En
kvinne viser det ukrainske flagget på toppen av en ødelagt russisk tank i Kiev,
Ukraina, fredag 10. juni, 2022.
Washington har blitt oppfordret til å komme
med sannheten om sitt biolabprogram i Ukraina etter at Forsvarsdepartementet
innrømmet det eksisterer.
Pentagon sa torsdag at de har operert 46
biolabs i Ukraina som håndterer farlige patogener, etter tidligere å ha avvist
anklagene som russisk propaganda.
Kina har sluttet seg til oppfordringer til
USA om å forklare laboratorienes rolle og kapasitet etter Pentagons fantastiske
snuoperasjon etter måneder med fornektelse.
I mars lekke de ut papirer som antydet at
operasjonene i Ukraina var følsomme saker, mens Kiev angivelig ble blokkert fra
å offentliggjørnoe om programmet.
Ifølge et dokument signert av de to
nasjonene, er Ukraina forpliktet til å overføre de farlige patogenene til det
amerikanske forsvarsdepartementet for biologisk forskning.
De som hadde reist bekymringer over
biolabenes tilstedeværelse, har blitt avvist som konspirasjonsteoretikere og
anklaget for å gulpe opp russisk desinformasjon.
Men kommentarer fra USAs
viseutenriksminister Victoria Nuland i mars førte til ytterligere mistanker da
hun så ut til å bekrefte det biologiske programmet, og sa at hun fryktet at
laboratoriene ville «falle i russiske hender».
Kinas utenriksdepartements talsmann Zhao
Lijian sa fredag at USA må forklare sin virksomhet og oppfordret den til å
stoppe med «å være alene om å motsette seg etableringen av en
verifikasjonsmekanisme for den biologiske våpenkonvensjonen (BWC)».
– Som jeg har understreket gang på gang,
utfører USA flere biomilitære aktiviteter enn noe annet land i verden.
– Dessuten er USA det eneste landet som
motsetter seg etableringen av en verifikasjonsmekanisme for BWC.
– Det internasjonale samfunnet har lenge
vært bekymret for dette. I det siste har Russland videre avslørt USAs
biomilitære aktiviteter i Ukraina og vist klart at USA har brutt BWC.
«Ifølge bestemmelsene i BWC er USA
forpliktet til å avklare Russlands påstand for å gjenopprette det
internasjonale samfunnets tillit til USAs overholdelse av BWC,» sa han.
Washington benekter russiske påstander om at
de har eksperimentert på mennesker etter at det ble påstått at testing av
patogener ble utført på psykiatriske pasienter fra Kharkiv.
USA har tidligere blitt anklaget for å ha
deltatt i biologisk krigføring.
Den avdøde cubanske lederen Fidel Castro
hevdet at USAs agenter hadde innført svinepest og denguefeber i landet, med en
tidligere ukjent stamme av sistnevnte opprettet i et laboratorium.
Målet var å skape «flest mulig ofre», sier
han.
Tidligere Daily Worker-korrespondent Alan
Winnington og den australske journalisten Wilfred Burchett ble anklaget for
forræderi og fikk passene sine kansellert etter å ha avslørt den amerikanske
biologiske krigen i Korea på 1950-tallet.
Til tross for benektelsene konkluderte en
internasjonal vitenskapelig kommisjon ledet av Cambridge Universitys professor
Joseph Needham med at Kina og Nord-Korea hadde blitt utsatt for bakteriologiske
våpen.
Korrigert fra maskinoversettelse av Terje
Valen, 22.06.2022.
UKRAINA: Det synes som om USA bevisst gjorde
alt for å trigge en russisk invasjon. Ukraina er et offer for dette brutale
spillet. For Russland dreier det seg om fem meget begrensede krav.
I
1990-93 ble Moskva
gitt løfter om at NATO aldri ville bli utvidet mot øst. Likevel ble
NATO utvidet med 14 land, og det på tross av innstendige russiske protester.
Jeg lyttet selv til utenriksminister Jevgenij
Primakovs kritikk av vestlig løftebrudd under et foredrag i Oslo i
1997. Fra og med 2008 sa Vladimir Putin at et NATO-medlemskap for Ukraina
ville bli forhindret med alle midler, ikke fordi landet ville bli med i en
«vestlig klubb», men fordi et NATO-medlemskap ville bli en plattform for
fremskutte amerikanske våpen, også mulige atomvåpen, noen mil fra Moskva.
Putin
sier at dette er en trussel «mot vår stats eksistens», slik USA oppfattet de
sovjetiske rakettene på Cuba i 1962.
Men i
vest ble Russland
neglisjert. Putin sier nå at dette er en trussel «mot vår stats eksistens»,
slik USA oppfattet de sovjetiske rakettene på Cuba i 1962. I en vanlig tolkning
av folkeretten gir ikke dette rett til en krig, like lite som de sovjetiske
rakettene i 1962 kunne legitimere en amerikansk blokade eller krig. Men ifølge
en amerikansk tolkning er et slikt preemptivt angrep legitimt. Den rettslige
tolkningen er omstridt. The Guardian skrev nylig at det var helt forutsigelig
at en NATO-utvidelse til syvende og sist ville ende opp i en krig. Da NATOs
Jens Stoltenbergs 8. januar sa at det var opp til Ukraina selv å velge, var
dette i praksis en krigserklæring. 20. januar skrev jeg i Klassekampen at vi
går som «søvngjengere» mot en ny krig.
Vladimir
Putin sa i sin tale 24. februar, på dagen for Russlands invasjon, at Vesten har
vegret seg for å samtale om Russlands sikkerhet, og at Russland er blitt nødt
til å handle. Han beskrev fem mål til grunn for invasjonen: 1) forhindre en
NATO-utvidelse til Ukraina; 2) forhindre ukrainske atomvåpen; 3) støtte
de russiskspråklige republikkene Donetsk og Lugansk (som hadde bedt om russisk
hjelp); 4) Ukrainas «demilitarisering» og 5) «avnazifisering».
I mediene blir det ofte sagt at Putins mål har vært et regimeskifte eller en okkupasjon, men dette er ifølge Putins tale ikke eksplisitte russiske mål. Man kan hevde at krigen har sin egen logikk, men Moskvas erfaring fra den kalde krigens Polen og Afghanistan gjør neppe en okkupasjon til et russisk alternativ. Ifølge amerikansk militær teori burde Russland ha gått inn med i det minste fem ganger så store styrker for å kunne okkupere landet, og det vet også de russiske generalene. Da Moskva ville okkupere et land (Tsjekkoslovakia 1968) gikk man inn med mer enn ti ganger så store styrker per innbygger. Militære eksperter vet at de russiske styrkene i Ukraina aldri ville gi Putin mulighet å okkupere landet. En russisk «Quisling-regjering» er heller ikke en mulighet. Den ville ha krevd en okkupasjon. En deling av Ukraina i øst og vest er mulig, men neppe hva Moskva vil ha. For Russland dreier det seg om fem meget begrensede krav:
1 NATO
Moskva
vil ha garantier fra Washington og Kyiv om at Ukraina
aldri vil bli med i NATO. Men USA har stadig støttet opp om et medlemskap, på
tross av at alle visste at det ville lede til krig. I 2014 sa Henry
Kissinger at Ukraina burde akseptere en «finsk løsning», en pakt som
kan gi landet nøytralitet, men med full tilgang til vestlig økonomi (se
«vennskaps- og bistandspakten» 1948).
En signatur
her hadde løst problemet. Men USA var ikke interessert. 10. november 2021 ble
det opprettet et «charter for strategisk partnerskap» mellom USA og Ukraina som
ville åpne for Kyiv i NATO. Bill Clintons assisterende forsvarsminister Chas
Freeman sa at Ukraina i praksis ble en del av NATO. Putin sa at Moskva var nødt
til å gripe inn for å forhindre et fait accompli. Det synes som om USA
bevisst gjorde alt for å trigge en russisk invasjon.
2 Atomvåpen
Ukrainas
ambassadør til Berlin, Andrij Melnyk, sa i april 2021 at Ukraina ville
utvikle atomvåpen hvis man ikke ble tatt opp i NATO. Russisk etterretning
hevdet at Ukraina arbeidet med å utvikle atomvåpen, og at «USA visste om det».
President Volodymyr Zelenskyj sa i sin tale i München 19. februar i år at
Ukraina ville forlate sin atomvåpenfrie status (Budapest-memorandumet). Slikt
sier man ikke hvis man ikke er nær ved å ha atomvåpen (Japan, som i praksis har
atomvåpen, har ikke sagt at de forlater denne status).
Ukraina
ville utvikle atomvåpen hvis man ikke ble tatt opp i NATO.
I Moskva
gikk alarmen. Fem dager senere, på morgenen for invasjonen, sa Putin: «De søker
å skaffe atomvåpen, vi vil ikke la dette skje.» Invasjonen ble satt i gang
umiddelbart. Det kan forklare hvorfor russiske styrker, til å begynne med, var
mindre forberedt enn de ukrainske. En skjult utvikling av atomvåpen skjer ofte
i atomkraftverk, og russerne prioriterte tidlig å ta kontroll over et par
atomkraftverk. Men spørsmålet er: Hvorfor kom Zelenskyj med denne uttalelsen i
en slik spent situasjon? Han burde ha visst at dette ville trigge et russisk
angrep. Hadde noen lurt eller instruert ham til å si det?
3 Donetsk og Lugansk
Krigen i
det østlige Ukraina har pågått i 8 år med mer enn 13 000 døde, inklusive
3000-4000 sivile, og 1,5 millioner ukrainske flyktninger til Russland. Dette
har vært en av Europas mest langvarige kriger. Etter fransk-tysk megling skrev
Ukraina, Russland og OSSE i 2105 under Minsk-avtalen som ga relativ autonomi
for Donetsk og Lugansk. Men sikkerhetstjenestene i Ukraina har ikke gitt sin
støtte til avtalen. Høyreradikale styrker har fortsatt å bombe. De har i
praksis hatt veto over presidentens beslutninger.
Fra 16.
februar i år startet de, ifølge OSSE, en ny bombeoffensiv mot disse østlige
områdene som innledning til en invasjon. 60 000 – 100 000 ukrainske styrker var
samlet langs grensen. Russiske myndigheter la frem ukrainske dokumenter fra
januar i år som sier at Ukraina fra 28. februar ville invadere Donetsk og
Lugansk. 24. februar sa Putin at situasjonen var uholdbar for den
russiskspråklige befolkningen. Man måtte slå til preemptivt. Denne operasjonen
fikk i oppgave å avslutte den åtte år lange krigen. Spørsmålet er: Hvorfor
planla Ukraina for en militær operasjon som de visste ville trigge et
umiddelbart russisk angrep?
4 Masseødeleggelsesvåpen
CIA har
siden 2015 trent tusenvis ukrainske paramilitære styrker for å kunne møte et
russisk angrep. Pentagon sa at man hadde forberedt ukrainske styrker på krigen
med Russland i åtte år. Fra 2017 bygget USA opp en betydelig militær
infrastruktur i Ukraina, som om landet var med i NATO. USA lot Ukraina utvikle
atomvåpen, og Pentagon har støttet mer enn elleve biologiske laboratorier
i Ukraina, som hadde til oppgave å blant annet utvikle dødelige bakterier og
virus som kunne benyttes militært. Bevis for disse laboratoriene har eksistert
i flere år, og de var definitivt rettet mot Russland. Viseutenriksminister
Victoria Nuland sa 8. mars, under ed, i en senatshøring: «Vi er nå meget
urolige for at russiske tropper […] vil søke å få kontroll [slik at disse
biologiske stoffene] kan falle i russiske styrkers hender.» Dette dreide seg
ikke om sivil biologisk forskning, men om dokumentert produksjon av dødelige
våpen (se artikkel nedenfor). Putin hevdet at Russland ville slå ut ikke bare slike
våpensystemer, men alle offensive våpensystemer for å stoppe Ukrainas krig i
øst, men kanskje enda viktigere, for å redusere risikoen for et katastrofalt
amerikansk angrep på Moskva. Russland påstår nå å ha slått ut flere tusen
militære anlegg i Ukraina. Denne delen av operasjonen synes å gå mot sin
avslutning.
5 Azovbataljonen
Et siste
mål med operasjonen sies å være en «avnazifisering» av Ukraina.
Dette målet har ikke blitt tatt på alvor i Vesten. Nazistiske og fascistiske
grupper har bare hatt noen få prosent i valgene. De er tilsynelatende
marginale, men de har hatt en sterk stilling i sikkerhetstjenestene og i det
militære. De har drevet mye av krigen i Donetsk og Lugansk. Azovbataljonen med
sine nazisymboler hadde hovedkvarter i Mariupol. Den ble ledet av radikale
nazister som Andrij Biletskyj og ble tatt opp i Ukrainas nasjonalgarde. Det
betyr at de hadde støtte på det høyeste nivå. Andrij Parubij og Oleg Tjahnybok
grunnla det ukrainske nazistpartiet i 1991. Deres «Joseph Goebbels Political
Research Center» byttet senere navn til noe mer opportunt.
Zelenskijs
militære rådgiver Oleksij Arestovytsj argumenterte allerede i 2019 for en
storkrig med Russland, som ville dra inn NATO.
Parubij
var kommandant for Maidan, sekretær i det nasjonale sikkerhetsråd i
2014 og leder for parlamentet. Tjahnybok, en av de tre lederne for Maidan, fikk
inn fire ministre i regjeringen, inkludert forsvarsministeren. Dmytro Jarosj
ble rådgiver for forsvarsstabssjefen i 2015. Nazistene har ikke hatt høye
stemmetall, men de har mobilisert titusentalls aktivister, vært meget voldelige
og lyktes i å forhindre enhver fredelig løsning på konflikten i øst. Yehvan
Karas, lederen for den nazistiske gruppen C14 (tidligere ungdoms-parti til
Tyahnyboks parti), fortalte media at de bare hadde 8–10 % av folket på Maidan,
men de sto for 90 % av effektiviteten. De tvang presidenten til å flykte.
«Vi har startet en krig [med Russland]», sier Karas. Vestlige stater gir oss
våpen fordi «vi liker å drepe». En fred synes å kreve en marginalisering og
avvæpning av disse gruppene.
USA
Et første
spørsmål: Hvorfor gjorde USA alt for å få Russland til å intervenere i Ukraina
– med forberedelser for en NATO-utvidelse og for et ukrainsk angrep på Donetsk
og Lugansk? Det ville med nødvendighet trigge en russisk krig i Ukraina.
Poenget er at umiddelbart etter at Russland intervenerte, slo USA til med sanksjoner
som var forberedt i måneder før invasjonen. Ifølge Adam Schiff, leder for
Kongressens etterretningskomité, ville USA ha en krig mot Russland i Ukraina
for å ta knekken på Russland. USAs utenriksminister Antony Blinken sier at
krigen kan fortsette året ut. USAs forsvarssjef sier at krigen vil kunne vare i
flere år. USA deltar med etterretning og ledelse og med massiv våpenstøtte. USA
vil kort sagt «slåss til siste ukrainer», for å sitere tidligere assisterende
forsvarsminister Chas Freeman. USA vil ha en russisk krig som Russland ikke kan
overleve, for å tvinge frem et regimeskifte i Russland.
SMAIL DOGAN-WE ARE WITH YOU. SE LIBEX.EU
Ukraina
Et
annet spørsmål: Hvorfor ville den ukrainske ledelsen ha en krig? Dette er
tilsynelatende vanskeligere å skjønne. Hvorfor arbeidet Zelenskyj for at
Ukraina skulle bli med i NATO, bli til en atomvåpenmakt og ta Donetsk og
Lugansk med makt, når alt dette definitivt ville trigge en russisk invasjon som
ville ødelegge Ukraina? Kanskje finner vi forklaringen i den strategiske
tenkingen til Zelenskyjs militære rådgiver Oleksij Arestovytsj. Han
argumenterte allerede i 2019 for en storkrig med Russland, for å unngå at Ukraina
om et titalls år blir absorbert av Russland. Han sa: «Sannsynligheten er 99,9
prosent for at prisen for å bli med i NATO er en storkrig med Russland», og han
beskrev detaljert hvordan denne krigen ville utvikle seg, akkurat som vi har
sett den seneste tiden. Han fortsatte: «Selvfølgelig [er det beste] en storkrig
med Russland og NATO-medlemskap som en følge av Russlands tap.» Når det gjelder
taktikk, anbefaler Arestovytsj taktikken til islamistgruppen ISIL, som benytter
seg av grusomhet mot egne sivile. At titusentalls ukrainere vil dø, er ikke
Arestovytsjs problem.
For meg
setter dette Zelenskyjs lederskap i et nytt lys. Zelenskyj vant en overlegen
seier med 73 prosent av stemmene i presidentvalget i 2019 med et program for en
fredelig løsning på krisen i Donetsk og Lugansk. Da han tiltrådte som
president, gjentok han dette. Men umiddelbart etter sa nazistlederen Dmytro
Jarosj at hvis Zelenskyj holder fast ved dette, vil han «henge i et tre i
Khresjatyk» (hovedgaten i Kyiv). Zelenskyj ble nødt til å fortsette krigen.
Azovbataljonen ble trent av amerikanske styrker. Krigen hadde med all
sannsynlighet kunnet forhindres med en implementering av Minsk-avtalen og med
en signatur som garanterte «ukrainsk nøytralitet». Men USA ville ikke akseptere
disse vilkårene. USA vil ha en krig, og de vil «slåss til siste ukrainer».
Et
tysk-russisk «gass- og industrifellesskap» ville ha svekket USAs rolle i
Europa.
Det
kanskje viktigste med hele denne strategien var å inkludere Nord Stream II i
sanksjonene for å stoppe en gjensidig tysk-russisk avhengighet: et tysk-russisk
«gass- og industrifellesskap». Det ville ha svekket USAs rolle i Europa og latt
Europa vokse sammen i et nytt «kull- og stålfellesskap», noe som kunne
forhindret en fremtidig krig i Europa. Krigen i Ukraina dreier seg om Europas
sikkerhetsarkitektur. Og målet med USAs provokative politikk var ikke først og
fremst krigen, men sanksjonene som ville følge krigen. Ukraina er et offer for
dette brutale spillet.
Statens eksistens
Russland
hadde neppe kalkulert med en så vel forberedt sanksjonsoffensiv som vi har sett
de siste månedene. Russland behandles nå som en ulydig guttunge. En venn av meg
sa en gang at «om en hund blir trengt inn i et hjørne, biter den».
«Historien
viser at økonomiske kriger ofte er blitt til virkelige kriger», har den
tidligere russiske presidenten Dimitrij Medvedev uttalt. Kremls talsmann
Dmitrij Peskov uttalte til CNN at atomvåpen kunne settes inn ved «trussel mot
statens eksistens», og USAs oppførsel i Ukraina er blitt beskrevet av president
Putin som en trussel «to the very existence of our state
and to its sovereignty». Dette kan ende riktig ille.
Artikkelens
referanser:
Det
lengre intervjuet med Arestovytsj om en krig med Russland finnes på https://www.youtube.com/watch?v=1xNHmHpERH8
Intervjuene
om ISIL m.m. finnes på flere steder:
https://twitter.com/bonanzamedia2/status/1509186838724063250
Robert
Gates, 1997. From the Shadows – The Ultimate Insider’s Story of Five Presidents
and How They Won the Cold War (New York: Touchstone, Simon & Schuster), pp.
143-149.
Brzezinski
on intervention in Afghanistan (Translated from Le Nouvel Observateur, 15-21
January 1998).
Conversations
with Lieutenant General Vladimir Cheremnikh, PRIO seminar 1994.
Transcript:
Vladimir Putin’s Televised Address on Ukraine, Blomberg, 24 February 2022.
Rudling,
Per Anders, «The Return of the Ukrainian Far Right: The Case of VO Svoboda», in
Ruth Wodak & John E. Richardson, Analysing Fascist Discourse (New York:
Routledge, 2012), s. 228-255.
United
Nations, Meetings Coverage and Press Releases, «Concerned about Ongoing
Militarization of Crimea, Human Rights Violations in Eastern Ukraine, Speakers
Tell General Assembly Minsk Agreements Must Be Fully Implemented», 20 February
2020.
– Den voldsomme konfrontasjonen i Ukraina viser at vi snakker om mye mer enn skjebnen til regimet i Kiev. Hele verdensordenens arkitektur står på spill.» Sergei Naryshkin , direktør for Russlands utenriksetterretning.
***
Her er
din «reservevaluta»-tanke for dagen: Hver amerikanske dollar er en
sjekk skrevet på en konto som er overtrukket med 30 billioner dollar.
Det er
sant. Den «fulle på tro og ære»
til det amerikanske finansdepartementet er i stor grad en myte holdt sammen av
et institusjonelt rammeverk som hviler på et fundament av ren sand. Faktisk er
USD ikke verdt papiret den er trykt på; det er en IOU som flagrer avgårde
i et hav av rødt blekk .
Det
eneste som hindrer USD fra å forsvinne inn i eteren, er tilliten til godtroende
mennesker som fortsetter å akseptere den som lovlig betalingsmiddel.
Men
hvorfor forblir folk trygge på dollaren når dens feil er kjent for alle? Tross
alt er USAs nasjonale gjeld på 30 billioner dollar neppe noen hemmelighet, og
heller ikke de ytterligere 9 billionene dollar som er stablet opp på Feds
balanse. Det er en stealth-gjeld som det amerikanske folket er helt uvitende
om, men som de er ansvarlige for likevel.
For å
svare på det spørsmålet, må vi se på hvordan systemet faktisk fungerer og
hvordan dollaren støttes opp av de mange institusjonene som ble opprettet etter
andre verdenskrig. Disse institusjonene gir et miljø for å gjennomføre
historiens lengste og mest åpenbare svindel, utveksling av høye seddelproduserte
varer, råvarer og hardt arbeid mot lapper med grønt papir med døde presidenter
på .
Man kan
bare undre seg over genialiteten til eliten som laget denne svindelen og
deretter påtvangt massene den i stort sett uten et pip av protest. Selvfølgelig
er systemet ledsaget av ulike håndhevelsesmekanismer som raskt fjerner alle som
prøver å enten bryte seg fri fra dollaren eller, Gud hjelpe oss, lage et
alternativt system totalt. (Saddam Hussein og Muammar Qaddafi kommer til
tankene.) Men faktum er – bortsett fra det institusjonelle rammeverket og den
hensynsløse utryddelsen av dollarmotstandere – er det ingen grunn til at
menneskeheten skal forbli koblet til en valuta som er begravd under et fjell av
gjeld og hvis reell verdi er praktisk talt ukjent.
Det var
ikke alltid slik. Det var en tid da dollaren var den sterkeste valutaen i
verden og fortjente sin plass på toppen av haugen. Etter første verdenskrig
var USA «eieren av størstedelen av verdens gull», og det var
grunnen til at en internasjonal delegasjon «bestemte at verdens valutaer
ikke lenger ville være knyttet til gull, men kunne knyttes til den amerikanske
dollaren, «fordi dollaren vi seg
selv var knyttet til gull.» Her er mer fra en artikkel hos Investopedia:
«Arrangementet
ble kjent som Bretton Woods-avtalen. Den etablerte sentralbankenes
autoritet, som ville opprettholde faste valutakurser mellom deres valutaer og dollar.
På sin side ville USA løse inn amerikanske dollar for gull på forespørsel .
Den
amerikanske dollaren ble offisielt kronet som verdens reservevaluta og ble
støttet av verdens største gullreserver takket være Bretton Woods-avtalen. I
stedet for gullreserver akkumulerte andre land reserver på amerikanske dollar.
Når de trengte et sted å lagre dollarene sine, begynte landene å kjøpe
amerikanske statspapirer, som de anså for å være en trygg butikk med
penger.
Etterspørselen
etter statspapirer, kombinert med underskuddsutgiftene som var nødvendige for å
finansiere Vietnamkrigen og Great Societys innenlandske programmer, fikk USA
til å oversvømme markedet med papirpenger …
Etterspørselen
etter gull var slik at president Richard Nixon ble tvunget til å gripe inn
og koble dollaren fra gull, noe som førte til de flytende valutakursene som
eksisterer i dag. Selv om det har vært perioder med stagflasjon, som er
definert som høy inflasjon og høy arbeidsledighet, har den amerikanske dollaren
forblitt verdens reservevaluta.» ( «Hvordan den amerikanske dollaren ble verdens
reservevaluta» , Investopedia)
Men nå
er gullet borte og det som er igjen er en dampende haug med gjeld. Så,
hvordan i all verden har dollaren klart å bevare sin status som verdens
fremste valuta?
Tilhengere
av dollarsystemet vil fortelle deg at det har noe å gjøre med «størrelsen
og styrken til den amerikanske økonomien og dominansen til de amerikanske
finansmarkedene.» Men det er tull.
Sannheten
er at reservevalutastatus ikke har noe å gjøre med «størrelsen og styrken»
til USAs post-industrielle, serviceorienterte, bobledrevne, tredje-verden-hulls-økonomi.
Det har heller ikke noe å gjøre med den påståtte sikkerheten til amerikanske
statsobligasjoner» som – ved siden av dollaren – er tidenes største Ponzi-flam.
Den
virkelige grunnen til at dollaren har forblitt verdens fremste valuta er på
grunn av kartelliseringen av sentralbanken.
De
vestlige sentralbankene er et de facto-monopol drevet av en liten kabal av personer
som koordinerer og samarbeider om
pengepolitikken for å bevare sitt maniske dødsgrep om finansmarkedene og den
globale økonomien. Det er
en monetær mafia og – som George Carlin berømt sa: «Du og jeg er ikke i den. Du
og jeg er ikke i den store klubben.» Bunnlinjen: Det er den nådeløse
manipulasjonen av renter, prognoser og kvantitative lettelser (QE) som har
holdt dollaren på sin høye, men ufortjente plass.
Men alt
dette er i ferd med å endre seg utelukkende på grunn av Bidens hensynsløse
utenrikspolitikk som tvinger kritiske aktører i den globale økonomien til å
lage sitt eget rivaliserende system. Dette er en ekte tragedie for Vesten som har hatt
et århundre med ustanselig rikdomsutvinning fra utviklingsland.
Nå –
på grunn av de økonomiske sanksjonene mot Russland – dukker det opp en helt ny
ordre der dollaren vil bli erstattet med nasjonale valutaer (behandlet gjennom
et uavhengig finansielt oppgjørssystem) i bilaterale handelsavtaler inntil –
senere i år – Russland lanserer en utveksling- handlet råvarestøttet valuta som
vil bli brukt av handelspartnere i Asia og Afrika.
Washingtons
tyveri av Russlands utenlandsreserver i april satte turbo på den nåværende
prosessen som ble ytterligere fremskyndet ved å utestenge Russland fra
utenlandske markeder. Kort sagt, amerikanske økonomiske sanksjoner og
boikotter har utvidet ikke-dollarsonen med mange størrelsesordener og tvunget
frem en ny monetær orden.
