Økonomi, ideologi, filosofi, antropologi, økologi og politikk

Det foregår nå mye interessant forskning på Marx og Engels sine skrifter og ut fra disse skriftene. Dette henger til dels sammen med det arbeidet som stadig foregår med å utgi en vitenskapelig utgave av Marx og Engels sine verker og til dels sammen med at det blir gjort nyoversettinger på forskjellige språk av deres skrifter ut fra denne nye, såkalte MEGA-utgaven. Flere skrifter som ikke finnes på de forskjellige språkene blir også oversatt til disse. Den franske Marx-forskeren Isabelle Garo er nå f. eks. med i en gruppe som gir ut en større samling med Marx-tekster på fransk - Grande Édition des œuvres de Marx et d'Engels. I desember 2012 ga Europas største sak- og fagbokklubb, Wissenschaftlichen Buchgesellschaft (WBG) ut Karl Marx, Werke – Schriften , et utvalg i 6 bind som en av to topp-priorierte høstutgivelser. De skriver i vaskeseddelen: ”I møte med den aktuelle globaløkonomiske situasjon vinner filosofien og verket til Karl Marx igjen frem som særlig relevant. Mange av prognosene hans blir i dag bekreftet: utbyttingen i verden, kapitalakkumulasjonen, tiltakende internasjonal sammenknytting og frembrudd av kriser. I den senere tid, etter finanskrisen og den økonomiske krisen har kritikken mot utbytting og urettferdighet blitt stadig høyere. Dette er nok en grunn til å lese Marx (igjen).”

Men det henger også sammen med den store krisen som nå hjemsøker verden. En krise som trer frem i mange former, som økonomisk krise, økologiske krise, sosial krise, politisk krise osv. Og det henger sammen med en krise i den vitenskapelige forskning innenfor mange felter. Disse krisene krever analyser og forklaringer som den ikke-marxistiske og den antimarxistiske tradisjon ikke kan gi, mens Marx sine analyser ser ut til å gi bedre utgangspunkt.

I det følgende vil jeg først prøve å gi en kortfattet fremstilling av skal jeg først gi en kortfattet fremstilling av analysen av den nåværende økonomiske krisen der empiriske data analyseres i lys av slike nye studier av Marx sine økonomiske skrifter.[i]

Så tar jeg opp området filosofi. Lucien Sève[ii] og Isabelle Garo har jobbet mye med dette.[iii] I første omgang oversetter jeg ca. 80 sider av ”Karl Marx – Écrits philosophiques” (Karl Marx – Filosofiske skrifter) av Sève.

Etter det skal jeg gå inn på studier som handler om Marx og ideologier. Istvan Mészáros har foretatt en rekke slike kritiske vurderinger.[iv] Det har også Lucien Sève og Isabelle Garo.[v] Jeg begynner med en gjennomgang av Mészáros tekster.

Etter det vil jeg gå inn på viktige nyvurderinger når det gjelder Marx og antropologien. Her har også Lucien Sève gjort et grunnleggende arbeid.

Og så kommer en fremstilling av nye studier når det gjelder Marx og økologi. Paul Burkett og John Bellamy Foster med andre har gått relativt grundig inn på økologiske perspektiver i det Marx skrev.

Til slutt vil jeg ta opp området politikk. Hal Draper (og Ernie Haberkern) har gjort en stor kritisk studie av Marx (og Engels) politiske teori, foreløpig i 5 bind.[vi]

Økonomi

La oss begynne med økonomien. Her kan vi ta utgangspunkt i de tre store økonomiske krisene i det kapitalistiske systemet. Den første krisen fant sted fra 1873-1896. Den andre fra 1929 til 1946. Grunnlaget for den tredje krisen har utviklet seg jevnt fra 1965 til den slo inn med full kraft i 2008. Den er fremdeles under utvikling.

Her vil jeg også vise til en svært interessant innledning til den nye tyske 6-binds-utgaven av Marx verk som gir en relativt lett forståelig sammenfatning av den økonomiske utviklingen ut fra Marx egne begreper og analyser. Jeg har referert og kommentert denne teksten her: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Marx%20verk%20i%20utval.pdf

Frem til 1930-årene var liberalismen den fremherskende teori innen dette området. Denne teorien sa at det grunnleggende sett ikke kunne forekomme noen større kriser i den kapitalistiske økonomien. Fra 1930-årene og frem til rundt 1980, var keynesianismen dominerende. Den dype krisen fra 1929 og fremover hadde vist at liberalismens teori ikke samsvarte med det alle så i virkeligheten. Keynes sin teori sa at kapitalismen ikke kunne kontroller seg selv og at det derfor ville oppstå økonomiske kriser, men at den kunne kontrolleres gjennom at statene grep inn med tiltak som gjorde nedgangskonjunkturene mindre dype og oppgangskonjunkturene mindre høye. Etter hvert ble det brukt en hel rekke tiltak som skulle bidra til dette. Det mange keynesianere ikke trakk frem var at den innenlandske stabiliteten bare kunne opprettholdes over tid dersom det fantes et marked som kunne avta overskuddsproduksjon i utlandet.[vii]

Mellom de to økonomiske nedgangskonjunkturene i 1973 og 1982 ble det klart at denne politikken hadde nådd sine ytterste grenser. Vi fikk en periode med økende inflasjon samtidig som arbeidsløshet og krisetendenser øket på. Alle oppdaget at det var en til dels drastisk nedgang i avkastningen på industrikapital. I alle OECD-land hadde denne gått jevnt nedover siden 1950-tallet. I USA var det kraftig oppgang mellom krisen i 1958 og året 1965, men så satte fallet der inn enda kraftigere enn i de andre OECD-landene. Hvis en dro en kurve fra 1965 til 1982 og fortsatte samme tendensen inn fremtiden, så ville avkastningen nærme seg 0 en gang rundt 2000. Dette viste klart at kapitalismen var på vei inn i en ny svær krise. Dette var det materielle grunnlaget for den radikale politiske strømningen som vokste frem i disse årene. Vi som drev med marxistiske analyser av økonomien var helt klar over det og det var også kapitalistene og deres talerør over alt.

For kapitalen ble det da meget presserende å ta tiltak for å få opp avkastningen igjen, eller i hvert fall å begrense nedgangen i denne. Den keynesianske metoden, der en moderat inflasjon var et viktig middel, hadde vist at den ikke fungerte lenger. Viktig med inflasjonspolitikken var at det utviklet lånefinansiering inntil en viss grad. Lån som ble tatt opp kunne seinere tilbakebetales med samme sum, selv om verdien av denne summen i virkeligheten var blitt mindre. Denne mekanismen skjulte en stund det underliggende problemet med mindre avkastning på industrikapitalen. På 70-tallet ble det klart at inflasjonen ikke var nok for å skjule det underliggende avkastningsproblemet, symptomet var at vi fikk både inflasjon og stagnasjon, den såkalte stagflasjonen.

I 1981-82 oppsto det en krise som fortalte at det kunne skje et alvorlig sammenbrudd i det kapitalistiske systemet. Andre tiltak måtte til. Disse ble funnet og satt ut i livet. Det førte til delvis stabilisering og oppgang i profittraten over en viss tid. Men oppgangen var punktert av mange kriser. De viktigste var i 1991 og 2000, før vi fikk den store krisen i 2008 og videre. Dette var det materielle grunnlaget for kapitalens nye offensiv i denne perioden og tilbakegangen for mange radikale politiske bevegelser.

Det var noen hovedtiltak som var tilgjengelige for kapitalen. Det ene var åpning for andre typer gjeldsfinansiering. Dette ble utviklet fra 1980-tallet av. Det andre var utvidelse av området for kapitalistiske investeringen. Utviding av dette området kunne være geografisk. En kunne innlemme områder som lå utenfor det som var tilgjengelig på den tiden. Dette lyktes kapitalen med ved innlemmingen av Sovjet-området og Kina i den kapitalistiske markedsøkonomien. Men utvidelse av investeringsområder kunne også skje innenfor den tidligere kapitalistiske sfære ved å gjøre politisk kontrollerte områder i økonomien direkte tilgjengelig for kapitalistisk markedsrettet drift. Det skjedde og skjer gjennom en mengde tiltak og trinn som driver i retning av full markedsøkonomisk drift av alle offentlige tjenester. Samtidig søkte en å utvide investeringsområdet gjennom en mengde nye høyteknologiske produkter og underholdning osv., men ikke noe av dette kunne få samme tyngde som de store investeringene i bygging av hus og biler. Det hører og med til historien at investeringer i rein ødeleggelse ble stadig mer omfattende, i form av militærindustri og nødvendige kriger for å skape ideologisk klima for å fordele investeringsmidler og skattepenger til dette.

Internasjonalt ble USA den store avtaker av produksjon fra eurosonen, Japan og Kina. Disse områdene/landene drev da en slags nymerkantilistisk politikk der målet var å skaffe seg overskudd gjennom eksport. [viii] Og svært mye av eksporten gikk til USA der gjeldsoppbygging også blant forbrukerne gjorde at kjøpekraften hold seg høy i mange år, med noen avbrudd faktisk frem til 2008.

Det tredje hovedtiltaket var økning i merverdiraten som utgjør grunnlaget for profittraten. Dette kunne også gjøres på to måter. Den første går ut på å få ned utgiftene til arbeidskraften ved å senke lønner og alle slags sosiale velferdsytelser. Dette har vært og er i full gang i hele den «gamle» kapitalistiske verden». I den ”nye” kapitalistiske verden som åpnet seg fra rundt 1990 har lønnene vært på nesten utrolig lave nivåer i forholdt til den ”gamle”, men her foregår det kraftige kamper som etter hvert fører til stigning i lønnene. Den andre går ut på en forsert teknologisk utvikling i alle bedrifter og konserner for å skaffe seg ekstraprofitt i forhold til de andre som er treigere i dette spillet.

Den siste av disse metodene fører på sikt til at tendensen til senkning av profittraten tiltar fordi investeringene i konstant kapital (infrastruktur, bygninger, maskiner, prosessanlegg, råstoffer og hjelpestoffer) pluss variabel kapital eller utgifter til arbeidskraft (som til sammen er hele kapitalen), i økonomisk stabile perioder, har en langsiktig tendens til å vokse mer enn det overskuddet av produksjonen som vi kaller merverdi, og som i følge Marx sin teori bare skapes av virksom arbeidskraft.

En fjerde metode var senkning av prisen på rørlig kapital, som råvarer og hjelpestoffer. Her var og er olje svært viktig. Dette ble også brukt, men når produksjonen øker mye og det blir mangel på råvarer, er det ikke mulig å fortsette langs denne veien.

En femte metode er å skape større profittinntjenende enheter for å kompensere fallet i profittraten med større profittmengde. Her oppstår monopolprofitt for de store monopolforetakene.

En sjette metode, som jeg skal komme tilbake til, er å satse på produksjon på grunnlag av monopoliserte naturressurser og tilegne seg grunnrente.

Senkning av lønner og sosiale ytelser, dvs. prisen på arbeidskraft, gjør at den kjøpekraftige etterspørselen etter forbruksvarer synker i forhold til den voksende produksjonen av disse. Det presser frem metoder for å holde oppe salget. De to viktigste metodene har, som sagt, vært å sette produksjon av varer ut til billigkostland og å skape kjøpekraftig etterspørsel gjennom en akselererende vekst i gjeld.

For kapitalen som helhet har det også vært slik at misforholdet mellom produksjon og kjøpekraft har ført til overkapasitet i produksjonsapparatet, dermed har en ikke kunne investere i dette for å fortsette å forøke kapitalen. Det har blitt skapt en masse kapital i form av penger som har søkt andre profittarenaer. Dette har en funnet i aksjehandel og andre finanstransaksjoner. Her har vi derfor opplevd spekulasjonsbølger som har sprukket med ujevne mellomrom. Vi kan vise til den såkalte dot com boblen der spekulasjon i teknologiaksjer utløste til krisen i 2000 og vi har den såkalte subprimekrisen i 2007 og videre, der den utløsende årsaken var lån til huskjøp i USA som etter hvert ikke kunne betjenes og som åpnet den fasen av krisene som vi nå er inne i.

Spekulasjon og gjeld har ført til utvikling av det Marx kaller fiktiv kapital, som har sitt utgangspunkt i kredittens nødvendighet i det kapitalistiske systemet, og som i spekulasjonsperioder kan blåses svært mye opp.

Årsaken til disse fenomenene er i følge Marx en tendensiell overproduksjon av kapital i forhold til muligheten for å sette denne i omløp med profitt. Og grunnen under denne årsaken igjen, er at det hører til kapitalens vesen å streve etter produksjon ut over alle grenser, uavhengig av menneskenes reelle behov samtidig som kapitalen setter opp sine egne grenser for dette som den ikke kan komme forbi uten gjennom tendensiell nedgang i avkastningen (profittraten) og periodisk brakklegging og ødeleggelse av kapital for å oppheve denne tendensen til fall i profittraten. Disse krisene har en tendens til å bli stadig mer alvorlige og gjøre at kapitalen etter hvert fremstår mer og mer som en universelt ødeleggende makt som menneskene ikke kan beherske.

Norsk oljekapital og grunnrenten

Når kapitalen som helhet har vansker med å forrente seg, så blir det svært viktig for enkelt kapitalene å finne de avgrensete områdene der vellykket forrentning fremdeles er mulig. I denne sammenheng er en annen side ved Marx sine analyser svært relevante, og kanskje spesielt for Norge. Det er analysen av den såkalte grunnrente.

I følge Marx er grunnrente knyttet til monopol på direkte naturtilganger, som i jordbruket, skogdriften, fiskeriet, gruvedriften, elektrisitetsproduksjonen og oljeproduksjonen. Først understreker Marx at profitten også her bygger på den merverdien som arbeiderne skaper. Men innenfor disse områdene dannes profitten på en annen måte enn i resten av industrien. For det første må profittraten på produksjon på de dårligste naturtilgangene være lik gjennomsnittsprofitten i industrien ellers. Hvis den ligger under dette vil kapitalen flykte over i andre deler av industrien.

Men så er det slik at noen naturtilganger gir større avkastning enn andre med samme anvendelse av arbeidskraft. I det kapitalistiske jordbruket kan i enkelt se det ved at ett sted vil viss overflate med jord gi 20 poteter, mens en annen vil gi 30 f.eks. I gruveindustrien er det gruver med renere og lettere tilgjengelige metaller enn andre. Det finnes områder for fiske som gir større fangster enn andre. Og noen steder ligger det bedre til rette for å produsere elektrisk kraft enn andre steder. Det samme gjelder oljefeltene.

Så sier Marx at disse naturtilgangene, som gir større/bedre avkastning enn de dårligste, realiserer en ekstraprofitt som er differansen mellom gjennomsnittsprofitten, som altså de dårligste naturtilgangene realiserer, og den reelle profitten som de beste sitter igjen med når produktet er solgt. Dette kaller Marx for grunnrenten. Fordi den bygger på en differanse fra gjennomsnittsprofitten kaller han den også for differensialrente. Det er to typer slik grunnrente/differensialrente. Den absolutte differensialrenten og den relative. Den absolutte springer ut av forskjell i naturkvalitet, mens den relative springer ut av naturkvalitet som er forbedret gjennom menneskelig arbeid.

Grunnrenten kan sammenlignes med den ekstraprofitten de industribedriftene som produserer varer med minst bruk av arbeidskraft henter ut i forhold til det som bruker mer arbeidskraft, når markedet har lignet ut prisen på alle varene som produseres til ett nivå for alle produsenter. Da dras profitt fra de bedriftene som bruker mest arbeidskraft til de som bruker minst per produsert enhet, dvs. til de som har lavest lønn eller høyest teknologisk nivå. I tillegg er det viktig at grunnrenten springer ut av et monopol og den kan dermed også sammenlignes med den mer ordinære monopolkapitalens metoder for å sluse profitt fra andre ikke-monopolistiske deler av økonomien over til seg selv.

Når det gjelder grunnrente ligger forskjellen i selve naturkvaliteten på grunnrentekilden som der er monopol på. Likheten er at profitt sluses fra andre deler at økonomien til kapital som er investert i de beste naturtilgangene.

