Kva er kommunisme – sitat frå Marx

Kva er kommunisme – tekstar frå Marx – samla av Terje Valen

Manifestet om kommunisme

Dei mest kjende definisjonane av kommunisme er frå Det kommunistiske partis manifest:

(Alle sitat er tatt frå Karl Marx, Friedrich Engels; Det kommunistiske manifest, omsett av Morten Falck og gjeve ut av tidsskriftet Røde Fane i 1998, til 150-årsjubileet for skriftet.)

”Det som særkjenner kommunismen er ikke avskaffelse av eiendom overhodet, men avskaffelsen av den borgerlige eiendommen.

Men den moderne borgerlige privateiendommen er det siste og mest fullendte uttrykk for en framstilling og tilegning av produkter som bygger på klassemotsigelser, på at noen utbytter andre.

I denne betydninga kan kommunistene sammenfatte sin teori i det ene uttrykket: Oppheving av privateiendommen.” (Side 62.)

”Kapitalen er et fellesprodukt og kan bare settes i bevegelse ved en felles virksomhet av flere samfunnsmedlemmer, ja i siste instans bare gjennom den felles virksomhet til alle samfunnets medlemmer.

Kapitalen er altså ingen personlig makt, den er en samfunnsmessig makt.

Når kapitalen blir forvandlet til en felleseiendom som tilhører alle samfunnsmedlemmer, så forvandler ikke personlig eiendom seg til samfunnseiendom. Det er bare eiendommens samfunnsmessige karakter som forvandler seg. Den mister sin klassekarakter.” (Side 62.)

”I det borgerlige samfunnet er det levende arbeidet bare et middel til å øke det oppsamla arbeidet. I det kommunistiske samfunnet er det oppsamla arbeidet bare et middel til å utvide, berike, befordre arbeidernes livsprosess.

I det borgerlige samfunnet hersker altså fortida over samtida, i det kommunistiske hersker samtida over fortida. I det borgerlige samfunnet er kapitalen sjølstendig og personlig, mens det virksomme individ er usjølstendig og upersonlig.

Og opphevinga av disse forholda kaller borgerskapet for oppheving av personlighet og frihet! Og med rette. Det dreier seg ganske riktig om å oppheve borgerpersonligheten, borgersjølstendigheten og borgerfriheten.” (Side 63.)

”Kommunismen tar ikke fra noen makta til å tilegne seg samfunnsmessige produkter, den fjerner bare makta til å underlegge seg fremmed arbeid gjennom denne tilegninga.” (Side 64.)

”Vi så allerede ovenfor at første skritt i arbeiderrevolusjonen er at proletariatet oppkaster seg til herskende klasse, kjemper gjennom demokratiet.

Proletariatet vil benytte sitt politiske herredømme til gradvis å fravriste borgerskapet all kapital, sentralisere alle produksjonsredskaper i hendene på staten, dvs. det som herskende klasse organiserte proletariat, og så raskt som mulig øke produktivkreftene.

Dette kan til å begynne med naturligvis bare skje ved hjelp av despotiske inngrep i eiendomsretten og de borgerlige produksjonsforholda, altså ved forholdsregler som ser ut til å være økonomisk utilstrekkelige og uholdbare, men som i bevegelsens løp går ut over seg sjølv og gjør videre inngrep mot den gamle samfunnsordenen påkrevet og er uunngåelige som middel til omveltning av hele produksjonsmåten. Disse forholdene vil naturligvis være ulike i de ulike landene. Men i de mest fremskredne landene vil det følgende temmelig allment kunne komme til anvendelse:

Ekspropriasjon av grunneiendommen og bruk av grunnrenta til statsoppgaver.
Sterkt progressive skatter.
Avskaffing av arveretten.
Konfiskerning av eiendommen til alle emigranter og opprørere.
Sentralisering av kreditten i statens hender gjennom en nasjonalbank med statskapital og absolutt monopol.
Sentralisering av transportvesenet i statens hender.
Økning av de statlige fabrikkene og produksjonsredskapene, oppdyrking og forbedring av jorda etter en felles plan.
Lik arbeidstvang for alle, oppretting av industrielle arméer, særlig for jordbruket.
Forening av bedriftene innafor landbruk og industri, arbeid for gradvis å overvinne forskjellen mellom by og land.
Offentlig og gratis oppdragelse av alle barn. Avskaffing av barnas fabrikkarbeid i sin nåværende form. Forening av oppdragelsen med den materielle produksjonen, osv.” (Side 68 – 69.”)

”Når klasseforskjellene under utviklingens gang er forsvunnet og all produksjon er konsentrert i hendene på de sammensluttete individene, så mister den offentlige makta sin politiske karakter. Den politiske makta i egentlig forstand er den organiserte makta til en klasse for å undertrykke en annen. Når proletariatet i kampen mot borgerskapet med nødvendighet forener seg til klasse, gjennom revolusjon gjør seg til herskende klasse og som herskende klasse med makt opphever de gamle produksjonsforholda, da opphever det med disse produksjonsforholda klassemotsigelsenes eksistensbetingelser, klassene i det hele tatt og dermed sitt eget herrdømme som klasse.” (Side 69.)

”I stedet for det gamle borgerlige samfunnet med sine klasser og klassemotsigelser trer en sammenslutning hvor den frie utviklinga av hver enkelt er betingelsen for alles frie utvikling.” (Manifestet side 70.)

Kritikk av Gothaprogrammet - om kommunisme (frå 1874).

Ein annan mykje sitert tekst der Marx snakkar om kommunismen er Kritikk av Gothaprogrammet. Forhistoria er interessant fordi kongressen i Gotha var ein samlingskongress der to tyske parti, Tysklands sosialdemokratiske arbeiderparti” (også kalla eisenacharar) og Det alminnelige tyske arbeiderforbund” (lasalletilhengarane) skulle gå saman i eit parti. Marx kritiserte her Lasalle og skisserte samstundes grunnleggande prinsipp for programmet til eit kommunistisk parti. Det var W. Liebknecht som saman med Hasselmann hadde forfatta Gothaprogrammet. Då Liebknecht fekk Marx sin kritikk la han det vekk og let ikkje andre får sjå det. Etter ein hard debatt var det Liebknecht/Hasselmann sitt utkast som blei vedtatt på kongressen i mai 1875. Dette programmet blei gjeldande til 1891. Her er ei kortfatta framstilling av historia frå Dagbladet Informasjon i Danmark:

”Da socialistlovene blev ophævet i Tyskland i 1890, skulle det tyske socialdemokrati genopbygges organisatorisk og programmæsigt. Partiets 2. program, Gothaprogrammet fra 1875 trængte til at blive afløst, og partiets ledende teoretiker Karl Kautsky stod som hovedforfatter til det partiprogram, der blev vedtaget på partiets kongres i Erfurt i 1891.

Erfurtprogrammet fjernede noget af det tankegods, der havde overlevet i Gothaprogrammet fra Ferdinand Lassalle. Det gjaldt bl.a. ideen om de statsstøttede produktionsforeninger. Samtidig trådte marxismen klarere igennem. Bl.a. i form af teorien om kapitalens koncentration og arbejdernes forarmelse. Samtidig forudså programmet en større hyppighed af økonomiske kriser og øget forskel mellem klasserne. Løsningen lå i offentlig overtagelse af produktionsmidlerne og i arbejderklassens internationale solidaritet.

Ved siden af programmets principielle marxistiske del lå imidlertid et arbejdsprogram, udformet af Eduard Bernstein. Denne del af programmede rummede i sig et opgør med marxismen. Bernstein afviste revolution som vej til socialismen, og arbejdsprogrammet var derfor koncentreret om reformforslag. Denne indbyggede konflikt i programmet udløste alvorlige stridigheder i partiet gennem 1890'erne.

A.J.

Vi ser at konflikten mellom ei revolusjonær og reformistisk linje har gjennomsyra det tyske sosialdemokratiske partiet.

La oss sitere dei stadene i Marx sin kritikk av Gothaprogrammet som direkte handlar om kommunisme. (sitat frå Karl Marx: Kritikk av Gothaprogrammet, A/S Norsk forlag Ny Dag, Oslo 1951.)

I forslag til Gothaprogram står det i paragraf 3: ”Arbeidets frigjøring krever at arbeidsmidlene heves til å bli samfunnets felleseie og at det totale arbeid blir kooperativt ordnet med rettferdig fordeling av arbeidsutbyttet.”

Etter ei side med kritikk fortsett Marx slik: ”Kjernen består i at i dette kommunistiske samfunn må enhver arbeider få et ”uavkortet” lassallesk ”arbeidsutbytte.

La oss så ta ordet ”arbeidsutbytte” i betydningen produktet av arbeidet. Da er det kooperative arbeidsutbytte det samfunnsmessige totalprodukt.

Fra dette må en trekke:

For det første: dekning til å erstatte de oppbrukte produksjonsmidler.

For det annet: ytterligere en del til utvidelse av produksjonen.

For det tredje: reserve- eller forsikringsfond mot uhell, forstyrrelser som følge av naturkatastrofer osv.

Disse fradragene fra det ”uavkortete arbeidsutbytte” er en økonomisk nødvendighet, og størrelsen av dem blir å fastsette etter de midler og krefter som er for hånden, dels på grunnlag av sannsynlighetsberegning; men de kan ikke på noen måte beregnes ut fra rettferdighetsnormer.

Det står så igjen den andre delen av totalproduktet, bestemt til å tjene som konsumpsjonsmidler.

Før det kommer til deling mellom individene, går det atter fra dette:

For det første: De alminnelige forvaltningskostnader som ikke hører med til produksjonen.

Denne delen blir fra første stund meget betydelig innskrenket sammenliknet med i det nåværende samfunn, og minker i samme monn som det nye samfunnet utvikler seg.

For det annet: det som er bestemt til å tilfredsstille fellesbehov som skoler, tiltak for å bevare helsen osv.

Denne delen vokser fra første stund betydelig sammenliknet med i det nåværende samfunn og tiltar i samme monn som det nye samfunnet utvikler seg.

For det tredje: fonds for arbeidsudyktige osv., kort sagt til det som i dag hører inn under den offentlige fattigforsorg.

Først nå kommer vi til den ”fordeling” som programmet, under innflytelser fra Lasalle, på sin bornerte måte har innskrenket seg til alene å ta i betraktning – nemlig til den del av konsumpsjonsmidlene som blir fordelt blant de individuelle produsenter innenfor kooperativet.

Det ”uavkortede arbeidsutbytte” har allerede underhånden forvandlet seg til det ”avkortede”, skjønt det som tas fra produsenten i hans egenskap av privatindivid kommer ham direkte eller indirekte til gode i hans egenskap av samfunnsmedlem.

Liksom frasen om det ”uavkortede arbeidsutbytte” er forsvunnet, forsvinner nå frasen ”arbeidsutbytte” overhodet.

Innenfor det kooperative samfunn, som grunner seg på felleseie til produksjonsmidlene, bytter ikke produsentene sine produkter; like så lite fremtrer det arbeid som er nedlagt i produktene som disse produktenes verdi, som en materiell egenskap de er i besittelse av, siden her – i motsetning til i det kapitalistiske samfunn – de individuelle arbeider ikke lenger eksisterer som bestanddeler av totalarbeidet på en omvei, men umiddelbart. Ordet ”arbeidsutbytte”, som også i dag er forkastelig på grunn av sin dobbelttydighet, mister såleis enhver mening.