Hvor
dumt er det? I flere tiår har USA drevet en svindel der de bytter inn fiskeinnpaknings-valutaen
sin mot ting av ekte verdi. (olje, produserte varer og arbeidskraft) Men nå har
Biden-troppen skrotet det systemet helt og delt verden inn i stridende leire.
Men
hvorfor?
Å
straffe Russland, er det det?
Ja det
er det.
Men hvis
det er tilfelle, bør vi da ikke prøve å finne ut om sanksjonene faktisk
fungerer eller ikke før vi hensynsløst endrer systemet?
For sent
til det. Krigen mot Russland har begynt og de tidlige resultatene strømmer
allerede inn. Bare se på hvordan vi har ødelagt Russlands valuta, rubelen. Det
er sjokkerende! Her er scoopet fra en artikkel på CBS:
«Den
russiske rubelen er den valutaen som gir best resultater i verden i år…
To
måneder etter at rubelens verdi falt til mindre enn en amerikansk krone midt i
de raskeste, tøffeste økonomiske sanksjonene i moderne historie, har Russlands
valuta fått en forbløffende snuoperasjon. Rubelen har hoppet 40 % mot dollaren
siden januar.
Normalt
vil et land som står overfor internasjonale sanksjoner og en stor militær
konflikt se investorer på flukt og en jevn strøm av kapital, noe som får
valutaen til å falle…
Rubelens
motstandskraft betyr at Russland er delvis isolert fra virkningene av de økonomiske
straffer som vestlige nasjoner har pålagt etter invasjonen av
Ukraina…» (» Russlands rubel er den sterkeste valutaen i verden i år
«, CBS News)
Hva? Du
mener angrepet på rubelen ikke fungerte likevel?
Ser
sikkert slik ut. Men det betyr ikke at sanksjonene er en fiasko. Å nei. Bare se
på effekten de har hatt på russiske råvarer. Eksportkvitteringer er langt nede,
ikke sant? Her er mer fra CBS:
«Råvareprisene
er for tiden skyhøye, og selv
om det er et fall i volumet av russisk eksport på grunn av embargoer og
sanksjoner, mer enn kompenserer økningen i råvareprisene for disse
fallet,» sa Tatiana Orlova, ledende økonom i fremvoksende markeder ved
Oxford økonomi.
Russland
trekker inn nesten 20 milliarder dollar i måneden fra energieksport. Siden slutten av mars har
mange utenlandske kjøpere etterkommet et krav om å betale for energi i rubler,
og presset opp valutaens verdi.» (» Russlands rubel er den sterkeste valutaen i verden i år
«, CBS News)
Du
tuller med meg? Du mener rubelen stiger og Putin håver inn mer deig på varer
enn noen gang før?
Jepp, og
det er samme avtale med Russlands handelsoverskudd. Ta en titt på dette
utdraget fra en artikkel i The Economist:
«Russlands
eksport … har holdt seg overraskende bra, inkludert den som er rettet mot
Vesten. Sanksjoner gjør at salget av olje og gass til det meste av verden kan
fortsette uavbrutt. Og en økning i energiprisene har økt inntektene
ytterligere.
Som et
resultat forventer analytikere at Russlands handelsoverskudd vil nå
rekordhøye i de kommende månedene. IMF regner med at i 2022 kan
overskuddet på driftsbalansen, som inkluderer handel og noen finansstrømmer,
komme inn på 250 milliarder dollar (15 % av fjorårets BNP), mer enn det
dobbelte av 120 milliarder dollar registrert i 2021. At sanksjoner har økt
Russlands handelsoverskudd, og dermed bidratt til å finansiere krigen, er
skuffende, sier Vistesen. Ribakova regner med at virkningen av økonomiske
sanksjoner kan ha nådd sine grenser. En beslutning om å stramme inn
handelssanksjonene må komme neste gang.
Men det
kan ta tid før slike tiltak trer i kraft. Selv om EU vedtar sitt forslag om å
forby russisk olje, vil embargoen bli faset inn så sakte at blokkens oljeimport
fra Russland vil falle med bare 19 % i år, sier Liam Peach fra Capital
Economics, et konsulentselskap. Den fulle virkningen av disse sanksjonene vil
merkes først ved starten av 2023 – da vil Putin ha samlet milliarder for å
finansiere krigen sin.» (» Russland er på vei mot et rekordoverskudd på
handelsbalansen» , The Economist)
La meg
få dette på det rene: Sanksjonene skader faktisk USA og hjelper Russland, så
ekspertene mener vi bør innføre flere sanksjoner? Er det det?
Nettopp.
Nå som vi har skutt oss selv i foten, mener ekspertene det vil være lurt å
skyte den andre også.
Er jeg
den eneste som er slått av galskapen i denne politikken? Sjekk ut dette klippet
fra en artikkel på RT:
» Russland
kan tjene rekordhøye 100 milliarder dollar på gasssalg til europeiske land i
2022 på grunn av den kraftige økningen i energiprisene, rapporterte den
franske avisen Les Echos denne uken, som siterer Citibank-analytikere.
Ifølge
avisen vil de anslåtte inntektene fra gassalg være nesten dobbelt så mye som
i fjor. Analysen tar ikke hensyn til fortjeneste fra salg av andre russiske
råvarer, som olje, kull og andre mineraler.
Les
Echos rapporterer at til tross for sanksjoner og advarsler om en omfattende
embargo mot russisk energi, fortsetter de 27 EU-landene å sende omtrent 200
millioner dollar per dag til Gazprom. ( «Russiske gassinntekter anslås å nå nye høyder»
, RT)
Så
inntektene fra gass- og oljesalg oversvømmer bokstavelig talt Moskvas kasser
som aldri før. I mellomtiden har energiprisene i EU og Amerika skutt i været
til 40-års høyder.
Kan du
se hvor kontraproduktiv denne politikken er?
EU
synker inn i resesjon, forsyningslinjene har blitt alvorlig forstyrret,
matmangelen vokser stadig, og gass- og oljeprisene er gjennom taket. Etter enhver objektiv standard
har sanksjonene ikke bare sviktet, men slått spektakulært tilbake. Kan ikke
Biden-folket se skaden de gjør? Er de fullstendig skilt fra virkeligheten?
Tenk om
ukrainerne bruker Bidens nye artilleribatteri (HIMARS) til å beskytte byer i
Russland? Hva så?
Så tar
Putin av seg hanskene og stenger strømmen av hydrokarboner til Europa
umiddelbart. Det er det som kommer til å skje hvis Washington fortsetter å
eskalere. Du kan satse på det. Hvis Russlands «spesielle
militæroperasjon» plutselig blir en krig, vil lysene over hele Europa bli
mørke, hjemmene vil begynne å fryse, fabrikkene vil bli stille, og kontinentet
vil gli hodestups inn i en langvarig og smertefull depresjon.
Er det
noen i Washington som tenker på disse tingene, eller er de alle så fulle av
sine egne presseklipp at de helt har mistet kontakten med virkeligheten?
Her er
mer fra en artikkel på RT:
«Selv
om det kollektive Vesten fortsetter å insistere – mot all observerbar
virkelighet – at konflikten i Ukraina går bra for Kiev, blir store medier
stadig mer urolige med situasjonen på den økonomiske fronten. Flere og flere
observatører innrømmer at embargoene som er pålagt av USA og dets allierte ikke
knuser den russiske økonomien, som opprinnelig ment, men snarere deres egen. …
«Russland
vinner den økonomiske krigen,» erklærte Guardians økonomiredaktør Larry
Elliott
torsdag. «Det er nå tre måneder siden vesten startet sin økonomiske krig mot
Russland, og det går ikke etter planen. Tvert imot, ting går veldig dårlig,
skrev han…
I et
essay fra 30. mai sa Guardian-spaltist Simon Jenkins også at embargoen hadde
mislyktes …
Fikk du
med deg den delen om «Russland som vinner den økonomiske krigen»? Hva
tror du det betyr i praksis?
Betyr
det at Washingtons mislykkede forsøk på å opprettholde sitt globale hegemoni
ved å «svekke» Russland faktisk legger enorme belastninger på den transatlantiske
alliansen og NATO som vil utløse en re-kalibrering av forholdet som fører til
en trassig avvisning av det «regelbaserte systemet».”
Er det
det det betyr? Kommer Europa til å dele seg med Washington og la Amerika synke
under sitt hav av rødt blekk på 30 billioner dollar?
Ja, det
er akkurat det det betyr.
Uncle Sam’s 30 Year Bender
Tilhengere
av Washingtons proxy-krig har ingen anelse om omfanget av feilen deres eller
hvor mye skade de påfører sitt eget land. Ukraina-tilbakeslaget er
kulminasjonen av 30 år med blodige intervensjoner som har brakt oss til et
vippepunkt der nasjonens formuer er i ferd med å ta en dramatisk vending til
det verre . Etter hvert som dollarsonen krymper, vil levestandarden synke,
arbeidsledigheten vil stige, og økonomien vil gå inn i en nedadgående
dødsspiral.
Washington
har sterkt undervurdert sin sårbarhet for katastrofale geopolitiske tilbakeslag
som er i ferd med å bringe det nye amerikanske århundret til en rask og
uutholdelig slutt.
En klok
leder ville gjøre alt i sin makt for å trekke oss tilbake fra randen.
*
Merknad
til leserne: Vennligst klikk på deleknappene over eller under. Følg oss på
Instagram, Twitter og Facebook. Gjenpost og del gjerne Global
Research-artikler.
Denne
artikkelen ble opprinnelig publisert på The Unz Review .
Michael
Whitney er en
kjent geopolitisk og sosial analytiker basert i Washington State. Han startet
sin karriere som uavhengig borger-journalist i 2002 med en forpliktelse til
ærlig journalistikk, sosial rettferdighet og verdensfred.
Han er
forskningsassistent ved Center for Research on Globalization (CRG).
Den opprinnelige kilden til
denne artikkelen er Global Research
For å
forstå kva som skjer i verda no må vi i ha grep på nokre vesentlege saker. Vi
må ha grep på dei grunnleggande trekka i Kina sin utanrikspolitikk og rolla til
den alliansefrie rørsla i verda, om dei lange linjene i USA-England sin
utanrikspolitikk og om rolla til det humanitær-industrielle komplekset i verda.
Eg har skrive noko om alle desse felta tidlegare og du kan lese om Eit anticolumbisk
blikk på historia og Verdens undertrykte
folk og land reiser seg. Men her skal eg ta for meg dei lange linjene i USAs utanrikspolitikk
i noko meir detalj. Lese
vidare.
Dei lange linjene i USAs
geopolitikk 2
Tidleg historie
Før 1776
var USA ein del av England. Det vil seie at det var engelske undersåttar som
gjennomførte den første delen av folkemordet mot indianarane og Parlamentet i
England var ansvarleg. Det same gald elles både Australia, New Zealand, Canada
og Sør-Afrika. Lese
vidare.
Dei lange linjene i USAs
geopolitikk 3
Dei store strategane – Admiral Alfred Thayer Mahan
Då
landområdet i Nord-Amerika var sikra (i farten kriga USA også til seg meir enn
ein tredel av Mexico og kjøpte opp Alaska) førde også herskarane i USA vidare
ein annan viktig røynsle frå England. Dei såg på seg som ein sjøstat. Og då
kjem vi til den først store geo-politikaren som har prega USA sin
utanrikspolitikk fram til i dag. Lese
vidare.
Dei lange linjene i USAs
geopolitikk 4
Eksempelet Iran
Eg skal
no sette inn siste del av ein lengre artikkel (som inneheld notar) om Irans
historie frå dei tidlegaste tidene fram til rundt 1990, han er skriven på
bokmål.
Under 2.
verdenskrig støttet Iran først Tyskland, men da sovjetiske og britiske (og
amerikanske i 1942) styrker rykket inn i august 1941 abdiserte Riza sjah og
sønnen Muhammad Riza Pahlavi, han vi kjenner som sjahen av Iran, ble innsatt.
Han styrte under engelsk-amerikansk formynderskap resten av krigen. Så gikk
Iran med i krigen på alliert side. Engelske og sovjetiske tropper trakk seg ut
av landet etter krigen. Sjahen åpnet landet for vestlig kapital og satte i gang
reformer som møtte 7 motstand både fra småbønder, forretningsfolk og religiøse
ledere. En bevegelse for selvstendighet økte stadig i styrke. Lese
vidare.
Dei lange linjene i USAs
geopolitikk 5
Brzezinski bygger på Mahan, Mackinder og Spykman
Så går vi tilbake til hovudforteljinga. Frå den russiske revolusjonen og frametter til tida etter 2. verdskrig låg ein stor del av det eurasiske kontinentet i Sovjet-Unionen. Etter 1949 låg ein annan stor del av kontinentet under Kina. Begge desse områda var då utanfor USA sin kontroll og berre ein viktig del av det vestlege Eurasia kunne bli dominert av USA, samt Sør-Korea og sjølvsagt det okkuperte Japan som blei omdanna til ein lydig vasall. Lese vidare.
Dei lange linjene i USAs
geopolitikk 6
USA sin bruk av muslimske jihadistar
Reagan
var ein kompromisslaus antikommunist. Med dei nye Pershing II og Cruise
Missiles håpte han å avgrense ein atomkrig til Europa og å kunne utføre eit
effektivt avgjerande slag. Ved sidan av atomvåpen var det andre våpenet hans
valdelege islamistar. Gjennom kontakt med Mohammed Zia ul-Haq og Hamid Gul i
Pakistan klarte dei å få 100 000 islamistar gjennom Koran-skuler der dei
blei opplært til jihad i Afghanistan. Den 27. mars underteikna han National
Security Directive Number 16 (NSDD 166.)[i] Det gav ordre til forsterka
støtte til Muhjahedin og avdekka det nye målet med den hemmeleg krigen i
Afghanistan. Lese
vidare.
Dei lange linjene i USAs
geopolitikk 7
Management of consent
Det er
viktig å omsette denne overskrifta rett. Etter å ha sjekka Oxford Dictionary er
det meining 2 som her er aktuell: The use of contrivance, prudence,
ingeniosity or (especially) deceit or trickery for effecting some purpose (Bruk
av påfunn, klokskap, smartheit eller (spesielt) bedrag eller simple knep for å
oppnå eit endemål).Eg tenkjer derfor at ei grei norsk
omsetting er Manipulasjon av samtykke. Her er det passande å sjå litt på
den historiske utviklinga av USA sitt propaganda-apparat. Lese
vidare.
Dei lange linjene i USAs
geopolitikk 8
Meir frå «det store sjakkbrettet»
Det USA
gjer for å leie verda, skriv Brzezinski, er å kooptere (ta inn i gruppa si)
tidlegare rivalar, som Tyskland og Japan etter krigen, og Russland etter 1991.
Så har USA stor innflyting på avhengige utanlandske elitar gjennom appellen frå
sine demokratiske prinsipp og institusjonar. Same veikskapen finn vi i denne
«analysen» og. Så trekk han fram at USA dominerer den globale kommunikasjonen,
den folkelege underhaldninga, massekulturen og påverknaden av Amerikas
framskridne teknologi og militære rekkevidd. I tillegg nemner han den
amerikanske business-modellen som mange meinte var den beste. Lese
vidare.
Dei lange linje i USAs
geopolitikk 9
Brzezinskis konklusjon
I det sjuande og siste kapittelet i boka om det store sjakkbrettet, Eurasia, samanfattar han heile tankerekka si. «Tida har komme for USA å formulere og sette ut i livet ein samanhengande, omfattande, og langsiktig geostrategi for heile Eurasia. Denne trongen spring ut av samverknaden mellom to grunnleggande realitetar: Amerika er no den einaste globale supermakta og Eurasia er verdas sentrale arena. Derfor vil det som skjer med fordelinga av makt på det eurasiske kontinent være av avgjerande viktigheit når det gjeld Amerikas forrang og historiske arv.»[i]Lese vidare.
Dei lange linjene i USAs
geopolitikk 10
Ukraina som eksempel
«Det er ikkje den som først grip til våpen, som får i stand ulukka, men den som tvingar ho fram.»
(Nicolo
Machiavelli.)
De
Babylon system is the vampire, falling empire, Babylonsystemet er vampyren,
fallande imperiet,
Suckin’
the blood of the sufferer, Syg blod av offeret,
Building
church and university, Byggar skule og universitet,
Deceiving
the people continually. Narrar folket ustanseleg.
(Bob
Marley, Babylon System.)
Innleiing
Det er ganske få som kjenner dei viktigaste trekka i den historia som har ført til Russland sin innmarsj i delar av landet. Men det er viktig å ha denne bakgrunnskunnskapen. Eg skal i det følgjande samanfatte forskinga om forhistoria til Ukraina-krigen til professor doktor Herman Mückler[i] og Wolfgang Effenberger frå boka deira Schwarzbuch EU & NATO – Warum dei Welt keinen Frieden findet, 2020. Mückler er født i 1964 i Wien og studerte etnologi, politikkvitskap og journalistikk ved universitetet der med hovudvekt på Oceania. Lese vidare.
Dei lange linjene i USAs
geopolitikk 11
Krim og starten på
Ukraina-krigen
Den russisktalande folkesetnaden i aust reagerte raskt då opprørsaktivistar overtok offentlege bygnader. Dei anerkjende ikkje det ulovlege regimeskiftet og det nye styret som til dels bestod av russarhatande høgrenasjonalistar. Den 16. mars 2014 gjennomførte dei ansvarlege på Krim ei folkeavstemming der det store fleirtalet stemte for ei tilslutning til Russland og Russland tok ei opp i seg. Mens politikarar og media i Vesten har, som eit bønnehjul, stadig teke opp att at Krim blei folkerettsstridig «annektert» hadde Reinhard Merkel, professor emeritus i strafferett og rettsfilosofi ved Universitetet i Hamburg, ei anna oppfatning. Les vidare.
Dei store strategane – Admiral Alfred Thayer Mahan
Då landområdet i Nord-Amerika var sikra (i farten kriga USA også til seg meir enn ein tredel av Mexico og kjøpte opp Alaska) førde også herskarane i USA vidare ei anna viktig røynsle frå England. Dei såg på seg som ein sjøstat. Og då kjem vi til den først store geo-politikaren som har prega USA sin utanrikspolitikk fram til i dag.
Den
amerikanske admiralen, Alfred Thayer Mahan, var ein av dei fremste
forkjemparane for det som vart kalla den
«sterke utanrikspolitikken» i USA
ut på 1800-talet.
Han
arbeidde ut frå herskarklassen i USA sine behov og skreiv at økonomien i USA
ikkje ville være i stand til å absorbere
dei enorme mengdene industrivarer og kommersielle varer som blei produsert
innanlands, og han argumenterte for at USA burde søke nye marknader i
utlandet. Då måtte USA garantere tilgang
til desse nye internasjonale marknadene. Han studerte korleis England hadde
bygd sitt oversjøiske imperium og brukte erfaringane på forholda i USA.
I 1890 gav han ut boka The Influence of Sea Power upon History 1660-1783. Her samanfatta han dei prinsippa som blei grunnsteinen i USA sin moderne sjøforsvars-doktrine om overlegenheit på havet. I Naval Act frå 1890 blei det forlangt at USA skulle kunne møte ein mogeleg fiende på alle hav. Mahan definerte sjøkrigsmakt som ein krigsflåte pluss strategiske posisjonar i andre land og område, slik England hadde klart å få til.
Det ville
krevje tre ting: ein handelsflåte, som kunne bere amerikanske produkt til nye
marknader over den «store motorvegen» på hava ; ein amerikansk
slagskipsflåte for å skremme eller øydelegge rivaliserande flåtar; og eit
nettverk av marinebasar mellom USA og
oversjøiske land og på kysten av desse
landa, som var i stand til å gi drivstoff og forsyningar til den større
marinen, og halde oppe kommunikasjonslinjer mellom USA og dei nye marknadene. I første omgang
meinte han at USA måtte skaffe seg posisjonar i det Karibiske hav og i
Stillehavet.
Han
meinte også at nasjonar som ikkje fortsette den ekspansive misjonen sin ville
gå mot undergangen. Dette er både ei fortsetting av metodane brukt under
columbismen og ei oppsummering av trongen til den framveksande monopolkapitalen
i USA fram mot 1900. Kapitalismen i verda gjekk då over i sin monopolistiske og
imperialistiske fase – så og i USA.
På den
tida då Mahan gav ut bøkene sine hadde USA allereie sikra seg einerett på
aggresjon i Latin-Amerika ut frå den såkalla Monroe-doktrinen frå 1823 som sa
at ingen andre nasjonar skulle ha dominans der. Det skulle USA ha aleine. Då
indianarane var drepne og drive vekk frå heile USA, og vestkysten var reinska
rundt 1850, med unnatak for nokre lommer inne i landet, var det eit sterkt driv
for å fortsette ekspansjonen vestetter Stillehavet og Aust-Asia. Den
amerikanske krigsflåten gjorde landgang i Japan i 1853. Så blei Midway-øyane,
midt ute i Stillehavet, tatt i 1867 og Samoa i 1878. I det fredelege Hawaii
blei endeleg tatt i 1898. Guam blei og
tatt i 1898, under krigen mot Spania.
Eksemplet Hawaii
Hawaii er eit typisk eksempel på den amerikanske aggresjonen som vi har sett over alt i verda etterpå. Ukraina er no, i 2022) eit nytt eksempel på ein slik metode. Kamehameha I, som herska over den eine øya Hawaii, erobra alle øyene for første gong, og etablerte kongeriket Hawaii i 1795. Kongedømmet var velståande og viktig ut frå landbruket sitt og den strategiske plasseringa i Stillehavet. Amerikanaren sette opp plantasjar for å dyrke sukker. Metodane deira for plantasjedrift kravde mykje arbeidskraft. Bølgjer av innvandraren, som slo seg ned, kom frå Japan, Kina og Filippinane for å jobbe på plantasjane. Regjeringa i Japan organiserte og ga spesiell beskyttelse til sitt folk, som utgjorde omtrent 25 prosent av folka på Hawaii i 1896. Det hawaiiske monarkiet oppmuntra dette multietniske samfunnet, og etablerte først eit konstitusjonelt monarki i 1840 som lova lik stemmerett uavhengig av rase, kjøn eller rikdom.
Amerikanaren
i kongedømmet si regjering fekk skrive om grunnloven, og avgrensa makta til
kong «David» Kalākaua. Dei tok og frå dei fleste innfødde hawaiarar
og asiatiske borgarar retten til å stemme ved å sett høge krav til eigedom og
inntekt. Dette ga ein stor fordel for plantasjeeigarane. Dronning Liliʻuokalani
forsøkte å ta tilbake den makta kongen hadde hatt i 1893. Men då gjorde
forretningsmenn med hjelp frå det amerikanske militæret eit kupp. Dronninga
blei sett i husarrest. Mot dronninga sin vilje blei Republikken Hawaii danna. Etter kort tid
bestemde så den nye regjeringa at Hawaii skulle slutte seg til USA i 1898 som
territoriet Hawaii. I 1959 ble øyene til staten Hawaii. Den amerikanske
aggresjonen var fullbyrda.
Det store spranget ut i verda
Det store
spranget ut verda kom med krigen mot Spania frå april til desember i 1898, der
USA under påskott av å fri folka i dei spanske koloniane, la desse under seg.
Vi har alt nemnd Guam. Mest kjend er underlegginga av Cuba, men verst var folkemordet på Filippinane då USA erobra den nyleg frie
staten etter å ha fått hjelp av fridomskjemparane der til å jage ut spaniarane.
Så kom den store underlegginga av landa rundt Det karibiske hav frå 1901 til
1934. I tida mellom 1901 og 1934 la også USA under seg dei karibiske landa
oftast med bruk av militær makt. Det er skrive ei detaljert avhandling om denne
tida som mange i
Norge ikkje kjenner så mykje til. Av dei mange eksempla på korleis USA opererer
for å nå dei ekspansjonistiske måla sine kan eg nemne det hemmelege samarbeidet
med ei gruppe som arbeida for å få provinsen Panama rive laus frå Columbia. Då
desse, med amerikansk hjelp hadde klart dette, tok amerikanarane over den
reelle makta for å få kontroll over området slik at dei kunne bygge ein kanal
mellom hava vest og aust for det amerikanske kontinentet. Dette var viktig både
for handel og for å kunne flytte flåtestyrkar raskt mellom Stillehavs-sida og
Atlanterhavs-sida. Kuppmakarane blei grundig lurt. Denne taktikken med å få
andre til å gjere jobben for seg og sidan lure dei, er eit av dei viktige
trekka ved den amerikanske aggresjonen.
I det
store og heile har USA kjempa for å halde overherredømme over heile
Latin-Amerika frå før denne tida og fram til i dag. Kvar gong nokon har klart å
rive seg laus og begynt å bygge opp landet ut frå folka der sine behov, har USA
kjempa som besett for å kaste dei. Mest kjend er vel det USA-støtte kuppet i
Chile i 1973. I dag er det dei daudelege sanksjonane og forsøka på
regimeendring i Venezuela som kanskje best viser USA sin aggresjon. Men vi så det og i Bolivia for nokre år sidan
og i Nicaragua for kort tid sidan. Då landet melde seg ut or den amerikanskdominerte
OAS (Organization of American States) hevda USA straks at valet ikkje var
gyldig og sette inn sine sanksjonar.
Den groteske okkupasjonen av Haiti ved hjelp av USA sin humanitære organisasjonar som øydelegg landet, er og eit eksempel frå i dag. Vi finn og fleire opplysningar okkupasjonen og om kampen frå folket på Haiti for å komme seg ut av denne situasjonen. Eg vil og nemne den dramatiske OperationUrgent Fury. Den 25. oktober overfell USA saman med seks små karibiske statar, som dei kontrollerer, den vesle øya Grenada. Dei brukte ei veke på få øya under kontroll. Den 2. november 1983 fordømde FN si Generalforsamling aksjonen som «eit klart brot på internasjonal lov med 108 mot 9 stemmer. Det kan vere verd å sjå på FN-vedtaket.
Men ut
frå trongen til finansoligarkane i USA, slik Mahan samanfatte den, var det også
viktig å ha basar på kysten av land på andre sida av dei store hava.
Filippinane var den første av desse. Denne trongen har prega USA sin
geopolitikk heilt fram til no. Eg skal ikkje dokumentere alt som viser dette.
Men det er særs godt dokumentert i fleire bøker.[i]
Mahan si geo-imperialistiske tenking er framleis ein sentral del av USA sitt
utanrikspolitiske arsenal. Mackinder er ein annan sentral del.
