de ikke slipper ut av Vestens klør. I dag er disse klørne i hovedsak USA sine, men også gamle kolonistater gjør sitt. Så langt Ziegler. De alliansefrie statene har grundig gjennomskuet USAs propaganda om at de jobber for menneskeretter og kvinnefrigjøring i verden. De vet at det er et skalkeskjul for rein imperialisme.

Feilvurdering 6 – USAs hybris

Den siste feilvurderingen jeg tar opp er nok den viktigste. Det er det som Mood kaller hybris etter de gamle grekere. Det vil si å overvurdere seg selv ut over alle mål. Noe som også fører til undervurdering av andre. Det betyr at de herskende i USA handler ut fra et feil bilde av realiteten i verden. Og de sprer dette bildet til vasallene sine, som de befaler å svelge det og føre det ut gjennom sine medier. Vi kan gå inn på mange felter, men de tre viktigste er produksjonskapasiteten, handelsforbindelsene og den militære styrken. De siste 20 årene har Kina på mange måter overtatt den industrielle rollen til USA og blitt «verdens verksted». På grunnlag av dette har de utviklet et enormt nett av handelsforbindelser på grunnlag av de fem prinsippene for sameksistens mellom stater. (1) Gjensidig respekt for hverandre sin territoriale integritet og suverenitet, (2) gjensidig ikke-aggresjon, (3) gjensidig ikke-innblanding i hverandre sine indre affærer, (4) likestilling og samarbeid for gjensidig nytte og (5) fredelig sameksistens.

Så har vi den militære siden. De nye rakettvåpnene til Russland og Kina har nå gjort at USA sin store flåte av hangarskip må regne med å bli senket hvis de i en krigssituasjon kommer så nært at de kan forårsake skade. Også midler til å sette militær kommunikasjon ut av drift er ganske høyt utviklet. Og begge disse landene har kapasitet til å gjengjelde fiendtlig aggresjon fra USA og NATO med midler som vil ramme angriperne hardt. Dette gjør at de mest aggressive haukene i USA absolutt bør begynne å besinne seg også på dette området.

Resultatene av feilvurderingene

Ut fra disse feilvurderingene har USA fortsatt den nå avleggse geo-politikken som ble skapt på 1990-tallet. Denne politikken blir holdt oppe av reaksjonære krefter i den industriell-militære-mediale-humanitære kompleks og fører til den ene elendighet etter den andre over hele verden. Den kan føre til en stor krig på det eurasiske kontinent, slik USA nå prøver å få til i forbindelse med Ukraina etter at de i 2014 regisserte et kupp der de fikk kastet den lovlig valgte regjeringssjefen ved hjelp av demonstrasjoner organisert av USA sine NGOer og bevæpnete nazi-organisasjoner. Det var mønsteret fra Iran i 1954 som nok en gang ble gjentatt.[ix] At befolkningen på Krim, som var svært nært knyttet til Russland, i denne situasjonen valgte å forlate Ukraina er ikke vanskelig å forstå. Det er også lett å forstå at Russland ikke kunne risikere å måtte legge ned sin eneste marinebase på sin sørgrense, og risikerte at USA  opprettet en base der i stedet. Det var strategisk sett helt utenkelig. USA burde ha forstått at det som skjedde på Krim betød slutten på utvidingen av deres brohode østover fra Europa.

En hel verden lider nå under at strategene i USA ikke har klart å utforme en politikk som samsvarer med den reelle geo-politiske situasjonen i verden. Nemlig at USA ikke lenger kan holde på sitt verdensherrevelde. De som styrer der må gi opp sin målsetning med å ha overherredømme på det eurasiske kontinent. De må innrette seg etter det, begynne å følge folkeretten og FN-pakten og trekke sine styrker tilbake til bak sine egne grenser. Russland og Kina har en slik politikk for sine militære styrker, med unntak for at Russland, på invitasjon, har rykket inn for å hjelpe regjeringen i Syria, noe som er helt innenfor folkeretten. Det siste eksempelet er Afghanistan der USA har stjålet landets utenlandske reserver og kastet det ut i en stor humanitær katastrofe for å få inn sine NGOer, slik at en reell okkupasjon kan fortsette, slik det skjer på Haiti.[x] USAs sanksjoner mot Venezuela dreper også titalls millioner mennesker hvert år. England, USAs sjefsvasall,  sitter på Venezuelas gullreserve, et reint tjuveri slik Englands erobring av verden også begynte.

Internasjonalt kjører nå hele den alliansefrie bevegelsen, der Kina er blitt et viktig medlem, på at FN-paktens ord må overholdes[xi] og at USAs «regelbestemte orden», som de bruker for å ta seg rett til å blande seg inn i alle land i hele verden, må avsluttes. Det er avgjørende for fred i verden at alle lands suverenitet respekteres, og at statene tillates å ordne opp i sine indre anliggender uten å bli presset til å underkaste seg vestlige verdier og systemer. At de slipper den systematiske krigshissende svartmalingen fra USA, med påfølgende politiske aksjoner, som boikott av OL i Kina og lignende.