Det vi her har å gjøre med er et kommunistisk samfunn, ikke slik dette har utviklet seg på sitt eget grunnlag, men tvert om slik dette nettopp utgår av det kapitalistiske samfunn – som altså i enhver henseende: økonomisk, moralsk, intellektuelt ennå er beheftet med føflekker fra det gamle samfunnet, fra hvis skjød det stammer. I samsvar med dette får den enkelte produsent tilbake – etter fradragene – nøyaktig det han gir samfunnet. Det han har ytt samfunnet er sitt individuelle arbeidskvantum. For eksempel består den samfunnsmessige arbeidsdag av summen av de individuelle arbeidstimer; den enkelte produsents individuelle arbeidstid er den del som han yter til den samfunnsmessige arbeidsdag – hans andel i den. Han får av samfunnet en kvittering for at han har ytt så og så mye arbeid (etter hans arbeid for de sosiale fonds er trukket fra), og med denne kvittering trekker han av det samfunnsmessige forråd av konsumpsjonsmidler ut så mye som like mye arbeid koster. Det samme kvantum arbeid som han har ytt samfunnet i en form, får han tilbake i en annen.

Her hersker åpenbart det samme prinsipp som det som regulerer varebyttet, for så vidt som dette er bytte av like verdier. Innhold og form er forandret, fordi under de endrede omstendigheter ingen kan yte noe annet utenom sitt arbeid, og fordi på den annen side intet annet enn individuelle konsumpsjonsmidler kan gå over i den enkeltes eiendom. Men hva angår fordelinga av disse siste blant de enkelte produsenter, hersker det samme prinsipp som ved bytte av vareekvivalenter – det blir byttet like mye arbeid i én form mot like mye arbeid i en annen.

Den like rett er derfor her framleis i prinsippet – den borgerlige rett, skjønt prinsipp og praksis ikke lenger ligger i tottene på hverandre, mens bytte av ekvivalenter i varebyttet bare eksisterer i gjennomsnitt, ikke i det enkelte tilfelle.

Trass i dette fremskritt er denne like rett framleis beheftet med en borgerlig begrensning. Produsentenes rett er proporsjonal med deres arbeidsytelser; likheten består i at det blir målt med den samme målestokk, arbeidet.

Men den ene er fysisk eller intellektuelt den andre overlegen, yter altså på samme tid mer arbeid eller er i stand til å arbeide lengre tid; og arbeidet må for å kunne tjene som mål bestemmes etter sin utstrekning eller intensitet, for ellers ville det opphøre å være målestokk. Denne like rett er ulik rett for ulikt arbeid. Den anerkjenner ingen klasseforskjell, fordi den ene er bare arbeider liksom enhver annen, men den anerkjenner stilltiende den ulike individuelle begavelse og derfor ulike individuelle yteevne som naturlige privilegier. Den er derfor etter sitt innhold ulikhetens rett, som all rett. Retten kan ifølge sitt vesen bare bestå i anvendelse av en lik målestokk. Men de ulike individer (og de var ikke forskjellige individer hvis de ikke var ulike) er målbare med en lik målestokk bare for så vidt en bringer dem inn under den felles synsvinkel, ser dem fra en bestemt side, for eksempel i dette tilfelle betrakter dem bare som arbeidere og ut over dette ikke ser noe i dem, ser bort fra alt annet. Videre: Den ene arbeider er gift, den andre ikke, én har flere barn enn den andre osv. For å unngå alle disse misforhold måtte retten i stedet for være lik vært ulik.

Dette misforhold er imidlertid uunngåelig i den første fasen av det kommunistiske samfunn slik det er når det nettopp har utgått av det kapitalistiske samfunn etter langvarige fødselsveer. Retten kan aldri være høyere enn samfunnets økonomiske struktur og dets kulturutvikling som er betinget av denne.

I en høyere fase av det kommunistiske samfunn, etter at individenes slavebundne underordning under arbeidsdelinga og dermed også motsetningen mellom åndsarbeid og kroppsarbeid er forsvunnet, etter at arbeidet ikke bare er et middel til livets opphold, men selv er blitt det fremste livsbehov, etter at også produktivkreftene har vokst samtidig med individenes allsidige utvikling og alle kildene til fellesskapets rikdom flyter mer rikelig – først da kan den snevre borgerlige retts horisont helt overskrides og samfunnet skrive på sine faner: Fra enhver etter hans evne, til enhver etter hans behov.” (Side 13-17.)

”Spørsmålet blir da: Hvilken omdannelse vil statsvesenet gjennomgå i et kommunistisk samfunn? Med andre ord: Hvilke samfunnsmessige funksjoner som er analoge med de nåværende statsfunksjoner vil der bli tilbake? Dette problemet kan bare besvares vitenskapelig, og en kommer ikke problemet et loppesprang nærmere om en aldri så mange tusen ganger parer ordet folk med stat.

Mellom det kapitalistiske og det kommunistiske samfunn ligger perioden med det førstes revolusjonære omdannelse til det andre. Til den svarer også en politisk overgangsperiode, hvis stat ikke kan være noe annet enn proletariatets revolusjonære diktatur.

Programmet befatter seg imidlertid verken med dette siste eller med det framtidige statsvesen i det kommunistiske samfunn.

Dets politiske krav inneholder ingenting utover den gamle verdenskjente demokratiske lekse: alminnelig valgrett, direkte lovgivning, folkets rettigheter. Folkevæpning osv. De er ikke noe annet enn et ekko av det borgerlige Folkepartiet, Fred- og frihetsligaen. Det er alt sammen krav som, for så vidt de ikke er drevet ut i det fantastiske, allerede er realisert” (Side 24 – 25.)

Etter dette skal vi ta for oss Marx sin oppsummering av viktige trekk frå Pariskommunen i 1871 frå artikkelen Borgarkrigen i Frankrike.

Borgarkrigen i Frankrike – om kommunismens første fase (frå 1871).

”Men arbeidarklassen kan ikkje heilt enkelt ta makta over den ferdige statsmaskina og setje han i rørsle for sine eigne mål.

Den sentraliserte statsmakta, med organa sine som er over alt – ein ståande hær, politi, byråkrati, presteskap og domarstand – organ som var planmessig bygd opp med ein systematisk og hierarkisk arbeidsdeling, stamma frå tida under det absolutte monarkiet, der ho tente det framvoksande borgarskapet som eit mektig våpen i den kampen det førte mot føydalismen.” (Marx, Engels Werke [MEW], bind 17, side 336, omsett av TV.)

”I den grad som framgangen i den moderne industrien utvikla klassemotsetnaden mellom kapital og arbeid og utvida og fordjupa denne, fekk statsmakta i same grad meir og meir karakter av ei offentlig valdsmakt for å undertrykke arbeidarklassen, det fekk karakter av ein maskin for klassevelde.” (Same stad, omsett av TV.)

”Overfor den trugande oppreisten til proletariatet nytta den samla eigarklassen nå statsmakta omsynslaust og frekt som kapitalens sitt nasjonale krigsverktøy mot arbeidet. Men det varige korstoget deira mot den produserande massen tvinga han ikkje berre å utstyre den utøvande makta med stadig større undertrykkingsmakt, men den tvinga dei og å ta frå deira eiga parlamentariske skydd – nasjonalforsamlinga – alle forsvarsmiddel mot den utøvande makta. Den utøvande makta i form av personen Louis Bonaparte sto for døra. Det konkrete resultatet av republikken til ”ordenspartiet” var det andre keisardømmet.” (MEW, bind 17, side 337, omsett av TV.)

”Imperialismen er den mest prostituerte og endelige forma for einkvar statsmakt som var kalla til live av det nyoppståtte borgarlige samfunnet som verktøy for si eiga frigjøring frå føydalismen og som det fullt utvikla borgarlige samfunnet hadde omdanna til eit verktøy for å undertrykke arbeidet gjennom kapitalen.

Kommunen var den direkte motsetnaden til keisardømmet. Ropet på ein ”sosial republikk” som proletariatet i Paris lanserte gjennom februarrevolusjonen, uttrykte det ubestemte kravet på ein republikk som ikkje bare skulle fjerne klasseherredømmet sin monarkiske form, men klasseherredømmet sjølv.

Paris som var midtpunkt og sete for den gamle regjeringsmakta og samstundes det samfunnsmessige tyngdepunktet til den franske arbeidarklassen, Paris hadde gått til væpna oppstand mot forsøket til Thiers og kålgodseigarane hans på å opprette att og gjøre evig den gamle regjeringsmakta som var overlevert frå keisardømmet. Paris kunne bare yte motstand då det som ein følgje av at det var omlægra og var kvitt hæren og hadde sett ein nasjonalgarde i staden som for det meste var samansett av arbeidarar. Denne kjennsgjerninga galdt det no å omdanne til ei varig innretting.

Det første lovvedtaket til kommunen var derfor å undertrykke den ståande hæren og erstatte han med det væpna folket.

Kommunen blei danna av dei representantane som blei vald gjennom allmenn stemmerett i dei forskjellige områda i Paris. Dei var ansvarlige og kunne avsettast når som helst. Fleirtalet av dei var sjølvsagt arbeidarar eller godtekne representantar for arbeidarklassen.

Kommunen skulle ikkje vere ei parlamentarisk, men ei arbeidande forsamling, utøvande og lovgjevande på same tid.

Politiet, som til no hadde vore eit verktøy for statsregjeringa, blei straks fråtatt alle dei politiske eigenskapar og omdanna til eit ansvarlig verktøy for kommunen, og kunne avsettast når som helst.

Slik var det og med funksjonærane i alle dei andre greinene av den offentlige administrasjonen.

Frå medlemmene i kommunen og nedetter måtte den offentlige tenesta bli utført for arbeidarlønn. Dei tileigna rettane og representasjonspengane til dei som hadde høge statspostar forsvann med desse personane sjølve.

Dei offentlig kontora slutta med å vere privateigedommen til sentralregjeringa sine handlangarar.

Ikkje bare administrasjonen av byen, men heile det initiativet som til no hadde blitt utøvd av staten, blei no lagd i hendene på kommunen.

Då den ståande hæren og politiet, verktøya for den materielle makta til den gamle regjeringa, var fjerna, gjekk kommunen straks vidare for å bryte det åndelige undertrykkingsverktøyet, prestemakta; den bestemte oppløysing og oreigning av alle kyrkjer, så framt dei var eigande forsamlingar. ---

Alle utdanningsinstitusjonar blei opna for gratis bruk og samstundes reinska frå all innblanding frå stat og kyrkje. Med det var ikkje bare skolegang blitt tilgjengelig for alle, men også vitskapen sjølv blei fridd frå dei stengsla som klassefordelar og regjeringsmakt hadde pålagd han.

Tenestemenna innan rettsvesenet miste heile det tilsynelatande sjølvstendet sitt som bare hadde tent til å skjule underkastinga deira under dei ymse påfølgande regjeringane som dei hadde sverja truskap til ein etter ein for så å bryte eiden sin. Som alle andre offentlige tenarar skulle dei no vere valde, ansvarlig og avsettelige.” (MEW, bind 17, side 338-339. Omsett av TV.)

Etter dette polemiserer Marx mot dei som såg på kommunen som noe som stod i motsetnad til ei sentralisert nasjonal regjering – men det går eg ikkje nærare inn på her. Og han viser korleis kommunen var i stand til å smi band til bøndene – men det går eg heller ikkje nærare inn på no. Eg skal bare avslutte med ein del fleire sitat om karakteren og tiltaka til kommunen.

”Då kommunen slik var den sanne representanten for alle dei sunne elementa i det franske samfunnet og i tillegg den verkelig nasjonale regjeringa, så var han samstundes som arbeidarregjering, som dristig forkjempar for arbeidet si frigjøring, internasjonal i heile tydinga av ordet.” (MEW, bind 17, side 346. Omsett av TV.)

”Dei store sosiale tiltaka til kommunen var hans eigen arbeidande eksistens. Dei særskilde tiltaka kunne bare gi vink om i kva for retning ei regjering av folket for folket gjekk. Mellom desse finn vi avskaffing av nattarbeidet til bakarlærlingane; forbod under trussel om straff mot den vanlige praksisen til arbeidsgjevarane med å presse lønna ned gjennom å gi pengebøtar til arbeidarane med all slags påskott – ei framferd der arbeidsgjevaren var både lovgjevar, dommar og den som eksekverte dommen og i tillegg tok pengane. Eit anna tiltak av same art var utlevering av alle stengde verkstader og fabrikkar til arbeidarorganisasjonar med atterhald om erstatning same om kapitalisten var flykta eller om han føretrakk å innstille arbeidet.” (MEW, bind 17, side 347. Omsett av TV.)