Halford Mackinder og erobring av verdsøya
Halford John Mackinder, som lanserte den geo-politisk teorien sin i eit innlegg han heldt i Royal Geografical Society i London i 1904, samanfatta forskinga og syna sine i boka Democratic Ideals and Reality – A Study in the Politics of Reconstruction i 1919. Det ser ut til at boka ikkje fekk så stor merksemd før Mackinder gav ho ut att i 1942 då interessa for studia hans hadde dukka opp att fordi geo-strategane i USA diskuterte korleis dei skulle utvide området for si innflyting i verda etter 2. verdskrig. Nye utgåver kom i 1962 og 1981. Då Sovjet-Unionen var gått i oppløysing vaks interessa for tankane hans svært mykje og i 1996 gav det amerikanske Institute for National Strategic Studies ut boka att. I forordet seier dei at boka blei merka av at Hitler brukte tankane derifrå for å førebu utvidinga av det tyske territoriet. Men dei tok ho altså fram att i 1942, og dei allierte planleggarane brukte ho i sluttkampen mot Hitler og i 1996 då dei, som en eineståande supermakta, planla sitt endelege herredømme over heile Eurasia. Og så skriv presidenten i National Defense University, Ervin J. Rokke, i føreordet til 42-utgåva at «Sidan slutten på Den kalde krigen, mens regional strategisk hovudbry hadde erstatta problema frå tida med global bipolar konfrontasjon mellom to supermakter, blei relevansen til Mackinders studie tydeleg att.» [ii]
Mens Mahan var oppteken av korleis sjøstatar skulle sikre interessene sine i verda og meinte at kontroll med hava var nøkkelen til kontroll med verda, var Mackinder av ei anna meining. Han sa at tida for at hava var viktigast for herredømme i verda var ute, og at kontroll med landområda var avgjerande for overherredømme i verda. Han meinte at det fans eit «nav»-område (pivot area) i verda og dei som hadde herredømme her, ville kunne kontrollere heile verda. Han laga ei skisse som illustrerte teorien. Seinare kalla han pivot area for «hjertelandet». Utanfor hjertelandet låg eit område han kalla den indre marginale halvmånen og utanfor der kom den ytre øyrike halvmånen.
Vi ser at
nav-området eller hjertelandet var mesteparten av det tidlegare Sovjet-Unionen
og området ned i Iran.
Ut frå
dette samanfatta han teorien sin i nokre enkle setningar:
Who rules East Europe commands the Heartland;
Den som herskar over Aust-Europa, styrer
hjertelandet
who rules the Heartland commands the
World-Island;
den som herskar over hjertelandet, styrer
Verdsøya (det eurasisk-afrikanske området);
who rules the World-Island commands the world.
den som herskar over Verdsøya, styrer verda.
Dette
skreiv han i 1919 då han var travelt opptatt med den engelske intervensjonen i
Russland for å slå ned revolusjonen der saman med hærane til dei lokale
godseigarhærane og dei 13 andre landa som invaderte landet. Dette har sidan
vore ein fast strategi for England heilt fram til i dag.
Nicolas J. Spykman
Nicolas J. Spykman videreutvikla tankane til Mahan
og Mackinder. Spykman er kjend som den åndelege far til den såkalla
«Containment doktrinen» som USA følgde i høve Sovjet-Unionen etter 2.
verdskrig. Han skreiv ei bok medan han levde, America’s Strategy in World
Politics, 1942 og ei lita svært interessant bok som blei gitt ut etter at
Spykman døydde av kreft i 1943, The Geography of Peace. Han tok
utgangspunkt både i Mahan og Mackinder sine teoriar og utforma ein ny doktrine
for USA sin sikkerheit som stat. Han seier at Mackinder ikkje heilt hadde
forstått England sin geopolitikk då dei dominerte verda. Denne politikken gjekk
nemleg ikkje ut på å erobre hjertelandet, slik Mackinder skildra det, men på å
hindre at nokon stat dominerte Eurasia. Derfor hadde England alltid støtta
statar i Europa som kjempa mot dei statane som til ei kvar tid såg ut til å
kunne vinne hegemoni aleine. Dessutan hadde dei også halde Russland i age ved å
hindre dei å komme seg sørover slik at dei fekk tilgang til havet. Så Spykman
sa at dei hadde brukt makta si på havet for å ta område i det som Mackinder
kalla «den indre halvmånen» (som Spykman kalla «rimland») sør for dette
området.
Wikipedia
har tatt ut nokre sitat som dei meiner er typiske for Spykman si tenking. Her
er eit av dei som kan vere verd å studere:
«Det er
ikke mange tilfeller i historien som viser store og mektige stater som skaper
allianser og organisasjoner for å begrense sin egen styrke. Stater er
alltid engasjert i å dempe kraften i en annen stat. Sannheten i saken er at
stater bare er interessert i en balanse som er i deres favør. Ikke en likevekt,
men en sjenerøs margin er deres mål. Det er ingen reell sikkerhet i å være like
sterk som en potensiell fiende; det er sikkerhet bare i å være litt sterkere.
Det er ingen mulighet for handling hvis ens styrke er fullstendig kontrollert;
Det er bare en sjanse for en positiv utenrikspolitikk hvis det er en maktmargin
som fritt kan brukes. Uansett teori og rasjonalisering er det praktiske målet
den konstante forbedringen av statens egen relative maktposisjon. Balansen som
ønskes er den som nøytraliserer andre stater, slik at hjemstaten står fritt til
å være den avgjørende kraften og den avgjørende stemmen.»
– frå America’s
Strategy in World Politics
Ut frå
den ovannemnde analysane erstatta han Mackinder sin formel:
Den som
herskar over Aust-Europa, styrer hjertelandet
den som
herskar over hjertelandet, styrer Verdsøya (det eurasisk-afrikanske området);
den som
herskar over Verdsøya, styrer verda.
med
Den
som kontrollerer Rimland styrer over Eurasia;
Den
som styrer Eurasia kontrollerer verdas lagnader.
Det dreidde seg då om å opprette ei motmakt i India, Afghanistan, Iran, Tyrkia, Mellom-Austen og kyststatane i Europa, mot landet som kontrollerte hjertelandet, med andre ord å gjerde inn makta i hjertelandet, eller på engelsk «contain» og ut frå det blei denne politikken kalla «containment». I denne inngjerdinga hadde også Norge ei viktig rolle som ein stat med lang kystlinje og grense mot Sovjet-Unionen. Den staten som hadde makta over hava (Mahan) kunne klare det. Spykman trekte og inn flyvåpnet si rolle i slikt arbeid. For at det skulle vere operativt i denne samanhengen, måtte dei å flybasar nær rimland. Denne politikken var det Spykman meinte USA burde følgje når dei hadde vunne krigen, slik han meinte at dei ville. Viss vi ser på situasjonen i dag (2022) så er ikkje Spykman sin strategi mogleg lenger fordi dei ikkje har kontroll med dei landa som gjerder inn «hjertelandet». Difor er dei tilbake til Mackinder sin formel og er ute etter å erobre heile Aust-Europa for så å ta over Russland og etter kvart Kina, eller komme til ein avtale med Kina som gir USA den reelle makta. Dette er den geostrategiske bakgrunnen for det som skjer i Ukraina.
Situasjonen etter 2. verdskrig
Først må vi slå fast at 2. verdskrig blei vunne av Sovjet-Unionen, leia av kommunistpartiet og Stalin (mot Nazi-Tyskland), og Kina, leia av kommunistpartiet og Mao (mot Japan), med tap av 25 millionar menneske i det førstnemnde landet (utanfor parentesane) og 27 millionar i det sistnemnde, og dei fleste var sivile. Opp mot dette må vi sjå på dei som har blitt presentert som sigerherrane i den vestlege verda, det vil seie noko vi kan kalle anglo-amerikanismen. USA tapte rundt 300 000 menneske, og berre soldatar. D-dagen er ei drope i havet samanlikna med Kursk-slaget og dei andre slaga på austfronten i Europa, og den amerikanske krigen Stillehavet er det same i høve til innsatsen frå det kinesiske folket. Det er rett at USA bidrog med utstyr til dei allierte, også til Sovjet-Unionen. Men det var ikkje mykje våpen dei gav til dette landet, det var mest militære køyretøy. I Kina gjekk hjelpa til Chiang Kai-tsjek som lenge kjempa like mykje mot frigjeringshæren som var leia av det kinesiske kommunistpartiet, som mot dei japanske okkupantane. Til slutt måtte Mao ta han til fange for å tvinge han til berre å slås mot japanarane.
USA, som ikkje fekk øydelagt noko, men som tvert imot bygga opp ein enorm industri, dominert av krigsindustrien, opplevde krigen som ein gullalder. Dette har prega folk og leiarar i USA, dei har ikkje nokon erfaring med fiendtleg inntrenging på eige territorium. Heilt avgjerande for verdshistoria var det at krigen gav dei moglegheit til å bli den mektigast supermakta i verda. Og at våpenindustrien har ei dominerande rolle i heile industrien. Dette har prega USA sterkt heilt fram til i dag, og kanskje enno meir no når resten av produksjonsøkonomien i USA har blitt sett ut til Mexico og Kina osb. og minka mykje i USA sjølv.
USA hadde
altså bygga opp ein enorm industri som var prega av krigsproduksjon, men der og
mykje kunne bli brukt eller omstilla til bruk for fredelege formål. Den store
frykta var at samanfallet av den store marknaden som var skapt under krigen,
skulle forsvinne, og skape ein stor økonomisk krise i USA. Dei måtte sikre seg
mange og store marknader i resten av verda, og Europa var viktigast. Dette
arbeidet tok til allereie under krigen.
Det første målet etter krigen blei derfor å hindre at Sovjet-Unionen fekk tilgang til store delar av den vest-europeiske marknaden. Då det var klart at Sovjet kom til å vinne krigen var det viktig å opprette ein front i vest for å hindre at Sovjet kom til rykke heilt fram til Tyskland si vestgrense og dermed få i stand eit samarbeid etter krigen der Tyskland var ein del. Etter krigen var Sovjet-Unionen og kommunismen blitt svært populære fordi folk hadde sett kven det var som gjorde det meste av jobben både i den direkte kampen mot Nazi-Tyskland og i motstandskampane i dei forskjellige landa. Difor måtte både Sovjet-Unionen og kommunistane i Europa bli redusert slik at dei miste innflytinga si. Her var England, med Churchill i leiinga, ei viktig alliert for USA slik landet har vore heilt fram til no.
Det andre målet var å skape eit økonomisk-politisk system i Europa som gagna USA og gjorde dei til den dominerande makta der. Det hadde vore skrekken for geo-imperialistane i England i lang tid at det skulle oppstå eit maktsenter på fastlandet i Europa som kunne truge England si stilling i området. Dei hadde ført og støtta mange krigar for at dette ikkje skulle skje. Det var godt summert opp av Mackinder. Ut frå desse røynslene blei det i USA (og England) fort laga planar for ein stor ideologisk-politisk offensiv mot «kommunismen» og det blei oppretta organ som skulle sikre USA si militære leiing og si innflyting for å utnytte marknaden i Europa. Vi fekk Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdsbanken, NATO og Kol og stålunionen. Sistnemnde var utgangspunkt for den vidare utviklinga mot det som no er EU og som framleis er ein vasall under USA. Opninga av marknaden for USA blei kamuflert som hjelp gjennom Marshall-planen. Då Sovjet-Unionen ikkje ville legge seg inn under reglane frå USA, fekk ikkje dei noka hjelp og måtte bygge opp det svært øydelagde landet med eigne krefter. Noko dei klarte på forbausande kort tid, men med nye store offer.
Bruken av Spykman under Den kalde krigen
Nokre grunnleggande moment i politikken Spykman la fram, blei leiande for USA sin politikk under heile tida med Den kalde krigen, fram til Sovjet-Unionen gjekk i oppløysing i 1991. Men då verdskrigen var slutt og herskarane i USA vurderte den nye situasjonen blei Spykman sine tankar omforma. For det første så ville John Foster Dulles ikkje ha noko containment. Han ville at USA skulle ta tilbake dei områda som Sovjet-Unionen hadde besett under krigen, roll back strategien. Vi skal sjå at denne politikken vann fram at då Sovjet-Unionen var oppløyst i 1991 og har blitt utvida slik at han no styrer USA sine affærar i Ukraina.
Men Dulles vann ikkje fram. Ein som protestere mot Dulles si linje var Brzezinski som vi skal sjå meir på etter kvart. Det var containment-linja til Spykman og George Frost Kennan som vann fram. Men Kennan utvida området for containment til å gjelde heile verda, ikkje bere rimlandet til Spykman. USA måtte ta kontroll med alle nye stader der det dukka opp statar eller rørsler som kunne svekke USA sin dominans, mens Spykman, som skreiv den siste boka si i 1943, var oppteken av å få oppretta ein fredeleg situasjon der USA og England kunne samarbeide med sine allierte, Kina og Russland, for å sørgje for at ingen statar på det eurasisk kontinentet fekk ei dominerande stilling der. Men når det gald Kina blei det etter kvart utvikla ein linje for å samarbeide med dei for å halde Sovjet-Unionen i sjakk. Mao sin artikkel frå 1964 som definerer Sovjet-Unionen som sosial-imperialistisk var til god hjelp for den overordna amerikanske geopolitikken i strevet etter å få kontroll med Mackinder sitt «hjerteland». Etter mi meining var det ein av Mao sin feile vurderingar, saman med «det store spranget» og «kulturrevolusjonen».
Men
heller ikkje Kennan si endring av Spykman varte. Kennan sin teori gjekk i
hovudsak ut på at inngjerdinga skulle skje utan våpenmakt, med hjelp økonomiske
middel (Marshall-planen), ideologisk kamp mot «kommunismen» og diplomati. Men Paul Nitze, som kom etter Kennan, meinte at det måtte våpenmakt til. President Truman gjekk for
dette, og så starta våpenkappløpet med dei daudelege prøvesprengingane av
atomvåpen og alle andre følgjer. Her passar det at vi tar for oss Iran.
[i] David Horowitz Free World Colossus, 1964 – omsett til norsk i to bøker Den kalde krigen, 1964 og USA og den tredje verden, 1965. Horowitz har seinare blitt ein forsvarar for USA, men boka hans står seg ut frå kjeldene han har hatt. Michael Clare, War Without End – American Planning for the Next Vietnams, 1970. Fleire bøker av Leon Blum der den grundigaste er Killing Hope: U.S. Military and CIA Interventions Since World War II, 1995 som er omsett til svensk med tittel CIA & USA:a verkliga utrikspolitik, 1998. Her trekk Blum fram 54 aggresjonar frå USA i heile verda sidan 1945. Ei nyare bok er Vijay Prashad Washington Bullets – A History of the CIA, Coups, And Assassinations, 2020.
[ii] Halford Mackinder Democratic
Ideals and Reality – A Study in the Politics of Reconstruction, 1996, side
xv.
Den russisktalande folkesetnaden i aust reagerte raskt då opprørsaktivistar overtok offentlege bygnader samstundes med statskuppet. Dei anerkjende ikkje det ulovlege regimeskiftet og det nye styret som til dels bestod av russarhatande høgrenasjonalistar. Den 16. mars 2014 gjennomførte dei ansvarlege på Krim ei folkeavstemming der det store fleirtalet stemte for ei tilslutning til Russland og Russland tok dei opp i seg. Mens politikarar og media i Vesten har, som eit bønnehjul, stadig teke opp att at Krim blei folkerettsstridig «annektert» hadde Reinhard Merkel, professor emeritus i strafferett og rettsfilosofi ved Universitetet i Hamburg, ei anna oppfatning.
Same kor oppkava vi er over det Russland har gjort kan vi ikkje ærleg tvile på at folkeavstemminga representerte viljen til det overveldigande fleirtalet av dei som budde der. Dermed har vi ikkje nokon anneksjon, for det føreset at det går føre seg ei valdeleg tileigning mot folkets vilje. Vi har snarare et åtskiljing. Det er ikkje tvil om at folkeavstemminga var forbode etter ukrainsk grunnlov,[i] men var ikkje grunnloven gjennom eit fascistisk kupp og grunnlovsstridig avsetting av den rettmessige presidenten allereie for lenge sidan vorte sett ut or kraft?
Forhistoria her er slikt at Krustsjov i 1954 gav Krim til Sovjetrepublikken Ukraina som eit eksempel på det gode tilhøvet mellom Unionen og republikken. Sidan alt var innan Sovjet-Unionen spelte det liten rolle då. Men då Sovjet-Unionen gjekk mot oppløysing erklærte Krim seg, kort tid før oppløysinga, som ein autonom republikk innan den ukrainske sovjet-republikk. Kort etter blei Sovjet-Unionen oppløyst og Krim vart innlemma i Ukraina. I 1994 erklærte Russland i si Budapest-uttale at Ukrainas grenser skulle vere ukrenkelege i motyting mot at Ukraina gav det gamle Sovjet-Unionen sine atomvåpen i Ukraina frå seg. Men for Russland er Krim med hamna i Sevastopol eit geostrategisk nøkkelområde. Det er berre frå her at Russland kan operere marineoperasjonar i Middelhavet. I 1997 kom landa til ei forståing om å dele flåten mellom landa og at Russlands marine skulle få bli på Krim til 2017. I 2010 forlenga president Janukovski dette til 2042 mot å få billigare gass frå Russland.
Samarbeidet
mellom den nye ukrainske regjeringa som USA hadde sett inn og USA sin
militæransvarlege gjekk svært godt. I september 2013 hadde USA-marinen sin
infrastrukturstab i sikte ei ombygging av ein stor skulebygnad i Sevastopol,
like ved den russiske marinebasen. Eit dokument på om lag hundre sider
inneheldt alle detaljar, frå tekniske til økonomiske og ned til den minste
detalj. Prisen var mellom 250 000 og 500 000 dollar og den som tok
oppdraget skulle utføre arbeidet på 330 dagar. Kva var dette for noko? Ville
USA bygge opp starten på ein base der og starte ein strid med Russland om
dette? Etter folkeavstemminga forsvann denne moglegheita. Ikkje rart at Vesten
bestemte seg for å ikkje å definere det som skjedde som ei åtskiljing, men som
ein anneksjon og dermed kunne dei aktivisere eit varsel om krig, nemleg
sanksjonar. Som Friedman hadde sagt: Vi vil ikkje øydelegge den russiske
føderasjonen, men berre såre han ved til dømes å tilføre han skade.»[ii]
I mellomtida hadde det skjedd noko anna viktig på den geopolitiske fronten. Etter oppløysinga av Sovjet-Unionen i 1991 gjekk USA inn i ei rekkje av dei tidlegare sovjetiske republikkane og oppretta nokre militærbasar der. Men i 2014 var dei ute av alle desse. Forsøket på regimeendring i Kasakhstan var eit mislukka forsøk på å snu denne utviklinga, saman med forsøket på det same i Kvite-Russland. No var Ukraina den einaste staten att som USA kunne bruke for å destabilisere Russland. Det viste og kor svak USA si politiske og diplomatiske stilling hadde blitt i regionen. Men dei gav seg sjølvsagt ikkje.
I juli 2014 vart John F. Tefft Amerikas representant i Moskva. Han hadde tidlegare fått seg eit namn i Ukraina, Georgia og Latvia som uroskapar og regime-endrar-ekspert. No skulle han vel gjere same jobben i Russland og vigle folk opp mot president Putin. Den 4. desember 2014 vedtok Kongressen i USA med overveldande fleirtal resolusjon 758: På slutten av eit langt synderegister til den Russiske føderasjonen som bestod av halvsannheiter og frekke løgner følgde 22 krav som tvinga Kongressen og presidenten til fiendtlege handlingar. Alt neste dag kalla Ron Paul, frå grunnfjellet i Kongressen og to gonger presidentkandidat for Demokratane, at resolusjonen var ei uaktsam krigserklæring mot Russland. Dokumenter var «16 sider krigspropaganda, som hadde fått sjølv neokons til å raudne av skam, viss dei var i stand til det».[iii] Presidenten fekk i oppdrag å sjekke innsatsberedskapen til dei eigne stridskreftene og til dei andre NATO-statane og ta forpliktinga til kollektiv forsvar som ligg i bistandsklausulen alvorleg. I januar 2015 vedtok Europaunionen ein liknande resolusjon. Med det var EU med i USA sitt krigsteam, noko som ikkje var noko tema for hovudstraumsmedia. Denne uvanlege vasall-truskapen viser kor sterkt den transatlantiske lenka til USA ligg om Europa.
Den
såkalla «Krim-aggresjonen» var nå eit velkomme påskott som dei kunne henge
sanksjonar på; sjølv i 2020 tente denne som grunn for ein eksempellaus
NATO-oppmarsj på Russlands grense mot avtalane frå 1990. Vi kan heller ikkje
sjå bort frå at regimeendringa i Kiev også hadde som mål at ein skulle komme i
konfrontasjon med Russland. Under eit besøk i Russland den 10. mai 2015 for å
minnast sigeren over Nazi-Tyskland snakka ikkje Angela Merkel om det, men om
den «kriminelle og folkerettsstridige aggresjonen»[iv] –
ikkje til Nazi-Tyskland, men til Russland.
Men den
verkelege terroren var det Ukraina som stod for då den nyvalde presidenten Porosjenko
i mai 2014 sett inn hæren mot borgarane i områda rundt Donets og Slavjansk
under mottoet «Krig mot terror». Dei hadde som svar på Maidan-kuppet oppretta
ein såkalla folkerepublikk i aust-Ukraina. IMF trykte på: Utan at regjeringa
hadde herredømme over det økonomisk sterkare utvikla aust-Ukraina ville dei
ikkje få utbetalt pengar.
Då starta
Ukraina-krigen, som no har vart i 8 år og i det siste har blitt utvida ved at
Russland har gripe inn. 14 000 hadde blitt drepne før dette siste skjedde.
Samstundes som denne krigen tok til i 2014 opptrappa dei vestlege statane, leia
av regjeringar, dei hemmelege tenestene, mediekonserna, ein kamp om den
offentlege meininga med målet om å skape ei massiv negativ stemning mot
Russland. Dette begynte før og har nærast eksplodert under den vestleg
krigspropagandaen etter at Russland greip inn. Det er ikkje tvil om at Moskva
også følgde sin interessepolitikk i Ukraina. Men var det Kreml som stod for
kuppet i 2014? Kva for rolle spelte USA/NATO sine geopolitiske ambisjonar?
Den
tidlegare CIA-offiseren, Raymond McGovern var i tretti år, fram til 1990,
ansvarleg for dei daglege briefingane i Det kvite hus. Men på grunn av
regjeringa sitt misbruk og manipulasjon av informasjon for å rettferdiggjere
ein aggresjonskrig mot Irak avslutta han engasjementet sitt i 2002. Og så
slutta han og fleire tidlegare CIA-medarbeidarar seg i 2003 saman i
Organisation Veteran Intelligence Professionals for Sanity (VIPS) for å levere
alternative analyser av dei geopolitiske konfliktane. Den gongen, som no fanst
det folk i regjeringa og i media, han nemner særleg New York Times, som nørte
opp til krig.[v]
McGovern
meiner at Russland ikkje hadde planar om å ta inn att Krim i Russland før det
vestleg sponsa statskuppet mot ei regjeringa i Kiev som var vald slik
forfatninga bestemmer. Han hadde og forståing for at Russland, med sine 25
millionar daude i 2. verdskrigen, meinte at sikkerheitsinteressene deira var
rørt gjennom det som skjedde i Ukraina. Dessutan vekte det svært dårlege minner
frå då den ukrainske nasjonalistleiaren Stephan Bandera samarbeidde med
nazistane under 2. verdskrig. I dag driv høgrenasjonalistiske kreftene sitt
uvesen i Ukraina, mens dei svingar NS-faner. McGovern nemner folk rundt Svoboda
og Asov-regimentet, ein tungt væpna høgrenasjonalistisk militærorganisasjon.
Sjølv om FN reknar desse gruppene som høgreekstreme, får vi i Vesten ikkje vite
så mykje om dette, for det passar ikkje inn i det svart-kvitt biletet som blir
skapt av det gode Ukraina og det vonde Russland.
Då det før NATO-toppmøtet i Wales i begynninga av september 2014 dukka opp satellitt-bilete frå USA som skulle vise russiske tropperørsler aust i Ukraina, skreiv McGovern eit ope brev til Angela Merkel der han advarte henne mot falske prov mot Russland. Sjølv om krigen fortsette forsvann dette mest heilt frå dei vestlege media og offentlegheita. Den 5. september 2014 var det oppnådd ein våpenstillstand formidla av OSSE kalla Minsk I. Men den vart broten. Så klarte regjeringssjefane i Tyskland, Russland og Frankrike med deltaking av dei stridande partane å komme fram til Minsk II avtalen den12. februar 2015. Men USA var ikkje med på dette.
I skuggen
av krisen kunne USA, EU og NATO sørge for at regjeringa i Kiev høyrte på
Washington og Brüssel. Det var tospannet Porosjenko/Jazenjuk som styrte. Stort
sett nemnde ikkje media at Porosjenko mellom anna eigde eit rustningskonsern,
ein fjernsynssendar, eit sjokoladekonsern og at Jazenjuk opphavleg var bankier
med fleire opphald i USA. Mot denne bakgrunnen var det ikkje rart at den
amerikanske investmentbankieren og tidlegare tilsett i USA sitt
utanriksdepartement, Natalja Jaresko, blei ny fiansminister den 2. desember
2014, at georgiaren Alexander Kvitasjfili, med
erfaring frå privatiseringa av helsesektoren i Georgia, blei
helseminister og at investmentbankieren Aivaras Abromavicius, frå Litauen, blei
finansminister.
I 2015
kom den ettersøkte, tidlegare georgiske politikaren, Micheil Saakashjvili, til
Ukraina der han blei tilsett som guvernør i det russiskspråkelege Odessa og å
hjelpe til med å beleire Transnistria og blokkere dei frå Svartehavet. Han blei
seinare dømd in absentia i Georgia til seks års fengsel.
Oppfølging av kuppet
Den permanente påverknaden på Ukraina frå Vesten etter at Sovjet-Unionen blei oppløyst, som toppa seg med støtta til Maidan-kuppet, speler ikkje nokon rolle i vestlege media, korkje når det gjeld utviklinga i tid og årsaksforbindinga med hendingane eller sjølvbestemmingsretten til Krim-innbyggarane. Tvert imot blir det i Vesten stadig gjenteke einsidige argument, mens motargument blir tidd i hjel gjennom ein meiningsmanipulasjon og hjernevask som er typisk for særleg USAs og Englands psykologisk operasjonar (PSYOP). Dei nye NATO-medlemmene Estland, Lettland, Litauen og Polen spelte ei drivande rolle i NATO si opptrapping. Elitane der går ut frå at dei er trua av Russland og blir lett eit nytt verktøy som NATO bruker for å få basar og troppar tettare opp til russarane si grense. Noko som får den sida må virke svært trugande når dei kjenner USA sin overordna strategi om erobring av «hjertelandet» og oppretting av fullstendig verdsdominans.
Høsten
2015 gjennomførte USA for først gong sidan Irak-krigen i 2003 ein stor
militærmanøver, Trident Juncture, som varte i tre veker med 36 000
soldatar frå alle medlemsstatar i NATO. I sentrum stod Innsatsgruppe NATO
Response Force (NRF) i et multinasjonalt, strategisk, operativt og taktisk rom
som skulle prove styrken til militæralliansen. Offisielt sto ikkje øvinga i
nokon samanheng med spenninga mellom Vesten og Russland. Øvinga skulle vise
NATO sine evner til å føre ein rask krig til lands, i vatnet og lufta. Og den
tyske generalen Richard Rossmanith sa at bodskapen var at «Alle bør tenke godt
etter korleis dei omgåast med oss.» Dei tyske forfattarane av Svarteboka meiner
at USA/NATO med denne øvinga openbart hadde begynt å sette verda i ein varig
verdsomspennande krigstilstand, og at tyskarane sto i giv akt.
