Sosialdemokratiet og makta

I KK 22. august skriv Daniel Suhonen eit større innlegg om Tage Erlander sin biografi. Hans viktigaste poeng er at Jonas Gahr Støre bør lese biografien og lære av han. Eg tenkjer at innlegget har nokre veikskapar som gjer det uvesentleg. Suhonen skriv heilt lausrive frå utviklinga av den reelle økonomiske situasjonen i verda. Erlander var politisk leiar for kapitalismen i Sverige i ein periode då profittraten var høg og det var plass til positive reformar for folk flest samstundes som kapitalen var sikra høg avkastning for seg sjølv. Dette vilkåret blei stadig svakare etter som åra gjekk. Etter 1965 blei dette etter kvart påtrengande. For at kapitalismen skulle fungere best mogleg ut frå eigne lovmessigheiter måtte det til stadig fleire tiltak for å hindre fall i profittrate og profittmasse. Utgifter til arbeidarklassen måtte ned og først sto offentleg velferd for hogg. Dernest mange andre tiltak som arbeidsinnvandring og gjeldsfinansiering osb. Både dei sosiale og demokratiske trekka i  sosialdemokratiet måtte svekkast.

Vi fekk overgang frå sosialdemokrati til såkalla nyliberalisme. Alle parti som ville halde på kapitalismen og administrere han måtte legge om politikken sin i denne retninga for å vere legitime politiske reiskap for kapitalen. Arbeidarpartia i Norden gjorde og det. Vi fekk parti som direkte reiv ned eller dekonstruerte den sosialdemokratiske offentlege velferda og dei tiltaka som gagna arbeidarklassen. I Norge var Frp det fremste ideologiske uttrykket for denne politikken, mens Arbeidarpartiet og Høgre var dei som gjorde det i praksis før Frp kom regjeringsposisjon. Dette vakte misnøye blant arbeidsfolk, og for parti som hadde arbeidsfolk som veljargrunnlag blei det spesielt vanskeleg å halde på dei i val. Dermed utvikla desse partia ei ny retning innan den nyliberale trenden. Dei utvikla ein politikk for ikkje å dekonstruere fordelar for arbeidarklassen direkte, men å kjempe mot dei verste forslaga til forverring gjennom å forverre mindre. Vi fekk ei politisk retning som eg kallar deformismen. Det er negativ reformisme. Mens dekonstruktivistane snakka meir rett ut om kva dei var for, skjulte deformistane dette bak tilsynelatande å gå inn for arbeidsfolk sine behov.

Arbeidarpartiet gjekk på 1980-talet frå sosialdemokratisk til nyliberalt og dekonstruktivistisk. Og rundt 2000 skifta dei så litt bein og utvikla deformismen. No er dei sittande partia på Stortinget alle innan den nyliberale retninga, men dei skil seg frå kvarandre gjennom vere meir eller mindre på den dekonstruktive eller den deformistiske sida. Derfor passar heller ikkje den konklusjonen Suhonen tar frå Erlander, nemleg at mennesket no ikkje treng vere ein kasteball for anonyme økonomiske lover eller teknologiske krefter. Så lenge kapitalismen varer slepp vi ikkje unna lovmessigheitene i han. Det er sant at vi ikkje treng vere kasteball for dei anonyme økonomiske kreftene, men då må vi gå saman om å kjempe mot og for å oppheve kapitalismen som system. Å stemme på parti som vil oppheve dette systemet er derfor å følgje opp det Erlander seier mot det Erlander eigentleg meiner. Det er å ta dei som vil ha både eit sosialt og eit demokratisk samfunn på alvor.

Terje Valen, 22. august 2017.

 

Venstresida i Frankrike har sviktet og mye mer

 

Dominerende overskrift på Klassekampens førsteside. Vi må spørre oss hvilken venstreside det er snakk om. Hvis vi først definerer venstre i politikken som en politisk retning for gjennomføring av tiltak som gjør det stadig bedre for stadig flere å leve i et samfunn, så er det ikke mange statsledelser og/eller politiske partier i verden som kan skryte av å tilhøre dette venstre lenger. Vi vet nå virkelig at det uten tvil er slik at de rike er blitt rikere og de fattige fattigere og de midt i mellom er blitt færre i de aller fleste land. Stort sett er det bare Kina som kan vise til en annen utvikling. Til og med skrytestatistikk over påstått nedgang i fattige i resten av verden gir derfor et helt feil bilde av den virkelige situasjonen for virkelige mennesker. Så da er det trygt å si at venstre i politikken har vært ute ganske lenge. De fakta som Christian Brugerolle fra det franske sosialistpartiet legger frem, viser også dette klart når det gjelder Frankrike. Ja, i mange EU-land snakker de om en tapt generasjon. Det var flere ungdommer fra denne generasjonen som utførte terroren i Paris.

Den andre siden av bildet er destabiliseringen og kampen for nyoppdeling av det som blir kalt for Midt-Østen som de rike statene, med USA i spissen, bedriver. Dette har holdt despoter ved makten i noen land og ødelagt sjansene som en indre opposisjon har hatt til å fjerne despoter både her og i andre land. Bevegelser for demokrati er blitt sjanghaiet av ytre makter som bruker dem i sitt spill om innflytelse i området.

Det er lettere å forstå det som skjedde dersom vi sonderer mellom to venstredefinisjoner. Det ene er det arbeidende folkets venstre og det andre er kapitalens venstre. Det vesentlige for lønnsarbeidernes venstre er bedre kår for alle. Det vesentlige for kapitalens venstre er bedre kår for kapitalen og bedre kår for arbeidsfolk når utviklingen av kapitalen gjør det mulig.

Når kapitalismen går godt er det lettere for disse å finne hverandre i positive reformer som gir bedre levekår for det arbeidende folket. Når kapitalismen får funksjonsproblemer og kommer i krise viser det seg at kapitalen dominerer over ”venstre”. Mens kapitalens venstre tidligere kunne yte slike reformer blir den nå utfordret av kapitalens høyre som arbeider innett for å rive i stykker, å dekonstruere, de positive reformer fra den forrige relativt krisefrie epoke. I Norge var Fremskrittspartiet den ideologiske drivkraft bak kapitalens høyre, mens Arbeiderpartiet i mange år var det partiet som satte kapitalens høyre ut i livet, blant annet gjennom massive privatiseringer og en velkjent sykehusreform. Seinere har det vært såkalt borgerlige regjeringer som har gjort det samme og i siste periode også med Fremskrittspartiet i regjeringsposisjon.

Ettersom denne politikken er blitt mer avslørt har Arbeiderpartiet tilsynelatende beveget seg fra kapitalens høyreside over til kapitalens venstreside, dvs. en driver egenreklame for at en vil gå for å stoppe ødeleggingen, dekonstruksjonen, av noen tidligere gunstige reformer igjen og fornye reformpolitikken. Men krisen i kapitalismen kommer de ikke utenom, derfor blir det ikke noe særlig med slike positive reformer, det blir helst til reformer som gjør det litt verre for arbeidsfolk, men ikke fullt så gale som det kapitalistisk høyre står for. Men dette er ikke reformer i positiv betydning, det er reformer i negativ betydning, skritt i en evig retrett fra velferd for alle. Med minimale unntak er det deformer som gjennomføres, mens en argumenterer med at en er tvunget av den økonomiske situasjonen.