”Den endringa som kommunen hadde fått til i Paris var verkelig vedunderlig Ikkje noe spor meir etter det konkurrerande Paris til det andre keisardømmet. Paris var ikkje meir samleplassen for britiske grunneigarar, irske lordar i utlandet, tidligare amerikanske slavehaldarar og oppkomlingar, tidligare russiske godseigarar med liveigne og valakiske adelsmenn. Ikkje fleire lik på likhuset for uidentifiserte daude, ingen nattlige innbrot meir og mest ikkje noen tjuveri; sidan februardagane i 1848 var Paris enno ein god trygg og de utan noen som helst politi.

”Vi”, sa eit medlem av kommunen, ”vi høyrer nå ikkje meir om mord, ran og vald mot personar: det ser ut om politiet har slept med seg alle dei konservative vennene sine til Versailles”.

Luksushorene hadde igjen fått ferten av vernarane sine – dei flykta familiefedrane, religionen og framfor alt eigedommen. I staden for dei kom dei verkelige kvinnene i Paris opp til overflata igjen – heroiske, modige og oppofrande slik som kvinnene i antikken. Paris, arbeidande, tenkande, kjempande, blomande som strålte i begeistring over sitt historiske initiativ og som i førebuingane til eit nytt samfunn nesten hadde glømt kannibalane som sto ved portane.” (MEW, bind 17, side 348-349. Omsett av TV.)

Dette var altså Marx si samanfatting av viktige trekk ved det første forsøket på å opprette kommunisme i moderne tid. Som vi ser dreier det seg om kommunismen sin første fase, den som vi no ofte kallar for sosialisme.

Men det fins også mange andre plassar der Marx snakkar om kommunisme. Vi skal sjå på ein del av dei. Vi går nå tilbake til noen av dei tidligare skriftene hans.

Den tyske ideologi om kommunisme (frå 1845-46)

”Den sosiale (dvs. felles) makta, altså den mangedobla produktivkrafta som oppstår på grunn av arbeidsdelinga og det samvirket mellom dei ulike individa som oppstår ut frå dette, denne sosiale makta trer fram for desse individa, ikkje som deira eiga, sameinte kraft, men som ei framand makt som står utanfor dei. Dette skjer fordi samvirket sjølv ikkje er frivillig. Det er oppstått i ei naturgitt, primitiv utvikling.

Menneska veit ikkje kor denne makta kjem frå eller kva veg ho går, dei kan altså ikkje lenger bestemme over ho. Denne makta går tvert imot gjennom ei rekkje utviklingstrinn som er uavhengige av menneska sine ønske og handlingar. Denne "framandgjeringa" kan vi sjølvsagt berre oppheve under to praktiske føresetnader.

For at ho skal blir ei "utåleleg" makt, dvs. ei makt vi gjer revolusjon mot, er det nødvendig at ho har gjort massen av menneske absolutt "eigedomslaus", og det i motseiing til ei eksisterande verd av rikdom og danning, noko som føreset ein kraftig auke av produktivkrafta - ei høg grad av utvikling av produktivkrafta. På den andre sida er denne utviklinga av produktivkreftene (som samstundes fører fram til den empiriske eksistens som føreligg i menneska sin verdshistoriske eksistens i staden for berre den lokale eksistensen) ein heilt nødvendig praktisk føresetnad, også fordi at utan den ville berre mangelen blitt gjort alminneleg, og derfor ville med tilstanden av naud, heile striden om det nødvendige byrje på nytt, og ein ville få heile den gamle driten opp att. (Pax, Marx Engels Verker i utvalg, b.2, s.75. Omsett til nynorsk av TV.)

Her må vi føye til at dette er den viktigaste grunnen til at dei ikkje kan føre vidare politiske kommunistiske (eller sosialistiske) revolusjonar i fattige land til sosiale revolusjonar. Dei sist hendingane i verdshistoria viser klårt at ein nettopp på grunn av naud har fått "heile den gamle driten opp att".

”Det er berre med ei universell utvikling av produktivkreftene at eit universelt samkvem mellom menneska kan oppstå, eit samkvem som skaper den "eigedomslause" masse samstundes i alle folk (alminneleg konkurranse), som gjer kvart folk avhengig av omveltingane i dei andre folka og som endeleg set "verdshistoriske" empiriske individ i staden for dei lokale individa. Utan dette kunne berre 1)kommunismen eksistere som ei lokal hending og 2)samfunnet sine makter kunne ikkje ha utvikla seg som universelle og dermed utolelege makter. Dei ville ha heldt fram med å ha vore heimleg-overtruiske "omstende" og 3) ei kvar utviding av samkvemmet ville ha oppheva den lokale kommunismen.

Kommunismen er empirisk berre mogeleg som ei handling frå dei herskande folka si side på "ein gong" eller samstundes, noko som føreset produktivkrafta og dermed verdssamkvemmet si universelle utvikling.” (Pax, b.2, s.75-76.)

”Kommunismen er for oss ikkje noen tilstand som gjørast verkelig, ikkje noe ideal som verkeligheita har å rette seg etter. Vi kallar den verkelige rørsla som opphever den noverande tilstanden som kommunisme.” (Side 76.)

”Men det er like mykje empirisk slege fast at med omveltinga av den eksisterande samfunnsmessige tilstanden gjennom den kommunistiske revolusjon og opphevinga av eigedommen som følgjer med den, vil denne makta, som i auga til dei tyske teoretikarane er så mysteriøs, bli oppløyst. Etter det vil frigjevinga av kvart einskild individ bli verkeleggjort i samme grad som historia heilt ut blir verdshistorie.

At individet sin verkelege andelege rikdom er heilt avhengig av rikdommen i individet sine verkelege forhold og samband, skulle vere klårt etter det som er sagt. Dei einskilde individa vil først på den måten bli fritt frå dei ulike nasjonale og lokale (regionale) hindringar, komme i praktisk samband med heile verda sin produksjon (også den andelege) og bli sett i stand til å skaffe seg sjansen til å nyte denne allsidige produksjonen frå heile jorda (menneska sitt skaparverk).

Den altomfattande avhengigskap, denne naturgitte forma for verdshistorisk samvirke mellom individa, blir gjennom denne kommunistiske revolusjonen forvandla til kontroll og medvete herredømme over desse maktene skapte av menneska sin påverknad seg imellom, som til no har imponert og herska over dei som absolutt framande makter.” (Pax, b.2, s.78.)

”Det viser at det på kvart trinn i historia finst eit materielt oppstått forhold til naturen og individa imellom som kvar generasjon får overlevert frå den førre, ei mengd av produktivkrefter, kapitalar og omstende som på den eine sida blir modifisert av den nye generasjonen, men som på den andre sida også bestemmer livsvilkåra til denne generasjonen og gir han ei bestemd utvikling, ein bestemd karakter, - altså at omstenda like mykje skaper menneska som menneska skaper omstenda." (Pax, b.2, s.79, omsett av T.V.).

”Desse gitte livsvilkåra, som dei ulike generasjonane tek over, avgjer også om dei periodiske skakingane som gjentar seg i historia, kjem til å bli sterke nok eller ikkje til å omstyrte basisen for alt det beståande. Og viss ikkje desse materielle elementa for ei total omvelting, nemleg på den eine sida dei eksisterande produktivkreftene og på den andre sida danninga av ein revolusjonær masse som gjer revolusjon ikkje berre mot einskilde vilkår innan det gamle samfunnet, men mot sjølve den gamle "livsproduksjonen", mot "totalverksemda" dette samfunnet bygger på, viss altså ikkje desse materielle elementa er tilstades, så er det totalt likegyldig for den praktiske utviklinga om ideen om denne omveltinga har blitt uttalt hundre gongar, noko som kommunismen si historie provar.” (Pax, b.2, s.80.)

”Konkurransen isolerer individa, ikkje berre borgarane, men i endå høgare grad proletarane frå kvarandre, til tross for et det bring dei saman. Derfor tek det lang tid før desse individa kan sameine seg, heilt bortsett frå at ei slik sameining - viss han ikkje skal vere heilt lokal - føreset at dei nødvendige midla, dei stor industribyane og dei billege og hurtige kommunikasjonane først må vere skapt av storindustrien. Derfor kan kvar organisert makt som står mot desse individa som lever isolert og under forhold som stadig reproduserer denne isolasjonen, først overvinnast etter langvarige kampar. Å forlange noko anna ville vere det same som å forlange at konkurransen ikkje eksisterte i denne bestemte epoken av historia eller at individa skal la vere å ta omsyn til forhold som dei i isolasjonen sin ikkje har kontroll over.” (Pax, b.2, s. 104-105.)

”Borgarskapet er, fordi det er ein klasse og ikkje lenger ein stand, nøydt til å organisere seg i nasjonal målestokk og ikkje lokalt, og nøydt til å kle gjennomsnittsinteressene sine i allmenn form.

Gjennom at privateigedommen har frigjort seg frå fellesskapen har staten utvikla seg til å få ein særskild eksistens ved sida av og utanfor det sivile samfunn. Men staten er likevel ikkje noko anna enn den forma for organisasjon som borgarskapet nødvendig kjem fram til for å kunne skape ein garanti seg imellom for eigedommen og interessene sine både utover og innover.

Sidan staten er den forma som individa i den herskande klassen bruker for å gjere dei felles interessene sine gjeldande og der det sivile samfunnet i ein epoke finn det samlande uttrykket sitt, vil alle felles institusjonar også bli formidla gjennom staten - dei vil få ei politisk form.

Privatretten utviklar seg samstundes med privateigedommen ut frå oppløysinga av den naturgitte fellesskapen.

I privatretten uttalast dei eksisterande eigedomsforholda som resultat av ein allmenn vilje. Dette er ein illusjon som juristane er dei materielle representantane for.” (Pax, b.2, s.105-109.)

”Vi har hittil tatt vårt utgangspunkt i produksjonsinstrumenta, og har allereie vist at privateigedommen var nødvendig for visse industrielle utviklingstrinn. I den ekstraktive industrien fell privateigedommen enno heilt saman med arbeidet. I den småindustrien og i alt jordbruk som hadde vore til Marx si tid, var eigedommen ein nødvendig konsekvens av dei eksisterande produksjonsinstrumenta. Men i storindustrien er motsetninga mellom produksjonsinstrument og privateigedom først storindustrien sitt produkt, og han må då vere høgt utvikla. Først i og med storindustrien er opphevinga av privateigedommen mogeleg.” (Pax, b.2, s.109-110.)

”Det er altså komme så langt at individa må tileigne seg den eksisterande heilskap av produktivkrefter, ikkje berre for å nå fram til eigenverksemda, men rett og slett for å sikre eksistensen sin. Tileigninga er først og fremst vilkårsbestemt av den gjenstanden som skal tileignast - nemleg produktivkreftene som har utvikla seg til ein totalitet og som berre eksisterer innan eit universelt samkvem. Tileigninga må altså allereie sett frå den sida ha ein universell karakter, ein karakter som svarer til produktivkreftene og samkvemmet.

Tileigninga av desse kreftene i seg sjølv er ikkje anna enn utviklinga av dei individuelle evnene som svarer til dei materielle produksjonsinstrumenta. Tileigninga av ein totalitet av produksjonsinstrument er allereie av den grunn ei utvikling av ein totalitet av evner hos individa sjølv.

Vidare er tileigninga vilkårsbunden av dei individa som utfører ho. Berre dagens proletarar, som er stengd ute frå einkvar eigenverksemd, er i stand til å få tvinga gjennom den fulle eigenverksemda si som ikkje lenger er primitiv og som går ut på å tileigne seg ein totalitet av produktivkrefter og utvikling av ein totalitet av evner som er vilkårsbunden av dette.