Opptrappinga
frå USA/NATO-sida fortsette umerkeleg. I januar 2015 fortalte NATOs
forsvarsminister om kjernevåpenstrategien og berre 14 dagar seinare, for første
gong sidan Den kalde krigen, heldt så NATOs kjernevåpen plangruppe eit møte som
fastla kjernefysiske målpunkt. USA skaffa pengar og den 22. september fortalte Frontal
21 at nye amerikanske atombomber var plassert på det tyske forsvarets
flyplass Fliegerhorst Büchel i Rheinland Pfalz.
Nå skulle dei ikkje lenger unngå NATO-øvingar langt aust i Europa, nær Russland. Frå 7. til 17. juni 2016 gjekk det for seg ei stor øving nord i Polen, med er skremmelege namnet «Anakonda». Under den amerikanske borgarkrigen hadde nordstatsgeneral Sherman ført sin krig i sørstatane under dette slagordet. No samla «Anakonda» seg nord i Polen med over 31 000 soldatar frå Polen, Estland, Storbritannia, Canada, Litauen, Tsjekkia, Nederland, Ungarn og USA samt panserstyrkar frå Tyskland. Det blei øvd på forsvar mot angrep på eit land i Norden.
I 2016
hadde NATO begynt å forsterke seg nær den russiske grensa. Etter Krim blei det
forlagd ein bataljon i Polen, i Litauen, Lettland og Estland. I Litauen overtok
det tyske forsvaret leiinga i «forsterkinga av austflanken». For at det ikkje
skal sjå ut som faste basar, skifter dei folk kva sjette månad. For Polen var
det ikkje nok og dei bad om Trump å få ein panserdivisjon frå USA på den
nybygga basen «Fort Trump». Polen ville betale to milliardar dollar for det. I
Washington har dei ikkje gløymt kor entusiastisk Polen i januar 2017 hadde
helsa velkommen bodskapen om at ein av dei amerikanske panserbrigadane på rundt
3500 amerikanske soldatar samt tilsvarande utrusting kom frå Colorado til slesisk Zagan i
nord-Tyskland, berre ti mil frå grensa til Polen. Personalet der blir skifta ut
kvar 9 månad. Som regjeringa i USA og organisasjonar som EU og NATO deler Polen
si haldning til Russland, derfor fekk dei den bilaterale militær-handelen i
hamn.
I 2018 øvde NATO i Polen og Baltikum på forsvar mot russiske stridskrefter i den årlege NATO-manøveren med det fredelege namnet Saber Strike (Sabelhogg). Der deltok rundt 18 000 soldatar frå 19 NATO-statar. Denne øvinga høyrer til ei rekke regelmessige øvingar i regionen. I tillegg har vi øvingane Noble Jump, Flaming Thunder, Iron Wolf. Midtpunktet for desse øvingane er regionen ved Kaliningrad. Denne russiske enklaven som grensar til Litauen er base for russiske rakettar av typen Iskander og knytt saman med Russlands allierte, Kvite-Russland, med ein korridor som berre er 10 mil brei, Suvalki-Korridoren. Etter det dei seier kan NATO berre halde Baltikum om denne korridoren er open, ifølge ein studie frå den amerikanske militære tenketanken RAND.[vi]
Men den
svære NATO-øvinga Defender i 2020 ville NATO-strategane stille alt anna i
skuggen. Det skulle vere den største øvinga på 25 år i Tyskland, Polen,
Litauen, Lettland, Estland og Georgia for å øve på den hurtige overføringa av
37 000 soldatar frå Polen og inn i Baltikum. I sentrum for dette sto
Tyskland på grunn av den geografiske plasseringa. Forsvarsminister Annegret
Kramp-Karrenbauer sa då at dei skulle vise «det spekteret av evner som vi har
kan stille til disposisjon».[vii]
No blei
denne øvinga avlyst på grunn av covid-19, men i 2021 blei ho tatt opp att og
fortsett i 2022. Dette kan alle lese om ved å søke på nettet. Forsvaret i USA
sitt faktaark for øvinga i 2021 er instruktivt.[viii]
Ein reklamevideo viser kva dei øver på.[ix]
Europe Reloaded fortel oss om øvinga i 2022 og her viser dei til at Polen
seriøst vurderer å invadere den vestlege delen av Ukraina for å ta att
territorium dei har mist tidlegare.[x] Så
Polen har sine eigne ekspansive interesser som dei fremmar innanfor NATO. I
Litauen finnast det også dei som ser på det gamle Stor-Litauen som noko å
streve etter. På slutten av 1300-talet hadde nemleg Litauen utvida territoriet
sitt slik at det etter erobringa av Kvite-Russland og Ukraina gjekk frå
Austersjøen til Svartehavet.
I
mellomtida har USA, etter at Biden blei president, lagt opp til ei ny rekke med
USA-basar langs grensa til Russland. Dei fire basane som Regjeringa i Norge
skal ta stilling til inngår i denne aggressive manøveren. Det same gjer den
store opprustinga og nye medlemskap i NATO, pluss at USA sin president, Biden, pressar
på for å få Proxy-krigen sin i Ukraina til å vare så lenge som mogleg og
spanderer ufattelege summar på dette, mens infrastrukturen i hans eige land
forfell og ein stadig større del av folket fell ned i fattigdom og svelt og
vasallane i Europa tar byrdene for å støtte USA sitt verdsherrevelde mot sine
eigen nasjonale interesser.
Her er ei
synleggjering frå ein kar i Donets (frå 2017) av Russland sine militærbasar rundt
USA dersom dei
hadde skapt den same situasjonen for USA som USA har sett Russland i. Korleis
hadde USA då reagert ut frå sine sikkerheitsinteresser? Teksten er på fransk,
men han viser altså til tenkte russiske militære installasjonar nær USA.
Etter dette er det klart at USA har strevd etter å legge Ukraina inn under sitt verdsherredømme i lang tid for å svekke Russland og førebu eit regimeskifte også der. Før den siste utvidinga av Ukraina-krigen såg vi også arbeid for og forsøk på regimeskifte både i Russland sjølv (Navalny) i Kvite-Russland og i Kasakhstan. Alle desse stadene var det mislukka. Då Zelenski så gjekk inn for ei rask innmelding i NATO og erklærte at han skulle ta att Krim og dertil samla store troppestyrkar aust i landet gjekk den store alarmen i Kreml. Då dei ukrainske styrkane så intensiverte den pågåande krigen med dei russisktalande i Donbass-området, var alle raude linjer for Russlands sikkerheit trakka over.
Samstundes ville dei russisktalande ukrainarane i aust, i Donets og Luhansk ha slutt på den 8 år lange undertrykkinga og krigen mot dei frå regjeringa i Kiev. Dei erklærte seg som sjølvstendige statar og folkeforsamlinga i Russland godkjende dette.
Så lanserte Russland med Putins eigne ord, ein avgrensa militær operasjon inne i dei nyoppretta Donbass-republikkane for hjelpe dei med å få slutt på den år lange krigen mot dei og for å, som han erklærte, demilitarisere og denazifisere Ukraina. Han var svært tydeleg på at det ikkje var snakk om nokon okkupasjon eller overtaking av styringa i Ukraina slik USA i røynda hadde gjort. For Russland er eit nøytralt Ukraina ope både mot aust og vest det beste. Men for USA, med sin politikk for verdsdominans, er ikkje dette aktuelt.
Krigshandlingane har vore ført med stor forsiktigheit frå Russland for å råke sivilfolket minst mogleg. Og det er eit svært avgrensa området som er direkte ramma. Viss vi ser på heile Ukraina med sine store landområde med over 450 byar, er det ikkje store prosenten som har vore i nokon krigssone. Sjølv i Kiev var krigssona stort sett nordvest i forstadane der Russland på førehand hadde erklært at det var eit område med væpna nazistar. Byen Mariupol, som ligg Donets, var eit hovudkvarter for den nazistiske og høgreekstreme Azov-brigaden. Og noko liknande galdt dei ukrainske troppane som beleira dei nye republikkane i aust. I desse troppane var og prosenten av nazistar og ultrahøgre stor. Dette har vore dei område der det meste av krigshandlingane har gått føre seg. Og dei russisktalande i desse områda ser på det som ei frigjering frå angrepa til dei ukrainske troppane.
Men i dei vestlege media. som skal forme den offentlege opinionen der etter USA sine geostrategisk mål, er det sjølvsagt at det måtte skapast ein annan historie for det som skjedde. Ein krig er alltid grueleg og medfører lidinga og daud, det er ein måte å løyse konfliktar på som menneska må få slutt på. Men krigar skjer og då blir det skapt forskjellige historier om krigane. I
kkje alle er med på USA/NATO si forteljing. Det er 40 land i verda som er med på USA sine sanksjonar mot Russland, dei fleste er med i NATO. Dei har berre om lag 13 prosent av folka på kloden. Der er historia om utviklinga i verda og krigane der fortald ut frå behova til dei rikaste menneska i verda og dei mest imperialistiske statane som også eig alle dei store media. Difor var det ikkje noko særleg oppstuss då USA drap 500 000 ungar gjennom sanksjonane sine mot Irak før krigen der og når dei dreiv sin stadfortredar-krig i Syria, med kanskje ein million drepne og rundt ti millionar flyktningar. Og det har ikkje vore noko oppstuss om ein halv million drepne i Saudi-Arabia sin USA-støtta krig i Jemen, svært mange av dei born. Dette skulle ikkje sette kjenslene våre i sving, for det passa ikkje USA. Så mykje oppstuss rundt Israel sine brutale åtak på Gaza har vi heller ikkje sett. Det tyder at reaksjonen vår på krigshandlingane i Ukraina som til no har tatt mindre enn 4000 sivile liv, er heilt ute av proporsjon. Det er sjølvsagt ille at både soldatar og sivile blir drepne i krigar, same kor det er, og at vi vil ha slutt på slikt. Men elles er det kort sagt slik at dei som får ros og støtte i «våre» massemedia er dei som gagnar USA sin kamp for verdsherrevelde, mens media går til angrep på dei som yter motstand mot dette og vil utvikle sjølvstendige statar som kan ha fordelaktige kontaktar både aust og vest, nord og sør.
Det vi får høyre og sjå i våre media om Ukraina viser nokre av dei lidingane som folk blir utsett for no, men det viste ikkje kva folk i Donets og Luhansk var utsett for i de 8 år lange krigen som gjekk før dette og drap 14 000 menneske. Og ikkje noko om bakgrunn og årsaker til det som no skjer. Vi reagerer alle på desse lidingane. Men opp i medynken og raseriet mot den som har bestemt Russland sin innmarsj i Ukraina, må vi og bruke fornufta og finne bakgrunn og historiske samanhengar og proporsjonar. Då må vi verkeleg ha i minne Machiavelli si erfaring: «Ikkje den som først grip til våpen er opphav til ulukka, men den som gjer det naudsynt». Og vi må skjønne erfaringa til Bob Marley som gjorde at han laga Babylon system.
Eg har
vore initiativtakar til Antikrigs Initiativet i Norge. Utgangspunktet for det
er at vi må finne andre løysingar enn krig på konfliktar i verda. Desse
løysingane ligg i FN-pakta og dei fem prinsippa for fredeleg sameksistens
mellom statar. Dei ligg ikkje i USA sin regelbestemte orden. Det er ein orden
der USA herskar over verda og bestemmer kva reglar som skal følgjast. Dette
gjennomsyrer alle dei historiene som vi får servert frå kjelder som er eigd av
dei superrike oligarkane i USA og USA sine såkalla «allierte» i NATO og EU som
deira eigne fremste strategar ser på som «vasallar» (Brzezinski). Men sanninga
er det ikkje. Det som har utløyst denne krigen og som held liv i han no er USA
som bruker alle dei kan i kampen for sitt verdsherrevelde. Som FN si
generalforsamling gjorde, er det på sin plass å beklage djupt den russiske
aggresjonen, og vi må arbeide for å få slutt på han så snart som mogeleg, men
vi må og forstå han og kvifor han skjedde, og vi må ikkje slutte oss til USA
sine geostrategiske mål med å ofre Ukraina for svekke og få til regimeendring i
Russland.
For få
heile biletet må du også vite korleis resten av verda organiserer seg mot USA
sitt negative verdsherredømme. Det finn du noko om her og her.
[ii]
Sjå Wolfgang Effenberger og Willy Wimmer Wiederkehr
der Hasardeure, 2014, side 450. I tilvisninga frå boka Schwarzbuch
EU & NATO står det at boka kom ut i 2016. Då var det ei anna bok av
Effenberger som kom ut, nemleg Geo-Imperialismus, men den er på berre
368 sider, så eg går ut frå at årstalet i tilvisninga er feil.
[iii]
Sjå Sandra Tjong: Republikanaren Ron Paul klagar på at: «Kongressen i USA
erklærer Russland krig». Focus av 9. desember 2014.
Med grunnlag i dei ni foregåande kapitla kan vi no sjå nærare på, og forstå betre, det som skjer i Ukraina i 2022.
«Det er ikkje den som først grip til våpen, som får i stand ulukka, men den som tvingar ho fram.»
(Nicolo Machiavelli.)
De Babylon system is the vampire, falling empire; Babylonsystemet er vampyren, fallande imperiet,
Suckin’ the blood of the sufferer; Syg blod av offeret,
Building church and university; Byggar skule og universitet,
Deceiving the people continually; Narrar folket ustanseleg.
(Bob
Marley, Babylon System.)
Innleiing
Det er ganske få som kjenner dei viktigaste trekka i den historia som har ført til Russland sin innmarsj i delar i landet. Men det er viktig å ha denne bakgrunnskunnskapen. Den litt lengre forhistoria ligg i dei ni første kapitla i denne teksten. Men no skal eg samanfatte forskinga om den litt nærare forhistoria til Ukraina-krigen til professor doktor Herman Mückler[i] og Wolfgang Effenberger frå boka deira Schwarzbuch EU & NATO – Warum dei Welt keinen Frieden findet, 2020.
Mückler er født i 1964 i Wien og studerte etnologi, politikkvitskap og journalistikk ved universitetet der med hovudvekt på Oceania. Sidan 1994 er han tilsett ved Institutt für Kultur- und Sozialanthripologie og etter 2001 som professor. I 2012 blei han president for det Antropologiske selskap i Wien og i 2016 blei han president for PaN (Partner aller Nationen), ein paraplyorganisasjon som jobba for mellomfolkeleg forståing og omfatta alle østerriks-utanlandske selskap med 127 bilaterale vennskapsforeiningar. Det vitskaplege arbeidet hans omfattar talrike bøker og langt over 300 artiklar.
Effenberger er født i 1944. Då han var 18 tok han til med offisersutdanning i Bundeswehr. Så studerte han til byggingeniør og som kaptein i ingeniørgreina i forsvaret fekk han djupare innsikt i det «kjernefysiske slagfeltet» i Europa som USA førebudde. Etter 12 år i tenesta studerte han politikkvitenskap og høgare utdanning i bygg og matematikk i München og underviste til år 2000 i fagskulen for byggteknikk. Sidan då har han publisert bøker og artiklar om yngre tysk historie og USA sin geopolitikk. På zeitgeist forlagt her han gjeve ut Deutsche und Juden vor 1939, Wiederkehr der Hasardeure og trilogien Europas Verhängnis 14/18 (Europas lagnad 14/18). At hsn har skreve svarteboka er (eg hadde nærast sagt) sjølvsagt ikkje nemnde i wikipedia.
Men her
er altså ei samanfatning, med merknader frå underteikna, av deira forsking om
innleiinga til Ukrainakrigen og då meinte dei ikkje den noverande, men den som
tok til i 2014 mot Donbas og Luhansk.
Som vi veit er det ikkje alltid at den som går til vald, har skulda for dette. Vi som har undervist i skulen i rundt 40 år kjenner godt til det. Nokre elevar slår seg saman og plagar ein av dei andre. Til slutt sprekk det for vedkommande og han eller ho forsvarar seg med vald. Dei smartaste plageåndene kan også halde seg meir i bakgrunnen og få andre til å gjere «grovarbeidet» slik at desse får svi når læraren kjem. Dette gjeld ikkje berre på det personlege planet. Ein som godt kjende maktstriden mellom bystatane i det seinare Italia og seinare har tent som læremeister for mange «fyrstar» skreiv til dømes «Ikkje den som først grip til våpen er opphav til ulukka, men den som gjer det naudsynt». Det var Machiavelli.
I sjakkboka si skreiv Brzezinski at «Ukraina er ei ny og viktig rute på det eurasiske sjakkbrettet, det er eit geopolitisk omdreiings- og midtpunkt fordi den blotte eksistensen til dette landet bidreg til Russlands omskaping. Utan Ukraina er Russland ikkje eit eurasisk rike meir.» Konklusjonen er sjølvsagt at Ukraina ikkje må vere ein uavhengig stat som kan samarbeide med Russland. Dette er sjølve det grunnleggande punktet i USA sin langvarige politikk for å ta frå Ukraina landet sitt reelle sjølvstende.
Ein start på historia
Alt i Storbritannia sin geopolitikk før 1. verdskrig, nett som for amerikanarane etter 2. verdskrig og særleg etter oppløysinga av Sovjet-Unionen, har Ukraina spelt ein nøkkelrolle. Det er det nest største landet i Europa etter Russland og det grenser mot svært mange land: Polen, Ungarn, Slovakia, Kvite-Russland og Russland. I sør grenser det til Svartehavet. Den lange austlege grensa mot Russland spelar ei avgjerande rolle i krig om aust-Ukraina.
Landet er
på mange måtar delt mellom vest og aust. I vest har det vore påverka av
habsburgarane, jordbruk og katolisisme og dei snakkar ukrainsk. I aust har det
vore påverka av tsar-styret, ortodoks kyrkje, tungindustri og dei snakkar
russisk. I tillegg er Odessa eit område der dei russisktalande er i fleirtal.
Desse historiske forskjellane og nærleiken dei russisktalande har til Russland
og familieband mellom landa, har gjort det vanskeleg for strategane i Det kvite
hus å føre Ukraina inn under deira leiing.
Målet til
USA har heile tida vore å gjere Ukraina til ein vasall på linje med dei andre statane dei
kontrollerer i Vest-Europa, medrekna Norge (slik Brzezinski heilt korrekt slår
fast i sjakkboka si). Men Ukraina har dei bygga opp til ein heilt spesiell type
vasall, ein som kan vere i fronten i arbeidet for å svekke Russland og førebu
regimeendring der. Så er spørsmålet – kva er det overordna motivet? Heilt frå
1871 var hovudfaren for England at det oppstod eit sameina og oppetterstrevande
Tyskland og dei brukte alle middel for å hindre dette. Midla kjenner vi godt.
Det var økonomiske krigar og handelskrigar, intrigar og målretta
destabiliserings-tiltak. Bismarck sjølv uttrykte det klart «Englands interesse
er at Det tyske riket har eit dårleg tilhøve til Russland, vår interesse er at
vi står oss så godt med dei, som omstenda gjer mogleg».
Meir enn hundre år seinare blei dette følgd opp av George Friedman, leiar av den amerikanske tenketanken Stratfor då ha gjorde det tydeleg at USA ikkje hadde noko forhold til Europa, dei har forhold til enkeltstatar. Så kom han til det viktige punktet: «Altså, den urgamle, urglobale interessa til USA, som vi har ført krigar for å fleire hundreår – den 1. og 2. verdskrigen og en kalde krigen – var tilhøvet mellom Tyskland og Russland. Viss dei finn saman er dei den einaste makta som kan truge oss, og difor var det i vår interesse å sørge for at det ikkje skjedde.»[ii] Ut frå dette må USA hindre at Tyskland og Russland finn saman, difor må dei få konfrontasjonen med Russland til å fortsette. Friedman samanlikna USA med Romerriket som ikkje sendte eigne soldatar utanfor grenseområda mot fiendane sine, men sette inn sine hjelparar der som tok dei krigane som måtte til. Dei imperia som sendte sine eigne soldatar ut i krigar i desse områda gjekk til grunne, til dømes Hitlers Tredje Rike. Difor måtte man gå fram med list. Og det gjorde USA. Gjennom fargerevolusjonar opna dei slusene for krigen. Heilt etter dreieboka slik ho var samanfatta i det offisielle amerikanske forsvarsdokumentet Tradoc 525-5 frå 1994. TRADOC United States Army si «Training and Doctrine Command» er ei av dei viktigaste retningslinjene for den amerikanske hærleiinga.
Her er
tanken at ein i tida mellom 1990 og 2010 gjennom ein periode der USA sørga for
uro og opprør, med krise, konflikt og krig skulle komme seg over til eit
hundreår med delt forståing mellom verdas statar, gjennom informasjonsteknologi
– og få ein ny periode med relativ fred, alt sjølvsagt under leiing av USA.
Dette er nett slik også Brzezinski legg det fram, men ifølge boka meiner han at
dei har ein sjanse til å gjere dette utan at det kjem til krig. Då skal vi
hugse på at boka, som også er meint for allmenta, skjuler den mørke sida under
USA si demokratiske og frie overflate som kjem fram i dei verkelege militære
planane som er hemmelegstempla når dei kjem ut.
Når vi
kjenner regelen uro, opprør, krise, konflikt og krig forstår vi meir av USA sin
politikk etter den Kalde krigen. I Ukraina er det særleg tydeleg: Opprør
(Maidan), krise (Sloviansk), konflikt (Krim) og endeleg krig, som først var
avgrensa til Øst-Ukraina.
Dette er
understreka av den såkalla Wolfowitz-doktrinen alt året etter at Sovjet-Unionen
gjekk i oppløysing:
For å
verne Washingtons unike status som einaste supermakt etter Sovjetunionens
samanbrot, skreiv Paul Wolfowitz, i 1992, det som er kjent som
Wolfowitz-doktrinen. Denne doktrinen er grunnlaget for Washingtons
utanrikspolitikk. Læra seier:
«Vårt
første mål er å forhindre at ein en ny rival kjem att, anten på territoriet til
det tidlegare Sovjetunionen eller andre stader, som utgjer en trussel av
storleiken på det som Sovjetunionen tidlegare sto for. Dette er ei dominerande
vurdering som ligg til grunn for den nye regionale forsvarsstrategien, og krev
at vi forsøker å forhindre at ein kvar fiendtleg makt dominerer ein region som
har nok ressursar under konsolidert kontroll som er tilstrekkeleg til å
generere global makt.»
Dette blir følgd opp av nyare dokument.
Først kan
vi sjå på «TRADOC 525-3-1: Win in a Complex World 2020-2040 frå 2014. Dette
dokumentet har blitt kalla blåbok for den tredje verdskrig frå USAs hær. Den
viktigaste trusselen mot USA sin sikkerheit blei i dette dokumentet
karakterisert som Russland og Kina, så kom Nord-Korea og Iran og først på
tredjeplass kom faren for terror. Ein skulle ikkje legge opp til direkte
erobring av desse landa, men føre ein dobbeltstrategi med destabilisering og
bygging av innflyting gjennom NGOar (Ikkje statlege humanitære organisasjonar).
Vi ser er her opplegg som kan forklare uroa i Hong Kong, forsøka på
destabilisering av Russland (Navalny), Kasakhstan og Kvite-Russland (Svetlana
Tikhanovskaja) og Xinjiang.
Her er ei biletsamling frå dokumentet slik det er gjeve at av Effenberger.[iii] Vi
kan legge merke til biletet nedst til venstre der krigsområda er teikna opp.
Vi kan
her sjå at det meste av dei svarte felta, som USA ville kontrollere, no er
utanfor deira kontroll. Det er eit stort tilbakeslag for deira mål om
verdsherrevelde.
Som vi
ser er det det her lagt opp til å gi daudeleg hjelp til Ukraina. USA si rolle i
Syria blir og avslørt og arbeidet for regimeendring i Kvite-Russland.
Men USA si interesse for Ukraina går, etter at dei tok til seg teorien til Mackinder om «hjertelandet», mykje lengre tilbake enn dette. Frigjevne CIA-dokument viser til dømes at dei har jobba med ukrainske nasjonalistar heilt sidan 1946. MI6, Storbritannia si utanlands-etterretning, har det same. Noko av dette blir også tatt opp og dokumentert i Oliver Stones film om Ukraina, som du gjerne kan sjå.
USA sin økonomiske stønad til Ukraina
Her kan vi også sjå på USA sin økonomiske stønad til Ukraina. Dei har brukte enorme pengesummar i Ukraina, og spesielt med løyvingar til og opprusting av det ukrainske militæret. I tida 1991-2014 brukte USA ifølge U.S. Congressional Research Service ca. 4-5 milliardar dollar på militær-assistanse til Ukraina.
Sidan
2014 har USA brukt enda meir pengar i Ukraina – i perioden 2014-2021 brukte
de 2,5
milliarder dollar,
og med siste årets løyvingar på omlag 1 milliard dollar samt amerikansk UDs
vedtak i februar 2022 om ytterlegare 350 millionær dollar blir totalsummen
sidan 2014 omlag 3,8 milliardar dollar. Oppå dette har Ukraina fått meir enn 1
milliard dollar frå NATO Trust Fund der mellom anna Italia er med. Dei store
summane frå USA, NATO og fleire til Ukraina førte til at Ukrainas
militær-budsjett gjekk frå 3 % av GDP i 2014 til 6 % i 2022, tilsvarande meir
enn 11 milliardar dollar.
Til
samanlikning har Russland eit budsjett på vel 60 milliardar dollar og USA på
rundt 520 milliardar, og det skal opp til 800 milliardar i 2023. Kina sitt
forsvarsbudsjett er på 145 milliardar.
Victoria
Nuland, den gang viseutanriksminister, erkjente opent ved fleire høve dei store
pengesummane til Ukraina, mellom anna dei 5
milliardane dollar,
med grunngjevinga «…for å fremme demokrati». Her er ein 8 minuttars pressebriefing der ho, med mange fyndord,
fortel om USAs innsats for å «…bygge demokratiske ferdigheiter og institusjonar
i Ukraina».
Oransjerevolusjonen og følgjene
Så skal vi sjå nærare på Oransjerevolusjonen. Det som utløyste den såkalla «oransjerevolusjonen» var presidentvalet i Ukraina i 2004. På den eine sida hadde vi den Russlands-vennlege Victor Janukovski, på den andre sida Victor A. Justsjenko som var Vesten sitt val. Han hadde lovd at han skulle rive i stykkar ein plan for eit euro-asiatisk økonomisk rom det Russland var sentral. Trass vestleg støtte vann ikkje Justsjenko fram. I andre valomgang vann Janukovski. Både tilhengarane av Justsjenko og OSSE hevda at det hadde skjedd valfusk og meir enn 100 000 personar strøymde til Maidan-plassen og protesterte. Protesten spreidde seg raskt til byane i vest. Etter at Janukovski sin valsiger var offisiell organiserte Justsjenko-fraksjonen generalstreik og sittande blokadar for å hindre regjeringa å komme i arbeid.