Det er jo virkelig et paradoks. Man skal boikotte et idrettsarrangement i et land ut fra ganske motsigelsesfylte opplysninger om deres behandling av en minoritet. Man skal altså boikotte i forhold til et land som har brakt over 800 millioner mennesker ut av fattigdom på en generasjon, og dermed gitt disse en grunnleggende menneskerettighet. Mens USA, som er pådrivere av denne «menneskerettighetskampanjen» mot land de ikke kontrollerer, har satt i gang flere ødeleggende kriger ut fra klare løgner om årsaken til aggresjonen sin, har i gang dødelige sanksjoner mot rundt 40 stater. De holder også store deler av restene av sin opprinnelige befolkning i reservater, rasismen mot fargete er fremdeles er skremmende sterk og fattigdommen øker. Det er et land som har en fengselsbefolkning på rundt 2 millioner, stort sett fattige, mot 1,7 millioner i Kina, et land som har nesten en milliard flere innbyggere.[xii] Et land der det er tillatt for finansoligarkiet, i full åpenhet, reelt sett å kjøpe medlemmer av representantenes hus og senatet og de forskjellige statenes valgte organer. Dette er USAs demokrati.

Terje Valen, onsdag 3. februar 2022.


[i] Thomas Friedman i New York Times Magazine, 28. mars 1999.

[ii] Jean Ziegler Retournez les fusils! Choisir son camp (Snu våpnene! Velg side). Ziegler snakker her om de intellektuelle, deres kunnskaper som våpen i kampen mot tyranniet og deres ansvar for å ta stilling og bruke kunnskapene sine på rett side.

[iii] https://www.tvalen.no/2022/02/03/sammenfatning-av-lenin-om-imperialismen/

[iv] https://da.wikipedia.org/wiki/Kompradorborgerskab

[v] https://www.ukcolumn.org/article/smart-power-human-rights-industrial-complex

[vi] https://www.tvalen.no/2022/02/02/rapport-fra-jubileumsmote-i-den-alliansefrie-bevegelsen-hosten-2021/

[vii] https://www.tvalen.no/2022/02/02/intervju-med-venezuelas-utenriksminister-denis-moncada-etter-at-venezuela-forlot-oas/

[viii] Dette ble uttalt av Maurice Duverger i Le Monde 26. desember 1972 i forbindelse med amerikanernes bombing av Haiphong og Hanoi. Sitert i nevnte bok av Ziegler, side 20.

[ix] https://www.wikiwand.com/no/Kuppet_i_Iran_i_1953

[x] https://www.tvalen.no/2021/11/06/haiti-som-ngoane-sin-republikk/

[xi] https://www.tvalen.no/2022/02/02/viktig-utdrag-fra-fnpakten/

[xii] https://worldpopulationreview.com/country-rankings/incarceration-rates-by-country

Intervju med Venezuelas utenriksminister, Denis Moncada, etter at Venezuela forlot OAS

Oversatt av Terje Valen. Tatt fra en lengre artikkel.[i]

Intervju som Ben Norton, assisterende redaktør i Greyzone gjorde med Venezuelas utenriksminister, Denis Moncada, 27. november i 2021.

Nicaraguas utenriksminister: Vi motstår en «pandemi av nykolonialisme»

Ben Norton · 27. november 2021 Grayzones Ben Norton satte seg ned for et intervju med Nicaraguas utenriksminister Denis Moncada for å diskutere landets beslutning om å forlate OAS, (Organisasjonen av amerikanske stater) dets forsøk på å bygge en internasjonal allianse mot amerikansk unilateralisme, og hvordan en antiimperialistisk utenrikspolitikk ser ut.

NORTON: Dette er Ben Norton med The Grayzone. Jeg er i Nicaraguas utenriksdepartement, og jeg satte meg nettopp ned for et intervju med utenriksminister Denis Moncada. Vi snakket om Nicaraguas historiske beslutning om å forlate Organisasjonen av amerikanske stater, og andre regionale spørsmål her i Latin-Amerika. Og vi diskuterte hvordan Nicaragua er en del av en bevegelse av land rundt om i verden som prøver å skape en ny politisk og økonomisk arkitektur, motstå USAs unilateralisme og sanksjoner.

God morgen, utenriksminister Denis Moncada, takk for intervjuet. Den 19. november annonserte du at Nicaragua forlater OAS. Kan du forklare hvorfor Nicaragua tok denne historiske avgjørelsen?

DENIS MONCADA: Ja, tusen takk Ben, og hilsener også til dine lesere, lyttere eller seere i dette tilfellet. Jeg vil si at Nicaragua tok denne avgjørelsen, regjeringen til president Ortega tok beslutningen om å si opp OAS-charteret. Og grunnen til det er at det er en avgjørelse som angår verdigheten til det nicaraguanske folket, verdigheten til regjeringen for gjenoppbygging, forsoning og nasjonal enhet, regjeringen til president Ortega og virkelig for å forsvare det nicaraguanske folkets verdighet. Fordi vi, i vår utenrikspolitikk, er åpne. Vi søker virkelig kommunikasjon, bilaterale relasjoner og også multilaterale relasjoner. Men vi har vært veldig tydelige, og vi sier at vi ikke aksepterer utenlandsk innblanding, og heller ikke intervensjoner, som prøver å blande seg inn i landets interne bekymringer.

Og grunnen til at vi har fordømt OAS er på grunn av politikken og holdningen, først og fremst fra USA og landene som er underlagt den, som prøver å styre og påtvinge Nicaraguas interne politikk og opprettholde en permanent politikk for innblanding og intervensjonisme, manglende respekt for det nicaraguanske folkets verdighet. Og det sier virkelig hvorfor Nicaragua, regjeringen i Nicaragua, det nicaraguanske folket, og det har blitt krevd av det nicaraguanske folket, og institusjonene og maktene til staten har foreslått og oppfordret presidenten til republikken til å fordømme OAS-charteret. Det vil si å avslutte Nicaraguas forhold til OAS, suspendere forholdet. Og det er nettopp derfor vi sendte uttalelsen til generalsekretæren for OAS, etter instruks fra republikkens president, kommandør Daniel Ortega Saavedra, og sa at nok er nok.