Men så har vi altså et lønnsarbeidernes venstre som er tvunget til å kjempe mot forverringer på alle fronter, og som med få unntak er tvunget til å tape på de viktigste frontene. Til og med høytlønte ingeniører i oljen merker at de er lønnsarbeidere i disse tider, at de på vesentlige områder er i samme situasjon som de fleste andre og mer lavtlønt arbeiderne. Det jo et grusomt system som har tjent penger i bøtter og spann på de ansattes arbeid de siste ti årene som så kaster dem ut i store skarer straks fortjenestene går ned i noen år. Og det er det samme systemet som bevirker at det er flere tusen fattige barn i byen Bergen i år etter år, og at boliger og andre bygninger i land i Midt-Østen blir bombet og skutt i stykker slik at det blir umulig å leve der. Som skaper fortvilte, håpløse, rasende ungdommer i Paris som lokkes over i terror mot uskyldige. Som skaper flyktningstrømmer som arbeidsfolk i stadig flere andre land skal ta byrdene ved å motta.

Dette lønnsarbeidernes venstre vil bli tvunget til å følge kapitalens venstre i deformeringsgaloppen dersom det ikke klarer å finne sin egen politikk som tar utgangspunkt i lønnsarbeidernes egne grunnleggende behov for trygghet og velferd og behovet for å få bruke sine skapende krefter til beste for seg selv og andre. Når det over lengre tid blir klart at deformene også fører til forverring så lenge kapitalen, med sine friheter, rår så må dette venstre begynne å stille spørsmål ved selve systemet dersom det skal vinne frem med sin politikk. Det begynte faktisk LO i Oslo å gjøre etter finanskrisen da de til 1. mai 2009 stilte parolen ”Kapitalen har skylda”.

Kapitalens venstre kan ikke grunnleggende sett produsere reformer som tjener arbeidsfolk når kapitalen er i krise, slik den er nå. En situasjon som den ikke kan komme ut av uten en enorm kapitalødeleggelse, dvs. en krise av uante dimensjoner, altså en krise som vil ramme lønnsarbeiderklassen og de fleste andre med ødeleggende kraft. Realistisk sett er det bare store kriger som kan sørge for slik kapitalødeleggelse. Derfor er IS og Hollande og Per Sandberg på linje når de går for å hisse arbeidsfolk opp mot hverandre og gå til angrep på hverandre. Men kapitalødeleggelsen skal helst skje med andre kapitaler enn ens egen. Derfor er det krefter i USA i dag som geiler opp til en storkrig på det eurasiske kontinent, slik at USA kan slippe ødeleggelser slik de har gjort i to verdenskriger allerede og skape seg en ny storhetstid når endre makter har knust hverandre og en eventuell gjenoppbygging skal skje. Vi skal huske at «Verdenskriger» har vært til stor velsignelse for økonomien i og egentlig alle i USA unntatt de relativt få (USA mistet ca. 300 000 i 2. verdenskrig mot Sovjet som mistet mellom 20 og 25 millioner) som mistet sine unge menn i de virkelige kampene.

Hvis ikke den arbeidende klassens venstre vinner frem med en politikk som grunnleggende sett kan gi alle et godt liv, så vil tingene sannsynligvis gå sin dystre gang og dette århundret vil bli preget av rasekriger, terror, anarki, galopperende fattigdom, sosiale og kulturelle sammenbrudd osv.

For å kunne vinne frem med sine viktigste krav må den lønnsarbeidende klassen sette en grense for sin oppholdende strid og sitt tilbaketog innenfor det kapitalistiske systemet og si at nok er nok – det kapitalistiske systemet kan ikke redde oss – vi må oppheve det ved ta med det beste som er utviklet under det, for eksempel høyt utviklete produktivkrefter som kan gi kort arbeidstid og mer frihet til å delta aktivt i samfunnsorganiseringen og frivillige aktiviteter for alle og fjerne det negative, som utbytting, fattigdom, krig om rikdom, despoti osv.

Et slikt ris er bak speilet kan også gi en impuls til kapitalens begge sider slik at de går med på visse positive reformer også så lenge kapitalismen kan vare.

Dette betyr at lønnsarbeiderklassens venstre må inngå samarbeid med kapitalens venstre når det er mulig for å hindre utvikling av politistat og despoti og for å få med seg flest mulig der i kampen mot kapitalens høyre som hele tiden drar i denne retningen. Og denne arbeidende klassen må jobbe for å få flest mulig fra kapitalens venstre med i kampen for at denne arbeidende klassen faktisk kan ta makten fra kapitalens høyre, oppheve kapitalen og innføre et etterkapitalistisk samfunn etter sine egne behov. En slik allianse kan være mulig fordi de store kapitalistiske finansmonopolene trekker verdier ut både av den arbeidende klasse og de mindre næringsdrivende. Det er mulig at også disse får bedre arbeidsvilkår for sin produksjon av ting og tjenester for samfunnet rundt når kapitalen er opphevet.

Ut fra historiske erfaringer ser det ut til at denne maktovertakelsen i første omgang må være politisk. Den arbeidende klassen med allierte må tilegne seg statsmakten, erobre demokratiet for seg, sikre det og straks begynne å utvikle dette på alle mulige måter.

Så kan selvstendige stater, der kapitalen er opphevet, begynne et mer og mer likeverdig samarbeid med hverandre, ut fra en produksjon av bruksverdier og tjenester som en til syvende og sist skal dele og ikke bytte for å tjene penger på det.

Terje Valen, 18.11.2015 22:05.

Bergens Tidende, USA og innblanding i valget der

Bergens Tidende skriver på lederplass i dag (19.5.17) at eventuell russisk innblanding i USAs presidentvalg bør undersøkes. Vi har aldri hørt avisen kreve at USA innblanding  andre land skal undersøkes. Derfor kan noen fakta være greit å få med seg.

Det er viktig å være klar over en ofte oversett side ved hele utviklingen av USA. En side som fremdeles preger den fremherskende politikken. USA er faktisk det mest krigerske og rasistiske land i verden. Fra ca. 1500 til 1900 begikk man folkemord på mellom 10 og 30 millioner av de opprinnelige beboerne i landet samtidig som millioner av slaver ble røvet fra Afrika for å skaffe profitt til amerikanske plantasjeeiere og kapitalister. I tidsrommet 1798 til 1945 anvendte USA sine væpnete styrker utenfor eget territorium 174 ganger.

I tiden etter 2. verdenskrig har USA forsøkt og delvis lykkes i å kaste mer enn 50 utenlandske regjeringer, der de fleste var demokratisk valgt, gått til åpenbart uakseptabel innblanding i valgene i minst 30 land, forsøkt å likvidere mer enn 50 utenlandske ledere, sluppet bomber over mer enn 30 land og forsøkt å fjerne populistiske eller nasjonalistiske bevegelser i 20 land. I tillegg støtter USA noen av de mest despotiske og avskyelige styrer i verden som for eksempel i Saudi-Arabia og Emiratene. Saudi-Arabia på sin side har finansiert den store utbredelsen av den reaksjonære wahabist-retningen innen Islam, som danner ideologisk grunnlag for en rekke terrororganisasjoner. Og det gjelder støtte til okkupant- og apartheidstaten Israel. Alt dette er godt dokumentert.