Avisa The Guardian sin korrespondent, Ian Traynors, som hadde jobba mange år i Russland, skreiv i 2014 at det blei utvikla ein metode i Jugoslavia for å styrte Slobodan Milosevic som og blei brukt i «Roserevolusjonen» i Georgia.[iv] I Ukraina var studentrørsla Pora engasjert – lik den serbiske regimeendringsrørsla Optor som fekk den provestlege Vojislav Kostunia til makta. Den samsvarande rørsla i Georgia kalla seg Kmara, i Kvite-Russland Subr. I alle tilfelle vart desse rørslene opplært, finansiert og leia av profesjonelle «rådgjevarar» som det stod vestlege regjeringar, agentur og organisasjonar bak. Vi kan nemne Konrad Adenauers stifting, Utanriksdepartementet i USA og USAID i samarbeid med National Democratic Institute, International Republican Institute, organisasjonen Freedom House og George Soros’ Open Society Institute.
I Le
Monde diplomatique har også Ana Otašević skrive om dette i to artiklar.
Den eine har overskrifta Nøkkelferdige
regimeendringar og den andre En
prototype for oransjerevolusjon i Ukraina. Her viser ho korleis USA finansierer grupper som jobbar
profesjonelt med regimeendringar, og slikt skjer berre der USA treng det. Dei
to artiklane er særleg relevante i høve den 8 år lange krigen i Ukraina der
Russland no har gripe direkte inn etter at USA har jobbe målmedvete i fleire år
for å væpne regimet der til kamp mot aust.
Dei samordna aksjonane var i første omgang vellukka. Ved det neste valet i desember 2004 fekk dei Justsjeko innsett og i april 2005 skreiv han og NATOs sekretær Jaap de Hoop Scheffer under på ein avtale om førebuing til å ta opp Ukraina i NATO. Det var ikkje lenger snakk om å halde fast på fyndordet om «landet som var nøytralt». Ein av dei som hadde jobba for Oransjerevolusjonen, Oleksander Schnirkov, som var medarbeidar i institutt for internasjonale saker i Kiev uttalte då at «Denne samlinga hadde revolusjonær karakter … For først gong har ein anerkjend (at) Ukraina vil og kan vere atlantisk».
Ein annan
følgje av oransjerevolusjonen var at nazismen blei framelska att i Ukraina. Ein
artikkel frå Le Monde diplomatique
frå 2007 fortel
om at den ukrainske nazismen og høgrenasjonalismen ble slept laus så tidleg som
i 2007, etter den fargerevolusjonen i 2004 som var organisert av profesjonelle
oppviglarar finansiert av USA og andre vestlege land. Etter dette har disse
politiske retningane som har blitt oppmuntra av de ukrainske leiarane, stadig
vokse i omfang og innflyting. Det har gjort Ukraina til det mest nazifiserte
land i verden sidan Tyskland og Østerrike før 2. Verdskrig. Akkurat som den
gong har inspirasjonen komme frå USA. USA var det stor føregangslandet i
raseforsking. Ein bibliografi over emnet som blei utarbeidd før 1900 kunne vise
til over 2000 titlar. Den store amerikanske rasist-ideologen Madison Grant, som
fekk innført den rasistiske, amerikanske immigrasjonsloven som fungerte mellom
1924 og 1965, skreiv i 1916 boka The great race. Den blei omsett til
tysk i 1925 og blei ein viktig inspirasjon for Hitler som skreiv til Grant og
sa at han hylla boka som «min bibel». Kort etter gav han ut sitt eige hovudverk
Mein Kampf. Dette er nøye omhandla i 6. kapittel i Gods of the Upper
Air som kom ut i 2019 og er omsett til svensk med tittelen Den Övre
Luftens Gudar i 2022.
I Ukraina var det den amerikanskfinansiert regimeendringa i 2004 som opna slusene for den nye framveksten av nazismen i Ukraina som ble slept laus i 2007, nettopp den 9. mai, på denne frigjeringsdagen frå nazismen. Ei retning som var forbode då Ukraina var ein del av Sovjetunionen.
Men det var ikkje sikkert at det ukrainske folket ville dette. Tyngdepunktet for denne haldninga låg i den vestlege delen. Regjeringa batt seg til WTO (Verdas handelsorganisasjon) og dermed opna dei dørene for vestleg kapital som kunne tene pengar der – utan overgangsfrist eller særtiltak. Kredittar frå Det internasjonale pengefondet bringa alt i 2014 Ukraina i avhengigheit av vestleg kapital. Kredittvilkåra inneheld privatisering av bustadar, stigning i skatt på folket og fjerning av alle sosiale stønadstiltak: den vanlege liberaløkonomiske sjokkterapi. Det vestlege draumeparet, Jusjtsjenko, og ministerpresidenten, Timotsjenko, dreiv ein Russlands-fiendtleg kurs og reviderte dei russiske fordelane ved gaskjøp. Frå januar 2009 var nye gassleveransar kopla til verdsmarknadsprisen. No måtte EU halde den nasjonalistiske og nyliberale regjeringa under armane.
Den nyliberale politikken var ei total ulukke og det prega valkampen som tok til i 2010. Victor Janukovski stilte til val på eit program om eit blokkfritt Ukraina og signaliserte dermed at han ville gå tilbake til politikken under Kutsjma, som saman med gunstige kredittvilkår i 1990-åra, hadde ført til den lengste fasen med økonomisk oppsving i Ukraina. I 2010 fekk Ukraina den kreditten som Justsjenko og Timosjenko hadde forhandla fram. Eit sentralt vilkår var «reform» i trygdesystemet. Ein slik politikk ville har ført til massiv senking i trygder gjennom privatisering og inntrenging av utanlandsk kapital. Dessutan dikterte Det internasjonale pengefondet at løner og pensjonar skulle frysast og at dei skulle senke støtta til drivstoff og varme. Den nye regjeringa under Mykola Asarow innstilte derfor på våren 2011 samarbeidet med pengefondet og ei tredje utbetaling av dei 15 milliard dollar med kreditt blei ikkje betalt ut. Den einsidige bindinga til Vesten blei stadig meir lukka att då Vesten fekk vist det sanne andletet sitt. Ukraina begynte å stå fram som ein sjølvstendig stat.
I september 2010 fekk Ukraina ein 4-millionar dollars kreditt frå Folkerepublikken Kina for å bygge infrastruktur. I juli følgde ein kreditt på samla over 4,5 milliardar dollar til utvikling av Ukrainas jordbruk. Dessutan kunne dei få til ei massiv utviding av eksporten av jordbruksprodukt til Kina. I 2013 omfatta det eit eksportvolum på over 4,5 millionar tonn korn. I tillegg til dei økonomiske komponentane kom også nokre militære. Alt i 1999 hadde Kina kjøpt eit hangarskip frå Ukraina. Det hadde, etter overhaling, den første prøveturen sin i 2011. Dessutan var det kjøp av kampjetfly. Og gassturbinar til Kina sine mest moderne destroyarar blei importert frå Ukraina alt frå 1990.
På denne tida opna Ukraina seg også mot dei alliansefrie landa, frå Sør-Amerika til Kina. Chavez i Venezuela og Janukovski (i sitt første år i stillinga) avtalte at dei venezuelanske oljefelta skulle opnast for ukrainske investeringar. Dei blei og samde om at dei skulle sørge for at Kvite-Russland fekk olje i transitt via Ukraina og dei skulle få kunne kjøpt Antonov fly gjennom Venezuela. Ved statsvitjinga i India i desember 2012 bygde Ukraina ut dei økonomiske forholda sine med ei rekke avtalar. I fokus for interessa sto, slik som når det gald Kina, samarbeidet med rustningsforetaka øst i Ukraina.
I innlandspolitikken og i den økonomiske politikken satsa regjeringa under Janukovski på å styrke middelklassen og forbetre tilhøva for arbeidarane. Det var heilt motsett den nyliberale politikken til den førre regjeringa og deira einsidige tilknyting til EU og NATO. For Janukovski førte heller ikkje ein einsidig politikk i tilhøvet til aust og vest. I november 2013 underteikna han til dømes ein avtale med det amerikanske energi-konsernet Chevron om kjøp av skifergass. Fracking-metoden skulle utnyttast for at Ukraina skulle bli uavhengig av gass frå Russland innan 2020. Som vi ser er det her ikkje snakk om å legge seg inn under Russland, men å gjere det som tente folket i Ukraina best.
Tospannet
Janukovski/Asarow favoriserte ei tilnærming til den Eurasiske Union der statane
Armenia, Kvite-Russland, Kasakhstan og Russland var med i 2013. Frå EU kom det
ein brysk beskjed om at dei ikkje ville kunne komme inn i EU om dei følgde
dette sporet. Det var ikkje mange som forstod
at denne kompromisslause haldninga kunne føre Ukraina i armane på
Russland.
Så
avslutta Janukovski 21. november alle prosessar som hadde med medlemsskap i EU
å gjere. Hovudgrunnen var at EU hadde kopla politikken sin til Det
internasjonale pengefondet og i samband med det kravde dei ein massiv
devaluering av pengevesenet i Ukraina saman med frysing av løner, pensjonar og
sosialutgifter. Vidare såg EU for seg at Ukraina einsidig skulle knyte seg til
EU-marknaden. Med den førebels stansen bad Janukovski om finansiell hjelp frå
EU og IMF for å redde den svekka staten i Ukraina. Han fekk avslag og vende seg
til Russland. Med ei erklæring at han ikkje ville gjere ein avtale med EU senka
Russland prisen på råolje med ein tredel og sa at dei ville kjøpe 15 milliardar
i ukrainske statspapir. Tre milliardar hadde komme til Ukraina før Janukovski
blei styrta gjennom eit statskupp. Alle desse hendingane var heilt imot USA
sine geopolitiske interesser. Eit alliansefritt Ukraina som fekk utvikle seg på
eigne vilkår kunne dei sjølvsagt ikkje tole, nett på same måte som andre land i
verda som har prøvd dette utan at dei har hatt kraft til motstå aggresjonen frå
USA.
Statskuppet i 2014
Etter at
Janukovski hadde stansa arbeidet med medlemskap i EU vart det demonstrasjonar
på Maidanplassen i Kiev frå forskjellige opposisjonsgrupper. Der blei dei møtte
med en brutal politiinnsats og fleire fekk sympati med dei. Frå vest i Ukraina
reiste mange til Kiev for å delta i demonstrasjonane.
Like
etter 21. november reiste Janukovski til Kina for å bringa vidare dei
ukrainsk-kinesiske forretningane. Den 5. desember blei langsiktige kontraktar
underteikna angåande økonomi og politikk. Bygging av ei djuphavn nær byen Jevpatorija
på Krim skulle finansierast med mange milliardar dollar. I tillegg kom
investeringar og oppdrag for rundt 8 milliardar. Kreditten frå Folkerepublikken
Kina til Ukraina frå 2009 til 2013 var til saman på rundt 16,5 milliardar
US-dollar.
Det som
hadde skjedd var at Ukraina var i ferd med å vike av frå USA/EU sine planar om
å få landet inn under sitt herredømme. Regjeringa i Ukraina sikta seg inn på ei
meir uavhengig stilling der dei hadde opna kanalar til både Vesten og Austen.
Dette hadde vore den ideelle løysinga for å ta vare på freden i Europa.
Men
demonstrasjonane på Maidan fortsette, vestlege politikarar sverma til Ukraina
for å støtte og fremme uroa, nett etter oppskrifta frå Tradoc 525-5. Den tyske
utanriksministeren fekk løyve av regjeringa i Kiev til å opptre på plassen. Det
var som om den tyske regjeringa hadde gjeve den russiske utanriksministeren,
Lavrov, løyve til å komme til Berlin og tale der for å styrte ho. Den
amerikanske «hauken» John MacCain talte og strålte på Euro-Maidan.
Den
norske utanriksministeren, Børge Brende, var fleire gongar i Ukraina. Victoria
Nuland frå det amerikanske utanriksdepartementet delte ut kakar til
demonstrantane.
Men det
fortsette ikkje med kakar. Maidan-rørsla vart i stadig større grad væpna og her
spelte høgreorienterte og nazistiske grupper og Høgre Sektor ei stor rolle. I
dei vestlege media vart dette bagatellisert eller avvist som russisk
propaganda. Men den leiande EU-byråkraten Günther Verheugen[v] fann
tydelege ord: «Heimesida til Svoboda er ein sann funnstad for «folkeleg»
ideologi slik han tidlegare hadde vist seg i Nazi-Tyskland.[vi] Ho
er gjennomsyra av jøde-hat og Polen-hat. Det er den reine nasjonalisme, svært
overdriven nasjonalisme. Dei roper på atomvåpen for Ukraina.»[vii]
Det kan vere verd å lese heile intervjuet med han som du finn i ovannemnde
note.
Nuland
gjekk ikkje inn i historia fordi ho røpte at USA hadde gitt 5 milliardar i
regimeendringsstønad, men på grunn av at ho uttalte «fuck EU» i ein samtale med
USAs utsending Geoffrey Pyatt, som blei avlytta av dei russiske hemmeleg
tenestene, der ho også sa at «Jaz is our man» Jazenjuk er vår mann. Angela
Merkel hadde nemleg eit anna forslag, boksaren Vitali Klitschko som
ministerpresident i Ukraina. Det blei Arsenij Jazenjuk. Han stifta i 2007 Open
Ukraine Fundation som var finansiert av amerikanske, engelske og andre
partnarar, mellom anna USAs Ukraine Fundation (USUF), utanriksdepartementet i
USA, NATO, Chatham House, Swedbank, Black Sea Trust for Regional Cooperation,
gjennom eit prosjekt av det tyske Marshall-fondet og National Endowment for
Democracy (NED), saman med den ukrainske Victor-Pinchuk-stiftinga.[viii]
Nulands verksemd i vekene før kuppet viste klart korleis USA leia førebuingane
til regimeendringa i Ukraina.
Den 20.
februar blei det opptrapping på Maidan med samanstøytar mellom væpne
opprørarar, særleg frå Høgre Sektor og politiet. I ein dokumentasjon i
ARD-magasinet Monitor frå 10. april vart det vist at det blei skote i ryggen på
demonstrantar frå hotell Ukraina som var okkupert av opposisjonen. Kva som
eigentleg skjedde der blei aldri oppklart. I stillinga som statsadvokat sette
dei inn ein av leiarane i Svoboda.
Den 21./22. februar blei parlamentet okkupert under leiing av Høgre sektoren. Presidenten flykta for livet i retning Russland. Det vart gjennomført eit val for å avsette han, men det fekk ikkje det naudsynte tre fjerdedels fleirtal som grunnlova krev. Men grunnlova vart sett ut or spel og dei sette inn ein ny president, som planlagd. President Obama erklærte tilfreds at «Vi, USA, har formidla ein avtale til maktovergang». [ix] Maktovergang er sjølvsagt det vi kallar regimeskifte. Då er ikkje grunnlov og demokratiske spelereglar noko å snakke om.
I det sjuande og siste kapittelet i boka om det store sjakkbrettet, Eurasia, samanfattar han heile tankerekka si. «Tida har komme for USA å formulere og sette ut i livet ein samanhengande, omfattande, og langsiktig geostrategi for heile Eurasia. Denne trongen spring ut av samverknaden mellom to grunnleggande realitetar: Amerika er no den einaste globale supermakta og Eurasia er verdas sentrale arena. Difor vil det som skjer med fordelinga av makt på det eurasiske kontinent være av avgjerande viktigheit når det gjeld Amerikas forrang og historiske arv.»[i]
Vi skal merke oss ordet «arena». Det tyder kampplass. Så her er det ikkje eigentleg snakk om sjakkspel, men ein geo-strategisk kamp der dei forskjellige aktørane blir sett på som sjakkbrikker i eit spel. Og det er om å gjere å vinne spelet, med minst mogleg bruk av ressursar, men med alle dei ressursane som til sjuande og sist må til om det ikkje går utan det.
Så tar han opp den eineståande historiske karakteren som pregar den amerikanske forrangen eller leiarstillinga (primacy) i verda. Dette gjer mellom anna at «ikkje noko større eurasisk problem kan bli løyst utan at Amerika deltar eller om det er mot USA sine interesser».[ii] «Korleis USA både manipulerer og tar omsyn til dei viktigaste spelarane på det eurasiske sjakkbrettet og korleis USA styrer Eurasia sine nøkkel-omdreiings-punkt vil være kritisk for kor lenge og stabil USA si leiande rolle vil vare.» Så repeterer han kort dei punkt han har utarbeida tidlegare i boka og går over til ein tidsanalyse.
For det første det usannsynleg at USA si rolle som verdas fremste supermakt vil bli utfordra av nokon enkelt utfordrar innan ein generasjon – 1997 til 2027. Ingen stat vil kunne utfordre USA sin kraft på dei militære, økonomiske, teknologiske eller kulturelle felta. Og dei einaste alternativet til Amerikas globale leiarskap innan den framtida vi kan sjå for oss vil vere internasjonalt anarki. Difor har USA blitt verdas «uunnverlege nasjon» som president Clinton formulerte det.
Min kommentar er at dette sjølvsagt er den forblinda trua på USA som noko eksepsjonelt i verda. Det er eit columbisk og eigentleg rasistisk haldning som sjølvsagt er øydeleggande på sikt. For det tillèt ikkje at nokon annan nasjon enn ein sjefsnasjon, kan løyse verda sine problem. Det tillèt ikkje på nokon måte likeverdig samarbeid til felles beste. Samarbeidet må alltid vere basert på at USA har makta. Difor er også USA djupt hata av dei undertrykte og utbytta folka og landa i heile verda.
Det første problemet som USA må løyse, skriv han, er å få assimilert Russland inn i ein større einskap av europeisk samarbeid som også vil gi sjølvgåande uavhengigheit til dei naboane som nett har danna suverene statar. Men korleis Ukraina og Usbekistan vil klare seg (og Kazakhstan) er usikkert viss ikkje USA kan halde merksemda si på dei.
Det
skulle og vere mogleg å få ei stor rimeleg ordning med Kina, men den kan bli
øydelagt av ein krise i høve Taiwan. Då kunne Kina bli ei aggressiv makt som
øydela maktbalansen i området og ein fare for USA.
Ettersom USAs overmakt vil minke med tida må dei prioritere å leie veksten i dei andre regionale maktene på ein slik måte at dei ikkje truer Amerikas globale forrang. Først må USA sørge for at ikkje ein enkelt stat eller statar som slår seg saman kan true forrangen. Så må USA prøve å få til meir samarbeid mellom statane under USA si leiing og skape eit samarbeidande transeurasisk tryggingssystem. Til slutt, på svært lang sikt bør dette samarbeidet leie til eit globalt samarbeid etter same mønster, med USA i leiinga.
I aust må
USA i første omgang utøve eit velvillig amerikansk hegemoni som gjer at dei
andre ikkje er mota på å utfordre for mykje. Det skal dei gjere ved å sørgje
for at kostnadene ved noko slikt blir for høge, men også ved å ikkje true dei
livsviktige interessene til potensielle regionale aspirantar. Her er det snakk
om partnarskap med Kina og dei europeiske statane og eit Russland som han håpar
vil vende seg mot Europa.
Eit
vidare Europa og større NATO vil tene både USAs kortsiktige og langsiktige
interesser. Det er om å gjere å samle all statane vest for Russland for også å
få dei inn i folden etter kvart. Eit nytt Europa tar form og viss dette nye
Europa skal bli ein geopolitisk del av det «euro-atlantiske» rom er utvidinga
av NATO vesentleg.
Får ikkje
USA til dette kan det freiste Russland til å verkeleggjere visse geopolitiske
håp i Sentral-Europa. Så går han inn på fleire måtar dei kan bruke for å få
Russland inn under varig leiing av USA. På denne tida var det jo den
USA-frelste Jeltsin som styrte i landet, så Brzezinski såg store moglegheiter
her. Han strekar under at for det enormt store Russland vil eit desentralisert
politisk system, basert på den frie marknaden, vere det som best kan sleppe
laus det store kreative potensial som ligger både i det russiske folket og
landets enorme ressursar.
Men den USA-leia nyliberale øydelegginga av den russiske økonomien på denne tida, og kva det tydde for russarane sitt syn på USA har han ikkje noko merksemd på. Men vi kan jo vite kva den frie marknaden i Russland verkeleg førte til mellom 1991 og 2003. Økonomen Stephen Shenfield (som er ganske kritisk til Russland) blei sitert i Business Week International, 5. oktober 1998. Han skreiv då bok om Russland si framtid. På grunnlag av studiar av russiske statstikkar kom han fram til at brutto nasjonalprodukt hadde falle med 45 % frå 1989 til 1997. Investering i realkapital fall med 92 % i same periode og netto produktiv investering var blitt negativ. Produksjonen av olje hadde minka med 50 %. All infrastruktur i landet, frå elektrisitetsverk over jernbanar til kloakksystem fortsette å forfalle. De skjedde samstundes som to tredelar av budsjettet måtte brukast for å betale ned gjeld. Reallønna fall med 78 % frå 1989 ti 1997 og to tredelar av dei som formelt sett var i jobb ikkje fekk full betaling, eller betalinga var mange månader forseinka. Ut frå fleire undersøkingar konkluderte han med at 40 % av folkesetnaden var i alvorleg naud og leid av kronisk underernæring. 40 % av ungane var kronisk sjuke og 60 % leid av vitaminmangel. Talet på offisielt registrert tuberkuløse var nær 100 000 og omtrent 2 millionar var smitta. Taler på registrerte syfilistilfelle hadde eksploderte frå 8000 i 1990 til 450 000 i 1997. Forventa levealder for vaksne menn hadde falle til under det som han var for 100 år sidan (57 år) og talet på barn født kvart år hadde falle med 50 % frå midt på 80-talet.
Min
kommentar er at dette var det russiske folket sitt møte med den kapitalistiske
frikonkurransen og dei amerikanske rådgjevarane til USA-venen Jeltsin som let
alt dette skje. Og det er ikkje meir enn 20 år sidan russarane opplevde dette
og så opplevde at landet klarte å reise seg att då Putin tok makta i år 2000,
sette dei griske oligarkane på plass og fekk i gang ein imponerande
snuoperasjon.
Shenfield såg denne tida som ein økonomisk katastrofe for Russland som berre kunne samanliknast med 2. verdskrigen. Han samanliknar også perioden med det folk i USA gjekk gjennom under det store depresjonen etter børskrakket i 1929. Viss vi vurderer dette no, så var det verre enn 2. verdskrigen, for då vart det også bygga opp mykje nytt bortanfor Uralfjella og folket sigra i den store fedrelandskrigen. Dei hadde ein stat som sto klar til å bygge landet opp att osb. No var dei mest sett tilbake til tsartida mange stader. Og dei tala vi ser ovanfor overgår reell statikk frå den store depresjonen, der det trass alt blei sett i verk New Deal og andre tiltak.
Brzezinski
vil også at USA ikkje opptrer for trugande ovafor Russland, og ikkje
militariserer nye NATO-land. For å hjelpe Russland vidare på denne vegen vil
det vere viktig at USA også hjelper dei tidlegare sovjet-republikkane til å
komme inn i det amerikanske systemet.
Så understrekar han at konsolideringa av eit uavhengig Ukraina som definerer seg om til ein sentral-europeisk stat og går i gang med ein tettare integrering med Sentral-Europa, er ein kritisk viktig komponent i Russlands-politikken. Det er det også å bringe fram nærare forhold til slike strategisk viktige omdreiingsstatar som Aserbajdsjan og Usbekistan i tillegg til å opne opp Sentral-Asia (til tross for russiske hinder) mot den globale økonomien. Tyrkia må dei halde seg inne med og dei må prøve å få til ei forståing med Iran. I denne delen snakkar han om oljeressursar og oljeleidningar. India må dei og prøve å komme på betre fot med for å halde Kina meir under kontroll.
Så seier han noko viktig, nemleg at geopolitisk pluralisme (under amerikansk leiing) ikkje vil vere mogleg utan ei djupare strategisk forståing mellom USA og Kina. Derfor må dei jobbe myke med det og ikkje la Taiwan-saka hindre dette. Det han er redd for, er som tidlegare nemnd, ein slags allianse mellom Kina, Russland og Iran, men han har ikkje nokon tru på at det kan skje.
Han meiner at det vil ta svært lang tid for Kina å bli ei global makt og ser for seg at Kina vil bli integrert i USA sitt verdssystem. Vurderinga er at Kina ikkje vil vere i stand til å trekke til seg massive utanlandske investeringar som var heilt naudsynt for veksten der slik at det kunne få ei leiande regional rolle. Utan strategisk forståing mellom USA og Kina som dei austre ankeret i USA innblanding i Eurasia, ville ikkje USA ha ein geo-strategi inne på sjølve Asia. Min kommentar er at denne strategiske vurderinga var ein hovudgrunn til at amerikanske føretak kunne gå så massivt inn med investeringar i Kina og skape grunnlaget for den utrulege veksten der. Ein av grunnane til å halde seg inne med Kina var sjølvsagt at USA ikkje hadde noko bruhovud i aust, slik dei hadde (og har) med Europa i vest.
Han ser også for seg at USA i eit lengre perspektiv ikkje vil kunne vere den einaste supermakta og landet då kanskje må finne seg i ei multipolar verd på lang sikt. Men innan eit rimeleg tidsspenn må USA gjere alt dei kan for bli leiande. Så seier han noko svært viktig. «Demokratisering er skadeleg for mobilisering for eit imperium.» Eg meinar et dette har blitt særleg tydeleg i USA sin bruk av jihadistar i fleire land, og til og med nazistar i Ukraina. Og vi ser det i den store svekkinga av demokratiet i landa i Europa som kom med bygginga av EU og alt som har skjedd vidare fram til no. Samstundes blir det stadig klårare at helsespørsmål og miljøpolitikk opnar for svekking av demokratiet i verdas statar og oppretting av meir fascistiske styringsmetodar utanfor demokratisk kontroll.
Brzezinsksi klagar også på at mange i USA er isolasjonistar og vil ha fred og at det vil bli vanskeleg å mobilisere dei til fordel for ein politikk for å skape eit verdsimperium. Mens berre 13 prosent av amerikanarane ønskte at USA skulle vere den einaste supermakta og leie verda i å løyse problema, ville 74 prosent at USA tok sin rettferdige del i forsøka på å løyse internasjonale problem saman med andre land. Det einaste som kunne endre dette var at dei fekk eit verkeleg massivt ytre trugsmål som blei oppfatta slik av svært mange. Dette har då USA jobba med å skape sidan då.
Brzezinskis sluttord
Det er
passande å avslutte den første delen av dette essayet med ei omsetting av den
siste sida i boka hans.