Hvorfor er dette spesielt viktig for kapitalen i Norge? For det første har grunnrenten nesten alltid vært viktig for kapitalen i Norge. Det var den nasjonale kapitalen sin sikring av grunnrenten som førte til konsesjonslovene da en begynte å bygge ut den elektriske kraften i Norge. Det var ut fra denne grunnrenten at hele elektroindustrien i Norge kunne bygges opp. Innen skogsdrift har det samme vært tilfelle i lange perioder. Innen fiskeri er det slik fremdeles ut fra noen særlig gode fiskefelter utenfor Norge og ut fra gode naturforhold for fiskeoppdrett.

Nå kommer det meste av den ekstraprofitten som altså kalles grunnrente fra oljeproduksjonen. Men det er også i gang et rasende kappløp for å hente ut mer grunnrente fra elektrisitetsproduksjon gjennom økt produksjon og salg på det europeiske kontinent. Og vi ser et begynnende kappløp for å utvinne mange typer mineraler/metaller i landet vårt. DNA-regjeringen har nettopp (oktober 2012) bevilget mye penger for å sette i gang skjerping etter disse naturforekomstene som det skal være mye av i landet.

For en kapital i krise er ekstraprofitt i form av grunnrente virkelig en rosin i en ellers ganske råtten pølse. Det fungerer nemlig slik at økende behov for produkter fra disse naturtilgangene vil føre til at stadig dårligere felter vil bli satt i produksjon og dermed vil de bedre feltene stadig realisere mer og mer grunnrente. Dette er selve grunnlaget under finanskapitalen sin styrke i Norge, den er i stor grad en grunnrentekapital. Den samlete profitten i verden øker ikke ved økt grunnrente, denne renten sørger bare for at den samlete profitten blir fordelt annerledes og til fordel for de som har monopol på gode naturtilganger. Så grunnrente er virkelig snylting på toppen hele verdens kapital som jo i seg sjøl er utbytting av den arbeidende klasse.

Dette har også ført til en grunnleggende endring i hele det norske samfunnet. Vi er i mye større grad enn før blitt en snylternasjon. Kapitalen i Norge er blitt en av de største enkeltinvestorer i verden. Dessuten gjør den enorme ekstraprofitten fra de norske oljefeltene også Norge til et mye viktigere imperialistisk land enn tidligere. Overskuddet fra grunnrenten gjør den norske grunnrentekapitalens stat til en formidabel investor over hele verden og mye av det plasseres andre steder der det også er mye grunnrente å hente ut, blant annet på alle de nyfordelte eller nyoppdagete oljefeltene, om det nå er ved Baku eller utenfor Brasil. Statoil selv investerer også slik. Deler av overskuddet sildrer også ned til småborgerskapet og arbeiderklassen Norge og er gir grobunn for kapitalvennlige og reformvennlig politiske strømninger. På noen måter er Norge blitt Europas Dubai. Politikken dreies i enda mer konservativ og reaksjonær retning enn tidligere når det gjelder å holde på og utvikle kapitalismen enn det vi ser i noen andre land.

I denne sammenhengen er også en del organisasjoner som i utgangspunktet har kjempet for miljøvern blitt tatt inn under grunnrentekapitalens vinger og er blitt dennes talerør. Og det er klart at i et land som domineres av grunnrentekapital og som lever av ekstraprofitt fra oljeproduksjon eller andre næringer som gir grunnrente, har de virkelige naturvernerne en formidabel motstander. Bygging av vindmøller er et eksempel på dette.

I tillegg har vi fremdeles en stor transportkapital i skipsfarten. En skipsfart som alltid har knyttet seg til verdens mektigste sjømakter for å kunne drive sin forretning mest mulig regelmessig. Dette har vært et gjennomgående trekk i norsk utenrikspolitikk, særlig fra oppheving av navigasjonsakten i 1849. Vi så det tydelig når det gjaldt den norske holdningen til England og Tyskland under 1. verdenskrig og vi så det igjen under 2. verdenskrig da inntektene fra den norske flåten gjorde det mulig å ha en norsk regjering i funksjon i London. Den norske holdningen til USA og NATO springer nok ennå mye ut av handelsflåtens behov, men i dag er oljekapitalens behov blitt mer dominerende også på dette feltet.

Vi har altså sett at kapitalen på grunnlag av sine behov for større markeder og høyere merverdirate har satt i gang en rekke geopolitiske, teknologiske og politiske tiltak. Den har også skapt ideologi for å få menneskene til å godta de tiltakene som er satt i gang. Vi kjenner alle til den nyliberale økonomiske ideologien som har fungert som en forklaring på nødvendigheten av den utviklingen i økonomien som måtte til. Her later en som om kapitalens behov er lik med menneskenes behov og setter i gang en rekke politikker med den (falske) begrunnelse at menneskene skal få det bedre når disse settes ut i livet. I Norge spiller grunnrenten en stor rolle i dette spillet. Her knyttes også grunnrenten og investeringene av den til en illusjon om at dette skal sikre befolkningens fremtidige pensjoner, gjennom det som kalles statens oljefond. Et av grunnlagene for en slik tenkning er at kapitalismen vil vare evig og vokse evig. De som har en mer realistisk holdning til dette vil med rette kunne si at det mest sannsynlige er at kapitalismen på et punkt vil falle sammen og at olje/pensjonsfondet vil tapes.

Dette er en kort sammenfatning av en rekke analyser av økonomien som er gjort med utgangspunkt i Marx sine tanker om dette emnet slik det vil fremgå av fotnoten. [ix]

Filosofi

Marx skrev selv aldri noe verk om den metoden han utviklet og som var kjennetegnet av materialisme og dialektikk. Men flere andre har tatt opp emnet.[x] Blant disse vil jeg fremheve den østtyske kjernefysikeren og dissidenten Robert Havemann. ^[xi] Vinteren 1964-64 holdt han 11 forelesninger og fire seminarer på Humboldt-universitetet i Øst-Berlin for studenter fra alle fakulteter. Han var da en verdensberømt vitenskapsmann. Her vendte han seg skarpt mot dogmatiseringen av den marxistiske tenkning. Tittelen på foredragsserien var «Filosofiske problemers naturvitenskapelige aspekter». Forelesningene ble tatt opp på bånd og skrevet ut og distribuert til tilhørerne uken etter forelesningene. Det hører med til historien at han ble fjernet fra stillingen sin som et resultat av det han fremla under forelesningene. Disse tekstene blei 1967 utgitt i Norge i bokform under tittelen «Dialektikk uten dogmer – naturvitenskap og filosofi» på Universitetsforlaget.

Havemann var noe så sjeldent som en meget godt filosofisk skolert naturvitenskapsmann. Hans bok er fremdeles et viktig bidrag til utviklingen av Marx sin dialektikk og materialisme. Jeg har tatt opp noen sentrale punkter fra hans forelesninger i min bok «Marxistisk renessanse – kommunistisk offensiv» som kom ut i 1992. Det dreier seg først og fremst hvordan Havemann bruker Marx sin dialektikk i diskusjoner rundt utviklingen av en viktig vitenskapelig nyvinning, nemlig kvantefysikken. Jeg går ikke nærmere inn på det her.

Men selv om mange har skrevet om Marx sin dialektikk så er likevel slik at ingen tidligere har laget noen omfattende studie av hvordan Marx utviklet materialismen og dialektikken ut fra innholdet i hans hovedverk, dvs. hele «Kapitalen» og de kladdene og notatene som hører til dette verket. De siste årene er dette arbeidet imidlertid blitt påbegynt av den franske filosofen Lucien Sève. Det er sammenfattet i boken Karl Marx – Écrits philosophiques som inneholder en hundre siders innledning og en samling med 100 nøye utvalgte tekster fra Marx skrifter som alle belyser utviklingen av den dialektiske logikken i Kapitalen og underbygger påstandene i innledningen. Gjennom dette arbeidet avdekker Sève hvordan Marx opphevet hele den gamle filosofiske logikken med sine idealistisk lineært, stillestående logiske kategorier og erstatter dem med endringspregete, dialektiske og materialistiske logiske kategorier.[xii]

Sève spør først av alt om vi i det hele tatt kan snakke om en Marx sin filosofi og hans filosofiske skrifter. Han svarer at når det gjelder den spekulative og betraktende filosofien, så tok Marx tidlig avstand fra den. Men gjennom det videre arbeidet sitt videreutviklet og omformet han hele filosofien fra før hans tid, og spesielt tok han både vare på Hegel sine kategorier og omformet dem og ga dem en helt ny betydning. En betydning som tilpasset dem en tenkning og virksomhet som både var preget av dialektikk og materialisme. Ved å føre materialismen og dialektikken sammen på en konkret måte gjennom et svært inngående og detaljert studium av kapitalen utviklet Marx i virkeligheten helt nye logiske kategorier som var tilpasset dette formålet og som brøt med den gamle lineære logikken, som faktisk er fremherskende også i dagens filosofi.

Så tar han opp den påstanden at vi kan snakke om en filosofisk, humanistisk og dialektisk «ung» Marx, og en slags mer økonomisk, systemtenkende «eldre» Marx. Dette har han behandlet svært nøye i boken Penser avec Marx aujourd’hui, bind 1, Marx et nous (Å tenke med Marx i dag, Marx og oss). Der tilbakeviser han denne påstanden gjennom en omfattende og svært grundig lesning av hele Marx sin grunnleggende produksjon av tekster. Han følger opp denne tanken i innledningen til Filosofiske skrifter.

De viktigste konklusjonene er at Marx bare gjorde en første overskridelse av Hegel sin dialektikk i de tidligere skriftene sine, og at hans største nyvinninger på dette feltet kom i forarbeidene og arbeidet med å skrive Kapitalen. Gjennom dette arbeidet opphevet han Hegels dialektikk, gjennom å ta vare på grunnleggende dialektiske kategorier samtidig som han førte dem over fra den spekulative, idealistiske logikken til en materialistisk dialektikk som både betraktet verden/materien/naturen som noe som eksisterer uavhengig av den menneskelige bevisst om den og som samtidig tok hensyn til menneskene som virksomme individer med en bevissthet som også er materiell i filosofisk forstand.

Sève skriver at Marx i prosessen med å gå over fra et idealistisk system med en spekulativ logikk til en kategorisering frigjort i dybden fra alt spekulativt og idealistisk og systembundet, blir tvunget til et arbeid for å utvikle nye begrep på en radikal måte der vi kan gruppere de vesentlige operasjonene under tre overskrifter: utviskingen av systemformen, omdanningen av forholdet objektiv-subjektiv og utbruddet av det som virkelig skjer i rom og tid, i logikken.

Så går han inn mer detaljert hva dette betyr. Han tar først opp utviskingen av systemformen. Utgangspunktet er Hegel som sier at ethvert forsøk på å oppnå noe i filosofien kan ikke på noen måte være vitenskapelig hvis det er uten system. For sannheten ligger ikke i en isolert påstand, men i hele tenkningen og dette hele når ikke selv frem til vitenskapelig sannhet uten at serien av momenter presenterer seg ut fra en indre nødvendighet som forbinder dem med hverandre. På denne måten uttrykker systemformen begrepets egenutvikling: det er fra seg selv at det som er antas å gå fra ingen ting, og dets forhold til å bli til. Fjern systemformen og du ødelegger logikken.

Sève sier at vi her er borti selve grunnprinsippet i den spekulative idealismen: den antatte egenutviklingen av begrepet, det vil si den ukritiske omformingen av subjektets (personens) abstraksjoner. I denne sammenheng kan det være verd å vise til den såkalte hegelske triaden med at to motsatte sider går opp i en syntese. Hvis en presser alle naturfenomener inn i denne formen, uten kjenne til de konkrete utviklingsprosessene i disse fenomenene, så kan en lage det mest utrolige, men logiske, forklaringer på hvordan ting utvikler seg. Noe også Hegel gjorde på flere felter. Dette er faktisk en viktig årsak til at dialektikken står så lavt i kurs hos naturvitenskapsfolk. Vi kan vel si at det dreier seg om at man ved ren tenkning kan komme frem til sannheten om hvordan verden utvikler seg, bare man kan få det inn i et logisk system, få det på systemform. Det er nettopp denne formen for filosofi Marx forkastet en gang for alle. Den teologiske illusjonen i et frikoplet logisk system må bli erstattet av en oppmerksomhet rettet mot den jordiske tilblivelsen av våre tankekategorier.

Systemformen har enda en skadelig side. Det er en lukket form der listen av kategorier er fremmed for tidsdimensjonen når det gjelder utvikling av kunnskapene og praksis. De filosofiske kategoriene er nok mer varige enn kategoriene i de spesielle vitenskapene og endres ikke i samme rytme som dem. Men selv om de varer lenge, så har de også en utvikling og bør derfor ha en åpen historie, og Marx hører, som vi skal se, til dem som særlig har utvidet den.

Systemformen skjuler også skadelige virkninger. Hvis vi tar utgangspunkt i Hegels triade (tese-antitese-syntese) som er til stede over alt i hans verk, så gir den grunn til å mistenke en tilfeldighet som springer ut av en ytre formalisme. Det fungerer slik at Hegel behandler kategoriene på en forenklende måte, slik at en kategori bare har et motsatt moment og slik blir opphevet i en eneste tredje moment. Det er en forenkling som springer rett ut av systemformen. I den lineære serie av momenter som kategoriene trer frem har hver kategori sin faste plass som gir den et liv som er logisk sett redusert på tilfeldig vis som ikke er begrunnet. Slik kan vi se at kategorien form bare er behandlet ett sted, i logikkens vesen, selv om det finnes tre motsetninger i den: vesen, materie, og så innhold. Som alle filosofiske kategorier er form intenst mangetydig. Den burde ha sin plass også i værens logikk (form og materie) og i begrepets logikk (form og innhold) og i vesenslogikken (form og vesen). I stedet for dette så tvinger systemets tvang kategorien form inn på bare en av disse plassene. Formsystemet er ikke bare lukket, det er alvorlig reduserende. Den materialistiske opphevingen av det begynner med å fjerne det.

Men det er ikke noen enkel sak. For vi må ikke falle tilbake i empirismen der en samler opp tankebestemmelser på en tilfeldig måte. Marx foretar ikke noen detaljert gjennomgang av kategoriene sine, men han er en altfor teoretisk ånd til at vi ikke kan være oppmerksom på den overgripende sammenhengen i hans kategorisering. Ettersom kategoriene hans på en viss måte er universelle, påvirker hver kategori alle de andre. Når vesen endrer betydning hos ham, så endrer alle kategorier vesen, eller bør gjøre det. Fordi abstraksjon er å tenke om igjen på en forskjellig måte, så er alle kategorier abstraksjoner av forskjellig art, eller bør være det, også så videre. Det lukkete, ubevegelige, lineære systemet er kastet på skraphaugen, men kategoriene danner en vev på en måte som er åpen, i utvikling, sammenvevet. Ingen kategori har noen forutbestemt plass på grunn av det ikke eksisterer et plasseringssystem. Hver kategori kan utvikles fritt i alle de retninger som ligger i den. Slik dannes en rekke ikke-hegelske betydninger, som fremmedgjøring, grunnlag eller tingliggjøring. Triaden blir et unntak. De fleste kategoriene fungerer ikke lengre i par med en eneste motpart, men i en gruppe med flere kategorier som både står som avledet og i motsetning. Objektiv finnes sammen med ikke bare subjektiv, men med tinglig og med fetisjisert. Hvis vi tar utgangspunkt i uttrykket fornuftig kjerne som Marx brukte, kan vi snakke om kategorikjerner. Om vi bare ser dette fra at formelt synspunkt så åpner den marxistiske filosofiske tenkemåte en ny æra i de logiske kategoriers historie.

Så skal vi se på forholdet mellom objektiv og subjektiv. Den dialektiske frem- og tilbakegang mellom disse to momenter er et sentralt tema i den hegelske logikk. I sin formelle bevegelse går den fra den objektive logikk – væren og så vesen – til den subjektive logikk – begrepet. Det kan derfor se ut som det subjektive er resultatet av en dialektisk utvikling som springer ut av det objektive. Men i virkeligheten er det motsatt: de første bestemmelsene i den objektive logikken, som er de fattigste, kommer enda fra den «forstående subjektiviteten»[xiii], mens den indre bevegelsen i den subjektive logikken tvert imot hele tiden går mot objektivitet, det vil si det fullførte «begrepet som er både i og for seg». Hegels Encyclopedie begynner med logikken og det betyr at vi tar som utgangspunkt «presentasjonen av Gud slik som han er i sitt evige vesen, før skapelsen av naturen og som fullført ånd». At ånden derfra kommer frem til det objektive vil si at den går «fra begrepet Gud til sin eksistens». Vi er altså i en objektiv idealisme. Feuerbach gjør den første omkastingen av dette ved å si at det virkelig objektive ikke er Gud, men naturen. Bare det er objektivt som eksisterer utenfor hodet. Det virkelige subjekt er ikke substansen, men mennesket, vi kan konkretisere det ved å si at det er mennesket som tenker ikke tanken. Feuerbach kommer slik frem til en subjektiv materialisme.