Kan kapitalismen redde seg selv?

Paul Collier skriver i KK 21.2.17 en lang artikkel med denne overskriften. Artikkelen er merkelig tom for realistiske forslag som virkelig kan bety en forskjell og den er fullstendig ideologisk preget. Til det siste først. Som vi vet er ideen om at kapitalismen kan vare evig den viktigste ideologi for tiden. Det er hovedinnholdet i Thatcher sin uttalelse om at «Det finnes ikke noe alternativ». Collier understreker dette budskapet sitt med følgende: «Skal kapitalismen ha en fremtid, må en skjære gjennom det 20. århundrets ideologiske bagasje: glem venstre mot høyre, legg den velkjente fromme moralismen til side og begynn med problemene.»  Dette er Collier sin ideologi – vi må beholde kapitalismen. Denne ideen er trygt plassert på den politiske høyreside, ja den er faktisk høyresidens vesentligste ideologi.

Pragmatisme som ideologi

Dessuten bekjenner han seg til pragmatismen, som han også mener er bortenfor all ideologi. At han ikke en gang vet at dette er ideologi, viser litt om dybden i hans resonnementer ellers og. Pragmatismen som begrep betyr å handle ut fra fenomenene slik de fremtrer for sansene og ikke ut fra de vesentlige utviklingstrekk som en finner ved et grundig studium av helheten i den historiske utviklingen av de prosessene en sanser. Derfor kan en på pragmatisk vis sette i verk tiltak og oppnå kortsiktige positive resultater. Men disse vil etter hvert blir undergravd av det vesentlige som en ikke har begrep om. Dette er jo i korte trekk også en vesentlig handlingsregel og tenkemåte innen kapitalismen.

Collier tar fatt i visse overflatiske fenomener ved kapitalismen og mener at han ut fra dette kan finne tiltak som gjør at kapitalismen vil overleve. Det viktigste problemet i dag, ifølge ham, er at kapitalismen har gjort folk sinte på systemet og dets representanter. Derfor blir den viktigste løsningen å finne tiltak som gjør at folk ikke blir så sinte. Det går en viktig motsigelse mellom de som er svært rike og som stadig blir rikere og de som ser at deres velstand har minket. Disse rike lager sitt egen samfunn i samfunnet og trekker seg tilbake slik at de andres krav om støtte blir svekket. Derfor er utfordringen for våre ledere å målbære vanlige folks bekymringer på en effektiv og pragmatisk måte. Det er dette fromme ønsket han baserer hele innlegget sitt på.

Dette skal redde kapitalismen

For det første må en få til rettferdig vekst innen kapitalens rammer. Dette kan gjøres. Måten å gjøre det på er å ikke å skattlegge inntekt, men grunnrente eller eiendom som hus og tomter. At verdien av disse tingene bygger på usunn spekulasjon og vil kunne forsvinne eller minke drastisk ved en krise, ser ikke ut til å bekymre ham. For det andre er ha opptatt av fordelen som folk i store byer har i forhold til de andre. Dette kan en og ligne ut ved skatt på hus og tomter. For det tredje finner han en viktig motsigelse mellom teknologiinnovatører og samfunnet ellers. Disse innovatørene får ikke beholde resultatet av det de finner opp eller utvikler. Derfor må bedriftsbeskatning omlegges slik at en de som håver inn fortjenesten av innovatørenes arbeid må kunne kompensere disse ved å overføre penger til dem. For det fjerde må tjenester, for eksempel det vi kaller delingsøkonomi og foretak som Amazon osv., kunne beskattes på linje med annen økonomi. For det femte må strømmen av kapital og arbeidskraft reguleres. For det sjette må vi få til opplæring og stabile ansettelser og sette sammen bedriftsstyrene slik at hele spekteret av samfunnsinteresser er representert. For det syvende må vi få til beskyttelse mot ødeleggende forandringer i familien, noe som har rammet unge arbeiderklassefolk, mens den fremvoksende «middelklassen» har hatt fordeler av det. For det åttende trengs en vedvarende og intens veiledning og støtte for unge foreldre. Som vi ser en rekke fromme ønsker der noen sikkert kan settes ut i livet i noen grad, men uten å endre utviklingsretningen på kapitalen vesentlig.

Det niende og viktigste punkt, som han utbroderer over vel en full avisside, er at vi må bygge opp en positiv og inkluderende nasjonalisme – her vises til hvor vellykket politikken til The Scottish National Party har vært. Dette er et parti som ikke har gått den veien som Front National har tatt i Frankrike.

Collier avfeier Streeck med en arrogant påstand uten innhold

På arrogant engelsk professorvis beskriver han Wolfgang Streecks bok «How Will Capitalism End?» som svulstig og pretensiøs og sier at hvis du har sansen for slike bøker, vil du også like Harry Potter. Hvis vi ser på innholdet i bøkene om Harry Potter som en skildring av kampen mot krefter som vil ødelegge verden, så er dette kanskje ikke så dårlig sagt. Men Collier mener nok at det er eventyrfortellinger uten rot i virkeligheten. Dette treffer for så vidt også ham selv, for et av Streecks viktigste poenger er det samme som han selv har, nemlig at nasjonalstatene må ut av EU og gjenvinne sin politiske sjølstendighet, blant annet retten til å devaluere. Men mens Streeck ser på kampen for nasjonal sjølstendighet som et ledd i arbeidet for å bygge opp igjen en sterk folkelig bevegelse mot kapitalen, både for å kontrollere den så langt det går an og for å oppheve den om det ikke går an, så er Collier sitt ærend å appellere til systemets ledere for at de skal gjennomføre tiltakene hans og bruke den positive nasjonalismen for å hindre at folk blir så sinte at systemet kommer i fare Hans overordnete ærend er altså å appellere til de ledende kapitalistene for at de skal redde kapitalismen. Det er nok derfor Collier, som kapitalens talsperson, må snakke ned Streeck som tar standpunkt for det arbeidende folket og dets kamp mot kapitalen.

Maternalisme i kapitalens haneflokk

Collier vil kalle sin politikk for sosial maternalisme i motsetning til sosialdemokratiets sosiale paternalisme. Han vil ikke ta inntekter fra de rike for å gi til de fattige, men begrense de rikes muligheter til å ta inn grunnrente. Med alle de mammaer som vi vet er ledere for storkapitalen så er vel dette en fin vinnerstrategi!? Det er ellers typisk at han begrenser seg til grunnrente og ikke tar med skatt på all spekulasjon, slik Attac har krevd.

Konklusjonen hans er at pragmatismen vil gi en regjering den frihet fra ideologi som den trenger for å løse samtidige problemer og slippe det ideologiskapte presset for å drive med populisme og gi politiske tjenester. At hans pragmatisme, som skal brukes for å roe den sinte arbeiderbevegelsen og bevare kapitalismen, er en ideologi, ser ikke ut til å streife ham som en mulighet. Men vi vet at den mest virkningsfulle ideologi ofte er å foregi at en er hevet over all ideologi.