Alle tidlegare revolusjonar var primitive. Individa si eigenverksemd var avgrensa av avgrensa produksjonsinstrument. Dei tileigna seg dette avgrensa produksjonsinstrumentet og kom derfor ikkje lengre enn til noko nytt avgrensa. Produksjonsinstrumenta deira vart eigedommen deira, men dei var sjølv framleis underlagd arbeidsdelinga og sitt eige produksjonsinstrument. Ved alle tileigningar til no vart ein masse av individ underlagd eit einaste produksjonsinstrument.

Når proletarane tileignar seg må ein masse av produksjonsinstrument underleggast kvart individ og eigedommen må tilfalle alle. Det moderne, universelle samkvem kan ikkje leggast under individa på annan måte enn ved at det underleggast alle.

Tileigninga er vidare vilkårsbestemt av den måten ho må fullførast på. Ho kan berre gjennomførast som ei sameining, som på grunn av proletariatet sin karakter berre kan vere universell. Og ho kan berre gjennomførast gjennom ein revolusjon, kor på den eine sida makta til den tidlegare produksjons- og samkvemsforma og til den tidlegare samfunnsstrukturen, blir styrta, og kor proletariatet sin universelle karakter og den nødvendige energien for å gjennomføre tileigninga utviklar seg, og kor proletariatet kvittar seg med alt som enno er igjen etter den tidlegare stillinga det hadde i samfunnet.

Først på dette trinnet fell eigenverksemda saman med det materielle liv, saman med individa si utvikling til totale individ og frigjering frå primitivitet. Dermed blir det overreinstemming mellom arbeidet si forvandling til eigenverksemd og forvandlinga av det tidlegare vilkårsbestemte samkvemmet til samkvem mellom individa som slike.

I og med at dei sameinte individa tileigner seg dei totale produktivkreftene, opphøyrar privateigedommen.” (Pax, b.2, s.112-113).

Marx seier så at ut frå den historieoppfatninga han har lagt fram kjem vi fram til følgjande resultat:

”1) I utviklinga av produktivkreftene kjem vi fram til eit trinn der det blir brakt fram produktivkrefter og samkvemsformer som under dei eksisterande forholda berre gjer skade, som ikkje lenger er produktivkrefter men øydeleggingskrefter (maskineri og pengar) - og i samanheng med dette voks det fram ein klasse som skal bere alle byrdene i samfunnet utan å nyte fordelane, som blir trengt ut av samfunnet og inn i eit avgjort motsetnadsforhold til alle andre klassar. Ein klasse som utgjer fleirtalet av all medlemma i samfunnet og kor medvitet om ein grundig revolusjon, det kommunistiske medvitet, har utgangspunktet sitt - eit medvit som sjølvsagt og kan danne seg blant dei andre klassane ut frå eit studium av denne klassen si stilling.

2) Dei vilkåra som bestemte produktivkrefter kan brukast under, har utspringet sitt i ein bestemt samfunnsklasse sitt herredømme. Den sosiale makta til denne klassen som går ut frå den eigedommen han har, får det praktisk-idealistiske uttrykket sitt i den statsforma som er framherskande til kvar tid, og derfor er einkvar revolusjonær kamp retta mot ein klasse som til då har hatt makta.

3) I alle tidlegare revolusjonar har karakteren av verksemda vore urørt, det har berre dreidd seg om ei anna fordeling av denne verksemda, ei ny fordeling av arbeidet til nye personar, medan den kommunistiske revolusjonen rettar seg mot sjølve den karakteren verksemda har hatt til no, han fjernar arbeidet i den forma det no har som lønnsarbeid og opphevar alle klassar sitt herredømme saman med klassane sjølv, fordi denne revolusjonen drivast fram av ein klasse som ikkje lenger reknast som ein klasse i samfunnet, ikkje godkjennast som klasse og allereie er eit uttrykk for oppløysinga av alle klassar, nasjonalitetar osv. innan det noverande samfunnet.

4) Både til å frambringe dette kommunistiske medvitet i massemålestokk og til å gjennomføre sjølve saka, er det nødvendig å endre menneska i massemålestokk, og ei slik endring kan berre skje i ei praktisk rørsle, i ein revolusjon. Revolusjonen er altså ikkje berre nødvendig fordi den herskande klassen ikkje kan styrtast på nokon annan måte, men også fordi den styrtande klassen berre i ein revolusjon kan komme så langt at han kvittar seg med heile den gamle dritten og blir i stand til å grunnlegge samfunnet på nytt.” (Pax, b.2, s.114).

Fleire tekstar der Marx omtalar kommunisme

Eg vil her ta utgangspunkt i fire svært interessante tekstar om kommunismen som Marx har skrive.

a) Det er ein bolk på 14 sider i "økonomisk-filosofiske manuskript" som er kalla "Privateigedom og kommunisme" (Pax, Marx Engels Verker i utvalg, b.1, s.120-133 og Falken s.226-247).

b) Det er ein bolk på vel 6 sider i "Feuerbach" som er kalla "Kommunisme. Produksjon av sjølve samkvemsforma." (Pax, Verker i utvalg, b.2, s.115-122).

c) Det er nokre avsnitt frå siste delen av "Grunntrekk i kritikken av den politiske økonomien" ("Grundrisse") Sjå Karl Marx: "Grunddragen i kritiken av den politiska ekonomin i urval av Sven-Erik Liedman", Tema teori 5, Zenit . Raben & Sjøgren, 1971 og Karl Marx: "Grundrisse", Penguin 1973. Det utvalet som du finn i Tema si bok kan du og finne på dansk i boka "Kritik av den politiske økonomi, Grundrids, udvalgt og oversat av Kjeld Schmidt", Bibliotek Rhodos 1970. Prinsippet for utvalet er at dei tek med det som ikkje er teke nærare opp att i "Kapitalen".

d) Det er tredje del av 48. kapittel i 3. bind av "Kapitalen".

Kjernen i Marx si forståing av kommunismen er at menneska opphever motsetninga mellom seg sjølv og resten av naturen gjennom å ta kontroll med sine eigne produktive krefter.

Han skriv slik om dette: "Kommunismen skiljar seg frå alle tidlegare rørsler ved at han snur opp ned på grunnlaget for alle tidlegare produksjons- og samkvemsforhold. For første gong blir alle naturgitte føresetnader handsama som noko som er skapt av tidlegare menneske. Desse føresetnadene får fjerna frå seg primitiviteten sin og blir underlagd dei sameinte individa si makt. Innføringa av kommunismen er derfor vesentleg ei økonomiske hending, det er oppretting av dei materielle vilkår for denne sameininga. Med dette blir dei eksisterande vilkåra gjort om til vilkår for at individa kan sameinast. Det eksisterande som kommunismen skapar er såleis det verkelege grunnlaget for å umogeleggjere alt som eksisterer uavhengig av individa, i den utstrekninga dette eksisterande likevel ikkje er anna enn eit produkt av individa sitt samkvem til då." (Pax, b.2, s.115).

Marx sine refleksjonar om kommunisme i dei økonomisk-filosofiske manuskripta er svært interessante. Vi må derfor sjå litt nærare på dei før vi kjem tilbake til "Den tyske ideologi. Feuerbach". Marx skriv her om utviklinga av kommunismen. (Falken, s.226 og utetter.)

”Opphevinga av sjølvframandgjeringa følgjer same veg som utviklinga av sjølvframandgjeringa gjer. Altså: utan ein høgt utvikla kapitalisme er ikkje kommunismen mogeleg.”

Slik Marx såg det i 1844 hadde kommunismen allereie då gått gjennom ei utvikling. ”Først hadde folk berre sett privateigedommen frå den objektive sida si (som ting) - endå om arbeidet vart oppfatta som vesenet til privateigedommen. Eksistensforma til privateigedommen vart derfor kapitalen som skulle opphevast "som sådan". (Arbeidet skulle ikkje opphevast.) Det var dette Proudhon meinte.

Eller så vart den spesielle uttrykksforma for arbeidet, at det var nivellert, oppstykka og derfor ufritt arbeid, oppfatta som årsaka til at privateigedommen er så skadeleg og så framandgjort for menneska. For å rette på dette kravde nokre at dei industridrivande skal ha fullt herredømme og at arbeidarane må få betre kår. Det var dette Saint-Simon meinte.”

Den rå eller primitive kommunismen

”Endeleg er kommunismen det positive uttrykket for den oppheva privateigedommen. Han var i første rekke den allmenne privateigedommen.

Då kommunismen fattar dette forholdet allment, er han i den første forma si ei allmenngjering og fullbyrding av dette forholdet. Derfor viser kan seg i dobbelt skapnad. På den eine sida er den tinglege eigedommen sitt herredømme over han så sterkt at denne kommunismen vil øydelegge alt som ikkje kan eigast av alle i eigenskap av privateigedom, han ønskjer å sjå vekk frå talent osv. med vald. Han ser på det fysiske umiddelbare eiget som det einaste målet med livet og tilveret. Kategorien arbeidar blir ikkje oppheva, men blir utvida til å omfatte alle menneske. Privateigedommen sitt forhold er framleis fellesskapen sitt forhold til tinga si verd.

Endeleg kjem denne rørsla, som går ut på å sette den allmenne privateigedommen i staden for privateigedommen til uttrykk i den bestialske forma at kvinnefellesskapet (I Falken skriv dei "konefellesskap", men på tysk brukar dei ordet "Weib" som helst tyder "kvinne".) blir sett opp mot ekteskapet (som faktisk er ei form for eksklusivt privateige), noko som gjer kvinna til fellesskapseigedom og felleseigedom.”

”Vi bør seie,” skriv Marx, ”at tanken om kvinnefellesskapet er den uttalte løyndommen til denne enno råe og tankelause kommunismen. På same måte som kvinna går ut av ekteskapet og inn i den allmenne prostitusjonen, går heile rikdomsverda, dvs. den verda som omfattar menneska sitt tinglege vesen (altså kapitalen) ut av det eksklusive ekteskapet med den private eigedomseigar og inn i den universelle prostitusjon med fellesskapet. Prostitusjonen er berre eit spesifikt uttrykk for arbeidaren sin allmenne prostitusjon, og ettersom prostitusjonen er eit forhold som omfattar ikkje berre den prostituerte, men også den som utnyttar den prostituerte, og som er endå meir skarveleg, kjem også kapitalisten inn under denne kategorien.” (Falken s.228)

”Denne kommunismen, som på alle måtar fornektar mennesket sin personlegdom, er enno berre det konsekvente uttrykket for privateigedommen som nett ber i seg ei slik fornekting. Den allmenne misunninga, konstituert som makt, er den fordekte forma som griskleiken kjem til uttrykk i og som ho finn tilfredsstillinga si i, berre på ein annan måte. Tanken hos kvar privateigedom er i det minste retta mot den rikare privateigedommen i form av misunning og trong til utjamning, slik at dette til og med utgjer konkurransen sitt vesen.

Den rå (primitive) kommunismen er berre denne misunninga og utjamninga ut frå eit tenkt minimum, trukke ut i sin ytste konsekvens. Han har eit bestemt, avgrensa mål. At denne opphevinga av privateigedommen ikkje er noka verkeleg tileigning av han, går nett fram av den abstrakte fornektinga av heile kulturen og sivilisasjonen si verd, av at han går tilbake til det unaturleg enkle til dei fattige og behovslause menneska som ikkje har heva seg opp over privateigedommen sitt nivå, ja, som ikkje ein gong har nådd opp til det.

Denne fellesskapen er berre ein arbeidsfellesskap der den kollektive kapitalen, fellesskapen som allmenn kapitalist, betalar ut lik lønn. Begge sidene i forholdet er heva opp til ein tenkt fellesskap der arbeidet blir det som einkvar er bestemd til og der kapitalen blir fellesskapen sin godkjende fellesnemnar og makt.