«Kort sagt, USAs politikk må, utan unnskyldning, vere tosidig: å fortsette Amerikas eigen dominerande stilling i minst ein generasjon og helst lenger; og å skape eit geopolitisk rammeverk som kan motstå dei uunngåelege sjokka og slitasjen frå sosialpolitisk endring når vi utviklar oss til den geopolitiske kjernen av delt ansvar for fredeleg global leiing. Ein forlenga fase med gradvis utvida samarbeid med dei viktige eurasiske partnarane, som både er stimulert og mekla av Amerika kan også hjelpe fram føresetnader for ein eventuell oppgradering av den eksisterande og stadig meir avleggse FN-strukturen. Ei ny fordeling av ansvar og privilegia kan då bygge på dei endra realitetane i utviklinga av den globale makta, som er så drastisk forskjellig frå 1945.
I løpet
av dei neste tiåra kan derfor ein fungerande struktur av globalt samarbeid,
grunnlagt på geopolitiske realitetar stige fram og gradvis ta på seg kappen til
verdas dåverande «regent» som for tida har tatt på seg byrden av ansvar for
verdens stabilitet og fred. Geostrategisk suksess med å oppnå dette kunne
representere ein passande arv frå Amerikas rolle som den første og einaste
verkeleg globale supermakt.»
Her har det leiande finansoligarkiet i USA, som driv ei oppkjøpt regjering der, lansert sine viktigaste planar for framtida. Dei skal styrke USA si rolle som herre over heile verda for etter kvart å skape eit overstatleg globalt organ som er bygga på samarbeid mellom «multinasjonale føretak, NGOar (ikkje statlege organisasjonar der mange har transnasjonal karakter) og vitskapelege samfunn og som er forsterka av internett» og «oppgradering av den eksisterande og stadig meir avleggse FN-strukturen» som skal kunne overta for «det meir tradisjonelle nasjonalstat systemet».
Det vi
har sett i perioden frå 1997 til i dag er at USA ikkje har fått til det
overherredømmet over Eurasia som dei har jobba for på meir fredeleg vis. Dei
har derfor måtte forsøke det med undergraving av statar der dei ikkje har
kontroll, regimeendringar, kupp og krigar der dei også har vore flinke til å få
andre til å slås for seg, og det ser vi det siste utslaget av i Ukraina no
(våren 2022.)
Men samstundes har dei arbeidd intenst også på den andre fronten, nemleg å skape globale organ, som er dominert av finanseliten, og som set nasjonalstatane på sidelinja. Det første store eksempelet har vi fått med WHO, som nett er dominert av desse kreftene, og den verdsomspennande covid-politikken som overstyrte dei nasjonale planane for å handsame pandemiar. Demokratiske prosessar blei sett på sidelinja og det blei gjort grove inngrep i folk sine liv, som også ser ut til å bli ført vidare med såkalla vaksinepass og førebyggande masketvang (etter forslag i Tyskland) fra oktober til mars. WHO er no svært nært knytt til medisinmonopola og dei store finansorganisasjonane i verda og dette har blitt skjerpa etter at Bill Gates har kjøpt seg solid inn i organisasjonen.
Det andre
store eksempelet er den forserte oppbygginga av NGOar under leiing av USA og
deira finansoligarkar. Mest kjend er vel Soros sitt store framstøyt for å skape
slike organisasjonar nokre år etter at Brzezinski gav ut boka si. Desse var
særleg aktive i USA sitt undergravingsarbeid i Ukraina. Viss ikkje Putin hadde
vist slike organisasjonar ut av Russland, så hadde vi kanskje hatt same
utviklinga der. Og så har vi Avaaz[iii] si
store rolle for å få til angrepet på Libya. Det er ikkje rart at dei vil kalle
dei som avslører desse heilt opne planane til finanseliten i USA og deira
følgjarar, som konspirasjonsteoretikarar. Desse sistnemnde driv faktisk ikkje
avsløring av konspirasjonar i det heile, dei avslører klart offentleg formulert
planar som blir forsøkt sett ut i livet, mens innbyggarane i den columbiske
verda får instruksjon om ikkje sjå, ikkje høyre, ikkje vite, ikkje protestere,
berre gå inn i den nye verdsordninga styrt av finanseliten over hovudet på
nasjonane. Derfor – inn i EU og inn i NATO og gud nåde den som seier noko sant
om covid-politikken.
Vesten si «mjuke makt»
Alt frå
2012 vart det gjennomførd grundige undersøkingar som viste at dei fleste
såkalla humanitære organisasjonane i dag er reiskap for «Vesten» si mjuke makt.
Det vil først og fremst seie reiskap for USA og oligarkane der. Eg skal her
vise til tre slike undersøkingar. Dei to første er utførd av den uavhengige
undersøkande journalisten Cory Morningstar og den siste av Patrick Henningsen.
Cory Morningstar utførde to undersøkingar, ei i 2012-13 og ei i 2017.[iv] Patrick Henningsen si undersøking vart publisert 15. mars 2016.[v] For heile verda, med dei alliansefrie statane i spissen, er det kjende saker. I Haiti er det ein grueleg realitet, slik det også er i Idlib i Syria. Det er berre i land som held seg til det USA-leia mediebiletet dette er ukjend. Det gjer sjølvsagt at vi heile tida får presentert USA sin propaganda gjennom desse humanitære organisasjonane som ikkje lenger er ikkje-statlege.
I dag veit vi at Human Right Watch, saman med Avaaz, Amnesty International, Otpor og hundrevis av andre slike organisasjonar har vorte finansiert av USA gjennom USAID[vi], CIA sin underavdelingar, Carnegie, Soros, Bill Gates og USA sine vasallstatar i Europa, og at dei blir brukt systematisk i USA sitt arbeid for å halde på verdsherreveldet sitt. Ein artikkel av Ana Otasevic i Le monde diplomatique si desemberutgåve 2019 viser og mange detaljar om korleis regimeendringar blir leia.[vii]
Eit tidleg eksempel – Haiti
USA-imperialismen si gruelege framferd i Latin-Amerika er det mange som kjenner litt til. Ein meir ukjend del er den første erobringa av landa rundt Det karibisk hav[viii]. Eg skal først sjå på ei utvikling i Haiti som eg har skrive meir om andre stader[ix], og som er typisk. Aristides var ein religiøs nasjonal politikar som prøvde å få Haiti ut av USA sitt grep. Han fekk svi for det. Vi begynner med då Aristides i 1994 kom tilbake til Haiti etter eit besøk i Washington.
Då blei
han tvinga til å signere ein avtale kalla Governor’s Island Accord som tillèt
internasjonale institusjonar å drive Haiti og tillèt NGOar full opning i eit
land der dei demokratiske institusjonane var blitt systematisk underminert. Då
han fekk makta tilbake i 1994 var det under dei mest gagnlege vilkåra som var
sett fast av Clinton i Det kvite huset og Wall Street. Dei ville at Haiti
skulle bli ein maquiladora – eit skattefritt område som skulle tene dei
multinasjonale korporasjonane. Fordi Haiti ikkje klarte å betale avdrag på
gjelda si i 1998 gjekk dei til det internasjonale pengefondet (IMF) som kravde
innsparingspolitikk. Aristides klarte ikkje å møte krava til IMF og det fekk
IMF til å fryse fond som skulle til regjeringa. NGOane fekk ikkje nokon frys,
så pengar flaut inn til dei. USA sitt Agency for International Development
(USAID), som blei skapt i 1961, er finansiert av den amerikanske regjeringa og
finansierer – i sin tur – NGOar.
Grupper
som blei finansiert av USAID opplevde stadig auke i budsjetta sine etter 1998
(i 1995 tvinga Kongressen i USA USAID til å stanse finansiering av regjeringa i
Haiti og bestemde at dei berre skulle finansiere NGOar). I 1995 fortalde Clinton
sin viseutanriksminister til Senatet i USA at «sjølv etter vi gjekk ut i
februar 1996» – han viste då til ein planlagt uttrekking av amerikanske
militære styrker – «vil vi fortsette å ha makta ved hjelp av USAID og den
private sektor». USAID finansierte tusenvis av NGOar, som fremma USAID sin
agenda i landet. USAID arbeidde for å forme om jordbruket på Haiti til ei
eksportretta dyrking, dei jobba for å hindre lover om minimumsløn (som då
Aristides prøvde å få opp minimumsløna frå 33 cent per time til 50 cent per
time), og dei arbeidde for å få inn mathjelp som dumpa «fri» ris som blei dyrka
av amerikanske bønder (og kjøpt av fonds frå USAID) og øydela Haiti sin eigen
risproduksjon. USAID støtta private skular og undergrov offentlege skular og
program for å lære vaksne å lese og skrive. Dei avskaffa importtoll på
mat slik at kyllingfarmar i USA kunne dumpe dei delane av kyllingen som dei
ikkje ville ha på Haiti og dermed øydela dei Haiti sin eigne fjørfeproduksjon.
Her ser
vi noko av systemet når folk og land kjem inn under USA sitt verdsherrevelde.
Morningstar si samanfatning om det
humanitær-industrielle kompleks
Morningstar
samanfattar hovudresultatet av den første undersøkinga av NGOane slik:
«Denne
undersøkande rapporten granskar dei viktigaste grunnleggarane av Avaaz, så vel
som andre viktige søsterorganisasjonar tilknytt Avaaz som, hand i hand
med Rockefellers, George Soros, Bill Gates og andre mektige elitar, formar det
globale samfunnet omhyggeleg ved å utnytte og bygge videre på strategisk psykologisk
marknadsføring, mjuk makt, teknologi og sosiale media – og formar offentleg
konsensus, og dermed aksept, for illusorisk «grøn økonomi» og den nye
utgåva av kolonialismen frå 2000-tallet. Ettersom vi nå lever i ei verd
som er bortanfor det som er farleg, må samfunnet vere klar over, vere i
stand til kritisk å analysere og til slutt avvise det nye angrepet av nøye
orkestrert avpolitisering, temjing av befolkning, av propaganda og
feilinformasjon som blir skapt og ført vidare av føretakseliten og dei
noverande maktstrukturane som støttar agendaen deira. Det
humanitær-industrielle komplekset må vi forstå som ei drivkraft og eit
maktinstrument, sjølve støtta og grunnlaget for imperiet sin dominans.»
Hennings si samanfatning om det
humanitær-industrielle kompleks
I starten
av Hennings si undersøking kan vi lese hans konklusjon:
Tross alt
så 1900-tallet ei rekke tiltak frå ulike regjeringar for å dempe og stoppe
nokre av dei mest forferdelege framvisingane av folkemord og brotsverk mot
menneskeheita. Døra har blitt opna for at mange hjelpeorganisasjonar og
menneskerettsorganisasjonar kan spele ei større rolle i å moderere
internasjonale saker. Men ved nøyare ettersyn finn vi ein av de mest
uheldige realitetane i geopolitikken frå 2000-tallet. Sjølv om
mange hjelpeorganisasjonar som arbeider for menneskerettar
fortsett å marknadsføre seg sjølv som «nøytrale» og «ikkje-partiske», er
røynda noko heilt anna. Med offentleg skepsis på eit all-time high er faren
klar: Viss interessekonfliktar ikkje blir adressert på ein seriøs måte
truar dei med å undergrave truverdet til heile den ikkje-statlege
organisasjonssektoren (NGO) internasjonalt.
Eit vanskeleg
aspekt ved å analysere denne kampen for «oppfatnings-styring» er at dei fleste
menneskeretts- og hjelpeorganisasjonar er bemanna og drive av gode,
hardtarbeidande og ekstremt velutdanna individ, mange av dei utfører rollene
sine med eit altruistisk hjarte og med dei beste intensjonar. For det
meste er mange uvitande eller uinteresserte i kven som faktisk finansierer
organisasjonane deira og kva desse økonomiske strengane betyr når det gjeld kva
ein gitt organisasjon si haldning vil vere til et eit kvart spekter av
geopolitiske spørsmål eller militære konfliktar. Det er absolutt sant at
oppriktige og dedikerte kampanjar frå organisasjonar opp gjennom åra har
bidradd til å frigjere personar som er urettmessig fengsl, og det er oppnådd på
grunn av ein prosess for å skaffe rettferd for dei det gjeld. Det er også sant
at mange av dei same organisasjonane har bidratt til å auke medvitet om mange
viktige sosiale og miljømessige spørsmål.
På grunn
av auka finansiering frå føretaksinteresser og direkte koplingar til
statlege og politiske tenketankar dei siste åra, har desse
organisasjonane blitt stadig meir politisert, og tettare knytt til
vestlege «innflytings-agentar». Som et resultat kan vi argumentere for at
desse «menneskerettsorganisasjonane» på mange nivå kan bidra til sjølve
problemet dei hevder å jobbe med løyse – at dei er årsak til meir liding, daud
og ustabilitet over hele verda gjennom deira marknadsføring av dei
utanrikspolitiske måla til Washington, London, Paris og Brussel.
Problemet
er både systemisk og institusjonelt. Som eit resultat har mange av den
vestlege verdas leiande menneskerettsorganisasjonar med base i Nord-Amerika og
Europa blitt spegelbiletet av ein vestleg utanrikspolitisk agenda og blitt
verkelege mellommenn[x] for
propagandaen for intervensjonar.»
Som
Morningstar påviser er nett Human Rights Watch ein av dei første av dei
humanitære organisasjonane som var med i dette spelet. Systemet var oppe og
gjekk tidlegare, men det var med data-alderen og under Barak Obama at det verkeleg
eksploderte. Det ville jo eg vere naivt å tru at verdas einast supermakt ikkje
ville bruke dei nye dataverktøya i arbeidet for å halde på og sikre
verdsherreveldet sitt.
Morningstar
viser også korleis nettsamfunnet Avaaz var svært viktig for å få sett i gang
USA og andre (medrekna Norge) sitt angrep på Libya, samstundes som ho nøstar
opp kven som driv denne og mange andre slike organisasjonar.[xi]
Taber si innleiing til Morningstar sine
undersøkingar
Innleiing
til Cory Morningstar sin undersøking av NGOane av Jay Taber i Intercontinental Cry:
I den
nyskapande studien sin, Science of Coercion (Vitskapen om tvang) observerte
Christopher Simpson[vi] at vi kan forstå kommunikasjon både som ein
kanal for og sjølve stoffet i menneskeleg kultur og medvit. Som Simpson merka
seg, er psykologisk krigføring bruken av massekommunikasjon i
moderne sosiale konfliktar.
I USA sitt Army War College manual om psykologisk krigføring, er det uttalte målet å øydelegge fienden sin vilje og si emne til å kjempe ved å ta frå dei støtte frå allierte og nøytrale. Nokre av metodane som blir brukt i handboka er å så usemje, mistillit, frykt og håpløyse.
I tiåra
sidan desse publikasjonane først blei publisert, har ei ny form for psywar
dukka opp i form av falskt håp. Med uavgrensa finansiering og organisatorisk
støtte frå stiftelsar som Ford, Rockefeller, Gates og Soros, har USA no, for
regjeringspropagandaen sin, ein enorm ny hær av ideelle organisasjonar som,
saman med føretaksmedia og den akademiske verda, fungerer både som ein tredje
fløy av masse-medvit og ein femtekolonne for destabiliserings-kampanjar over
heile verda. (Vi kan no føye til okkupasjonar. (Merknad frå T.V.)
Når Cory
Morningstar fangar Simulacrum[vii] i sin fleirdelte serie om det
humanitær-industrielle komplekset, er temjinga av befolkninga gjort, og det
einaste spørsmålet som står att er kva som vil skje viss og når denne
kapitalistiske aktivismen blir sett som det han er. Ved å følgje pengane frå aristokratiske
avleggarar til dei blir brukt for å skape falsk håp gjennom NGOane Avaaz,
MoveOn og Change, går Morningstar gjennom glaset for å avsløre korleis
frivillige organisasjonar har blitt eit viktig verktøy for global
dominans ved å bruke sosiale media som eit middel for sosial manipulasjon.
Når
røyken som er skapt av falske progressive blir rydda, er alt som er att
ei industriell øydemark av falsk håp og reelle truslar. Når
forræderia til dei frivillige organisasjonane som Amnesty International og
Human Rights Watch er kjend, kan vi endeleg begynne å utøve ansvaret
vårt. Fram til då fortsett program som Democracy Now å vere lite meir enn
vaksne versjonar av Sesame Street leikar for[viii] Che brigadar.[ix]
Det USA gjer for å leie verda, skriv Brzezinski, er å kooptere (ta inn i gruppa si) tidlegare rivalar, som Tyskland og Japan etter krigen, og Russland med dei tidlegare russiske republikkane, etter 1991. Så skriv han at USA har stor innflyting på avhengige utanlandske elitar gjennom appellen frå sine demokratiske prinsipp og institusjonar. Same veikskapen finn vi i denne «analysen» og. Så trekk han fram at USA dominerer den globale kommunikasjonen, den folkelege underhaldninga, massekulturen og dessutan påverknaden frå Amerikas framskridne teknologi og militære rekkevidd. I tillegg nemner han den amerikanske business-modellen som mange meinte var den beste.
Konklusjonen var at Amerika sin dominans kvilte på eit velutvikla system med alliansar og koalisjonar som IMF, Verdsbanken, NATO og samarbeide med Japan (som han også karakteriserer som eit amerikansk protektorat) samt den nye Asia- Pacific Economic Cooperation Forum (APEC), og dessutan USA si deltaking i Europa sine saker. I tillegg er det prosedyrar i verda som tar seg av konsensus når det gjeld styringa, men som er dominert av USA.
Han samanfattar det heile med at USA i motsetnad til tidlegare imperia er eit stort og samansett system og ikkje ein hierarkisk pyramide. Makta blir utøvd gjennom forhandling, dialog, spreiing av idear og arbeid for formell semje, sjølv om makta til sjuande og sist spring ut av ei kjelde, nemleg USA. USA sitt overherredømme har skapt ein ny internasjonal orden, med sine eigne reglar, som ikkje berre kopierer, men institusjonaliserer utanlands mange av trekka til det amerikanske systemet inne i landet.
Geopolitisk er Brzezinsksis grunnleggande standpunkt at USA må dominere det eurasiske kontinent for å sikre seg sjølv. Det er der maktspelet må spelast og det i samsvar med USA sine eigne reglar.
Det eurasiske sjakkbrettet
I andre kapittel av boka si legg Brzezinski difor ut det han kallar det eurasiske sjakkbrettet. Kapitelet startar slik: «For Amerika er Eurasia den viktigaste geopolitiske vinninga.» «…Amerikas globale førsteplass avheng direkte av kor lenge og kor effektivt denne forrangen på det eurasiske kontinent kan haldast oppe.» Legg merke til at han bruker omgrepet Amerika om USA, sjølv om Amerika omfattar eit todelt kontinent der USA berre utgjer ein del.
Dette er også litt typisk for USA. På grunn av den allmenne bruken av dette omgrepet for USA, så fell eg og for det innimellom.
Om USA si eigenforståing av rolla si i verda sluttar Brzezinski seg til uttalen frå den politiske vitskapsmannen, Samuel P. Huntington, frå Harvard universitetet i 1993. «Ei verd utan leiinga frå USA vil vere ei verd med meir vald og uorden og mindre demokrati og økonomisk vekst enn ei verd der USA har meir innflyting enn noko anna land for å innverke på dei globale affærane. Ei varig internasjonal forrang for USA er sentralt for velferda og sikkerheita til amerikanarane og til framtida for fridom, demokrati og opne økonomiar og internasjonal orden i verda.»[i]
I denne samanhengen er det kritisk korleis Amerika «styrer» Eurasia, skriv Brzezinski. For Eurasia er verdas største kontinent og verdas geopolitiske akse. Ei makt som kontrollerer Eurasia ville kontrollere to av verdas tre mest framskridne og økonomisk produktive regionar. Vi treng berre sjå på kartet for å finne at kontroll over Eurasia mest automatisk vil føre med seg Afrika si underordning og gjere den vestlege halvkula og Oseania til geopolitiske utkantar i høve verdas sentrale kontinent.
Legg merke til at Brzezinski aldri rører seg utanfor den geoimperialistiske tenkeboksen. Han kan i det heile ikkje tenkje at de finnast statar og økonomiske system der globalt samkvem og global handel kan skje utan at nokon påtvingar dei andre sin regelbaserte verdsordning. Det vil seie at han projiserer USA sin eigen imperialisme over på dei landa som ikkje vil ha han og som sjølv ikkje er imperialistiske i det heile.
Han viser
så til at Eurasia har om lag 75 % av folka i verda, at mesteparten av den
fysiske rikdommen i verda er der og både i føretaka og under jorda. Eurasia
står for 60 % av verdas BNP og om lag 3 fjerdedelar av verda sine kjende energiressursar.
Etter USA finn vi dei seks nest største økonomiane og dei seks nest største
våpenmaktene i Eurasia. Konklusjonen er at alle dei potensielt politiske
og/eller utfordrarane til USA si forrang, er eurasiske. Samla sett er Eurasia
si makt svært mykje overlegen den amerikanske, men heldigvis er Eurasia for
stort til å bli ein politiske einskap.
Difor er
Eurasia det sjakkbrettet der kampen om global forrang fortsett å spele seg ut.
Så delar han «sjakkbrettet» i fire område.
Slik er området for spelet om Eurasia, skriv Brzezinski. Så seier han at vilkåra for amerikansk kontroll med heile spelet er fleire. Eit vilkår er at Middle space, det vil stort sett seie Russland, kan bli dradd inn i innflytings-området til det veksande/ekspanderande West der Amerika har ei leiande stilling.
Dette er det grunnleggande trekket i USA sin europa-politikk og politikken med å overta styringa i Ukraina. Det er ein del i den store planen for å få Russland inn under USA sitt verdsherrevelde. Det er fordi dei i Russland kjenner denne politikken at dei kjende seg tvungen til å stanse USA/NATO/EU si opprustning og nazifisering av Ukraina.
Dei andre vilkåra som Brzezinski legg vekt på er at South ikkje blir dominert av ein enkelt spelar og at East ikkje blir sameint på ein måte som bidrar til at USA blir kasta ut frå basane sine utanfor kysten. Så lenge situasjonen er slik vil USA vinne fram i spelet. Men, seier han, dersom Middle space støyter frå seg West og blir eit einskapleg område, og anten får kontroll med South eller oppnår ein allianse med ein større austleg aktør, så blir Amerikas leiarstilling i Eurasia dramatisk innskrenka. Til metodane seier han at manøvrering, diplomati, koalisjonsbygging, få statar til å slutte seg til USA-sida og svært overlagd bruk av dei politiske aktiva ein har, har blitt dei viktigaste ingrediensane for å lukkast med å utøve geostrategisk makt på det eurasiske sjakkbrettet.
Så viser
han til Harold Mackinders slagord om at dei som herskar over Aust-Europa
bestemmer over sentraleuropeiske hjertelandet og dei som herskar over
hjertelandet bestemmer over Verdsøya, dvs. seie Eurasia, og den som herskar
over Eurasia bestemmer over verda.
For å
sikre USA-dominans over verda må altså USA herske over desse delane av Eurasia.
Først må dei sikre seg heile vest. Så må dei sikre seg Middle space eller
Russland. Dette har vore utgangspunktet for USA sin politikk i dette området i
lange tider, og blei særleg aktuell etter at Sovjet-Unionen gjekk i oppløysing.
Brzezinski peiker ut to skritt for å hindre at ein rival til Amerika kan vekse
fram i dette området.
Først må
dei identifisere dei geostrategisk dynamiske eurasiske statane som har makt til
så skape ei potensiell endring i den internasjonale maktdistribusjonen og
dessutan sette fingeren på dei geopolitisk kritiske eurasiske statane som er
plassert slik og har ein slik eksistens at dei har omdannande innverknad på dei
meir aktive geostrategiske spelarane eller på regionale forhold.
Så må ein
utforme spesifikke politikkar for USA slik at dei kan hindre, få med seg,
og/eller kontrollere dei statane som er aktuelle etter det som er sagt ovanfor,
for å halde oppe og fremje livsviktige amerikanske interesser og sjå for seg
ein meir omfattande geostrategi som dannar eit samspel med dei meir spesifikke
politikkane til USA i global skala.
Han
samanfattar det heile i det han kallar ein meir brutal terminologi som går
tilbake til den meir brutale tida med gamle imperia: «dei tre store krava i
imperiet sin geostrategi er å hindre samarbeid og halde oppe
sikkerheits-avhengigheit blant vasallane, å halde dei som betalar tributt
medgjerlege og sørgje for at barbarane ikkje slår seg saman. Vi kan vel seie at
det første og andre har dei førebels klart, men det tredje og viktigaste har
dei ikkje lukkast med.
Så
identifiserer han fem geostrategiske spelarar og fem geopolitiske
omdreiingspunkt (der dei to siste kanskje også kvalifiserer som spelarar) på
det eurasiske kartet. Spelarane er Frankrike, Tyskland, Russland, Kina og
India, mens Storbritannia, Japan og Indonesia som er viktige land, ikkje
kvalifiserer. Dei som spelar ei rolle som viktige geopolitiske omdreiingspunkt
er Ukraina, Aserbajdsjan, Sør Korea, Tyrkia og Iran der dei sist også er
geopolitisk aktive. Av desse er spesielt viktig at USA får kontroll over
Ukraina, og Sør Korea er viktig å halde på for USA i aust.
Så vurderer han desse landa kvar for seg. Frankrike og Tyskland er gode spelarar for USA som vil utvide NATO og EU austetter. Russland, som på denne tida framleis eigentleg var innan USA sin interessesfære, var svak og ville kanskje bli det i lang tid, men spørsmålet var om landet ville vere USA sin ven eller fiende.
Kina ser
han og som ein av dei største spelarane og landet vil etter kvart, med aukande
økonomisk utvikling, få større geopolitisk innverknad. India er den mektigaste
av dei sørasiatiske statane og ser seg om ein rival til Kina. Men India er
ikkje så mykje å bekymre seg om som Kina og Russland.
Ut frå
dette stiller han fleire spørsmål som kva slags Europa vil USA ha, kva slags
Russland er i Amerikas interesse og kva kan USA gjere med det, kva er
prospektet for at det oppstår ei nytt «Balkan» i Sentral-Asia og kva kan USA
gjere for å minske risken for det, kva rolle skal USA oppmuntre Kina til å ha
og kva vil det medføre for USA og Japan og til slutt kva slags nye eurasiske
koalisjonar er mogleg som er farlegast for USA sine interesser og kva må
gjerast for å hindre dei.
Svara er
at USA vil ha eit Europa som reelt sette er styrt av USA, men finn seg vel til
rette med det. USA bør prøve å utvikle forholdet sitt til Russland vidare frå
slik det var under Jeltsin, med demokratisering som tillét USA-kapitalen og det
amerikanske politiske systemet der. Skal USA hjelpe Russland med å bli sterkt
att, eller vil det då også fjerne seg frå USA. Når det gjeld Ukraina og
Aserbajdsjan så må Russland få komme seg på beina att for å utvikle eit
demokrati av USA-typen, men dersom det fører til at Russland bli for sterkt i
seg sjølv (Brzezinski kallar det at dei vinn att det potensialet sitt til å bli
eit imperium) er det ikkje bra for USA sin dominans. Han lurer så på om dei kan
få Russland inn i NATO. Då vil USA sikre mykje av dominansen sin på heile
kontinentet. Så seier han litt om korleis ein skal hindre Sentral-Eurasia i å
bli eit nytt Balkan. Når det gjeld Kina vil det mest gunstige å få landet med i
eit demokratisk fritt marknads-system. Men det kan jo hende at dette ikkje
skjer og Kina veks seg mektig utan det. Då er det om å gjere å passe på at Kina
berre får ei rolle som regional stormakt og ikkje i verdsmakt. Det farlegaste
scenario for USA er at Kina, Russland og kanskje Iran finn saman i ein
«antihegemonisk» koalisjon. Det vil seie en koalisjon som ikkje er dominert av
USA. Det vil krevje mykje dyktig diplomati frå USA for å hindre at dette skjer.