Fromme oppfordringer skal få finanskapitalen til å endre sitt grunnleggende vesen, profitt, profitt, profitt

Hvis en ser på tendensen i den reelle profittraten på industrikapitalen i verden nå, på gjeldsgraden, på de økende klasseforskjellene og oppbyggingen mot større kriger, så er forslagene hans som å stikke hodet ut av vinduet og plystre og tro at en kan stoppe en tornado ved hjelp av det. Nesten merkelig at Klassekampen vil gi et slikt filosofisk og økonomisk makkverd så stor plass, selv om det kommer fra en engelsk professor. Det er jo virkelige egnet til å spre store illusjoner og slik skade kampen for en bedre verden.

Terje Valen, torsdag, 23. februar 2017.

Here’s Everything You Need to Know Now About a Trump Victory

By Keith Kohl
Written Wednesday, November 9, 2016
This could be worth knowing (TV).

Take a deep breath; the Earth is still revolving at 900 miles per hour.

Okay, go ahead and take another one.

Feel better? No? Last night’s roller-coaster ride may have left a bitter taste in your mouth this morning, but the reality of this situation (no matter who you voted for) is that we’re going to have at least four years of a Trump administration — which will also happen to coincide with the next bull market for oil.

But who are going to be the real winners and losers from Trump’s energy policy?

Buckle up: things should get interesting from here on out…

Advertisement
Why Do the Financial and Banking Elites
Want to Keep Gold Suppressed?

Find out why a renegade investor, who has made his readers multiple three-digit returns in the last few months, says the banking elite is opening up the most exciting opportunity for you to get really rich in the next 24 months.

With his strategies, you could easily and quickly leverage the upcoming bull market in gold and profit $3–$4 for every $1 move in gold.

«I don’t like or suggest options or futures, and anyone trading currencies deserves what they get! Still, I can show my readers how to leverage gold and silver without any of those risky instruments.»

Click here to get all of the details.

Trump, Energy, and What You Need to Know

Look, you probably have a good idea where this is going.

After all, it’s not like Trump was masking his plans for the United States’ energy future. We knew from the get-go where he stood on the issues.

But in case you didn’t get a chance to catch the details of his energy policy, here are a few snippets from his platform:

Make America energy independent, create millions of new jobs, and protect clean air and clean water. Conserve natural habitats, reserves, and resources, and unleash an energy revolution.

Unleash America’s $50 trillion in untapped shale, oil, and natural gas reserves, plus hundreds of years in clean coal reserves.

Become, and stay, totally independent of any need to import energy from the OPEC cartel, or any nations hostile to our interests.

Open onshore and offshore leasing on federal lands, eliminate the moratorium on coal leasing, and open shale energy deposits.

Encourage the use of natural gas and other American energy resources that will reduce both emissions and the price of energy and increase economic output.

Rescind all job-destroying executive actions from Obama, and reduce or eliminate all barriers to responsible energy production.

Back in September, Trump gave you a roadmap to his energy policies, saying:

We will use our vast coal, shale gas, and other American energy sources in a clean and appropriate manner to benefit American families and workers, not for the economic benefit his energy politically-connected. Support coal jobs, safe fracking, energy from offshore and public lands, and the Keystone Pipeline, which can be done responsibly.

Well, there it is in a nutshell… but to be honest, was there ever any doubt he would lean heavily toward fossil fuels?

And even though some of the goals outlined by Trump are simply impossible (the idea that we will eliminate all of our oil imports from OPEC, for example), the door is wide open for us for the next four years.

You have to make sure you’re backing the right horse in this race…

Advertisement
Standard Dividends are DEAD!

Global big box company Target just paid out a $0.43 dividend, which might seem great…

But even if you owned 100 shares, you’d have only pulled in 43 measly bucks.

However, by using an 8-minute stock market secret known as «daily dividends,» you could pull in 10 times that amount today alone.

Not only that, but «daily dividend» payments are 100% guaranteed to anyone who knows about them.

Click here for the inside details…

The Winners, the Losers, and the Downright Profitable

If the winner hasn’t been clear in all of this, it’ll be the drillers in the U.S. that are eagerly awaiting a rally in crude oil prices.

After all, we’re talking about an industry that Trump has called the lifeblood of America — and he wasn’t wrong!

Not only will they be unhindered during a Trump administration that has repeatedly said there should be less regulation on energy companies, but these companies are ready to turn on the taps.

Granted, that won’t occur until oil prices find more support above $50 per barrel, but there are more fundamental reasons to stay bullish.

For starters, keep in mind that demand is going nowhere but higher over the next few years. We’ve been moving away from a bottom since prices reached as low as $26.21 per barrel back in February.

Yet more pressure could come from Saudis and throw a wrench in the works.

You see, the House of Saud is feeling a few jitters with a pro-tight oil/shale president being sworn in this January. It’s a legitimate fear that the Saudis will use this as an excuse to derail any output deal being formalized.

But will they?

What most people don’t realize is that the Saudis are nearly at a breaking point.

Cheap oil has caused desperately needed revenues to plummet. In fact, the Saudis have canceled more than $266 billion in projects. Moreover, the Saudi Kingdom is strapped for cash, even having to delay billions of dollars worth of payments to construction firms and other contractors.

If oil falls below $30 per barrel, it’s only a matter of time before OPEC collapses upon itself.

The market isn’t fooled as to who will come out on top during a Trump presidency. I actually feel bad for anyone that shorted the market overnight out of fear.

Today, crude oil climbed above $45 per barrel, and stocks across the sector are rebounding higher.

Next time, we’re going to continue our look into the winners and losers of Trump’s energy policies, including one surprise that might come as a shock to some of you.

Here’s a hint: I’m still not buying coal stocks.

Until next time,

Keith Kohl

Kommentar til valget i USA

Den ledende delen av herskerklassen i USA, ledelsen i de store finansmonopolene, vil ikke miste makten sin med Trump og ville heller ikke gjort det med Clinton (selvfølgelig). Men den ville heller ikke gjort det med Sanders, som representerer kapitalens venstre med noe retorikk fra arbeiderklassens venstre (snakket om revolusjon og sosialisme). Derfor blir det ikke vesentlige endringer i forhold til kapitalens makt og ville heller ikke ha blitt det med Sanders. Men massebevegelsen som Sanders klarte å inspirere til og knytte seg til, bærer i seg muligheten for bedre kamp mot kapitalen fremover og et virkelig maktskifte i framtiden. Valget mellom Clinton og Trump var et valg mellom to reaksjonære retninger som ikke var av forskjellig grunnleggende kvalitet, men som har en viktig gradsforskjell. Det er sannsynlig at den verste kandidaten vant, sett ut fra arbeidklassens helhetlige situasjon, for Trump fremtrer som en kandidat som puster mer liv i alle reaksjonære grupper. Og så har vi den reaksjonære kongressen og ditto senatet. Så vi får se om USA tar nye skritt i retning politistat og fascisme i tiden fremover og om den radikale strømningen som ble vekket av Sanders kan gjøre seg mer gjeldende, kvitte seg med illusjoner og organisere seg bedre. Her ligger håpet.