Marx fører dette enda et avgjørende skritt videre gjennom den første feuerbachtesen sin. «Hovedmangelen ved all materialisme hittil (medregnet Feuerbachs) er at det som møter oss, virkeligheten, det som kan erfares med sansene, bare oppfattes som objekt og anskuelse; ikke som konkret menneskelig virksomhet, praksis; ikke subjektivt.» Her fremtrer en helt ny dialektisk forbindelse mellom objektiv og subjektiv. Det objektive er helt klart definert som « det som eksisterer utenfor hodet», men dette som er utenfor oss fremtrer alltid innenfor vårt forhold til det, og dette forholdet er praktisk, slik at kunnskapen som vi får om det objektive ved objektet bare kommer av at vi er aktivt subjektive. Slik fremkommer en filosofisk posisjon som ingen hadde tatt tidligere: en virksomhetsmaterialisme (Tätigkeit) der alle de logiske kategoriene bærer det intime merket av denne subjektive objektiviteten, for å samsvare med selve kategorien kategori, som betyr et vesentlig forhold objekt-subjekt.

Ut fra dette blir den materialistiske kompleksiteten i begrepet objektivitet mangedoblet. Det er nok en kunnskap om objektet, men det er også en mental projeksjon fra et subjekt og til og med materiell produksjon, en virksomhet som er konkretisert i en ting, en fundamental dimensjon ved all produktiv virksomhet hos menneskene, som man absolutt må skille fra den objektiviteten som er beskrevet over her, ved å snakke om virksomhetens tinglighet og tingliggjøring av virksomheten.

Også på en subjektive siden skaper den marxistiske omkastningen mye nytt. Når den rike objektiviteten i Hegels begrep ikke blir satt opp mot en fattig subjektivitet, men opp mot hele den historisk-samfunnsmessige verden med sine produktive krefter, klasseforholdene, forhold i overbygningen, former for samfunnsmessig bevissthet, «mennesket er hele menneskets verden» så etterfølges den hegelske idealismen av subjektivitetens objektive materialisme. Dermed er vi kommet forbi det uoverstigelige gamle dilemma mellom en kritisk holdning og en ontologisk bekreftelse, mellom kritikk og virkelighet – mellom kantianisme og hegelianisme. I stedet for det alt for summariske paret objektiv-subjektiv kommer den komplekse dialektikken til en aktiv subjektivitet i forhold til det objektive og en samfunnsmessig objektivitet i forhold til det subjektive. Fra det tidspunktet da denne omkastingen skjedde kan ikke lenger veven av kategorier bli delt mellom en «objektiv logikk» og en «subjektiv logikk». Alle kategoriene er epistemologiske og ontologiske på en gang, selv om to poler er markert: epistemologiske kategorier med ontologisk rekkevidde – som abstraksjon – og ontologiske kategorier med epistemologisk rekkevidde – for eksempel – basis, etter som hvilket slags forhold som dominerer, og hvor vi også finner en allestedsnærværende aktiv dimensjon som blir dominerende i det som vi kan spesifisere som praksiskategorier – som frihet. Her kan vi hilse tilkomsten av en filosofering som er virkelig ny bortenfor all idealisme og bortenfor all «materialisme frem til nå» (bisheriges Materialismus).

Så går Sève over til å se på den tredje dimensjonen som kaster om på det hegelske systemet: det dreier seg om det rom-tid virkeligheten som bryter seg inn i logikken. Hvis vi skal ta den materialistiske påstanden alvorlig må vi erkjenne at de filosofiske kategoriene ikke bare viser til «rene vesentligheter», som Hegel sier, men samtidig til det materielle urene som forblir der selv ut i den mest ekstreme abstraksjon. Men den som snakker om det materielle snakker om noe som eksisterer i tid og rom. Det kan se ut som tid og rom har en stor plass i Hegels filosofi, men den forbindelse mellom det indre og det ytre, den fremmedgjøring, det å sette noe utenfor seg selv, som han snakker om, eller forbindelsen mellom fortid og fremtid, som begrepet forutsetning, er hos Hegel bare en bevegelse i tanken, i ideen. Og Hegel sier sjøl klart fra i Logikkens vitenskap at en eksistens som kan sanses ikke hører hjemme i hans opplegg. Hegel anerkjenner dessuten bare at det er ideen som har historie, naturen har ikke det, ifølge ham. Den materialistiske nyutviklingen får frem en rik problematikk som ikke kan finnes innen idealismen. Slik er fremmedgjøring, i Marx språkbruk, fremmedgjøring av lønnsarbeidet, og den hviler på det radikalet skillet i tid og rom mellom de direkte produsentene og produksjonsmidlene som er grunnlaget for kapitalismen. Kategorien forutsetninger viser, samtidig som det er en logisk kategori, til samfunnsmessige forutsetninger som spiller en avgjørende rolle i den historiske logikken. Den marxianske materialismen står i direkte forhold til den verden der vi lever våre liv.

Det er mye mer vi kunne studere når det gjelder virkningen av dette utbruddet av steds-tidsdimensjonen innen logikkens høye abstraksjonsnivå. Generelt sett endrer den materialistiske omdanningen de trekkene i den hegelske dialektikken som gir den sin identitet. Den hegelske dialektikken gir alltid det ene som det flerfoldiges sannhet, det indre som det ytres sannhet. Det er en dialektikk som i grunnlaget er teologisk og teleologisk hvor en med nødvendighet deler seg i to for å vende tilbake til en, noe som fester hans forsvar for friheten til en konservativ avslutning. Den materialistiske omkastingen fjerner ikke meningen i en dialektikk som med nødvendighet fører til noe, slik vi kan se i læren om fostre, men føyer til noe helt motsatt også: fruktbarheten til det flerfoldige, produktiviteten til det ytre som fører tilfeldigheten inn i forholdene og prosessene, en dialektikk der to går sammen til en og gjerne kan dele seg på ny i fremtiden, som i læren om hvordan partikler blir til. At dialektikken åpner seg for steds- tidsdimensjonen åpner uante felter for filosofisk forskning. Hvis vi ser på de motsatte sidene i den dialektiske motsigelsen og går bort fra den gamle «rene» logikkens gammeldagse tenkning, og erstatter den med en kategorisering her og nå, så oppdager vi at denne posisjonen kan frigjøre seg i tid og rom fra symmetrisk og usymmetrisk, noe som gir helt forskjellige logiske egenskaper. Marx var klar over dette spørsmålet med foretok ikke noen teoretisk generalisering av det. Som mange andre sider ved den dialektiske tenkemåten, som i dag er så idiotisk oversett, utgjør dens forhold til dagens vitenskapelige problemer, fra symmetri til spontant brudd i symmetri, en av de tallrike felter for forskning på kategorier som er åpne for nysgjerrige ånder. Dette gjør at Marx verk står i motsetning til en doktrinær tenkning og ideer om «Den store historien». Marxiansk[xiv] tenkning utgjør en av de store, moderne fremskritt når det gjelder den kritiske tenkning.

Så kommer vi til logikken i Kapitalen. Her finner vi først en gjennomgang av epistemologiske kategorier med ontologisk dimensjon. Forståelse/oppfatninger som viser til virkelige saker/ting, tenkningen i sine forhold til tingene. Den første kategorikjernen her er vesen som henger sammen med og kan stå i motsetning til fremtredelse og med skinn som noe som dekker over noe annet eller blender for det vesentlige. I tredje bind av Kapitalen skriver Marx at: «All vitenskap ville ha vært overflødig hvis det hadde vært direkte samsvar mellom tingenes vesen og deres fremtredelsesform». Noen tror at Marx her i stor grad sluttet seg til Hegels betydning av vesen, men i virkeligheten er det nettopp i omkastningen av dette begrepet at overgangen fra idealisme til materialisme er mest synlig. Allerede i den sjette feuerbachtesen ser vi dette. Her heter det at «Det menneskelige vesen er ikke noe abstrakt som er knyttet til det enkelte individ. I virkeligheten er det totaliteten av de samfunnsmessige forhold». Hegel hadde gjort stor fremgang i å forstå begrepet vesen ved å gjøre det til knuten i all forhold, men han hadde lukket inne denne knuten i et idealistisk dyp som ble utgjort av «værens sannhet». Marx fjerner dette idealistiske dypet og erstatter det med den mest materialistiske oppfatning av forhold: vesen viser fra da av til menneskenes universelt produktive forhold til tingene, som altså kan forklares ut fra sine egenskaper gjennom produksjonens individuelle historie. Her er ikke lenger noen spekulativ abstraksjon eller noe som ut fra sin «natur» er ubevegelig. Det er den utviklende, konkrete, men sjelden synlige og ikke en gang gjenkjennelige matrisen av fenomenet slik det selv fremtrer. Dermed frigjør Marx oss fra dilemmaet mellom den metafysiske nødvendighetstenkningen og den empiriske tenkingen som er knyttet til enkeltfenomenene. Denne historiske vendingen i tenkningen om vesen er ennå ikke blitt klart oppfattet av filosofene, medregnet størsteparten av marxistene, selv om dagens utvikling av den vitenskapelige tenkningen gjør det lett å vise hvor verdifull den er. Det som vi har vist ovenfor her kan underskrives av alle som har lest Marx: han konstaterer at alt virkelig som han behandler er definert av de forholdene som skaper det, og ikke av en eller annen enhet eller natur. Kapitalisme definerer seg ved skillet mellom produksjonsmidlene og de direkte produsentene; kommunisme definerer seg ved tilegnelsen til de sammensluttete arbeidere; historien er klassekamp, bevissthet, praktisk-teoretisk forhold til verden, friheten er mestring av det nødvendige og så videre.

Denne revolusjonerende nye oppfattingen av vesen virker inn på alle kategoriene: alle er begreper om skapende forhold. I de franske studiene er begrepet vesen nesten ikke til stede, mens studiene av begrepet abstraksjon, som står i sammenheng med vesen, finnes i overflod, selv om det ikke betyr at alt er sagt om det heller. Marx tenker abstrakt og konkret ut fra en dobbelt arv. En arv er fra Hegel. Fra den klassiske identifiseringen av det konkrete med det særegne som kan sanses og fra identifiseringen av det abstrakte med det generelle som forståelsen trekker ut av det, setter Hegel i stedet idéprosessen som hever seg fra den fattige ensidigheten i den opprinnelige abstraksjonen til rikdommen av bestemmelser som kommer av å sammenfatte det konkrete. Mot dette hevdet Feuerbach at dette konkrete her er selve den spekulative abstraksjonen der de virkelige forhold fremmedgjør seg: det er ikke noe annet konkret enn naturen og mennesket. Etter å ha fordøyet disse to oppfatningene tilfører Marx dem to store korreksjoner og berikinger. For det første tilfører han det opplysende skillet mellom det reelle konkrete – det tingligkonkrete med hele mengden av dens implisitte bestemmelser – og det tankekonkrete der menneskene gjennom sin tankevirksomhet setter sammen igjen i et logisk hele disse bestemmende kvaliteter som har måttet blitt klarlagt gjennom et analytisk arbeid. Vi forstår nå hva den idealistiske illusjonen består i, nemlig å legge i dannelsen av det tingligkonkrete den logikken som vi legger i produksjonen av det tankekonkrete ut fra det abstrakte, mens det er helt annerledes. Vi må også skille to former for abstraksjon. Det finnes informerende abstraksjon – for eksempel «befolkning» som er brukelig innen trange grenser, mens den bortenfor disse grensene gir næring til en hul generalisering, og enda verre, en falsk abstraksjon der det tenkes i enheter – for eksempel «mennesket» - det som skaper denne formen er «filosofien»: ut fra dette er Marx den skarpeste kritiker av abstraksjonen. I motsetning til dette har vi vitenskapelig fornuftig abstraksjon som i begrepene griper det dialektiske vesenet i objektet sitt: det skapende forholdet, og derved garanterer at det er ekte teori – i denne betydningen er Marx en sentral abstraksjonstenker samtidig som all tenkt abstraksjon er noe konkret historisk som springer ut av at begrepet har et dobbelt forhold, både til sin objektive referent og til sine samfunnsmessige bestemmelser. Enda mer originalt er at Marx avdekker et naturlig samsvar mellom idéprosessen og den virkelige abstraksjonsprosessen, selv om de har sterke særegne trekk, og uten dette kan vi vanskelig tenke oss at det er mulig å oppfatte verden. Naturen og historien er full av spontane prosesser i relativ isolering, delvis tingliggjøring, eller omvendt av tendens til allmenngjøring som underbygger noe som Marx ikke nøler med å kalle virkelig abstraksjon (reale Abstraktion). Slik skaper de nye bytteforholdenes oppheving av de gamle personlige avhengighetsbåndene det borgerlige samfunnets ”abstrakte individ”. Slik gjør den likegyldighet overfor arbeidets spesifikke karakter som kapitalismen bærer med seg til en ”praktisk sannhet” av ”generelt arbeid”. Den materialistiske vendingen får oss til å se det som venter i det usynlige.

En annen av de viktigste kategorikjernene som er lite studert er allmennhet, universalitet. Dette er en av de sjeldne kategoriene hos Marx som har triadeform det allmenne, det særegne, det enkelte som ser ut som den kommer direkte fra Hegel. Men denne triaden kommer egentlig opprinnelig fra Kant som rettferdiggjør å etablere forskjell mellom det allmenn og det enkelte. Og så er det sånn at måten Marx tenker det allmenne på er i klart brudd med Hegel. For Hegel er det allmenne fremmed for tilblivelse/endring og fremstår som en ”uforanderlig egenbevarelse” (Fra Vitenskapen om logikken.). For Marx derimot tilhører det allmenne med full rett tingens liv og historien. Det er nok noe statisk i det allmenne, men det er også en utviklingsprosess i det allmenne, for eksempel den strukturelle tendensen i kapitalen til å utvikle verdensmarkedet. Denne forskjellen er knyttet til en annen som er enda mer vesentlig. Hegel så det særegne i det allmenne altså at det særegne er en allmenn kategori. Men det som Marx fikk frem i lyset er av en helt annen betydning. I den historisk-sosiale prosessen av virkelig allmenngjøring: eksempel: generaliseringen av handelsbyttene -, et allment element – verdien – vil komme frem i form av en særegen virkelighet – pengene som allmenn form for den samfunnsmessige rikdom. På samme måte er ”kapitalen i allmennhet” som bankene disponerer den mest følbare av konkrete virkeligheter. Hvis det altså på den ene siden er slik at det allmenne bare kommer fra tanken, ”er det samtidig en reell, særegen form av det særegne ved siden av det særegne”. Her griper man rekkevidden av den materialistiske omkastningen på beste måte. For Hegel er ”det allmenne noe som man ikke hører og ikke ser, det finnes bare for ånden”. Marx derimot avslører for oss hvordan det allmenne er en konkret del av vårt daglige univers. Og det at disse allmenne-særegne fenomenene, som penger, dukker opp, er av enorm historisk betydning. Den økende farten i finansoppsamlingen gir oss en idé om hva den praktiske kraften i slike logiske enheter kan bli. I samme ånd analyserer Marx det enkelte som en virkelig prosess i retning enkelthet. En opplysning av kategorier som er av stor betydning for antropologien.

