Åtaka på Cyril Ramaphosa

Den 16. august hadde Klassekampen plutseleg ein to siders artikkel av tidlegare leiar av Rødt i Oslo, Andreas Liebe Delset, med skarp kritikk av president Cyril Ramaphosa i Sør-Afrika. Ramaphosa har nok mange svin på skogen som det heiter, han har svinga seg opp i overklassen og har mykje av ansvaret for den harde utbytting av arbeidarane i landet. Men kvifor kjem denne kritikken frå den tidlegare Rødt-leiaren no? Det er trass alt ti år sidan massakren i Marikana som er hovudinnhaldet i artikkelen, og dei andre kritiske momenta som blei nemnd har vore vel kjend lenge for dei som kjenner historia. Dessutan får ikkje forfattaren med seg den siste utviklinga i Sør-Afrika der det i sommar har vore reist mistillit mot Ramaphosa i nasjonalforsamlinga, utan at det har blitt fleirtal for det.

Grunnen til at det kjem kritikk mot Ramphosa i huvudstraumspressa er ikkje tilfeldig. Han har stilt seg nøytral i konflikten mellom Ukraina og Russland, nekta å vere med på sanksjonar og leia arbeidet med sterkare økonomisk samarbeid med Russland og med fleire land i Afrika. Dessutan er han ein av dei skarpaste kritikarane av USA si rolle Ukraina.  Han har også ei leiande rolle i Southern African Development Community (SADC) der 16 statar: Angola, Botswana, Comoros, Den Democratiske Republikken Congo, eSwatini, Lesotho, Madagaskar, Malawi, Mauritius, Mozambique, Namibia, Seychelles, South Africa, United Republic of Tanzania, Zambia and Zimbabwe, er medlemmer. Dei jobbar for tettare samarbeid mellom desse statane for å styrke sjølvråderetten deira og betre folka sin liv i landa. Organisasjonen hadde nett sitt førtiandre toppmøte i Kinshasa i Den demokratiske republikken Congo.

Alt dette er mot USA sin interesser i Afrika og internasjonalt. Som Ramaphosa seier har dei vore utsett for press frå USA for å vere med på sanksjonane mot Russland. Men det, meiner Ramaphosa, er ikkje i Sør-Afrikas interesse. Ein av leiarane i opposisjonen mot Ramaphosa er John Steenhuisen som leier partiet Den demokratiske allianse. Han jobbar for at Sør-Afrika skal støtte Ukraina i konflikten med Russland, noko han er blitt sterkt kritisert for av mange. Han har også gått i spissen for mistillitsforslaga mot Ramaphosa. Så dette dreier eigentleg om å få til et regimeskifte for å få lagd om heile Sør-Afrika sin utanrikspolitikk og for å få landet til å støtte USA/Zelenski i konflikten med Russland.

Dette er grunnen til aksjonane mot Ramaphosa nå, ikkje alt det andre som blir kasta opp mot han. Fordi den tidlegare Raudt-leiaren i Oslo og Klassekampen sin redaksjon ikkje har noko grep om hovudlinjene i utviklinga i verda no og ikkje har kunnskap om den internasjonale bakgrunnen for dei sakene som kjem flytande gjennom hovudstraumsmedia, er dei blitt eit haleheng til USA-imperialistane også i denne saka.

Terje Valen, torsdag 18. august 2022.

En viktig tale

Hva man ellers mener om Putin og annet i verden får vi her hans syn på forholdene i verden og hans plan for Russlands utenrikspolitikk fremover. Og vi skal vite at alle lederne i hele den alliansefrie bevegelsen leser dette med stor forståelse. Du kan skjønne mer av det dersom du leser referatet fra den alliansefrie bevegelsens møte i Beograd i fjor høst. Men befolkningen i Vesten får ikke vite slikt og blir fortalt de vanlige nykoloniale usannhetene. Derfor forstår vi heller ikke at bare rundt 40 land med under 15 % av verdens befolkning støtter «verdenssamfunnets» sanksjoner mot Russland. Og så tror mange inne i USAs vasallstater, de 14 % av verdens folk, at de som ikke hører på Putin med forståelse sitter på sannheten i disse sakene. Da overser de at de som hører på Putin er i takt med verdens land og folk som har vært og/eller er undertrykt og utbyttet av det «hvite» Vesten og dens «sannheter» i over 500 år.

Fra TASS, 16. August 2022, 14:02

Putin langer ut mot Vests «forsvinnende» hegemoni og skisserer Russlands mål

Som den russiske lederen understreket, vil Russland «ta andre skritt for å bygge en mer demokratisk verden»

Et bilde som inneholder tekst, vegg, person, innendørs

Automatisk generert beskrivelse

© Mikhail Klimentyev/Russisk presidentpresse og informasjonskontor/TASS

PATRIOT PARK /Moskva Region/, 16. /TASS/. Vestlige land klamrer seg desperat til deres «forsvinnende hegemoni», men den unipolare verdensordenen er i ferd med å bli en saga blott, sa Russlands president Vladimir Putin i sin tale til publikum på den tiende Moskva-konferansen om internasjonal sikkerhet tirsdag.

Statsoverhodet bemerket at Vesten trenger konflikter for å holde seg ved makten, noe som gjør at USA og dets allierte aktivt blander seg inn i andre lands saker, og pisker opp alle slags provokasjoner og borgerkriger. Vestens hegemoni fremmer stagnasjon for hele verden. Det er imidlertid mulig å redusere spenningen og overvinne vanlige trusler ved å styrke et system for en moderne multipolar verden. Russland vil fortsette å ta skritt for å bygge en mer demokratisk verden og forbedre de eksisterende mekanismene for internasjonal sikkerhet.

TASS satte sammen Putins viktigste uttalelser.

Om en multipolar verdensorden

Konturene av en multipolar verdensorden blir aktivt formet. «Stadig flere land og folk velger veien til fri, suveren utvikling basert på deres særtrekk, tradisjoner og verdier.»

De objektive prosessene for å forme en multipolar verden blir «motarbeidet av vestlige globalistiske eliter som har skapt kaos ved å tenne gamle og nye konflikter og sett i verk den såkalte innestengingspolitikken, som i hovedsak undergraver alle alternative utviklingsveier som bygger på nasjonal suverenitet.»

De globalistiske elitene «forsøker for enhver pris å klamre seg til et hegemoni som glir gjennom fingrene på dem, og søker å holde land og folk i grepet til den neokoloniale orden.» «Deres hegemoni fører til stagnasjon for hele verden og for hele sivilisasjonen, og det inkluderer trangsyn, utelukkings-kultur og nyliberal totalitarisme.»

Den unipolar verdensordens  æra forsvinner inn i fortiden. «Bare ved å styrke systemet til en moderne multipolar verden betydelig, er det mulig å redusere spenninger over hele verden, overvinne trusler og risiko i den militære og politiske sfæren, øke tillitsnivået mellom land og sikre deres stabile utvikling.»

På Ukraina

Vesten trenger konflikter «for å holde fast på sitt hegemoni.» «Dette er nettopp grunnen til at de planla å bruke Ukrainas folk som kanonfôr, satte i verk «anti-Russland» -prosjektet, vendte et blindt øye til spredningen av nynazistisk ideologi, til masseslaktingen av Donbass-innbyggerne, og har oversvømmet og fortsetter å oversvømme Kiev-regimet med våpen, inkludert de tunge våpnene.

Under disse forholdene bestemte Russland seg for å gjennomføre en spesiell militær operasjon i Ukraina i full overensstemmelse med FNs charter. «Målene med denne operasjonen er klart definert – det er å sikre sikkerheten til Russland og våre borgere, og å forsvare Donbass-innbyggerne fra folkemord.»

– Situasjonen i Ukraina vitner om amerikanske forsøk på å forlenge denne konflikten. Og det fungerer nøyaktig på samme måte ved å tenne et konfliktpotensial i Asia, Afrika og Latin-Amerika.

Om Wests handlinger

«USA og dets vasaller forstyrrer de suverene statene grovt. De organiserer provokasjoner, statskupp og borgerkriger. Ved hjelp av trusler, utpressing og press forsøker de å tvinge uavhengige stater til å bøye seg for sin vilje og leve i henhold til regler som er fremmede for dem. «

Vestens mål er å «holde fast på sin dominans, ved hjelp av denne modellen som gjør det mulig for dem å forsyne seg fra hele verden slik de har gjort i århundrer, og en slik modell kan bare opprettholdes med makt.»

Vesten børstet til side Russlands forslag til gjensidige sikkerhetstiltak. I mellomtiden ekspanderer NATO østover og styrker sin militære infrastruktur. «Verbalt forklares det hyklersk av nødvendigheten av å styrke sikkerheten i Europa, mens akkurat det motsatte skjer i virkeligheten.»

Aggressive militære politiske sammenslutninger, som AUKUS (Australia, Storbritannia og USA) dannes av Vesten for å «spre sitt blokksystem analogt med NATO i Europa til Asia-Stillehavsregionen».

USAs House Speaker Nancy Pelosis besøk i Taiwan var en nøye planlagt provokasjon. « Nok en gang forsøkte USA bevisst å helle olje på ilden for å destabilisere situasjonen i Asia-Stillehavsregionen. Den amerikanske ordningen med hensyn til Taiwan er ikke bare en reise av en uansvarlig politiker, men en del av en bevisst amerikansk strategi for å destabilisere og så kaos ut fra situasjonen i regionen og over hele verden, [dette viser] en motbydelig respektløshet mot andre lands suverenitet og sine egne internasjonale forpliktelser.»

Ved å handle på denne måten forsøker vestlige stater å distrahere sine borgere fra kritiske sosioøkonomiske problemer ved å flytte skylden til Russland og Kina for sine egne feil. «Det såkalte kollektive Vesten ødelegger bevisst systemet for europeisk sikkerhet.»

Om Russlands planer

Moskva og dets allierte vil fortsette å «foredle de eksisterende mekanismene for internasjonal sikkerhet sammen med sine allierte, partnere og medarbeidere og skape nye, konsekvent styrke nasjonale væpnede styrker og andre sikkerhetsstrukturer, og øke deres nivå av utstyr med moderne våpen og militært utstyr.»

Russland vil også fortsette å sikre sine nasjonale interesser så vel som beskyttelsen av sine allierte, og «ta andre skritt for å bygge en mer demokratisk verden».

Det er nødvendig å «gjenopprette folkerettens respekt og dens grunnleggende normer og prinsipper». Det er viktig å styrke FNs og andre internasjonale dialogarenaers posisjoner.

«FNs sikkerhetsråd og generalforsamlingen, slik det først ble unnfanget, skulle fungere som effektive virkemidler for å redusere internasjonal spenning og forhindre konflikter, samtidig som de arbeidet for å garantere pålitelig sikkerhet og trivsel for land og folk.»

Europa: fanget i en felle

Posted by michael roberts July 24, 2022 Posted in marxism

(Maskinoversetting korrigert av Terje Valen.)

De store økonomiene nærmer seg en lavkonjunktur, hvis de ikke allerede er der; og likevel fortsetter inflasjonsrentene å stige (foreløpig).  De siste undersøkelsene av forretningsaktivitet, kalt Purchasing Managers Indexes (PMIer), viser at både euroområdet og USA nå er i et område for lavkonjunktur (dvs. ethvert nivå under 50).  De sammensatte PMIene (som setter sammen både industri og tjenester) for de store økonomiene i juli, viser:

USA 47.5 (nedgang)

Eurozone 49.4 (nedgang)

Japan 50.6 (bremser oppgangen)

Tyskland 48.0 (nedgang)

Storbritannia 52.8 (bremser oppgangen)

Ingen bør bli overrasket over hvordan eurosonens skårer, gitt virkningen av sanksjoner mot russisk energiimport. Noe som svekker industriproduksjonen i kjernen av Europa (se nedenfor).  Tysklands industriproduksjon har minket i over tre måneder.

Det store sjokket var i USA. Den amerikanske sammensatte PMI falt også i til lavkonjunkturnivå med 47,5 i juli, ned kraftig fra 52,3 i juni og signaliserte et solid fall i produksjonen i privat sektor. Nedgangen var den sterkeste siden de første stadiene av pandemien i mai 2020, da både produsenter og tjenesteleverandører rapporterte om dempede etterspørselsforhold.  Så akkurat som vi går inn i andre halvdel av 2022, synker amerikansk forretningsaktivitet.

Og ifølge det siste anslaget om reell BNP-vekst fra Atlanta Federal Reserve Bank, BNP NOW-modellen, i de tre månedene frem til juni, fikk den amerikanske økonomien en årlig rate på -1,6 %, likt med et tilsvarende fall på -1,6 % i første kvartal.  Hvis dette anslaget bekreftes neste uke, vil det bety at USA teknisk sett var i lavkonjunktur.

Den nåværende responsen på denne påstanden er: Hvordan kan amerikansk økonomi være i lavkonjunktur eller nær den, når arbeidsledigheten er nær den laveste noe gang og lønningene fortsetter å stige?  Men dette svaret er mildt sagt tvilsomt.  For det første er det to målinger av sysselsetting for USA: lønnstallene og husholdningsundersøkelsen (en undersøkelse av husholdninger med jobber).  Sistnevnte viser for tiden det motsatte av førstnevnte, nemlig et fall i antall amerikanere på jobb. I denne husholdningsundersøkelsen krympet arbeidsstyrken, og falt fra 164.376 millioner til 164.023 millioner, og deltakelsen (de i arbeid sammenlignet med den totale befolkningen i arbeidsfør alder) falt mer enn forventet til 62,2% – graf under.

De som krever arbeidsløshetstrygd for første gang (antall personer som krever kompensasjon fordi de er ute av arbeid) er nå i en jevn økning.

Og antall nye jobber som er tilgjengelig (kalt JOLTS) har nådd toppen.

For det andre, og viktigst, er at arbeidsløsheten er en etterslepende indikator i en lavkonjunktur.  Den ledende indikatoren er bevegelsen i bedriftens fortjeneste og forretningsinvesteringer, etterfulgt av produksjon og deretter arbeidsledighet.  Sysselsettingen kommer sist fordi den bare stiger helt til selskaper slutter å ta på seg mer arbeidskraft og begynner å redusere arbeidsstyrken.  Og de gjør dette bare når lønnsomhet og produksjon begynner å falle bort.  Og etter å ha nådd alle tiders topp, har fortjenestemarginene begynt å falle.

Under COVID-nedgangen steg overskuddet kraftig sammenliknet med lønningene og fungerte som drivkraft og skapte større stigning i inflasjonen.  Nå begynner det å endre seg etter hvert som overskuddet presses av stigende komponentkostnader og svekket etterspørsel.

Men det er i Europa at bevisene for en direkte nedgang er mest overbevisende.  Og det er ikke bare dataene om økonomisk vekst som støtter det.  I tillegg står Europa overfor et stort press på energiproduksjon og import, da sanksjonene som anvendes på russisk gass- og oljeimport ikke vil bli tilstrekkelig kompensert av import fra andre steder.

Mange tyske produsenter advarer om at de må stenge produksjonen helt hvis energiinngangene tørker opp. Petr Cingr, administrerende direktør i Tysklands største ammoniakkproduserende selskap, og en nøkkelleverandør av gjødsel og drivstoff til dieselmotorer, advarte om de ødeleggende konsekvensene av en slutt på russiske gassforsyninger.  «Vi må stoppe [produksjonen] umiddelbart,» sa han, «fra 100 til null.»  Ifølge UBS-analytikere vil ingen gass til vinteren resultere i en «dyp nedgangskonjunktur» med en BNP-sammentrekning på 6 prosent innen utgangen av neste år.  Tysklands Bundesbank har advart om at virkningene på globale leverandørkjeder av enhver russisk stenging vil øke den opprinnelige sjokkeffekten med to og en halv ganger.  ThyssenKrupp, Tysklands største stålprodusent, har sagt at uten naturgass for å drive ovnene kan «nedstengninger og tekniske skader på våre anlegg ikke utelukkes».

Og det er verre.  Inflasjonen øker fortsatt i de fleste europeiske økonomier.  Så den europeiske sentralbanken (ESB) har besluttet at den må handle for å øke renten kraftig.  Den presset opp styringsrenten med 50 milliarder i forrige uke, mer enn ventet, og tok renten inn i positivt territorium for første gang på et tiår.  Dagene med «kvantitative lettelser» er erstattet av «kvantitativ innstramming».

Men dette trekket kommer på det verste tidspunktet for land som Italia som er svært avhengig av russisk energi.  I forrige uke ble den tidligere teknokraten, den italienske statsministeren Mario Draghi, tvunget til å gå av da flere partier i koalisjonsregjeringen trakk sin støtte; noen fordi de motsatte seg hans støtte til militær hjelp til Ukraina; og noen fordi de så sin sjanse til å vinne et valg. Italia har en svært høy offentlig gjeldsgrad i forhold til BNP.

Frem til nå har rentekostnadene ved å betjene gjelden vært lave fordi rentene har blitt holdt lave av ESB, som også har gitt milliarder av kreditt til eurosonens regjeringer.  Men nå øker rentene, og investorene i italienske statsobligasjoner har blitt bekymret for at Italia (spesielt når en er uten en levedyktig regjering) kan finne det vanskelig å betjene denne gjelden.  Så avkastningen på de italienske 10-årige obligasjonene steg til over 3,5%.  Den italienske regjeringens fall truer også fordelingen av milliarder av euro fra EUs covid-tildelingsfond, som angivelig skal til Italia neste år for å øke den økonomiske veksten.

Så Europas økonomi går ned akkurat som ESB øker rentene for å kontrollere inflasjonen.  Som jeg har forklart i tidligere innlegg, vil det ikke fungere å øke rentene for å kontrollere stigende inflasjon forårsaket av svakt tilbud og svak produktivitet, og med Ukraina-krigen, bortsett fra å provosere frem en nedgang.

ESB har nå tydd til et desperat tiltak for å innføre et overføringsbeskyttelsesinstrument (TPI), en ny form for kreditt som vil bli levert ut til regjeringer som Italia hvis obligasjonsprisene kollapser.  Dette kan imidlertid aldri brukes fordi det vil bety at ESB vil gi åpen finansiering av Italias finansutgifter, noe som sannsynligvis vil være i strid med alle «Maastricht» -reglene for eurosonen.

ECB er fanget i det en analytiker kalte et «marerittscenario».  Nestlederen for den Brussel-baserte økonomiske tenketanken Bruegel, Maria Demertzis, sa: «Risikoen foran oss er at på grunn av energikrisen kan euroområdet ende opp i lavkonjunktur, samtidig som ESB må fortsette å øke rentene hvis inflasjonen ikke kommer ned.»  Krishna Guha, leder for politikk og sentralbankstrategi i den amerikanske investeringsbanken Evercore, sa: «Kombinasjonen av et bryggende gigantisk stagflasjonssjokk fra bruken av russisk naturgass som et våpen og en politisk krise i Italia er omtrent så nær en perfekt storm som man kan forestille seg for ESB.»

USA har hatt minst 314 masseskytinger så langt i 2022. Her er hele listen

Maskinoversettelse fra Yahoo!news korrigert av Terje Valen

Shayanne Gal, Madison Hall og Taylor Ardrey

5. juli 2022, kl. 16.30

En båre er sett etter en masseskyting på Highland Park fjerde juli parade i sentrum av Highland Park, Ill.

En båre er observert etter en masseskyting på Highland Park fjerde juli parade i sentrum av Highland Park, Ill. AP Photo / Nam Y. Huh

  • Våpenvoldsarkivet har telt minst 314 masseskytinger i USA så langt i 2022.
  • Over 22.000 mennesker har omkommet på grunn av våpenvold totalt i 2022, ifølge Arkivet.
  • En ekspert sier til Insider at det er vanskelig å forutsi om dette året blir dødeligere enn i fjor.

USA er en uheldig ettersleper.

Mens folk over hele landet ber om våpenreform – og familier av ofre for våpenvold vitnet for Kongressen i forrige måned om strammere våpenkontrolllovgivning – fortsetter masseskytingene å skje, og i et frenetisk tempo.

En drøy uke etter at president Joe Biden undertegnet en topartisansk våpenreformlov , ble seks mennesker drept og mer enn 30 andre skadet etter en masseskyting under en parade på US Independence Day i Highland Park i Illinois mandag. Myndighetene pågrep en 22 år gammel mann, som ble navngitt som en person av interesse i forbindelse med hendelsen, etter en to timer lang jakt.

Det var 13 masseskytinger den første helgen i juni, mindre enn to uker etter at en skytter drepte 19 elever og to lærere på en barneskole i Uvalde, Texas, som markerte den dødeligste skoleskytingen siden Sandy Hook Elementary School i 2012.

Gun Violence Archive, en ideell organisasjon som sporer skyting i USA, har registrert minst 314 masseskytinger i 2022 så langt. Våpenvold totalt har drept minst 22.000 mennesker i USA i år så langt, ifølge arkivets opptegnelser.

USA har langt flere slappe våpenlover og lite restriktiv politikk sammenlignet med andre land – den føderale retten til å eie et skytevåpen er til og med bakt inn i grunnloven via det andre tillegget. Våpenlover og forskrifter varierer også fra stat til stat. Noen stater har mer restriktive lover, mens noen tillater at folk eier mange flere våpen til beskyttelse og jakt.

«I et land som vårt… har vi mange våpen, sier R. Thurman Barnes, assisterende direktør for Rutgers Universitys New Jersey Gun Violence Research Center og fakultet ved Rutgers School of Public Health, til Insider. «Og når du har så mange våpen som vi har –  vi har flere våpen enn mennesker – vil du ha mer våpenvold i alle dens former.»

Som et resultat har skytevåpen blitt en av de ledende dødsårsakene for amerikanere i alle aldre, og ifølge Giffords Law Center er de også den ledende dødsårsaken for barn under 18 år.

Ulike kilder har forskjellige på definisjonen av en masseskyting, men Gun Violence Archive og Congressional Research Service definerer det som en hendelse der fire eller flere personer ble skutt, uten å telle skytteren som et offer.

Denne tabellen inneholder navn, steder og skadeinformasjon fra hver masseskyting Våpenvoldsarkivet har registrert i USA så langt i 2022:

Du kan se en rapport om enhver skyteepisode ved å gå til listen på Gun Violence Archives nettsted.

Masseskytinger i USA i 2022

Våpenvoldsarkivet definerer masseskytinger som «fire eller flere personer skutt og / eller drept i en enkelt hendelse, samtidig som generell tid / sted ikke inkludert skytteren.» En tabell over hver masseskyting i USA i 2022. Side 1 av 32  Tabell med 5 kolonner og 313 rader. Viser rad 1 til 10.
Til høyre er antall drepte og sårete.
   
Jan 1 Columbia, Missouri 0 4 122 S 9th St
Jan 1 Philadelphia, Pennsylvania 1 4 1600 block of Cecil B Moore Ave
Jan 1 Kenosha, Wisconsin 1 3 1708 52nd St
Jan 1 Peoria, Illinois 2 2 2000 block of SW Adams St
Jan 1 Dillon, South Carolina 0 5 3261 Hwy 9
Jan 1 South Bend, Indiana 0 4 1500 block of S Miami St
Jan 1 Denver, Colorado 2 2 1919 Blake St
Jan 2 Corsicana, Texas 2 2 1100 block of S 29th St
Jan 2 San Antonio, Texas 2 2 427 Montrose
Jan 4 Jackson, Mississippi 1 3 3207 W Capitol St

Note: Data as of July 5, 2022.

Source: Gun Violence Archive

Historisk sett har masseskytinger en tendens til å skje i siste halvdel av året.

Se tabell i den originale artikkelen.

Det har vært litt færre masseskytinger så langt i 2022 enn i 2021.

Se tabell i den originale artikkelen.

I 2021 registrerte Gun Violence Archive 692 masseskytinger og fant ut at våpenvold totalt drepte 45 010 mennesker.

Barnes fortalte Insider at det er vanskelig å vite om det blir flere masseskytinger i 2022 sammenlignet med i fjor.

– Jeg tror det vi kan si er det tallet vi lander på i år, nok ikke kommer langt unna der vi har vært året før. Vi er i juni. Vi er over 220 masseskytinger, sa Barnes. «Det er min bønn at vi ikke når 600 pluss som vi hadde året før.»

Fra YAHOO!News

Noen harde tanker om post Ukraina

19. juni 2022 av Graham E. Fuller (grahamefuller.com) tidligere nestleder i National Intelligence Council i CIA med ansvar for globale etterretningsestimater.

18. juni 2022

(Korrigert maskinoversetting av Terje Valen.)

Krigen i Ukraina har holdt på lenge nok nå til å avsløre visse klare baner. For det første to grunnleggende realiteter:

  1. Putin skal dømmes for å ha startet denne krigen, og det samme gjelder praktisk talt enhver leder som starter enhver krig.  Putin kan betegnes som en krigsforbryter – i godt selskap med George W. Bush som har drept langt større antall enn Putin.
  2. En sekundær fordømmelse tilhører USA (NATO) for bevisst å provosere en krig med Russland ved uforsonlig å føre frem sin fiendtlige militære organisasjon, til tross for Moskvas gjentatte varsler om å krysse røde linjer, helt opp til Russlands porter.  Denne krigen behøvde ikke å ha skjedd om den ukrainske nøytraliteten, á la Finland og Østerrike, hadde blitt akseptert. I stedet har Washington oppfordret til klart russisk nederlag.

Når krigen nærmer seg slutten, hvor vil ting gå?

I motsetning til Washingtons triumfalistiske uttalelser vinner Russland krigen, Ukraina har tapt krigen.  Enhver langvarig skade på Russland er åpen for debatt.

Amerikanske sanksjoner mot Russland har vist seg å være langt mer ødeleggende for Europa enn til Russland. Verdensøkonomien har blitt svekket,  og mange utviklingsland står overfor alvorlig matmangel og risiko for utbredt sult.

Det er allerede dype sprekker i den europeiske fasaden av såkalt «NATO-enhet». Vest-Europa vil i økende grad angre dagen da de blindt fulgte den amerikanske Pied Piper til krig mot Russland. Faktisk er dette ikke en ukrainsk-russisk krig, men en amerikansk-russisk krig kjempet ved proxy til den siste ukrainske soldat.

I motsetning til optimistiske erklæringer kan NATO faktisk til slutt komme til å bli svekket. Vesteuropeere vil tenke lenge og hardt om visdommen og de dype kostnadene ved å provosere frem dypere langsiktige konfrontasjoner med Russland eller andre «konkurrenter» til USA.

Europa vil før eller senere gå tilbake til kjøp av billig russisk energi. Russland ligger på dørstokken og et naturlig økonomisk forhold til Russland vil følge med overveldende logikk til slutt.

Europa oppfatter allerede USA som en fallerende makt med en uberegnelig og hyklersk utenrikspolitisk «visjon» basert på det desperate behovet for å bevare «amerikansk lederskap» i verden. Amerikas villighet til å gå til krig med dette formål blir stadig farligere for andre.

Washington har også gjort det klart at Europa må gå med på en «ideologisk» kamp mot Kina i en slags prometevsk kamp for «demokrati mot autoritært styre». Men dette er ikke noe annet enn en klassisk kamp for makt over hele kloden. Og Europa har enda mindre råd til å gå blindt inn i konfrontasjon med Kina – en «trussel» som først og fremst oppfattes av Washington, men som likevel er lite overbevisende for mange europeiske stater og store deler av verden.

Kinas belte- og vei-initiativ er kanskje det mest ambisiøse økonomiske og geopolitiske prosjektet i verdenshistorien. Det forbinder allerede Kina med Europa med jernbane og over sjø. Europeisk utelukkelse fra Belt and Road-prosjektet vil koste det dyrt. Vær oppmerksom på at beltet og veien går rett gjennom Russland. Det er umulig for Europa å lukke dørene til Russland samtidig som tilgangen til dette eurasiske megaprosjektet opprettholdes. Dermed har et Europa, som oppfatter USA som allerede er i tilbakegang, liten tilskynding til å bli med i tiltak mot Kina. Slutten på Ukraina-krigen vil føre til seriøs revurdering i Europa om fordelene ved å fremme Washingtons desperate forsøk på å opprettholde sitt globale hegemoni.

Europa vil gjennomgå en økende identitetskrise for å bestemme sin fremtidige globale rolle. Vesteuropeere vil bli lei av underdanigheten under den 75 år lange amerikanske dominansen av europeisk utenrikspolitikk. Akkurat nå er NATO  europeisk utenrikspolitikk, og Europa er fortsatt uforklarlig bekymret for å hevde enhver uavhengig stemme. Hvor lenge vil dette fortsette?

Vi ser nå hvordan massive amerikanske sanksjoner mot Russland, inkludert inndragning av russiske midler i vestlige banker, får det meste av verden til å revurdere visdommen ved å stole helt på amerikanske dollar inn i fremtiden. Diversifisering av internasjonale økonomiske instrumenter ligger allerede i kortene og vil bare fortsette å svekke Washingtons en gang dominerende økonomiske posisjon og dens ensidige bruk av dollaren som et våpen.

En av de mest urovekkende trekkene ved denne usa-russiske kampen i Ukraina har vært den ytterste korrupsjonen av uavhengige medier. Faktisk har Washington vunnet informasjonen og propagandakrigen fullstendig og dirigert alle vestlige medier til å synge fra samme salmebok i karakteriseringen av Ukraina-krigen.  Vesten har aldri før vært vitne til en slik fullstendig påtvinging av et lands ideologisk drevne geopolitiske perspektiv hjemme hos seg selv. Heller ikke den russiske pressen er til å stole på. Midt i en giftig antirussisk propagandabarriere som jeg aldri har sett maken til i løpet av mine kalde krigerdager, må seriøse analytikere grave dypt i disse dager for å få en objektiv forståelse av hva som faktisk foregår i Ukraina.

Det kan være at denne amerikanske mediedominansen, som benekter nesten alle alternative stemmer, bare var noe kortvarig i anledning hendelsene i Ukraina. Men europeiske eliter kommer kanskje sakte til erkjennelsen av at de har blitt presset inn i denne posisjonen av total «enstemmighet»; sprekker begynner allerede å dukke opp i fasaden av «EU og NATO-enhet». Men den farligere logiske forbindelsen er at en ekte uavhengig fri presse i stor grad forsvinner når vi går inn i fremtidige globale kriser og faller i hendene på bedriftsdominerte medier som står nær politiske kretser som alle manipulerer fortellingen til sine egne formål, noe som nå blir styrket av elektroniske sosiale medier. Når vi beveger oss inn i en forutsigbart større og farligere ustabilitetskrise gjennom global oppvarming, med flyktningstrømmer, naturkatastrofer og sannsynlige nye pandemier, blir streng stats- og bedriftsdominans i vestlige medier svært farlig for demokratiets fremtid. Vi hører ikke lenger alternative stemmer om Ukraina i dag.

Til slutt har Russlands geopolitiske karakter sannsynligvis nå avgjørende vippet mot Eurasia. Russerne har i århundrer søkt å bli akseptert i Europa, men har konsekvent blitt holdt på avstand. Vesten vil ikke diskutere en ny strategisk og sikkerhetsarkitektur. Ukraina har rett og slett intensivert denne trenden. Russiske eliter har nå ikke lenger noe annet alternativ enn å akseptere at den økonomiske fremtiden ligger i Stillehavet der Vladivostok ligger bare en eller to timer unna med fly fra de enorme økonomiene i Beijing, Tokyo og Seoul. Kina og Russland har nå blitt presset stadig tettere sammen på en avgjørende måte, spesielt av felles interesse av å blokkere USAs frihet til ensidig militær og økonomisk intervensjon rundt om i verden. At USA kan splitte det russisk og kinesisk samarbeidet, som USA selv har skapt, er en fantasi. Russland ligger vitenskapelig langt fremme, har rikelig energi, er rik på sjeldne mineraler og metaller, mens global oppvarming vil øke landbrukspotensialet i Sibir. Kina har kapitalen, markedene og arbeidskraften for å bidra til det som blir et naturlig partnerskap over hele Eurasia.

Dessverre for Washington viser det seg at nesten hver eneste av de forventninger man har hatt til denne krigen, er feil. Vesten kan faktisk komme til å se tilbake på dette øyeblikket som det endelige argumentet mot å følge Washingtons søken etter global dominans gjennom stadig nye og farligere og skadeligere konfrontasjoner med Eurasia. Og det meste av resten av verden – Latin-Amerika, India, Midtøsten og Afrika – finner få nasjonale interesser i denne fundamentalt amerikanske krigen mot Russland.

Energi: utløser av lavkonjunktur?

Fra Michael Roberts blogg 13. juli 2022. Maskinoversetting korrigert av Terje Valen

Det er forvirring blant vanlige økonomer og beslutningstakere om de store økonomiene er på vei mot en lavkonjunktur, eller allerede er i en lavkonjunktur; eller vil unngå den helt.  Flertallets syn, i hvert fall i USA, er sistnevnte.  De med dette optimistiske synet argumenterer for at selv om inflasjonsrentene er høye, vil de begynne å falle det neste året, slik at den amerikanske sentralbanken unngår å øke styringsrentene for mye, opp til det punktet hvor den kan begrense investeringer og utgifter til forbruk.  Samtidig er den amerikanske arbeidsledigheten svært lav og «arbeidsmarkedet» fortsatt sterkt.  Et slikt scenario antyder neppe en resesjon.  Hvem har hørt om en nedgang der det er full sysselsetting?, ifølge argumentet.

På den annen side er det pessimistiske synet at de store økonomiene allerede er i en lavkonjunktur som til slutt vil bli erkjent.  Ser vi på modellene som måler ulike aspekter ved den økonomiske aktiviteten, ser det ut til at de store G7-økonomiene har nedgang i andre kvartal i år. Atlanta Fed Now-modellen setter nedgangen i USAs BNP til en årlig rate på 1,2%.

Og euroområdets ukentlige tracker antyder også sammentrekning av omtrent årlig rate på 1% der.

Er det mulig å ha en lavkonjunktur og et stramt arbeidsmarked samtidig? Amerikansk BNP falt reelt sett med -1,5 % årlig rente i første kvartal og ser ut til å gjenta det i andre kvartal.  Det er en «teknisk resesjon», som det kalles.  Men arbeidsledigheten er 3,6 %, nær rekordlave nivåer, og det har blitt skapt i gjennomsnitt 380.000 arbeidsplasser hver måned de siste fire månedene.

De ekstremt godt betalte økonomene i investeringsbanken, Goldman Sachs, prøver å forene disse avvikende indikatorene.  Det er sant, hevder de, at noen BNP-sporingsanslag nå anslår negativ BNP-vekst i andre kvartal, noe som vil utløse tommelfingerregelen om at to fjerdedeler av negativ vekst utgjør en resesjon. Men de påpeker at indikatorene på sysselsetting, reell personlig inntekt mindre overføringer og bruttonasjonalinntekt alle har fortsatt å øke.  Og de finner det «historisk uvanlig at arbeidsmarkedet er så sterkt som det er i dag, selv helt i begynnelsen av en lavkonjunktur. Spesielt har lønningene i utenom jordbruk vokst omtrent dobbelt så mye som det typiske tempoet ved starten av tidligere nedgangstider.  Lønningene i jordbruk har, ut fra årsberegning, vokst med 3,0 % de siste tre månedene og 3,7 % de siste seks, omtrent dobbelt så mye som det typiske tempoet ved starten av tidligere nedgangstider.

Men Jan Hatzius, sjeføkonom i USA hos Goldman Sachs, sa at det er «ingen tvil om at en nedgang i arbeidsmarkedet er i gang», og la til at «ledige stillinger avtar og oppsigelser øker, arbeidsløshetstrygd stiger, ISM-sysselsettingsindeksene i industri og tjenester har falt til lavkonjunktur-nivåer, og mange børsnoterte selskaper har kunngjort ansettelsesfrys eller avmatninger».  Det tyder på at arbeidsledigheten er en etterslepende indikator når en nedgang kommer. Faktisk ville det være i tråd med en marxistisk analyse av nedturer. For først avtar lønnsomheten, særlig i produktivsektoren og deretter overskuddet totalt sett. Dette fører til fall i investeringene i selskapene og deretter permittering av arbeidskraft og redusert lønn.

G7-økonomene innrømmer at batteriet av økonomiske indikatorer, som de ser på, nå antyder en negativ utvikling de siste månedene.

G7 konkluderer med at det er 30 % sannsynlighet for å gå inn i en resesjon i løpet at et år, men 48 % sannsynlighet for å gå inn i en resesjon neste år – det er med andre ord mer eller mindre sannsynlig innen 2023, men ikke ennå.  For dem «har vi ingen resesjon i vår basislinjeprognose, men vi venter fortsatt godt under konsensusveksten og ser økt resesjonsrisiko.»

Som jeg har referert til i flere tidligere poster, hvis statsobligasjonens «avkastningskurve» inverterer, er det en relativt pålitelig indikator på en fremtidig lavkonjunktur.  «Rentekurven» måler forskjellen mellom renten opptjent på en statsobligasjon med for eksempel ti års levetid eller løpetid og renten på en obligasjon på bare tre måneder eller ett år.  Normalt forventer noen som investerer i en langsiktig obligasjon en høyere rente fordi pengene deres ikke vil bli betalt tilbake på lengre tid.  Så rentekurven er vanligvis positiv, det vil si at renten på den langsiktige obligasjonen er høyere enn på den kortsiktige obligasjonen.  Men noen ganger går det omvendt fordi obligasjonsinvestorer forventer en resesjon og dermed setter pengene sine inn i langsiktige statsobligasjoner som den sikreste måten å beskytte pengene sine på.  Så avkastningskurven «inverterer». 

Når det skjer og kurven blir omsnudd, ser lavkonjunkturen ut til å følge innen et år eller så.  Den amerikanske statsobligasjonskurven for 10 år-2 år er nå invertert.  Forrige gang det skjedde var i 2019 da de store økonomiene så ut til å være på vei mot en nedgang uansett, like før COVID-pandemien.

Den skremmende tanken for amerikansk økonomi er at hvis inflasjonen holder seg høy og arbeidsledigheten holder seg lav, kan det ta to nedgangskonjunkturer å drepe inflasjonen og knuse arbeidsplasser, det endelige målet for Fed og myndighetene.  Det var det som skjedde mellom 1980-82 – en dobbel-dip nedgang.

Dette gjelder den amerikanske økonomien, der oppgangen fra COVID-nedgangen har vært størst blant de store økonomiene – selv om det ikke sier for mye.  Situasjonen er mye verre i stillestående Japan (se min siste post) og i Europa der Russland-Ukraina-krisen fører til en stor energikrise.  Faktisk ser krigen og sanksjonene mot Russland ut til å utløse en nedgang av store proporsjoner i eurosonen .

Russisk gasseksport er allerede ned med en tredjedel fra et år siden, og bare 40% av rørledningskapasiteten i Nord Stream1 brukes.  Når vinteren nærmer seg, vil etterspørselen etter gass i Europa dobles, noe som fører til en alvorlig mangel for industriell produksjon og oppvarming av boliger. Det alene kan trekke eurosonens økonomi ned med 1,5-2,8 % av BNP, ifølge noen anslag.  Og en kraftig oppgang i prisen på naturgass olje vil kunne drive inflasjonen helt opp i tosifrede tall innen midten av vinteren.

Hovedrørledningen for russisk gass til EU gjennom Ukraina er for tiden nede for ti dagers vedlikehold. Men hvis Russland bestemmer seg for at Nord Stream1-rørledningen ikke skal bringes tilbake på nettet – helt eller delvis – kan ting bli mye verre.

Russland selger nå mer olje enn før de invaderte Ukraina.  Så Russlands overskudd på driftsbalansen vil trolig være over 160 milliarder dollar (mer enn 3,5 ganger året før), med mer olje solgt til Kina og India for å kompensere for fallet til Europa.

Men det som kan utløse en enda dypere resesjon i Europa og globalt, ville være om G7/NATO-landene går videre med sin plan om å innføre pristak på russisk olje.  Den eneste måten G7 ser hvordan man kan få ned oljeprisen og frata Russland oljeinntektene for å finansiere krigen, er å prise russisk olje.  Grensen vil antagelig bli satt mellom kostnadene ved å produsere Urals (si $ 40 / fat) og den nåværende rabatterte salgsprisen på $ 80 / fat.

Denne planen kommer imidlertid ikke til å fungere.  Land som India, Kina, Indonesia og en rekke andre kommer ikke til å bli med i et kartell som straffer seg selv enten de liker Russland eller ikke.  Gitt at tilbuds- og etterspørselsbalansen i de globale oljemarkedene er svært stram, vil det å slå ut hele eller deler av russisk produksjon medføre at de globale prisene øker kraftig.  Og Russland kan godt gjengjelde ved å stanse all oljeeksport til enten EU eller alle aktørene i cap-ordningen.  Videre vil ordningen med å bruke fraktforsikring for å håndheve grensen på russiske laster bety at både Russland og noen konsumerende stater vil sette opp sine egne statssponsede forsikringsordninger (som Kina gjorde med Iran og som det russiske nasjonale gjenforsikringsselskapet gjør for russisk sjøfrakt nå).

Langt fra å tvinge Russland til å underkaste seg NATO-krav, er det mer sannsynlig at oljepristaket vil drive oljeprisen til nær 200 dollar per fat.  Det ville utløse en global nedtur.  Den tyske sentralbanken, Bundesbank, regner med at det reelle BNP i Tyskland kan stupe så mye som 4-5% pts fra sin tidligere vekstrate.

Ikke rart euroen har falt til nær paritet med amerikanske dollar i valutamarkedene, det laveste nivået siden 2002.

Rekordhøye energipriser, raskt stigende renter og fallende fortjenestemarginer blant de fleste selskaper (ned 6 % det siste året) gir nedgangstider. Se innlegget mitt: https://thenextrecession.wordpress.com/2022/06/10/the-scissors-of-slump/

Sentralbankene planlegger for tiden å heve sine «styringsrenter» med om lag 2-4 prosentpoeng det neste året.  Det er ikke mye sammenlignet med det som ble gjort for å kontrollere inflasjonen tilbake i 1979-81.  Men inflasjonen var mye høyere da.  Det vil trolig fortsatt være nok til å stoppe opplån til produktive investeringer og husholdningsutgifter.  Boliglånsrentene vil stige for å presse boligmarkedet.

Det viktigste er at stigende globale renter trolig vil provosere frem enda flere gjeldskriser i det globale sør.  Samlet gjeld i disse fattige landene er allerede på rekordhøyt nivå med gjennomsnittlig 207 % av BNP. Statsgjelden, på 64% av BNP, er på sitt høyeste nivå på tre tiår, og om lag halvparten av den er denominert i utenlandsk valuta, og mer enn to femtedeler holdes av utenlandske investorer som kan trekke seg ut. Om lag 60% av de fattigste landene er allerede i, eller med høy risiko for, gjeldsproblemer. Dette har allerede ført til sammenbruddet av den srilankiske økonomien og fjerningen av den korrupte regjeringen der.

Og som jeg har skissert i mange tidligere poster, er bedriftsgjelden i de store avanserte landene også på et rekordhøyt nivå, der så mye som 20% av selskapene har en inntekt som ligger under kostnadene ved å betjene gjelden sin – de såkalte «zombie» -selskapene.   Dette er fortsatt en tikkende tidsbombe for en nedsmelting av foretaksgjeld.  Og nedtellingen tikker nærmere null.

Ukrainas usannsynlige teorier om seier

For å forstå hva som skjer i verden må vi, ved siden av å være informert om de andre stormaktenes uttalelser, også være informert om vurderingene og diskusjonene i verdens mektigste tenketank, Council on Foreign Relations, som i realiteten utgjør den ledende kraften i USAs utenrikspolitikk, med tidsskriftet Foreign Affairs. Her er en artikkel derfra. Det er viktig å være klar over at dette er del av en diskusjon, der det også finnes representanter for andre meninger. Men det er viktig å vite at USAs virkelige herskere, det amerikanske plutokratiet, nå finner at det er på sin plass også å legge frem denne meningen og analysen.

Fantasien om russisk nederlag og argument for diplomati

Av Barry R. Posen

8. juli, 2022

Ukrainas president Vladimir Zelensky i Kiev, juli 2022

Den ukrainske presidentens pressetjeneste / Reuters

Når russiske styrker vinner terreng i Ukraina, ser det ut til at landets president og allierte alle er enige: Ukraina må kjempe videre til seier og gjenopprette førkrigs status quo. Russland vil avgi de territoriale gevinstene de har gjort siden februar. Ukraina vil verken anerkjenne annekteringen av Krim eller de løsrivelsesstatslene i Donbas og ville fortsette nedover veien mot medlemskap i EU og NATO.

For Russland vil et slikt utfall representere et klart nederlag. Gitt de enorme kostnadene det allerede har hatt, sammen med sannsynligheten for at vestlige økonomiske sanksjoner mot landet ikke ville bli avsluttet med det første, ville Moskva få mindre enn ingenting fra denne krigen. Faktisk ville det være på vei mot permanent svekking – eller i ordene til USAs forsvarsminister Lloyd Austin, «bli svekket i den grad at det ikke kan gjøre de tingene som har vært målet for invasjonen i Ukraina.»

Ukrainas støttespillere har foreslått to veier til seier. Den første fører gjennom Ukraina. Med hjelp fra Vesten argumenteres det for at Ukraina kan beseire Russland på slagmarken, enten ved å utmatte Russlands styrker eller utmanøvrere dem gjennom skarpe operasjoner. Den andre stien går gjennom Moskva. Med en kombinasjon av slagmarkgevinster og økonomisk press kan Vesten overbevise Russlands president Vladimir Putin om å avslutte krigen – eller overbevise noen i hans krets om at det er nødvending å erstatte ham.

Men begge teoriene om seier hviler på sviktende grunnlag. I Ukraina er den russiske hæren sannsynligvis sterk nok til å forsvare de fleste av sine gevinster. I Russland er økonomien selsvtendig nok, og Putins grep stramt nok til at presidenten heller ikke kan tvinges til å gi opp disse gevinstene. Det mest sannsynlige utfallet av den nåværende strategien er da ikke en ukrainsk triumf, men en lang, blodig og til slutt en krig uten avslutning. En uttrukket konflikt vil være kostbar ikke bare når det gjelder tap av menneskeliv og økonomisk skade, men også når det gjelder eskalering – inkludert potensiell bruk av atomvåpen.

Ukrainas ledere og dets støttespillere snakker som om seieren er rett rundt hjørnet. Men det synet ser i økende grad ut til å være en fantasi. Ukraina og Vesten bør derfor revurdere sine ambisjoner og skifte fra en strategi for å vinne krigen mot en mer realistisk tilnærming: å finne et diplomatisk kompromiss som avslutter kampene.

SEIER PÅ SLAGMARKEN?

Mange i Vesten hevder at krigen kan vinnes på bakken. I dette scenariet ville Ukraina ødelegge den russiske hærens kampmakt, noe som fikk russiske styrker til å trekke seg tilbake eller kollapse. Tidlig under krigen hevdet de som overdrev Ukrainas styrke at Russland kunne bli beseiret gjennom utmattelse. Enkel matematikk syntes å fortelle historien om en russisk hær på randen av sammenbrudd. I april anslo det britiske forsvarsdepartementet at 15.000 russiske soldater hadde blitt drept i Ukraina. Forutsatt at antallet sårede var tre ganger så høyt, noe som var den gjennomsnittlige erfaringen under andre verdenskrig, ville det antyde at rundt 60.000 russere hadde blitt slått ut av aksjon. Innledende vestlige estimater setter størrelsen på frontlinjen russisk styrke i Ukraina på 120 bataljon taktiske grupper, som totalt ville være på maksimalt 120.000 mennesker. Hvis disse tapsestimatene var riktige, ville styrken til de fleste russiske kampenheter ha falt under 50 prosent, et tall som eksperter antar at de gjør en kampenhet minst midlertidig ineffektiv.

Disse tidlige anslagene ser nå altfor optimistiske ut. Hvis de var nøyaktige, burde den russiske hæren ha kollapset nå. I stedet har den klart en sakte, men jevn gevinst i Donbas. Selv om det er mulig at utmattelsesteorien en dag kan vise seg å være riktig, virker det usannsynlig. Russerne ser ut til å ha lidd færre tap enn mange trodde, eller har likevel funnet en måte å holde mange av sine enheter opp til kampstyrke. På en eller annen måte finner de reserver, til tross for deres uttalte uvillighet til å sende nylige vernepliktige eller mobiliserte reservister til fronten. Og hvis de blir presset ytterliger, kunne de forlate den motviljen.

Hvis teorien om sammenbrudd gjennom utmattelse ser ut til allerede å ha mislyktes i den testen som virkelighet er, er det et annet alternativ: ukrainerne kan utmanøvrere russerne. Ukrainas styrker kunne slå fienden i mekanisert krigføring, med stridsvogner og tilhørende infanteri og artilleri, akkurat som Israel slo sine arabiske fiender i seksdagerskrigen i 1967 og Yom Kippur-krigen i 1973. Verken Russland eller Ukraina har tilstrekkelige mekaniserte kampenheter til å forsvare sine enorme fronter tett, noe som i prinsippet betyr at begge sider skal være sårbare for raske, hardtslående mekaniserte angrep. Så langt ser det imidlertid ikke ut til at noen av sidene har tydd til slike taktikker. Russland kan finne ut at de ikke kan konsentrere krefter for slike angrep uten å bli observert av vestlig etterretning, og Ukraina kan lide av lignende granskning av russisk etterretning. Når det er sagt, kan en forsvarer som Ukraina lokke fienden til å forstrekke seg. Russiske styrker kunne finne sine flanker og forsyningslinjer sårbare for motangrep – som det ser ut til å ha skjedd i liten skala rundt Kiev i krigens tidlige kamper.

De ukrainske og vestlige teoriene om seier er bygget på svak resonnement.

Men akkurat som den russiske hæren neppe vil kollapse gjennom utmattelse, er det også usannsynlig at de vil tape ved å bli utmanøvrert. Russerne virker nå kloke på slike gambits som Ukraina prøvde tidlig. Og selv om detaljene er knappe, ser ikke Ukrainas nylige motangrep i Kherson-regionen ut til å innebære mye overraskelse eller manøvrering. Snarere ser de ut til å utvikle seg som den slags langsomme, slipende offensiver som russerne selv har drevet i Donbas. Det er usannsynlig at dette mønsteret vil forandre seg mye. Selv om ukrainerne, fordi de forsvarer sitt hjemland, er mer motiverte enn russerne, er det ingen grunn til å tro at de er iboende overlegen på mekanisert krigføring. Høyt niva på det krever mye planlegging og opplæring. Ja, ukrainerne har tjent på vestlig rådgivning, men Vesten selv kan være ute av praksis med slike operasjoner, etter ikke å ha ført mekanisert krigføring siden 2003, da USA invaderte Irak. Og siden 2014 har ukrainerne fokusert sin innsats på å forberede styrker for forsvar av befestede linjer i Donbas, ikke for mobil krigføring.

Enda viktigere er at et lands evne til å gjennomføre mekanisert krigføring samsvarer med den sosioøkonomiske utviklingen. Både tekniske og ledelsesmessige ferdigheter er nødvendig for å holde tusenvis av maskiner og elektroniske enheter i orden og for å koordinere fjerntliggende, raskt bevegelige kampenheter i sanntid. Ukraina og Russland har tilsvarende dyktige befolkninger å trekke sine soldater fra, så det er usannsynlig at førstnevnte har en fordel i mekanisert krigføring.

En mulig motargument er at Vesten kan forsyne Ukraina med så overlegen teknologi at det overgikk det beste fra russerne, og dermed hjelpe Kiev med å beseire sin fiende gjennom enten utmattelse eller mobil krigføring. Men denne teorien er også fantasifull. Russland har en tre-til-en fordel i befolkning og økonomisk produksjon, et gap som selv de høyeste teknologiske verktøyene ville være hardt presset til å lukke. Avanserte vestlige våpen, som Javelin og NLAW antitank guidede missiler, har sannsynligvis hjulpet Ukraina med å kreve høy pris fra russerne. Men så langt har denne teknologien i stor grad blitt brukt til å utnytte de taktiske fordelene som forsvarere allerede liker – dekning, skjuling og evnen til å kanalisere fiendtlige styrker gjennom naturlige og menneskeskapte hindringer. Det er mye vanskeligere å utnytte avansert teknologi for å gå på angrep mot en motstander som har en betydelig kvantitativ fordel, fordi det krever å overvinne både overlegne antall og de taktiske fordelene ved forsvar. Når det gjelder Ukraina, er det ikke åpenbart hvilken spesiell teknologi Vesten har som vil være så mye til nytte for det ukrainske militæret at det kan knekke russisk forsvar.

For å forstå vanskeligheten Ukraina står overfor, kan du vurdere Nazi-Tysklands fiasko i sin siste store offensiv under andre verdenskrig, slaget ved Bulge. I desember 1944 overrasket tyskerne de allierte i Ardennerskogen med en konsentrasjon av mekaniserte og infanteridivisjoner mot en tynt forsvart 80 kilometer lang strekning foran. De håpet å knuse det allierte forsvaret i Belgia, splitte de amerikanske og britiske hærene, ta den kritiske havnen i Antwerpen og stanse den allierte krigsinnsatsen. Wehrmacht veddet på at dens dyktighet i pansret krigføring, dens arbeidskrevende sammensatte lokale numeriske overlegenhet og dens avanserte pansrede kjøretøyteknologi ville overvinne de kombinerte fordelene som de amerikanske og britiske militærene hadde når det gjelder arbeidskraft, artilleri og luftmakt. Selv om tyskerne var i stand til å oppnå overraskelse og nøt noen dager med suksess, gikk operasjonen snart i stå. Vestlige kommandanter fant raskt ut hva som foregikk og de brukte effektivt sin materielle overlegenhet til å slå tilbake fremrykkingen. I dag synes noen å antyde at ukrainerne prøver en strategi som ligner tyskerne for å overvinne lignende begrensninger. Men det er ingen overbevisende grunn til å tro at ukrainerne vil klare seg bedre.

VINNER DU I MOSKVA?

Hvis Kiev ikke kan vinne på slagmarken i Ukraina, kan det kanskje oppnå en seier i Moskva. Dette, den andre hovedteorien om seier, forestiller seg at en kombinasjon av slagmark, utmattelse og økonomisk press kan fremkalle en beslutning fra Russlands side om å avslutte krigen og gi fra seg gevinsten.

I denne teorien mobiliserer slagmarkens utmattelse familiemedlemmene til drepte, skadde og lidende russiske soldater mot Putin, mens økonomisk press gjør livene til gjennomsnittlige russere stadig mer dystre. Putin ser sin popularitet avta og begynner å frykte at hans politiske karriere snart kan ta slutt hvis han ikke stopper krigen. Alternativt ser ikke Putin hvor rask slagmark utmattelse og økonomisk privatisering undergraver hans støtte, men andre i hans krets gjør det, og i sin egen nakne egeninteresse avsetter de og kanskje til og med henretter ham. Når de er ved makten, søker de etter fred. Uansett innrømmer Russland nederlag.

Selv de mest patriotiske soldatene kan gå tom for tålmodighet hvis kampene virker nytteløse.

Men denne veien til ukrainsk seier er også full av hindringer. For det første er Putin en veteran og ekspert innen etterretning som antagelig vet mye om konspirasjoner, inkludert hvordan man forsvarer seg mot dem. Dette alene gjør en strategi for regimeendring lite trolig, selv om det var noen i Moskva som var villige til å risikere livet for å prøve det. For det andre er det lite sannsynlig at det å presse den russiske økonomien vil gi tilstrekkelige innskrenkinger til å skape meningsfylt politisk press mot Putin. Vesten kan gjøre russernes liv litt gråere, og det kan frata russiske våpenprodusenter sofistikerte importerte elektroniske underkomponenter. Men det virker usannsynlig at disse tiltakene vil ryste Putin eller hans styre. Russland er et stort og folkerikt land, med rikelig dyrkbar jod, rikelig energiforsyning, mange andre naturressurser, og en stor, om enn datert, industriell base. USAs president Donald Trump prøvde og men klarte ikke å kvele Iran, et mye mindre og mindre utviklet, men like energiuavhengig land. Det er vanskelig å se hvordan den samme strategien vil virke mot Russland.

Den effekten tap vil ha på Putins beregninger av egne interesser er vanskeligere å vurdere. Igjen er det imidlertid grunn til å være skeptisk til at denne faktoren vil overbevise ham om å trekke seg tilbake. Stormakter pådrar seg ofte store krigstap i årevis, selv av spinkle grunner. USA gjorde det i Vietnam, Afghanistan og Irak; Sovjetunionen gjorde det i Afghanistan. Før Russlands invasjon i februar insisterte mange i Vesten på at ukrainerne skulle organisere seg for et geriljaopprør mot Russland. Håpet var at dette prospektet ville avskrekke et russisk angrep i utgangspunktet, eller, hvis ikke, akkurat kreve en så høy pris fra russiske styrker at de snart ville forlate landet. Et problem med denne strategien er at opprørerne selv må lide mye for privilegiet å pålegge en høy pris på sine okkupanter. Ukrainere kan være villige til å pådra seg smertefulle tap i en konvensjonell utmattelseskrig mot Russland, men det er ikke klart at de kan påføre nok smerte til å oppnå den seieren de ønsker.

Det er heller ikke klart at de kan tåle slike tap i lang tid. Selv de mest patriotiske soldatene kan gå tom for tålmodighet hvis kampene virker nytteløse. Hvis voksende tap krever at Ukraina kaster stadig mindre forberedte tropper inn i en håpløs kamp, vil støtten til en åpen utmattelseskrig svekkes ytterligere. Samtidig vil russerne sannsynligvis ha høy toleranse for smerte. Putin har kontrollert den innenlandske fortellingen om sin krig så godt at mange russiske borgere ser kampen på samme måte som han gjør – som en avgjørende kamp for nasjonal sikkerhet. Og Russland har flere mennesker enn Ukraina.

TIL FORHANDLINGSBORDET

Ingen kan med sikkerhet si at den russiske hæren ikke kan bli truffet hardt nok eller smart nok til å medføre en kollaps, eller at Russland ikke kan bli skadet nok til å få Putin til å overgi seg. Men disse resultatene er svært usannsynlige. For tiden er det mest sannsynlige resultatet etter måneder eller år med kamper en frontlinje nær de nåværende kamplinjene. Ukraina bør kunne stoppe russiske fremskritt, takket være sin svært motiverte kraft, infusjoner av vestlig støtte og de taktiske fordelene ved forsvaret. Likevel har Russland overlegne troppetall, og det, pluss de taktiske fordelene ved forsvar, bør tillate det å hindre ukrainske motangrep skapt for å reversere gevinsten. I Russland vil vestlige sanksjoner irritere befolkningen og sette tilbake økonomisk utvikling, men landets selvforsynte tilførsel av energi og råvarer bør hindre tiltakene i å oppnå noe mer enn det. I Vesten, i mellomtiden, kan befolkninger, som som har fått vansker på grunn av sikkerhetsskader av sanksjoner, selv miste tålmodigheten med krigen. Vestlig støtte til Ukraina kan bli mindre sjenerøs. Samlet peker disse faktorene på ett utfall: uavgjort på slagmarken.

Etter hvert som månedene og årene fortsetter, vil Russland og Ukraina begge ha lidd mye for å oppnå ikke så mye mer enn det hver allerede har oppnådd – begrensede og pyrriske territoriale gevinster for Russland, og en sterk, uavhengig og suveren regjering med kontroll over det meste av sitt førkrigsområde for Ukraina. På et tidspunkt vil de to landene sannsynligvis finne det hensiktsmessig å forhandle. Begge sider må erkjenne at dette må være sanne forhandlinger, der hver av dem må gi opp noe av verdi.

Hvis det er det mest sannsynlige utfallet, er det lite fornuftig for vestlige land å frakte enda flere våpen og penger inn i en krig som resulterer i mer død og ødeleggelse for hver uke som går. Ukrainas allierte bør fortsette å gi de ressursene som landet trenger for å forsvare seg mot ytterligere russiske angrep, men de bør ikke oppmuntre det til å bruke ressurser på motoffensive som sannsynligvis vil vise seg nytteløse. Vesten bør heller bevege seg mot forhandlingsbordet nå.

Det er bare én ansvarlig ting å gjøre: søk en diplomatisk slutt på krigen nå.

For å være sikker, diplomati ville være et eksperiment med usikre resultater. Men det samme er den fortsatte kampen som er nødvendig for å teste ukrainske og vestlige teorier om seier. Forskjellen mellom de to eksperimentene er at diplomatiet er billig. Foruten tid, flybilletter og kaffe, er de eneste kostnadene politiske. For eksempel kan deltakerne lekke detaljer om forhandlinger med det formål å diskreditere en eller annen leir, ødelegge et bestemt forslag og generere politisk opprobrium. Slike politiske kostnader blekner i forhold til kostnadene ved fortsatt krig.

Og disse kostnadene kan lett vokse. Krigen i Ukraina kan eskalere til å omfatte enda mer destruktive angrep fra begge sider. Russiske og NATO-enheter opererer i nærheten til sjøs og i luften, og ulykker er mulig. Andre stater, som Hviterussland og Moldova, kan bli trukket inn i krigen, med tilleggsrisiko for nabolandene i NATO. Enda mer skremmende har Russland mektige og mangfoldige atomstyrker, og om det kommer til et sammenbruddet av deres innsats i Ukraina kan det friste Putin til å bruke dem.

En fremforhandlet løsning på krigen vil uten tvil være vanskelig å oppnå, men konturene av et oppgjør er allerede synlige. Hver side må gjøre smertefulle innrømmelser. Ukraina måtte gi fra seg betydelig territorium og gjøre det skriftlig. Russland må gi fra seg noen av sine slagmarkgevinster og gi avkall på fremtidige territoriale krav. For å forhindre et fremtidig russisk angrep, ville Ukraina sikkert trenge sterke forsikringer om amerikansk og europeisk militær støtte, samt fortsatt militær hjelp (men som består hovedsakelig av defensive våpen og ikke angrepsvåpen). Russland må erkjenne legitimiteten til slike ordninger. Vesten må gå med på å slappe av mange av de økonomiske sanksjonene de har lagt på Russland. NATO og Russland må starte et nytt sett med forhandlinger for å begrense intensiteten av militære utplasseringer og interaksjoner langs sine respektive grenser. Amerikansk ledelse vil være avgjørende for en diplomatisk løsning. Fordi USA er Ukrainas viktigste støttespiller og arrangøren av Vestens økonomiske presskampanje mot Russland, har landet størst innflytelse over de to partiene.

Det er lettere å uttale disse prinsippene enn å hamre dem inn i de gjennomførbare bestemmelsene i en avtale. Men det er nettopp derfor forhandlingene bør starte før heller enn senere. De ukrainske og vestlige teoriene om seier er bygget på svak resonnement. I beste fall er de en kostbar aveny til en smertefull avtale seinere som etterlater mye ukrainsk territorium i russiske hender. Hvis dette er det beste som kan håpes etter ytterligere måneder eller år med kamp, så er det bare en ansvarlig ting å gjøre: søk en diplomatisk slutt på krigen nå.   

BARRY R. POSEN er Ford International Professor of Political Science ved MIT. ( Massachusetts Institute of Technology.)

Mer av Barry R. Posen

Etter måneder med fornektelse innrømmer USA å drive biolabs i Ukraina

Juni 14, 2022 9: 52 AM CDT av Steve Sweeney

Etter måneder med fornektelse innrømmer USA å drive Ukraina biolabs

En kvinne viser det ukrainske flagget på toppen av en ødelagt russisk tank i Kiev, Ukraina, fredag 10. juni, 2022.

Washington har blitt oppfordret til å komme med sannheten om sitt biolabprogram i Ukraina etter at Forsvarsdepartementet innrømmet det eksisterer.

Pentagon sa torsdag at de har operert 46 biolabs i Ukraina som håndterer farlige patogener, etter tidligere å ha avvist anklagene som russisk propaganda.

Kina har sluttet seg til oppfordringer til USA om å forklare laboratorienes rolle og kapasitet etter Pentagons fantastiske snuoperasjon etter måneder med fornektelse.

I mars lekke de ut papirer som antydet at operasjonene i Ukraina var følsomme saker, mens Kiev angivelig ble blokkert fra å offentliggjørnoe om programmet.

Ifølge et dokument signert av de to nasjonene, er Ukraina forpliktet til å overføre de farlige patogenene til det amerikanske forsvarsdepartementet for biologisk forskning.

De som hadde reist bekymringer over biolabenes tilstedeværelse, har blitt avvist som konspirasjonsteoretikere og anklaget for å gulpe opp russisk desinformasjon.

Men kommentarer fra USAs viseutenriksminister Victoria Nuland i mars førte til ytterligere mistanker da hun så ut til å bekrefte det biologiske programmet, og sa at hun fryktet at laboratoriene ville «falle i russiske hender».

Kinas utenriksdepartements talsmann Zhao Lijian sa fredag at USA må forklare sin virksomhet og oppfordret den til å stoppe med «å være alene om å motsette seg etableringen av en verifikasjonsmekanisme for den biologiske våpenkonvensjonen (BWC)».

– Som jeg har understreket gang på gang, utfører USA flere biomilitære aktiviteter enn noe annet land i verden.

– Dessuten er USA det eneste landet som motsetter seg etableringen av en verifikasjonsmekanisme for BWC.

– Det internasjonale samfunnet har lenge vært bekymret for dette. I det siste har Russland videre avslørt USAs biomilitære aktiviteter i Ukraina og vist klart at USA har brutt BWC.

«Ifølge bestemmelsene i BWC er USA forpliktet til å avklare Russlands påstand for å gjenopprette det internasjonale samfunnets tillit til USAs overholdelse av BWC,» sa han.

Washington benekter russiske påstander om at de har eksperimentert på mennesker etter at det ble påstått at testing av patogener ble utført på psykiatriske pasienter fra Kharkiv.

USA har tidligere blitt anklaget for å ha deltatt i biologisk krigføring.

Den avdøde cubanske lederen Fidel Castro hevdet at USAs agenter hadde innført svinepest og denguefeber i landet, med en tidligere ukjent stamme av sistnevnte opprettet i et laboratorium.

Målet var å skape «flest mulig ofre», sier han.

Tidligere Daily Worker-korrespondent Alan Winnington og den australske journalisten Wilfred Burchett ble anklaget for forræderi og fikk passene sine kansellert etter å ha avslørt den amerikanske biologiske krigen i Korea på 1950-tallet.

Til tross for benektelsene konkluderte en internasjonal vitenskapelig kommisjon ledet av Cambridge Universitys professor Joseph Needham med at Kina og Nord-Korea hadde blitt utsatt for bakteriologiske våpen.

Korrigert fra maskinoversettelse av Terje Valen, 22.06.2022.

Zelenskyjs lederskap i nytt lys

Zelenskyjs lederskap i nytt lys: Hva det ikke snakkes om bak Putins invasjon

Et bilde som inneholder mann, person, tre, utendørs

Automatisk generert beskrivelse

Skrevet av Ola Tunander

8. June 2022

(Artikkel fra Ny Tids sommerutgave 2022.)

UKRAINA: Det synes som om USA bevisst gjorde alt for å trigge en russisk invasjon. Ukraina er et offer for dette brutale spillet. For Russland dreier det seg om fem meget begrensede krav.

I 1990-93 ble Moskva gitt løfter om at NATO aldri ville bli utvidet mot øst. Likevel ble NATO utvidet med 14 land, og det på tross av innstendige russiske protester. Jeg lyttet selv til utenriksminister Jevgenij Primakovs kritikk av vestlig løftebrudd under et foredrag i Oslo i 1997. Fra og med 2008 sa Vladimir Putin at et NATO-medlemskap for Ukraina ville bli forhindret med alle midler, ikke fordi landet ville bli med i en «vestlig klubb», men fordi et NATO-medlemskap ville bli en plattform for fremskutte amerikanske våpen, også mulige atomvåpen, noen mil fra Moskva.

Putin sier at dette er en trussel «mot vår stats eksistens», slik USA oppfattet de sovjetiske rakettene på Cuba i 1962.

Men i vest ble Russland neglisjert. Putin sier nå at dette er en trussel «mot vår stats eksistens», slik USA oppfattet de sovjetiske rakettene på Cuba i 1962. I en vanlig tolkning av folkeretten gir ikke dette rett til en krig, like lite som de sovjetiske rakettene i 1962 kunne legitimere en amerikansk blokade eller krig. Men ifølge en amerikansk tolkning er et slikt preemptivt angrep legitimt. Den rettslige tolkningen er omstridt. The Guardian skrev nylig at det var helt forutsigelig at en NATO-utvidelse til syvende og sist ville ende opp i en krig. Da NATOs Jens Stoltenbergs 8. januar sa at det var opp til Ukraina selv å velge, var dette i praksis en krigserklæring. 20. januar skrev jeg i Klassekampen at vi går som «søvngjengere» mot en ny krig.

Vladimir Putin sa i sin tale 24. februar, på dagen for Russlands invasjon, at Vesten har vegret seg for å samtale om Russlands sikkerhet, og at Russland er blitt nødt til å handle. Han beskrev fem mål til grunn for invasjonen: 1) forhindre en NATO-utvidelse til Ukraina; 2) forhindre ukrainske atomvåpen; 3) støtte de russiskspråklige republikkene Donetsk og Lugansk (som hadde bedt om russisk hjelp); 4) Ukrainas «demilitarisering» og 5) «avnazifisering».

I mediene blir det ofte sagt at Putins mål har vært et regimeskifte eller en okkupasjon, men dette er ifølge Putins tale ikke eksplisitte russiske mål. Man kan hevde at krigen har sin egen logikk, men Moskvas erfaring fra den kalde krigens Polen og Afghanistan gjør neppe en okkupasjon til et russisk alternativ. Ifølge amerikansk militær teori burde Russland ha gått inn med i det minste fem ganger så store styrker for å kunne okkupere landet, og det vet også de russiske generalene. Da Moskva ville okkupere et land (Tsjekkoslovakia 1968) gikk man inn med mer enn ti ganger så store styrker per innbygger. Militære eksperter vet at de russiske styrkene i Ukraina aldri ville gi Putin mulighet å okkupere landet. En russisk «Quisling-regjering» er heller ikke en mulighet. Den ville ha krevd en okkupasjon. En deling av Ukraina i øst og vest er mulig, men neppe hva Moskva vil ha. For Russland dreier det seg om fem meget begrensede krav:

1 NATO

Moskva vil ha garantier fra Washington og Kyiv om at Ukraina aldri vil bli med i NATO. Men USA har stadig støttet opp om et medlemskap, på tross av at alle visste at det ville lede til krig. I 2014 sa Henry Kissinger at Ukraina burde akseptere en «finsk løsning», en pakt som kan gi landet nøytralitet, men med full tilgang til vestlig økonomi (se «vennskaps- og bistandspakten» 1948).

En signatur her hadde løst problemet. Men USA var ikke interessert. 10. november 2021 ble det opprettet et «charter for strategisk partnerskap» mellom USA og Ukraina som ville åpne for Kyiv i NATO. Bill Clintons assisterende forsvarsminister Chas Freeman sa at Ukraina i praksis ble en del av NATO. Putin sa at Moskva var nødt til å gripe inn for å forhindre et fait accompli. Det synes som om USA bevisst gjorde alt for å trigge en russisk invasjon.

2 Atomvåpen

Ukrainas ambassadør til Berlin, Andrij Melnyk, sa i april 2021 at Ukraina ville utvikle atomvåpen hvis man ikke ble tatt opp i NATO. Russisk etterretning hevdet at Ukraina arbeidet med å utvikle atomvåpen, og at «USA visste om det». President Volodymyr Zelenskyj sa i sin tale i München 19. februar i år at Ukraina ville forlate sin atomvåpenfrie status (Budapest-memorandumet). Slikt sier man ikke hvis man ikke er nær ved å ha atomvåpen (Japan, som i praksis har atomvåpen, har ikke sagt at de forlater denne status).

Ukraina ville utvikle atomvåpen hvis man ikke ble tatt opp i NATO.

I Moskva gikk alarmen. Fem dager senere, på morgenen for invasjonen, sa Putin: «De søker å skaffe atomvåpen, vi vil ikke la dette skje.» Invasjonen ble satt i gang umiddelbart. Det kan forklare hvorfor russiske styrker, til å begynne med, var mindre forberedt enn de ukrainske. En skjult utvikling av atomvåpen skjer ofte i atomkraftverk, og russerne prioriterte tidlig å ta kontroll over et par atomkraftverk. Men spørsmålet er: Hvorfor kom Zelenskyj med denne uttalelsen i en slik spent situasjon? Han burde ha visst at dette ville trigge et russisk angrep. Hadde noen lurt eller instruert ham til å si det?

3 Donetsk og Lugansk

Krigen i det østlige Ukraina har pågått i 8 år med mer enn 13 000 døde, inklusive 3000-4000 sivile, og 1,5 millioner ukrainske flyktninger til Russland. Dette har vært en av Europas mest langvarige kriger. Etter fransk-tysk megling skrev Ukraina, Russland og OSSE i 2105 under Minsk-avtalen som ga relativ autonomi for Donetsk og Lugansk. Men sikkerhetstjenestene i Ukraina har ikke gitt sin støtte til avtalen. Høyreradikale styrker har fortsatt å bombe. De har i praksis hatt veto over presidentens beslutninger.

Fra 16. februar i år startet de, ifølge OSSE, en ny bombeoffensiv mot disse østlige områdene som innledning til en invasjon. 60 000 – 100 000 ukrainske styrker var samlet langs grensen. Russiske myndigheter la frem ukrainske dokumenter fra januar i år som sier at Ukraina fra 28. februar ville invadere Donetsk og Lugansk. 24. februar sa Putin at situasjonen var uholdbar for den russiskspråklige befolkningen. Man måtte slå til preemptivt. Denne operasjonen fikk i oppgave å avslutte den åtte år lange krigen. Spørsmålet er: Hvorfor planla Ukraina for en militær operasjon som de visste ville trigge et umiddelbart russisk angrep?

4 Masseødeleggelsesvåpen

CIA har siden 2015 trent tusenvis ukrainske paramilitære styrker for å kunne møte et russisk angrep. Pentagon sa at man hadde forberedt ukrainske styrker på krigen med Russland i åtte år. Fra 2017 bygget USA opp en betydelig militær infrastruktur i Ukraina, som om landet var med i NATO. USA lot Ukraina utvikle atomvåpen,  og Pentagon har støttet mer enn elleve biologiske laboratorier i Ukraina, som hadde til oppgave å blant annet utvikle dødelige bakterier og virus som kunne benyttes militært. Bevis for disse laboratoriene har eksistert i flere år, og de var definitivt rettet mot Russland. Viseutenriksminister Victoria Nuland sa 8. mars, under ed, i en senatshøring: «Vi er nå meget urolige for at russiske tropper […] vil søke å få kontroll [slik at disse biologiske stoffene] kan falle i russiske styrkers hender.» Dette dreide seg ikke om sivil biologisk forskning, men om dokumentert produksjon av dødelige våpen (se artikkel nedenfor). Putin hevdet at Russland ville slå ut ikke bare slike våpensystemer, men alle offensive våpensystemer for å stoppe Ukrainas krig i øst, men kanskje enda viktigere, for å redusere risikoen for et katastrofalt amerikansk angrep på Moskva. Russland påstår nå å ha slått ut flere tusen militære anlegg i Ukraina. Denne delen av operasjonen synes å gå mot sin avslutning.

5 Azovbataljonen

Et siste mål med operasjonen sies å være en «avnazifisering» av Ukraina. Dette målet har ikke blitt tatt på alvor i Vesten. Nazistiske og fascistiske grupper har bare hatt noen få prosent i valgene. De er tilsynelatende marginale, men de har hatt en sterk stilling i sikkerhetstjenestene og i det militære. De har drevet mye av krigen i Donetsk og Lugansk. Azovbataljonen med sine nazisymboler hadde hovedkvarter i Mariupol. Den ble ledet av radikale nazister som Andrij Biletskyj og ble tatt opp i Ukrainas nasjonalgarde. Det betyr at de hadde støtte på det høyeste nivå. Andrij Parubij og Oleg Tjahnybok grunnla det ukrainske nazistpartiet i 1991. Deres «Joseph Goebbels Political Research Center» byttet senere navn til noe mer opportunt.

Zelenskijs militære rådgiver Oleksij Arestovytsj argumenterte allerede i 2019 for en storkrig med Russland, som ville dra inn NATO.

Parubij var kommandant for Maidan, sekretær i det nasjonale sikkerhetsråd i 2014 og leder for parlamentet. Tjahnybok, en av de tre lederne for Maidan, fikk inn fire ministre i regjeringen, inkludert forsvarsministeren. Dmytro Jarosj ble rådgiver for forsvarsstabssjefen i 2015. Nazistene har ikke hatt høye stemmetall, men de har mobilisert titusentalls aktivister, vært meget voldelige og lyktes i å forhindre enhver fredelig løsning på konflikten i øst. Yehvan Karas, lederen for den nazistiske gruppen C14 (tidligere ungdoms-parti til Tyahnyboks parti), fortalte media at de bare hadde 8–10 % av folket på Maidan, men de sto for 90 % av effektiviteten. De tvang presidenten til å flykte.  «Vi har startet en krig [med Russland]», sier Karas. Vestlige stater gir oss våpen fordi «vi liker å drepe». En fred synes å kreve en marginalisering og avvæpning av disse gruppene.

USA

Et første spørsmål: Hvorfor gjorde USA alt for å få Russland til å intervenere i Ukraina – med forberedelser for en NATO-utvidelse og for et ukrainsk angrep på Donetsk og Lugansk? Det ville med nødvendighet trigge en russisk krig i Ukraina. Poenget er at umiddelbart etter at Russland intervenerte, slo USA til med sanksjoner som var forberedt i måneder før invasjonen. Ifølge Adam Schiff, leder for Kongressens etterretningskomité, ville USA ha en krig mot Russland i Ukraina for å ta knekken på Russland. USAs utenriksminister Antony Blinken sier at krigen kan fortsette året ut. USAs forsvarssjef sier at krigen vil kunne vare i flere år. USA deltar med etterretning og ledelse og med massiv våpenstøtte. USA vil kort sagt «slåss til siste ukrainer», for å sitere tidligere assisterende forsvarsminister Chas Freeman. USA vil ha en russisk krig som Russland ikke kan overleve, for å tvinge frem et regimeskifte i Russland.

Et bilde som inneholder tekst

Automatisk generert beskrivelse

SMAIL DOGAN-WE ARE WITH YOU. SE LIBEX.EU

Ukraina

Et annet spørsmål: Hvorfor ville den ukrainske ledelsen ha en krig? Dette er tilsynelatende vanskeligere å skjønne. Hvorfor arbeidet Zelenskyj for at Ukraina skulle bli med i NATO, bli til en atomvåpenmakt og ta Donetsk og Lugansk med makt, når alt dette definitivt ville trigge en russisk invasjon som ville ødelegge Ukraina? Kanskje finner vi forklaringen i den strategiske tenkingen til Zelenskyjs militære rådgiver Oleksij Arestovytsj. Han argumenterte allerede i 2019 for en storkrig med Russland, for å unngå at Ukraina om et titalls år blir absorbert av Russland. Han sa: «Sannsynligheten er 99,9 prosent for at prisen for å bli med i NATO er en storkrig med Russland», og han beskrev detaljert hvordan denne krigen ville utvikle seg, akkurat som vi har sett den seneste tiden. Han fortsatte: «Selvfølgelig [er det beste] en storkrig med Russland og NATO-medlemskap som en følge av Russlands tap.» Når det gjelder taktikk, anbefaler Arestovytsj taktikken til islamistgruppen ISIL, som benytter seg av grusomhet mot egne sivile. At titusentalls ukrainere vil dø, er ikke Arestovytsjs problem.

For meg setter dette Zelenskyjs lederskap i et nytt lys. Zelenskyj vant en overlegen seier med 73 prosent av stemmene i presidentvalget i 2019 med et program for en fredelig løsning på krisen i Donetsk og Lugansk. Da han tiltrådte som president, gjentok han dette. Men umiddelbart etter sa nazistlederen Dmytro Jarosj at hvis Zelenskyj holder fast ved dette, vil han «henge i et tre i Khresjatyk» (hovedgaten i Kyiv). Zelenskyj ble nødt til å fortsette krigen. Azovbataljonen ble trent av amerikanske styrker. Krigen hadde med all sannsynlighet kunnet forhindres med en implementering av Minsk-avtalen og med en signatur som garanterte «ukrainsk nøytralitet». Men USA ville ikke akseptere disse vilkårene. USA vil ha en krig, og de vil «slåss til siste ukrainer».

Et tysk-russisk «gass- og industrifellesskap» ville ha svekket USAs rolle i Europa.

Det kanskje viktigste med hele denne strategien var å inkludere Nord Stream II i sanksjonene for å stoppe en gjensidig tysk-russisk avhengighet: et tysk-russisk «gass- og industrifellesskap». Det ville ha svekket USAs rolle i Europa og latt Europa vokse sammen i et nytt «kull- og stålfellesskap», noe som kunne forhindret en fremtidig krig i Europa. Krigen i Ukraina dreier seg om Europas sikkerhetsarkitektur. Og målet med USAs provokative politikk var ikke først og fremst krigen, men sanksjonene som ville følge krigen. Ukraina er et offer for dette brutale spillet.

Statens eksistens

Russland hadde neppe kalkulert med en så vel forberedt sanksjonsoffensiv som vi har sett de siste månedene. Russland behandles nå som en ulydig guttunge. En venn av meg sa en gang at «om en hund blir trengt inn i et hjørne, biter den».

«Historien viser at økonomiske kriger ofte er blitt til virkelige kriger», har den tidligere russiske presidenten Dimitrij Medvedev uttalt. Kremls talsmann Dmitrij Peskov uttalte til CNN at atomvåpen kunne settes inn ved «trussel mot statens eksistens», og USAs oppførsel i Ukraina er blitt beskrevet av president Putin som en trussel «to the very existence of our state and to its sovereignty». Dette kan ende riktig ille.


Artikkelens referanser:

Det lengre intervjuet med Arestovytsj om en krig med Russland finnes på https://www.youtube.com/watch?v=1xNHmHpERH8

Intervjuene om ISIL m.m. finnes på flere steder: https://twitter.com/bonanzamedia2/status/1509186838724063250

Robert Gates, 1997. From the Shadows – The Ultimate Insider’s Story of Five Presidents and How They Won the Cold War (New York: Touchstone, Simon & Schuster), pp. 143-149.

Brzezinski on intervention in Afghanistan (Translated from Le Nouvel Observateur, 15-21 January 1998).

Conversations with Lieutenant General Vladimir Cheremnikh, PRIO seminar 1994.

Transcript: Vladimir Putin’s Televised Address on Ukraine, Blomberg, 24 February 2022.

U.S.-Ukraine Charter on Strategic Partnership, US Department of State, 10 November 2021. https://www.state.gov/u-s-ukraine-charter-on-strategic-partnership/

Henry A. Kissinger, «How the Ukraine Crisis Ends», The Washington Post, 6 March 2014 https://www.washingtonpost.com/opinions/henry-kissinger-to-settle-the-ukraine-crisis-start-at-the-end/2014/03/05/46dad868-a496-11e3-8466-d34c451760b9_story.html

John Paul Rathbone, et al., «Military briefing: Russia rethinks line of attack», Financial Times, 1 March 2022. https://www.ft.com/content/88c4e349-9179-4bce-85d4-9d772304b13b

BBC News, «Ukraine Crisis: Transcripts of leaked Nuland- Pyatt call», 7 February, 2014.  https://www.bbc.com/news/world-europe-26079957

Zach Dorfman, “CIA-trained Ukrainian paramilitaries may take a central role if Russia invades”, Yahoo News, 13 January 2022. https://www.yahoo.com/news/cia-trained-ukrainian-paramilitaries-may-take-central-role-if-russia-invades-185258008.html

Rudling, Per Anders, «The Return of the Ukrainian Far Right: The Case of VO Svoboda», in Ruth Wodak & John E. Richardson, Analysing Fascist Discourse (New York: Routledge, 2012), s. 228-255.

UNHCR Operational Update, Ukraine, December 2016 UNHCR Ukraine Operational Update – December 2016.pdf

United Nations, Meetings Coverage and Press Releases, «Concerned about Ongoing Militarization of Crimea, Human Rights Violations in Eastern Ukraine, Speakers Tell General Assembly Minsk Agreements Must Be Fully Implemented», 20 February 2020.

Poroshenko seeks U.N. peacekeeping, The Ukrainian Weekly, 1 March 2019 https://www.ukrweekly.com/uwwp/newsbriefs-182/

OSCE Daily Report 40/2022, 21 February 2022 https://www.osce.org/files/2022-02-20-21%20Daily%20Report_ENG.pdf?itok=82567

Tim Korso, «Russian Intelligence Chief Says Intel Showed Ukraine Was Working on Nukes, US Knew About It», Sputnik News, 3 March 2022.

«Ukrainischer Botschafter droht mit atomarer Aufrüstung», Der Spiegel, 15 April 2021.

«Zelensky’s full speech at Munich Security Conference», The Kyiv Independent, 9 March 2022.

Ministry of Defence of Ukraine, «Dmytro Yarosh appointed as Advisor to Chief of General Staff», 5 April 2015. Dmytro Yarosh appointed as Advisor to Chief of General Staff | Міноборони (mil.gov.ua)

Krigen i Ukraina markerer slutten på det amerikanske århundret

Krigen i Ukraina markerer slutten på det amerikanske århundret. «Det som er igjen er en dampende haug med dollarpålydende gjeld»

Av Mike Whitney

Global Research, 9. juni 2022

Region: USA

Tema: Global økonomi

Et bilde som inneholder skriver

Automatisk generert beskrivelse

– Den voldsomme konfrontasjonen i Ukraina viser at vi snakker om mye mer enn skjebnen til regimet i Kiev. Hele verdensordenens arkitektur står på spill.» Sergei Naryshkin , direktør for Russlands utenriksetterretning.

***

Her er din «reservevaluta»-tanke for dagen: Hver amerikanske dollar er en sjekk skrevet på en konto som er overtrukket med 30 billioner dollar.

Det er sant. Den «fulle på tro og  ære» til det amerikanske finansdepartementet er i stor grad en myte holdt sammen av et institusjonelt rammeverk som hviler på et fundament av ren sand. Faktisk er USD ikke verdt papiret den er trykt på; det er en IOU som flagrer avgårde i et hav av rødt blekk .

Det eneste som hindrer USD fra å forsvinne inn i eteren, er tilliten til godtroende mennesker som fortsetter å akseptere den som lovlig betalingsmiddel.

Men hvorfor forblir folk trygge på dollaren når dens feil er kjent for alle? Tross alt er USAs nasjonale gjeld på 30 billioner dollar neppe noen hemmelighet, og heller ikke de ytterligere 9 billionene dollar som er stablet opp på Feds balanse. Det er en stealth-gjeld som det amerikanske folket er helt uvitende om, men som de er ansvarlige for likevel.

For å svare på det spørsmålet, må vi se på hvordan systemet faktisk fungerer og hvordan dollaren støttes opp av de mange institusjonene som ble opprettet etter andre verdenskrig. Disse institusjonene gir et miljø for å gjennomføre historiens lengste og mest åpenbare svindel, utveksling av høye seddelproduserte varer, råvarer og hardt arbeid mot lapper med grønt papir med døde presidenter på .

Man kan bare undre seg over genialiteten til eliten som laget denne svindelen og deretter påtvangt massene den i stort sett uten et pip av protest. Selvfølgelig er systemet ledsaget av ulike håndhevelsesmekanismer som raskt fjerner alle som prøver å enten bryte seg fri fra dollaren eller, Gud hjelpe oss, lage et alternativt system totalt. (Saddam Hussein og Muammar Qaddafi kommer til tankene.) Men faktum er – bortsett fra det institusjonelle rammeverket og den hensynsløse utryddelsen av dollarmotstandere – er det ingen grunn til at menneskeheten skal forbli koblet til en valuta som er begravd under et fjell av gjeld og hvis reell verdi er praktisk talt ukjent.

Det var ikke alltid slik. Det var en tid da dollaren var den sterkeste valutaen i verden og fortjente sin plass på toppen av haugen. Etter første verdenskrig var USA «eieren av størstedelen av verdens gull», og det var grunnen til at en internasjonal delegasjon «bestemte at verdens valutaer ikke lenger ville være knyttet til gull, men kunne knyttes til den amerikanske dollaren, «fordi dollaren  vi seg selv var knyttet til gull.» Her er mer fra en artikkel hos Investopedia:

«Arrangementet ble kjent som Bretton Woods-avtalen. Den etablerte sentralbankenes autoritet, som ville opprettholde faste valutakurser mellom deres valutaer og dollar. På sin side ville USA løse inn amerikanske dollar for gull på forespørsel .

Den amerikanske dollaren ble offisielt kronet som verdens reservevaluta og ble støttet av verdens største gullreserver takket være Bretton Woods-avtalen. I stedet for gullreserver akkumulerte andre land reserver på amerikanske dollar. Når de trengte et sted å lagre dollarene sine, begynte landene å kjøpe amerikanske statspapirer, som de anså for å være en trygg butikk med penger.

Etterspørselen etter statspapirer, kombinert med underskuddsutgiftene som var nødvendige for å finansiere Vietnamkrigen og Great Societys innenlandske programmer, fikk USA til å oversvømme markedet med papirpenger …

Etterspørselen etter gull var slik at president Richard Nixon ble tvunget til å gripe inn og koble dollaren fra gull, noe som førte til de flytende valutakursene som eksisterer i dag. Selv om det har vært perioder med stagflasjon, som er definert som høy inflasjon og høy arbeidsledighet, har den amerikanske dollaren forblitt verdens reservevaluta.» ( «Hvordan den amerikanske dollaren ble verdens reservevaluta» , Investopedia)

Men nå er gullet borte og det som er igjen er en dampende haug med gjeld. Så, hvordan i all verden har dollaren klart å bevare sin status som verdens fremste valuta?

Tilhengere av dollarsystemet vil fortelle deg at det har noe å gjøre med «størrelsen og styrken til den amerikanske økonomien og dominansen til de amerikanske finansmarkedene.» Men det er tull.

Sannheten er at reservevalutastatus ikke har noe å gjøre med «størrelsen og styrken» til USAs post-industrielle, serviceorienterte, bobledrevne, tredje-verden-hulls-økonomi. Det har heller ikke noe å gjøre med den påståtte sikkerheten til amerikanske statsobligasjoner» som – ved siden av dollaren – er tidenes største Ponzi-flam.

Den virkelige grunnen til at dollaren har forblitt verdens fremste valuta er på grunn av kartelliseringen av sentralbanken.

De vestlige sentralbankene er et de facto-monopol drevet av en liten kabal av personer  som koordinerer og samarbeider om pengepolitikken for å bevare sitt maniske dødsgrep om finansmarkedene og den globale økonomien. Det er en monetær mafia og – som George Carlin berømt sa: «Du og jeg er ikke i den. Du og jeg er ikke i den store klubben.» Bunnlinjen: Det er den nådeløse manipulasjonen av renter, prognoser og kvantitative lettelser (QE) som har holdt dollaren på sin høye, men ufortjente plass.

Den kommende globale økonomiske revolusjonen: Russland følger den amerikanske lekeboken

Men alt dette er i ferd med å endre seg utelukkende på grunn av Bidens hensynsløse utenrikspolitikk som tvinger kritiske aktører i den globale økonomien til å lage sitt eget rivaliserende system. Dette er en ekte tragedie for Vesten som har hatt et århundre med ustanselig rikdomsutvinning fra utviklingsland.

– på grunn av de økonomiske sanksjonene mot Russland – dukker det opp en helt ny ordre der dollaren vil bli erstattet med nasjonale valutaer (behandlet gjennom et uavhengig finansielt oppgjørssystem) i bilaterale handelsavtaler inntil – senere i år – Russland lanserer en utveksling- handlet råvarestøttet valuta som vil bli brukt av handelspartnere i Asia og Afrika.

Washingtons tyveri av Russlands utenlandsreserver i april satte turbo på den nåværende prosessen som ble ytterligere fremskyndet ved å utestenge Russland fra utenlandske markeder. Kort sagt, amerikanske økonomiske sanksjoner og boikotter har utvidet ikke-dollarsonen med mange størrelsesordener og tvunget frem en ny monetær orden.

Hvor dumt er det? I flere tiår har USA drevet en svindel der de bytter inn fiskeinnpaknings-valutaen sin mot ting av ekte verdi. (olje, produserte varer og arbeidskraft) Men nå har Biden-troppen skrotet det systemet helt og delt verden inn i stridende leire.

Men hvorfor?

Å straffe Russland, er det det?

Ja det er det.

Men hvis det er tilfelle, bør vi da ikke prøve å finne ut om sanksjonene faktisk fungerer eller ikke før vi hensynsløst endrer systemet?

For sent til det. Krigen mot Russland har begynt og de tidlige resultatene strømmer allerede inn. Bare se på hvordan vi har ødelagt Russlands valuta, rubelen. Det er sjokkerende! Her er scoopet fra en artikkel på CBS:

«Den russiske rubelen er den valutaen som gir best resultater i verden i år…

To måneder etter at rubelens verdi falt til mindre enn en amerikansk krone midt i de raskeste, tøffeste økonomiske sanksjonene i moderne historie, har Russlands valuta fått en forbløffende snuoperasjon. Rubelen har hoppet 40 % mot dollaren siden januar.

Normalt vil et land som står overfor internasjonale sanksjoner og en stor militær konflikt se investorer på flukt og en jevn strøm av kapital, noe som får valutaen til å falle…

Rubelens motstandskraft betyr at Russland er delvis isolert fra virkningene av de økonomiske straffer som vestlige nasjoner har pålagt etter invasjonen av Ukraina…» (» Russlands rubel er den sterkeste valutaen i verden i år «, CBS News)

Hva? Du mener angrepet på rubelen ikke fungerte likevel?

Ser sikkert slik ut. Men det betyr ikke at sanksjonene er en fiasko. Å nei. Bare se på effekten de har hatt på russiske råvarer. Eksportkvitteringer er langt nede, ikke sant? Her er mer fra CBS:

«Råvareprisene er for tiden skyhøye, og selv om det er et fall i volumet av russisk eksport på grunn av embargoer og sanksjoner, mer enn kompenserer økningen i råvareprisene for disse fallet,» sa Tatiana Orlova, ledende økonom i fremvoksende markeder ved Oxford økonomi.

Russland trekker inn nesten 20 milliarder dollar i måneden fra energieksport. Siden slutten av mars har mange utenlandske kjøpere etterkommet et krav om å betale for energi i rubler, og presset opp valutaens verdi.» (» Russlands rubel er den sterkeste valutaen i verden i år «, CBS News)

Du tuller med meg? Du mener rubelen stiger og Putin håver inn mer deig på varer enn noen gang før?

Jepp, og det er samme avtale med Russlands handelsoverskudd. Ta en titt på dette utdraget fra en artikkel i The Economist:

«Russlands eksport … har holdt seg overraskende bra, inkludert den som er rettet mot Vesten. Sanksjoner gjør at salget av olje og gass til det meste av verden kan fortsette uavbrutt. Og en økning i energiprisene har økt inntektene ytterligere.

Som et resultat forventer analytikere at Russlands handelsoverskudd vil nå rekordhøye i de kommende månedene. IMF regner med at i 2022 kan overskuddet på driftsbalansen, som inkluderer handel og noen finansstrømmer, komme inn på 250 milliarder dollar (15 % av fjorårets BNP), mer enn det dobbelte av 120 milliarder dollar registrert i 2021. At sanksjoner har økt Russlands handelsoverskudd, og dermed bidratt til å finansiere krigen, er skuffende, sier Vistesen. Ribakova regner med at virkningen av økonomiske sanksjoner kan ha nådd sine grenser. En beslutning om å stramme inn handelssanksjonene må komme neste gang.

Men det kan ta tid før slike tiltak trer i kraft. Selv om EU vedtar sitt forslag om å forby russisk olje, vil embargoen bli faset inn så sakte at blokkens oljeimport fra Russland vil falle med bare 19 % i år, sier Liam Peach fra Capital Economics, et konsulentselskap. Den fulle virkningen av disse sanksjonene vil merkes først ved starten av 2023 – da vil Putin ha samlet milliarder for å finansiere krigen sin.» Russland er på vei mot et rekordoverskudd på handelsbalansen» , The Economist)

La meg få dette på det rene: Sanksjonene skader faktisk USA og hjelper Russland, så ekspertene mener vi bør innføre flere sanksjoner? Er det det?

Nettopp. Nå som vi har skutt oss selv i foten, mener ekspertene det vil være lurt å skyte den andre også.

Er jeg den eneste som er slått av galskapen i denne politikken? Sjekk ut dette klippet fra en artikkel på RT:

» Russland kan tjene rekordhøye 100 milliarder dollar på gasssalg til europeiske land i 2022 på grunn av den kraftige økningen i energiprisene, rapporterte den franske avisen Les Echos denne uken, som siterer Citibank-analytikere.

Ifølge avisen vil de anslåtte inntektene fra gassalg være nesten dobbelt så mye som i fjor. Analysen tar ikke hensyn til fortjeneste fra salg av andre russiske råvarer, som olje, kull og andre mineraler.

Les Echos rapporterer at til tross for sanksjoner og advarsler om en omfattende embargo mot russisk energi, fortsetter de 27 EU-landene å sende omtrent 200 millioner dollar per dag til Gazprom. ( «Russiske gassinntekter anslås å nå nye høyder» , RT)

Så inntektene fra gass- og oljesalg oversvømmer bokstavelig talt Moskvas kasser som aldri før. I mellomtiden har energiprisene i EU og Amerika skutt i været til 40-års høyder.

Kan du se hvor kontraproduktiv denne politikken er?

EU synker inn i resesjon, forsyningslinjene har blitt alvorlig forstyrret, matmangelen vokser stadig, og gass- og oljeprisene er gjennom taket. Etter enhver objektiv standard har sanksjonene ikke bare sviktet, men slått spektakulært tilbake. Kan ikke Biden-folket se skaden de gjør? Er de fullstendig skilt fra virkeligheten?

Tenk om ukrainerne bruker Bidens nye artilleribatteri (HIMARS) til å beskytte byer i Russland? Hva så?

Så tar Putin av seg hanskene og stenger strømmen av hydrokarboner til Europa umiddelbart. Det er det som kommer til å skje hvis Washington fortsetter å eskalere. Du kan satse på det. Hvis Russlands «spesielle militæroperasjon» plutselig blir en krig, vil lysene over hele Europa bli mørke, hjemmene vil begynne å fryse, fabrikkene vil bli stille, og kontinentet vil gli hodestups inn i en langvarig og smertefull depresjon.

Er det noen i Washington som tenker på disse tingene, eller er de alle så fulle av sine egne presseklipp at de helt har mistet kontakten med virkeligheten?

Her er mer fra en artikkel på RT:

«Selv om det kollektive Vesten fortsetter å insistere – mot all observerbar virkelighet – at konflikten i Ukraina går bra for Kiev, blir store medier stadig mer urolige med situasjonen på den økonomiske fronten. Flere og flere observatører innrømmer at embargoene som er pålagt av USA og dets allierte ikke knuser den russiske økonomien, som opprinnelig ment, men snarere deres egen.

«Russland vinner den økonomiske krigen,» erklærte Guardians økonomiredaktør Larry Elliott torsdag. «Det er nå tre måneder siden vesten startet sin økonomiske krig mot Russland, og det går ikke etter planen. Tvert imot, ting går veldig dårlig, skrev han…

I et essay fra 30. mai sa Guardian-spaltist Simon Jenkins også at embargoen hadde mislyktes …

Som Jenkins påpeker, har sanksjonene faktisk hevet prisen på russisk eksport som olje og korn – og dermed beriket, snarere enn å utarme, Moskva, samtidig som europeere mangler gass og afrikanere går tom for mat. ” ( “Ettersom sanksjonene ikke virker og Russlands fremmarsj fortsetter, endrer vestlige medier sin melodi til Ukraina” , RT)

Fikk du med deg den delen om «Russland som vinner den økonomiske krigen»? Hva tror du det betyr i praksis?

Betyr det at Washingtons mislykkede forsøk på å opprettholde sitt globale hegemoni ved å «svekke» Russland faktisk legger enorme belastninger på den transatlantiske alliansen og NATO som vil utløse en re-kalibrering av forholdet som fører til en trassig avvisning av det «regelbaserte systemet».”

Er det det det betyr? Kommer Europa til å dele seg med Washington og la Amerika synke under sitt hav av rødt blekk på 30 billioner dollar?

Ja, det er akkurat det det betyr.

Uncle Sam’s 30 Year Bender

Tilhengere av Washingtons proxy-krig har ingen anelse om omfanget av feilen deres eller hvor mye skade de påfører sitt eget land. Ukraina-tilbakeslaget er kulminasjonen av 30 år med blodige intervensjoner som har brakt oss til et vippepunkt der nasjonens formuer er i ferd med å ta en dramatisk vending til det verre . Etter hvert som dollarsonen krymper, vil levestandarden synke, arbeidsledigheten vil stige, og økonomien vil gå inn i en nedadgående dødsspiral.

Washington har sterkt undervurdert sin sårbarhet for katastrofale geopolitiske tilbakeslag som er i ferd med å bringe det nye amerikanske århundret til en rask og uutholdelig slutt.

En klok leder ville gjøre alt i sin makt for å trekke oss tilbake fra randen.

*

Merknad til leserne: Vennligst klikk på deleknappene over eller under. Følg oss på Instagram, Twitter og Facebook. Gjenpost og del gjerne Global Research-artikler.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på The Unz Review .

Michael Whitney  er en kjent geopolitisk og sosial analytiker basert i Washington State. Han startet sin karriere som uavhengig borger-journalist i 2002 med en forpliktelse til ærlig journalistikk, sosial rettferdighet og verdensfred.

Han er forskningsassistent ved Center for Research on Globalization (CRG).

Den opprinnelige kilden til denne artikkelen er Global Research

Copyright © Mike Whitney , Global Research, 2022