Det vil også vere farleg om Russland og Tyskland finn fram til eit samarbeid.
No, i
etterkant, (våren 2022) veit vi at Kina, Russland og Iran faktisk har inngått
samarbeid. Det er svært øydeleggande for USA sin plan om verdsherredømme.
Dermed blir Ukraina ekstra viktig.
Europa si rolle – bruhovud for og vasall under
USA
I
kapittel 3 skriv Brzezinski om USA sitt demokratisk bruhovud på det eurasiske
kontinent. Forfattaren er nøye med bruken av ord og omgrep. Bruhovud tyder
ifølge Oxford Shorter Dictonary omsett til norsk av underteikna: ei første posisjon
som er oppretta bortanfor eit naturleg skilje, som ei elv eller eit hav til
dømes. Meininga er at bruhovudet skal brukast for å samle styrke til å utvide
seg og i ta makt over heile området. Europa kan vi då sjå på (slik som
Brzezinski sjølv vurderer det) som USA sitt bruhovud på det eurasiske
kontinent. Brzezinski skriv at Europa er USA sin naturlege allierte av mange
grunnar og det tener også som utgangspunkt for det Brzezinski kallar den
stadige utvidinga av demokrati djupare inn i Eurasia. Ei slik utviding av
systemet i Frankrike og Tyskland til landa austover vil ha ei magnetisk
tiltrekking på land som Ukraina, Kvite-Russland og Russland. Etter kvart kunne
ei slik utvikling føre til at Europa blei ein av dei livsviktige pilarane i ein
USA-sponsa større europeisk struktur av sikkerheit og samarbeid.
Den
brutale sanninga, skriv han, er at Vest-Europa og i veksande grad
Sentral-Europa i det store og heile er eit amerikansk protektorat, der dei
allierte statane minner om dei gamle vasallane og dei tributt-pliktige. Dette
er ikkje sunt korkje for Amerika eller dei europeiske nasjonane. Derfor ønskjer
Brzezinski at desse vasallane skal verte meir samarbeidande statar, men
framleis under leiing av USA. Vi skjøner jo, med den svarte, skjulte sida av USA
sin geo-imperialisme at dette eigentleg ikkje er mogeleg. Difor er situasjonen
framleis slik Brzezinski teikna han opp i 1997.
Så tar Brzezinski opp viktigheita av at NATO utvidar seg austover. Først var det litt vanskeleg å få Frankrike entusiastisk for dette, mens Tyskland var på linje. Etter krigen kunne dei, under paraplyen til USA, ta eit meir open leiarstilling i Sentral-Europa utan å truge naboane sine samstundes. Dette gjorde at Frankrike også etter kvart ville komme på linje. Sambandet med USA var både eit slags sertifikat på god oppførsel og det forsikra naboane i Europa elles at eit nærare samarbeid med Tyskland var eit nærare samarbeid med USA. Det gjorde at Tyskland no kunne fremme assimileringa av Sentral-Europa, som før var innan Sovjet-sfæren, inn i dei europeisk (amerikanske) strukturane. Dette ville ikkje vere det gamle Mellom-Europa til den tyske imperialismen, men eit meir velmeinande samkvem for økonomisk fornying stimulert av tyske investeringar og handel. Samstundes kunne Tyskland fungere som sponsor for den eventuelle formelle innlemminga av det nye Midt-Europa i EU og NATO. Tyskland blei i røynde ein klar apostel for austleg utviding. Dei foreslo at EU skulle bli utvida innan år 2000 og at femtiårsdagen for danninga av NATO var passande for å utvide NATO austetter.
Den
sentrale saka for USA er å konstruere eit Europa basert på den fransk-tyske
kontakten. Eit Europa som kan fungere men blir lenka til USA og det gjer det
mogeleg å utvide området for det samarbeidande, demokratiske internasjonale
systemet som den effektive utføringa av USA sin fyrsterang er så avhengig av.
Så skriv
han om kor avhengige Europa er av USA for ikkje å bli fangar av dei sosiale
sidene ved politikken sin. Det at Europa har komme seg på fote att økonomisk
har skjult dei meir langsiktige kostnadane med den tilsynelatande suksessen.
Desse kostnadane er øydeleggande både økonomisk og politisk. Kva er så
problemet? Brzezinski ordlegg seg slik: «Den politiske legitimitetskrisen og
krisen når det gjelder økonomisk vitalitet som Vest-Europa står overfor i
stadig sterkare grad, men ikkje klarer å løyse, ligge djupt rotfesta i den
omfattande stats-støtta sosiale strukturen.» Dette er det sentrale bodskapet
hans. Så seier han at dette «fremmar paternalisme, proteksjonisme og sneversyn.
Og at «resultatet er ein kulturell tilstand som kombinerer vellystigheit med
åndeleg tomheit – ein tilstand som kan bli utnytta av nasjonalistiske
ekstremistar eller dogmatiske ideologar»[ii].
Denne tilstanden kan, viss den vinn fram vise seg å vere daudeleg for
demokratiet og ideen om Europa.» Konklusjonen er at problemet berre kan bli
løyst på kontinentalt grunnlag. Det er utgangspunktet for USA si støtte til
Europa Unionen (EU) der nedbygging av velferd og avvikling av det nasjonale
demokratiet, som har gjort dette mogleg, er målet.
Det som må til, og som Brzezinski var ein varm tilhengar av, er det nyliberale systemet for arbeidsliv og sosiale ordningar som vi finn i USA og som landa i Europa stadig meir har hengd seg på. Europaunionen (EU) er eit mektig verktøy for denne utviklinga og, som vi no har sett, for USA sin geo-imperialisme for å dominere heile det eurasiske kontinentet.
Eg tenkjer at dette er eit viktig moment som den norske EU-motstanden ikkje har tatt inn over seg. EU er ein reiskap for USA sine planer om å få overherredømme over heile Eurasia. Det tyder at EU er ein krigsunion og ikkje noko fredsprosjekt. Noko som først viste seg på Balkan.
Men dette tyder også noko meir. Det tyder at USA gir beskjed til EU at dei europeiske sosialstatane som blei bygd opp etter 2. verdskrigen på nasjonalt grunnlag, må demonterast, og at velfungerande statar berre kan utvikle seg i eit eurasisk rom som USA herskar over. Ut frå dette tar han også opp faren for at Tyskland skal begynne å føre sin eigne nasjonale politikk (som mellom anna kan leie til meir samarbeid med Russland), eller at heile EU skal begynne å utvikle seg slik at USA ikkje har herredømmet der, men i staden blir ein rival.
Han
konkluderer heile diskusjonen (med seg sjølv) med at det vesentlege punktet når
det gjeld NATO-utvidinga er at prosessen er tett knytt saman med utvidinga av
Europa sjølv. Viss EU skal bli eit geografisk større samfunn, med ein meir
samstemt fransk-tysk kjerne og mindre integrerte ytre lag – og om eit slik
Europa vil basere tryggleiken sin på ein fortsett allianse med Amerika, så
følgjer det at det mest utsette geopolitiske området, Sentral-Europa, ikkje kan
bli demonstrativt utelukka frå å delta i den kjensla av tryggleik som resten av
Europa nyter gjennom NATO. Difor må Amerika arbeide særleg nært med Tyskland
for å få til ein utviding austetter i Europa. Amerikansk-tysk samarbeid og
leiarskap saman er vesentleg når det gjeld dette.[iii]
Så seier han at denne utvidinga kan finne stad dersom USA og Tyskland saman oppmuntrar dei andre NATO-statane til å ble samde om dette og anten forhandle fram ei semje med Russland eller handle kraftfullt med den korrekte overtydinga at konstruksjonen av Europa ikkje kan bli underordna russiske protestar. Til sjuande og sist er det som står på spel i dette strevet Amerikas langsiktige leiande rolle i Europa. Eit nytt Europa tar form, og viss dette nye Europa skal fortsette å vere ein del av eit «Nord-Atlantisk» rom, er utvidinga av NATO vesentleg. Sant å seie er ein omfattande politikk for heile Eurasia ikkje mogleg viss strevet etter å utvide NATO, som har blitt lansert av USA, stansar opp eller bli svekka.[iv]
Botnlinja som vegleier den stadige utvidinga av Europa må vere det bodet at ikkje nokon stat utanfor det transatlantiske system har rett til å legge ned veto mot deltakinga av ein kvar kvalifisert stat i det europeiske systemet – og dermed det transatlantiske tryggleiksystemet og at ingen europeisk stat kan bli utelukka frå EU eller NATO.
Så set
Brzezinski opp ein tidstabell for utvidinga. Innan 1999 vil dei første nye
medlemmene ha blitt innlemma i NATO, sjølv om medlemskap i EU vil kome noko
seinare.
EU vil i
mellomtida ta initiativ ovafor dei baltiske statane og NATO vil samstundes
arbeide for å få desse med der pluss Romania. Andre Balkan-statar kan også bli
med.
Så kjem
turen til Sverige og Finland.
Ein stad mellom 2005 og 2010 bør Ukraina bli klar for alvorlege forhandlingar med både EU og NATO ut frå at Ukraina er ei av dei sentrale statane som USA må ha kontroll over fordi det er den austlege delen av den «kritiske demokratiske kjernen for europeisk tryggleik» slik denne illustrasjonen frå boka om det eurasiske sjakkbrettet viser.
Brzezinski skriv at dette har med den europeiske tryggleiken å gjere. Men det er sjølvsagt ein påstand som ikkje heldt vatn. Dersom ikkje USA hadde vore fast bestemd på dei skulle ha makta over Eurasia, så hadde europearane løyst tryggleiksspørsmålet sjølv, nett med meir samarbeid med mellom anna Russland. Noko som Russland har streva med å få til.
Det er USA sin geo-imperialistiske politikk som har skapt fiendskapen og tryggleikssituasjonen i Europa. Det er deira kamp for verdsherredømme som krev konfliktar, undergraving, kupp og regimeendringar og krigar på «vårt» eurasiske kontinentet. Det er faktisk ikkje USA sitt kontinent. Dei har sitt eige, men har ein utanrikspolitikk som krev at deira tryggleiksinteresser ikkje går mot Mexico og Canada, men mot land tusenvis av mil vekke, som altså Ukraina og Russland. Og så manipulerer dei den offentlege meininga til at tru at dette er noko naudsynt. Men det er berre naudsynt ut frå USA sine geo-politiske mål, verdsdominans ved å dominere det eurasiske kontinent.
Alle som har følgt med i utviklinga av historia ser at denne politikken, som dei leiande i USA (og Europa) tok til seg, har blitt sett ut i livet med stor konsekvens. Då Ukraina ikkje hadde kome inn i USA-sfæren under den såkalla kastanje-revolusjonen i 2004, som var sterkt inspirert av amerikansk-leia NGO-ar, fortsette sjølvsagt undergravingsarbeidet i mange år.
I 2014 følte USA at dei hadde bygd opp nok støtte i landet til å lansere eit kupp der dei fjerna den lovleg valde presidenten og sette inn sin marionett. Då kunne arbeidet med å sette USA sin langsiktige plan for å legge Ukraina inn i EU og NATO verkeleg begynne. Eit problem med dette statskuppet var at USA hadde alliert seg med krefter som såg på russarar, eller rettare, slavarar, som undermenneske. Dermed vart det straks etter kuppet sett i verk kraftig diskriminering av desse. Det førte til at dei begynte å forsvare seg militært. Då dei forsøkte å forsvare den stort sett russisktalande byen Maruipol sør i Donets-fylket blei dei nedkjempa av den klart nazistiske Azov-bataljonen[v] saman med sterkt høgrenasjonale styrker. Dei har sidan hatt den viktigaste basen sin her. Det er hovudgrunnen til dei harde kampane nett her etter at Russland rykka inn i Donets i 2022.
Da Zelenski vart vald til president med 73 % av stemmene, på eit program om fredeleg løysing av tilhøvet til dei austlege fylka og Russland, var han i utgangspunktet eit problem for USA. Viss han fekk til dette ville målet til USA med å ta makta over heile Eurasia kunne gleppe. Men dei fekk han snart inn på linja si fordi dei allereie var så tungt inne i heile det ukrainske styringssystemet.
Då han så begynte å agere som ein verkeleg marionett for USA med forslag om å melde Ukraina inn i NATO, for at USA skulle få oppfylt sin plan, blei situasjonen for Russland, som visste at dei var neste brikke etter Ukraina som skulle falle i USA sitt eurasiske sjakkspel, ekstremt prekær. Dette kunne dei lese direkte ut av amerikanske militære planar.
Alle som vil kan det, men i dag har den offentlege meininga i Vesten blitt så fanga i media sitt femte filter, skapinga av det «vonde» Russland og den «vonde» Putin og den «gode» USA-marionetten, Zelenski, at til å med å ta utgangspunkt i USA sine eigne, skrivne planar, eller å refererer russiske kjelder som hevdar dette, i utgangspunktet blir dømd som russisk «propaganda». Det «vonde» skal knusast, det er berre det som driv usann propaganda, same kva som blir sagt derifrå. Dette har blitt nivået på det intellektuelle livet i Norge og innan resten av USA-systemet.
Det går sjølvsagt ikkje an å ta opp heile innhaldet i heile Brzezinski si bok her. Men eg vi også sjå på det området han kallar det eurasiske Balkan.
Det var for dette området, innanfor den grå streken, USA vedtok sin lov om Silkevegen i 1999 for å følgje opp Brzezinskis strategi. USA gir altså ekstra-territoriale lovar som skal gjelde utanfor USA sjølv. Det kan være verd å lese han. Derfor viser eg til ein kopi.[vi] Han blei «oppfriska» med ein ny lov i 2006. Loven gir eit opplegg for korleis USA skal få kontroll over denne delen av verda. Det folkerettsstridige angrepet på Serbia og bombinga der i 1999 kom like etter at denne loven var vedtatt, og innleia den epoken i USA sin geo-imperialisme som framleis er rådande. Men med samarbeidet mellom Russland, Kina og Iran og utbygginga av Kinas nye silkeveg-prosjekt er moglegheitene til å få alle statane i silkevegbeltet inn i USA sin fold no ikkje mogleg utan at USA først får kontroll over Russland. Det er dette proxy-krigen i Ukraina, no i mai 2022, dreier seg om.
Men lat oss sjå på korleis USA sin viktigaste strateg i siste del av 2000-talet og byrjinga av 2100-talet ser på dette området. Først skal vi merke oss kva han seier om ressursane i området. Han tar utgangspunkt i at verdas behov for olje vil vekse kraftig fram mot 2015 og mesteparten av auken vil komme i Det fjerne aust. Og området har reservar av naturgass og olje som langt overgår dei i Kuwait, Mexico-golfen og Nordsjøen.
Etter ein
lang diskusjon om historia, den etniske samansetninga og den geopolitisk rolla
til dei forskjellige statane kjem Brzezinski fram til at «dei statane som
fortener USA sin sterkaste geopolitiske støtte er Aserbajdsjan, Usbekistan, og
(utanfor denne regionen) Ukraina fordi alle er definert som strategiske
omdreiingspunkt. Det er særleg slik at Kievs rolle styrkar argumentet at
Ukraina er den mest kritiske staten, i den grad det dreiar seg om Russlands
framtidige utvikling. Samstundes fortener også Kazakhstan, ut frå storleiken,
det økonomiske potensial og geografisk viktige plassering, også velovervegd
internasjonal støtte og spesielt langvarig økonomisk assistanse. Med tida kan
økonomisk vekst i Kazakhstan hjelpe til med å slå bru over den etniske
splittinga som gjer dette sentral-asiatiske «skjoldet» så sårbar for russisk
press. Når det gjeld Aserbajdsjan er det sårbart og det har vidare regionale
komplikasjonar fordi dette landet også er eit geopolitisk omdreiingspunkt. Vi
kan beskrive det som den livsviktig naudsynte «korken» som kontrollerer tilgang
til den «flaska» som inneheld rikdommane i området i og rundt Det kaspiske hav
og Sentral-Asia. USA si rolle i området, skriv Brzezinski, er å oppnå og
konsolidere ein regional balanse mellom russiske, tyrkiske, iranske og
kinesiske interesser. Sjølvsagt under leiing av USA.
Viss vi ser på dei siste åras utvikling har USA ikkje klart noko av dette. Derimot ser det ut som om det er Kina som klarer det, saman med Russland og Iran. Men då ikkje med mål å kreve at desse statane legg seg inn under dei, eller blir tvinga til deira orden og styringsmåte. Dette er eit grueleg tilbakeslag for USA sine overordna geo-strategiske mål som er dominans på det eurasisk kontinent. USA er stort sett spelt ut økonomisk, og har ikkje anna att en regimeendringar som dei har prøvd både i Russland, i Kazakhstan, og (utanfor området Kvite-Russland), eller å få til krigar som gjer Russland veikare slik at dei kan få til regimeendring der.
I kapittel 6 tar han for seg «Ankeret i fjern-austen». Her skal eg berre nemne nokre av dei viktige konklusjonane hans. «Oppgåva for amerikansk politikk er å sikre at Japan (som han kallar USA sitt protektorat) får meir mektig internasjonal og global innflyting, lik det Canada har. Ein stat som er respektert for den konstruktive bruken av rikdommen og makta si, men ein som er korkje frykta eller avskydd. Samstundes som vi må sørge for at Japan går i denne retninga må vi og sikre at Kina blir ein regionalt leiande makt, utan å skiple ein stabil triangulær balanse av aust-asiatiske makter. Dei store oppgåvene for USA er å kanalisere Japan sin energi i internasjonal retning og styre kinesisk makt slik at han held seg på eit regionalt nivå.[vii] Elles er det viktig å halde på Sør-Korea som er einaste bruhovudet USA har på den austlege delen av det eurasiske kontinent og USA skal krevje at Kina ikkje kan få tilbake Taiwan før dei har innført USA sin type demokrati. Vi må vel no (2022) kunne seie at USA har mislukkast monumentalt med dei store oppgåvene. Det kjem av ei stor undervurdering av Kina som vi skal sjå litt på. Først skal vi sjå ein illustrasjon av den økonomiske utviklinga i dette landet ut frå forretningsbladet Fortunes årlege oversikt over dei største føretaka i verda.
Her ser vi ein oversikt frå forretningsbladet Fortune i 2021 over dei 500 største føretaka i verda. I 1990 hadde Kina eit føretak blant desse. Då Brzezinski skreiv sjakk-boka si i 1997 hadde dei fått nokre få føretak på lista. Men på berre litt over 20 år seinare hadde dei altså 143 (vel eit dusin av desse var lokalisert i Taiwan, men med mange av anlegga sine i fastlands-Kina). USA hadde 167 på lista i 1990, men berre 122 i 2021. Elles ser vi at «taparane» var Japan og Storbritannia.
Når det
gjeld nominelt brutto nasjonalprodukt er det framleis større i USA (litt under
23 mrd i 2021) enn i Kina (litt under 17 mrd i 2021), men rekna et
kjøpekraftsparitet som det heiter gjekk Kina (ca. 27 mrd i 2021) forbi USA (ca.
23 mrd i 2021) i 2010. India ligg her på tredjeplass med vel 10 mrd. På grunn
av dei mange folka i Kina er BNP per innbyggar litt over 10 000 dollar i året, mens
talet i USA er vel 64 000. Norge ligg litt over USA, mens Monaco ligg på
topp med vel 163 000 dollar per hovud. Det tyder at Kina framleis faktisk
er eit utviklingsland. Det er også gjort undersøkingar som viser at det flyt
større verdiar ut frå Kina til USA og andre rikare land, enn det kjem inn til
Kina frå desse.
Vel så
viktig som å samanlikne BNP er det nok å samanlikne produksjonskapasiteten i
Kina og USA. Dette er litt gamle tall, men representative.
Så konklusjonen er at Kina har vakse frå ein økonomisk dverg til ein kjempe på under ein generasjon. Ikkje rart at Brzezinski tok feil her. Tre bøker som fortel meir i detalj om utviklinga verda er Peter Frankopan New Silk Roads – The Present and Future of the World, 2018, Prag Khanna The Furure is Asian – Global Order in the Twenty-First Century, 2019 og Kishore Mahburani[viii] Le jour où la Chine va gagner – La fin de la suprématie américaine, 2020. Sistnemnde var mellom anna President i United Nations Security Council frå januar 2001 til mai 2002. Dei to første forfattarane representer opplyste vestlege synsmåtar, den siste opplyste austlege og vestvennlege synsmåtar. Dette må sjølvsagt prøvast opp mot kinesiske og nyare kjelder.[ix] Mykje har skjedd også etter 2020. Eg går ikkje så mykje inn på dette her ettersom hovudformålet er å avdekke USA sine utanrikspolitiske mål.
[i]
Samuel P. Hutington. «Why International Primacy Matters,» International
Security (våren 1993), side 83.
[ii]
Brzezinski The Grand Chessboard, 1997, side 73.
[v] Sjølv om Wikipedia også er skjemma av den amerikanske media-systemet finn vi likevel her ein del saklege opplysningar om Azov og rørsla som ho spring ut av. Talet på medlemmer må vi nok ta med ein stor klype salt i ei tid der USA er svært opptatt av å få dette fenomenet til å sjå så uvesentleg ut som mogleg. At Azov forsvarte Mariupol etter det USA-leia kuppet i 2014 er vel også strengt tatt ei forskjønning av rolla deira her https://en.wikipedia.org/wiki/Azov_Battalion
[ix] Viss du vil sette deg inn i noko av dette er bokserien Reading China Series som kom i 2121 med titlene China in History and Reality, What Kind of Party is the CCP, What Era is China in, What Kind of Democracy is China’s Democray, What is the Chinese Dream, What is the Path of Socialism with Chinese Characteristics. Dessutan har vi tre bind med Xi Jinping sine talar frå 2012 til 2020. Dessutan er avisa Global Times sentral.
Her handlar det om korleis folket USA og i vasallstatane blir einsretta på makthavarene sine premiss. Her er omgrepet management of konsent sentralt. Det er viktig å forståing for kva dette omgrepet tyder. Etter å ha sjekka Oxford Dictionary er det meining 2 som her er aktuell: The use of contrivance, prudence, ingeniosity or (especially) deceit or trickery for effecting some purpose (Bruk av påfunn, klokskap, smartheit eller (spesielt) bedrag eller simple knep for å oppnå eit endemål).Eg tenkjer derfor at ei grei norsk omsetting er Manipulasjon av samtykke. Når vi så set management føre consent så tyder det styring eller leiing av manipulasjon av samtykke. Her er det passande å sjå litt på den historiske utviklinga av USA sitt propaganda-apparat og dei metodane dei bruker der for å manipulere fram samtykke.
Det er godt dokumentert korleis dei leiande avisene i USA, med Hearts-pressa i leiinga, fremma krigen mot Spania i 1998 med overdrivingar av kor gruelege fienden var, svartmalande historier tatt ut or samanhengen osb. Men her skal eg sjå nøyare på utviklinga av den meir profesjonelle amerikanske (og engelske) propagandaen som no dominerer heile den «kvite», columbiske verda. Det kan passe å starte med 1. verdskrig då USA gjekk med i krigen på England og Frankrike si side. Presidenten Woodrow Wilson hadde då eit problem. Størsteparten av amerikanarane var pasifistisk og nøytral innstilt. I tillegg hadde ein millionar av innvandra tyskarar som sympatiserte med Tyskland og deira allierte. Dessutan var det mange fagorganiserte som såg på krigen om ein kamp mellom dei rike og ikkje ville bli trekt inn i han.
Då oppretta Wilson ein Committee on Public Information (Komité for offentleg opplysing), (CPI). Dei opna ei heilt ny dør for nye propagandadimensjonar. Berre på nokre månader hadde dei klart virke slik inn på heile folket at dei var blitt begeistra for denne «krigen som skal få slutt på alle krigar», for å «gjere verda sikker for demokrati» i Wilsons berømte ord. Media blei mobilisert for å påverke den offentleg meininga på måtar ein aldri hadde sett før og knapt tenkt var mogleg. Avisene trykte pamflettar som blei spreidd over heile landet. Den nye filmindustrien blei ein kraftig makt i propagandaarbeidet. Radioen spelte enno ikkje så stor rolle, det endra seg først i 20-åra. Over heile landet blei avisene sensurert og fekk propagandamateriell frå CPI. CPI laga kvar veke sine eigen brosjyrar i opplag i hundretusentalet som kom ut i den minste avkrok. I grove tonar malte dei ut kva som trua Amerika om tyskarane skulle erobre landet. Eit av dei store tiltaka var ein pamflett som blei trykt i fem millionar med tittel «How the War Came to America».
Plakatar og posterar hadde gjennomgåande som motiv skumle menn med pikkel-hjelm, væpna med bajonettar og grove eller blodige hender som angrep andre land eller uskyldige, redde kvinner og barn, med eit øydelagd landskap som bakgrunn. Hollywood produserte kortfilmar med kjende skodespelarar, mellom dei Charlie Chaplin. Dei spreidde fiendebiletet gjennom filmar skapt i England med hordar av «hunarar» som førestelde tyske soldatar. Svært verksam var dei såkalla «fire-minutt menn», lokale kjendisar som stod opp på kino- og teaterførestillingar og held korte appellar stort sett skriven av CIP. Veke etter veke vart det til saman organisert 175 000 slike førestillingar. CPI utvikla seg til eit veritabelt propagandaministerium til det blei lagd ned i 1919. Denne bruken av kjendisar som sjølvsagt er uten grundig kunnskap om det dei uttaler seg om, for å fremme herskarane sine tankar, er velkjend også i dag. Vi kan berre tenke på Celine Dion og Justin Bieber som reklamerte for covid-vaksiner på sine konsertar, og no mest sannsynleg er hardt ramma av biverknader av desse.
Dei som hadde organisert den nemnd propagandaen hadde ikkje føresett kor enorm verknad han hadde. Det gav uana moglegheiter til å endre folk si oppfatning om verda. Frå folk rundt CIP oppstod i 1921 Council on Foreign Relations (CFR) grunnlagd av bankierar, forretningsfolk og juristar med stor innflyting. Dette «rådet» har blitt til ein av dei «tenketankane» med mest innflyting i verda. USA sin vekst til verdsmakt blei følgd og tenkt ut i forkant, også ved hjelp av deira fagtidsskrift Foreign Relations.