Den umoralske kapitalismen

Enrique Dussel[i] er relativt ukjent i det radikale  miljøet i Noreg og den anglo-saksiske verda. Dei tre siste Marx-biografane frå denne verda, Jonathan Sperber[ii], Sven-Eric Liedman[iii] og Gareth Stedman Jones[iv], kjenner ikkje til Dussel. Dette til tross for at han er ein levande legende i Latin-Amerika, som ein av grunnleggarane av frigjeringsteologien og ein viktig person i kampen mot imperialismen, og den som har levert verdas mest inngåande analyse av heile tekstmengda som høyrer til Marx Kapitalen[v]. Det vil seie at han, ut frå originaltekstane, har gjennomgått i detalj og analysert alle dei fire utkasta til Kapitalen som Marx skreiv.

Dussel sitt prosjekt

Dussel sitt prosjekt er å finne ut kva Marx eigentleg skreiv og meinte for å sjå om dei grunnleggande resultata av arbeida hans og tenkemåten kan vere til hjelp i frigjeringskampen i Latin-Amerika. Ved lesing av Dussel sine bøker blir vi tatt med på ei fascinerande reise gjennom Marx sitt arbeid med å skape nye kategoriar som gjer det mogleg å forstå korleis kapitalismen fungerer. Han finn at Marx’ verk har svært mykje å gi i arbeidet for menneska si frigjering frå utbytting og undertrykking, og ikkje berre for folk i dei kapitalistiske kjernelanda, men også for perifere kapitalistiske land. Det handlar til dømes om dei mekanismane som gjer at verdiar blir overført frå dei perifere, avhengige landa til dei sentrale leiande landa. Dette er noko som vil bestemme hovudliner for korleis folk i det perifere landa kan organisere seg på best vis for å frigjere seg frå den tilstanden av underutvikla økonomi som dei blir haldne i.

Eit teoretisk poeng

Eg skal her berre sjå på eit par av dei teoretiske punkta han framhevar. Han seier at Marx påviser at det er produksjonen av meirverdi som skil kapitalismen frå andre økonomiske system. For å forstå og forklare dette var Marx nøydd til å studere og utvikle ei rad med nye kategoriar og omgrep, som ikkje fans før. Dette finn vi første bind av Kapitalen, før vi kjem til kapittelet om korleis kapitalen blir skapt ut av varesirkulasjonen.

Då Marx hadde funne ut korleis dei grunnleggande kategoriane i kapitalen fungerte, gav han seg i veg med å utforske korleis desse kategoriane både bestemde og utvikla seg på overflata av systemet, korleis dei viste seg som overflatefenomen, til dømes korleis meirverdien trer fram som profitt. Og målet var å beskrive dette i detalj heilt fram til eit verk om verdshandelen. Marx blei berre ferdig med første del av arbeidet sitt, men det finnast mykje i dei kladdane han skreiv for å fullføre arbeidet, som gjer det mogleg for oss å forske vidare ut frå Marx sine grunnleggande oppdagingar.

Det Dussel legg vekt på, er at det er arbeidaren som utvekslar seg med naturen rundt gjennom produksjonen som skapar alle verdiar og at det gjeld for alle samfunnsformer. Mennesket må utveksle seg med naturen rundt for å kunne leve og produksjonen er den særeigne menneskelege utvekslingsmåten som skil oss frå andre levande vesen.

Det spesielle med kapitalismen er at dei menneska som produserer er heilt skilde frå produksjonsinstrumenta sine og frå livsmidla sine. I tida før den moderne industrikapitalismen kunne oppstå måtte det derfor skapast vilkår for dette. Nokre av vilkåra var utviklinga av vitskapen, andre var utviklinga av verdshandelen og røvinga av rikdom frå alle stader i verda der dei kunne finne slikt. Eit anna naudsynt vilkår var at dei som arbeidde med jorda og med handverk der dei eigde sine eigne arbeidsinstrument, måtte frårøvast desse. Det skjedde gjennom det Marx kalla den opphavlege akkumulasjonen. Gjennom denne blei mange menneske «sett fri» frå sine eigne produksjonsinstrument (jorda og verktøya) og frå livsmidla sine. Dei blei til hordar av fattige som måtte tigge, stele, be om stønad osb. for å halde seg i live.

Arbeidarane er ikkje kapital

Då fabrikkindustrien oppstod kunne desse menneska selje arbeidsevna eller arbeidskrafta si til kapitalens representantar, kapitalistane for visse tidsrom. Poenget til Dussel er at Marx framhevar at arbeidarane ikkje er kapital, dei kjem inn i kapitalen sin heilskaplege sirkulasjon utanfrå. Dei blir heller ikkje kapital i produksjonsprosessen. Det er arbeidskrafta deira som er kapital når han fungerer som verdiskapande og meirverdiskapande. Marx kallar han då for variabel kapital, fordi han har den spesielle evna at han kan skape større verdi enn han har sjølv. Dette er arbeidskrafta sin bruksverdi for kapitalen.

Det som skjer er altså at kapitalisten (som opptrer som kapitalens representant, kapitalens levande ytringsform som er innforliva med kapitalen) kjøpar arbeidskrafta for pengar, dvs. lønna, som representerer ein verdi som må til for at arbeidaren (og arbeidarane som samfunnsklasse) kan kjøpe dei livsmidla han/ho/dei må ha for å leve. Men det produktet som arbeidaren skapar i utvekslinga si med naturen rundt (råvarer t.d.) blir seld til ein pris som representerer ein høgare verdi enn verdien av det arbeidaren får i lønn.

Det første poenget til Dussel altså er at arbeidarane ikkje sjølv er kapital, men noko ytre i høve til kapitalen, som blir innlemma i kapitalen for eit avgrensa tidsrom på ein spesiell måte (ved at dei sel arbeidskrafta si), men ikkje blir fullstendig underlagt kapitalen. Dette gjer det også mogleg for arbeidarane å sjå på kapitalen og kapitalismen utanfrå og det gjer det mogleg for arbeidarane å avsløre det som kapitalismen verkeleg er, nemleg tjuveri av framand arbeidskraft. Det tyder at dei som meiner at arbeidarklassen er heilt integrert i kapitalismen og ikkje kan sleppe ut av grepet hans, fordi det ikkje er mogleg å avsløre dette forholdet, tar feil. Dette gald til dømes den retninga som blei kalla frankfurtarane. Ut frå ei oppfatning om at arbeidarklassen var heilt integrert i kapitalen blei dei svært pessimistiske i høve til om det var mogleg for denne klassen å avsløre og gjere opprør mot denne samfunnsforma. Denne ikkje-marxistiske haldninga har hatt stor innflyting på korleis mange marxistar i den vestlege verda har oppfatta marxismen.

Kapitalismen som brotsverk

Det andre poenget til Dussel er at kapitalismen, med si skaping av meirverdi, er basert på tjuveri. Kapitalismen er altså basert på eit pågåande brotsverk mot alle som jobbar og strevar for å skape det vi alle lever av, og som ei følgje av det er systemet djupt umoralsk, dvs. brottsleg eller kriminelt.

Det tyder også at Dussel meiner at Marx ser på heile den politiske og juridiske og moralske overbygnaden som støttar opp om kapitalismen som kriminell i utgangspunktet, sjølv om han formelt sett trer fram som rettferdig – eit sal av arbeidskraft  er formelt sett eit rettferdig bytte der den som sel får ein verdi (løn) som gjer at livet kan haldast oppe, og den som kjøper får vara arbeidskraft som han kan bruke til å skape verdi og meirverdi.

Valet i USA som eksempel

Eg tenkjer at ein slik oppfatning gjer det mogleg å forklare den fortvilinga og det raseriet som gjer at folk vil kvitte seg med leiinga i USA. Men fordi dei ikkje har avslørt utspringet til den urettvisa dei er utsett for, så støttar dei opp om folk som politisk trer fram i ein form som skapar ein illusjon av at dei vil fjerne, eller i alle fall minske urettferda. I USA var det slik Obama vart vald (Change – endring). No er han avslørt som ein illusjon saman med den han vil ha som sin etterfølgjar (Clinton). Den illusjonen vender folk seg vekk frå, derfor vel dei ein annan illusjon, ein annan form for lovnad om change. Dei vil nok hauste sine bitre røynsler og med Trump ved det politiske roret. Å tru at ein storkapitalist av hans type skal kunne leie ei rørsle som kan fjerne meirverdisystemet er i USA, er vel å håpe litt mykje! Men skal vi følgje Dussel  sitt resonnement så kan arbeidarklassen (saman  med andre som lid under kapitalismen sin umoral) gjennom sine eigne røynsler oppdage at han må opphevast og ikkje berre ha nye frontfigurar som let som dei vil endre ting, men som korkje vil eller kan det. Det kan ta si tid, men det er heilt mogleg.

Vilkår for å få slutt på elendet

Før arbeidarklassen og mange andre ser den grunnleggande urettferda som heile resten av det urettferdige systemet kvilar på, og ser at vilkåret for grunnleggjande endring er å fjerne systemet der produksjon av bruksverdiar byggjer på kjøp og sal av arbeidskraft, delvis tingliggjering av menneska og den brotslege utvinninga av  meirverdi, så vil vi nok måtte gå gjennom store ulukker og mykje tårer, for å sitere fritt frå ein norsk songar. Men det kan og gjere det mogleg med song og lått når tida er inne.

Innsikta til Dussel gjer det og mogleg å skape breie alliansar for å oppheve kapitalismen, eller pengestyret om du vil. Ein viktig alliansepartnar kan vere dei religiøse som vil sette kampen mot mammon, for frigjering av individ og samfunn, høgare enn å administrere den pågåande kapitalistiske kriminaliteten. Dette er Dussel sine tankar om frigjeringsteologi som eg kan seie meir om ein annan gong.

Terje Valen, 11. november 2016.

[i] Sjå https://en.wikipedia.org/wiki/Enrique_Dussel og https://es.wikipedia.org/wiki/Enrique_Dussel og Dussels heimeside http://enriquedussel.com/index.html

[ii] For ei vurdering av hans verk sjå https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Sperber%20om%20Marx.htm

[iii] Sjå https://sv.wikipedia.org/wiki/Sven-Eric_Liedman

[iv] Sjå https://en.wikipedia.org/wiki/Gareth_Stedman_Jones

[v] Dussel har skrive tre bøker som omhandlar dette. Den første er La Producción teóretica de Marx. Un comentario a los Grundrisse, (Marx’ teoretiske produksjon. Ein kommentar til Grundrisse.) 1985, omsett til fransk La production théorique de Marx. Un commentaire des Grundrisse, 2009. Den andre er Hacia un Marx desconocido. Un commentario de los manuscritos del 61-63, (Mot ein ukjend Marx. Ein kommentar til manuskripta frå 1961-63.) 1988. Den er omsett til engelsk Towards an Unknown Marx. A commentary on the Manuscripts of 1861-63, 2001. Den siste boka er El ultimo Marx y la liberación latinoamericana. Un commentario a la tercera y la cuarta redacción de « El Capital », (Den siste Marx og frigjeringa av Latin-Amerika. Ein kommentar til det tredje og fjerde utkastet til « Kapitalen ».) 1990. Den siste er ikkje omsett.

Perspektiver på hotellstreiken

 

Streiken springer ut av en motsigelse mellom hotellkapitalen og den delen av arbeiderklassen som produserer hotelltjenestene. Det er arbeiderklassen som gjennom sitt merarbeid bevirker at hotellkapitalen kan tilegne seg merverdi som er grunnlaget for dens profitt. Hotellkapitalens representanter er hotelleierne og deres klassevenner ellers i borgerskapet.

Streiken er et tegn på den underliggende antagonismen (fiendtligheten) som finnes mellom arbeid og kapital under det kapitalistiske systemet. I en streik får vi et glimt av denne antagonismen som ellers ligger skjult ved at enheten i motsigelsen er fremherskende under vanlig drift. Men selv da kan vi ane den under alle slags mindre strider om arbeidsforhold, arbeidstider osv.

Det er viktig å holde fast på at det er arbeiderklassen som skaper de verdiene som kapitalens representanter tilegner seg gjennom salget av de tjenestene som arbeiderklassen produserer. For kapitalen er det viktigste å realisere profitt, ikke å produsere tjenester som folk har bruk for på best mulige måter for alle. Dette til tross for at det er en forutsetning for å få solgt tjenestene at det også er behov for dem.

I tider med synkende profittrate øker angrepene på arbeiderklassen og alle som har tilhørt eller vil tilhøre denne klassen, eller som er satt til sides av kapitalen i form av arbeidsløshet og annet. Vi er nå inne i en slik periode i verdensmålestokk, også i Norge. Det betyr at angrepene på arbeiderklassen og mindre kapitaler vil øke, mens finansmonopolene vil tilegne seg mer fra alle.

Det er bare en enorm ødeleggelse av produktivkrefter som kan få opp igjen profittraten i systemet. Slike ødeleggelser vil kaste oss alle ut i store ulykker. Derfor må vi begynne å tenke på å oppheve dette systemet dersom vi skal kunne overleve som mennesker på jorden.

Nå er det reell fare for ny nedgangskonjunktur i USA

 

En liten sidekommentar under vignetten ”Recession Watch” (Overvåking av tegn på lavkonjunktur) i siste nr. av forretningstidsskriftet Fortune har følgende overskrift: ”Til minne om rekordhøy profittvekst”. Teksten lyder slik: ”Den uventete økningen i bedriftenes profitt var fin så lenge den den varte. Foretak håvet inn rekordfortjenester, men i fjor viste det ene kvartal etter det andre nedgang i veksten. Og i følge beregninger fra Fastnet vil første kvartal i 2016 bli det verste siden 2009.

Fallet i energiprisene er en del av problemet, men det er ikke hele historien. Foretak som ikke driver i energisektoren har ifølge beregninger utgjort 40 % av profittnedgangen siden fjerde kvartal 2014, og mange industrigreiner rapporterer ingen fortjeneste eller tap. Hvis du ser etter en grunn til å være bekymret for et overhengende sammenbrudd, er denne profittnedgangen så god som noen”. (Fortune, May 1, 2016, side 7.)

