Merkelapp: USA

Klassekampen og USA som eksportør av demokrati

For snart et år siden (23.1.21) sendte jeg innlegget under her til Klassekampen. Det ble ikke tatt inn. Etter det har Klassekampen blitt et stadig tydeligere talerør for USAs historie om kamp for «demokrati» (dvs. regimeendring støttet av USA) både i Iran, Hviterussland og Russland og Kina (Hong Kong) og andre stater, med tilsvarende svartmaling av disse landene og deres leder. Heller ikke når det gjelder USA og dets vasallers (inkludert Norges) kamp for regimeendring i Syria, har Klassekampen klart å ta noe standpunkt for den syriske regjeringens beundringsverdige motstand og mot USA sin okkupasjon av den østlige og rikeste delen av landet ved hjelp av 45 000 godt betalte kurdiske leiesoldater, som det sto i Bergens Tidende 27.12.21. I dag betyr dette dessverre å stille seg på den internasjonale reaksjonens side i de kampene som føres mot USA-imperialismen og dens columbiske undertrykkings-, utryddings- og utbyttingssystem.

DNA-medlem Jette Christensen gir i Klassekampen 22. januar Joe Biden råd om at han må «gi amerikanerne tilbake troen på demokratiet», «de må oppleve at det virker». Dessuten må USA engasjere seg utenrikspolitisk og «gjenreise det demokratiske USA for å hindre videre tilbakegang i verden». Joe Biden sin hovedoppgave er å «vise at demokrati virker» etter at denne styreformen «systematisk er blitt bygget ned i det som har vært verdens største demokratieksportør».

Avdøde Leon Blum oppsummerte historien om denne eksporten av demokrati i de godt dokumenterte bøkene The Truth about US Foreign Policy and Everything Else (Sannheten om USAs utenrikspolitikk og alt annet), Americas Deadliest Export, Democracy, (Amerikas dødeligste eksport, demokrati), som kom ut i 2013. Her oppsummerer han i innledningen:  

«… siden slutten av 2. verdenskrig har USA

  • Prøvd å kaste mer enn 50 regjeringer i andre land, der flesteparten var demokratisk valgt;
  • Innblandet seg grovt i demokratisk valg i mer enn 30 land:
  • Forsøkt å drepe mer enn 50 ledere i andre land;
  • Forsøkt å undertrykke populistiske eller nasjonalistiske bevegelser i 20 land.»

Dette er USAs linje for å fremme demokrati hjemme og ute og vi har sett at det har fortsatt etter 2013 da Blum skrev sin bok. Det er dette som de fine ordene til Joe Biden betyr når de oversettes til virkelighet. Dette er den politikken som USA bruker for «snarest å redde den regelbaserte internasjonale verdensorden» som det heter i redaksjonens sammenfattende kommentar til Christensens innlegg. Det triste er at hele den offisielle norske utenrikspolitikken bygger på denne illusjonen om USA som demokratiforkjemper, når alle egentlig vet at de som styrer USA kjemper for å opprettholde et verdensherrevelde som overklassen der tjener grovt på og som svært mange både innenfor og utenfor USA lider kraftig under.

Terje Valen, 28.12.21. terje@tvalen.no  

                                   

Absurde juletregaver til England?

Norge sender hvert år juletrær til England som takk for den hjelpen de ga Norge i forbindelse med okkupasjonen fra Nazi-Tyskland. I seg selv er det ikke noe galt i det. Men hvem var det som beseiret Tyskland under denne krigen? Det var Sovjet-Unionen, ledet av kommunistpartiet der, med Stalin i spissen. Sovjet-Unionen frigjorde til og med den nordligste delen av landet vårt direkte og trakk seg så ut av landet.

Hvem sørget for seieren?

Hvis vi ser på antall som ble drept under krigen forstår vi bedre hvilken innsats de forskjellige statene ytte for å kjempe ned Nazi-Tyskland. Storbritannia ofret 480 000 soldater og 67 800 sivile (1,14 % av befolkningen) og disse tallene er ganske pålitelige. USA ofret 516 800 (inkludert 1700 sivile) både under kampene i Europa og i Asia. Frankrike ofret 512 000 soldater og 267 000 sivile (2,06 % av befolkningen). Sovjetunionen ofret 10 700 000 soldater og 16 400 000 sivile (inkludert 1 000 000 jøder), (16,08 % av befolkningen). Norge ofret litt over 10 000 soldater, sjømenn og andre sivile (rundt 4 % av befolkningen) og fikk ødelagt litt industri (mens annen industri ble bygget opp) og en del bebyggelse, bortsett fra raseringen av Finnmark. Det var 100 000 sovjetiske krigsfanger i tvangsarbeid i Norge under krigen og av disse døde 13 700 etter det som kan registreres. Som vi ser ofret Sovjetunionen flere liv for å bygge opp infrastruktur, som for det meste kom til nytte etter krigen, enn det Norge ofret til sammen.

Vi kan også merke oss at Kina, under ledelse av Kinas kommunistparti under ledelse av Mao, ofret 3 800 000 soldater og 16 100 000 sivile i kampen mot Tysklands allierte, Japan (et tall som sikkert er ganske mye for lavt), til sammen over 20 000 000 og 3,86 % av sin enorme befolkning. Ødeleggelsene var der også enorme fordi Japan hadde en strategi som sa, drep alt, brenn alt, ødelegg alt slik det også foregikk på den europeiske østfronten.

Storbritannia fikk ødelagt en (forholdsvis liten) del av London under Blitzen, Frankrike fikk også ødelagt noe før landet var okkupert, mens USA var helt uskadet og fikk bygget opp en enorm industri rundt produksjon for krigen og la grunnlaget for å bli den ledende supermakt i verden som etter hvert klarte å legge nesten hele verden under sin dominans. Sovjetunionen fikk ødelagt fullstendig 40 000 landsbyer og flere byer ble utsatt for store skader, samt fabrikker for sivil produksjon de de ikke hadde klart å få evakuert bak Ural. De måtte bygge opp igjen alt dette etter krigen. Også det en umenneskelig innsats som de lyktes med rundt 1950 til tross for enorme sanksjoner fra USA og «Vesten».

Når vi vet dette så vet vi også at de vestlige stormaktene sin betydning når det gjaldt å bekjempe Nazi-Tyskland med allierte var relativt marginal. I mytene som verserer nå, fremstilles det som om D-dagen og den amerikanske innsatsen i Stillehavet var de avgjørende vendingene av krigen, mens disse vendingene i virkeligheten skjedde etter enorme sovjetisk og kinesiske offensiver som i realiteten knuste motstanden til angriperne.

Før 2. verdenskrig var det også kommunismespøkelset som dominerte norsk forsvarspolitikk. Til tross for den aggressive utenrikspolitikken til Hitler valgte å ikke se dette landet som noen trussel mot oss. Dessuten tenkte mange at England enten ville hindre noe slikt eller komme her først og beskytte oss. Det var en viktig grunn til at det var så lett for tyskerne å komme seg i land her.

Gjentar historien seg i litt andre former?

I dag gjentar det hele seg. Vi har et forsvar som systematisk er bygget opp på USAs falske påstander om at Russland er en aggressiv makt som utgjør noen fare for oss. Dette til tross for USA sin allment svært aggressive utenrikspolitikk etter 2. verdenskrig med en rekke økonomiske og væpnete kriger på samvittigheten bygget på soleklare løgner om aggressiviteten hos de som blir angrepet, og et belte av militære baser i land som grenser opp til Russland, pluss stadig utbygging av disse basene, må med forslag om at Norge også skal «få» fire slike. Og til tross for det USA-støttete kuppet i Ukraina for å få demontert Russland sin største marinebase for få satt opp en egen base der, på territorium som egentlig har tilhørt Russland lenge. Noe liknende ville det ha vært om Russland hadde støttet et russiskvennlig kupp i Mexico og bygget en stor marinebase på grensen til USA. Hva hadde USA gjort da – bare jamfør med da Sovjet ville plassere raketter på Cuba og USA truet med atomkrig for å få stanset det.

Vi må også se på USAs økonomiske krig mot alle stater som ikke vil underordne seg under deres system. Bare i Venezuela regner en med at USAs økonomiske krig mot landet krever 10 000 liv hvert år. De samme, og kanskje høyere tall, kan vi finne i forbindelse med sanksjoner mot en rekke andre land. Dette betyr at USAs president er direkte ansvarlig for massemord i stor målestokk og det ikke bare gjennom de ikke-legale droneangrepene. Og England og andre NATO-land er med på dansen, med den norske statsledelsen på slep. Det som i virkeligheten skjer er at USA mobiliserer alle krefter det kan for å knuse regimer som ikke vil ha sitt lands politikk diktert av denne supermakten. Nå er vi i en svært farlig situasjon, fordi motstanderne mot denne politikken internasjonal er blitt så sterke at USA kan tenkes å gå til storkrig på det eurasiske kontinent for å redde sitt verdesherrevelde. Det er disse forberedelsene som nå kamufleres bak den demoniseringen av de landene som vil beholde sin nasjonale sjølstendighet i verden. Og amerikanske baser på norsk jord er en del av forberedelsene til en slik krig.

La oss takke Russland – send juletrær til dem også

Som et oppegående og selvstendig folk er det minste vi kan gjøre å avvise USAs demonisering av Russland og Putin. Så bør vi i forbindelse med julen sende en bunke med juletrær til Russland, som var kjernen i det gamle Sovjetunionen, og takke dem for at de reddet oss fra nazismen og som en heder til de 100 000 russiske krigsfangene som, under de mest bestialske forhold, ble tvunget av tyskerne til å bygge landet vårt og de minst 13 700 av de som måtte ofre livet for det.

Terje Valen, torsdag 2. desember 2021.

USA og kuppet i Sudan

Jeg har oversatt en artikkel fra Foreign Affairs[i] om kuppet i Sudan og USA. Artikkelen er fra 11. november. Derfor er ikke den siste utviklingen i saken med her. Den avsatte statsminister Abdallah Hamdok er nå kommer tilbake til Sudan i sin gamle post, men det betyr ikke at politikken til general al-Burhan blir skiplet. Derimot fratar det «verdenssamfunnet» påskudd for å gå til økonomisk krig mot regimet og fjerner mye av grunnlaget for de «demokratiske kreftene sine demonstrasjoner. Dermed styrker generalen sin posisjon.

Foreign Affairs er organ for The Council of Foreign Relations, som også er kalt Wall Street’s Think Tank, dvs. et organ for finanskapitalen i USA. (Se note i.) Det er viktig å følge med i Foreign Affairs for alle som vil kjenne til standpunkter, synspunkter og debatter som de ledende krefter i USA-imperialismen vil at vi skal få innsikt i og som kan styrke USA-imperialismen.  En annen sak er det her også ofte kommer fram fakta om USA-imperialismen som hovedstrømsmediene ikke gir oss innsikt i.

Før vi går løs på lesningen trengs noen begrepsavklaringer. Det første vi må ha klart for oss er at Democracy er USA’s Deadliest Export. (Demokrati er USAs dødeligste eksport.) Som William Blum så tydelig har vist gjennom sine bøker,[ii] er denne eksporten en brekkstang for at USA kan få satt i gang regimeendringer som åpner land for amerikansk kapital og lån fra Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet med påfølgende vilkår for slanke de offentlig utgifter og privatisere næringslivet og annet. Noe som fører til store ulemper og vansker for det arbeidende folket. Vi må også vite at det var nettopp dette den avsatte statsminister Abdalla Hamdok hadde gått inn for, fra 2019, og at det hadde skapt store problemer både for staten og folk flest i Sudan. Det var også den virkelige grunnen til at han ble avsatt av det andre ledende medlem i regjeringen, general Abdel Fattah al-Burhan, sjefen for Sudans væpnede styrker, som i realiteten hadde den reelle makten i landet også før kuppet.

Vi skal særlig legge merke til at forfatteren betegner Afghanistan som et land med en demokratisk regjering, mens det var kjøpt og betalt av USA, og hele landet sin økonomi var så ødelagt av den amerikanske okkupasjonen at hele statsbudsjettet ett år var basert utelukkende på penger utenfra. Etter hvert var også en god del av landet var drevet av de såkalte hjelpeorganisasjonene, som i praksis utfører oppgaver for å opprettholde okkupasjonen. Her kan vi jamføre med situasjonen på Haiti.[iii] En grundig avdekking av NGOenes nye rolle, som ledende aktører er gjort av Cory Moningstar.[iv]

Når forfatteren snakker om fred så betyr det PAX AMERICANA, en fred under USAs herredømme.

Så skal vi vite at når USA snakker om overgang til demokrati i Sudan i 2019 og at befolkningen der frigjør seg, så betyr det de som støtter USAs arbeid for et nytt regimeskifte, slik at de kan gjenopprette den kontrollen som de klarte å ta over i landet fra 2019.

Ellers kan det være passende å også lese en artikkel i avisen Le Monde om kuppet som jeg har oversatt.[v]

Countering Sudan’s Coup

The United States Faces a Crucial Test in Khartoum

(Hvordan gå mot kuppet i Sudan – USA står overfor en avgjørende prøve i Khartoum)[vi]

By Alex de Waal

November 11, 2021

Bare to år etter Sudans historiske demokratiske overgang, har kuppet til den sudanesiske hæren 25. oktober stoppet landets vaklende skritt mot stabilitet. I ukene etter at han tok kontroll over regjeringen, har general Abdel Fattah al-Burhan, sjefen for Sudans væpnede styrker, oppløst sivile institusjoner og holdt den avsatte statsministeren Abdalla Hamdok og andre ledende politikere i varetekt. I mellomtiden har titusenvis av sudanesere modig gått ut i gatene i protest og iscenesatt en generalstreik midt i matmangel og voldsom inflasjon.[vii]

Like viktig kan imidlertid være hva Burhans handlinger betyr for USAs diplomati i regionen. I motsetning til sin forgjenger, har president Joe Biden gjort Afrikas Horn til en prioritet, ved å utnevne en spesiell utsending, Jeffrey Feltman, for å utvikle og gjennomføre en strategi for å bringe fred[viii] til den urolige regionen. USA hadde også støttet Sudans begynnende demokrati med økonomisk bistand, lånegarantier og bistand til institusjonsbygging og reform av sikkerhetssektoren. Likevel overrasket kuppet Washington tilsynelatende, bare timer etter at Feltman møtte Burhan i Khartoum og understreket Washingtons sterke forpliktelse til de eksisterende avtalene mellom sivile og militære lederskap.

Som en direkte avvisning av USA, har Burhans maktgrep ytterligere satt spørsmålstegn ved amerikansk innflytelse i et allerede ustabilt nabolag. Burhan ble sannsynligvis oppmuntret av USAs tilbaketrekning fra Afghanistan og av Etiopias statsminister Abiy Ahmeds avvisning av USAs innsats for å få slutt på krigen og den humanitære krisen i landet.[ix] Nå truer generalen med å oppheve enda en ny, demokratisk regjering som hadde blitt støttet av USA, til en ikke-så-hemmelig tilfredsstillelse for Russland, Kina og fremtidige autokrater rundt om i verden.

Et slikt utfall er imidlertid neppe forhåndsbestemt. I motsetning til andre skjøre aspirerende demokratier over hele Midtøsten de siste årene, opprettholder Sudan et sterkt diplomatisk forhold til USA. Avgjørende for Washingtons innflytelse er om viktige allierte i regionen – Egypt, Israel, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater – er ombord. Hvorvidt Biden-administrasjonen er villig til å iverksette raske tiltak for å gjenopprette Sudans demokratiske overgang, vil være en avgjørende test på dens evne til å forme politiske resultater på Afrikas Horn og Rødehavsarenaen og av Bidens stadig mer sårbare demokratiagenda over hele verden.

«Dette er ikke et kupp»

Ved å innta den kjente holdningen til Sudans tidligere militærdiktatorer, har Burhan forsøkt å projisere et bilde av styrke og stabilitet. Blant de forvirrende tingene generalen sa morgenen han tok makten, var: «Dette er ikke et kupp.» Hans påstand har vært at han som både sjef for de sudanesiske væpnede styrker og formann for Det suverene råd – et slags kollektivt presidentskap – allerede er de facto statsoverhode. I tradisjonen med nasjonalistiske hæroffiserer som går inn for å redde nasjonen fra krise – noe som har skjedd tre ganger i Sudans 65-årige historie som en uavhengig stat – hevder Burhan at han er den legitime vokteren av Sudans overgang og at de sivile har mislyktes.

Få i eller utenfor Sudan har latt seg lure av denne holdningen. Ettersom den sudanesiske offentligheten har protestert kraftig, har Den afrikanske union suspendert Sudans medlemskap på grunn av et «konstitusjonelt regjeringsskifte». Burhan har heller ikke tilbudt en troverdig løsning på noen av Sudans mange presserende utfordringer, inkludert stabilisering av økonomien, fullføring av arbeidet med å bringe de to største opprørsgruppene inn i fjorårets Juba-fredsavtale, og møte folkelige krav om en raskere overgang til demokrati.

Faktisk er det en mye enklere forklaring på Burhans maktovertakelse. Ifølge den konstitusjonelle erklæringen fra 2019, som er veikartet for Sudans overgang til demokrati, skulle Burhan trekke seg fra sitt formannskap i Det suverene råd 19. november, og overlevere det til en sivil leder. Det er tydelig at han ikke var forberedt på å ta dette skrittet. Men han ser også ut til å ha vært uforberedt på omfanget av folkelig fiendtlighet mot overtakelsen hans.

Burhans maktgrep har ytterligere satt spørsmålstegn ved amerikansk innflytelse i et allerede ustabilt nabolag.

Stilt overfor utsiktene til fornyet militærstyre, har et stort antall sundanesere vært fast bestemt på å bevare landets bemerkelsesverdige første skritt mot offentlig frihet og ansvarlig regjering. Styrkene for frihet og endring har drevet protestene – den brede koalisjonen av profesjonelle grupper, politiske partier og sivilsamfunnsorganisasjoner, så vel som nabolagskomiteer, som organiserte de ikke-voldelige protestene som felte det tidligere regimet til president Omar al-Bashir i april 2019. Denne dyktige og motstandsdyktige demokratibevegelsen har gjentatte ganger vist seg at de ikke lar seg kue av militæret. Etter en massakre av de væpnede styrkene på mer enn 100 demonstranter, to måneder etter Bashirs fall, mobiliserte FFC en «millionmarsj» som tvang generalene til å forhandle. Og 30. oktober, bare fem dager etter kuppet, arrangerte FFC trassig nok en «millionmarsj» som førte til hundretusenvis av protester i byer over hele Sudan, til tross for en Internett-nedleggelse pålagt av militæret. FFC står også bak generalstreiken.

Demonstrantenes sentrale krav er en umiddelbar tilbakevending til sivilt styre og fjerning av hæren fra den politiske ledelsen. Hamdok, som tidligere har blitt kritisert for sine harde innstramminger og sin preferanse for konsensusbygging som har gått over i ubesluttsomhet, har også fått ny støtte siden kuppet. Selv om han fortsatt sitter i husarrest, har han nektet å gå tilbake på oppfordringen om å gjenopprette styringsformelen før 25. oktober, og han har fremstått som en samlende skikkelse blant demonstrantene og den sentrale aktøren i arbeidet med å forhandle om en reversering av kuppet.

Hvis FFC og dets støttespillere lykkes med å gjenopprette Hamdok til embetet, vil de oppfordre ham til å ta radikale skritt for å avvikle militærets makt. For to år siden bøyde Burhan seg under det kombinerte presset fra gatedemonstrasjoner og USA-ledet internasjonalt press. Sudanesiske demokrater håper at den samme kombinasjonen vil fungere i dag. Men denne gangen viser generalene seg å være en tøffere nøtt å knekke.

Mellom en maktperson og hardt sted å være

I teorien har USA sterke verktøy til rådighet for å presse på for en reversering av kuppet. Burhans største svakhet – og Washingtons største styrke – er at Sudan sårt trenger penger. Generalen kan henvende seg til Gulf-statene for midlertidig støtte, men beløpene som trengs for å redde økonomien er langt større enn det saudierne og emiratisene er klare til å gi. Biden-administrasjonen har allerede besluttet å «sette på pause» 700 millioner dollar i bistand som svar på kuppet. Men den kan også bruke en mye større økonomisk redningspakke som innflytelse. Omlegging av Sudans gjeld på 70 milliarder dollar vil for eksempel kreve samarbeid fra USA, som med sine europeiske allierte har en kontrollerende eierandel i Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet.

Avskåret fra vestlige givere kunne Burhan opprettholde sitt regime på salg av gull, fortjeneste fra militæreide selskaper og avtaler med Russland for å skaffe leiesoldater. Men USA kan svare med økonomiske sanksjoner: Skulle Biden-administrasjonen påberope seg Global Magnitsky Act, kan disse aktivitetene raskt bli stengt. USA kan også fremskynde planene for å avdekke ulovlige strømmer av mineraler som fraktes ut av landet gjennom Khartoum internasjonale lufthavn. Et lovforslag for to partier har blitt fremmet i kongressen, hvis medlemmer har bedt USAs utenriksminister om å «umiddelbart identifisere kuppledere, deres medskyldige og muliggjørere for vurdering av målrettede sanksjoner».

Sudans historie viser at en sterk autoritær leder ikke betyr et sterkt, stabilt land – faktisk tvert imot.

Vanskeligere kan være å overtale viktige amerikanske allierte i regionen til å motsette seg militærstyre. Til tross for Den afrikanske unions faste standpunkt mot kuppet, er flere regjeringer mer komfortable med Burhan enn med den sivile ledelsen. Timer etter at Burhan møtte Feltman, fløy han til Kairo og fikk endelig godkjenning for et militært overtak fra den egyptiske presidenten (og tidligere general) Abdel Fattah el-Sisi, en gammel venn. Og Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater er også vanlige tilhengere av militære sterke menn, selv i en sak som Sudans, der militæret har nære bånd til islamistiske grupper, mens demokratene er sterkt anti-islamistiske. Israel handlet direkte med Burhan om forhandlingene for at Sudan skal etablere diplomatiske forbindelser i 2020.

Feltmans diplomati har fokusert på å få disse Midtøsten-allierte til å innrette seg med USA ved å ikke anerkjenne den nye regjeringen. Så langt har dette vært moderat vellykket. Under amerikansk press har ingen arabiske land støttet Burhan, og Den arabiske liga – i en uvanlig divergens med den egyptiske regjeringen – har fordømt kuppet.

Paradoksalt nok gir Sudans farlige økonomi Burhan et kort å spille: han kan grave i og påberope seg sannsynligheten for en matsikkerhetskrise og sammenbruddet av Juba-fredsavtalen hvis bistand ikke kommer. Burhans «støtte meg eller ting kan bli verre»-argumentet er overfladisk plausibelt på grunn av trusselen om et økonomisk sammenbrudd som fører til sivil uorden. Men Sudans historie viser at en sterk autoritær leder ikke betyr et sterkt, stabilt land – faktisk tvert imot.

Skyggen av Bashir

Mange sudanesere ser på kuppet som en kontrarevolusjon – en retur til dagene til Sudans mangeårige sterke president, Omar al-Bashir. Ikke bare hadde Burhan og hærledelsen fremtredende stillinger under Bashir, de tjente også på «den dype staten» som han brukte for å opprettholde sitt styre. Under hans regime drev nettverk av militære offiserer og islamister skyggefulle virksomheter som inkluderte våpenproduksjon, gullhandel og hvitvasking av penger, i tillegg til å kontrollere en rekke legitime selskaper som vant lukrative bygge- og import-eksportkontrakter. Hamdoks tiltak for å demontere disse nettverkene kan faktisk ha ansporet til overtakelsen. Siden han tok makten, har Burhan løslatt noen av de ledende skikkelsene i det tidligere regimet fra fengselet, hvor de ventet på rettssak på grunn av korrupsjonsanklager. Han har også utnevnt gamle kumpaner til nøkkelstillinger som kontrollerer finans, olje og mineraler.

For alle som levde gjennom den tidligere epoken, er dette illevarslende trekk. Bashir varte i tre tiår ved makten gjennom dyktig ledelse av landets forskjellige fraksjoner. Hans valgkretser inkluderte islamistene, som i årenes løp byttet ut sine radikale prinsipper mot å ta del i kapitalismens bekvemmeligheter; militære og sikkerhetsoffiserer, som tjente på korrupte forretninger; og provinssjefer og militsledere, som ble betalt for å gjøre sine len etter regjeringens vilje. I stedet for å engasjere seg i de legitime kravene fra sør-sudanere, darfurianere og andre grupper som lider av beryktede ulikheter i rikdom og makt, gjorde Bashir sudanesisk politikk til en basar der rivaliserende medlemmer av eliten konkurrerte om personlige belønninger.

I tillegg til Sudans fremtid, står troverdigheten til USAs forpliktelse til demokrati på spill.

I mellomtiden ble klagene til den generelle befolkningen svekket og vokste. I Sør-Sudan endte lokale krigsherrer betalt av regjeringen for å undertrykke misnøye opp med å stille seg på side med opprøreren Sudan People’s Liberation Army og støtte løsrivelse. I Darfur brakte den mektigste paramilitære sjefen – general Mohamed “Hemedti” Dagolo – troppene sine til Khartoum, hvor han har blitt en sentral maktmegler. Og da hæren og sikkerheten slukte så mye som 60 prosent av offentlige utgifter, var økonomisk krise uunngåelig.

Selv etter 2019, med en ny sivil ledelse installert i Khartoum, forble det landlige Sudan styrt av hæren, paramilitære og stammehøvdinger. Under Burhan og Hemedti har nye voldelige konflikter utspilt seg mellom arabiske og ikke-arabiske grupper i Darfur og andre avsidesliggende regioner, med mer enn 400 000 mennesker på flukt i år.

Med sin lite overbevisende snakk om stabilitet, søker Burhan å gjenopplive politikken fra Bashir-tiden. Hvis soldatene får lov til å sette vilkårene for en kompromissavtale med de sivile, kan vi være sikre på at Sudans svulstige militærbudsjett ikke vil bli berørt og militærets dype innblanding i økonomien vil forbli, kveler det frie markedet og nærer korrupsjon. Provinsielle sterke menn vil blomstre. Urørt kan Burhan-regimet ta Sudan tilbake til sine mørkeste dager med kleptokratisk militarisme og endeløs konflikt.

Finne en vei ut

Et bedre resultat er fortsatt mulig. I den andre uken i november falt en lovende kompromissformel for å gjeninnsette Hamdok i spissen for et nytt sivilt kabinett på grunn av Burhans uforsonlighet. Generalen nektet å gi fra seg kontrollen over de strategiske eiendelene til økonomien og gjeninnføre den sivile komiteen som hadde demontert den korrupte kapitalismen til det forrige regimet. Ved å vise Burhans sanne farger, gir imidlertid disse handlingene også en sterk begrunnelse for USA og dets allierte til å ta avgjørende grep mot militærets finanser, inkludert målrettede sanksjoner.

Samtidig har Burhan ikke råd til å miste folkelig støtte fullstendig og vet at bruk av makt mot demonstranter – som nå inkluderer brede tverrsnitt av befolkningen – vil bety ruin. Hamdok og FFC kan tilby noen beskjedne kompromisser for Burhan for å redde ansikt og også styrke Sudans overgang – for eksempel ved å etablere den lenge forsinkede lovgivende forsamlingen med en balansert representasjon av politiske partier og kanskje til og med noen militære representanter. Å sende Bashir til Den internasjonale straffedomstolen i Haag er et splittende skritt; som en del av et politisk oppgjør, kan han møte rettferdighet i Sudan i stedet.

I ukene etter kuppet har USA også antydet at det er åpent for en viss grad av kompromiss. I en diskusjon ved U.S. Institute of Peace 2. november, understreket Feltman at Washingtons drivende prioritet er stabilitet. I en uttalelse dagen etter understreket «fireren» av Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater, USA og Storbritannia at enhver regjering i Sudan må være forpliktet til grunnlovserklæringen fra 2019 og fredsavtalen for Juba «som grunnlaget for videre dialog om hvordan gjenopprette og opprettholde et ekte sivil-militært partnerskap. . . .» Dette er kortere enn et utvetydig krav om å gjenopprette sivilt styre og avviser spørsmålet om Burhans overlevering av makten denne måneden.

Hvis USA håper å stoppe Burhan og gi støtte til Sudans beleirede demokratibevegelse, må de handle raskt. Ved å bruke sitt hovedinstrument for å presse Burhan – finans – kan Washington, med støtte fra sine Midtøsten og europeiske allierte, sette generalene på en vanskelig plass. Samtidig, ved å bygge en enhetlig internasjonal diplomatisk front for å støtte Den Afrikanske Unions prinsipielle motstand mot et grunnlovsstridig regjeringsskifte og støtte det sudanesiske folks krav om sivilt styre, kan USA bringe Burhan tilbake til bordet. Uten et slikt engasjement risikerer Sudan imidlertid å miste all fremgangen det har gjort. I tillegg til Sudans fremtid, står troverdigheten til USAs forpliktelse til demokrati på spill.

    ALEX DE WAAL er administrerende direktør for World Peace Foundation ved Fletcher School, Tufts University. Oversa

[i] Foreign Affairs er organ for organisasjonen til den virkelige makteliten i USA The Council on Foreign Relations. En grundig innføring i denne organisasjonen og dens makt finner du i Wall Street’s Think Tank – The Council on Foreign Relations and the Empire of Neoliberal Geopolitics, 1976-2014, utgitt i 2015 av Laurence H. Shoup. Joel Kovel som skrev The Enemy of Nature: The End of Capitalism or the End of the Word skriver dette om boken: «In any event, nobody can claim to understand U.S. imperialism without reference to Shoup’s masterful work.» (Der i hvert fall slik at ingen kan påstå at de forstår USA-imperialismen uten a referere til Shoups mesterlige verk.) I denne boken er det påvist i detalj hvordan The Council of Foreign Relationa styrer USAs «folkevalgte» organer, som Kongressen og Senatet, pluss selvfølgelig regjeringen, og har sine folk i en utallig rekke posisjoner der de er drivende for USAs utenriks-, og faktisk også, innenrikspolitikk. Vi kan for eksempel nevne at Cecilie Hellestveit var tilknyttet denne organisasjonen da hun skrev sin bok om Syria, En liten krig i en stor verden. Det borger for at hennes arbeid ikke går på tvers av USAs utenrikspolitikk og dette landets bilde av verden, og dermed fremstiller historien og hendelsene i det vesentlige ut fra USAs interesser. Det er viktig å være oppmerksom på – i det vesentlige – for det tillatt med noen kritiske posisjoner bare de ikke rokker ved hovedbildet som The Council of Foreign Realtions og dermed regjeringen i USA vil ha formidlet. Det er vesentlig at denne organisasjonen virkelig har midlene til å kjøpe verdens glupeste hoder, viss de holder seg innenfor visse politiske grenser, dvs. de grensene som organisasjonen og regjeringen i USA setter.

[ii] CIA & USA’s verkliga utrikspolitikk, Epsilon Press, 1998, som er en oversettelse av Killing Hope fra 1995.

Rogue State – A guide til the Worlds’ Only Superpower fra 2000 og

America’s Deadliest Export – Democracy – The Truth about US Foreign Policy and Everything Else fra 2014. Her er grundig dokumentert hvordan USA under dekke av kamp for demokrati over alt i verden, invaderer, driver økonomisk krig mot, og jobber med regimeendringen, for å fremme USAs egeninteresse. Det fører til uendelige lidelser for folk over hele kloden.

[iii] https://www.tvalen.no/2021/11/06/haiti-som-ngoane-sin-republikk/

[iv] https://www.theartofannihilation.com/ An introduction to Morningstar’s body of work. By Jay Taber at Intercontinental Cry.

In his seminal study Science of Coercion, Christopher Simpson observed that communication might be understood as both the conduit for and the actual substance of human culture and consciousness. As Simpson noted, psychological warfare is the application of mass communication to modern social conflict.

In the U.S. Army War College manual on psychological warfare, the stated objective is to destroy the will and ability of the enemy to fight by depriving them of the support of allies and neutrals. Some of the methods used in the manual are sowing dissension, distrust, fear and hopelessness.

In the decades since these publications were first published, a new form of psywar has emerged in the form of false hope. With unlimited funding and organizational support from foundations like Ford, Rockefeller, Gates and Soros, U.S. Government propaganda now has a vast new army of non-profits that, along with corporate media and academia, serve as both a third wing of mass consciousness and a fifth column for destabilization campaigns worldwide.

As Cory Morningstar captures The Simulacrum in her multi-part series on the non-profit industrial complex, domesticating the populace is a fait accompli, and the only question remaining is what will happen if and when capitalist activism is seen for what it is. By following the money from aristocratic derivatives to embodiments of false hope like Avaaz, MoveOn, and Change, Morningstar steps through the looking glass to expose how NGOs have become a key tool of global dominance using social media as a means of social manipulation.

When the smoke generated by phony progressives clears, all that is left is an industrial wasteland of false hope and real threats. When the betrayals of NGOs like Amnesty International and Human Rights Watch are known, we can finally begin to exercise our responsibilities. Until then, programs like Democracy Now remain little more than adult versions of Sesame Street for the toy Che brigades.

(En introduksjon til Morningstars arbeid. Av Jay Taber på Intercontinental Cry. I sin banebrytende studie Science of Coercion observerte Christopher Simpson at kommunikasjon kan bli forstått som både kanalen for og det virkelige innholdet i menneskelig kultur og bevissthet. Som Simpson bemerket, er psykologisk krigføring bruken av massekommunikasjon i moderne sosial konflikt. I U.S. Army War College-håndboken om psykologisk krigføring er det uttalte målet å ødelegge fiendens vilje og evne til å kjempe ved å frata dem støtte fra allierte og nøytrale. Noen av metodene som brukes i manualen er å så uenighet, mistillit, frykt og håpløshet. I tiårene siden disse publikasjonene først ble publisert, har en ny form for psywar dukket opp i form av falskt håp. Med ubegrenset finansiering og organisatorisk støtte fra stiftelser som Ford, Rockefeller, Gates og Soros, har USAs regjeringspropaganda nå en enorm ny hær av ideelle organisasjoner som, sammen med bedriftsmedier og akademia, fungerer som både en tredje fløy av massebevissthet og en femte kolonne for destabiliseringskampanjer over hele verden. Mens Cory Morningstar fanger The Simulacrum i sin flerdelte serie om det ideelle ikke-profitt industrikomplekset, er å tilvenne befolkningen til et fullført faktum, og det eneste spørsmålet som gjenstår er hva som vil skje hvis og når kapitalistisk aktivisme blir sett for hva den er. Ved å følge pengene fra aristokratiske derivater til legemliggjørelser av falskt håp som Avaaz, MoveOn og Change, går Morningstar gjennom glasset for å avsløre hvordan frivillige organisasjoner har blitt et nøkkelverktøy for global dominans ved å bruke sosiale medier som et middel for sosial manipulasjon. Når røyken som genereres av falske progressive forsvinner, er alt som gjenstår en industriødemark av falskt håp og reelle trusler. Når svikene til frivillige organisasjoner som Amnesty International og Human Rights Watch er kjent, kan vi endelig begynne å utøve vårt ansvar. Inntil da forblir programmer som Democracy Now lite mer enn voksne versjoner av Sesame Street for leketøy Che-brigadene.)

[The article above titled “Through the Looking Glass” was published by Intercontinental Cry on September 11, 2012. Jay Taber is an associate scholar of the Center for World Indigenous Studies, an author, a correspondent to Fourth World Eye, and a contributing editor of Fourth World Journal. Since 1994, he has served as the administrative director of Public Good Project.]

[Artikkelen ovenfor, med tittelen «Through the Looking Glass», ble publisert av Intercontinental Cry 11. september 2012. Jay Taber er førsteamanuensis ved Center for World Indigenous Studies, forfatter, korrespondent til Fourth World Eye og en medvirkende redaktør av Fourth World Journal. Siden 1994 har han fungert som administrativ direktør for Public Good Project.]

[v] https://www.tvalen.no/2021/11/08/i-sudan-et-kupp-pa-bakgrunn-av-geopolitiske-og-regionale-maktkamper/

[vi] https://www.foreignaffairs.com/articles/sudan/2021-11-11/countering-sudans-coup

[vii] Det er denne situasjonen som er forårsaket av de vilkårene som Det internasjonale pengefondet og verdensbanken satte for å gi lå fra 2019, da USA sin innflytelse ble fremherskende gjennom deres støttespiller, den sivile statsministeren, Abdalla Hamdok, som før kuppet delte makten med general Abdel Fattah al-Burhan, sjefen for Sudans væpnede styrker. Legg merke til at forfatteren forteller oss hvilket politisk press dette legger på Sudans regjering. De tiltakene som forfatteren påpeker at USA kan bruke avslører jo i virkeligheten deres økonomisk krig mot land som ikke vil danse etter deres pipe (de som de kaller demokrati). Et vilkår som også ble satt for at Sudan skulle få lån i 2019, var at landet skulle si opp en gunstig utviklingsavtale med Kina, som ikke hadde den slags bindinger.

[viii] Pax Americana – det er fred under USAs herredømme.

[ix] Abyi har etter hvert vist at han ikke er en nikkedukke for USA. Han har blant annet sluttet Etopia til Kinas silkevei-prosjekt – og altså avslått USAs «hjelp» til å slå ned tigray-opprøret.