Ein av grunnleggarane av CPI og CFR var Walter Lippman (1889-1874). Han var ein av dei amerikanske journalisten med mest innflyting i førre hundreår mellom 1930 til ut på 1960-talet. Då publiserte meir enn 200 USA-aviser innlegga hans samstundes, og han hadde på toppen av karrieren meir enn ti millionar lesarar. Den personleg innflytinga hans var legendarisk. Han fekk opne dører omtrent over alt. Fleire gongar endra han kva som var viktig å skrive og snakke om i USA. Presidentar, politikarar og den politisk interessert offentlegheita høyrde på han. Han hadde innflyting på Wilsons 14 punkts plan i 1918 som var ei skisse av korleis etterkrigsordninga i Europa skulle vere og i ein artikkel som kom etter at Tyskland gjekk til uinnskrenka ubåtkrig i februar 1917 lanserte han tanken om ein atlantisk fellesskap som seinare førte til NATO. Han kom frå ein storborgarleg familie, studerte ved Harvard og ferdast i dei høgste kretsane i samfunnet. Han såg opp til Sigmund Freud som han kjende personleg og drog denne sine teoriar om det undermedvetne inn i politikken.
Den boka
hans som fekk størst innflyting kom i 1922 og hadde tittelen Public Opinion.
Hans oppfatning var at den verda vi lever i var blitt så kompleks at dei fleste
menneske, ut frå sine livserfaringar, ikkje kan forstå han. Men menneska dannar
seg, på grunnlag sine erfaringar, eit bilete av verda. Den verkelege omverda er
for stor og for kompleks og for flyktig til at folk kan fatte han direkte.
Menneska orienterer seg difor til ei halvverd av bilete som dei skapar seg
sjølv. Ut frå dette blir det skapt ei offentleg meining. Så går han inn på
korleis dei som styrer kan virke inn på denne offentleg meininga. Ut frå det
han skriv argumenterer han for ei elitestyring der ideelt sett folk med moralsk
integritet, kalla ekspertar, skal skape ei biletverd som den breie massen
følgjer velvillig og utan motstand. Og media trengs for dette formålet.
Lippman meinte altså at makt og herredøme ikkje kan finne stad utan manipulasjon av «biletverda» ut frå synet til eliten. Samstundes erkjende han faren for at stat og samfunn, dersom dei gav seg ut på dette, kunne leie til ein demagogisk forføring. Han var også ein stor tilhengar av den frie marknaden. I august 1938 vart det halde eit såkalla Walter-Lippman-kollokvium i Paris organisert av leiande intellektuelle i Europa.
Bland desse var Friedrich August von Hayek, den store frimarknads-profeten. Han uttrykte at Lippmann sine tankar og ei biletverd skapt av Lippmann sin «informasjonselite» var eit ideelt verktøy for innflyting og manipulasjon av den offentlege meininga også når det gald økonomi og kunne medverke til ei langsiktig utvikling mot ei usynleg regjering og sann herskarmakt. Dette har også blitt brukt for å fremme ideologien bak den såkalla nyliberalismen der privatisering blei framstilt som noko naudsynt for å få ned kostnader og skape arbeidsplassar, sjølv om det førte til sosialt elende, meir usikre arbeidstilhøve med løner som ein ikkje kunne leve av osb. Alt for å auke konkurransekrafta og skape «ei skjult regjering og sann herskarmakt». Walter-Lippmann-kollokviet var den første samlinga av tilhengarar av frimarknads-teorien som vann fram på 1970-talet og sigra i verdsøkonomien på 1980-talet.
Etter 2. verdskrig grunnla Hayek i 1947 Mont Pèlerin Society (MPS)[i] i Sveits, ei samanslutning av akademikarar, forretningsfolk og journalistar med det målet å overtyde kommande generasjonar om fordelane ved den «frie marknadsøkonomien». Ettersom tendensen til fallande profittrate etter 2. verdskrigen begynte å svi skikkeleg for kapitalen på 1970-talet vart det behov for å kvitte seg med den sosialdemokratiske, keynesianske økonomiske politikken og då vann Hayek sine åndeleg-politiske frimarknadsidear fram som erstattar. Propagandistisk vart dette gjort etter Lippmann si oppskrift. Medlemmer av denne gruppa har klart å få tak i åtte nobelprisar i økonomi, eit slåande prov på deira verksame networking.
Manipulasjonen
for å få «massane» til å godta og gå inn for nyliberalismen som fører til meir
oppvarming av jorda og klimaproblem, børskrasj med følgjene av det, som fører
til veksande sosiale forskjellar med nokre svært rike og auke av fattige,
geopolitiske endringar, krigar og vald med migrasjonar og flyktningkrisar, blei
framstilt på slike måtar at folk rett og slett blei lokka til å gå mot sine
eigne grunnleggande interesser.
Som Michael Lüders seier i Dei scheinheilige Supermacht, som eg har brukt mykje som referanse her, er ikkje pressa, eller media i det heile, noko upartisk del av samfunnet. Media er framfor alt ein kampplass der talrike aktørar prøver å få innflyting på den offentlege meininga. Media er under innflyting av sterke pressgrupper og speglar dei eksisterande makttilhøva i verda. Jo færre svært rike personar som eig og kontrollerer media, desto klarare har også desse få kontroll med påverknaden av den offentlege meininga. Dei mektigaste si innflyting skjer med subtilt verkande propaganda. Den store teoretikaren (og tidlege praktikaren) i denne verksemda var Edward Bernays.
Edward Bernays og management of consent
Walter Lippman og boka hans Public Opinion som kom ut i 1922 fekk svært stor innflyting. Men den personen som utvikla dette arbeidet mest var Edward Bernays. Han har summert opp hovudtankane sine slik: «Den medvetne og intelligente manipulasjon av dei organiserte vanar og meiningar til massane er eit viktig element i det demokratiske samfunnet. Den som manipulerer denne usynlege samfunnsmekanismen dannar ei skjult regjering som er den sanne herskarmakta i landet vårt.»[ii] Og når herskarklassen organisere seg på global basis så prøver dei å danne dei ei skjult verds-regjering.
Bernays
mor var ei syster til Sigmund Freud og Bernays hadde og tatt til seg Freud si «oppdaging»
av det undermedvitne. Han hadde Lippmann som eit førebilete, og var også
tilhengar av hans økonomiske syn, men Bernays perspektiv var i utgangspunktet
utvikling av reklame for å få folk til å kjøpe spesielle varer. Hans nye grep,
som vi kjenner svært godt i dag, var å knytte varene til ein livsstil. Men det
tok ikkje så lang tid før han gav seg inn på det politiske feltet. Der Lippmann
snakka forsiktig om at elitedemokrati snakka Bernays i klartekst. «Ein
presidentkandidat kan bli utvald på grunn av at han allment sett er godt likt.
Men til sjuande og sist kan eit halvt dusin menn på eit hotellrom bestemme kva
som skjer med ham.» «Små grupper er i stand til å treffe avgjerd om korleis
resten av oss tenkjer, nett etter som det fell dei inn.» «Når man lukkast med å
få innflyting på leiarar, kan man, med eller utan deira medvetne samarbeid,
automatisk kontrollere gruppene som dei leier… For mennesket er eit
samfunnsvesen, det kjenner seg vel i flokken …». «Det vi treng er ei leiing som
er demokratisk leia av eit mindretal og som veit korleis dei skal bringe og
føre massen på linje.»
For
Bernays er forskjellen på demokrati og diktatur at berre nokre manipulerte
sanningar er tillate i diktaturet, men at folk i demokratiet har høve til å
velje mellom fleire manipulerte sanningar.
Bernays
leia tidleg den største propagandakampanjen i fredstid mellom 1919 og 1934 då
han hjelpte leiarane i Amerikas National Electric Light Association sin kampanje for
privatisering. Det lukkast dei med og det nye firmaet vart kalla General
Electric (GE) som i dag er eit av dei største private konsern i verda.
Når vi
ser på desse to viktigast idégivarane innan propaganda og offentlegheitsarbeid
i førre hundreår var dei naturleg knytt saman med Big Business,
marknadsfundamentalisme og meinings-manipulering.
Eit viktig triks var å knytte varer til livsstilar som folk sette pris på. Dette blei brukt Bernays store kampanje for firmaet Beech-Nut Packing Company, som selde kjøtvarer. Salet gjekk ikkje så godt. Då kom Bernays opp med tanken om at endre frukostvanane til amerikanarane frå toast, appelsinsaft og kaffi, til skinke og kjøt. Han satsa på å vekke nye behov som mediebrukarane villig følgde. I denne, som i dei andre verveaksjonane, satsa han framfor alt på to yrkesgrupper, legar og skodespelarar som offentlegheita var vande med eller såg som førebilete.
Han lønna ei rekkje legar svært godt og dei sto fram i vekerevyane på kino og radioprogram og snakka om kor sundt det var med kjøt og skinke til frukost. Godt løna skodespelarar laga sketsjar der dei hadde frukost i ei venleg familiesetting og la vekt på kor mykje energi dei fekk av ein frukost med kjøt og skinke. Og slik gjekk det til, som Bernays biograf Barry Lye skreiv, at kjøt og skinke blei «for alle tider … eit fast del av det amerikanske frukostbordet.» For oppdragsgjevarane , som no heiter Beech-Nut Corporation, var det ei sann gullgruve.
Men den mest kjende av Bernays kampanjar var den han førte for American Tobacco Company for flaggskipet deira, Lucky Strike. Det tok til i 1928 og med fantastisk suksess. I tiår blei merket verdsleiande. Her brukte han igjen legar som forklarte for offentlegheita kor sundt der tross alt var å røyke, og skodespelarar fekk i oppdrag å formidle den nye Lucky Strike livsstilen til dei breie massane gjennom å opptre som førebilete. Røyking hindra overvekt og var eit teikn på frigjorte kvinner og ein laid-back livsstil. Kvinneleg skodespelarar blei brukt for dette. Samstundes sørga Bernays for at restaurantar førte sigarettar på dessertmenyen. Sigarettane blei kalla fridomsfaklar. Kvinnene i familien blei oppfordra til å alltid ha eit forråd av Lucky Strike i huset, slik som dei også hadde andre livs- og vaskemiddel. Omsetninga eksploderte. O dette skjedde i ei tid då dei visse om det skadelege med røyking. Resten av denne historia er velkjend.
Eit eksempel frå Guatemala
Bernays førebudde også USA sin militære intervensjon i 1954 i Guatemala. Metodisk gjer det ingen forskjell om ein seljer sigarettar som «fridomsfaklar» eller om ein seljer eit militærkupp som fridomskamp mot kommunismen. Og særleg ikkje når interessene til big business fell saman med hegemonikrava frå Washington. I dette tilfellet blir meiningsskapinga ved hjelp av media til ein vare som blir så populær at ho seljer seg sjølv. Tilfellet Guatemala har ei lang historie som det ikkje er mogleg å fortelje her. Men i korte trekk går det ut på at amerikanarane sidan 1980-talet hadde importert store mengder bananar frå Sentral-Amerika. Den største importøren var det amerikanske United Fruit Company (UFC) som med hjelp av ein aggressiv strategi i løpet av nokre få år tileigna seg store landområde frå Sør-Mexico til Columbia og i Karibia. Etter kvart forvandla dei sentralamerikanske statane seg til «bananrepublikkar» der grovt underbetalte lokalarar jobba på store plantasjar. Då dei gjorde opprør i Columbia i 1928 blei militæret sett inn og 2000 arbeidarar blei skotne og dei slaveliknande tilhøva for arbeidarane endra seg ikkje. Det brutale regimet til UFC i Columbia er godt avslørt av Gabriel Garciá Márquez i romanen Hundre års ensomhet.
På
slutten av 1940-talet var UFC eit av dei største føretaka i USA. For å vekse
vidare engasjerte dei Bernays som med sine vanlege ovannemnde metodar overtyda
folk i USA om at bananar var sunt og at ikkje nokon hushalding burde vera utan.
Så sendte han utvalde journalistar på reportasjeferd til Sentral-Amerika for å
vise kor bra arbeidarane der hadde det. Han oppretta eit nært samarbeid med New
York Times der Bernays kone var kusina til utgjevaren av avisa, Arthur Hays
Sulzberger.
Avisa offentleggjorde ein rekke artiklar om Guatemala, der UFC sin måte å sjå sakene på, blei framlagt. Guatemala var, som naboane sine, halde godt i grepet til UFC som hadde bygga opp mest heile infrastrukturen i landet ut frå sin behov. Mest alle landarbeidarane arbeidde under elendige tilhøve på bananplantasjane. UFC eigde eller kontrollerte om lag 70 prosent av jorda i landet.
I 1944 blei ein av generalane som samarbeida med UFC ikkje attvald som president. Den nye regjeringa, begynte under leiing av presidenten Jacobo Arbenz Guzman, å gå inn for sosiale reformer til beste for landarbeidarane og andre i landet. Etter nytt val i 1951, som Arbenz vann med 85 prosent av stemmene, blei dette arbeidet forsterka. Han innførte ein moderat inntektsskatt og en sosialforsikrings-ordning. Arbeidarane fekk rett til å organisere seg og streike. Det blei bygga mange fleire skular og sjukehus. Vegar og hamner vart modernisert. Så konfiskerte regjeringa Arbenz fleire hundre kvadratkilometer med brakk plantasjeland og kompenserte eigarane, overklassen i landet, med statsmiddel. Jorda blei delt ut til eigedomslause daglønarar. Men då Arbenz i 1953 eksproprierte brakkjord som UFC eigde hadde han gått over ei raud linje. Tenke seg til – sosiale ordningar til kostnad for amerikanske storføretak, i USA sin bakgard – kva om dette blei et førebilete for andre.
Bernays,
som fortsatt jobba for UFC, var svært verksam. Han hadde i mars 1951 advart
kompaniet for følgjene av ei eventuell statleg overtaking av oljeindustrien i
Iran under Mossadeqh. Dei måtte hindre at dette fekk negative verknader for UFC
i Latin-Amerika. Han rådde til at det blei tatt tiltak for å beskytte
US-amerikanske forretningsinteresser i Latin-Amerika. Konkret rådde han til at
ein høgtståande latin-amerikansk politikar skulle fordømme statleg overtaking i
Iran. Så skulle ein kjend jurist gi juridiske grunnlag for at statleg
overtaking av privat eigedom var illegal. Dernest skulle eit amerikansk
eliteuniversitet organisere ein konferanse og der skulle dei diskutere korleis
dei best kunne møte slike fiendtlege handlingar. Og til slutt kunne presidenten
i USA og utanriksministeren gjere det klart at slike statlege overtakingar sør
for Rio Grande var i motstrid med Monroe-doktrinen frå 1823, der Latin-Amerika
var gjort til USA si økonomiske innflytings-sfære.
Leia av Bernays medie-kontaktar og drive av hendingane i Iran, offentleggjorde avisene i USA, særleg New York Times, stadig meir alarmerande artiklar om Guatemala, der «sovjetkommunismen» truga Amerika og den amerikanske way of live (levemåten). På kinoane viste vekenyheitene korleis United Fruit Company, saman med dei patriotiske kreftene i Guatemala, jobba i tenesta til menneska sin fridom, demokrati og velstand. Mens kommunistane i Arbenz-regjeringa var gissel og agerte meir og meir som ei femtekolonne for Moskva. Slike oppslag prega i fleire månader det biletet som blei gitt av Guatemala i media og dermed i den USA-amerikanske offentlegheita.
Bernays
hadde sett saman ei gruppe på rundt 100 «linjetru» journalistar som reiste
mange gonger til Guatemala og Sentral- Amerika, for det meste finansiert av
United Fruit Company, og dei forfatta bidrag i storføretakets ånd. Bernays’
biograf Larry Tye undra seg «Det er overraskande at eit så stor tal med
anerkjende reporterar anten ikkje visste eller ikkje ville vite, at Bernays
handla på oppdrag frå eit firma, som det stod store økonomiske interesse på
spel for.»
Som venta fenga også framstøyt frå UFC i utanriksministeriet. Det var heller ikkje så vanskeleg fordi utanriksminister, John Foster Dulles, lenge hadde vore advokat tilsett hos United Fruit Company. Broren hans, CIA-sjef, Allen Dulles, visste også kva han måtte gjere, for forretningsinteressene til UFC og dei geopolitiske interessene til USA utfylte og kryssa kvarandre. I juni 1954 rykka ein spesialtropp på 500 mann, leiar av CIA, under nominell kommando av ein eksilguatemalar, Castillo Armas, inn i hovudstaden. Samstundes gjekk kamp-jetfly utan landskjenneteikn til åtak strategisk viktige mål i Guatemala, mens USA sin tidlegare utsending i Guatemala City forlangte ovafor det lokale militæret at dei skulle felle Arbenz.
Dermed
vart den demokratisk valde Arbenz tvinga til å gå i eksil i Mexico. Det første
den nytilsette presidenten, Armas, gjorde var å gi det konfiskerte landområdet
tilbake til UFC og å avslutte dei sosiale programma. Så følgde 40 år med
borgarkrig med meir enn 200 000 daude. Dette likna på mønsteret frå kuppet
i Teheran i 1953. Desse kuppa er mønster for heile den seinare
utanrikspolitikken til USA etter 2. verdskrigen. Det same er dei propagandametodane
som blir følgt for å manipulere folk til å bli samd med måla til nokre få
mektige menn (og etter kvart nokre
kvinner) og særleg til dei overordna måla i den amerikanske geo-imperialismen.
Livslaupet og virket til Walter Lippman og Eward Bernays, som begge var tidlege representantar for meinings-manipulering i den vestlege (elite)demokratia, har vist noko viktig. Den offentlege meininga kan, med hjelp av massemedia og godt plasserte nettverk, utan vidare bli manipulert, anten det gjeld varekjøp eller politisk innstilling. Når det «onde» er klart vist til, syns sjølv krigar eller militære intervensjonar som legitimt forsvar for fridom og demokrati. Om fienden er «hunaren» eller «sovjetkommunismen» eller «mullahane» eller «Russland» er berre eit spørsmål om finjustering. Og om «fienden» er statar som prøver å bygge seg opp demokratisk, utanfor amerikansk kontroll, så er dei diktatur.
Men i dag
drivs ikkje dette av enkeltpersonar som Bernays. No drivs
meinings-manipulasjonane av «tenketankar», lobbygrupper, reklamebyrå og
juridiske samanslutningar bak kulissane.
Den store og grundige avsløringa og beskrivinga av den moderne meiningsmanipuleringa finn vi i boka Manufacturing Consent av Edward Herman og Noam Chomsky. Dei skriv altså om produksjon av semje. Bernays sitt system er blitt utvikla og utbreidd på ein slik måte at det no er ei heil industri som produserer semje om dei amerikanske herskarane sine mål, med manipulatoriske metodar. Dette er følgd opp i fleire studiar. Eg nemner her Anthony DiMaggio si bok When Media Goes to War frå 2009 som i detalj tar for seg USA-leiinga sin enorme manipulering av fakta før og under Irak-krigen og politikken ovafor Iran for å få dei til å passe inn i sine geo-politiske mål og for å få oppslutnad om dette i USA og dei delane av verda som høyrer mest på USA sine leiarar. Med dette som bakteppe tar dei opp sjølve det amerikanske systemet for meiningsmanipulering.
Eg nemner og den anerkjende amerikanske medie-analytikare, Robert W. McChesney [iii] med boka Digital Disconnect, 2013. Her dokumenterer dei grundig korleis vi gjennom dei vestlege hovudsstraum-media bli systematisk lurt til å tru på det dei økonomiske og politiske herskarane i den vestlege verda, med USA i spissen, sprer gjennom sine massemedia for å halde oppe det verdssystemet som sikrar deira eigne profittar.
Det som har ført til ei stadig større einsretting av media i USA i dei siste tiåra er den store monopoliseringa av mediekonserna og avisene under eigarskapet til nokre få svært rike mediemogular som også er svært involvert i utviklinga av USA si makt i verda og korleis dei dominerer også dei andre, nyare medie-kanalane. Elles kan nemnast Stephen Gowans Washington’s Long War on Syria frå 2017 som, opp mot hovudstraum-media, dokumenterer USA si leiande rolle i kampen for å styrte Assad.
Men la oss sjå på dei viktigaste filtera som Herman og Chomsky fann blir nytta i manipulering i «Vesten». Det første filteret er prisen for å opprette nye store mediekanalar. Det er så dyrt at berre dei med store økonomiske ressursar kan gjere det. Dermed er det slik at alle dei store media-monopola er eigd av den øvste overklassen i verda, dei superrike. Eit par eksempel er at Amazon-grunnleggaren Jeff Bezos som kjøpte Washingon Post i 2013, ei avis som ved sidan av New York Times er eit fyrtårn for det nyliberale verdsbiletet. Børs-guruen Warren Buffet eig holdingselskapet Berkshire Hathaway med 21 aviser. Det vidgjetne Koch-imperiet, grunnlagd av brørne Charles og David Koch, og som aktivt støtta Tea-Parti rørsla har kjøpt seg inn i Times. Det er rimeleg å tenke at dei gjorde det for med tida å overta Time-Magazine. Men i staden kom software-milliardæren Marx Benidoff på banen og kjøpte Time Magazine i september 2018. Benidoff var det det som, på det økonomiske forumet i Davos, hevda at det ikkje var regjeringane, men føretaksleiarane i verda, som han, som var heltane i kampen mot Coronaen. For føretaka kunne reagere raskt, ikkje for å skape seg meir profitt, men for å redde verda. Denne uttalen blei lett forstått slik at små mannskap av superrike i mellomtida følgde sin eigen transnasjonale agenda, uavhengig av statsleiingane.
Denne oppkjøpinga av media må og sjåast i
samanheng med den finansielle støtta frå dei rike til tenketankar og
filantropiske organisasjonar som har ein klar bodskap. Den mest aggressive
fløyen, der vi finn brørne Koch, har samla inn 1,5 milliardar dollar for å
endre den amerikanske politikken ut frå den nyliberale ideologien til von
Hayek.
Denne utviklinga finn vi og i England,
Tyskland og andre land. Noko som Lüders går nøye inn på.[iv]
Det andre filteret er annonsemakta. Her er det
dei rikaste føretaka som har dei største reklame-ressursane og desse kan dei gi
til eller ta frå media ettersom dei er nøgd med deira redaksjonelle linje eller
ikkje.
Det tredje filteret er kor media får nyheitene sin frå. På grunn av kostnader, men og fordi dei ofte delar verdsbilete oppstår det ein slags symbiose med mektige informasjonshaldarar. For USA nemner Chomsky særleg pressekonferansar i det Kvite hus, Pentagon, Utanriksdepartementet. Desse produserer ei mengd med informasjon som er samle inn av etterretningsorganisasjonane deira og dei opplysningane som passar med politikken deira, slepp dei vidare til media. Berre Pentagon har ei informasjonsteneste med fleire tusen tilsette med budsjett på fleire hundre millionar dollar i året. Opplysningar herifrå får media gratis. Sjølv inne i USA er det kritikk mot dette. I 2009 uttalte sjefen for telegrambyrået AP i USA at Pentagon hadde bygga seg ut til ei «propagandamaskin som agerte i heile verd». Han fekk under Irak-krigen beskjed frå militære leiarar at dei ville «øydelegge han og AP om han og byrået vidare heldt fast på journalistiske prinsipp».[v]
Det fjerde filteret kalla Herman og Chomsky
for flak, dvs. vern mot flyåtak. Media vil produsere det som er mest mogleg nyttig
for massane. Når dei gjer det så passar dei på å ikkje ta opp tema som kan føre
til at dei kjem i søkelyset til samfunnsgrupper eller nokon del av makteliten
som ikkje er samde med temavalet eller måten dei fortel det på. Viss media gjer
det kan dei bli utsett for «sperreeld» til dømes skriv til Kongressen eller
klagar på sjikane. Her er det viktig for media å samarbeide med makthavarane og
regjeringsorgana for å halde reide på kor den raude linja går. Det blir då ei
kjøpslåing. Politikken steller seg bak media og vernar dei mot «kverulantar».
Media betalar tilbake ved at dei ikkje så fort kjem på ideen å uttale seg mot
ein Iran-krig, for eksempel. I Tyskland har dei ordna dette meir institusjonelt
ved å opprette eit råd som handsamar klager. Elles har vi seinare sett at media
sjølv opprettar såkalla «fakta-sjekk» organ for å tvinge alle til å halde seg
innan dei rammene som dei store media har frå makthavarar og politiske
leiingar.
Det femte feltet er reint propagandistisk. Det er oppdelinga av verda i «gode» og «vonde». Det «gode» er alltid det som dei vestlege overklassane vil ha og det «vonde» er det som gjer motstand mot dette. Det er som å underkaste seg den «dominerande religionen». Dei som vågar i skrive noko som kan tolkast til skade for dei «gode» eller til nytte for dei «vonde» blir hengd ut, kalla for konspirasjonsteoretikarar og alt ille som dei som er innanfor den rådande offentleg «religionen» kan finne på. Og fordi dei er så innprenta med grunnlinjene i si tru blir dei ofte svært oppauste over at nokon kan hevde noko anna enn den offentlege medie-meininga. Med andre ord er det senka ned eit jarnteppe mot fienden som du ikkje skal få gløtte forbi.
Som eg har vist til finnast det også fleire bøker som følgjer opp emnet i seinare tid og viser at dei i hovudsak fungerer slik Hermann og Chomsky avdekka, pluss at nye filter som brukast i dei nye «sosiale» media blir handsama – som direkte sensur og algoritmar som gjer det vanskelegare for dei som ikkje heldt med herskarane sine framtillingar, å sleppe fram med sine bodskap.
Som lærar i ungdomsskulen såg eg kva desse fem filtera blei til i ei lærebok i samfunnskunnskap. Filter 1 var der blitt til det nye, nr. 2 vart til det uvanlege, nr. 3 det dramatiske, 4 det nære og 5 det emosjonelle. Eg hadde ikkje lese Chomsky då, men la no til annonsemakta og kor lite av det som skjer i verda som kjem i media og at det står interesser bak kva som blir vald ut.
[i] Ei
kort og presis samanfatning av utviklinga av propagandaen for nyliberalismen
finn du i Keith Dixon Les évangelistes du marche (Marknads-predikantane),
1998.
[ii]
Edward Bernays Propanda, New York 2005, side 37. Sjå og Walter Ötsch og
Silja Graupe Der vergessene Lippmann – Politik, Propaganda und Macht,
der innleiinga er ei god innføring i Lippmanns liv og virke.
[iii] Sjå om Robert McChesney som gav ut Digital Disconnect – How Capitalism is Turning the Internet Against Democracy, i 2014 https://robertmcchesney.org/about/ og Alan MacLeod som gav ut Propaganda in the Information Age, Still Management of Consent, i 2019.
[iv] Michael Lüders Die Scheiheilige Supermacht – Warum wir aus dem Schatten der USA heraustreten muss (Den skinnheilage supermakta – Kvifor vi må tre ut or skuggane til USA), 2021, sidene 81-82. Store delar av framstillinga her bygger mellom anna på denne boka.
[v]
Same bok. Sjå note 14 på side 280. Vgs. heise online, 8. februar 2009: