Marx, miljø og virkelig miljøvern

Det har i løpet av de siste vel 20 årene kommet ut mange ganske grundig studier av Marx’ forhold til det vi gjerne kaller økologi. Jeg skal ikke gå inn på disse, men vise til noen få tekster som viser Marx økologiske forståelse og hva det kan bety for et virkelig miljøvern.

Noen momenter om Marx oppfatning av forholdet menneske resten av naturen

  • Vi kan begynne med noen av de første skriftene til Marx, som De økonomisk-politiske skriftene (Paris-manuskriptene). For det første ser vi her at Marx er av den oppfatning at menneskene har to kropper – et innenfor huden (det organiske legemet) og et utenfor huden (det uorganiske legemet). Han kommer forresten tilbake til disse begrepene på slutten av tredje bind av Kapitalen. Hva kroppen innenfor huden er, sier seg selv. Kroppen utenfor huden er alt menneskene lever av og i, altså naturen utenfor menneskehuden. Ut fra dette synet sier det seg selv at begge kroppene må tas like godt vare på. Det vil si at vi både må ta vare på den delen av naturen som er innenfor skinnet vårt og den delen av naturen som er utenfor dette, for at de begge skal utvikle seg slik vi kan kalle optimalt – så godt som mulig innen de reelle materielle og andre vilkår som finnes.
  • Så kaller Marx utvekslingen mellom menneskene og naturen rundt, i form av produksjon av ting som menneskene kan bruke, for menneskenes tingliggjøring. Denne tingliggjøringen kan foregå på måter som ikke skaper antagonistiske forhold mellom menneskenes to legemer og på måter som skaper slike antagonistiske forhold. Det kaller Marx for fremmedgjort tingliggjøring.
  • Marx skriver i De økonomisk-filosofiske manuskriptene at menneskene under historiens gang blir fratatt makten både over det som de produserer i utvekslingen sin med naturen rundt og dermed blir de også fratatt makten over hele utvekslingsvirksomheten eller alt som har med arbeidsprosessen å gjøre og med det som arbeidsprosessen virker på, nemlig naturen rundt menneskene. Dette kaller han fremmedgjøring, og det er ikke en åndelig fremmedgjøring (som religion), men en materiell fremmedgjøring skapt av menneskelig virksomhet. Fordi det er et annet menneske som tilegner seg makten over denne utvekslingsprosessen, midlene som brukes i den (produksjonsmidlene) og resultatet (varen) blir mennesket også fremmedgjort for mennesket og privateiendommen til produksjonsmidlene blir skapt. Dette er Marx’ første beskrivelse av logikken i utviklingen av fremmedgjøringen til dens høyeste stadium, kapitalismen. Han kaller altså dette for fremmedgjort tingliggjøring. Dette skjer gjennom utviklingen av bytte- og vareøkonomien.
  • Samtidig mener Marx at denne fremmedgjorte utvekslingen med naturen rundt, den fremmedgjorte menneskelige tingliggjøring, skaper vilkår for å oppheve fremmedgjøringen, ved at hele menneske-fellesskapet tar kontroll med sin egen utveksling med naturen rundt og midlene som brukes i denne utvekslingen pluss utvekslingen av de produktene som blir skapt gjennom å dele i stedet for å bytte. Marx går mer detaljert inn på hvordan dette kan skje i praksis i Kritikk av Gotha-programmet og i de siste kapitlene i tredje bind av Kapitalen.
  • I begynnelsen på første bind av Kapitalen behandler Marx logikken i utviklingen av den materielle fremmedgjøringen mer i detalj ettersom vareøkonomien utvikler seg fra det enkle byttet, til byttet som hovedform for utveksling av produkter som mennesket har skapt i utvekslingen med naturen rundt, til hvordan penger oppstår og fungerer, til hvordan kapitalen og kapitalismen utvikler seg på dette grunnlaget. Dette henger sammen med utviklingen av menneskets skaperkraft i utvekslingen med naturen, arbeidskraften, også blir omdannet til en vare som eieren, arbeider kan og må selge til den som eier produksjonsmidlene. Bare gjennom denne prosessen kan arbeideren få tilgang til produksjonsmidlene og produsere, og bare gjennom denne prosessen kan han og hun få tak i en del av verdien av sitt eget produkt (i form av arbeidslønn), mens kapitalisten tilegner seg den verdien som arbeideren skaper utover verdien av det hun og han bruker for å eksistere videre som enkeltindivid, familie og samfunnsklasse, noe som Marx ganske forståelig nok kaller merverdi.
  • I første bind av Kapitalen presiserer Marx at det han ser på som økonomi er utvekslingen mellom menneskene og naturen rundt – altså utvekslingen mellom menneskenes to legemer, og utvekslingen menneskene imellom på grunnlag av den førstnevnte utvekslingen.
  • Flere steder ellers i sine skrifter og notater er Marx opptatt av utvekslingen mellom menneskene og naturen rundt, og det bruddet som den fremmedgjorte versjonen av denne utvekslingen fører til. Jeg går ikke inn på det i detalj her, men viser til en helt grunnleggende formulering på slutten av tredje bind, kapittel 47. Her skriver Marx at storindustrien og industrielt drevet storjordbruk samvirker. Opprinnelig skilte de seg fra hverandre ved at storindustrien i begynnelsen ødela og ruinerte arbeidskraften og dermed menneskets naturkraft, mens det industrielle storjordbruket ødela jordens naturkraft, men at de under den videre utviklingen forente seg ved at det industrielle systemet på landsbygden også svekker arbeiderne og industri og handel på sin side skaffer jordbruket middel til å utsuge jorden. Dette kan sette oss på sporet etter en virksom miljøpolitikk på dette området.
  • I kapittel 48 i tredje bind av Kapitalen har også Marx noen viktige formuleringer som kan sette oss på sporet etter en politikk som gjør det mulig for menneskene å leve videre på denne kloden. Dette kapitlet sammenfatter mye av hele kapitalprosjektet til Marx, men jeg skal bare ta frem noe fra kapittel 48, III. (MEW, bind 25, side 828, svensk utgave av Kapitalen, bind 3, side 726, engelsk utgave, side 959 – så får vi sette på sidehenvisning til den norske utgaven av bind 3 når den er ferdig i løpet av ikke så lang tid.) «Selv naturfolkene må kjempe mot naturen for å tilgodese behovene sine, for å bevare livet sitt og reprodusere det. Det må også det siviliserte menneske gjøre, og det gjelder alle samfunnsformer og under alle mulige produksjonsmåter. Dette naturnødvendighetens rike utvider seg under sin utvikling, mens behovene blir utvidet. Men samtidig utvides de produksjonskrefter som tilfredsstiller disse behovene. Innenfor dette området kan friheten bare bestå i at det samfunnsmessige mennesket, de forente produsentene, regulerer denne stoffomsetningen sin med naturen på fornuftig vis, bringer den under sin felles kontroll i stedet for å bli behersket av den som en blind makt – fullfører den med minst mulig bruk av energi[i] og under betingelser som er mest mulig verdi og passende for den menneskelige natur. Men det forblir alltid et nødvendighetens rike. Bortenfor dette begynner den menneskelige kraftutviklingen som er sitt eget mål, frihetens sanne rike, som imidlertid bare kan blomstre med dette nødvendighetens rike som sitt grunnlag. Å forkorte arbeidsdagen er en grunnleggende betingelse.» (TVs oversettelse.)
  • For det første må vi her merke oss at frihetens rike bare kan utvikle seg på grunnlag av nødvendighetens rike. Det er ikke her snakk om overflodens rike, men et rike som er bestemt av forholdet mellom de menneskelige behov og naturens begrensninger. Det er snakk om det som er nødvendig for at menneskene skal kunne leve gode materielle liv og bygge et frihetens rike oppå dette som ikke kan gå utover det som naturen kan tåle. Gjør det det blir det ikke mulig å opprettholde et forsvarlig og levelig nødvendighetens rike eller frihetens rike. For miljøkampen betyr det den mest nøye økonomisering/sparing på alle naturresurser.

Om virkelig miljøvern

En politikk som vil skape en levedyktig balanse mellom mennesket og resten av naturen må gjøre det mulig for mennesket å kunne tingliggjøre seg uten fremmedgjøring. Betingelsen for dette er at de forenede produsenter tilegner seg resultatene av sine egne produktive krefter og bestemmer over bruken av disse til felles beste uten å bli drevet av tvungen merverdiskaping og tvungent profittjag. Dette viser retning mot det grunnleggende vilkåret for virkelig miljøvern både av mennesket og naturen rundt.

Men vi kan også gå mer detaljert inn på enkelt områder. Et viktig utgangspunkt er grunnleggende økonomisering med alle ressurser ut fra de virkelig ikke-fremmedgjorte behovene til mennesker og miljø.

Avvikling skadelig produksjon og bruk – spesielt våpenproduksjon og bruk

Det betyr sjølsagt avvikling av all direkte skadelig produksjon og skadelig bruk. Avvikling av kriger og militær produksjon og drift av og bruk av våpenmakten er helt nødvendig for at vi skal kunne redde mennesker og miljø. Derfor må miljøkampen begynne med et enormt press for nedrustning, og det må gå mot USA fordi USA nå har den største krigsindustrien i verden og størstedelen av ressursene som brukes til å drive krigsmaskineriet. Pluss at bruken av dette maskineriet igjen skaper enorm forurensing og krever enorme mengder ressurser til gjenoppbygging av det som blir ødelagt. Ut fra et naturvernsyn er dette ganske enkelt kriminelt. Og da snakker vi ikke om de enorme lidelsene og den fattigdommen og elendigheten krigsmaskineriet i funksjon skaper. Så kan vi gjennomgå all annen produksjon og skille ut det som er skadelige – og stanse det.

Stanse all unødvendig produksjon, bruk av energi, ressurser osv.

For det andre må produksjon som er unødvendig for å leve rimelig gode liv stanses, samtidig som produksjon som er nødvendig for å leve rimelig gode liv økes og distribusjon til alle sikres. Dette er et svært område som må studeres nøye og der store diskusjoner blant verdens folk legger grunnlag for det  blir bestemt. Noen eksempler til diskusjon legger jeg frem her.

Hele luksusproduksjonen til den rikeste 10 prosent av befolkningen i verden må selvfølgelig avskaffes. Men det gjelder produksjon på en mengde felter. Hele reklameindustrien må legges ned og erstattes av saklig opplysning om produkter osv. Turismen må legges fullstendig om så den blir svært mye mindre energi- og ressurskrevende. Privatbilismen må avvikles ved at det utvikles felles samfunnsmessige systemer for transport som ivaretar folks transportbehov med mye mindre bruk av energi- og ressurser. Antall slike biler må reduseres svært mye, vi kan tenke oss med 80 %. Hele internettet må gjennomgås for å kunne sette inn tiltak for å minimere energi og materialbruk. Dette kan også gjøres med mange maskiner som vi bare bruker sjelden. Alle husholdninger behøver ikke å ha kappsager og mye annet verktøy, gressklippe- og støvugingsroboter osv. Store deler av den kapitalistiske underholdningsindustrien må omformes ut fra bruk av energi og andre ressurser. Reiser som kun er nødvendige ut fra profittbehov må avskaffes. Produksjon og transport må legges om og samkjøres slik at fremføring til bruker fra de forskjellige produksjonspunktene, samlet gjennom en hel produksjonssyklus, blir kortest mulig. Det betyr at båttransport også må begrenses svært mye. Fullstendig stans i produksjon av elektriske transportmidler som kun skal erstatte gange innen et visst område, bortsett fra for de som har virkelige behov – for eksempel de nye el-skoterne (el-løperhjul som de feilaktig er døpt). Stoffer som er skadelige fjernes. Ingen stoffer av noen art skal tas i allmenn bruk uten flere års prøvebruk på begrenset antall mennesker. Dette gjelder både industristoffer og stoffer som vaksiner osv. Grundige undersøkelser av stråling osv. fra forskjellige bruksområder må gjennomføres og kildene må avvikles dersom det finnes en faregrad som kan plage mennesker og naturen ellers.

Medisinsk produksjon for  virkelig å gjøre folk friske.

All forskning på helse og sykdom innrettes på å holde folk friske gjennom å fjerne skadelige påvirkninger fra menneskelige virksomheter, fremme helsebringende virksomheter og ved å forske frem medisiner som gjør folk friske og ikke forske ut fra et perspektiv om å sikre et stabilt og størst mulig marked for medisiner og medisinsk utstyr for den finanskapitalen som investerer i helse. Her er enormt mye å spare innen hele helsesektoren.

Avvikling av industrijordbruket

Industrijordbruket må avvikles og store mengder mennesker må tilbake til å dyrke jorden i stedet for å produsere skadelige og unødige produkter. Sjølforsyningsgraden for jordbruksprodukter må økes drastisk. Jordbrukerne må ha status som våre viktigste produsenter av de mest grunnleggende produkter innen nødvendighetens rike.

Bruk av menneskelig kraft

Der det passer må vi ha overgang fra maskineri som krever elektrisk (direkte eller via batterier) eller fossil kraft til mekaniske innretninger, som ur (særlig slike som blir drevet av armbevegelser) og klokker som kan trekkes opp. Dette gjelder også vanlige sykler og løperhjul som drives av menneskekraft. Her kan mange områder undersøkes.

Noen andre viktige saker

Der det er mulig skal alt som kan, gjenbrukes og gjenvinnes slik at det blir minst mulig søppel.