Vi har tidligere i denne teksten behandlet tinglighet og subjektivitet. Når vi ser på helheten i de fire grunnleggende elementene i den marxianske kategoriskapingen når det gjelder epistemologi (læren om tenkningen) – vesen, abstraksjon, allmennhet, tinglighet – så blir vi slått av konstatere den uhørte sammenhengen: alt blir forstått som utviklingsforhold, idéprosesser som vever sammen en teoretisering av en ny slags dialektikk, men også som virkelige prosesser som produserer tinglige logikker – vesen som er skapende, virkelige abstraksjoner, særegne allmennheter, tingliggjorte tingligheter. ”Kapitalens logikk” gjør at vi for første gang kan se fruktbarheten i en filosofisk kategorisering som er virkelig materialistisk når det gjelder arbeid med å utvikle kunnskap. Og det er enda mer. I Marx sine økonomiske arbeider, for å begynne med analysen av pengene, konstruerer han en helt ny forståelse av forestilling/fremstillig/presentasjon (Vorstellung) forstått som både objektiv og subjektiv produksjon: på samme tid den særegne måten som et subjekt fremstiller på til den måten en historisk virkelighet presenterer seg på, med de objektive illusjoner som den er bærer av og som de ideologiske fortolkninger systematiserer. Marx åpner her veien mot en dobbelt oppheving: både av ”kunnskapsteorien” i kantiansk betydning og av ”åndens fenomenologi” i hegelsk betydning, i retning en materialistisk-kritisk og historisk-samfunnsmessig epistemologi (læren om menneskenes oppfatning av det som eksisterer) som omdanner selve uttrykkene for problemet med å skaffe seg kunnskap.

De kategoriene der det epistemologiske aspektet er dominerende blir bekreftet av samsvaret med andre der de ontologiske aspektene er dominerende, som uttaler virkelige forhold der bevisstheten som vi danner oss av dem er direkte innblandet. Vi deler dem her, på den ene siden, inn i de som kan grupperes rundt temaet tinglighet og på den andre siden, de som kan grupperes under temaet dialektiskhet.

Kategorikjernen materie har hos Marx en kompleksitet som er svært undervurdert. De ordene som han bruker om materialitet går fra den filosofiske kategorien (materie) til det dagligdagse eller vitenskapelige begrepet stoff som vi av og til kan oversette med materie, men som vanligvis er knyttet til den enkle virkeligheten virkelige ting, noe som vi kan ta og føle på, så til det særegne begrepet gjenstand eller ting (Gegenstand), til tinglig og tingliggjort. Til slutt har vi sak (Sach) og ting (Ding) i den rene tinglighetens register. Den vanen å oversette dette vokabularet med de tre ordene materie-materiell-materialisert gir en helt feil fremstilling av Marx materialisme, i så stor grad at han blir tillagt de rene absurditeter. Det er sant at vi her må føye til en bemerkning som har generell viktighet: tvert imot en doktrinær, så systematiserer ikke Marx helt sitt vokabular. Han kan altså skrive at ”arbeidet kroppsliggjør seg (verkörpert), materialiserer seg (sich materialisiert), realiserer seg (sich realisiert) i produktet sitt. Det er klart at ”materialiserer seg” her ikke er en veldefinert kategoriterm, men et enkelt synonym for de andre verbene. Det er viktig å være svært oppmerksom innenfor begge betydningene på dette konstante aspektet i den marxianske teksten. Vi må ikke oversystematisere terminologien, men heller ikke overse de viktigste kategoribestemmelsene. I virkeligheten er den måten som Marx tenker om materie helt motsatt av ”res extensa” (substans med utstrekning) til Descartes og dens ubevegelighet. Marx tenkning om materien er inspirert av den store materialistiske tradisjon til Epikur og Diderot og også av den dynamiske tenkningen til Spinoza og Leibnitz og den inkluderer i Materie den skapende dialektikken så vel som den massive kroppslighet og til og med den tenkende væren: teorien blir også en materiell kraft når den griper massene” (Marx). Ut fra dette kommer til syne at den ontoepistemologiske kategorien materie i virkeligheten er dobbel. Som Lenin så: på den epistemologiske siden setter den materien i motsetning til bevisstheten som vi har av den eller ikke, eller sagt på en annen måte som det objektive opp mot det subjektive; på den ontologiske siden visker den derimot ut denne motsetningen og setter materialiteten av alt de som eksisterer, altså den materielle objektivitet til selve det subjektive og samtidig den objektive materialiteten sin evne til subjektalisering.

Direkte knyttet til det foregående er kategorikjernen form som er av en slik rikdom og nyvinning hos Marx at manglene på studier av den er forbløffende. Den plassen som paret materie-form har hos ham gjør det forståelig at tanken hans, som overgår Hegel, henter mye fra Aristoteles som han beundrer stort. Men vi kan ikke tenke dette paret helt til ende ute dialektikk. Aristoteles gjør formen til noe annet enn materie – om den nå er marmor eller bronse, sfæren forblir sfæren. Form er altså ikkemateriell, men hvordan kan den kobles sammen med materien? Vi må tenke annerledes. Formen er materien sett som kun dens forhold til sin rom-tidslige bestemmelse – en materiens måte å forholde seg på som gjør den til en filosofisk kategori. Den store plassen som tanken om form tar hos Marx – mye mer enn hos Hegel – kan oppfattes bare ut fra alle ordene som brukes i denne sammenhengen: form, gestalt, figur, struktur, organisasjon, inndeling som går fra ytre trekk til indre inndeling. En og samme ting tillater en rik mengde former: fra den naturlige formen som ligger i materien sjøl til den tilfeldige formen som er der på grunn av omstendigheter, gjennom den vesentlige formen som er knyttet til dens innhold, tar form-innhold dialektikken en sentral plass hos Marx. En vesentlig form – som vareformen til de samfunnsmessige produktene – kan ikke tenkes uten sin formdanning, den organiske samlingen av former som den er det medlem av – vi kan her se hvilken falsk abstraksjon ”form” tatt for seg selv, kan være.

Den vesentlige formen påtvinger logikken sin inntil den velger, for ikke å si, produserer sin materie – slik som pengeformen foretrekker å inkarnere seg i de edle metaller; i denne betydningen er det en materialistisk sannhet i den idealistiske uttalelse ”den skapte formen”. Den vesentlige formen er ikke bare en skikkelse i rommet, men fremfor alt tidslogikk, formen er heller ikke fremtredelsesform, men sin bevegelse og utvikling, (bevegelsesform, utviklingsform) – noe viktig nytt i forhold til det stivnete i formkategorien til en Aristoteles eller en Kant. Det fins et formenes liv. Hvordan formen preger sitt innhold har sine grader: i det ytre er den bare formell; ved at den blir til noe indre blir den virkelig. Mellom formen og dens innhold kan noe tosidig presentere seg: formen forfalsker det vesentlige, bærer en fetisjistisk illusjon, fremmedgjør seg, går inn i krise, åpner seg altså for en periode med omforming. Jo mer man studerer saken, desto mer blir man overbevist om at Marx er den store moderne formtenker. Den utrolige mangel på forståelse for hva han har tilført på dette området er i prinsippet de vanskene som teorien om formene og strukturalismen har med å tenke helheten struktur og historie. Før vi går nærmere inn på dette trengs en bemerkning om helheten. Det dialektiske temaet, som ble utviklet til et punkt uten sammenligning av Hegel etter århundrer i miskreditt, står i fokus for hele tilnærmingsmåten. I sin tur gjør det også det for Marx, i høyeste grad. Men de viktigste bedømmingene av dette emnet, fra midten av forrige århundre, er stort sett nedlatende, for å sitere to viktige eksempler kan vi nevne For Marx av Louis Althusser (1965) og Den negative dialektikk av Adorno (1966). Den ubegrunnete optimismen i den hegelske dialektikk der motsigelsene forsones setter ikke bare preg på den hegelske tenkning med sin fryktete teleologi, den skal også på en vesentlig måte ha forurenset den marxianske dialektikk på en slik måte at den ikke kan repareres. Virkningen av slike dommer, som er blitt til dominerende sannhet har vært radikal: siden 70-årene i forrige århundre tørket forskningen på emnet ut og dialektikken falt i dyp glemsel. Det er derfor de sjeldne tekstene som omhandler dens ynkverdige trekk ikke hever seg over latterlige selvfølgeligheter.

Men kapitalens nåværende historiske krise har for mange forskere satt på dagsordenen nødvendigheten av å tilegne seg den marxianske tenkning med fornyet kraft. En slik nytilegning er umulig hvis en lar spørsmålet om dialektikken forbli i sin nåværende triste tilstand. Altså må vi på ny undersøke de dommene som ble felt over den for et halvt århundre siden. Og selv etter den minste undersøkelse ser man i hvilken grad standpunktene er preget av sted, kunnskap om tekstene og politiske konjunkturer som har endret seg historisk. I den historiske epoken da en Adorno eller en Althusser vurderte dialektikken, var den stalinistiske scientismen dens dominerende fremtredelsesform. Hvem kan bebreide dem for å ha tatt kraftig avstand fra den? Det var en avstandtagen som var så legitim, ser det ut til, at en ikke behøvde være så nøye med lesningen av tekstene. Althusser konstruerte kritikken sin på en tekstbasis som manglet størstedelen av Kapitalen, fra Grunnriss til bok IV (Teorier om merverdien). Adorno sine refleksjoner finner sted enda fjernere fra Marx sine tekster. Det syntes smålig å trekke frem disse fakta fordi den politisk-historiske sammenhengen – Stalins forbrytelser, Auschwitz, krisen i kommunismen etter 1956 – syntes å avkrefte den påståtte «fornuftige kjerne» i det som man ganske enkelt kalte «den hegelsk-marxistiske dialektikk»: den var skyldig i en upåvirkelig sjølsikkerhet. Det som var styrken i disse dommene er det som er vekk et halvt århundre seinere. Ta fra noen troen på de dialektiske «lovene»? Det er lenge siden minnet om dem forsvant. Å føre saken sin uten å studere nøye de viktigste bevisene? I dag ser man alvorlig på denne fremgangsmåten. Anklage den dialektiske fornuft for å ha bidratt vesentlig til tidens grusomheter? I dette 21. århundre der finansens ødeleggelser globaliseres er det ikke dialektikken, men mangel på dialektikk som dreper. Derfor er den gamle læresetningen som avkrefter den marxianske dialektikken selv avkreftet. Den er ikke lenger intellektuelt treffende, kvaliteten i argumentasjon er ikke lenger tilfredsstillende i det hele tatt, dens historiske sammenheng omdannes til sin motsetning. Dialektikkens saksmappe må åpnes igjen på en grunnleggende måte. Her tar vi ansvar for det.

Sammen med de tankebestemmelsene der ontologien er dominerende, det som karakteriserer de tinglige kategoriene, vever de bestemmelsene der logikken er dominerende, seg inn i de bestemmelsene der logikken er dominerende, det vil si der det er spørsmål om det som er fornuftsmessig nødvendig i alt som er. Her finner vi, fra en annen vinkel, registeret til vesen, og altså forhold. Kategorien forhold er like sentral og like utviklet hos Marx som kategorien form. I sin sterke kategoribetydning er forhold en logisk enhet av det mangfoldige – slik som den symmetriske enheten av kjøp og salg i varebyttet og den usymmetriske enheten av kapitalist og lønnsarbeider i den kapitalistiske produksjonen. Generelt sett sikter Marx analyse mot å avdekke de strukturbestemmende og skapende forhold under fenomenformene og fremtredelsesformene. Forhold er mer vesentlig enn tingen, det er en grunnleggende dialektisk overbevisning som er sjølsagt for alle som har forstått hva Marx mener med vesen. Selv om den selv fremmet for tingligheten, kan ikke forhold bli «individualisert på andre måter enn ved en abstraksjon». Alle tanker om forhold er av det mest abstrakte. Men på samme måte som det allmenne kan konkretisere seg i det enkelte kan et forhold bake seg inn i en ting – som verdiforholdet i pengene -, en ting av en paradoksal art, «sansbar og oversanselig», som signaliserer et underliggende forhold ved å maskere det. Slik er forholdenes univers både virkelige og ideelle. En dyp misforståelse når det gjelder den marxianske tenkningen om forhold er sammenblandingen av Verhältnis og Beziehung – forhold og forbindelse. Forbindelse angår fenomen som kan sanses, det mellommenneskelige, det subjektive – de «menneskelige forbindelser». Forhold angår det vesentlige, det samfunnsmessige, det objektive de «samfunnsmessige forhold», forhold som er «nødvendige, uavhengige av [vår] vilje…». En dårlig oversettelse som man ofte kan oppleve er å lese den 6. feuerbachtesen som om den satte «det menneskelige vesen» lik med individets samfunnsmessige forbindelser i stedet for å sette det lik med de objektive forhold i den eksisterende samfunnsmessige verden.

Fordi de understøtter alt som eksisterer danner forholdene en hel kategoriverden som vi her viser i kursivert form. 1) Forhold av romlig orden (metaforisk eller fremfor alt virkelig): dialektikk mellom det indre og det ytre, noe som er til stede over alt i prosessen med tingliggjørende produksjon og subjektiverende tilegning. Det er i hjertet av ideen om fremmedgjøring (Entfremdung), som vi kommer tilbake til, der Ent- betegner avytring av eiendom som den motsatte ideen tilegning (Aneignung). 2) Forhold av tidsmessig orden (her også metaforisk eller fremfor alt virkelig): dialektikk mellom fortid og fremtid. Her har vi med prosess å gjøre, en term som Marx ikke har så liten ære av å gjeninnføre i fransk i forbindelse med oversettelsen av Kapitalen. Prosessen er eksistensmodus til de fleste forholdene for disse er både produkt og produsent og ut fra det vesentlig under utvikling på en måte som er fremmed for all teleologisme. Om det fremtidige ikke kan bli til og ikke kan bli forestilt på annen måte enn ut fra sine forutsetninger (Voraussetzungen), som allerede er der, slik at det eksisterer en virkelig logikk i prosessen, betyr det ikke i det hele tatt at det som har vært nødvendigvis fører til det som kommer, for i begge disse forekommer en rekke tilfeldigheter og det som er mulig blir virkelig på uforutsigbare måter. Menneskets anatomi er en nøkkel for å forstå apens, men det betyr ikke at utviklingen av fremtidens menneske allerede var innskrevet i apen. Marx tenker helt motsatt av den hegelske «Filosofiens historie». Han svekker ikke det som gjelder nødvendigheten av det nødvendige – kapitalismen er helt klart forgjengelig – men måten som det nødvendigvis forgår på er alt annet enn skjebnebestemt. 3) Forhold av ordenen kompleksitet (sammensatt av flere ting/momenter/prosesser). Her har vi dialektikk mellom det underordnete og det overordnete der ideene om trinn eksisterer, kvalitative sprang og at du ikke kan redusere det komplekses logikk til det enkles. Dette er et av de svært sjeldne punkter der kategoriseringen til Marx ikke følger av en omsnuing av Hegels kategorier. Men hvis vi ser nærmere på de sistnevnte, så ser vi at de er et av de sjeldne momenter i hans Logikk der en ihuga materialist ikke finner noe å utsette. Helheten av forhold må fremdeles bli vurdert i sin strukturerte enhet en kategori som Althusser helt korrekt viste var grunnleggende forskjellig fra den hegelske totalitet, og som viser mot en rent materialistisk visjon av det organisk hele (organisches Ganze).

Med kategorien forhold, enhet av det mangfoldige, er vi allerede i den dialektiske motsigelse, den kategorikjernen som er mest sentral i hele den marxianske filosofi og som det er ganske umulig å behandle på en omfattende måte her. Vi skal holde oss til noen antydninger om dens strategiske karakter. Hegel sin utarbeiding av den dialektiske motsigelse er så dyp at mer enn en av hans bestemmelse – som ideen om motsetning (Gegensatz) av motparter (Gegenteile) som motsigelse (Wiederspruch), et grunnleggende synspunkt som med glans går ut over hele grensen til den klassiske logikk – bevarer betydningen sin selv under sin materialistiske omsnuing. Ut fra dette kommer den hardnakkete oppfatningen at Marx «ikke frigjorde seg helt fra Hegel». Men i virkeligheten hadde Marx begynt kritikken og omkastningen av Hegel på dette området allerede fra 1843. Tvert imot den motsetningen som ifølge Hegel blir opphevet i staten, setter Marx den uforsonlige motsigelse (unversöhnlicher Wiederspruch) som ikke kan ta slutt før staten selv er opphevet. Denne marxianske omveltningen gjør det nødvendig å vurdere på nytt en stor samling med bestemmelser som er knyttet til den. Hvis motsigelsen er uforsonlig så må vi tenke om igjen fra grunnen eller legge på hyllen kategoriene motsetningenes enhet, formidling, konservativ oppheving, oppheving av opphevingen… Fordi han hadde utviklet den ikke-hegelianske kategorien uforsonlig motsetning hadde Marx behov for et særegent uttrykk for å navngi den og på 1850-tallet ser vi at han begynner å bruke ordet antagonisme i denne betydningen. Av og til er dette ordet satt lik motsigelse eller motsetning som i klassemotsetning som vanligvis oversettes med antagonistisk forhold mellom klasser. Det at ordet antagonisme stadig kommer igjen i hans modne verk viser at det alltid har vært en grunnleggende motsetning mellom en «villedende dialektikk» som «forstørrer tilstanden til de tingene som finnes» og den andre typen dialektikk som «i den positive forståelsen av de eksisterende tingene» inkluderer en forståelse «av deres oppheving, deres nødvendige forsvinning» som er dialektisk og «som i sitt vesen er kritisk og revolusjonær».