 BEN NORTON: Og du sa i brevet til OAS, og til generalsekretæren for den organisasjonen, Luis Almagro, at du sa at OAS er et «innblandingsinstrument» fra USA som søker å påtvinge USAs hegemoni i denne regionen. OAS sier den er uavhengig. Men du tror ikke det er sant? Så sier Ben Norton at det var innblanding fra USA og OAS som sørget for kuppet i Bolivia der president Evo Morales ble kastet. Og at til og med liberale stater som regjeringen i Argentina og Mexico kritiserte USA for dette. Dernest går han over til å vise til møtet i september i CELAC, Fellesskapet av latin-amerikanske stater i Mexico City Moncada var tilstede.

DENIS MONCADA: Det er ikke et spørsmål om hva jeg synes; det er et spørsmål om hva som er den konkrete, sanne, objektive virkeligheten.

OAS ble konstruert, opprettet nettopp av USA som en måte å påtvinge sine politiske beslutninger, som er definert av politikken til Monroe-doktrinen.

Og da OAS ble opprettet, tror jeg det var kommandør Fidel Castro som beskrev det som «kolonienes departement.» Og virkelig, det konseptet, som allerede har blitt sagt i flere tiår, er akkurat det som definerer OAS.

Og tenk på det, Ben, OAS, hvor ligger det? Den ligger, en, i Washington, dens permanente beliggenhet. OAS blir tatt til fange der, som en fange i USA.

Men i tillegg til å være i Washington, hvor ligger det egentlig? Noen kvartaler fra Det hvite hus, og på den andre siden noen kvartaler fra utenriksdepartementet.

Hvis vi til og med forstår den geografiske plasseringen av OAS i byen, i en bygning som ble bygget for mer enn et århundre siden, sier det tydelig at dette er et amerikansk politisk og diplomatisk instrument, et som støtter de viktigste strategiske beslutningene til USA i forhold til makten og hegemoniet som den prøver å opprettholde over Latin-Amerika og Karibia.

Jeg tror det er den klareste måten å forklare hvorfor OAS ikke er en uavhengig organisasjon, men snarere et strategisk, politisk, diplomatisk instrument fra USA, som bestemte seg for å samle representantene, nær Det hvite hus og utenriksdepartementet. av alle statene i Latin-Amerika og Karibia – unntatt Cuba, unntatt Venezuela, unntatt Nicaragua, som er nettopp grunnen til at det fordømmer charteret sitt – slik at USA der ganske enkelt kan gjøre sine kommandoer og «avtaler», i skremmesitater, slik at de gjør det det nordamerikanske imperiet bestemmer seg for å gjøre med Latin-Amerika og Karibia.

BEN NORTON: Den siste tiden har det vært mye kritikk av OAS, på grunn av statskuppet i Bolivia i 2019, og på grunn av OAS» rolle i å publisere falske anklager om antatt valgfusk.

Dessuten har vi sett at Juan Guaidó, som aldri har vunnet en eneste stemme for å bli såkalt «president» i Venezuela, han representerer Venezuela ved OAS, i Washington.

OAS sier i sitt charter at det er mot innblanding, og faktisk står det i sitt charter at innblanding i medlemslandenes indre anliggender er et brudd på OAS-charteret.

Så, mener du at OAS bryter sitt eget charter?

DENIS MONCADA: Definitivt. Og det er et interessant element å tenke på, fordi charteret til OAS, hvis man ser på det i teoretiske og konseptuelle termer, ifølge teksten, kan det virke som om charteret stemmer overens med lands interesser, når det gjelder å forsvare deres suverenitet, deres territoriale integritet, prinsippet om ikke-innblanding i statenes indre anliggender, dersom OAS ikke hadde flere fullmakter enn de som er klart fastsatt i dens charter.

Hvis du ser på det fra et konseptuelt og teoretisk synspunkt, kan vi si at OAS-stiftelsen har noen elementer som kan være gyldige. Men den konkrete sannheten, virkeligheten er nettopp [det motsatte]. Du nevnte tilfellet med Bolivia, for eksempel.

Det vil si at når denne politikken faktisk gjennomføres i landene i Latin-Amerika, av folk som forsvarer sine egne rettigheter, utøver sin suverenitet, av selvbestemmelse, beskytter sine historiske og grunnleggende rettigheter, det er det USA ikke liker.

Og det er nettopp da de, på de mest intense måter, fortsetter å lage politikk for å destabilisere og styrte regjeringer, legitime, konstitusjonelle, demokratiske regjeringer.

Og så opptrer figuren til OAS, på veldig aktive måter, og prøver å oppfylle ordrene fra USA.

Hvis det er en progressiv regjering, hvis det er en revolusjonær regjering, hvis det er en avansert regjering som tar en retning for å prøve å styrke rettighetene til folket, forsvare seg fra aggressorland, da handler de.

USA beordrer OAS til å handle. Og OAS, vi så allerede nøyaktig hvordan den handlet for å destabilisere Bolivia og få til å styrte president Evo Morales, på en så urettferdig, vilkårlig, barbarisk, vill måte.

BEN NORTON: Du nevnte at Cuba, den revolusjonære regjeringen på Cuba, lenge har kritisert OAS. Kommandør Fidel Castro sa at OAS er «departementet for yankee-koloniene.» Og Venezuela forlot også OAS for to år siden.

Men mer og mer, det er ikke bare de revolusjonære regjeringene i regionen, men til og med liberale regjeringer, som den argentinske regjeringen, den meksikanske regjeringen, de har også kritisert OAS for statskuppet i Bolivia.