Det uendelege forfallet i forhold til seg sjølv, som mennesket finn seg i, kjem til uttrykk i forholdet til kvinna som bytte og tenar for den samfunnsmessige vellysten, fordi løyndommen ved dette forholdet har sitt utvitydige, avgjerande, openberre, avdekte uttrykk i mannen sitt forhold til kvinna og den måten som det umiddelbare artsforholdet blir oppfatta.

Mannen sitt forhold til kvinna uttrykker mennesket sitt direkte, naturlege, nødvendige forhold til mennesket. I dette naturlege artsforholdet uttrykker mennesket forholdet sitt til naturen umiddelbart i forholdet det har til mennesket, på same måte som det forholdet det har til mennesket umiddelbart uttrykker det forholdet det har til naturen, til si eiga naturlege bestemming.

I dette forholdet går det altså fram på ein sanselig måte, i form av eit faktum som kan observerast, i kva grad det menneskelege vesen er blitt natur for mennesket, eller i kva grad naturen er blitt mennesket sitt menneskelege vesen. Ut frå dette kan vi altså dømme om heile kulturnivået hos menneska. Det går fram av karakteren av dette forholdet i kva grad mennesket ser og oppfattar seg sjølv som artsvesen, som menneske. Mannen sitt forhold til kvinna er mennesket sitt meste naturlege forhold til mennesket. Det forholdet avdekkar derfor i kva grad mennesket si åtferd er blitt menneskeleg eller i kva grad det menneskelege vesen er blitt det naturlege vesenet til mennesket, og kva grad den menneskelege naturen er blitt mennesket sin natur. Det går og fram av dette forholdet i kva grad mennesket sitt behov er blitt menneskelege behov, altså i kva grad det andre mennesket som menneske er blitt eit behov for det, og i kva grad det i det mest individuelle tilværet sitt, samstundes er eit samfunnsmessig (fellesskaps-) vesen.” (Falken, s.229-30)

Ut frå denne framstillinga konkluderer Marx med at ”den første primitive opphevinga av privateigedommen - den grove, rå kommunismen - altså berre er ei ytringsform for det leie ved privateigedommen som vil vise seg fram som den positive fellesskapen.”

Den politiske kommunismen.

Den neste forma for kommunisme, skriv Marx, ”er ein kommunisme som a) etter den politiske naturen sin anten er demokratisk eller despotisk, og som b) går inn for oppheving av staten, men samstundes ikkje fullført og som framleis står under innverknad av privateigedommen, dvs. framandgjeringa av mennesket.”

”I begge desse formene oppfattar kommunismen seg allereie som mennesket sin reintegrasjon eller tilbakevending til seg sjølv, som oppheving av mennesket si framandgjering av seg sjølv, men ettersom han enno ikkje har forstått privateigedommen sitt positive vesen og har oppfatta like lite av behova sin menneskelege natur, er han enno full med og smitta av han. Han har riktig nok oppfatta omgrepet til privateigedommen, men ikkje vesenet hans.”

Den sosiale eller radikale kommunismen

”Den tredje og siste forma for kommunisme står for ei positiv oppheving av privateigedommen (som er mennesket si framandgjering av seg sjølv), og går følgjeleg inn for ei verkeleg tileigning av det menneskelege vesen gjennom og for mennesket. Denne kommunismen står derfor som ei fullstendig medveten tilbakevending til mennesket som samfunnsmessig, dvs. menneskeleg menneske, der heile den tidlegare utviklinga sin rikdom blir teke vare på.

Denne kommunismen er som fullgjort naturalisme=humanisme, og som fullgjort humanisme=naturalismen. Han står for den sanne oppløysinga av striden mellom mennesket og (resten av) naturen og mellom mennesket og mennesket, den sanne oppløysinga av striden mellom eksistens og vesen, mellom tingleggjering og sjølvutfalding, mellom fridom og naudsyn, mellom individ og art. Han er løysinga på historia si gåte og han er medveten om det.” (Falken, s.230-231. Dette avsnittet har T.V. "finpussa" etter den tyske utgåva i Marx-Engels Werke (MEW 40).)

”Heile historia si rørsle er derfor på den eine sida den verkelege skapinga av denne kommunismen, det er denne kommunismen si empiriske føding. På den andre sida er ho, for det tenkande medvitet sitt, den skjønte og sannkjenna rørsla til denne skapinga, medan einkvar kommunisme som enno er ufullført, søkjer eit historisk prov for seg sjølv i enkeltståande historiske formasjonar som står i motsetnad til privateigedommen. Han prøver å finne eit prov for seg sjølv i det som allereie finst ved at han riv laus enkelte moment av rørsla og bruker dette som prov for at han er historisk av reint blod. Men med det provar han berre at den aller største delen av denne rørsla motseier det han påstår og at sjølv det tidlegare tilveret - viss det nokon gong har vore til - nett tilbakeviser det kravet han har på å vere vesen.

Det er ikkje vanskeleg å forstå at heile den revolusjonære rørsla må finne både det empiriske og teoretiske grunnlaget sitt i privateigedommen si rørsle - i økonomien.

Denne materielle privateigedommen som kan sansast umiddelbart, er det materielle, sanselige uttrykket for det framandgjorte menneskelege liv. Rørsla til privateigedommen - produksjonen og forbruket - er det sanselige uttrykket for heile den tidlegare produksjonen si rørsle, dvs. at han er mennesket si verkeleggjering eller verkelegheit. Religion, familie, stat, rett, moral, vitskap, kunst osv. er berre spesielle former for produksjonen og fell inn under produksjonen sin allmenne lov.

Den positive opphevinga av privateigedommen, som tileigning av det menneskelege liv, ber derfor i seg ein positiv oppheving av all framandgjering og tyder følgjeleg at mennesket vender tilbake frå religion, familie, stat osv. til den menneskelege, dvs. den samfunnsmessige eksistensen sin.” (Falken, s.231-232.)

Marx seier at ”utviklinga av produktivkreftene og samkvemsforholda fram til kommunismen føregår umedvete og ut frå naturgjevne føresetnader. Dei er ikkje underlagd ein heilskapsplan frå frie, sameinte individ. Denne utviklinga går altså ut frå ulike stader, stammar, nasjonar, arbeidsgreinar osv., som kvar for seg utviklar seg uavhenging av dei andre og først etter kvart kjem i forbinding med kvarandre. Vidare føregår denne utviklinga svært langsamt. Dei ulike trinna og interessene blir aldri fullstendig overvunne, dei blir berre underordna under den sigrande interessa og held fram å eksistere ved sida av han i mange hundre år.” (Pax, b.2, s.116-117).

”Vi har sett,” seier Marx, ”korleis mennesket, under den føresetnaden at privateigedommen er positivt oppheva (dvs. under den utvikla kommunismen), produserer mennesket, produserer seg sjølv og andre menneske. Vi har sett korleis den gjenstanden som er produkt av den umiddelbare verksemda til mennesket som individ, samstundes er mennesket sin eigen eksistens for det andre mennesket, at det er det andre mennesket sin eksistens og det andre mennesket sin eksistens for det første.” (Falken, s.232.)

”På same vis er både arbeidsmaterialet (naturen rundt menneska) og mennesket som subjekt resultatet av rørsla og samstundes utgangspunktet for ho (og privateigedommane sin historiske nødvendigskap ligg nett i at dei må vere dette utgangspunktet). Altså er den samfunnsmessige karakteren heile rørsla sin karakter. På same vis som samfunnet sjølv produserer mennesket som menneske, så er det produsert av mennesket. Verksemda og nytinga er samfunnsmessige både i innhaldet sitt og i eksistensmåten sin, dei er samfunnsmessig verksemd og samfunnsmessig nyting.

Det menneskelege vesenet til naturen eksisterer først no (under den utvikla kommunismen) for det samfunnsmessige mennesket; fordi det berre er i samfunnet at naturen er som eit band som knyter naturen til mennesket; for først her er naturen der for det samfunnsmessige menneske som eit band med menneska, som mennesket sin eksistens for andre mennesket og den andres eksistens for mennesket, og som eit livselement for den menneskelege verkelegheita.”

(Mennesket som natur omformar naturen gjennom verksemda (naturkrafta) si for å tilfredsstille eigne og andre sine behov, for å skape nyting for oss sjølv og andre. Denne omforminga av naturen gjer han til menneskeleg natur, menneskeskapt natur. Ettersom menneska utvidar utvekslinga si med heile naturen irekna mennesket sjølv, blir heile naturen menneskeleg natur.)

”Først no er naturen der som grunnlag for sin eigen menneskelege eksistens. Det er først i samfunnet at mennesket sin naturlege eksistens blir den menneskelege eksistensen til mennesket og naturen blir menneske for mennesket. Altså er samfunnet (under den utvikla kommunismen) mennesket sin fulle einskap med naturen, det er naturen si sanne attskaping, mennesket sin gjennomførte naturalisme og naturen sin gjennomførte humanisme.” (Falken, s.233.)

”Endå om du driv med verksemd aleine er det samfunnsmessig verksemd. Både fordi du arbeider med saker andre har laga, fordi du gjer det for andre og fordi du må arbeide med eit sosialt utvikla språk for å tenke.

Det allmenne medvitet mitt (under kommunismen) er berre den teoretiske forma for det som det verkelege fellesskapsvesenet, samfunnsvesenet, er den levande forma for. Medan det allmenne medvitet i dag er ein abstraksjon frå det verkelege livet og som slikt livets fiende.” (Falken, s.234.)

Om kommunismen, seier Marx vidare, at ”på same måte som privateigedommen berre er det sanselige uttrykket for at mennesket blir både tingleg for seg sjølv og samstundes kjenner seg som ein framand og umenneskeleg gjenstand, for at mennesket sin livsytring er avståing av livet og mennesket si verkeleggjering er mennesket sitt tap av verkelegheit, at det blir til framand verkelegheit, på same måten må altså den positive opphevinga av privateigedommen, dvs. den sanselige ("materielle") tileigninga av mennesket sitt vesen og liv, av det tinglege mennesket og av menneskets verker for og gjennom mennesket, ikkje berre blir forstått som umiddelbar einsidig nyting, ikkje berre som det å eige, som det å ha.” (Falken, s. 235.)

”Det er nemleg slik at mennesket tileignar seg det allsidige vesenet sitt på ein allsidig måte. Eitkvart av mennesket sine menneskelege forhold til verda: syn, hørsel, lukt, smak, kjensler, tenking, erkjenning, fornemming, ønske, verksemd, kjærleik, kort sagt alle organ for mennesket sin individualitet, og dei organa som i forma si umiddelbart er samfunnsmessige organ, er i det tinglege forholdet sitt eller i forholdet sitt til tingen, tilegninga av tingen.” (Falken, s. 236.)

”Privateigedommen har gjort oss så dumme og så einsidige at ein ting først er vår når vi har han, dvs. når han eksisterer for oss som kapital eller når vi direkte eig han, et han, drikk han, har han på kroppen vår, bur i han osv., kort sagt når vi brukar han. Og det på tross av at privateigedommen sjølv oppfattar desse formene for direkte verkeleggjering av det å eige berre som middel til å halde oppe livet, og det livet som dei tener som middel til er privateigedommen sitt liv - arbeid og kapitalisering.

Derfor har den enkle framandgjeringa av alle sansar, sansen for å eige, komme i staden for alle fysiske og andelege sansar. Det menneskelege vesen måtte bli redusert til denne fattigdommen for å kunne bringe fram den indre rikdommen sin.

Opphevinga av privateigedommen er derfor den fullstendige frigjeringa av alle menneskelege sansar og eigenskapar; men ho er denne frigjeringa nett fordi desse sansane og eigenskapane er blitt menneskelege både subjektivt og objektivt. Auge er blitt til det menneskeleg auge på same måte som gjenstanden for det er blitt til ein samfunnsmessig, menneskeleg gjenstand som er skapt av mennesket for mennesket. Sansane er umiddelbart blitt teoretikarar i praksisen sin. Dei held seg til tingen for tingen sin eigen skuld, men tingen sjølv er eit tingleggjort menneskeleg forhold til seg sjølv og til mennesket og omvendt. Behovet har derfor mist den reine nytten sin, ettersom nytten er blitt til menneskeleg nytte.” (Falken, s.236-37.)