Men tingene blir enda mer kompliserte med overgangen til kritikk av den politiske økonomien, for man kan ikke tenke seg opphevingen av kapitalismen uten å klargjøre hva som er dens struktur og funksjon. Men straks man går i gang med en slik studie har man med forhold og prosesser å gjøre som varebytte, pengesirkulasjon, omslag av kapital, der det synes som om en dialektikk av Hegels type hersker. Over alt finner vi, ved første møte, formidlet identitet av motsetninger, gjenforening av motsatte sider, syklisk oppheving av opphevingen.. Samtidig konfronterer Engels befatning med naturens dialektikk han med at han over alt finner, ved siden av «enten – eller» et «både – og». Kort sagt, mens antagonismen, tvert imot Hegels oppfatning, synes å omfatte hele sannheten om dialektikken, ser vi at de er nødt til å ta inn over seg at spørsmålet er mer komplisert. Den dialektikken som ligger i antagonismen må knyttes til en dialektikk som ligger i ikke-antagonistiske motsetninger, endringsdialektikken må knyttes til den stillestående dialektikken. Dette er et avgjørende øyeblikk. Både Marx og Engels setter i gang en utforskning av dette nye kontinentet og kommer til å ha mye fremgang, men uten å identifisere det klart og til og med uten å navngi det. Marx kommer til å utarbeide de spesielle etterhegelianske betydningene av begrepet formidling, det å passere noe på en måte som er mer revolusjonær enn konserverende, av begrepet oppheving av opphevingen (Negation der Negation), logikken i spiralprosesser som er befridd fra all teleologisme, nyvinninger som ikke er plassert inn i noen helhetlig oversikt over logikken. Denne ufullstendige utarbeidingen, som er kilde til mange gåter, kommer uten tvil av at Marx aldri skrev «de to eller tre trykkarkene» om dialektikk, og av den stadige undervurderingen av det som ble båret frem av teori av høyeste viktighet. Fra begynnelse til slutt i Kapitalen er ikke desto mindre de dialektiske motsetningenes logikker i arbeid. Det er en rikdom av kategoriseringer som kan tillate en vesentlig ettermarxistisk utvikling av den materialistiske dialektikken om den blir tatt mer på alvor enn det vi har sett til nå. Disse utviklingene av dialektikken leder mot en kategori av ytterste dialektisitet, nemlig historie. Det er et kontinent som er så stort hos Marx at det motsetter seg en sammenfatning. Her skal vi avgrense oss til å peke på noen bestemmelser som pakker inn/går ut over? teorien om samfunnsformasjoner. Vi har sjølve bestemmelsen bestemmelse (Bestimmung), for ikke å snakke om å akseptere forholdet betingelse (Bedingung), og der den dialektiske sannheten i Spinozas formulering «omnis determinatio negatio» (all bestemmelse er oppheving) viser seg/manifesterer seg. Vi kan ta lovmessighet (Gesetzmässigkeit egentlig = i samsvar med lover) og særlig tendensiell lov som inneholder tilfeldighet i nødvendigheten, motsetninger i det fornuftige. Vi har gruppen nødvendighet-mulighet-virkelighet og for denne kan vi vise til en bok av Michel Vade som er viet Marx, det muliges tenker. En av de viktigste tilføyelser som Marx har gjort til dette emnet er en dypere forståelse av formell mulighet (som klassisk sett er definert av ikke-motsetning i formallogikkens betydning av motsetning) og virkelig mulighet et begrep som springer ut at den dialektiske logikken: for å kunne gå i dybden på det mulige setter Marx lys på at den virkelige motsetningen befinner seg under den formelle ikke-motsetningen, noe som viser de alternativene som virkeliggjøringen av det mulige må passere gjennom. Når det gjelder dette emnet har man ofte trukket fram at Marx mange ganger bruker ordet δυνάµει [dynamei] (noe potensielt, [som f.eks. at blomsten eksisterer potensielt i frøet, oversetters anm.]), noe som er et tegn på hvor nært han står Aristoteles i sin tenkning. Men det er nødvendig å merke seg at selv om Marx mer enn en gang tar utgangspunkt i Aristoteles idé at noe mulig som kan bli til ligger i noe som virkelig eksisterer, så knytter han seg oftere til tanken om ytre forutsetninger som nødvendige betingelser for at en formell mulighet kan bli virkelighet, det særegne med det som bare er formelt mulig, er at det ikke i seg selv inneholder de betingelsene som er nødvendige for sin virkeliggjøring – enda en ny virkning av omveltningen til en oppmerksom materialisme. Grensen er ikke alltid helt klar mellom de mest nyskapende filosofiske kategorier og vitenskapelige begreper. Om forhold er en filosofisk kategori, slutter derfor samfunnsmessige forhold å eksistere? I alle tilfelle bør vi innrømme at det forekommer skapende termer i Marx sin teoretisering over historisk-samfunnsmessige formasjoner der filosofiske dimensjoner langt fra er fraværende. Vi nevner her grunn/grunnlag, bevissthet og fremmedgjøring.

Ideen om grunnlag (Grundlage, Basis) som er av sentral viktighet hos Marx, inneholder i det minste en filosofisk dimensjon ved at den er slik at vi ut fra den kan gjøre forståelig de samfunnsmessige virkeligheter og historiske hendelser – det ideelle må åpne seg for det tids- og stedsbestemte i det materielt eksisterende. Sett som et forhold i rommet er grunnlag (Grundlage) det som alt bygger på, men det må ikke blandes sammen med støtte/noe som støtter opp (Träger) – en nasjon har en geografi som støtte, men grunnlaget som forklarer nasjonen må søkes i de grunnleggende logikkene som finnes i dens historiske utvikling, og disse påvirker igjen den geografiske støtten. Det som først var grunnlag i sterk mening er seinere ofte ikke annet enn støtte, en nøkkelomkastning i mang en utvikling. Sett ut fra tidsperspektivet fremtrer grunnlaget først som forutsetning, for ikke å si som noe som bare empirisk sett kommer først, men i den grad den også blir en varig forutsetning, er den vesen, det skapende forholdet – det er den sterke materialistiske betydningen av Grundlage. Når den marxianske tenkning er blitt omgjort til doktrine i folks tenkning, så ble det potensielt mekanistiske paret basis – overbygning forankret i folks oppfatning. Men ordet overbygning (Überbau) finnes uten tvil bare et titalls ganger i hele Marx enorme verk og da med svært varierte betydninger, mens grunnlag/basis/base forekommer konstant (men infrastruktur finnes ikke i det hele tatt). Det ser ut som Marx ikke er opptatt med å utvikle et skjema som passer over alt på samfunnsformasjonen, men med å antyde de allmenne spørsmål som melder seg i møte hver enkeltsak, og det er noe helt annet. Og nøkkelspørsmålet er akkurat det som angår grunnlaget for et samfunnsmessig hele, de vesentlige forhold som skaper strukturene og logikkene i dette hele. Det er en viktig fordom at det ikke er noe å finne har Marx når det gjelder ideer som er av noen viktighet når det gjelder bevissthet (Bewusstsein), for han er jo sett på som den som bare tenker om objektive samfunnsmessige forhold. Men nettopp fordi han nærmer seg spørsmålet om bevisstheten ut fra et historisk-materialistisk perspektiv, legger han frem svært innsiktsfulle syn på dette emnet mye oftere enn man tror. Vi kan begynne med et avgjørende utsagn fra Den tyske ideologi: «Bevisstheten (das Bewusstsein) kan aldri være noe annet enn den bevisste væren (das bewusste Sein)» og «menneskenes væren er deres virkelige livsprosess». Her fornektes den eldgamle idealistiske tradisjon: bevisstheten er ikke en person, det er personene som er bevisste. Fra her av teller intet studium av «bevisstheten» som abstraherer fra prosesser i det virkelige liv. Man forstår for eksempel ikke hvordan bevisstheten kan innbille seg at «den virkelig representerer noe uten å representere noe virkelig” hvis man ikke tar med i betraktningen den samfunnsmessige delingen mellom intellektuelt og manuelt arbeid. I den historisk utviklete menneskeheten er virkelig bevisstheten et samfunnsmessig produkt, slik som språket selv. Langt fra å gjøre det mindre viktig gjør denne materialistiske oppfatningen av bevisstheten, bevisstgjøring som forutsetning for all vilje til å handle, den til et avgjørende moment for endring av verden. I Grunnriss kan vi for eksempel lese at det representerer en enorm bevissthet ”ein enormes Bewusstsein ”for lønnsarbeiderne å ”erkjenne at produktene de produserer er deres egne produkter” noe som gjøre det uakseptabelt at de er uten makt over sin egen produksjon og som gjør at ”klokkene ringer” for kapitalen på samme måte som var det et dødelig slag mot slaveriet da slaven ble seg bevisst at han var en person som ikke kunne tilhøre en tredjeperson. Hele Marx sin politiske oppfatning, som ofte er lite forstått selv innen den kommunistiske bevegelse er avhengig av den avgjørende betydning av å få bevissthet om, å bli (seg) bevisst: et parti som er for en samfunnsmessig omforming skal ikke erstatte de som gjennomfører endringen – «frigjøring av arbeiderne skal være arbeidernes eget verk» -, men partiet skal hjelpe de som kjemper til å få full bevissthet om det som det kjemper for, og trekke konklusjonene av det. På denne bakgrunn ser vi betydningen av den stadige kritikken av den dominerende ideologien og dens villedende påstander som virker lammende. Det er nok slik at ordet ideologi ikke blir brukt av Marx etter Den tyske ideologi. Men likevel er det slik som Isabell Garo har vist at selv om ordet blir sjeldnere brukt, så betyr det ikke at begrepet oppgis, men at det utdypes slik at det smelter sammen med selve kritikken av den politiske økonomien selv i så stor grad at hele bok IV (Teorier om merverdien) av Kapitalen kunne vært kalt Den engelske ideologien. Vi kan her måle det revolusjonære trykket i ordet kritikk som vi finner i mange av Marx sin verker.

Fremmedgjøring er igjen blitt et begrep som alle må kommentere i forbindelse med Marx, etter at det lenge hadde vært glemt. Men det som vanligvis blir sagt, med en utrolig evne til å stenge ute kritikk, er ikke stort mer enn en gjentakelse den påstanden som ble fremsatt av Althusser i 1965: begrepet fremmedgjøring hører til Marx humanistisk-feuerbachianske periode som nådde sitt høydepunkt i de Økonomisk-filosofiske manuskripter av 1844 og deretter forsvant «fullstendig» slik at det å ta opp igjen dette begrepet ville være et karakterisk tilbakeskritt. Men at begrepet fremmedgjøring (Entaüsserung eller oftere Entfremdung) er fraværende i Kapitalen står i så stor motstrid til sannheten at man forundrer seg over at denne tanken i det hele tatt er blitt tatt alvorlig. Men selv om man kan konstatere det dette begrepet er tilstede i Kapitalen i rikt monn, så gir det ikke svar på det stilte spørsmålet. For det er også et faktum at i den berømte teksten om «det fremmedgjorte arbeid» i Manuskriptene fra 1844 er begrepet fremmedgjøring i stor grad utarbeidet fra den feuerbachianske humanismen, her er Althusser sin analyse rett. De 15 sidene i dette manuskriptet gir oss en gripende fremstilling av det fremmedgjorte arbeidets fenomenologi som viser til et subjekts erfaring: arbeideren som fremmedgjør seg slik den troende fremmedgjør seg i Gud. Det bestemmende punktet her er at fremmedgjøringen blir tenkt som «arbeiderens virksomhet», «Tat der Entaüsserung) gjennom hvilket arbeidet «blir en selvstendig kraft»: det er «mennesket» som fremmedgjør seg (Selbstentfremdung). Dette humanistiske perspektivet trekker Marx så langt at han antar at privateiendommen, som er det medgitte utgangspunkt for hele prosessen i virkeligheten «fremkommer gjennom analysen» av begrepet «det fremmedgjorte menneske» - fremdeles er vi da i en verden som står på hodet. [Jeg mener selv at Sève trekker dette for langt og at det er større samsvar mellom Marx fremmedgjøringsbegrep fra 1844 og begrepet slik det utvikles i de seinere arbeidene, enn Sève mener. Sève har her gitt sin venn Althusser større kreditt enn han fortjener. Men jeg mener også at den store, detaljerte videreutviklingen av begrepet fant sted under analysen av varen og pengene, merverdien og kapitalen med dens opprinnelige akkumulering i først bind av Kapitalen. Oversetters anmerkning.] Ut fra dette springer det spørsmålet som ikke er løst i teksten, «å forstå hvordan denne fremmedgjøringen er grunnet i den menneskelige utviklings vesen». Da han ikke hadde en klar oppfatning av forholdene i den kapitalistiske produksjon snakker han om «pengesystemet», Marx er enda ikke i stand til å besvare dette avgjørende spørsmålet på en velbegrunnet måte.

Når vi altså finner bruken av ord for fremmedgjøring, og det er et uomgjengelig faktum, i hjertet av selve Kapitalen, så er det i en betydning som ikke lenger er den vi finner i manuskriptene fra 1844. Nå er det ikke lenger «mennesket» som fremmedgjør seg – et spekulativt synspunkt som er åpent for mange feilslutninger – men en definert produksjonsmåte som tvinger individene til å leve under fremmedgjorte vilkår. I den fullt utviklete marxianske tenkningen er fremmedgjøringen helheten av de historisk-samfunnsmessige prosessene gjennom hvilke – på grunnlag av klassedelingen – de materielle og mentale kreftene til menneskene river seg løs fra dem for å konstituere seg som herskende makter (beherrschende Mächte) som undertrykker og knuser dem – private tilganger, statlig fornuft, falske bevis, forestilt tinglig kraft som faller tilbake på folkene gjennom kriser og kriger og alskens absurditeter… Det dreier seg her om en virkelig oppheving av oppfatningen fra 1844, en oppheving i dobbelt betydning at betegnelsen Aufhebung: noe er fjernet av den, noe er bevart på et annet grunnlag. Det fremmedgjorte arbeidets fenomenologi er visselig ikke vekk, når han vender tilbake til analysen av det produktive arbeidet avdekker Marx aspekter som hadde vært undervurdert, men disse kan vi bare forstå uten å ta feil, på grunnlag av de objektive historiske forhold som ligger under dem. Under fremmedgjøringen som drama for det menneskelige subjekt finnes fremmedgjøringen som antagonisme i en samfunnsmessig verden. Og fra det tidspunkt da en den fremmedgjorte verdens matrise er identifisert kan vi bedre fatte den enorme mangesidigheten i dens aspekter: i kapitalens verden er det ikke bare arbeidet som er fremmedgjort, det er også politikken og vitenskapen, kjærligheten eller forholdet til naturen. Her fremkommer i hele sin fylde i hvilken grad frem til nå har vært «forhistorie». Med ett slag blir fremmedgjøring, slik som Kapitalen lærer oss å forstå den, en avgjørende kategori for å definere begrepet kommunisme ut sitt historiske og antropologiske siktemål: en tilegningsbevegelse (Aneignung) gjennom hvilke den virkelige opphevingen av alle de store historiske fremmedgjøringene av menneskene blir gjennomført.