Og i september var det et møte, et toppmøte for CELAC, Fellesskapet av latinamerikanske og karibiske stater, i Mexico City. Du deltok på toppmøtet i Mexico.

Mer og mer er det debatt i Latin-Amerika om at CELAC er et alternativ til OAS. Tror du at OAS kan tjene som et alternativ?

DENIS MONCADA: Faktisk dukket CELAC opp nettopp som et alternativ for folkene i Latin-Amerika og Karibia, unntatt USA og Canada, som ikke deltar i CELAC.

Det var nettopp visjonen til stats- og regjeringssjefer, og fremfor alt folkene i Latin-Amerika, om å ha et autonomt, uavhengig forum, som svarer på bekymringene, visjonen og de historiske behovene til folket i Latin-Amerika. og Karibia.

Så CELAC er et reelt alternativ til OAS. Og faktisk har land gjort en innsats nettopp for å opprettholde kontinuiteten til CELAC.

Og hver for seg vet vi at USA og andre land, inkludert også land i Europa, gjør alt for å nøytralisere, for å stoppe, for å hindre land i å opprette og opprettholde sine organisasjoner som gjør det mulig for dem å ta en annen vei, med en visjon om å styrke deres rettigheter, deres politikk, deres friheter og deres kamp for uavhengighet til forsvar for suverenitet og selvbestemmelse.

BEN NORTON: Tre dager etter valget 7. november her i Nicaragua, undertegnet USAs president Biden Renacer Act, og innførte senere flere sanksjoner mot Nicaragua, og ikke bare mot myndighetspersoner, men også mot institusjoner som Nicaraguas offentlige påtalemyndighet.

Hva synes du om disse sanksjonene?

DENIS MONCADA: Vi anerkjenner ikke ekstraterritorialiteten til lovene som USA godkjenner, enten det er gjennom kongressen eller ratifisert av den amerikanske presidenten.

Dens lover er lover for landet, for staten, men ikke for andre land. Nicaragua anerkjenner ikke den ekstraterritorialiteten.

Ikke desto mindre er vi veldig tydelige på at vi snakker om det samme temaet, og vi ser en annen faktor, en annen fasett av hvordan imperiet prøver å utvide sitt hegemoni, lage lover, med presidenten som godkjenner dem, og deretter prøver å anvende disse lovene i andre land.

Dette inkluderer å pålegge ensidige tvangstiltak (sanksjoner), som vi allerede vet er ulovlige, vilkårlige, absurde, og i tilfelle Nicaragua har vi sagt det, vi aksepterer dem ikke, vi avviser dem, vi fordømmer dem.

Det er en form for at imperiet fortsetter å utøve den rollen det mener det har i verden, å være dommer, å være en påtalemyndighet, å spille en rolle som det internasjonale samfunnet ikke har gitt det.

Ikke desto mindre ser vi hvordan det er en slags konsistens i den holdningen, i den keiserlige oppførselen, ved å bruke alle dens forskjellige instrumenter, som OAS, som kongressen, for å vedta en resolusjon og så prøver imperiet å påtvinge det overalt.

Det er derfor Nicaragua, vår regjering, regjeringen til president Ortega, har opprettholdt det vi sier er en antiimperialistisk politikk, men avmålt.

Og når vi sier antiimperialistisk, er det fordi vi er klare på at de som utøver makt er en liten gruppe med ekstraordinær makt, som til og med påvirker det nordamerikanske folket selv.

Imperiet er ikke det nordamerikanske folket. Det nordamerikanske folket er ikke en del av imperiet. Imperiet består av de store organisasjonene, de store økonomiske maktene, industrielle og militære makter, som prøver å påtvinge verden seg for å utnytte den, plyndre den, kolonisere den igjen.

Og det gjør dette for å opprettholde en livsstil, som ikke er pålagt av det nordamerikanske folket, men snarere av de mektige interessene, gjennom aggresjon, gjennom å rane rikdommen til land, på en utrolig, skamløs måte.

BEN NORTON: For tiden bor en fjerdedel av verdens befolkning i land som er sanksjonert av USA og EU. Det vil si at en fjerdedel av menneskeheten bor i land under sanksjoner.

Så er det et forsøk fra sanksjonerte land, som Nicaragua og Venezuela og andre land, på å bygge et alternativ til dette finansielle systemet dominert av USA?

DENIS MONCADA: Ja, det er en kamp som har pågått i mange tiår, fordi vi må endre internasjonale relasjoner og systemer, blant dem det internasjonale finanssystemet og den internasjonale orden.

Og Nicaragua er en del av landene som kjemper for å gjøre disse transformasjonene i det internasjonale samfunnet av nasjoner, og for å omforme, omdefinere, omstrukturere det finansielle systemet, den internasjonale orden generelt, av politiske relasjoner, diplomatiske relasjoner også, og fremfor alt å ha fred som et sentralt punkt.

Det internasjonale samfunnet ønsker virkelig er fred, stabilitet, sikkerhet, arbeid, fremskritt, slik at våre folk, over hele verden, er i stand til å anstrenge seg for å være lykkelige. Det er det hele menneskeheten ønsker og ønsker.

Ingen kriger, ingen konflikter, ingen spenninger, ingen aggresjoner, men heller fred, stabilitet, respekt mellom stater, respekt mellom regjeringer, respekt mellom folk.

Og å fortsette å fremme, kjempe mot fattigdom, styrke programmer for menneskelig utvikling. Kort sagt, det er det menneskeheten ønsker.

Og utvilsomt må vi styrke alle folkeslags felles kamp for å endre systemet.

BEN NORTON: Nicaragua er et av medlemmene i en ny gruppe i FN som kalles gruppen av venner til forsvar av FN-pakten. Det er Nicaragua, Venezuela, Cuba, Kina, Russland, Palestina, Eritrea, forskjellige land.

Hva er denne gruppen, og hva er viktigheten av en allianse av land sanksjonert av USA?

DENIS MONCADA: Det vesentlige er å forsvare FN-pakten. Og gruppen av land ble dannet nettopp med det målet.

Hvorfor FN-pakten? Hvis vi diskuterer FN-reformer og også transformerer systemet, finner du i FN-pakten nettopp de grunnleggende prinsippene som åpner for fredelig sameksistens, respekt mellom stater, oppnå og styrke fred, stabilitet, internasjonal sikkerhet, samarbeid mellom utviklingsland, for å oppnå en omfattende utvikling, for å gjøre alle målene i 2030-agendaen for bærekraftig utvikling mulig.

Så den gruppen av land mener at vi virkelig trenger å komme sammen og forsvare disse prinsippene og verdiene, de grunnleggende erklæringene som er etablert i FN-pakten, for å kunne trives som uavhengige stater, som suverene stater, og fortsette å forsterke arbeide for å opprettholde, opprettholde og styrke fred, internasjonal sikkerhet, alle folks rett til å leve på sine egne måter, med selvbestemmelse og gjensidig respekt.

Så det er en vennegruppe til forsvar for FN-pakten, som er veldig viktig. Den har allerede hatt møter i New York og også i Serbia, og har utnyttet møtet til den alliansefrie bevegelsen.

Kort sagt, det er å holde den viktige saken i gang, den posisjonen til landene, det internasjonale samfunnet, for å forsvare liv og menneskehet, for å ha fred, for å styrke fred, og fortsette å fremme i positiv forstand, i en følelse av ro for hele menneskeheten.

BEN NORTON: Et annet medlem av gruppen av venner til forsvar av FNs charter er Iran. Og du deltok på innsettelsen av president Raisi, Irans nye president.

Hva er viktigheten av forholdet mellom Nicaragua og Iran, og generelt med landene i Vest-Asia? Synes du det er viktig å styrke forholdet mellom antiimperialistiske krefter i Vest-Asia og progressive krefter her i Latin-Amerika?

DENIS MONCADA: Ja, Nicaragua og regjeringen til president Ortega har sagt veldig tydelig at vi opprettholder brede relasjoner med hele verden. Fordi de er relasjoner av vennskap, av brorskap, av brorskap, av samarbeid, av solidaritet.

Og verden bør leve, bør dele sine interesser, sine mål, sine behov, i sine nødsituasjoner, i sine pandemier, som ikke bare er Covid-19, men også økonomiske pandemier, politiske pandemier, aggresjonspandemier, pandemier av nykolonialisme.

På dette området styrker og utvider vi vårt forhold til Iran og med andre land i Asia, og også i Afrika. For det er felles interesser, felles visjoner, delte rettigheter mellom land.

Og ved å kombinere våre styrker, samtale, holde dialog, styrker vi våre bilaterale relasjoner og multilaterale relasjoner.

Vi forlater nå OAS, men vi kommer til å styrke og fortsette å styrke vår kommunikasjon med CELAC, vår kommunikasjon og relasjoner med ALBA-TCP, våre relasjoner med andre organisasjoner, med den alliansefrie bevegelsen, også med FN .

Kort sagt, forholdet til Iran og andre land er innrammet nettopp rundt den visjonen om å utvide og styrke forholdet til alle verdens land, en visjon som Nicaragua har, og som er satt opp av kommandør Daniel Ortega.

BEN NORTON: I dag i diskusjonen vår er det et tema som knytter sammen alle temaene, det er et problem, og det er imperialismen. Du nevnte at utenrikspolitikken til Nicaragua er en antiimperialistisk utenrikspolitikk, og internasjonalistisk.

I sandinistbevegelsen, hva er viktigheten av dette, av internasjonalisme og antiimperialisme?

BEN NORTON: For noen år siden inngikk Nicaragua en avtale med et kinesisk selskap om å bygge en inter-oseanisk kanal. Og vi har sett at dette temaet, dette spørsmålet om den inter-oseaniske kanalen, ble et viktig konfliktpunkt i internasjonal politikk.

Vi har dokumenter som viser at USA finansierte opposisjonsgrupper for å organisere protester mot den inter-oseaniske kanalen. USA har en lang historie med å prøve å bygge sin egen inter-oseaniske kanal.

Så hva er viktigheten av dette prosjektet for Nicaragua?

DENIS MONCADA: Nicaragua har geografiske forhold som har gjort det mulig og fortsatt gjør det mulig å bygge en rute for inter-oseanisk kommunikasjon, det vil si en form for tilrettelegging for internasjonal kommunikasjon og kommersiell utveksling, alt som en kommunikasjonsvei gjør mulig, for å kutte avstander, og spare drivstoff, og gjøre transporten av forbruksvarer mer effektiv fra hele verden.

Og vel, det er Nicaraguas rett. Vi bygger en kanal i vårt territorium, suverent territorium, territoriet til det nicaraguanske folket. Og med en visjon om også å dele den geografien for å skape en kommunikasjonsvei som kommer hele verden til gode, med nicaraguansk kontroll og ledelse.

Byggingen av kanalen fortsetter å gå fremover, med undersøkelser som utføres av gjennomførbarhet og virkninger på miljøet. Kort sagt, med alle elementer for å gjøre det på en ansvarlig måte, som sier at en stat bør bygge et prosjekt av stor betydning, som en inter-oseanisk kanal.

BEN NORTON: For å konkludere, i USA snakker vi mer og mer om ideen om en ny kald krig, det vil si den andre kalde krigen, men denne gangen ikke bare mot Russland, men også mot Folkerepublikken Kina.

I USA handler alt i dag om Russland og Kina. De sier at Moskva skal ha stjålet valget. De sier at Kina skapte coronaviruset. Det er mye propaganda i USA om dette.

Og her i Latin-Amerika har vi sett at denne regionen er en del av denne såkalte nye kalde krigen. USA sier: «Latin-Amerika er vårt, og vi vil ikke at Russland og Kina skal ha forbindelser og gjøre forretninger med landene her.»

Så for Nicaragua, hva kan Nicaraguas rolle være i denne såkalte andre kalde krigen? Og hva synes du om denne konflikten mellom Washington på den ene siden og Moskva og Beijing på den andre?

DENIS MONCADA: USA er et imperium. Det har vært et imperium i lang tid. Imperier prøver å forhindre at de forsvinner eller mister hegemoniet. Og de vil bruke alle instrumenter, alle former, for å opprettholde sitt nivå av makt og kontroll.

Og åpenbart prøver de å stoppe andre land fra å utvikle seg, vokse, utvide sine kapasiteter, sine muligheter i økonomiske og kommersielle termer, i utviklingen av sine folk, i styrking av sine rettigheter, i å ha en stemme på den internasjonale scenen, i å ha mer ansvarlige relasjoner, som ikke er inntrengende på fiendtlig måte, ikke intervensjonistiske, ikke blander seg inn.

Alt dette endrer mentaliteten og oppfatningen av menneskeheten som helhet, og viser den nøyaktige forskjellen mellom et hegemonisk imperium som dominerer, griper inn, invaderer, ødelegger nasjoner og land, stater og menneskeheten; og mellom andre land som utvikler seg, som løser sine egne problemer for deres befolkning, og på en eller annen måte sosialiserer sin fremgang, sitt fremskritt, sin teknologi, sin kommersielle utveksling, og det å dele sine fremskritt med andre land på en veldig respektfull måte, og sin utvikling.

Og bidra, på en ansvarlig og støttende måte, for å tilrettelegge med andre land så vel for en plan for samarbeid, for investeringer, for solidaritet, for å fortsette å utvikle seg, for å fortsette å utvikle og løse lands økonomiske problemer som på en måte, eller svært mye bidrar vesentlig til å konsolidere fred, stabilitet, sikkerhet i alle land.

Og det er nettopp på den måten vi unngår massive irregulære migrasjoner, og alle de problemene som folk er bekymret for.

Så kald krig, nei, det menneskeheten trenger er fred, stabilitet, samarbeid, vennskap og sameksistens.

Det er på grunn av den typen spenninger som skapes av makter som USA, eller Europa gjennom NATO, at vi nå ser at beveger seg til Latin-Amerika med deltagelse av Colombia, noe som virkelig er dumt.

Så det er en krig ført av én makt, kombinert med maktene i Europa, som ønsker å opprettholde sin kontroll over verden, sitt hegemoni, og for å prøve å hindre andre land i å gå videre, fra å utvikle seg, fra å ha en ansvarlig statspolitikk og dele med menneskeheten sin utvikling, sin fremgang og gå retning av å fremme utviklingen av folkene på en måte som er fredelig, vennlig og samarbeidende, til gjensidig nytte for disse landene som utvikler seg selv og landene som er på vei mot utvikle seg på jakt etter en bedre fremtid.

BEN NORTON: Foreign Minister Denis Moncada, thank you so much for the interview.

DENIS MONCADA: Many thanks to you, Ben, and a cordial greeting as well to all of your friends, comrades, and audience.

BEN NORTON: Thank you.

Litt mer om RENACER-loven

Biden undertegner lov om å øke sanksjonene mot Nicaragua og Ortega-regimet

Joshua Nelson | U. Nevada Las Vegas School of Law, USA 11. november 2021 12:00:02

President Joe Biden undertegnet RENACER-loven onsdag som krever økte sanksjoner mot den nicaraguanske lederen Daniel Ortega.

RENACER-loven vedtok Kongressen med sterk bipartistøtte 3. november

Lovforslaget ble innført i Senatet 25. mars, men aktiviteten på lovforslaget akselererte i november under oppkjøringen til Nicaraguas presidentvalg i 2021, som ble avsluttet 7. november. Daniel Ortega vant 75 prosent av stemmene i det valget, som EU, USA og flere latinamerikanske journalister kalte et falskt valg. Ortega-regimet skremte, arresterte og diskvalifiserte opposisjonsjournalister og politikere i forkant av valget. President Biden erklærte valget for å være en falsk og en pantomime, og sammenlignet Ortega med Somoza-familien. Somoza-familien drev et autokratisk Nicaragua i førti år, men ble støttet av USA. Biden-administrasjonen kunngjorde at nye sanksjoner vil bli implementert raskt i henhold til RENACER-loven. Det amerikanske sanksjonsprogrammet mot Nicaragua administreres av Treasury’s Office of Foreign Assets Control. RENACER-loven pålegger også amerikanske representanter ved internasjonale finansinstitusjoner å gå mot lån og økonomisk eller teknisk bistand til Nicaragua. Loven krever også at utenriksdepartementet rapporterer om offentlig korrupsjon, menneskerettighetsbrudd og russisk engasjement i Nicaragua.