I Sudan, et kupp på bakgrunn av geopolitiske og regionale maktkamper

Innledning

Dette er overskriften på en artikkel i Le Monde som gir mange gode opplysninger om den geopolitiske situasjonen i Sudan og kuppet. Jeg oversetter først artikkelen og gir så noen anticolumbiske kommentarer til denne. For leserne av dette kan det  være nyttig også å lese https://www.tvalen.no/2021/11/06/haiti-som-ngoane-sin-republikk/  og https://www.tvalen.no/2021/10/31/kampar-for-a-komme-ut-or-columbismen-sitt-famntak-haiti-som-eksempel-2/

Jeg trekker frem denne artikkelen i Le Monde for å vise at Klassekampen igjen har en utenriksartikkel der hovedinnholdet som blir sammenfattet i en overskrift, Sudanere klarte å skape et sivilt samfunnsalternativ, men ble ofre for skittent spill,[i] gir et helt feil bilde av situasjonen. Analyseartikkelen nevner ikke den geopolitiske bakgrunnen i det hele tatt. Hadde journalisten gjort det ville hun ha måttet ta frem at det sentrale er at det USA var på full fart inn i Sudan igjen etter å ha vært stengt ute i over 30  år. Det er jo USA sin mann i overgangsregjeringen i landet, Abdallah Hamdok, som har blitt satt på sidelinjen. Det blir gjort etter at han har inngått avtaler med USA ved Det internasjonale pengefondet (IMF) om lån på fondets betingelser, noe som har betydd nedskjæring av statlige ytelser og arbeid for privatisering. Som Wahab selv skriver i sin artikkel, så førte dette til at prisene steg og arbeidsledigheten økte. De protestene som hun sier, uteble har nå manifestert seg i at han blitt kastet. En annen sak er at han også sa opp en gunstig avtale med Kina før han sendte inn USA og deres IMF, et av organene som USA bruker for å dominere verden.

Så til oversettelsen:

Oversettelse

Maktovertakelsen av hæren forankrer Egypts innflytelse hos generalene og kommer til å avvise USA, som er svært engasjert i at den demokratiske overgangen skal fortsette.

Av Jean-Philippe Rémy, Le Monde

Lagt ut 27. oktober 2021 kl. 11.08 – Oppdatert 29. oktober 2021 kl. 17.29.

Une photo publiée par la page Facebook officielle de la présidence égyptienne le 6 mars 2021 montre le président égyptien Abdel Fattah Al-Sissi (à gauche) et le chef du Conseil souverain du Soudan, le général le général Abdel Fattah Al-Bourhane,  lors d’une conférence de presse à Khartoum. – / AFP

Sjelden har et statskupp, som plasserte general Abdel Fattah Al-Bourhane i spissen for landet vært, så varslet og forventet som det som ble utført av militæret i Sudan mandag 25. oktober. Og de som håpet å motsette seg det, med USA i spissen, klarte ikke å gjøre det. Selvfølgelig er den sudanesiske situasjonen kompleks. Teknisk sett styrte general Al-Bourhane landet allerede før kuppet, men i en situasjon med tvungen maktdeling, og innenfor rammen av institusjoner knyttet til en overgangstidsplan, noe som betydde at han potensielt skulle ha sluttet, – fra 17. november, – til fordel for en sivil leder.

Verken hæren, eller dens allierte inne i landet, eller noen av dens eksterne allierte, med Egypt i spissen, hadde bestemt seg for denne overdragelsen halvveis i overgangsperioden (som skal avsluttes i 2023 med valg), fordi det ville bety å tape evt. sjansen til å forbli ved makten. De går derfor for å utfordre USA, som er for overgangen, og for å stille spørsmål ved maktbalansen og alliansene på Afrikas Horn der ytre påvirkninger en mange.

Spillet som for tiden spilles i denne delen av verden involverer både amerikanske ambisjoner om å motarbeide Kina, Russlands ambisjoner om å utvide sitt innflytelsesområde, samt målene til Gulf-landene, Tyrkia og andre mindre synlige aktører, for hvem det økende kaoset gir gunstige muligheter. Etiopia, som allerede er i krig, søker febrilsk støtte utenfra, spesielt i Tyrkia. Den skjøre somaliske makten er på randen av kollaps. Bare Sudan hadde blitt sett på som et stabilt område under utvikling og et utstillingsvindu for demokratiets dyder i nesten to år, i den grad at det hadde fått enestående betydning på internasjonale radarer. Fra nå av begynner en ny fase, på bakgrunn av at kampene for innflytelse går foran folkenes ambisjoner.

«Normalisering» av forholdet til Israel

Siden en ikke-voldelig folkelig bevegelse i 2019 hadde lyktes med å knekke den tidligere diktatoren Omar Al-Bashir etter tretti år med islamsk-militært styre, har landet blitt styrt av overgangsmyndigheter. Et utøvende organ, Suverenitetsrådet, hvor både sivile og soldater satt til mandag morgen, hadde som oppgave å lede nasjonen frem til valget, samtidig som den lot den administreres, dag for dag, av en regjering som sies å være av teknokrater.

Det var med denne styringsformen at Sudan nettopp hadde gjenvunnet sin plass på den internasjonale scenen, etter tiår med isolasjon. I denne sammenhengen hadde han signert, i januar 2021, de såkalte «Abraham»-avtalene for en tilnærming til Israel og fått løftet om økonomisk bistand fra USA, noen uker etter at Khartoum ble trukket fra den amerikanske listen av stater som blir anklaget for finansiere terrorisme. Det var allerede general Al-Bourhane som hadde tatt det første offisielle skrittet, da han kunngjorde i februar 2020 i Kampala, Uganda, «normaliseringen» av forholdet til den Israel. Planen var altså geopolitisk, og favoriserte planene til Washington, en alliert av Israel.

Når han nå har kommandoen over landet alene, gjentok generalen tirsdag sin støtte til denne normaliseringen, og ser ut til å sende en indirekte melding til USA. Men ved å arrestere nesten alle regjeringsmedlemmene på mandag – med statsminister Abdallah Hamdok som den første – og dermed kutte av den demokratiske overgangen, endrer det hele retningen. Tirsdag kveld ble Mr. Hamdok hentet hjem, i en falsk løslatelse da han fortsatt ikke var fri til å bevege seg.

Triumf for den egyptiske viljen

Med makten nå konsentrert i hendene på én, general Al-Bourhane, er det ikke en innvielse, men en trussel om implosjon som dukker opp. Med ordene til en regional observatør, er mandagens putsch «bare semifinalen. Det vi må vente på nå er finalen.» Dette betyr en forutsigbar konfrontasjon mellom ambisjonene til generalene som står bak Abdel Fattah Al-Bourhane og Mohammed Hamdan Daglo, kjent som «Hemetti», sjef for Rapid Support Forces, spesielt mot en bakgrunn av divergerende tilnærminger til spørsmålet om Etiopia.

Dette statskuppet ser først ut til å være en triumf for egyptiske interesser. Dro ikke general Abdel Fattah Al-Bourhane til Kairo for å rapportere der om planene hans til president Abdel Fattah Al-Sisi – eller tok ordrene hans der – rett før overgangsmyndighetene ble styrtet, slik som samstemte regionale og internasjonale kilder bekrefter? I flere måneder, ifølge mange observatører i regionen, ønsket Egypt, støttet av Gulf-landene, å se at det sivile eventyret under overgangen ble avsluttet med en overtakelse av hæren. Med fare for å konfrontere USA og, i mindre grad, europeerne.

Noen anticolumbiske[ii] kommentarer

For alle som kjenner litt til den internasjonale situasjonen og historien til Sudan og den politiske situasjonen der gjennom den siste tiden, er det klart at kuppet er en del av et pågående opprør mot USA sin innflytelse i regionen. Under den forrige diktatoren, Omar al-Bashir, som styrte i 30 år hadde USA liten innflytelse. USA brukte sanksjoner istedenfor støtte til landet da. Dette endret seg fra 2017 og det som har skjedd etterpå har tatt preg av det. USA har rykket frem sine posisjoner i landet. Det viser seg blant annet ved at den sivile leder i overgangsperioden, Abdalla Hamdok, har fått inn Det internasjonale pengefondet som har krevd sin «reformer» for å gi lån. Disse reformene går alltid ut på statlige innsparinger og mest mulig privatisering.

En nøkkelformulering for å forstå at USA var i ferd med å befeste sin posisjon i landet var «Bare Sudan hadde blitt sett på som et stabilt område under utvikling og et utstillingsvindu for demokratiets dyder i nesten to år, i den grad at det hadde fått enestående betydning på internasjonale radarer.» Dette er en del av USA-imperialismens reklame for sin inngripen i andre land og for deres humanitære invasjoner, som på Haiti. Klassekampens journalist har gått på limpinnen og kaller dette for at «Sudanerne klarte å skape et sivilt samfunnsalternativ …». Nei, det var USA som var ferd med feste sitt grep om landet, med de fryktelige konsekvenser det alltid får.

Det som skjer i Sudan, er et utslag av det samme som skjer i store deler av dette området nå. Egypt hevder sin uavhengighet av USA, i Etiopia kan det se ut som Tigray-styrkene kan kaste fredsprisvinner Abyi[iii]. Han har vært USAs mann. Det var derfor USA sin vasallstat Norge ga ham Nobels fredspris. Men USA har her satset på to hester og har åpnet forbindelser til Tigraystyrkene også. Abyi kan ha blitt for plagsom da han meldte Etiopia på Kinas silkebelte opplegg og åpnet for at landet har større handel med Kina enn med USA. I Jemen går det heller ikke USAs vei. Vi ser altså konturene av den geopolitiske kontinentalforskyvning som nå skjer ved at den ledende columbiske staten USA, får stadig større problemer med å holde oppe makten sin. Dette er en følge av Kinas enorme vekst og økende anseelse i alle de såkalte «utviklingsland», og mange andre, blant annet fordi de hevder prinsippet om ikke å blande seg i andre staters styre og stell som et hovedprinsipp for sin utenrikspolitikk og handel. Og det er gledelig og peker frem mot en fredeligere og bedre verden.

Oversettelse, understreking og kommentarer av Terje Valen, mandag 8. november 2021.

[i] Amal A. Wahab (ANALYSE), Sudanere klarte å skape et sivilt samfunnsalternativ, men ble ofre for skittent spill –  Erkefiender gikk sammen, Klassekampen, lørdag 30. oktober 2021, sidene 32-33.

[ii] Se for eksempel https://www.tvalen.no/2021/06/23/slutten-pa-den-columbiske-epoken/

[iii] https://no.wikipedia.org/wiki/Abiy_Ahmed

Reklame for USAs NGO-imperialisme

Når du har lest artiklene om NGOenes arbeid på Haiti, så vet du hva realiteten er. NGOene utgjør det siste, mest utspekulerte trekket i USA-imperialismens og columbismens herjinger i andre land. Men reklamen er like fin som den er løgnaktig, eller i det minste villedende fordi en velger ut noen få eksempler, som kanskje er ok, men som likevel bidrar til det som står nederst i den rapporten dere nå skal se

https://www.usglc.org/wp-content/themes/usglc/assets/images/map/Global-Impact-Project-Report-Final.pdf

Terje Valen, 7.11.2021.

Haiti som NGOane sin republikk

Etter eit par procolumbiske og villeiande artiklar i Klassekampen om Haiti for kort tid sidan har et tatt på meg å drive litt anticolumbisk folkeopplysning. Her er tredje innlegget i dette høvet.

NGOar (Non Governmental Organisations) er organisasjonar som formelt sett ikkje er statlege. I røynda er dei no finansiert og dirigert av statar og dei rikaste finansfolka i verda. USA og deira finansoligarkar kontrollerer flest NGOar.

For dei som vil vite korleis verda fungerer i dag er boka Washington Bullets – A History of the CIA, Coups and Assassinations frå 2020 av Vijayd Prashad viktig. Han følgjer opp slike tidlegare bøker som Free World Colossus frå 1962 av David Horowitz (utgjeven på norsk av Pax i 1964 og 65) og 1965 med tittel USA og den tredje verden, søkelys på amerikansk utenrikspolitikk bind 1 og 2) og War Without End – America Planning for the Next Vietnams frå 1972 og fleire bøker av William Blum, der den siste var America’s Deadliest Export – Democracy – The Truth About US Foreign Policy and Everything Else frå 2014.

Eg omsette her eit avsnitt frå Prashad si bok, sidene 132-135, med overskrifta Republic of the NGOs.