Marx går vidare inn på korleis sansane blir menneskelege sansar og naturen blir menneskeleg natur. Han skriv om korleis

”det kommande samfunnet finn alt det materialet som er nødvendig for utviklinga si gjennom rørsla til privateigedommen, gjennom rørsla til privateigedommen sin rikdom og sitt elende - gjennom materiell og åndeleg rikdom og elende, og om korleis det nye samfunnet på same måten produserer mennesket med heile rikdommen til det menneskelege vesen, det rike, altsansande og djupsindige mennesket, som den varige verkelegheita si.”

Det er først i den samfunnsmessige tilstanden at subjektivismen og objektivismen, idealismen og materialismen, verksemda og lidinga misser motsetninga si og dermed eksistensen som slike motsetningar. Vi ser at dei teoretiske motsetningane sjølv berre kan løysast på praktisk vis, berre gjennom mennesket sin praktiske innsats, og at det derfor slett ikkje berre er erkjenninga si oppgåve å løyse dei. Det er ei verkeleg livsoppgåve som filosofien ikkje har klart å løyse, nett fordi han har oppfatta ho berre som ei teoretisk oppgåve.” (Falken, s.240.)

I resten av kapitlet om kommunismen i dei økonomisk-filosofiske manuskripta går Marx endå nøyare inn på forholdet mellom mennesket og resten av naturen. Han seier at ”industrien er naturen og dermed naturvitskapen sitt sanne historiske forhold til mennesket. Om vi oppfattar industrien som den eksoteriske (ytre) avdekkinga av dei menneskelege vesenskreftene, så blir også naturen sitt menneskelege vesen eller mennesket sitt naturlege vesen forståeleg.

Den naturen som blir til i den menneskelege historia - i skapingsakta til menneskesamfunnet - er mennesket sin verkelege natur, og derfor er han natur som skapast i industrien, om enn i framandgjort form, den sanne antropologiske natur.” (Falken, s.241-42.)

”Under kommunismen kjem det rike mennesket og det rike menneskelege behov i staden for den nasjonaløkonomiske rikdom og elende. Det rike mennesket er samstundes eit menneske som har behov for heile den menneskelege livsytring. For dette mennesket eksisterer den eigne verkeleggjeringa som indre nødvendigheit, som behov. Ikkje berre mennesket sin rikdom, men også fattigdommen til mennesket får - under sosialismen - i like høg grad menneskeleg og dermed samfunnsmessig betydning. Fattigdommen er det passive bandet som får mennesket til å føle behov for den største rikdom, det andre mennesket. Det tinglege vesenet sitt herredømme i meg, det sansemessige utbrotet for vesensverksemda mi, er lidenskapen, som dermed blir vesensverksemda mi.” (Falken, s.243-44.)

”For det sosialistiske mennesket er heile den såkalla verdshistoria ikkje noko anna enn at mennesket blir til gjennom det menneskelege arbeidet, ikkje noko anna enn naturen blir til for mennesket, og følgjeleg har mennesket eit synleg prov for at det har skapt seg sjølv, for at det er blitt til gjennom ein prosess. Etter at det er blitt praktisk og sanselig synleg for mennesket at mennesket og naturen eksisterer som vesen og at mennesket er naturens skapning og naturen menneskets skapning, er spørsmålet om eit framand vesen, om eit vesen som står over naturen og mennesket - eit spørsmål som inneber at naturen og mennesket er uvesentleg - blitt praktisk umogeleg.

Sosialismen er mennesket sitt positive medvit om seg sjølv, som ikkje lenger går vegen om opphevinga av religionen, på same måte som det verkelege livet er mennesket si positive verkelegheit som ikkje lenger går vegen om opphevinga av privateigedommen, kommunismen. Kommunismen er stillinga som negasjonen sin negasjon (opphevinga av opphevinga) og derfor det verkelege moment i mennesket si frigjering og attvinning som er nødvendig for den vidare historiske utviklinga. Kommunismen er den nødvendige forma og energiprinsippet for den næraste framtida, men i seg sjølv er ikkje kommunismen målet for den menneskeleg utviklinga, forma for menneskesamfunnet.” (Falken, s.246-47.)

Meir frå Den tyske ideologi" om kommunismen

I kapitlet om kommunismen i "Den tyske ideologi - Feuerbach" skriv og Marx ting som det er verd å sjå nøyare på.

Han skriv at ”alle samanstøytar i historia etter oppfatninga hans har opphavet sitt i motsetninga mellom produktivkreftene og samkvemsformene”. Han føyer og til at ”det ikkje er nødvendig at denne motsetninga må vere sett på spissen i eit land for å resultere i ein kollisjon. Konkurransen med industrielt utvikla land, som er resultat av det internasjonale samkvemmet, er nok for å kalle fram ei liknande motsetning i land med mindre utvikla industri.”

”Motsetninga mellom produktivkreftene og samkvemsforma måtte kvar gong komme til utbrot i ein revolusjon, og då hadde han samstundes fleire sideformer, som ein kollisjonane sine totalitet, kollisjonar mellom ymse klassar, som medvitet sin motsetning, idékamp osv., politisk kamp osv.” (Pax, b.2, s.118.)

”Omdanninga av dei personleg maktforholda til tinglege forhold gjennom arbeidsdelinga kan ikkje opphevast ved at vi kvitter oss med den alminnelege førestellinga om samanhangen, men berre gjennom at individa igjen legg under seg desse tinglege maktene og opphever arbeidsdelinga. Dette er ikkje mogeleg utan fellesskapen. Først i fellesskap med andre har kvart individ midla til å kunne utvikle anlegga sine i alle retningar; først i fellesskapen kan altså den personlege fridommen bli verkelegheit.

I dei surrogata for fellesskap som vi har hatt til no, i staten osv., eksisterer den personlege fridomen berre for dei individa som har utvikla seg innan forhold som gjeld for den herskande klassen, og berre i den utstrekning som dei tilhøyrer denne klassen. Den tilsynelatande fellesskapen som individa til no har slutta seg saman i, har alltid gjort seg sjølvstendig ovanfor dei og har, sidan det var ei sameining av ein klasse overfor ein annan klasse, samstundes for den herskande klassen ikkje berre vore ein heilt illusorisk fellesskap, men også ei ny lenke. I den verkelege fellesskapen oppnår individa i og gjennom samanslutninga samstundes fridommen sin.

Det er nett sameininga av individ (sjølvsagt innan rammen for dei føresetnader som dei produktivkreftene gir som er utvikla i dag) som legg vilkåra for individa si frie utvikling og rørsle under deira kontroll, vilkår som til no har vore overlatne til slumpane og som har gjort seg sjølvstendige mot dei enkelte individa nett ved å skilje dei som individ, gjennom den nødvendige sameininga som var vilkårsbunden av arbeidsdelinga og som gjennom avskiljinga nett var blitt eit band for individa som dei følte var framand for dei.

Retten til å kunne glede seg uforstyrra over det tilfeldige innan visse vilkår, har vi til no kalla personleg fridom. Desse vilkåra er sjølvsagt berre dei produktivkreftene og samkvemsformene som eksisterer til kvar tid.” (Pax, b.2, s.118-19.)

”Den underordninga av individa under bestemte klassar som har oppstått kan vi ikkje oppheve før det er oppstått ein klasse som ikkje lenger har noen særskild klasseinteresse å kjempe igjennom mot den herskande klassen.

I løpet av den historiske utviklinga og som følgje av ei uunngåeleg sjølvstendiggjeringa av samfunnsmessige forhold innan ei arbeidsdeling, oppstår det ein skilnad mellom dei enkelte individa sitt liv i den utstrekning det er personleg og (i den grad det er) underlagt den eine eller andre grein av arbeidet og dei vilkåra som høyrer til den.

Forskjellen mellom personleg individ og klasseindivid, det tilfeldige i livsvilkåra for individet, opptrer først i og med den klassen som sjølv er eit produkt av borgarskapet. Konkurransen og individa sin kamp seg imellom produserer og utviklar først dette tilfeldige. I førestellinga er derfor individa under borgarskapet sitt herredømme friare enn før, fordi livsvilkåra deira står fram som tilfeldige for dei, men i verkelegheita er dei underlagt tingleg makt.

Når det gjeld proletarane er deira eige livsvilkår, arbeidet, og dermed alle eksistensvilkår i dagens samfunn, blitt noko tilfeldig som dei enkelte proletarane ikkje har nokon kontroll over og som ingen samfunnsmessig organisasjon kan gi dei kontroll over. Motsetninga mellom den enkelte proletaren sin personlegdom og det livsvilkåret som er tvunge på han, arbeidet, trer klår fram for han sjølv, særleg sidan han jo allereie frå ungdommen av blir ofra og ikkje har noen sjanse til, innan sin eigen klasse, å nå fram til vilkår som bring han over i den andre klassen.

Mens altså dei rømde liveigne berre fritt ville utvikle og gjere gjeldande dei allereie eksisterande livsvilkåra sine, og derfor i siste instans berre kom fram til det frie arbeidet, må proletarane, for å gjere seg personleg gjeldande, oppheve sitt eige tidlegare eksistensvilkår, nemleg arbeidet. Det står derfor også i ei direkte motsetning til den forma som samfunnet sine individ til no har funne uttrykket sitt i, til staten, og dei må styrte staten for å sette gjennom personlegdommen sin.” (Pax b.2., s.121-22.)

I 1857-58 gjorde Marx ferdig det store manuskriptet som er blitt kalla "Grunnriss". "Grunnriss" vart publisert første gong i Moskva i 1939 og i 1941. Boka kom ut på tysk i 1953 og på engelsk i 1973. Her utviklar Marx for seg sjølv mykje av det som han seinare populariserte i "Kapitalen".

Det finst eit godt redigert utdrag av boka både på svensk og på dansk som særleg trekk ut dei delande som ikkje er omhandla i "Kapitalen". (Tema Teori 5: Karl Marx - Grunddragen i kritiken av den politiske ekonomin i urval av Sven-Eric Liedman, Zenit . Rabén&Sjøgren 1971.) Heile verket finst på engelsk i ei Pelican-utgåve frå 1973.

Her skal eg trekke fram nokre delar av "Grunnriss" som er viktige for framstillinga av kommunismen.

Kapitalismen, fritid, arbeidsløyse, kommunisme

Marx skriv her at ”utvekslinga mellom levande og tingleggjort arbeid, dvs. fastsettinga av det samfunnsmessige arbeidet i form av motsetninga mellom kapital og lønnsarbeid, er den siste utviklinga av verdiforholdet og den produksjonen som er basert på verdi.

Føresetnaden for slik produksjon er og blir mengda av umiddelbar arbeidstid, mengda av brukt arbeid som den avgjerande faktoren i produksjonen av rikdommen. Men i den grad vi utviklar storindustrien blir skaping av verkeleg rikdom mindre avhengig av arbeidstida og mengda brukt arbeid enn av makta hos dei kreftene som vi set i rørsle i arbeidstida og som har ein verknad som ikkje står i noko forhold til den umiddelbare arbeidstida som går med til å produsere dei, men som er avhengig av det allmenne utviklingstrinnet i vitskapen og teknologien sitt framsteg, eller med andre ord av tillempinga av denne vitskapen på produksjonen.” (Tema 5, s.196. Pelican, s.704.)

”Arbeidet står no fram mindre som inneslutta i produksjonsprosessen fordi mennesket snarare held seg til sjølve produksjonsprosessen som vaktar og regulator. (...) Det er ikkje lenger arbeidaren som sett inn det omdanna naturobjektet (verktyet) som mellomlekk mellom objektet (råvara) og seg sjølv, men arbeidaren omdannar naturprosessen til ein industriell prosess som han setter inn som middel mellom seg og den uorganiske naturen som han tileignar seg. Han står på sida av produksjonsprosessen i staden for å vere hovudpersonen i han.