[i] https://www.tvalen.no/2021/12/10/verdens-undertrykte-folk-og-nasjoner-reiser-seg/

Energikrise – Eide skylder på Russland

I et krigstypeoppslag på førstesiden i  Klassekampen 24.1.2022 får klimaminister Espen Barth Eide spre loddrette løgner om at det er Russland som ha skapt energikrisen i Europa. For det første vet alle at nedleggingen av kull-kraftverk og atomkraftverk samt sammenfall av vindturbinpolitikken i Tyskland er viktige årsaker til energikrisen der. For det andre vet alle det det er USA som gjennom sine sanksjoner og trusler om sanksjoner har jobbet for å stanse den nye gassledningen Nord Stream 2 fra Russland til Tyskland som ville ha sikret energitilførsel. Dette er de to viktigste årsakene til energikrisen i Europa.

Samtidig har Russland holdt seg til sine kontrakter om levering av gass til tross for sanksjoner og fiendtlige holdninger fra USA og deres medspillere i Europa. Og så venter altså Eide at Russland skal redde et Europa, som nå mobiliserer for noe som kan bli en krig med dette landet fordi USA ønsker å ha Ukraina innenfor sin interessesfære. Og når Russland holder seg til inngåtte kontrakter, har han mage til å dem skylden for energikrisen. Snakk om å rette baker for smed, som det heter. Men slike løgner er det jo som driver frem fiendskap mellom nasjoner. Og Klassekampen målbærer dem uten en protest.

Terje Valen, mandag 24. januar 2022.

Klassekampen og USA som eksportør av demokrati

For snart et år siden (23.1.21) sendte jeg innlegget under her til Klassekampen. Det ble ikke tatt inn. Etter det har Klassekampen blitt et stadig tydeligere talerør for USAs historie om kamp for «demokrati» (dvs. regimeendring støttet av USA) både i Iran, Hviterussland og Russland og Kina (Hong Kong) og andre stater, med tilsvarende svartmaling av disse landene og deres leder. Heller ikke når det gjelder USA og dets vasallers (inkludert Norges) kamp for regimeendring i Syria, har Klassekampen klart å ta noe standpunkt for den syriske regjeringens beundringsverdige motstand og mot USA sin okkupasjon av den østlige og rikeste delen av landet ved hjelp av 45 000 godt betalte kurdiske leiesoldater, som det sto i Bergens Tidende 27.12.21. I dag betyr dette dessverre å stille seg på den internasjonale reaksjonens side i de kampene som føres mot USA-imperialismen og dens columbiske undertrykkings-, utryddings- og utbyttingssystem.

DNA-medlem Jette Christensen gir i Klassekampen 22. januar Joe Biden råd om at han må «gi amerikanerne tilbake troen på demokratiet», «de må oppleve at det virker». Dessuten må USA engasjere seg utenrikspolitisk og «gjenreise det demokratiske USA for å hindre videre tilbakegang i verden». Joe Biden sin hovedoppgave er å «vise at demokrati virker» etter at denne styreformen «systematisk er blitt bygget ned i det som har vært verdens største demokratieksportør».

Avdøde Leon Blum oppsummerte historien om denne eksporten av demokrati i de godt dokumenterte bøkene The Truth about US Foreign Policy and Everything Else (Sannheten om USAs utenrikspolitikk og alt annet), Americas Deadliest Export, Democracy, (Amerikas dødeligste eksport, demokrati), som kom ut i 2013. Her oppsummerer han i innledningen:  

«… siden slutten av 2. verdenskrig har USA

  • Prøvd å kaste mer enn 50 regjeringer i andre land, der flesteparten var demokratisk valgt;
  • Innblandet seg grovt i demokratisk valg i mer enn 30 land:
  • Forsøkt å drepe mer enn 50 ledere i andre land;
  • Forsøkt å undertrykke populistiske eller nasjonalistiske bevegelser i 20 land.»

Dette er USAs linje for å fremme demokrati hjemme og ute og vi har sett at det har fortsatt etter 2013 da Blum skrev sin bok. Det er dette som de fine ordene til Joe Biden betyr når de oversettes til virkelighet. Dette er den politikken som USA bruker for «snarest å redde den regelbaserte internasjonale verdensorden» som det heter i redaksjonens sammenfattende kommentar til Christensens innlegg. Det triste er at hele den offisielle norske utenrikspolitikken bygger på denne illusjonen om USA som demokratiforkjemper, når alle egentlig vet at de som styrer USA kjemper for å opprettholde et verdensherrevelde som overklassen der tjener grovt på og som svært mange både innenfor og utenfor USA lider kraftig under.

Terje Valen, 28.12.21. terje@tvalen.no  

                                   

Absurde juletregaver til England?

Norge sender hvert år juletrær til England som takk for den hjelpen de ga Norge i forbindelse med okkupasjonen fra Nazi-Tyskland. I seg selv er det ikke noe galt i det. Men hvem var det som beseiret Tyskland under denne krigen? Det var Sovjet-Unionen, ledet av kommunistpartiet der, med Stalin i spissen. Sovjet-Unionen frigjorde til og med den nordligste delen av landet vårt direkte og trakk seg så ut av landet.

Hvem sørget for seieren?