Det er fleire NGOar i Haiti per hovud enn nokon anna stad i verda. Men det er det mange andre stader og. IMF (Det internasjonale pengefondet) forlangar at regjeringar må kutte i budsjetta sine gjennom program for strukturendring og det tener til å krympe staten. I staden for den svekka staten kjem mengder av NGOar, mange av dem for å gi tenester som ein gong var vedtatt i grunnlova at den demokratiske staten skulle gjeva; eller det var i det minste det dei håpa på. Med den svekka staten, og med NGOane over alt, hadde regjeringa mindre grunnlag for støtte frå folket enn før. Andre maktkjelder begynte å tre fram. Desse maktkjeldene hadde ikkje noko formelt ansvar i noko demokratisk prosess; dei skal ofte berre stå til rekneskap for dei som finansierer dei, og i dei viktige sakene viser det seg at er dette er regjeringar i USA og EU. Dagsetelen for land som Haiti blir ikkje sett opp av regjeringa der. Den har berre att oppgåva å halde oppe sikkerheita i landet. Dei som set opp dagsetelen er dei internasjonale institusjonane som IMF og regjeringar i USA og Frankrike, men også av FN. Dei set opp vilkåra for det haitiske folket. Med andre ord dei er herskarane på Haiti.

Haiti hadde aldri ein sjanse. Landet var handsame som ein ståande trussel sidan revolusjonen i 1804. Demokrati vart aldri tillate. Den franske regjeringa tok 22 milliardar dollar frå Haiti på grunn av revolusjonen. Det USA-støtta diktaturet til Duvalier-familien, som varte i tretti år, saug landet tørt. Francois Duvaliers sine paramilitære grupper – Tonton Macoutes – opplært av USA sine militære som var stasjonert i landet – drap over 50 000 menneske i denne perioden og spreidde sine antikommunistiske og anti-folkelege ideologiar i samfunnet gjennom frykt og løgner.

Masseoppstandar kasta Duvalier-regimet i 1986. Det nye landet gjekk inn i den demokratiske fasen sin med eit besøk til IMF, som – saman med utanriksdepartementet i USA – «rådde til» ein tvungen politikk for liberalisering av handelen. Det var ingen som ettergav den skammelege gjelda som var tatt opp av den tidlegare diktatoriske regjeringa, utan mandat frå folket.

Det var ei rørsle kjend som floden (lavalas), leia av den tidlegare presten, Jean-Bertrand Aristide, som hadde kasta Duvalierane. I det første valet sitt var det pengar utanfrå som finansierte valkampen til høgrekandidaten, Marc Bazin, som hadde hatt sete i Duvalier sitt kabinett og vore tilsett ved Verdsbanken. Likevel vann Aristides over Bazin. Før Aristides kunne bli tilsett i stillinga blei det gjort eit kupp av eit råskinn blant Duvalier sine folk. Ei stor folkeleg mobilisering gjorde at dette ikkje vart varig. Men etter åtte månader som president blei Aristides fjerna av Raol Cédras. Hans gangsterorganisasjon  FRAPH,  som var finansiert av CIA, gjekk til åtak på Aristides støttespelarar. Cédras var finansiert av  International Republican Institute med base i Washington. Valden frå Cédras si regjering var verre en den som Duvalier hadde utført. Denne valden øydela det nye radikale samfunnet som blei skapt av Lavalas.

Likevel gjorde presset nedanfrå at Aristides kom tilbake i 1994. Då blei han tvinga til å signere ein avtale kalla Governor’s Island Accord som tillèt internasjonale institusjonar å drive Haiti og tillèt NGOar full opning i eit land der dei demokratiske institusjonane var blitt systematisk underminert. Då han fekk makta tilbake i 1994 var det under dei mest gagnlege vilkåra som var sett fast av Clinton i Det kvite huset og Wall Street. Dei ville at Haiti skulle bli ein maquiladora – eit skattefritt område som skulle tene dei multinasjonale korporasjonane. Fordi Haiti ikkje klarte å betale avdrag på gjelda si i 1998 gjekk dei til det internasjonale pengefondet (IMF) som kravde innsparingspolitikk. Aristides klarte ikkje å møte krava til IMF og det fekk IMF til å fryse fond som skulle til regjeringa. NGOane fekk ikkje nokon frys, så pengar flaut inn til dei. USA sitt Agency for International Development (USAID), som blei skapt i 1961, er finansiert av den amerikanske regjeringa og finansiere – i sin tur – NGOar. Grupper som blei finansiert av USAID opplevde stadig auke i budsjetta sine etter 1998 (i 1995 tvinga Kongressen i USA USAID til å stanse finansiering av regjeringa i Haiti og bestemde at dei berre skulle finansiere NGOar). I 1995 fortalde Clinton sin viseutanriksminister til Senatet i USA at «sjølv etter vi gjekk ut i februar 1996» – han viste då til ein planlagt uttrekking av amerikanske militære styrker – «vil vi fortsette å ha makta ved hjelp av USAID og den private sektor». USAID finansierte tusenvis av NGOar, som fremma USAID sin agenda i landet. USAID arbeidde for å omdanne jordbruket på Haiti til ein eksport retta dyrking, dei jobba for å hindre lover om minimumsløn (som då Aristides prøvde å få opp minimumsløna frå 33 cent per time til 50 cent per time), og dei arbeidde for å få inn mathjelp som dumpa «fri» ris som blei dyrka av amerikanske bønder (og kjøpt av fonds frå USAID) og øydela Haiti sin eigen risproduksjon. USAID støtta private skular og undergrov offentlege skular og program for å lære vaksne  å lese og skrive. Dei avskaffa importtoll på mat slik at kyllingfarmar i USA kunne dumpe dei delane av kyllingen som dei ikkje ville ha på Haiti og dermed øydela dei Haiti sin eigen fjørfeproduksjon.

I 2009, under eit umåteleg folkeleg press, vedtok regjeringa i Haiti ein lov som heva minimumsløna frå 24 cent i timen til 61 cent i timen. Med den nye løna ville arbeidarane på Haiti få 5 dollar dagen, mindre enn dei 12 dollar som ein familie på fire treng for å leve på Haiti. Amerikanske tekstilfabrikkar som opererer på Haiti klaga til den amerikanske ambassaden på Haiti og dei dreiv vellukka lobbyverksemd for å få omgjord auken. Nestkommanderande ved ambassaden sa at den nye minimumsløna «ikkje tok dei økonomiske realitetane med i rekninga». Derfor heva regjeringa på Haiti, takka vere den amerikanske ambassaden, berre minimumsløna med 7 cent per time og tillét slik føretak slik som Fruit of the Loom, Hanes og Levi Strauss å hauste massive profittar.

Aristides blei kast ved eit kupp i 1991. Attendekomsten i 1994 var ein tom tilbakekomst – avtalen han var blitt tvinga til å godta – førte til at han berre kunne sjå på at NGOane uthola landet hans sine demokratiske moglegheiter. Likevel vann Aristides valet i  2000. Han kom tilbake med friske steg og forlanga at Frankrike skulle betale tilbake til Haiti dei 21 milliardar dollar som dei hadde kravd frå Haiti for at Haiti i 1804 hadde avskaffa slaveriet gjennom si uavhengigheit. På bakken var det klart at ytre høgre grupper sine drap på Fanmi Lavals støttespelarar hadde utanlandsk støtte og enno klarare at dette var ein metode for å undergrave Aristides totalt. Han blei kasta under eit andre kupp i 2004, då han blei – med hans eigne ord – kidnappa. Det var ikkje lenger berre Aristides som blei kidnappa, men også staten Haiti. Den finst ikkje lenger. Den er no ein NGOrepublikk, slik det er med mange andre nasjonar der dei demokratiske institusjonane har blitt kasta. Desse representerer ein tredje slags kupp – etter kupp med tanks og bankar, har vi no kupp frå NGOar.

Omsett av Terje Valen, laurdag 6. november 2021.

Kampar for å komme ut or columbismen sitt famntak – meir om Haiti som eksempel

Denne teksten er blitt til fordi Klassekampen nett har hatt to artiklar som handsamar Haiti si historie og noverande situasjon ut frå eit pro-columbisk perspektiv, altså sett frå dei columbiske okkupantane si side og ikkje ut frå det anti-columbiske perspektivet til innbyggarane i landet.

Innleiing

Heilt frå starten har dei ikkje-columbiske folka kjempa mot columbismen og for å sleppe ut av den columbiske sfæren.[i]

Dei første som braut ut av det columbiske systemet var dei svarte slavane på Haiti. Alle dei 8 millionane som budde på øya som spaniarane kalla Hispania opphavleg vart drepne av Columbus og broren i løpet av ein generasjon frå 1493 og utetter. Men i 1891 kasta slavane ut franskmennene og oppretta den første frie ikkje-columbiske staten. Seinare sendte Napoleon franske (og polske) troppar for å ta øya tilbake og dei såg ut til å klare det gjennom ein nådelaus drapspolitikk, men dei tidlegare slavane klarte til slutt å slå også desse. Men så slutta USA England, Canada og Frankrike seg saman og gjennom militære intervensjonar og støtte til innlandske rikfolk, militære og dødsskvadronar klarte ein kvit elite etter kvart å ta tilbake makta og slik redda dei Haiti for columbismen[ii] med fryktelege følgjer for folket der.

Frå eit intervju i Monthly Review med anti-columbisk perspektiv – kort om tidleg historie i den columbiske epoken

Dette har fortsett heilt fram til i dag. I siste nummer av Monthly Review intervjuar Camilla Valle Margaret Prescod og Pierre Labosiere om utviklinga på Haiti under tittelen The Long Haitian Revolution. Her gjennomgår dei Haiti si columbiske historie heilt fram til i dag.[iii]

Dei som blir intervjua seier at revolusjonen til dei svarte slavane på Haiti førte til at dette blei det første landet i verda som braut ut or det columbiske kvelegrepet så tidleg som i 1791 og oppretta sin eigen uavhengige stat, Haiti, den 1.1. 1804.

Min kommentar er at dette skjedde mens Norge framleis var ein provins under Danmark før vi blei gitt til svenskekongen i 1814.

Det frie Haiti såg det som si oppgåve å kjempe mot slaveri over alt og vere ein fristad for rømte slavar. Sjølv om columbiarane kom att, har dette vore ein enorm inspirasjon for alle land som har vore og er undertrykte, røva og utbytta av det columbisk-imperialistiske systemet.

Min kommentar er at det difor har vore ekstra viktig for columbiarane å statuere eit eksempel her.

Frankrike, England, Spania og seinare USA, der slaveriet framleis var i gang, ville øydelegge dette eksempelet på fridom eg vellukka revolusjon. Vi veit jo at slaveriet i USA var ein  av dei heilt grunnleggande føresetnadene for utviklinga av industrikapitalismen i England, med bomull frå USA og spinning og veving, først med vassdrivne fabrikkar og daudeleg barnearbeid i Lancashire i England, og etter kvart meir og meir med dampkraft i Manchester og andre stader.[iv] Og sidan det har folket i Haiti vore fanga i denne kampen.

Nyare historie

I 1915 kom eit vendepunkt då regjeringa i USA invaderte Haiti. Jord blei tatt frå innbyggarane og gitt til utanlandske føretak, helst amerikanske. Det kom til eit massivt opprør og amerikanske marinesoldatar kom inn og kjempa for at dei rike i Haiti og deira utanlandske allierte skulle kunne «bygge opp att» landet og hindre at folkerørsla tok makta. Sidan då har folket på Haiti kjempa mot den amerikanske makta. Etter kvart blei Francois «Papa Doc» Duvalier og sonen hans Jean-Claude dei mest brutale uttrykka for klassekampen mot folket for å halde oppe det gamle columbiske systemet.

I 1986 gjorde folket opprør att og kasta Duvalier, men USA har sidan jobba for å få tilbake dei reaksjonære styrkane som blei bygga opp under han og faren hans. Dei klarte å få på plass ei regjering som var dominert av desse styrkane, men i 1990 valde folket Jean-Bertrand Aristide, ein lokal prest som leia den nye fridomsrørsla. Han var den første demokratisk valde presidenten på Haiti og klarte berre å halde seg ved makta i sju månader.

Den 30. september 1991 organiserte USA eit kupp som blei utført av ei militære styrkane på Haiti. Meir enn fem tusen menneske vart massakrerte. Det var massiv motstand i folket og mykje internasjonal solidaritet og Aristides klarte å komme tilbake to år seinare for å fullføre sin valperiode. René følgde opp lina hans som neste valde president i 1996. Aristides klarte å få i gang store demokratiske reformar og velferdsreformar i si tid. Mellom anna gav han hæren sitt hovudkvarteret til Haiti si kvinneforeining. René følgde opp dette. Folket på Haiti klarte også å utarbeide ein ny grunnlov som førte vidare Aristides sin demokratiske line og var basert på folkeleg medverknad. Han vart vedtatt med overveldande fleirtal.