I denne omdanninga er det korkje det umiddelbare arbeidet som mennesket sjølv utfører, eller den tida då ho arbeider, men tileigninga av hennar eiga allmenne produktivkraft, kunnskapane hennar om naturen og styringa av naturen gjennom eksistensen sin som samfunnsmedlem - med eit ord utviklinga av det samfunnsmessige individet - som står fram som hjørnesteinen under produksjonen og rikdommen.

Det tjuveriet av framand arbeidstid som den noverande rikdommen er grunnlagd på står fram som ein ussel grunnvoll samanlikna med denne nye grunnvollen som storindustrien har skapt.

Så snart arbeidet i den umiddelbare forma si har slutta å vere hovudkjelde til rikdommen, sluttar utan tvil arbeidstida å vere rikdommen sitt mål og dermed sluttar bytteverdien i vere bruksverdien sitt mål. Dei mange sitt meirarbeid har slutta å vere vilkår for utvikling av den allmenne rikdommen på same måte som dei få sitt ikkje-arbeid har slutta å vere vilkår for utviklinga av hjernen sine allmenne krefter.

Dermed bryter den produksjonen som er grunnlagt på bytteverdi saman og den umiddelbare produksjonsprosessen får ei form som ikkje er tilfeldig og full av motsetningar. Dette ber i seg den frie utviklinga av individualitetane og derfor ikkje nedkortinga av den naudsynte arbeidstida for å gi plass til meirarbeid, men i det heile nedkorting av samfunnet sitt naudsynte arbeid til eit minimum som gjer mogeleg individa si kunstnarlege, vitskapelege osv. utdanning i den tida og med dei midla som er skapt for alle.

Kapitalen er sjølv den aukande motsetninga fordi kapitalen hindrar nedkortinga av arbeidstida til eit minimum, medan han på andre sida brukar arbeidstida som det einaste målet på rikdom og den einaste kjelda til rikdom. Kapitalen minskar arbeidstida i form av naudsynt arbeid for auke arbeidstida i form av overflødig arbeid - det skapar i stadig større grad det unødige som vilkår - eit spørsmål om liv og daud - for det nødvendige.

På den eine sida vekker kapitalen altså vitskapen og naturen sine krefter og det samfunnsmessige samvirket og den samfunnsmessige kommunikasjonen sine makter til liv for å gjere skaping av rikdom (relativt) uavhenging av den arbeidstida som svarar til han. På andre sida vil kapitalen måle desse enorme samfunnskreftene som er skapt på denne måten, etter arbeidstida og stenge dei inne innanfor grenser som blir kravd for at vi skal kunne halde oppe som verdi den verdien som allereie er skapt. Produktivkreftene og dei samfunnsmessige forholda, som er ulike sider av det samfunnsmessige individet si utvikling, står berre fram som middel for kapitalen og berre som middel for kapitalen til å produsere på sin eigen avgrensa grunnvoll.

Men i røynda er det dei materielle vilkåra som skal sprenge i stykkar denne grunnvollen.

Naturen byggjer ingen maskinar, ingen lokomotiv, jernbanar, telegrafar, automatiske spinnemaskinar osv. Dei er produkt av den menneskelege industrien; dei er naturmateriale som har blitt omdanna til verkty for den menneskelege viljen over naturen eller for å verkeleggjere den menneskelege viljen i naturen. Dei er verkty for den menneskelege hjernen, skapt av den menneskelege handa; vitinga si tingleggjorte (objektiverte) kraft. Utviklinga av den faste kapitalen viser i kva høg grad den allmenne, samfunnsmessige vitinga, kunnskapen, har blitt umiddelbar produktivkraft og i kor høg grad den samfunnsmessige livsprosessen dermed sjølv har komme under den allmenne intelligensen sin kontroll og blitt omforma i overeinstemming med det. Det viser i kor stor utstrekning dei samfunnsmessige produktivkreftene har produsert, ikkje berre i form av viting, men og som umiddelbart verkty for den samfunnsmessige praksis, for den reelle livsprosessen.” (Tema, s.197-199. Pelican, s.705-706.)

”Likesom storleiken av det relative meirarbeidet er avhengig av det nødvendige arbeidet sin produktivitet, er mengda - både levende og tingliggjort - arbeidstid, som er blitt brukt for produksjon av den faste kapitalen, avhengig av produktiviteten hos den arbeidstida som blir brukt for den direkte produksjonen av produkt. Overfolking er (ut frå denne synsvinkelen) eit vilkår for dette, liksom meirproduksjonen.” (Tema, s. 199-200. Pelican, s.707.)

”I jo mindre grad den faste kapitalen gir umiddelbar frukt, jo mindre han grip inn i den umiddelbare produksjonsprosessen, dess større må den relative overfolkinga og meirproduksjonen vere: altså jo meir er der for jernbanar, kanalar, vassleidningar, telegrafar osv., dess mindre del av maskineriet er direkte i bruk for den umiddelbare produksjonsprosessen. Av dette (som vi skal komme tilbake til) kjem den moderne industrien sin stadige over- og underproduksjon, dei stadige svingingane og krampane som følgjer av det missforholdet at anten for mykje eller for lite rørleg kapital blir omdanna til fast kapital.

Skaping av mykje disponibel tid utover den arbeidstida som i det heile er nødvendig for samfunnet og for kvar og ein av medlemmene i samfunnet (dvs. rom for individa og dermed også for samfunnet sine fulle produktivkrefter) - denne skaping av ikkje-arbeidstid står fram på kapitalen sitt nivå, som på alle tidlegare utviklingsstadium, som ikkje-arbeidstid, som fritid for eit fåtal. Dessutan aukar kapitalen fleirtalet si meirarbeidstid med hjelp av alle teknikken og vitskapen sine middel. Dette gjer han fordi kapitalen sin rikdom direkte er denne tileigning av meirarbeidstid og ved at kapitalen sitt direkte mål er verdien, ikkje bruksverdien. Kapitalen er slik, mot viljen sin, eit instrument som blir brukt til å skape middel til samfunnsmessig disponibel tid, til å redusere arbeidstida for heile samfunnet til eit stadig mindre minimum og til å gi alle tid til sin eigen utvikling.

Men kapitalen sin tendens er alltid på den eine sida å skape disponibel tid og på den andre sida å omdanne denne til meirarbeid. Dersom han klarar det første bra, så får han vanskar med meirproduksjonen og dermed blir det nødvendige arbeidet brote av fordi ikkje noko meirarbeid då kan skape verdi til kapitalen.

Jo meir denne motsetninga utviklar seg, dess meir viser det seg at tilveksten av produktivkreftene ikkje lengre kan halde fram å vere avhengige av tileigninga av framandt arbeid, utan at arbeidarmassen sjølv må tileigne seg meirarbeidet sitt.

Om arbeidarmassen har gjort det så sluttar den disponible tida å ha motsetningsfylt eksistens. På den eine sida kjem då den nødvendige arbeidstida til å ha målestokken sin i dei samfunnsmessige individa sine behov. På den andre sida kjem utviklinga av den samfunnsmessige produktivkrafta til å gå så fort at alle sin disponible tid voks, endå om vi no reknar produksjonen som alle sin rikdom. For den verkelege rikdommen er alle individ sin utvikla produktivkraft. Derfor blir det på ingen måte den lengre arbeidstida, men den disponible tida som er målet på rikdommen. Arbeidstida som rikdommen sin målestokk har som vilkår at sjølve rikdommen er grunna på fattigdommen og at den disponible tida eksisterer i og gjennom motsetninga til meirarbeidstida eller at heile tida til individet blir bestemt som arbeidstid og dermed degraderinga hans til berre arbeidar, underkastinga hans under arbeidet. Det mest utvikla maskineriet tvingar derfor no arbeidaren til å arbeide lengre enn ein vill og lengre enn han sjølv gjorde med dei enklaste og dårlegast verkty." (Tema, s.200-201, Pelican, s.708.)

”I det umiddelbare arbeidet ser det ut som om det oppdelte, umiddelbare arbeidet er verkeleggjort i eit særskild produkt. Arbeidet sin felles, samfunnsmessige karakter - karakteren som objektivering av det allmenne arbeidet og som tilfredsstilling av allmenne behov - ser berre ut til å høyre til byttet. På ein heilt annen måte ter storindustrien sin produksjonsprosess seg. Der føresetnaden på den eine sida er naturkrafta si underkasting under den samfunnsmessige forståinga gjennom utviklinga av arbeidsmidla sin produktivkraft til automatiske prosessar og der på den andre sida den enkelte sitt arbeid i den umiddelbare eksistensen sin blir bestemd som oppheva enkelt, dvs. samfunnsmessig arbeid. På denne måten fell den andre basisen for denne produksjonsmåten bort.

Den arbeidstida som blir brukt for produksjon av fast kapital held seg, innan kapitalen sin produksjonsprosess, til den tida som blir brukt til produksjon av rørleg kapital på same måte som meirarbeidstid til nødvendig arbeidstid. I den utstrekninga produksjonen som gjeld tilfredsstillinga av umiddelbare behov, blir meir produktiv, kan ein stor del av produksjonen bli innretta på å tilfredsstille sjølve produksjonsbehova eller produksjonen av produksjonsmiddel.

Det er i produksjonen av den faste kapitalen at kapitalen bestemmer seg som sit eige mål i ein høgare potens enn i produksjonen av den rørlege kapitalen og verksamt trer fram som kapital.” (Tema s. 202, Pelican s.710.)

”Den verkelege økonomien - sparinga - er sparing av arbeidstid (minimum av - og minsking til minimum av - produksjonskostnader); men denne sparinga er identisk med utviklinga av produktivkreftene. Ho er altså ikkje på nokon måte forsaking, men utvikling av krafta, av produksjonsevna og dermed både av evna til å nyte livets gode som midla til å gjere det. Evna til å nye livets gode er vilkår for nytinga, altså nytinga sitt første middel og denne evna ber i seg utvikling av eit individuelt anlegg, ei individuell produktivkraft. Sparing av arbeidstid ber i seg meir fritid, dvs. tid for individet si fulle utvikling, og denne sparinga verkar tilbake som den største produktivkrafta på arbeidet si produktivkraft. Dersom vi tenkjer at dette er ein umiddelbar produksjonsprosess kan vi sjå på auke i fritida som produksjon av fast kapital; denne faste kapitalen er då menneska sjølv.

Det er elles sjølvinnlysande at sjølve den umiddelbare arbeidstida ikkje kan halde fast på den abstrakte motsetninga til fritida slik som ho har sett ut frå den borgarlege økonomien sitt synsvinkel. Arbeidet kan ikkje bli ein leik slik som Fourier ville. Det er Fouriers store forteneste at han la vekt på at målet ikkje er å oppheve distribusjonen, men å oppheve sjølve produksjonsmåten og produksjonsmåten sin overgang til ei høgare form. Fritida - som både er tid for kvile og tid til høgare aktivitet - har sjølvsagt omdanna innehavaren sin til eit anna subjekt, og som dette andre subjektet trer då innehavaren også inn i den umiddelbare produksjonsprosessen. Denne er på same gong disiplin - når vi ser han som menneske som blir til - og trening, eksperimentell vitskap, materiell skaping og i seg sjølv tingleggjort (objektivert) vitskap - med omsyn på mennesket slik ho er blitt og som har i hjernen sin samfunnet sitt oppsamla vitande. Om arbeidet krev praktisk handlag og - som i jordbruket - rørsle, er produksjonsprosessen samstundes øving av begge.