Hvis vi ser på antall som ble drept under krigen forstår vi bedre hvilken innsats de forskjellige statene ytte for å kjempe ned Nazi-Tyskland. Storbritannia ofret 480 000 soldater og 67 800 sivile (1,14 % av befolkningen) og disse tallene er ganske pålitelige. USA ofret 516 800 (inkludert 1700 sivile) både under kampene i Europa og i Asia. Frankrike ofret 512 000 soldater og 267 000 sivile (2,06 % av befolkningen). Sovjetunionen ofret 10 700 000 soldater og 16 400 000 sivile (inkludert 1 000 000 jøder), (16,08 % av befolkningen). Norge ofret litt over 10 000 soldater, sjømenn og andre sivile (rundt 4 % av befolkningen) og fikk ødelagt litt industri (mens annen industri ble bygget opp) og en del bebyggelse, bortsett fra raseringen av Finnmark. Det var 100 000 sovjetiske krigsfanger i tvangsarbeid i Norge under krigen og av disse døde 13 700 etter det som kan registreres. Som vi ser ofret Sovjetunionen flere liv for å bygge opp infrastruktur, som for det meste kom til nytte etter krigen, enn det Norge ofret til sammen.

Vi kan også merke oss at Kina, under ledelse av Kinas kommunistparti under ledelse av Mao, ofret 3 800 000 soldater og 16 100 000 sivile i kampen mot Tysklands allierte, Japan (et tall som sikkert er ganske mye for lavt), til sammen over 20 000 000 og 3,86 % av sin enorme befolkning. Ødeleggelsene var der også enorme fordi Japan hadde en strategi som sa, drep alt, brenn alt, ødelegg alt slik det også foregikk på den europeiske østfronten.

Storbritannia fikk ødelagt en (forholdsvis liten) del av London under Blitzen, Frankrike fikk også ødelagt noe før landet var okkupert, mens USA var helt uskadet og fikk bygget opp en enorm industri rundt produksjon for krigen og la grunnlaget for å bli den ledende supermakt i verden som etter hvert klarte å legge nesten hele verden under sin dominans. Sovjetunionen fikk ødelagt fullstendig 40 000 landsbyer og flere byer ble utsatt for store skader, samt fabrikker for sivil produksjon de de ikke hadde klart å få evakuert bak Ural. De måtte bygge opp igjen alt dette etter krigen. Også det en umenneskelig innsats som de lyktes med rundt 1950 til tross for enorme sanksjoner fra USA og «Vesten».

Når vi vet dette så vet vi også at de vestlige stormaktene sin betydning når det gjaldt å bekjempe Nazi-Tyskland med allierte var relativt marginal. I mytene som verserer nå, fremstilles det som om D-dagen og den amerikanske innsatsen i Stillehavet var de avgjørende vendingene av krigen, mens disse vendingene i virkeligheten skjedde etter enorme sovjetisk og kinesiske offensiver som i realiteten knuste motstanden til angriperne.

Før 2. verdenskrig var det også kommunismespøkelset som dominerte norsk forsvarspolitikk. Til tross for den aggressive utenrikspolitikken til Hitler valgte å ikke se dette landet som noen trussel mot oss. Dessuten tenkte mange at England enten ville hindre noe slikt eller komme her først og beskytte oss. Det var en viktig grunn til at det var så lett for tyskerne å komme seg i land her.

Gjentar historien seg i litt andre former?

I dag gjentar det hele seg. Vi har et forsvar som systematisk er bygget opp på USAs falske påstander om at Russland er en aggressiv makt som utgjør noen fare for oss. Dette til tross for USA sin allment svært aggressive utenrikspolitikk etter 2. verdenskrig med en rekke økonomiske og væpnete kriger på samvittigheten bygget på soleklare løgner om aggressiviteten hos de som blir angrepet, og et belte av militære baser i land som grenser opp til Russland, pluss stadig utbygging av disse basene, må med forslag om at Norge også skal «få» fire slike. Og til tross for det USA-støttete kuppet i Ukraina for å få demontert Russland sin største marinebase for få satt opp en egen base der, på territorium som egentlig har tilhørt Russland lenge. Noe liknende ville det ha vært om Russland hadde støttet et russiskvennlig kupp i Mexico og bygget en stor marinebase på grensen til USA. Hva hadde USA gjort da – bare jamfør med da Sovjet ville plassere raketter på Cuba og USA truet med atomkrig for å få stanset det.

Vi må også se på USAs økonomiske krig mot alle stater som ikke vil underordne seg under deres system. Bare i Venezuela regner en med at USAs økonomiske krig mot landet krever 10 000 liv hvert år. De samme, og kanskje høyere tall, kan vi finne i forbindelse med sanksjoner mot en rekke andre land. Dette betyr at USAs president er direkte ansvarlig for massemord i stor målestokk og det ikke bare gjennom de ikke-legale droneangrepene. Og England og andre NATO-land er med på dansen, med den norske statsledelsen på slep. Det som i virkeligheten skjer er at USA mobiliserer alle krefter det kan for å knuse regimer som ikke vil ha sitt lands politikk diktert av denne supermakten. Nå er vi i en svært farlig situasjon, fordi motstanderne mot denne politikken internasjonal er blitt så sterke at USA kan tenkes å gå til storkrig på det eurasiske kontinent for å redde sitt verdesherrevelde. Det er disse forberedelsene som nå kamufleres bak den demoniseringen av de landene som vil beholde sin nasjonale sjølstendighet i verden. Og amerikanske baser på norsk jord er en del av forberedelsene til en slik krig.

La oss takke Russland – send juletrær til dem også

Som et oppegående og selvstendig folk er det minste vi kan gjøre å avvise USAs demonisering av Russland og Putin. Så bør vi i forbindelse med julen sende en bunke med juletrær til Russland, som var kjernen i det gamle Sovjetunionen, og takke dem for at de reddet oss fra nazismen og som en heder til de 100 000 russiske krigsfangene som, under de mest bestialske forhold, ble tvunget av tyskerne til å bygge landet vårt og de minst 13 700 av de som måtte ofre livet for det.

Terje Valen, torsdag 2. desember 2021.