Teksten er fulgt av et diagram som viser at profitten falt fra 17 % i 2011 til 0 % ut i 2012 for så å ta seg opp igjen og svinge mellom pluss to og pluss 8 % frem til ut i 2015. Så har det vært et kraftig fall til utgangen av dette året da profitten igjen lå på 0 % og ifølge beregnet utvikling i 2016 vil den falle mot minus 10 % mot slutten av året.

Nedgangskonjunkturene i USA har siden 1973 fulgt en rytme på ca. hvert 9. år. Disse fant sted i 1973, 1982, 1991, 2000 og 2008. Vi ser at den siste nedgangen ble fremskyndet med ett år på grunn av sammenbruddet i bolig- og lånemarkedet. Hvis de store dynamikkene i USA-økonomien har fortsatt noenlunde som før, så kan vi vente en ny nedgangskonjunktur en gang i løpet av de neste to årene. De beregningene som er fremlagt i Fortune øker sannsynligheten for at vi  allerede 2016 vil kunne oppleve en ny nedgangskonjunktur i USA.

Nettavisen melder om dårligere tall en forventet når det gjelder ansettelser i USA.

http://www.nettavisen.no/na24/jobbskuffelse-tynger-wall-street/3423221361.html

På Michael Roberts sin blogg finner vi 2. mai 2016 følgende: https://thenextrecession.wordpress.com/

Ellers kan det være verd å minne om det som Roberts skrev i 2009 i boken ”The Great Recession”: ”Hvis den perioden som vi nå går gjennom  har blitt korrekt identifisert så forteller det deg at kapitalismen har en ny stor nedgangsperioden foran seg, sannsynligvis i 2014 eller rundt der. Og hvis ikke den gjør jobben med å få opp igjen profitten ved å avskrive ”overflødig kapital”, både fiktiv og reell, så vil kapitalismen forbli i depresjon. En verdenskrig ville selvfølgelig gjøre jobben raskere, men det er for forferdelig til å tenke på.”

Noe å ta med seg når en skal vurdere både krigsfare økonomisk utvikling, utvikling av politikken til den herskende klassen og for å utforme en passende politikk for arbeiderklassen i de kommende årene.

 

Kommentar til innlegg i Klassekampen tysdag 26. april 2016

 

I avisa er det denne dagen fleire kommentarartiklar med det eg ser på som politisk sett gode standpunkt. Då tenker eg på gode standpunkt i samanheng med at dei peikar på endringar som vi kan gjøre for å få betre vilkår for breie lag av folkesetnaden i landet. Eg kan nemne leiaren ”Svekket forsvar” av Bjørgulv Braanen, ”Nord og ned” av Bente Aasjord, ”Nasjonen er ingen dårlig idé! Av Lars Trägardh, ”Helseskadelig helsehjelp” av Gro Lillebø og ”Kun en lærebokside foran” av Cato Sandberg og Kristian Vestli.

Men det eg vil gripe fatt i er eit par andre artiklar som og er interessante. Det dreier seg om Braanen sin ”Menneskenaturen” og ei melding av Yann Arthus-Bertrand sin film ”Human” med overskrifta ”Essensen av mennesket”.

Braanen argumenterer mot genetiske endringar av menneska for å gi dei høgare intelligenskvotient og Guri Kulås meldar filmen der Arthus-Bertrand etter eige utsegn sette ut for å lage ”ein film som skulle visa korleis over sju milliardar menneske grunnleggjande er eitt, i den forstand at vi alle er avhengige av den same jorda, av kvarandre og at deler dei essensielle kjenslene og draumane for livet”. Han fekk finansiering av kosmetikkgiganten Bettencourt-familien gjennom ei stifting. Filmskaparen og staben hans intervjua folk over heile verda om tema som krig, kjærleik, familie, fattigdom, og alle fekk sei same spørsmåla. Og  no skal Arthus-Bertrand lage ein liknande film bare om kvinner, for, som han seier ”Framtida er uviss. Det er lite blå himmel i horisonten, ”framsteg” er ikkje bra for oss, og vi må endra forbrukarsivilisasjonen. Då treng vi kvinnene til å leie oss”.

Eg tar utgangspunkt i ”menneskenaturen” og ”essensen av menneska” og stiller spørsmålet om kva som er menneskets vesen etter som essens er eit filosofisk framandord som på norsk vil bli vesen.

Dette spørsmålet har sjølvsagt våre mykje diskutert og det har mellom anna medført at den franske filosofen Lucien Sève har egna eit bind av sitt firebindsverk med hovedtittel ” Å tenke med Marx i dag” til det. Tittelen på bindet er ”L’homme?” eller ”Mennesket?” og det er på 587 sider. Det seier litt om kor viktig Sève meiner dette er.

Sève fortel på dei første sidene i boka om korleis han utvikla synet sitt på spørsmålet: Kva er mennesket? frå 1920-talet og frametter. Og når han tar til å lese Marx sine tekstar systematisk finn han ut at denne står for ein antropologisk revolusjon, dvs. han fremmar eit nytt syn på kva mennesket, og med det, kva menneskets vesen, er.

For å gi oss ein inngang til kva dette nye synet er viser han til eit kjend brev som Marx skreiv til vennen Annenkov 28. desember 1846, der Sève meiner at han summerer opp heile Den tyske ideologien. Frå dette vidgjetne brevet siterer Sève følgjande:

”Vi treng ikkje å føye til at menneska ikkje fritt vel produktivkreftene sine – grunnlaget for heile historia si; for kvar produktivkraft er ei arva kraft,  produktet av tidligare verksemd. Produktivkreftene er også resultatet av den energien som menneska nyttar, men denne energien sjølv er avgrensa av omstenda som menneska finn at dei er sett innafor, gjennom dei produktivkreftene som dei allereie har overtatt, gjennom den samfunnsforma som er der før dei, som dei ikkje skapar, som er produktet til  generasjonen før dei. (…) Takka vere det enkle faktum at kvar ny generasjon finn dei produktivkreftene dei har arva frå den gamle generasjonen, at desse tener for dei som råmateriale for ny produksjon, oppstår ein samanheng i menneska si historie, oppstår menneskeslekta si historie som stadig meir blir menneskeslekta si historie jo meir menneska sin produktivkrefter veks og som ein følgje av dette jo meir deira samfunnsmessige forhold veks. Det nødvendige resultatet: Menneska si samfunnshistorie er ikkje noe anna enn historia til deira individuelle utvikling, om dei er medveten om dette eller ikkje. Dei materielle forholda deira er grunnlaget for alle forholda deira. Desse materielle forholda er ikkje noe anna enn dei nødvendige formane som den materielle og individuelle verksemda deira verkeliggjør seg i.” (Omsett til nynorsk av TV etter den tyske originalteksten samanlikna med Sève si omsetting til fransk, omsettinga til engelsk i Marx Engels Selected Correspondence, Progress Publishers – Moskva 1953, tredje reviderte utgåve 1975 og den svenske Brev – Karl Marx Friedrich Engels, Gidlunds förlag, 1972.)[i]

Sève påpeikar, som rett er, at dette er heilt motsett det biletet som er skapt av Marx som ein som tenker i overindividuelle kategoriar, som klasse,  nasjon osb. Men i røynda legg Marx, i heile produksjonen sin, vekt på individet og det individuelle. Sève trekk fram sitat frå 3. bind av Kapitalen, frå eit upublisert kapittel i forarbeida til bind ein, frå Det kommunistiske manifest, som viser det same. Mest kjend er sjølvsagt dette frå Manifestet: ”I staden for det gamle borgarlige samfunnet med sine klassar og klassemotsetnader kjem ein samanslutning der den frie utviklinga av kvar enkelt er føresetnaden for alle si frie utvikling.”[ii]

Det som eg vil understreke her er at Marx er ein viktig tenkar når det gjeld omstenda rundt og utviklinga til individet. Marx sitt prosjekt er å lette overgangen til eit samfunnssystem der det er mulig for kvart individ å utvikle behova og evnene sine best mulig. Marx seier at menneskeslekta, arten menneske har den eigenskapen at han er universelt skapande. Det vil seie at menneska kan utveksle seg med heile naturen rundt seg på ein slik måte at menneska både innrettar seg betre etter lovmessigheitene i naturen rundt seg  og omformar denne naturen meir slik at dei stadig kan utnytte han på måtar som er betre for menneska sjølv.