Programmet til Aristides og lavalas og kva dei fekk til

Det kan vere verd å høyre kva dei seier om kva som gjorde Aristides og hans følgjarar så farlege for USA, Frankrike og Canada at dei måtte okkupere landet i 2004. Dei som blir intervjua seier følgande om dette:

Intervjuaren seier først at ho veit at Aristides gjekk inn for at Haiti skulle vere eit uavhengig land og at han prioriterte matsikkerheit, helse, utdanning, jordbruk, kulturkooperativ, høgare minimumsløner og tilbakebetaling frå Frankrike, demokrati i landet og at dei skulle vere uavhengige frå utanlandske organisasjonar og så bortetter. Så vil ho ha detaljar om dette. Dei som blir intervjua svarer at rørsla til Aristides og  hans følgjarar som vart kalla lavalas gjekk mot det allmenne synet på Haiti. Dei publiserte ei bok der dei sa at Haiti var eit rikt land med mange ressursar. Dei gjorde verkeleg folket på Haiti klar over at dei var eit stolt folk som hadde kjempa mot utbytting og visste kvifor landet hadde hamna der det no var. Dei hadde også eit program som dei kalla « å investere i folket. Det viste alle ressursane landet hadde og korleis dei kunne bli brukt for utvikling av landet for å betre livsforholda slik at folk kunne ha eit godt liv som tente dei som menneskelege individ, med ære.

President Aristides og hans regjering la ned mykje arbeid for å skape eit likeverdig rettssystem. Han avvikla militæret i 1995 (det blei først mobilisert att av Moïse) og det var ikkje nokon liten sak. Militærvesenet på Haiti tok vanlegvis 40 prosent av det nasjonale budsjettet. Det blei skapt av USA etter invasjonen i 1915 for å krige mot folket. Det sto for statskupp, undertrykking, tortur og massakrar. Aristides oppretta i staden ein sivil politistyrke og investerte 40 prosent i sosialsektoren og den lokale økonomien. Han omorganiserte det bynadskompleksetkomplekset som var Haiti sin kopi av Pentagon og gav bygnaden til kvinnerørsla. Dei organiserte eit departement for å ta opp problem som dei fleste kvinnene på Haiti har.

Han investerte i skular, sjukehus, lokal matproduksjon og liknande og la opp til ein politikk som skulle forme om samfunnet på Haiti slik at folket hadde fordel av det. Og folket på Haiti engasjerte seg verkeleg. For første gong slutta folk frå Haiti å flytte til utlandet og dei kom tilbake for å investere i landet. Heilt sidan USA sin okkupasjon i 1915 har haitiarar flykta på grunn av krigen både USA og det haitiske militæret førte mot folket. Folk hadde flykta til Cuba og Den dominikanske republikken og til andre øyer. Aristides og lavalas-rørsla skapte vilkår for å bygge landet.

Ei anna viktig sak var at dei kunne feire bruk av nasjonalspråket på Haiti, som var kreolsk, som mest alle i landet snakka. Det var likevel fransk som var det offisielle språket sjølv om berre 10 til 15 prosent av folket snakka det. Aristides var den første presidenten som tok eiden då han vart innsett, på kreolsk. Og då han kom til FN snakka han og kreolsk. Då måtte dei i all hast finne ein tolk.

Dessutan understreka Aristides at folket der kom frå Afrika og at dei karibiske øyene verkeleg var ein del av Afrika. Han gjekk derfor inn for samarbeid mellom Afrika, Haiti og CARICOM.[v]

Min kommentar er at når vi har høyrt dette skjønner vi sjølvsagt kvifor USA og dei andre columbiske statane måtte underminere, invadere og okkupere landet og erstatte den valde regjeringa der med ein marionett som statsleiar, dødsskvadronar, FN-styrkar og NGOar.

Etter kuppet i 2004 – marionettar, FN, NGOar[vi] og ny organisering av dødsskvadronar

I 2004 organiserte USA under George W Bush eit nytt kupp (faren hadde organisert det i 1991) som førte til drap på nærare ti tusen menneske. Den gamle militære leiinga, som Aristides hadde avsett, blei sett inn att saman med mange leigesoldatar og drapsmenn frå Haiti, medrekna dødsskvadronen med det fine namnet Front for the Advancement and Progress of Haiti, som var lik den gamle drapsavdelinga til Duvalier, Tonton Macoutes. Fordi dei haitiske reaksjonære kreftene ikkje var sterke nok blei det sendt inn spesialstyrkar frå USA, Frankrike og Canada som fjerna Aristides frå makta og kidnappa han. Men folket på Haiti godtok aldri denne situasjonen og har fortsett å kjempe vidare for fridom til denne dag.

Dødsskvadronane vart organisert på ny under leiing under den illgjetne drapsmannen, Jimmy (Barbecue) Cherizier. Av dei columbiske okkupantane, kjernelanda USA, Frankrike, Canada og deira hjelparar i FN og NGOane har dei blitt kalla bandar, men alle på Haiti veit kva dei i røynda er. Dei er dødsskvadronar betalt av regjeringa. Cherizier organiserte ein føderasjon av dei såkalla gjengane og dødsskvadronar, G9 familien med allierte. Denne føderasjonen blei organisert av regjeringa på Haiti og får betalt millionar av dollar under dekke av såkalla nedrusting. Sjølv  generalsekretæren ved  paven sitt kontor, Antonio Guterres, roste Cherisier for dette viktige arbeidet. Men dei blei organisert for å gi dei pengar og meir ammunisjon slik at dei kunne drepe folk, skape ein terrorkampanje over heile Haiti og har drive med desse massakrane heilt fram til i dag.

Min kommentar her er at det er mange som deltar i denne desinformasjonen, ein av dei er journalisten Milo Milfort som har fått ein pris frå FN for «opplysningsarbeidet» sitt. Han fekk det for ein artikkel som roser at føretak frå okkupantstaten USA har fått profittmoglegheiter på Haiti ut frå miljøperspektivet med produksjon av solenergi.[vii] Det var han som skreiv ein e-post til Klassekampen og som journalist Roya Shahibzadeh brukte for i avisa den 26. oktober. Det var hennar andre innslag om Haiti. Ho førte desinformasjonen rett ut til lesarane i Norge. Slik er det når ein ikkje har eit anticolumbisk perspektiv og manglar kunnskap. For «venstresida si avis» er det sjølvsagt ein skam. Så tilbake til intervjuet.

Rolla til FN og NGOane

Etter 2004 har Haiti vore under okkupasjon av USA, Frankrike og Canada, alle sentrale columbiske aktørar. Først brukte dei FN som eit dekke for å få folk til å godta det og få folk i verda til å synes vel om det. FNstyrkar har verkeleg utført oppdraget frå USA. Dei har massakrert folk i fattige naboskap og samfunn over heile Haiti fordi folk har fortsett å demonstrere mot det rote utbyttingssystemet, og kravd sine demokratiske rettar, og at personar som dei har vald skal tilbake i leiing. Massakrane fortsett framleis. I augneblikket kan eg hugse minst fire slike  massakrar. No er det eigentleg ikkje lenger FN-troppar eller politiet som står i spissen for dette, men dødsskvadronane til marionettane som blir styrt av dei columbiske kjernelanda, USA, Frankrike og Canada. Dette blir presentert for omverda som gjengkrigar, men alle på Haiti veit at det ikkje er tilfelle.

Gjennom mange år har Frankrike og andre kravd Haiti for store summar. Frankrike var først med å krevje 21,7 milliardar dollar for å dei skulle godkjenne Haiti som ein fri stat. Så heilt frå starten var landet tungt tynga av gjeld. Dette har fortsett. I 2003 hadde president Aristide kravd at Frankrike gav opp kravet sitt og i staden betalte tilbake pengar. Det var ein viktig grunn til at Frankrike deltok i kuppet i 2004. Det var også slik at då USA invaderte landet i 1915 kravde dei og at Haiti dekte kostnadene som USA hadde hatt under okkupasjonen og betalingane for dette fortsette til 1947. Dette har vore med på å halde Haiti i konstant fattigdom.

Haiti har også vore ramma av store naturkatastrofar. For å «bøte på» alt dette har dei columbiske kjernelanda invitert inn mengder med NGOar som Redd Barna og andre. Som «humanitære» organ for okkupasjonen av landet har desse har så å seie overtatt heile den økonomiske styringa av landet på vegne av dei columbiske kjernelanda gjennom det som blir kalla NGOs industrielle kompleks. Det har ikkje vore til nokon nytte for folket der. Pengane som blir samla inn over alt i verda kjem dei ikkje mykje til gode. Folka frå NGOane har heilt andre livsvilkår enn dei «innfødte». Dei har høge løner, flotte hus og køyrer rundt i dyre bilar.

Etter jordskjelvet i 2010 fekk NGOane ein flaum av pengar frå heile verda til hjelpearbeid. Kva skjedde med desse pengane? Folket på Haiti seier at det er eit god spørsmål. Til dømes fekk Raude Krossen ein halv milliard dollar og alt dei gjorde var å bygge seks hus. Desse NGOane møter regelmessig i USA sin ambassade og samarbeider med dei om okkupasjonen.

Ein avsluttande kommentar

Dette, og mykje meir er utførleg handsama i intervjuet eg har tatt det frå.

Min kommentar er at alle slike forsøk på å komme ut av famntaket til columbiarane har blitt møtt slik, med dei smartaste, mest brutale og mordariske middel frå columbiarane. Frå den heimlege debatten i dei siste åra er vi mest kjend med Venezuela og Syria om har klart det som folket på Haiti og Aristides ikkje klarte. Alle som kjenner alle desse historiene veit kva som er sant og kva som ikkje er det som den columbiske verdspressa og andre media gir oss om Venezuela, Syria og andre.

Den columbiske pressa er eit krigsvåpen for den columbiske orden. Det er ille å sjå at også Klassekampen, nett når eg skriv dette (25.10.2021), har eit slikt procolumbisk perspektiv på situasjonen i Haiti. Journalist Roya Shahibzadeh har gått rett på den columbiske historia med gjengane og nemner ikkje med eit ord at landet er okkupert av USA med hjelp Frankrike, England og Canada pluss heimlege reaksjonære militære og dødsskvadronar. Ho følgjer det også opp med å ta historia frå ein som har fått ein pris frå ein av dei som no praksis står for «humaniseringa» av dei columbiske maktene, USA, Frankrike og Canada sin okkupasjon og opning av Hatiti for amerikanske føretak. Nett som våre NGOar står for det same i Idlib i Syria. Dei har blitt eit system for «humanitær» imperialisme og columbisme med eit menneskeleg andlet, slik det meste av hjelpa til dei undertrykte landa har vore heile tida.

I staden for å gi oss litt tekst som set sakene i det rette historiske perspektiv, med USA i columbiske rolle i sentrum, gir avisa i den første artikkelen oss eit bilete på 35 gangar 25 centimeter av ein motorsyklist som køyrer gjennom ei gate der det brenn, med ein tekst som ikkje nemner USA si rolle med eit ord og som viser at journalisten ikkje veit kva dei såkalla «bandane» er heller. I den andre artikkelen får vi og gedigen columbisk desinformasjon med eit bilete på 15 gangar 25 cm som blikk fang, med ein i realiteten fullstendig meiningslaus tekst om at haitiarane har mist tilliten til myndigheitene på grunn av usikkerheit og aukande kriminalitet, og ikkje på grunn av styret til marionettane for dei columbiske okkupantane og deira NGOar og dødsskvadronar. Det gjer det heilt umogeleg å forstå kva som skjer i landet. Og slik er det over alt der ein ikkje har det anticolumbiske perspektivet og den kunnskapen som trengs. Her det haitiske kriminelle som får skulda for kor ille det er på Haiti og ikkje okkupanten. Som sagt, for ei skam.

Eg har gått litt inn på Haiti si historie fordi han seier mykje om situasjonen for alle land som kjemper mot den USA-leia columbismen i det, som Cuba, Venezuela, Syria, Russland, Iran, Kina, Nord-Korea for å nemne nokre som faktisk har klart det Haiti har blitt frårøva. Derfor høyrer vi ikkje noko særleg om dei gruelege overgrepa som skjer der dei columbiske maktene rår. Og medan vi anten ikkje får høyre noko eller skjønmalte framstillingar av dei landa columbiarane okkuperer eller dominerer får vi ei enorm og stadig gjentatt svartmaling av land og personar der dei columbiske maktene har blitt  kasta ut.

Terje Valen, søndag 31. oktober 2021.

[i] https://www.tvalen.no/2021/09/23/eit-anticolumbisk-blikk-pa-historia/

[ii] Sjå   https://no.wikipedia.org/wiki/Den_haitiske_revolusjon

og https://fr.wikipedia.org/wiki/R%C3%A9volution_ha%C3%AFtienne   

[iii]  https://monthlyreview.org/2021/10/01/the-long-haitian-revolution/       

[iv]  https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Tankar%20ved%20lesing%20av%20Terje%20Tvedts%20verdshistorie.htm   

[v] https://caricom.org/our-community/who-we-are/

[vi] https://snl.no/NGO_-_ikke-statlig_organisasjon Opplysningane her er villeiande. I dag er dei fleste større NGOane tett knytt opp mot staten og utfører dei forskjellige statane og det USAdominerte FN sin politikk. Terje Tvedt har skrive godt om dette i Det internasjonale grennombruddet, 2018.