Og for å avslutte hele feltet fører dette oss frem til å se på det som man kaller praksiskategoriene der det subjektive som ligger inne i definisjonen av det objektive handler konkret. Jeg tar her opp kategorikjernene virksomhet (Tätigkeit), frihet (Freiheit), mål (Zweck, Ziel). Når det gjelder den førstnevnte så blir man sikkert overrasket over at jeg ikke nevner den betegnelsen som kanskje er mest kjent av alle Marx sine kategorier og i så høy grad at den ofte blir sett på som noe som omfatter marxismen i sin helhet, nemlig praksis (Praxis). Det er gode grunner for dette. Det tyske ordet Praxis sto frem på en spektakulær måte i Feuerbachtesene i 1845 der de markerte den revolusjonære overgangen til en materialisme som betraktet alt i lys av praksis. Vi forstår lett at dette initiativet har virket slående på mange og da en av de store marxistiske tenkerne, Antonio Gramsci, la seg til vanen med å kalle Marx tenkning for praxisfilosofi i sine fengselsskrifter, både ut fra gode grunner og press fra politiet, så gjorde denne formuleringen lykke og ga grunnlag for en enorm litteratur. Denne hedersposisjonen til praxis tildekker et betydelig faktum: kort tid etter Tesene sluttet Marx helt å bruke denne kategorien. Etter 1846 bruker Marx bare sjelden dette ordet og da i den enkle betydningen å utføre. Motivet for dette synes å være at Marx fant at ordet ikke dekket klart nok hans avgjørende poeng: det som egentlig karakteriserer det menneskelige er ikke hvilken praksis som helst, det er den samfunnsmessig produktive aktiviteten, den som på en oppsamlende måte, gjennom årtusenene, skaper og fortsetter å skape en objektivt menneskelig verden – produktivkrefter, samfunnsmessige forhold, kunnskap, institusjoner, verdier. Alt det som gjør at hver enkelt lille homo sapiens blir et historisk utviklet menneske, gjennom å tilegne seg dette på sin enestående måte. Også ifølge den gamle greske filosofisk tradisjon dekker ordet ikke så godt denne viktige produktive dimensjonen fordi det greske ordet som uttales praxis viser til aktivitet uten noe særskilt mål, mens poesis betyr aktivitet rettet mot et mål, og grekerne mente at den aktiviteten som var rettet mot noe konkret resultat var av mindre verdi: slik forstått sier praxis faktisk til og med det motsatte av det som Marx er ute etter. Dette gjør at det er et annet ord, som finnes over alt, også i Feuerbachtesene, som Marx har fortsatt å bruke gjennom alle sine verk, som passer bedre. Det er Tätigkeit, et nøkkelbegrep innen den tyske idealismen som er omdannet til en materialistisk kategori som betegner aktivitet som produserer noe og som samtidig produserer sin egen produsent – Tätigkeit (virksomhet) er også Betätigung (å sette i virksomhet), en Selbsbetätigung (sette seg selv i virksomhet), en egenvirksomhet der en danner sine egenskaper (Fähigkeiten) og utvikler personligheten sin (Persönlichkeit). Mot hele tradisjonen vil vi si at den marxianske tenkning ikke er en praksisfilosofi, men en virksomhetsmaterialisme.

Frihet er en av de kategoriene som den vulgære fantasi om den marxianske tenkning vil få oss til å tro ikke har noe viktig å si. Det er igjen en stor feil. I en fotnote i Den tyske ideologien kan vi lese at «frem til nå har filosofene definert friheten på to måter: på den ene siden har den vært definert av alle materialister som makt, som individets behersking av omstendighetene og situasjonene som en befinner seg i; på den andre siden har den vært definert av idealistene, og spesielt de tyske, som selvbestemmelse, atskilling fra den virkelige verden, som rein tenkt åndsfrihet». Marx skriver seg bestemt inn i den første tankeretningen, den til Epikur og Spinoza. Frihet er selvfølgelig selvstendighet (Selbständigkeit), men en praktisk selvstendighet som vokser frem i individene som i folkene når de blir bevisst det nødvendige samtidig som de noenlunde korrekt ser hvilke muligheter som finnes, det er frihetens egentlige kategoridimensjon. Da er dens vesen også historisk-samfunnsmessig. Og ut fra det setter studiet vårt av den oss i nærheten av en enestående dialektikk. På den ene siden er fremveksten av handelsforbindelsene, som når sitt høydepunkt med kapitalismen, intenst frigjørende ved at de bryter de gamle personlige avhengighetsbåndene (Abhängigkeit) som kjennetegner slavesamfunnene og de føydale samfunn. Men, som Marx viser i gripende analyser, er i sannhet ikke denne individuelle borgerlige friheten annet enn evnen til å «nyte tilfeldigheten» (Zufälligkeit) innenfor en trellbinding under gigantiske, fremmedgjorte samfunnsmessige krefter som er skapt av den kapitalistiske produksjonsmåten. Altså gjenstår det å frigjøre seg fra de trange grensene til denne helt abstrakte friheten. Marx er like opptatt av frigjøring (Emanzipation) i Kapitalen som i Jødespørsmålet og i Kapitalen får det en helt annen sammenhengende karakter. For det dreier seg om å få til en frigjøring som går like til roten av den moderne avhengigheten, det vil si den økonomiske fremmedgjøringen. Og så oppdager man her at den produksjonsfanatiske og arbeidsapologetiske personen som man har villet gjøre Marx til, i virkeligheten er en betingelsesløs tilhenger av utviding av fritid, som er en nødvendig betingelse for all høyere menneskelig utfolding, for alle konkret frihet. Om vi kan tillate oss å se i Marx en stor moderne virksomhetsfilosof, er det fordi han til den dype filosofien hele tiden har knyttet en intens erfaring som kampene er ansvarlig for. Og fordi kampene hans hadde det høyeste menneskelig mål for øye – den frigjørende endringen av verden – ble alle den målrettete (zweckmässige) virksomhetens bestemmelser satt på prøve, og vi kan begynne med å nevne forholdene som beveger seg mellom mål og middel (Zweck und Mittel). Gjennom en pågående dialektikk fikk middel-betegnelsen – typeeksempelet, penger, en bestemmende makt som gjorde det til mål, et karakterisk omslag under kapitalismen sammen med forholdet mellom person og ting. Marx, som hadde så mye erfaring at han ikke var henfallen til naivitet, mente at moral i politikken var svært viktig, en avgjørende betingelse for at vi aldri skal miste retningen mot frigjøring, og fremfor alt det endelige målet med den: den frie utviklingen av menneskeheten og hvert enkelt menneske.

Men det vanskelige spørsmålet er ikke å identifisere det etiske målet, men å finne den passende politiske linjen. Her finner vi Marx sin viktigste og mest underkjente innsats. Den vanlige fremgangsmåten når det gjelder dette er den som går fra moralsk fordømming av den eksisterende virkeligheten til dens oppheving i fantasien gjennom et ideal som man vil at virkeligheten skal rette seg etter, en idealistisk fremgangsmåte som knytter en subjektiv vilje til aksjon til en idealistisk usammenhengende tenkning. Marx søker en helt annen fremgangsmåte. Den springer ut av den mest avklarende undersøkelse av den virkelige situasjonen – i denne betydning løper utopien, som er sympatisk som tro på det mulige, en stor risiko for å motarbeide seg sjøl – og ut fra denne undersøkelsen finner en de virkelige forutsetninger (Voraussetzungen) for å oppheve den eksisterende situasjonen som alltid inneholder sine motsetninger, og på den måten å identifisere en realistisk fremtid – på en måte allerede-tilstede – som det dreide seg om å få til å komme gjennom vår nåværende forhistorie. En materialistisk oppfatning av virksomheten. Man leser i Grunnriss: «Hvis vi i samfunnet, slik som det er, ikke finner under masken av de materielle produksjonsvilkårene for et samfunn uten klasser og bytteforhold som samsvarer med dette, vil alle forsøk på å få det vekk ikke være annet enn kamp mot vindmøller. Ut fra dette kan vi tenke på de mislykkete sosialistiske revolusjonene i lite utviklete land så vel som på de nye muligheter for en virkelig kommunistisk oppheving av kapitalismen.

Denne raske gjennomgang av de marxianske dialektiske kategoriene er helt klart for avgrenset til å avklare mange sider av dem og forebygge mulige misforståelser og til å imøtegå mulige spørsmål – alt dette krever undersøkelser som ikke en enkel introduksjon til lesingen av tekstene der en kan studere disse kategoriene. Vi kan heller ikke her legge frem de viktigste trekkene i utviklingen av Marx tenkning som henger sammen med utviklingen av de dialektisk-logiske kategoriene. [Sève skriver for tiden på en bok om dette: Penser avec Marx. ”La philosophie”. Oversetters anmerkning.] Og det påhviler oss å følge opp dette i hans ånd langt ut over hans arbeid. Vi må gå fra en analyse av de logiske kategoriene til en metodologisk utarbeiding av en fremgangsmåte som fungerer dialektisk og materialistisk. Her kommer vårt utgangspunkt til syne: det som Marx gir oss er ikke på noen måte en filosofi, men en ny måte å praktisere det uunnværlige filosofiske arbeidet på alle saker.

Marx var ikke den første og eneste på hans tid som anså at filosofiens sekulære historie var avsluttet. Og det desto mer ettersom hans kritikk, som var konfidensiell på hans tid var en annen og tilsynelatende nærliggende, men i grunnlaget helt annerledes, enn den som litt etter litt dominerte sin epoke og ennå preger vår tid. Humes skeptisisme, Kants kritisisme, Comtes positivisme, bortenfor sine grunnleggende forskjeller, har løpt sammen om å gi kreditt til en filosofisk agnostisisme der de generelle trekkene kan tegnes med noen streker: oppgivelse av å noen gang kunne kjenne den dype grunnen, tingen i seg, det virkelige vesenet; avgrensing av legitim viten til å konstatere faktum; og gjennom selve denne avgrensingen, fritt frem for valg av verdier, tro, ja flukt ut i mystikken. Den paradoksale virkningen av å erklære den sekulære filosofi lukket på denne måten er å gi nytt liv til ubegrenset spekulasjon i en tankeverden der scientismen gjør det bra sammen med den formelle logikk og den konservative ufornuft. Opp mot dette trer Marx frem som den første tenker av en autentisk og frigjørende slutt på ”filosofien”.

Og det kan han være fordi han er den første som tenker denne slutten som en Aufhebung (oppheving): å opprettholde ”filosofien” som en samtale der det er en dårlig abstraksjon av verden og ”mennesket” fortjener ikke annet enn sarkasme i hans øyne; men å oppgi det kategoriarsenalet som er vunnet gjennom to tusen år med logisk-filosofisk tenkning av den nevnte dialektikk kaller ikke på annet enn medynk. Marx er den ennå lite anerkjente pioner for det mest grunnleggende alternativet til den uproduktive sammenkoblingen mellom den filosofiske selvtilfredshet og den positivistiske resignasjon: bortenfor den logiske formalismen, arbeidet med kategoriene kritisk og oppdagende både med kunnskap og praksis. Ved å lese tekstene som følger kan man, i den logisk-filosofiske symbiose og den konkrete oppgaven som de overalt gir eksempler på, se hvordan dette som griper over alle disipliner blir skissert og som – for sjeldent – preger filosofer som jobber i vitenskapelige forskergrupper, eller driver med utvikling av samfunnsmessige og politiske strategier. Her utspilles det som på beste vis burde være en autentisk begrepsrevolusjon for det nye århundret: å jobbe filosofisk når det gjelder alle saker bortenfor ”filosofiens” plagsomme forfall, en anledning som vi ikke skal ha overdrevne forventninger til, men som er vanskelig å erstatte for den skolerte tenkning og den ansvarlige beslutning. Dette er en revolusjon som i hvert fall utgjør en direkte forutsetning for den marxianske kommunisme. Det har kostet marxistene fryktelig dyrt å ha oversett den på forskjellige måter. Å gripe fatt i og oppdatere det filosofiske hos Marx er en nødvendig innledning/forutsetning for at hans mål å forandre verden skal bli troverdig. Det er stort behov for det.

Januar 2011.

Innledning med forklaringer

Målet med denne boken er å lette tilgangen til Marx tanker i deres rikeste filosofiske dimensjon, noe som møter to vansker. Første er det slik at det som utgjør ”den rikeste filosofiske dimensjon” er ganske dårlig definert. Den franske utgaven av Marx verker, som ble mest utbredd midt i det 20 århundre, Costes-utgaven hadde tittelen ”Filosofiske arbeider” og besto av ni bind som utelukkende var viet hans ungdomsskrifter og det gav som resultat at hans seinere arbeider var filosofien fremmed. En påstand som ble gjentatt i en utgave som fremdeles brukes i M. Rubels utgaven av Marx verker på Gallimard-forlaget. Det tredje bindet i Verkene ble kalt filosofi og innehold bare tekster fra før 1848, med ett unntak. Og det bindet i Folio-utvalget som er kalt filosofi har bare Introduksjonen (til Grunnriss) fra 1857 og et forord og etterord til Kapitalen i tillegg til 400 sider med ungdomsskrifter. Mye er altså gjort for å overbevise leseren at det filosofiske hos Marx finnes i de første skriftene hans, og i hvert fall ikke i Kapitalen. Vi har ovenfor egnet oss til å vise at dette er et villspor. Uten å nedvurdere noen av ungdomsverkene til Marx kan vi slå fast at det grunnleggende filosofiske bidraget hans finnes i hans modne produksjon, og fremfor alt i Kapitalen. Dette er grunnen til at to tredjedeler av det utvalget som følger med overlegg er tatt fra skrifter etter 1848.

Men denne nye måten å gjøre det på er vanskelig å få til. Når vi ser bort fra Den tyske ideologi utfører Marx arbeidet sitt med kategoriene innen rammene for sin kritikk av økonomien, og ofte kortfattet og direkte knyttet til det emnet han tar opp. Derfor er det slik at hvis man vil få grep om dette filosofiske arbeidet og dens resultater kan man bare klare det ved å besøke det umåtelige tekstberget i Kapitalen og dens kladder, og så må man føye til hele den imponerende mengden av artikler og korrespondanse – noe som vil si at det ikke er mulig for den vanlige leser. Å gi tilgang til ”den rikeste filosofisk dimensjon” i Marx tenkning er derfor bare mulig på en måte som her er forsøkt for første gang: nemlig ved å velge tekster fra alle verk og hovedsakelig fra verkene fra Marx modne alder.

Men denne nye måten å gjøre det på er besværlig. For bortenfor Den tyske ideologi gjør Marx arbeidet sitt med å utvikle kategoriene, innenfor rammen av sin kritikk av økonomien, som oftest ved kort å fremstille allmenne grunnsetninger. Hvis vi vil få fatt på det filosofiske arbeidet og dens resultater kan vi bare gjøre dette ved å besøke det umåtelige Kapital-massivet og kladdene og dertil legge til den imponerende mengden av artikler og korrespondanse – det vil se at oppgaven er utgjørlig for den vanlige leser. Derfor er det å lette tilgangen til ”den rikeste filosofiske dimensjon” i den marxianske tenkning bare mulig på en eneste måte, som er prøvd her for første gang, nemlig ved å velge tekster fra alle verkene og først og fremst fra Marx modne alder. Det er et vanskelig valg: i flere tilfeller kan man sitere mange sider med klart filosofisk innhold; i andre tilfeller må man søke en markert analyse ved å gå omveien om en utvikling som ikke setter den i relieff og av og til må man søke en verdifull antydning i en del av en tekst der den ikke er mer enn en flyktig antydning. Når hun har kommet over den første overraskelsen vil leseren oppdage at denne marxianske måten å uttrykke teori på er del av en ny og fruktbar oppfatning av filosofisk arbeid som er frigjort fra konvensjonene til «filosofien» og som ikke på noen måte gir etter for det intetsigende i en tekning som ikke har krav om kategorier.

De hundre tekstene som er samlet her er ordnet under fire hovedområder som skal vise utviklingsretningen i en tankerekke. Under overskriften Marx på vei mot Marx [Marx en chemin vers Marx) presenteres først femten tekster far årene 1841-1845 – altså fra Marx tidlige ungdom er den kraftige kritikken mer og mer retter seg mot selve filosofien som spekulasjon (ren tenkning). Så følger femten tekster til under tittelen Forlate filosofien [Sortir de la philosophie] fra årene 1845-1848 som inneholder et bedre underbygget farvel til «filosofien» og noen seinere tekster som understreker at det vanskelige arbeidet med å nå dette målet må fortsette. Den tredje delen som er den absolutt lengste Det filosofiske i arbeid tar for seg førtifem tekster som for det aller meste er tatt fra seksjon 2 i MEGA, det vil si Kapitalen vidt tolket, noen hører til Den tyske ideologi andre til korrespondansen. Det er kjernen i boken. Disse tekstene er ordnet ut fra de kategoriene som blir bearbeidet og ved å følge stort sett den ordningen de har i Innledningen (l’introduction). Den fjerde og siste delen En utarbeidet filosofisk tenkning (Une pensée philosophiquement instruite) søker, ved hjelp av tjuefem tekster fra den samme andre epoken, å vise hvordan denne filosofiske refleksjonen gir næring til Marx sine standpunkter på en stor mengde moralske, samfunnsmessige, antropologiske, estetiske, vitenskapelige og politiske spørsmål.