Slik som vi bit for bit utvikla den borgarlege økonomien har vi også utvikla negasjonen (opphevinga) av han, noko som også er den borgarlege økonomien sitt sluttresultat. Vi har framleis berre å gjere med den umiddelbare produksjonsprosessen. Ser vi det borgarlege samfunnet i det store og heile, står fram sjølve samfunnet, dvs. sjølve mennesket i dei samfunnsmessige forholda sine, som sluttresultat av den samfunnmessige reproduksjonsprosessen. Alt som har fast form, som produkt osv., står fram berre som moment, som forbigåande moment i denne rørsla. Til og med den umiddelbare produksjonsprosessen står fram berre som moment. Til og med prosessen sine vilkår og objektiveringar er sjølv berre likearta moment, og som subjekt står fram berre individa, men individa i forhold til kvarandre, i forhold som dei både reproduserer og nyproduserer. Det er deira eigen stadige rørsleprosess der dei i like høg grad fornyar seg sjølv som den verda av rikdom dei skapar.” (Tema, s.204-205, Pelican, s. 711-712.)

Den siste delen av det eg skal ta opp her er den delen som er blitt kalla "Framandgjeringa som historisk nødvendig. Opphevinga av framandgjeringa."

”Det forholdet at arbeidet sine objektive vilkår, det objektiverte arbeidet må vekse i høve til det levande arbeidet, gjennom utviklinga av arbeidet sine produktivkrefter - det er eigentleg sjølvinnlysande, for arbeidet sin veksande produktivkraft ber ikkje noko anna i seg enn at det krevs mindre umiddelbart arbeid for å skape eit større produkt og at altså den samfunnsmessige rikdommen meir og meir kjem til uttrykk i dei vilkåra for arbeidet som arbeidet sjølv skapar.

Dette faktum står fram, frå kapitalen sitt synspunkt, ikkje slik at eit moment i den samfunnsmessige aktiviteten - det objektive arbeidet - blir eit stadig mektigare verkty for andre moment, det levende arbeidet, men det står fram slik - og det er viktig for lønnsarbeidet - at dei objektive vilkåra for arbeidet i forhold til det levende arbeidet tek eit stadig meir kolossalt sjølvstende som ytrar seg gjennom desse vilkåra sitt verkelege omfang, og i det at den samfunnsmessige rikdommen står fram som ei framand og herskande makt i stadig meir enorme proporsjoner.

Vekta ligg ikkje på at den uhøyrte samfunnsmessige makta objektiverast, men på at ho framandgjerast (alienerast), blir avytra, gjort til noko ytre, noe-som-ikkje-tilhøyrer-arbeidaren, noe-som-høyrer-til-dei personifiserte-produksjonsvilkåra; dvs. vekta ligg på at denne makta høyrer-til-kapitalen som ei ovstor samfunnsmessig makt som har etablert seg mot sjølve det samfunnsmessige arbeidet. Ettersom skapinga av dette aktiviteten sitt objektive verkty, skjer det i motsetnad til den umiddelbare arbeidsevna frå kapitalen og lønnsarbeidaren sitt synspunkt. Ettersom denne objektiverings-prosessen i røynda trer fram som ein avytringsprosess sett frå arbeidet sitt synspunkt og som tileigning av framand arbeid frå kapitalen sitt synspunkt, er denne forvrenginga verkeleg og ikkje berre innbilt, ikkje berre ei forvrenging og omkasting som eksisterer i arbeidarane og kapitalistane si innbilling.

Men denne forvrengingsprosessen er berre historisk nødvendig, nødvendig ut frå eit bestemd historisk utgangspunkt eller grunnlag, for å produktivkreftene skal blir utvikla. Men denne prosessen er ikkje noko absolutt nødvendig for produksjonen - tvert om er han forbigåande; og resultatet av og (det indre) målet for denne prosessen, er opphevinga av sjølve dette grunnlaget likesom forma for denne prosessen.

Dei borgarlege økonomane er til den grad fangar under dei tankebileta som høyrer til eit særskild historisk stadium i utviklinga av samfunnet, at dei ikkje kan skilje det nødvendige i at arbeidet sine produktivkrefter må objektiverast, frå det nødvendige i at desse kreftene blir framandgjort frå det levande arbeidet.

Men i og med at det levande arbeidet sin umiddelbare karakter som berre individuelt blir oppheva, og i og med at individa sin aktivitet blir bestemd som ein umiddelbar allmenn og samfunnsmessig aktivitet, forsvinn denne forma for framandgjering frå produksjonen sine objektive moment. Dermed blir dei bestemd som eigedom, som den organiske, samfunnsmessige lekam som individa bruker for å reprodusere seg som individ, men no som samfunnsmessige individ. Vilkåra for at dei kan vere samfunnsmessige individ i reproduksjonen av sine eigne liv, i dei produktive livsprosessane sine, har først blitt skapt i og med sjølve den historiske, økonomiske prosessen: det gjeld både dei objektive og dei subjektive vilkåra som berre er ulike former av same vilkår.

Arbeidaren sin eigedomsløyse og det objektiverte arbeidet sine eigedomsforhold til det levande arbeidet, dvs. kapitalen si tileigning av det levande arbeidet, er berre uttrykk for to motsette polar i same forhold og er grunnvilkåra for den borgarlege produksjonsmåten og ikkje noko tilfeldig eller likegyldig i han.

Vi treng ikkje noko særskild skarpsinne for å forstå at maskinene - i det at dei går ut frå det frie arbeidet eller lønnsarbeidet som oppstår ved oppløysinga av liveigenskapen - berre kan oppstå i motsetnad til det levande arbeidet, som ein eigedom som er framand for dette arbeidet og som er ei fiendsleg makt for det; dvs. at maskinane må framstå for arbeidet som kapital. Men det er like lett å innsjå at maskinane ikkje opphøyrar å vere berarar av den samfunnsmessige produksjonen så snart dei til dømes blir dei assosierte arbeidarane sin eigedom. Men i det første tilfellet er distribusjonen av dei: dvs. det forholdet at dei ikkje høyrer til arbeidaren, også ein føresetnad for den produksjonsmåten som er grunnlagd på lønnsarbeidet. I det andre tilfellet vil den forandra distribusjonen gå ut frå ei endra grunnvoll for produksjonen som først er oppstått gjennom den historiske prosessen.” (Tema, s.205.207, Pelican, s.831-833.)

Han seier her at han har vist at ”den kapitalistiske produksjonsprosessen er ei historisk bestemd form av den allmenne samfunnsmessige produksjonsprosessen. Han er både ein prosess som produserer materielle eksistensvilkår for det menneskelege livet og ein prosess som går føre seg under bestemte historiske og økonomiske produksjonsforhold som produserer og reproduserer seg sjølv og dermed også dei som ber oppe denne prosessen, dei materielle eksistensvilkåra deira og dei forholda dei har til kvarandre, dvs. den særskilde økonomiske samfunnsforma deira. For heilskapen i desse forholda, som berarane av denne produksjonen har til naturen og til kvarandre, som dei har til alle dei forholda som dei produserer i, denne heilskapen er nett samfunnet sett som økonomisk struktur.

Den kapitalistiske produksjonsprosessen, som alle tidlegare slike prosessar, finn stad under bestemde materielle vilkår som også inneber bestemde samfunnsmessige forhold mellom individa som oppstår når dei reproduserer livsprosessen sin. Desse vilkåra, med dei forholda dei inneber, er på den eine sida føresetnader for og på den andre sida resultat og det som er skapt av den kapitalistiske produksjonsprosessen. Dei produserer og reproduserer han.”

Vidare seier Marx at han har vist at ”kapitalen (og kapitalisten er berre det personifiserte kapitalen, han fungerer i produksjonsprosessen berre som berar av kapitalen) pumper ei viss mengd meirarbeid ut av dei direkte produsentane eller arbeidarane. Dette er meirarbeid som held oppe kapitalen utan at kapitalen gir noko likt igjen og som i vesenet sitt alltid held fram å vere tvangsarbeid, kor mykje det enn må stå fram som resultat av ein fri avtale. Dette meirarbeidet produserer ein meirverdi, og denne meirverdien eksisterer i eit meirprodukt.

Som eit arbeid utover målet for dei gitte behova må meirarbeid alltid finst. Men i det kapitalistiske systemet, nett som i slavesystemet osv., har det ei antagonistisk form og utfyllast av fullstendig arbeidsløyse for ein del av samfunnet.

Ei viss mengd meirarbeid vert kravd som sikring mot spelet frå tilfellet og for å sikre den nødvendige produksjonsprosessen som svarer til utviklinga av behova og framsteget i folkesetnaden. Frå kapitalistisk synsstad kallar vi det for akkumulasjon. Ei av kapitalen sine siviliserande sider er at han tvingar fram dette meirarbeidet under vilkår som er til større fordel for utviklinga av produktivkreftene og samfunnsforholda og til større fordel for å skape delar som vi kan bruke for ei høgare nydanning (av samfunnet) enn det som var mogeleg under dei tidlegare formene som slaveri, liveigenskap osv.

På den eine sida leier dette til eit stadium der tvangen og monopoliseringa av den samfunnsmessige utviklinga (medrekna dei materielle og intellektuelle fruktene av dette) gjennom den eine delen av samfunnet, fell bort. På andre sida skaper det materielle middel og eit frø til forhold som i ei høgare samfunnsform tillet å sameine dette meirarbeidet med ei større innskrenking av den tida som i det heile eignast til materielt arbeid. For meirarbeidet kan vere stort ved liten totalarbeidsdag og relativt lite ved ein stor totalarbeidsdag alt etter den utviklinga som arbeidet si produktivkraft har.

Samfunnet sin verkelege rikdom og mogelegheita til stadig å utvide samfunnet sin reproduksjonsprosess heng altså ikkje på kor langvarig meirarbeidet er, men på kor produktivt det er og på dei meir eller mindre rikelege produksjonsvilkåra som kan brukast når meirarbeidet blir gjort.

Fridommens rike tek i verkelegheita til når det arbeidet som er bestemd av naud og ytre føremål tek slutt. Det ligg altså etter saka sin natur bortanfor sfæren til den eigentleg materielle produksjon.

Slik som dei ville menneska må kjempe med naturen for å få dekka behova sine, for å halde oppe liva sine og reprodusere dei, må også det siviliserte mennesket gjere, og det gjeld alle samfunnsformer og alle mogelege produksjonsmåtar. Etter som det naturnødvendige riket utviklar seg, utvidar det seg og, men samstundes utvidar også dei produktivkreftene seg som tilfredsstiller desse (utvida) behova.

Innanfor dette området kan fridommen berre vere at det samfunnsmessige menneske, dei sameina produsentane, på fornuftig vis regulerer denne stoffvekslinga si med naturen og får han under kontroll i staden for at ho herskar over dei som ei blind makt. Det kan berre vere at dei fullfører ho med minst mogeleg energibruk og under dei vilkåra som er mest verdige og passande for den menneskelege naturen deira. Men det blir alltid eit naudsynt rike.

Bortanom dette byrjar den menneskelege kraftutviklinga som er sitt eige mål, fridommens sanne rike, som likevel berre kan bløme med dette naudsynte rike som grunnlag. Å korte ned arbeidsdagen er det grunnleggande vilkåret.” (Kapitalen bind 3, kap.48,III. Bo Cavefors 1973, s.725-26. Marx/Engels: Werke, b.25, s.826-828. Omsett av T.V.)

Bare ein ny offensiv for ein radikal kommunisme slik Marx tenkte seg han, og på den måten som Marx meinte at vi kan nå han, kan hindre at dei framandgjorte og derfor øydeleggande produktive kreftene tek knekken på oss alle.

Derfor må vi tileigne oss Marx sine synspunkt og teoriar på ein allsidig og djup måte. Vi må så gjennom vår eigen praksis og teoretiske tenking overskride desse synspunkta og teoriane og skape nokre fleire naudsynte vilkår for kjempe fram ei framtid i velstand og lukke for alle gjennom eit universelt, medvete samverke av frie individ.

Tekstar om kommunismen samla av Terje Valen, med ein del kommentarar.