[vii] https://www.un.org/ohrlls/news/milo-milfort

Kampar for å komme ut or columbismen sitt famntak – Haiti som eksempel og Klassekampens skam

Heilt frå starten har dei ikkje-columbiske folka kjempa mot columbismen og for å sleppe ut av den columbiske sfæren.

Dei første som braut ut av det columbiske systemet var dei svarte slavane på Haiti. Alle dei 8 millionane som budde på øya som spaniarane kalla Hispania opphavleg vart drepne av Columbus og broren i løpet av ein generasjon frå 1493 og utetter. Men i 1891 kasta slavane ut franskmennene og oppretta den første frie ikkje-columbiske staten. Seinare sendte Napoleon franske (og polske) troppar for å ta øya tilbake og dei såg ut til å klare det gjennom ein nådelaus drapspolitikk, men dei tidlegare slavane klarte til slutt å slå også desse. Men så slutta USA England, Canada og Frankrike seg saman og gjennom militære intervensjonar og støtte til innlandske rikfolk, militære og dødsskvadronar klarte ein kvit elite etter kvart å ta tilbake makta og slik redda dei Haiti for columbismen[i] med fryktelege følgjer for folket der.

Dette har fortsett heilt fram til i dag. I siste nummer av Monthly Review intervjuar Camilla Valle Margaret Prescod og Pierre Labosiere om utviklinga på Haiti under tittelen The Long Haitian Revolution. Her gjennomgår dei Haiti si columbiske historie heilt fram til i dag.[ii]

Eg kan ikkje gå gjennom alt her, men nokre kommentarar, særleg om den nyaste historia er på sin plass. Revolusjonen til dei svarte slavane på Haiti førte til at dette blei det første landet i verda som braut ut or det columbiske kvelegrepet så tidleg som i 1791 og oppretta sin eigen uavhengige stat, Haiti, den 1.1. 1804, mens Norge framleis var ein provins under Danmark før vi blei gitt til svenskekongen i 1814. Det frie Haiti såg det som si oppgåve å kjempe mot slaveri over alt og vere ein fristad for rømte slavar. Sjølv om columbiarane kom att, har dette vore ein enorm inspirasjon for alle land som har vore og er undertrykte, røva og utbytta av det columbisk-imperialistiske systemet. Difor har det vore ekstra viktig for columbiarane å statuere eit eksempel her.

Frankrike, England, Spania og seinare USA, der slaveriet framleis var i gang, ville øydelegge dette eksempelet på fridom eg vellukka revolusjon. Vi veit jo at slaveriet i USA var ein  av dei heilt grunnleggande føresetnadene for utviklinga av industrikapitalismen i England, med bomull frå USA og spinning og veving, først med vassdrivne fabrikkar og daudeleg barnearbeid i Lancashire i England, og etter kvart meir og meir med dampkraft i Manchester og andre stader.[iii] Og sidan det har folket i Haiti vore fanga i denne kampen.

I 1915 kom eit vendepunkt då regjeringa i USA invaderte Haiti. Jord blei tatt frå innbyggarane og gitt til utanlandske føretak, helst amerikanske. Det kom til eit massivt opprør og amerikanske marinesoldatar kom inn og kjempa for at dei rike i Haiti og deira utanlandske allierte skulle kunne «bygge opp att» landet og hindre at folkerørsla tok makta. Sidan då har folket på Haiti kjempa mot den amerikanske makta. Etter kvart blei Francois «Papa Doc» Duvalier og sonen hans Jean-Claude dei mest brutale uttrykka for klassekampen mot folket for å halde oppe det gamle columbiske systemet.

I 1986 gjorde folket opprør att og kasta Duvalier, men USA har sidan jobba for å få tilbake dei reaksjonære styrkane som blei bygga opp under han og faren hans. Dei klarte å få på plass ei regjering som var dominert av desse styrkane, men i 1990 valde folket Jean-Bertrand Aristide, ein lokal prest som leia den nye fridomsrørsla. Han var den første demokratisk valde presidenten på Haiti og klarte berre å halde seg ved makta i sju månader. Den 30. september 1991 organiserte USA eit kupp som blei utført av ei militære styrkane på Haiti. Meir enn fem tusen menneske vart massakrerte. Det var massiv motstand i folket og mykje internasjonal solidaritet og Aristides klarte å komme tilbake to år seinare for å fullføre sin valperiode. René følgde opp lina hans som neste valde president i 1996. Aristide klarte å få i gang store demokratiske reformar og velferdsreformar i si tid. Mellom anna gav han hovudkvarteret til dei amerikanske inntrengarane til Haiti si kvinneforeining. René følgde opp dette. Folket på Haiti klarte også å utarbeide ein ny grunnlov som førte vidare Aristides sin demokratiske line og var basert på folkeleg medverknad. Han vart vedtatt med overveldande fleirtal.

Men USA fortsette å underminere den demokratiske prosessen. I 2004 organiserte USA under George W Bush eit nytt kupp (faren hadde organisert det i 1991) som førte til drap på nærare ti tusen menneske. Den gamle militære leiinga som Aristides hadde avsett blei sett inn att saman med mange leigesoldatar og drapsmenn frå Haiti, medrekna dødsskvadronen med det fine namnet Front for the Advancement and Progress of Haiti, som var lik den gamle drapsavdelinga til Duvalier, Tonton Macoutes. Fordi dei haitiske reaksjonære kreftene ikkje var sterke nok blei det sendt inn spesialstyrkar frå USA, Frankrike og Canada som fjerna Aristides frå makta og kidnappa han. Men folket på Haiti godtok aldri denne situasjonen og har fortsett å kjempe vidare for fridom til denne dag.

Etter 2004 har Haiti vore under okkupasjon av USA, Frankrike og Canada, alle sentrale columbiske aktørar. Først brukte dei FN som eit dekke for å få folk til å godta det og få folk i verda til å synes vel om det. FNstyrkar har verkeleg utført oppdraget frå USA. Dei har massakrert folk i fattige naboskap og samfunn over heile Haiti fordi folk har fortsett å demonstrere mot det rote utbyttingssystemet, og kravd sine demokratiske rettar, og at personar som dei har vald skal tilbake i leiing. Massakrane fortsett framleis. No er det eigentleg ikkje lengre FN som står i spissen for dette, men dei columbiske kjernelanda med allierte og dødsavdelingane. Dette blir presentert for omverda som gjengkrigar, men alle på Haiti veit at det ikkje er tilfelle.

Gjennom mange år har Frankrike og andre kravd Haiti for store summar. Frankrike var først med å krevje 21,7 milliardar dollar for å dei skulle godkjenne Haiti som ein fri stat. Så heilt frå starten var landet tungt tynga av gjeld. Dette har fortsett. I 2003 hadde president Aristide kravd at Frankrike gav opp kravet sitt og i staden betalte tilbake pengar. Det var ein viktig grunn til at Frankrike deltok i kuppet i 2004. Det var også slik at då USA invaderte landet i 1915 kravde dei og at Haiti dekte kostnadene som USA hadde hatt under okkupasjonen og betalingane for dette fortsette til 1947.

Haiti har også vore ramma av store naturkatastrofar. For å «bøte på» alt dette har dei columbiske kjernelanda invitert inn mengder med NGOar som Redd Barna og andre. Desse har så å seie overtatt heile den økonomiske styringa av landet på vegne av dei columbiske kjernelanda gjennom det som blir kalla NGOs industrielle kompleks. Det har ikkje vore til nokon nytte for folket der. Pengane som blir samla inn over alt i verda kjem dei ikkje mykje til gode. Folka frå NGOane har heilt andre livsvilkår enn dei «innfødte». Dei har høge løner, flotte hus og køyrer rundt i dyre bilar.

Etter jordskjelvet i 2010 fekk NGOane ein flaum av pengar frå heile verda til hjelpearbeid. Kva skjedde med desse pengane? Folket på Haiti seier at det er eit god spørsmål. Til dømes fekk Raude Krossen ein halv milliard dollar og alt dei gjorde var å bygge seks hus. Desse NGOane møter regelmessig i USA sin ambassade og samarbeider med dei om okkupasjonen.

Dette, og mykje meir er utførleg handsama i intervjuet eg har tatt det frå.

Alle slike forsøk på å komme ut av famntaket til columbiarane har blitt møtt slik, med dei smartaste, mest brutale og mordariske middel frå columbiarane. Frå den heimlege debatten i dei siste åra er vi mest kjend med Venezuela og Syria om har klart det som folket på Haiti og Aristides ikkje klarte. Alle som kjenner alle desse historiene veit kva som er sant og kva som ikkje er det som den columbiske verdspressa og andre media gir oss om Venezuela, Syria og andre.

Den columbiske pressa er eit krigsvåpen for den columbiske orden. Det er ille å sjå at også Klassekampen, nett når eg skriv dette (25.10.2021), har eit slikt procolumbisk perspektiv på situasjonen i Haiti. Journalist Roya Shahibzadeh har gått rett på den columbiske historia med gjengane og nemner ikkje med eit ord at landet er okkupert av USA med hjelp Frankrike, England og Canada pluss heimlege reaksjonære militære og dødsskvadronar.

I staden for å gi oss litt tekst som set sakene i det rette historiske perspektiv, med USA i columbiske rolle i sentrum, gir avisa oss eit bilete på 35 gangar 25 centimeter av ein motorsyklist som køyrer gjennom ei gate der det brenn, med ein tekst som ikkje nemner USA si rolle med eit ord og som viser at journalisten ikkje veit kva dei såkalla «bandane» er heller. Det gjer det heilt umogeleg å forstå kva som skjer i landet. Og slik er det over alt der ein ikkje har det anticolumbiske perspektivet og den kunnskapen som trengs.

Eg har gått litt inn på Haiti si historie fordi han seier mykje om situasjonen for alle land som kjemper mot den USA-leia columbismen i det, som Cuba, Venezuela, Syria, Russland, Iran, Kina, Nord-Korea for å nemne nokre som faktisk har klart det Haiti ikkje klarte. Derfor høyrer vi ikkje noko særleg om dei gruelege overgrepa som skjer der dei columbiske maktene rår. Og vi får ei enorm svartmaling av land og personar der dei columbiske maktene har blitt  kasta ut.

Terje Valen, tirsdag 26. oktober 2021.

[i] En virkelig kortversjon i den norske wikipedia https://nn.wikipedia.org/wiki/Den_haitiske_revolusjonen og en ganske grundig versjon i den franske wikipedia https://fr.wikipedia.org/wiki/R%C3%A9volution_ha%C3%AFtienne

[ii] https://monthlyreview.org/2021/10/01/the-long-haitian-revolution/

[iii] https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Tankar%20ved%20lesing%20av%20Terje%20Tvedts%20verdshistorie.htm

USAs dødelige økonomiske krig

Monthly Review

September 2021 (Volume 73, Number 4)

by The Editors

(Sep 01, 2021)

I juli 2021 brøt populære protester ut på Cuba for første gang på en generasjon, med en hendelse som hadde preg av Washington over det hele (Helen Yaffe, «Hva skjer egentlig på Cuba?» Novara Media, 20. juli 2021). Den umiddelbare bakgrunnen for disse protestene var USAs innstramming av den sekstiår lange embargoen midt i COVID-19-krisen, ved hjelp av Donald Trump-administrasjonens innføring av 243 ekstra økonomiske sanksjoner mot Cuba, deretter videreført av Joe Bidens administrasjon.

Den siste innstrammingen av den økonomiske blokaden på Cuba, pluss de lignende økonomiske sanksjonene rettet mot Venezuela, som resulterer i titusenvis av dødsfall der, kan bare forstås i sammenheng med den nye epoken med økonomisk krigføring, som USA har sluppet løs på målrettede land. For litt over et og et halvt tiår siden, i 2004, lanserte Washington en helt ny strategi for finanskrig, med opprettelsen innen det amerikanske finansdepartementet av Office of Terrorism and Financial Intelligence, sammen med Office of Intelligence and Analysis – the første etterretningskontor i verden som var tildelt en finansavdeling.

Disse nye organisasjonene i det amerikanske finansdepartementet skulle være hovedkvarter for en storslått strategi som utnyttet Washingtons økonomiske innflytelse, basert på den amerikanske dollarens rolle som den hegemoniske valutavalutaen, for å kutte den økonomiske sirkulasjonen til målrettede stater. Mer enn 60 prosent av alle globale valutareserver er denominert i amerikanske dollar, som også spiller en overveiende rolle i internasjonale valutatransaksjoner. Som en del av sin «regelbaserte internasjonale orden» har dette har gjort det mulig for USA å lskape et tvangsmessig globalt rammeverk som utvider amerikansk finansjurisdiksjon til alle land, økonomiske enheter og personer, på et hvilket som helst punkt, som er engasjert i amerikanske dollar-transaksjoner hvor som helst i verden.