Då kan vi ta eit steg til for å avdekke kva som er menneska sitt vesen. Før Marx hadde filosofane og folk flest sett på menneska sitt vesen anten som  noe som var sett inn i menneska utanfrå av ein gud eller ein idé eller fans inne i mennesket som indre eigenskapar som er varige , ja gjerne uforanderlige. Dette er synet til mange også i dag. ”Det er ikkje mulig å forandre menneskenaturen” kan vi seie.

Marx har eit heilt anna syn og han samanfattar dette i den sjette feuerbachtesen som lyder slik: Das menschliche Wesen ist kein dem einzelnen Individuum inwohnendes Abstraktum. In seiner Wirklichkeit ist es das ensemble der gesellschaflichen Verhältnisse. Omsett blir det: Det menneskelige vesen er ikkje noe abstrakt som bur inne i det enkelte individ. I verkelegheita si er det dei samla samfunnsmessige forholda. Det som står er altså at menneska sitt vesen er dei samla samfunnsmessige forholda, altså alle dei forholda om mennesket lever under i samfunnet.

Dette er ein revolusjon i synet på mennesket. Det set det vesentlige ved mennesket utanfor mennesket sin eigen kropp. Dette er grundig omhandla i Den tyske ideologien som du kan lese i norsk omsetting her: https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/tyskid.pdf

Allereie i dei økonomisk-filosofiske manuskripta antyda Marx dette då han skreiv om at menneska har to kroppar, ein organisk og ein ikkjeorganisk. Med det meinte han ein innanfor sitt eige skinn og ein utanfor. Og han sa at kroppen innanfor skinnet lever av og i kroppen utanfor skinnet. Det er heile det ytre livsmiljøet som kroppen innanfor skinnet utvekslar seg med for å kunne leve. Og måten mennesket må leve på er derfor bestemt av dei muligheitene for utveksling som finnast utanfor eige skinn. Dette gjeld alle levande vesen.

Det særeigne med mennesket er at det heile tida omdannar sitt eige livsmiljø og dermed vilkåra for utveksling med dette livsmiljøet. Og det set rammene for all den endringa som kan skje med menneska og som menneska i sin tur kan få til med omgjevnadene sine. Og samstundes er det grunnlaget for all annan verksemd som menneska kan  ha.

Dette gir mellom anna eit heilt nytt syn også på psykologien. Du må forlate det synet at menneska sine psykiske problem kan løysast grunnleggande utan å ta omsyn til alle dei forholda dei har til heile verda rundt seg, til den type produksjon som fins og systemet for fordeling av det som blir produsert.

Den gjengse psykologien prøvar å hjelpe mennesket til å takle problema frå omverda gjennom individuell eller gruppemessig tilpassing til det eksisterande samfunnssystemet. Men det er ikkje lett å bli kvitt mobbing når heile systemet er grunnlagd på utbytting av arbeidarane og på at dei økonomiske forskjellane mellom arbeidsfolk og kapitalistar blir større og når dei største kapitalane til og  med tar til med å rane verdiar frå dei mindre. Og når den politiske leiinga legg til rette for at dette skal skje i stadig større grad.

Det var en liten kommentar til  noen artiklar i Klassekampen 26. april 2016.

 

 

[i] Heile den tyske teksten, med avsnittet før det utvalde, går slik:

Was ist die Gesellschaft, welches immer auch ihre Form sei? Das Produkt des wechselseitigen Handelns der Menschen. Steht es den Menschen frei, diese oder jene Gesellschaftsform zu wählen? Keineswegs. Setzen Sie einen bestimmten Entwicklungsstand der Produktivkräfte der Menschen voraus, und Sie erhalten eine bestimmte Form des Verkehrs [commerce] und der Konsumtion. Setzen Sie bestimmte Stufen der Entwicklung der Produktion, des Verkehrs und der Konsumtion voraus, und Sie erhalten eine entsprechende soziale Ordnung, eine entsprechende Organisation der Familie, der Stände oder der Klassen, mit einem Wort, eine entsprechende Gesellschaft [société civile]. Setzen Sie eine solche Gesellschaft voraus, und Sie erhalten eine entsprechende politische Ordnung [état politique], die nur de r offizielle Ausdruck der Gesellschaft ist. Das wird Herr Proudhon nie verstehen, denn er glaubt, etwas Großes zu tun, wenn er vom Staat [état] an die Gesellschaft, d.h. von dem offiziellen Resümee der Gesellschaft an die offizielle Gesellschaft appelliert.

Man braucht nicht hinzuzufügen, daß die Menschen ihre P r od u k t i v k r ä f t e – die Basis ihrer ganzen Geschichte nicht frei wählen; denn jede Produktivkraft ist eine erworbene Kraft, das Produkt früherer Tätigkeit. Die Produktivkräfte sind also das Resultat der angewandten Energie der Menschen, doch diese Energie selbst ist begrenzt durch die Umstände, in welche die Menschen sich versetzt finden, durch die bereits erworbenen Produktivkräfte, durch die Gesellschaftsform, die vor ihnen da ist, die sie nicht schaffen, die das Produkt der vorhergehenden Generation ist. Dank der einfachen Tatsache, daß jede neue Generation die von der alten Generation erworbenen Produktivkräfte vorfindet, die ihr als Rohmaterial für neue Produktion dienen, entsteht ein Zusammenhang in der Geschichte der Menschen, entsteht die Geschichte der Menschheit, die um so mehr Geschichte der Menschheit ist, je mehr die Produktivkräfte der Menschen und infolgedessen ihre gesellschaftlichen Beziehungen wachsen. Die notwendige Folge: Die soziale Geschichte der Menschen ist stets nur die Geschichte ihrer individuellen

<549>

Entwicklung, ob sie sich dessen bewußt sind oder nicht. Ihre materiellen Verhältnisse sind die Basis aller ihrer Verhältnisse.

Diese materiellen Verhältnisse sind nichts anderes als die notwendigen Formen, m denen ihre materielle und individuelle Tätigkeit sich realisiert.

 

[ii] An die Stelle der alten bürgerlichen Gesellschaft mit ihren Klassen und Klassengegensätzen tritt eine Assoziation, worin die freie Entwicklung eines jeden die freie Entwicklung aller ist.