Ungdomsskoleelevene i Bergen har aksjonert mot de nasjonale prøvene.
Med dette har de reist en debatt om disse prøvene som burde ha vært ført før
Stortinget vedtok å innføre dem for et år siden. Internasjonalt er det nemlig
en stor diskusjon om disse prøvene og mange av verdens fremste eksperter på
testing av elever og på utvikling av læreplaner mener at prøvene rett og slett
hindrer fornuftig utvikling av kvalitet i skolen og at de i tillegg fører til
en del skadelige pedagogiske og sosiale trekk. Det er på tide at den norske
offentlighet får høre om disse debattene og innsigelsene mot nasjonale prøver.
Her vil vi trekke frem to internasjonalt kjente eksperter sine
vurderinger av prøvetypen, professor emeritus i psykologi og statistikk ved
University of North Carolina Chapel Hill, Lyle W. Jones og professor Michael W.
Apple. Jones har i 35 år arbeidet med utvikling av prøver for grunnskolen i USA
i samarbeid med lærernes organisasjoner der. Apple er nå professor i læreplanarbeid
og utdanningspolitiske studier ved University of Wisconsin. Han har bak seg et
stort forfatterskap om disse emnene. Han er særlig opptatt av makt og demokrati
i undervisningen. I nr. 8, 9 og 10 av bladet Utdanning skrev han i fjor om
erfaringene fra flere steder i verden med den type reformer som Clemet nå går i
spissen for i Norge.
I 2001 holdt professor Lyle W. Jones et fordrag om nasjonale prøver
under sin såkalte William H. Angoff forelesning for The Educational Test Service
(ETS), et amerikansk ikkeprofittforetak som arbeider med å utvikle prøver og
bedre skoler. Han holdt et lignende foredrag i 1990 der han vurderte et
dokument som støttet planer for påbudte nasjonale prøver i skolene i
Storbritannia.
Tittelen på foredraget fra 2001 var ”National Tests and Education
Reform. Are They Compatible”. (Nasjonale prøver og utdanningsreformer. Kan
de forenes?) Utgangspunktet hans var
president Clinton sitt forsøk av 1997 på å få innført slike prøver i hele USA.
Utdanningsdepartementet i USA fremførte akkurat de samme begrunnelser for disse
prøvene som vi har sett under Clemet i Norge. Jones viser til at Iris Rothberg
allerede i 1995 skrev en overbevisende kritikk av bruk av obligatoriske prøver
av denne typen i tidsskriftet Science. Hennes
konklusjon var at et slikt testprogram nok bedrer testresultatene fra år til
år, men at de gjør det på en måte som koster mye, nemlig innsnevring av pensum
og økt frafall av elever.
Han sier at disse prøvene er altfor snevre til å måle mange viktige
saker som allmennutdanningen skal og må gi de unge. De er atskillig snevrere
enn de tradisjonelle prøvene som en har ved tentamener og eksamener. Og veldig
mye dårligere enn de prøvesystemene som han selv har vært med å utvikle i
samarbeid med lærerorganisasjonene i USA.
Han går også inn på erfaringene fra England. I 1988 vedtok
Thatcher-regjeringen Loven om utdanningsreform der et nasjonalt pensum og et
pålagt testsystem for å rapportere individuelle elevers utvikling hvert år, ble
innført skritt for skritt. Mellom 1989 og 1992 ble det så i England og
Wales utviklet et system for å teste
elevene som ble kalt Standard Achievement Tasks (SAT’s). (På norsk ”standard
prestasjonsoppgaver”.) Det var et omfattende prøveprogram som krevde 10 timers
lærertid per elev. Derfor ble den opprinnelige planen skrinlagt og erstattet
med tre timers papir- og blyantprøver. Og prøvene ble begrenset til
kjerneemner. I Skotland ble systemet forkastet i 1991 etter en folkeavstemning
som ble støttet av lærerne.
Det var enighet blant lærere om at det nye prøvesystemet smalnet inn
området for undervisning, det bevirket at en gjeninnførte gruppedeling etter de
resultater elevene oppnådde på testene og at barn med spesielle behov ble snytt
ved noen skoler. Lærere rapporterte også at det skjedde uetisk heving av
resultater ved noen skoler. I 1993 skulle det være en nasjonal eksamen ut fra
disse testene. Da ble det satt i gang en vellykket lærerboikott som fikk brei
støtte blant foreldrene.
Jones har selv jobbet i 35 år med å utvikle prøver for å teste grunnskoleelevers
kunnskaper i USA. Helt grunnleggende er mange øvelser, veldig mange flere enn
det som rimeligvis kan bli gjennomført for en deltaker i løpet av en time eller
to. Dette trengs for å dekke alt det som elevene lærer eller bør lære. Dessuten
er et annet grunnleggende moment at ikke noen resultater må kunne knyttes til
et enkelt barn, en klasse eller en skole. Prøvene skal brukes for
tilbakemelding til elev og foresatt for at eleven kan forbedre seg.
Et annet viktig moment ved denne typen tester og måling av dem er blitt
fremmet av norske professorer som har opplevd dette på kroppen etter de nye
reformene på Universitetene i Norge. I et oppslag i Bergens Tidende 12. mars i
år sier professor Per Lægreid ved Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap
ved Universitetet i Bergen at han ”frykter at utdanningssystemet skal bli
gjennomsyret av juks” og at ”det oppmuntres til å overrapportere suksess og
underrapportere fiasko”. Han sier også et de på hans institutt allerede ser en
klar tendens til at studentene jukser
mer. Rolf Rønning, professor i sosialpolitikk ved Høgskolen på
Lillehammer viser til ”undersøkelser som forteller om økt juksing med økt
konkurranseutsetting”. ”I grunnskolen snakkes det om lage rating for å gjøre
skolen mer brukervennlig. Undersøkelser fra England viser at lærerne hjelper
elevene å jukse. På den måten får skolen høyere rating. Det blir en form for
kappløp til bunnen.” Rønning kaller
disse reformene for ”et barn av nyliberalismen” og han sier at det landet som
er kommet lengst med å sette disse ideene ut i livet er New Zealand, men at
”der er de nå i ferd med å slå kontra”.
I sin artikkelserie i bladet Utdanning (www.utdanning.ws) i fjor underbygger og
utdyper professor Apple denne kritikken uten at det er plass til å referere det
her. Hans hovedpunkt er at disse prøvene ikke bidrar til bedre skoler, men at
de gjør mulig konkurranse mellom skoler, noe som igjen åpner for at skolene kan
drives etter nyliberale markedsideer, der mer ledelse og skarpere kontroll fra
toppen går hånd i hånd med fri konkurranse og fritt marked i bunnen.
Som vi ser er det mange spesialister som mener at den type tester som
de nasjonale prøvene er eksempler på, er svært betenkelige og rett frem skadelige
når det gjelder å utvikle utdanningsreformer som virkelig skaper en bedre
skole. Vi skal være takknemlige for at elevene ved ungdomsskolene i Bergen har
reist denne diskusjonen. Hvis det er så at Clemet sine reformforslag er
skadelige for utviklingen av skolen, så er det vel ikke så lurt å fortsette
langs denne veien. Det er lagt ut mer stoff om skolereformene på ”Terje Valens
hjemmeside”.
Stine Akre, bystyremedlem for RV i Bergen og medlem i komite for
oppvekst
Terje Valen, varamedlem for RV til bystyret og til komite for oppvekst