Vi har funnet plass til kjente og forventete tekster - fra Feuerbachtesene til Kapitalens etterord via lange utdrag fra Innledning fra 1857 [Innledningen til Grunnriss til kritikk av sosialøkonomien]. Men i tillegg er det mange tekster som vil være nye for en leser som ikke er spesialist, ja selv for forskeren, og mange tekster i de sist to delene er oversatt til fransk for første gang.

***

Alle tekstene er oversatt eller nyoversatt av meg. Det er ikke det at det ikke finnes kvalitetsoversettelser av flere verk. Men med sjeldne unntak kommer de fra 80-årene og tidligere. Og så er det slik at alle oversettelser eldes, ikke bare fordi språket endrer seg, men fremfor alt fordi lesingen av verkene forfaller. Vi kunne for eksempel ha vist hvordan en spesiell versjon av en tekst av Marx har synlige spor av det som i 1960-70-årene var Althussers lesning og som i dag ikke er akseptable. I dag er det i gang en lesing av Marx som på mange måter er ny. Og til ny lesing trengs ny oversettelse: samsvar mellom de to forplikter.

Utover de generelle kravene som dette arbeidet stiller arbeidet jeg etter to andre viktige retningslinjer. Jeg ville være så tro mot begrepene når det gjelder det filosofiske innholdet i tekstene som forståelsen av disse gjør det mulig. Dette er et avgjørende viktig krav som i seg selv krever et anselig antall nyvinninger i forhold til eksisterende oversettelser, og for at leseren kan kontrollere resultatet av disse anstrengelser så angir jeg ofte det ordet om er oversatt i en note. Den andre retningslinjen som er underordnet den første, men likevel svært viktig, så levende litterær kvalitet som en er i stand til å oppnå, for Marx er, selv om det han skriver av og til avslører at han arbeider om natten, alltid en forfatter med høy kultur, en strålende analytiker og polemiker, en ånd med levende følsomhet – å forbigå dette i taushet er å forråde ham.

Utover i tekstene er det gitt løpende forklaringer på de oversettervalgene som er gjort. Men det er noen spørsmål som er så kontroversielle, eller så lite kjent at vi bør gå prinsipielt inn på de her.

1. Det franske ordet aliénation (fremmedgjøring) dekker et helt marxistisk vokabular som også har en betydning som utvikler seg. Vi har ordene ausser (som preposisjon betyr ausser utenfor: Entaüsserung, Veraüsserung med verb og samsvarende partisipper; ordene med fremd (som adjektiv betyr fremd fremmed), nemlig det sentrale Entfremdung, der også med korresponderende verb og partisipper, entfremdet, men også Fremdheit, dette ”fremmedhetens” vokabular som ofte går sammen med uttrykk som fremde Arbeit (fremmed arbeid). Hjertet i oversetterproblemet er dannet av paret Entaüsserung-Entfremdung. Som Franck Fischbach viser i sin presentasjon av Manuskriptene fra 1844, så betegner Entaüsserung ikke lenger en positiv prosess som en objektiverende avytring av seg selv, som hos Hegel, men tvert imot et tap, en betydning som er lik med ”å bli fremmed” som heter Entfremdung – en term som i dag blir oversatt på fransk med aliénation (på norsk fremmedgjøring). Det er et valg som synes vel begrunnet og jeg bruker hele tiden dette ordet. Mens det gjelder Entaüsserung kan man (ved å lese tekstene112, 24, 62, 63 og 88 i den franske utgaven av boken), der disse ordene opptrer i denne boken, kan man konstatere at de blir brukt av Marx for å erstatte Entfremdung, eller det blir satt likt med Veraüsserung som betyr avytring i handelsmessig sammenheng (å avytre noe, er å gi det fra seg). Vanligvis heter fremmedgjøring i sterk betydning i Kapitalen og dens kladder Entfremdung (fremmedgjøring) og hvis Entaüsserung ved flere anledninger er dets synonym, så er det ut fra en mer ”teknisk” forståelse som dessaisir (ta fra, fjerne fra). Dette er den oversettelsen som jeg finner mest passende og som man vanligvis vil finne her.

2. Aufhebung, aufheben er et klassisk problem for oversetteren. I vanlig språkbruk har verbet ”å oppheve” en negativ klang som avslutte, avskaffe, fjerne, avvikle, men det betyr også å ta vare på ved å heve opp. I sin Logikk støttet Hegel seg på denne tosidige, motsatte betydningen og gjorde ordet Aufhebung til et nøkkelbegrep i sin dialektikk: det betyr der både avvikling og bevaring ved oppheving på et nytt plan. (Her forklarer Sève at han velger å oversette ordene med forskjellige franske ord ettersom det ikke finnes noe enkelt synonym på fransk. På norsk er det enklere fordi ordet ”oppheve” har samme dobbelte betydning som det tyske aufheben. Vi kan merke oss at engelsk har samme vanske som fransk i denne forbindelse. Derfor er det mange villedende oversettelser og forståelser innen disse språkområdene når det gjelder forståelsen av disse dialektiske begreper.)

3. I innledningen har jeg bemerket det rike ordtilfanget når det gjelder det materielle, som oversetterne reduserer til tre begreper materie, materiell og materialisert og dermed visker de ut forskjellen mellom en summarisk materialisme til en Vogt og Marx sin komplekse kategorisering. I den oversettelsen som følger vil jeg følge en nøyaktig oversettelse av betegnelsene på disse kategoriene. (Så går Sève inn på hvordan han på fransk oversetter Marx sine begreper Materie [norsk:materie], materiell [materiell], stoff [stoff], stofflich [stofflig], Gegenstand [gjenstand/ting], gegenständlich [gjenstandslig/tinglig], vergengenständlich [gjenstandsliggjort/tingliggjort], Vergegenstänslichung [gjenstandsligjøring/tingliggjøring], sachlich [saklig/tinglig] og dinglich [tinglig]. Det er ikke nødvendig å gå nærmere inn på her fordi norsk ligger tettere opp til tysk i betydningene av disse begrepene.)

(Så går Sève inn på den franske oversettelsen av Mehrwert [merverdi]. Det behøver vi heller ikke ta opp her.)

(Før han presenterer de 100 utvalgte tekstene redegjør han så for hvordan han har redigert dem og hvilke opplysninger han gir om dem og han forteller også hvor han har hentet tekstene og at han har nyoversatt en god det av dem selv fordi han mener at mange gamle oversettelser er svært dårlige og misvisende. Etter dette kommer tekstene og til slutt i boken er det en indeks over personer og en svært nyttig indeks over det han kaller logisk-filosofiske termer/faguttrykk som gir både Marx originale ord og Sève sine franske versjoner. Det kan gi utgangspunkt for en oversettelse der en også legger inn norske ord for faguttrykkene.)

Oversatt og kommentert av Terje Valen, 2. mars 2013.

---

[i] Jeg vil her fremheve et hefte av Stefanie Graf: Kann die Krisentheorie von Karl Marx zur Erklärung der aktuellen Finanzkrise beitragen? ( Kan Karl Mari sin kriseteori bidra til oppklaring av den aktuelle finanskrisen), Grin Verlag für akademische Texte 2009. Her behandles også en rekke begreper og analyser fra 3. bind av Kapitalen som ikke ofte blir trukket frem i denne sammenheng. Det dreier seg om Marx sin analyse av penger, rentebærende kapital, kreditt, fiktiv kapital og aksjemarkedets rolle. Hennes konklusjon er at kapitalismen nok har forandret seg på en vidtgående måte, men at de begrepene Marx bruker i sin analyse overraskende godt kan overføres til den aktuelle utviklingen. Spesielt begrepet fiktiv kapital har spilt stor rolle i den nåværende krisen. Hans analyse forklarer sammenhengene mye bedre enn den klassiske og nyklassiske teorien og viser at krisen ikke bare er en krise i finansene, men at det er en dyptgående strukturkrise i kapitalismen. Marx har ikke noen løsninger på krisen, for han mener at den bare kan løses ved at kapitalen oppheves. Graf er etter min mening litt for mye preget av en positivistisk tenkemåte og derfor får hun ikke helt tak på at Marx sin kriseteori i virkeligheten er enhetlig, men at han beskriver dens forskjellige uttrykksformer i forskjellige deler av verket sitt, og at vi derfor må grave litt selv for å finne krisens vesentligste grunn – som etter min mening ligger i den lovmessige tendensen til profittens fall og at denne må motvirker gjennom periodisk brakklegging og ødelegging av kapital, noe som bare gjenoppretter grunnen for krisen på et nytt og høyere nivå. Så kan de forskjellige krisene ha litt forskjellige utløsende årsaker, men den viktigste er, ifølge Marx, den periodiske fornying av den faste kapital.

Rémy Herrera, forsker ved Centre d’Économie de la Sorbonne (Université de Paris 1 Panthéon-Sorbonne), går ganske grundig inn på det samme i Isabelle Garos Seminar Marx i det 21- århundre, den 12. mars 2011 (lenken til dette finnes i noten 3 om Garo). Se også note 8 for flere verker om den økonomiske utvikling.

[ii] Lucien Sève ble født i 1926 og utdannet seg i filosofi. I 1950 ble han avsatt fra stillingen sin som filosofilærer ved den franske videregående skolen i Brussel. Han ble utpekt til lærer i en liten fransk by og unnslapp varig utestenging fra hele utdanningssystemet gjennom å melde seg til en avdeling for soldater med disiplinærstraffer i Algerie. (Slike avdelinger ble ikke sett som verdig til å kjempe i felten og hadde nærmest som hovedoppgave å finne seg i alle slags nedverdigende handlinger fra sine overordnete.) Han fikk imidlertid aldri tillatelse til å undervise ved noe universitet og var ansatt som filosofilærer i videregående skoler i 20 år, da han underviste avgangsklassene. I 1956 ga han ut en bok der han samlet de store skriftene som var grunnlaget for offentlig utdanning i Frankrike og påviste da hvordan den kjente utdanningsminister, Victor Cousin, hadde skjøvet all undervisning i materialisme og dialektikk ut av pensum i fransk filosofi. Han ble medlem av det franske kommunistpartiet (PCF) ganske tidlig og satt i sentralkomiteen fra 1961 til 1994. Fra 1970 til 1982 var han redaktør for det radikale forlaget «Editions sociales». Fra 80-tallet begynte han en kritikk av partiet for å fornye det. I 1984 tok han til orde for å skape et nytt grunnlag for kommunismen ut fra nye grundige studier av arbeidene til Marx og Engels. Dette ble fremlagt i boken Communisme, quel second souffle? (Hvilke nye krefter for kommunisme?). Han vant ikke frem og gikk ut av sentralkomiteen på slutten av 80-tallet. Han har et ganske stort forfatterskap bak seg, og har i mange år arbeidet for grundige studier av Marx sine skrifter sammen med en del spesialstudier. Fra 1983 til 2000 var han medlem av Den nasjonale komité for etisk rådgivning. Han lanserte her begrepet «potensiell person for å løse mange etiske motsetninger, spesielt innen medisin. Dette la han frem i 1994 i boken Pour une critique de la raison bioétique (For en kritikk av fornuften innen det biologiske feltet). Dette arbeidet videreførte han i en ny studie som gjaldt forholdet mellom dialektikk og natur, et arbeid som førte til boken Émergence, complexité et dialectique (Nydannelse, kompleksitet og dialektikk). Fra 1994 begynte han på en større sammenfatning av sine tanker som hadde som mål utgiving av fire bind med samletittel Penser avec Marx aujourd’hui (Tenke med Marx i dag). Det første bindet har undertittel Marx et nous (Marx og oss), det andre L’homme (Mennesket). Det dreier seg om å forstå menneskets utvikling og vesen i lys av Marx sin tenkemåte, både som kollektiver (grupper) og som individer. Begrepet personlighet og utvikling av personligheten står sentralt i dette arbeidet. I 2008 fikk han prisen Union rationaliste (http://www.union-rationaliste.org/). I april 2010 meldte han seg ut av kommunistpartiet og begrunnet det med at han så en innskrenkning i partiets demokratiske praksis og at det hindret han i arbeidet med å utvikle grunnlaget for en strategi for å fremme en kommunisme som var mer i tråd med det Marx og Engels hadde tenkt på da de levde.

[iii] Sève har behandlet flere filosofer og filosofiske retninger i en rekke bøker. Her skal bare nevnes noen av de som behandles i verker av Sève som jeg kjenner. Det er Marxisme et théorie de la personnalité {Marxisme og teorier om utviklingen av personligheten} (1969). Denne boken er kommet i mange opplag og oversatt til 20 språk. Structuralisme et dialectique (1984), Communisme, quel second souffle ? {Hvilken ny kraftanstrengelse for kommunisme ?} (1990), teksten Nature, science, dialectique : un chantier à rouvrir {Natur, vitenskap, dialektikk : et arbeidsfelt som må åpnes på ny} i boken Sciences et dialectiques de la nature {Vitenskaper og naturdialektikker} (1998), Penser avec Marx aujourd’hui - :1. Marx et nous {Å tenke med Marx i dag, bind 1: Marx og oss} (2004), Penser avec Marx aujourd’hui - : 2. L’homme {Å tenke med Marx i dag, bind 2: Begrepet menneske} (2008). Han planlegger to bind til i serien Å tenke med Marx. Ettersom har er født i 1924 er jeg spent på om han klarer å gjennomføre det. Den siste boken han har utgitt er Karl Marx –Écrits philosophiques {Karl Marx – filosofiske skrifter} (2011). I denne boken er det en hundre siders innledning om de logiske kategorier som Marx utviklet gjennom hele sitt arbeid med å forberede og skrive alle bind av Kapitalen og en samling med hundre tekster fra hele bredden av Marx verker som illustrerer denne utviklingen. Det er en gullgruve når det gjelder redskaper for å forstå den materialistiske dialektikken som Marx utviklet og dermed for å kunne beherske hele den marxianske tenkemåten i arbeidet for å forstå og forandre virkeligheten til det beste for individene og hele fellesskapet av mennesker. Dette er også en bok som virkelig trengs på norsk. Jeg gir en sammenfatning av dette i denne teksten.

Sève behandler i sine verk selvsagt nøye Marx sitt forhold til Kant og spesielt til Hegel. Ellers har en grundig vurdering av Althusser sine skrifter og meninger om Marx og marxismen og imøtegår, ut fra gjennomgang av alle Marx verker, Althusser sin teori om at Marx hadde en ungdomsepoke der han var filosof og humanist som skilte seg skarpt fra hans modne epoke der han var nominalist og en empiriske analytiker av kapitalismen og der han skapte sine synteser ut fra disse analysene. Det er denne åpenbart feilaktige analysen av Marx som har gitt utgangspunkt for ideene om at Marx analyserte kapitalismen, men at det fører galt av sted når vi forsøker å bruke disse analysene for å forstå de menneskelig forhold, da leder Marx oss inn i totalitære systemer. I sine studier om Marx sin antropologi imøtegår Sève på en overbevisende måte slik påstander. I tillegg tar han for seg flere filosofiske retning som for eksempel strukturalismen og den analytiske marxismen til Cohen og Elster.

[iv] Istvan Mészáros har i flere bøker behandlet forskjellige filosofer i lys av grundige studier av Marx sine verker. De sentrale bøkene til Mészáros er følgende: Marx’s theory of Alienation (1970), The Necessity of Social Control (1971), Lukács’s Concept of Dialectic (1972), TheWork of Sartre: Search for Freedom (1979), Philosophy, Ideology and Social Science (1986), The Power of Ideology (1989), Beyond Capital (1995), The Challenge and Burden of Historical Time (2008), The Structural Crisis of Capital (2010), Social Structure and Forms of Consciousness, Volume 1: The Social Determination of Method (2010), Social Structure and Forms of Consciousness, Volume 2: The Dialectic of Structure and History (2011).