Nærmere bestemt har Washington pålagt strenge regler for overholdelse av amerikanske standarder til alle verdens banker. De har gitt seg selv retten til å utpeke ethvert land, enhver økonomisk enhet eller person i verden som en «terrorist»-organisasjon eller individ, eller som medskyldig i terrorisme. Seksjon 311 i U.S. Patriot Act, vedtatt av den amerikanske kongressen, gir finansdepartementet i USA myndighet til å utpeke enhver bank over hele verden som en «dårlig bank», underlagt amerikanske økonomiske og juridiske sanksjoner.

Siden 2016 har Global Magnitsky Act autorisert Washington til å sanksjonere alle individer i ethvert land i verden som den fastslår bryter med menneskerettighetene, og til å fryse deres aktiva. Det amerikanske finansdepartementet har fått full tilgang til SWIFT-systemet (Society for Worldwide Interbank Financial Transactions) som muliggjør internasjonale transaksjoner i amerikanske dollar, og dermed gjort mulig amerikansk overvåking av de fleste internasjonale dollarbørser. Ledelsen har utstedt nær hundre ordrer (executive orders) for å gjøre forskjellige land til mål for økonomiske sanksjoner. Som et resultat av dette har USA satt i verk flere økonomiske sanksjoner ved flere anledninger enn alle andre land i verden til sammen (Jesse Van Genugten, «Conscribing the Global Banking Sector», Berkeley Business Law Journal, 2019, 156).

Som en del av sin imperiestrategi har det amerikanske finansdepartementet for tiden utpekt rundt førti land/regioner der de viktigste nasjonalstatlige mål for angrep befinner seg. Disse er inkludert i finansdepartementets sanksjonsprogrammer og dets liste over land som på forskjellige måter har motstått seg eller unnlatt å overholde amerikansk makt. Det amerikanske finansdepartementets liste over spesielt utpekte statsborgere og blokkerte personer, som er mer enn 1500 sider lang, inkluderer alle de økonomiske enhetene og personene knyttet til målrettede land som Washington har uthevet for behandling med røde bokstaver.

Denne listen inneholder nå omtrent 6300 offisielle mål, der listen fra 2018 har fått tillegg som er åtte ganger så mange som listen fra 2002 («Oppdatering ved årsslutt for sanksjoner i 2019», Gibson Dunn, 23. januar 2020; Lauren Smith, «USAs pålagte økonomiske sanksjoner, ”MR Essays, 10. mars 2020). I henhold til dette systemet er alle finansinstitusjoner i verden nå tvunget til å følge restriksjonene som finansdepartementet i Washington har innført eller bli klassifisert som medskyldige til hvitvasking av penger og terrorhandlinger, og kraftig bøtelagt (eller utpekt som mål) av USA.

I praksis betyr dette at verdens største finansinstitusjoner, som banker og forsikringsselskaper, nå er tvunget til å overvåke sine egne transaksjoner og verdens finansielle system daglig for å beskytte sine aktiva mot amerikanske sanksjoner. Derfor har nesten alle de store bankene blitt tvunget til å støtte Washingtons finanskrig mot de land som er pekt ut som mål. På denne måten har Cubas turistindustri, tilgang til valuta og muligheten til å kjøpe sprøyter under en pandemi, nå i stor grad blitt stengt.

Venezuela er i mellomtiden avskåret fra rederiene som er nødvendige for å flytte oljen, på grunn av de amerikanske økonomiske sanksjonene som ble pålagt både rederiene selv og forsikringsselskapene som forsikrer lasten. Det er umulig for dem å motta nødvendig teknologi, tjenester og varer for å opprettholde oljeproduksjonen, samtidig som de blir fratatt den viktigste maten og medisinsk importen til befolkningen.

Lignende begrensninger i økonomisk sirkulasjon opplever alle de andre landene USA utpeker som mål. Det er mange eksempler på amerikansk omdanning av finans til våpen i denne nye formen for beleiringskrigføring rettet mot forskjellige nasjoner i det globale sør. Rundt 2006 møtte USAs finanssekretær for Office of Terrorism and Financial Intelligence, Stuart Levey, hundrevis av ganger med banktjenestemenn over hele verden for å få hele det globale banksystemet til å isolere Iran og andre land som er erklært lovløse av USA.

Som Juan C. Zarate, tidligere viseminister i finansdepartementets kontor for terrorisme og finansiell etterretning, og en av hovedarkitektene for det nye systemet for finansiell krigføring, forklarer i sin bok Treasury’s War: The Unleashing of a New Era of Financial Warfare i 2013. «En serie betegnelser ble skapt for å bygges opp som et finansielt crescendo, og skape et internasjonalt finansielt miljø som for sin egen skyld ville avvise risikoen ved å gjøre forretninger med Iran [eller en annen» useriøs stat «]. Amerikanske ordrer ville identifisere og ut peke finansiering som støttet terror som mål … som ville bli matchet av betegnelser i FN. Deretter ble Irans banker blottstilt og målrettet – én om gangen” (303).

7. september 2006, kuttet den amerikanske statskassen den iranske banken Saderat fra det internasjonale finanssystemet. Dagen etter ble banken offisielt utpekt som en terrorfinansieringsinstitusjon under presidentens kjennelse nummer 13224. I 2019 toppet den amerikanske finanskrigen mot Iran seg med det amerikanske finansdepartementets betegnelse av Irans sentralbank, Bank Markazi, som en terrorfinansieringsorganisasjon («Amerikanske sanksjoner Irans sentralbank,» Iran Primer, United States Institute of Peace, 20. september 2019; Zarate, Treasury’s War, 303, 332).

Allerede i 2005 hadde finansdepartementet utpekt Banco Delta Asia, en liten bank i Macau (Kina), som en «dårlig bank» i sitt forsøk på å isolere Nord-Korea økonomisk og kommersielt, og sette i gang et elektrisk støt i banksamfunnet internasjonalt og spesielt true kinesiske banker. Umiddelbart ble Banco Delta Asia omgjort til en finansiell paria. Nord-koreanske kontoer ble stengt over hele Asia. Alle andre banker over hele verden begynte å omstrukturere økonomien for å sikre overholdelse av amerikanske direktiver.

CIA-direktør Michael Hayden kalte handlingen «en presisjonsstyrt ammunisjon fra det tjueførste århundre», og spredte frykt gjennom det globale finanssystemet (Zarate, Treasury’s War, 244). I de senere årene har finansdepartementet, justisdepartementet og andre amerikanske reguleringsbyråer bøtelagt slike sentrale vestlige finansfirmaer som BNP Paribus, HSBC, Credit Suisse, Barclays, Standard Chartered og andre med 11 milliarder dollar i avsluttende klage- eller forliksavtaler for ikke fullt ut overholder amerikanske regler med hensyn til amerikanske utpekte mål (Elizabeth Rosenberg et al., «The New Tools of Economic Warfare», Center for New American Security, 2016, 11).

I 2017 påla Washington den kinesiske telekomprodusenten ZTE en straff på 1,19 milliarder dollar for å unngå amerikanske sanksjoner mot Iran og Nord-Korea, noe som fikk aksjene til å stupe (Alex Capri, «Why US Sanctions Are So Lethal», Diplomat, 23. februar 2018).

Direkte og gjennom sine allierte har USA fortsatt å konfiskere og fryse milliarder – i noen tilfeller titalls milliarder – dollar i aktiva fra målrettede land, inkludert Iran, Libya og Venezuela. Dette inkluderer USAs beslag av det venezuelanske oljedistribusjonsselskapet CITGO i USA og (med støtte fra Storbritannia) de venezuelanske gullreservene i London.

I april 2019 sanksjonerte det amerikanske finansdepartementet Sentralbanken i Venezuela, Banco Central de Venezuela, og plasserte den på listen over spesialdesignede statsborgere og blokkerte personer, og begrunnet dette på grunnlag av Banco Central de Venezuelas støtte til Venezuelas valgte regjering under Nicolás Maduro, som Washington har uttalt å være «illegitim» («Treasury Sanctions Central Bank of Venezuela and Director of the Central Bank of Venezuela,» US Department of Treasury, 17. april 2021).

Ifølge Ashi Moshiri, Chevrons tidligere toppsjef i Venezuela, «sier denne sanksjonen: «Du tar kontakt med den venezuelanske sentralbanken, vi [USAs finansdepartement] kommer etter deg'» («New U.S. Sanctions on Venezuela til Choke Off (strupe) Government Finances,” New York Times, 17. april 2019).

Zarate advarer på de avsluttende sidene av Treasury’s War om at etter hvert som amerikansk økonomisk dominans forsvinner, vil dollarhegemoniet synke. På et tidspunkt i fremtiden kan andre makter, særlig Kina, bli tvunget til å svare på samme måte og skape en finansiell verdenskrig. Likevel er det klart at det nåværende todelte økonomiske krigsregimet i Washington er fast bestemt på å fortsette å bruke dette våpenet fullt ut i et desperat forsøk på å opprettholde det amerikanske imperiet. I prosessen blir verdens befolkning holdt som gisler, med hundrevis av millioner som daglig lider under den amerikanske finansmaktens arroganse.

Oversatt av Terje Valen, onsdag 20. oktober 2021.

Om menneskeretter – uighurenes og andres

USA skal  nå opprette et «tribunal» som skal vise at uighurene blir herset med og det muligens foregår folkemord på dem fra den kinesiske staten. Men jeg mener at det burde bli opprettet et tribunal som undersøker den fryktelige diskrimineringen av etterkommerne av slavene i USA.

Kehinde Andrews skriver i boka The New Age of Empire – How Racism and Colonialism Still Rule the World (2021). «Ved å gjøre krisen på grunn av narkotiske stoffer på 1980-tallet i til et rasespørsmål, gikk regjeringen løs på svarte samfunn, oversvømte naboskap med politi og fengslet et uhørt stort antall hovedsakelig afrikansk-amerikanere for ikke-voldelige narkotikaforbrytelser. Dette var et felles konservativ-liberalt prosjekt …». «I løpet av de siste førti årene har fengselsbefolkningen i USA svulmet opp med 500 prosent, nesten bare ved å fengsle hovedsakelig afrikansk-amerikanere for ikkevoldelige narkotikaforbrytelser». «… med massefengslingen og den utrolige grad av statlig vold mot svarte menn … er det antatt at det, på grunn av dette, finnes 1,5 million færre svarte menn i USA enn der skulle ha vært.» Det var under Clinton-administrasjonen (1994) at den beryktete kriminal-loven som akselererte denne utviklingen, ble vedtatt.[i]

Den siste grundige oversikten over folk som ble drept i Stalin-epoken finnes nå i J. Arch Getty og Oleg. V. Naumov The Road to Terror – Stalin and the Self-Destruction of the Bolsheviks, 1932-1939, 1999.[ii] Når de regner inn alle registrerte døde kommer de til 2 millioner. Dette er ille og det er naturlig at det kritiseres og for så vidt fordømmes. Men vi har altså et system i USA som sannsynligvis har drept 1,5 millioner svarte i løpet av en generasjon. Dette systemet er fremdeles i funksjon og dreper rundt 50 000 svarte menn hvert år.

Det skulle ha vært nedsatt en internasjonal gruppe som undersøkte det folkemordaktige amerikanske systemet som ser ut til å ha tatt livet av 1,5 millioner fargete menn. Denne gruppen skulle også ha undersøkt de drapene som USA (med allierte) sin økonomiske krigføring (sanksjonene osv.) påfører folkene i verden som er utsatt for disse. En kunne ha begynt med drapet på de 500 000 irakiske barna og fulgt opp med en undersøkelse av overdødelighet på grunn av sanksjoner, i alle land som hadde blitt utsatt for det og er utsatt for det nå. Så kunne de tatt for seg hvordan det USA-ledete økonomiske systemet i verden tar livet av 9 millioner mennesker årlig og det dør et barn ca. hvert 10. sekund på grunn av mangel på mat og vann.

Men det fantastiske er at det settes i gang debattserier og skrives talløse avisartikler og bøker om det som skjedde for mer enn 80 år siden i Sovjet-Unionen, og at myndighetene i USA organiserer en gruppe som skal undersøke menneskerettighetsbrudd i Kina, mens det som har skjedd i løpet den siste generasjonen i USA, og som fortsatt pågår, nesten ikke får noen oppmerksomhet og i hvert fall ikke blir allment fordømt.

Terje Valen, fredag 15. oktober 2021.

[i] Nevnte bok, side xv.

[ii] Side 591-592.