Alle disse bøkene gir viktige innsikter, men utgangspunktet for hele Mészáros store produksjon er boken om Marx teori om fremmedgjøring. Dette er et sentralverk for alle som vil sette seg inn i grunnlaget for Marx teori om menneskets og menneskesamfunnets utvikling, et verk som skriker etter oversettelse til norsk. Likevel må det nevnes at han ikke tar opp og diskuterer nærmere Marx sine tanker om fremmedgjorte fellesskaper. Denne mangelen følger, etter min mening, Mészároz videre når han påstår at kapitalen fortsatte under sovjetsamfunnet selv om kapitalismen var tilbakelagt. Mészáros tekster er ofte kompliserte og har en struktur som er forvirrende. Jeg tror at det mye kommer av den svakheten jeg har nevnt her. De verkene hans som er lettest tilgjengelig er boken om fremmedgjøring og boken The Structural Crisis of Capital, om kapitalens strukturkrise. Dette er også en tekst som burde vært oversatt til norsk. I tillegg er det på slutten av Beyond Capital vel hundre sider med kortere tekster (essay) og et appendiks kalt Marxism today som er ganske greit tilgjengelig og som burde vært oversatt til norsk. Her http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Den%20historiske%20tida%20si%20utfordring%20og%20byrde.htm finner du vel hundre sider fra The Challenge and Burden of Historical Time som jeg har oversatt selv.

[v] Isabelle Garo er en fransk filosof og forfatter av en doktoravhandling om begrepet representasjon hos Marx. Hun er født i 1963 i Saint-Germain-en-Laye og har underviset i filosofi ved klassiske og tekniske videregående skoler i Marne, i forberedelsesklasser ved Faidherbe videregående skole i Lille og underviser nå ved Chaptal videregående skole i Paris. Hun leder arbeidet med utgivelse av GEME (Grande Edition des œuvres de Marx et d'Engels en français).

Sammen med Jean Salem, Jean-Numa Ducange et Stathis Kouvelakis driver hun seminaret « Marx au XXIe siècle : l’esprit et la lettre ». Hun er medredaktør i tidsskriftet ContreTemps.

Hun har skrevet :

• Marx, une critique de la philosophie, Seuil (Points Essais), Paris, 2000

• L'Île - légendes définitives, Le Bruit Des Autres, Limoges, 2001

• L'Idéologie ou la pensée embarquée, La Fabrique, Paris, 2009 [1]

• Foucault, Deleuze, Althusser & Marx - La politique dans la philosophie, Démopolis, Paris, 2011

• Consignes pour un communisme du XXIe siècle, La Ville Brûle, Montreuil, 2011 (http://www.lavillebrule.com/fr/consignes_pour_un_communisme_du_xxie_siecle)

• Marx et l'invention historique, Syllepse, Paris, 2012

Lenker til viktige sider:

• (fr) Page personnelle d'Isabelle Garo
• Le site du séminaire "Marx au XXIe siècle" : [2]
• La revue Contretemps a publié, sur son site web, l'introduction de son ouvrage : "Foucault, Deleuze, Althusser & Marx - La politique dans la philosophie

[vi] Hal Draper har (sammen med Ernie Haberkern i de siste bindene) utgitt en monumental studie av Marx sin teori om revolusjon i foreløpig 5 bind på til sammen over 2600 sider. Det første bindet har tittelen Karl Marx’s Theory of Revolution, volume 1: State and Bureaucracy (1977). Så kommer bind 2 The Politics of Social Classes (1978), bind 3 The “Dictatorship of the Proletariat” (1986), bind 4 Critique of other Socialisms (1990) og bind 5 skrevet at Haberkern etterat Draper døde I 1990 War & Revolution (2005). Det er også planlagt et bind 6 som har arbeidstittel The Road to Power.

[vii] J. Pen, Modern Economics, Pelican Original, Penguin Books, 1965, side 230-231.

[viii] Se The Global Crisis and the Crisis of European Neomercantilism av Riccardo Bellofiore, Francesco Garibaldo og Joseph Halevi i The Crisis this Time – Socialist Register 2011, side 121-146.

[ix] Her refereres til:David Harvey, Den nye imperialismen, Forlaget Oktober 2005, David Harvey, The Enigma of Capital and the Crisis of Capitalism, Profile Books 2010, David Harvey, A Brief History of Neoliberalism, Oxford 2005, Guenther Sandleben, Finanzmarktkrise – Mythos und Wirklichkeit, Wie de ganze reale Wirtschaft die krise kriegt, proletarische Texte, IMPRESSUM 2011, Guenther Sandleben, Politik des Kapitals in der Krise, Eine empirische Studie, VSA Verlag Hamburg 2011, John Bellamy Foster and Fred Magdoff, The Great Financial Crisis, Causes and Consequenses, Monthly Review Press (MRP) 2009, Fred Magdoff and Michael D. Yates, The ABCs of the Economic Crisis, What Working People Need to Know, MRP 2009, Isaac Johsua, La grande crise du xxi^e siècle Une analyse marxiste, La Découverte 2009, Damien Millet et Eric Toussaint, La crise, quelles crises? Editions aden, Comitè pour l’Annulation de la Dette du Tiers Monde, Cetim 2010, Ed.: Leo Panitch, Greg Albo and Vivek Chibber, The Crisis this Time, Socialist Register 2011, The Crisis and the Left, Socialist Register 2012, Chris Harman, Zombie Capitalism, Global Crisis and the Relevance of Marx, Bookmarks Publications 2009, Jon Jeter, Flat Broke in the Free Market, W.W.Norton & Company, London 2009. Det refereres også til flere ikkemarxistiske analyser som foreslår keynesianske løsninger innenfor det kapitalistiske systemet. Den mest kjente er kanskje Joseph Stieglitz, Fungerande globalisering, Daidalos 2007 (første utgave på engelsk i 2006). Noen andre er Wolfgang Schmidt, Pengarnas Frihet, Om finanskrisens politiska ekonomi, Daidalos 2009, Richard Florida, Den stora omstälningen – Hur nya former for liv og arbete skapar välstand efter kraschen, Daidalos 2010, Claus Leggewie og Harald Weltzer, Slutet på världen som vi känner den, Daidalos 2010 (første utgave på tysk i 2009), Wilfried Bommert, En värld utan bröd – om framtidens livsmedelsforsörjning, Daidalos 2011 (første utgave på tysk i 2009) . En viktig analyse i norsk sammenheng er Helge Ryggvik, Til siste dråpe – Om oljens politiske økonomi, Aschehoug 2009.

[x] Engels tok opp emnet dialektikk i «Naturens dialektikk» som han skrev mellom 1873 og 1876 og i «Anti-Dühring» som ha ga ut i 1878. Lenin tok opp emnet i « Materialismen og empiriokritisismen» som han ga ut i 1908 og seinere i en liten artikkel «Om dialektikken» fra 1815 eller 1816. Han skrev også om emnet i utfyllende notater, som vi finner i bind 38 av hans Collected Works, i forbindelse med at han i 1914-1916 leste Hegels «Wissenschaft der Logik» fra 1812 og hans «Filosofiens historie». Så skrev Mao en ganske kjent, liten tekst kalt «Om motsigelsen» i 1936. Stalin ga sitt bidrag i en artikkel om «Om den dialektiske og historiske materialisme» fra 1938. Bukharin og andre skrev også tekster om dialektikk.

[xi] Robert Havemann ble født i München i 1910 og døde i 1982. Han ble doktor fysisk kjemi og var i sin forskning interessert først og fremst i proteinkjemi, magnetokjemi og fotokjemi. Han gikk inn i det tyske kommunistpartien (KPD) i 1932. Under 2. verdenskrig var han med på å organisere en motstandsgruppe som kjempet mot nazistyret for et sosialistisk Europa. Han ble tatt og dømt til døden, men dødsdommen ble erstattet med tvunget militært forskningsarbeid i fengselet i Brandenburg. Etter krigen, i 1945 ble han leder for Keiser-Wilhelm-Instituttene i Berlin. I 1947 fikk han sparken for å ha skrevet en kritisk artikkel mot de amerikanske atombombeprøvene. I 1952 tok han så en stilling ved Humboldt-universitetet i Øst Berlin. Her kritiserte han stadig skarpere Stalin sin utlegning av den dialektiske materialismen som et avvik fra den originale dialektikken og materialismen som Marx og Engels hadde utarbeidet. Dette kulminerte i elleve forelesninger og fire seminarer i 1963/64. Her tok han et kraftig oppgjør med den nevnte ideolog. Han tok da opp begrep som objektiv idealisme og mekanisk materialisme, kybernetikk og tenkning, rom-tid modellen i vår anskuelse, anskuelig og begrepsmessig tenkning, tidens endelighet og uendelighet, grunnelementer og problemer innenfor kvantefysikken, tilfeldighet og nødvendighet, mulighet og virkelighet og kausalitet, frihet og nødvendighet, om frihet, bevissthet og ideologi, om moral, den dialektiske materialisme og vitenskapene, om moralspørsmål, om den sosialistiske moral, fins det et dialektikkens system og om menneskenes ulikhet. Han trekker inn Hegels og Marx og Engels sine dialektiske kategorier og videreutvikler disse i lys av de nyeste vitenskapelige resultater i hans tid. I 1978 skrev Havemann noen tekster om ”Hvorfor jeg var stalinist og ble antistalinist”. Disse kom ut som bok i 1990 på Dietz Verlag, Berlin. I serien ”Diktatur und Wiederstand” ga også Christian Sachse i 2006 ut ”Die politische Sprengkraft der Physik – Robert Havemann zwischen Naturwissenschaft, Philosophie und Sozialismus 1956-1962 på Lit Verlag, Berlin.

[xii] Etter at jeg skrev dette har Sève også gitt ut det tredje bindet av sin serie Tenke med Marx i dag (i 2014) som har undertittel ”La philosophie”. På 700 sider går han nøyere inn på det som jeg tar opp nedenfor. Det må jeg komme tilbake til.

[xiii] Alle sitatene her er fra Hegel, Vitenskapen om logikken.

[xiv] Sève vil ikke lenger kalle seg marxist, han bruker det franske ordet marxien. På norsk kan vi derfor kanskje begynne å kalle oss for marxianere for å skille oss fra alle de gamle feilaktige tankene om Marx sine tanker som knytter seg til begrepet marxisme og marxister. I første bind av Penser avec Marx aujourd’hui går Sève nøyere inn på alle feillesningene av Marx. Her kan det passe å ta et eksempel. En vanlig påstand er at vi etter kapitalismen kan ha to nye samfunnssystemer, først kommer sosialismen så kommer kommunismen. Marx behandler denne problemstillingen noen steder. Det mest kjente stedet er Det kommunistiske manifest. Sève tar ikke opp dette, men konsentrerer seg om Kritikk av Gothaprogrammet som er den mest detaljerte fremstillingen til Marx om samfunnet etter kapitalismens oppheving. Sève sier at han alltid hadde hørt at dette samfunnet hadde to faser, en sosialistisk og en kommunistisk. Det var vist til Kritikk av Gothaprogrammet for å underbygge dette. Sève hadde selv trodd at det var slik og hadde undervist om det i det franske kommunistpartiet sin partiskole. Men på slutten av 1970-tallet gjorde en økende missnøye med partiet at han begynte å undersøke nøyere hva Marx egentlig hadde skrevet, i mange sammenhenger. Da fant han blant annet ut at Marx ikke hadde brukt ordet sosialisme i Kritikk av Gothaprogrammet i det hele tatt. Marx snakket utelukkende om kommunisme og kommunismens to faser, en lavere og første fase og en høyere fase. Og han beskriver hovedforskjellen mellom disse fasene. Den består i at klassene og staten ikke er opphevet i den første fasen og at denne fasen er preget av kampen om å gå tilbake til det kapitalistiske systemet eller å fortsette fremover til kommunismens annen fase det klassene og statene er opphevet. Hvis vi ser nærmere på Manifestet og dets for- og etterord, så ser vi også at en viktig grunn til at teksten ble skrevet og at den fikk den formen den har var behovet for en grenseoppgang mot den eller de retningene som kalte seg sosialistiske. Vi finner i Manifestet en åpen polemikk mot tre typer sosialistisk litteratur og en type kommunistisk litteratur. Den første var ”den reaksjonære sosialisme” med underavdelingene ”den føydale sosialisme”, den ”småborgerlige sosialisme”, ”den tyske eller ’sanne’ sosialisme”. Den andre var ”Den konservative eller bursjoa(borgerlige)-sosialismen og den tredje avdelingen var den ”kritisk-utopiske sosialismen” og den ”kritisk-utopiske kommunismen”. Med kapitalismens utvikling enten er eller blir alle disse sosialismer og kommunismer mer og mer reaksjonære ifølge Marx.

I sin fortale til den engelske utgaven av 1888 av Manifestet skriver Engels at de ikke kunne kalle det et sosialistisk manifest fordi sosialister på denne tiden var alle typer folk som enten sto for utopiske systemer eller var ”de mangfoldigste sosiale kvakksalvere som lovte å rydde vekk samfunnsmessige misforhold av alle slag ved hjelp av alskens lappverk, uten noen som helst fare for kapitalen og profitten, folk som sto utenfor arbeiderklassen og søkte støtte hos de ’dannete’ klasser”. Det var den delen av arbeiderklassen som krevde nødvendigheten av en total omdanning av samfunnet og ikke bare utelukkende politiske omveltninger, som kalte seg kommunister. Og det var denne tendensen Marx og Engels sluttet seg til. De betegnet derfor Manifestet som kommunistisk og Engels understreker at det heller aldri seinere falt dem inn å si seg løs fra denne betegnelsen.

I Staten og revolusjonen viser Lenin til at Marx snakket om to faser av kommunismen når kapitalismen er opphevet. Den første fasen er fremdeles preget av borgerlig rett og likhet, med slagordet ”til enhver etter innsats”, mens den andre er preget av likhet i ulikheten under slagordet ”til enhver etter behov”. Men han viser også at det som Marx kaller kommunismens første og lavere fase på hans tid vanligvis blir kalt sosialisme, og han bruker egentlig sosialisme som et vanlige begrepet for denne fasen, samtidig som han har en fase som han bruker ”proletariatets diktatur” om. Dette leder inn i en omfattende diskusjon som jeg ikke skal ta her.

Hal Draper går, til tross for meget omfattende lesning av Marx verker, ikke inn på dette og behandler første fasen av kommunismen problemløst under begrepet sosialisme. Men Draper går videre i kritikken av de forskjellige sosialismer i boken Kritikk av andre sosialismer. Her tar han opp til detaljert historisk analyse utopisk sosialisme, følesesbasert sosialisme, statssosialisme av Lasalle-typen og av Bismarck-typen, han tar opp kritikk av anarkismen i sin Proudhon-modell og i sin Bakunin-modell og han tar opp reaksjonær antikapitalisme der den føydale sosialismen hører hjemme og til slutt tar han opp boulangismen. Dette er en interessant analyse av Boulanger sin vei til den politiske makten. Boulanger jobbet for å fremstå som den sterke mann som kunne sørge for at store folkelige problemer kunne bli løst under hans ledelse. Han ble betalt av og støttet de reaksjonære kreften i Frankrike, men fremsto demagogisk og i mange av sine løfter som en radikal politiker. Det utviklet seg flere sosialistiske retninger som støttet ham. Det som preget disse retningene var sosialisme i betydning parlamentarisme og statlige reformer og statlig inngripen for å sikre folk visse goder, dvs. forskjellige former for reformpolitikk innenfor kapitalens rammer. Vi finner også sosialistiske retninger som er sjåvinistiske og rasistiske. Noen innen denne retningenj, som Marx svigersønn Paul Lafargue, var tilhenger av boulangismen og mente at en krig med Tyskland ville føre til væpning av folket med påfølgende revolusjon. Engels derimot hevdet at krig var det fremste middel til å unngå fremgang for de virkelige radikale krefter og til å knuse dem. Denne retningen og diskusjonen rundt den har stor relevans for å forstå hva som skjedde i Tyskland under fremveksten av nazismen og hitlerismen, og er viktig for å forstå lignende tendenser i dag.