Menneskelige ekskrementer skal ikke føres ut av husene med vann og gå gjennom enorme renseanlegg før restene slippes i sjøen – det må utvikles metoder og anretninger som gjør at ekskrementene igjen kan brukes til gjødsel på landets jorder. Spiselig matavfall som kan brukes slik, må gå til dyrefor.

Dette er bare noen tanker til videre diskusjon. Mye annet kan også føyes til – lykke til med det og med en miljøkamp som nytter.

Som vi vil se er det fokuset som finanskapitalen og det store statene (sammen med store deler av «miljøbevegelsen») vil at vi skal holde på når det gjelder miljøet, stort sett på siden av det som må til for at vi skal få tiltak som monner.

Terje Valen, mandag 12. juli 2021.


[i] Her bruker Marx begrepet Kraftaufwand. Det oversettes med kraftanstrengelse i den svenske utgaven og med energy i den engelske. Kraft kan henspille både på menneskelig kraft og på naturkraft – også slike naturkrefter som menneskene har skapt i utvekslingen sin med denne naturen, som vannkraft, elektrisk kraft, kraft fra andre kilder, kull, olje, gass osv. Jeg tenker at Marx har hatt begge betydninger i tankene og om han ikke hadde det passer det med resten av tenkningen hans om ikke å gjøre noe som kunne ødelegge det ene eller det andre av menneskets legeme.

Med dei «grøne» for kapital og imperialisme

Den antikapitalistiske fløyen i alle dei «grøne» partia har tapt den interne kampen, og desse partia prøver no å redde miljøet innanfor kapitalen sine rammer. Noko som sjølvsagt i det vesentlege er øydeleggande for miljøet.[i]

Men både i Tyskland og Frankrike skjer det no ei vidare utvikling av desse partia. Dei har med fynd og klem forlate ein kvar antiimperialistisk tanke og blitt trugne tilhengarar av den USA-dominerte imperialismen.

La oss først sjå på Frankrike. Le Monde diplomatique skriv no om Yannick Jadot[ii] som er initiativtakar til ei politisk samling han kallar «réunion unitaire» som vi vel kan omsette med «felles samling» og som elles er ein av dei fremste «grøne» politikarane i landet. Redaktøren i avisa, Serge Halimi, skriv i årets mai-nummer av avisa at Jadot har publisert ein analyse av utanrikspolitikken som vi skulle tru var redigert av eit Pentagon-byrå, der han plasserer seg til høgre for president Macron. Han seier at den aukte internasjonale spenninga kjem berre av den større aggressiviteten til dei autoritære regima som styrer i Kina, Russland og i tillegg Tyrkia. Det ser altså for han ut som provokasjonane aldri kjem frå USA, Saudi-Arabia eller Israel. Med same tunnelsynet gir han Moskva og Peking monopol på «falske nyheiter» og støtte til «ekstremistiske rørsler» eller oppkjøp av franske nøkkel-føretak. Han ser bort frå løgnene om masseøydeleggingsvåpen i Irak, den vestlege støtta til den syriske Al-Nusra-fronten – knyta til Al-Kaida og USA sine tiltak mot konkurrerande føretak og som tvinga føretaket Alsom inn under General Motors. Han forlangar at europearane straks stanser gassrøyrprosjektet Nordstream 2 og at vi må støtte Ukraina til å møte den militære aggresjonen frå naboen Russland. Så langt redaktør Halimi.

Så til Tyskland der den leiande figuren til dei «grøne», Annalena Baerbock[iii] har jobba i nokre år no for at dei «grøne» skal komme i regjeringsposisjon og til og med få kanslarembetet.
Kanslar Angela Merkel har ønska ho velkomen om ho vinn stillinga. Baerbock har stadig meir tilpassa dei «grøne» sin politikk til det som Online Focus[iv] kallar sentrum venstre i heile politikken. Det tyder at ein del av dei mest utfordrande programpunkta for dei «grøne» blir svekka og fjerna. Men det mest interessante i denne samanhengen er utanrikspolitikken ho står for. Ho meiner at krigsfaren i Ukraina kjem frå dei aggressive russarane, og at krigsfaren i Sør-Kina-havet kjem frå Beijing. Ho høyrer også til dei hardaste motstandarane mot gassleidninga Nordstream 2. Ho er truandes til å seie dette rett i fleisen på Putin. Og det same gjeld synet på angrepa på menneskerettane når det gjeld det muslimske mindretalet i Kina eller den valdelege undertrykkinga av demokratirørsla i Hong Kong, slik ho ser det.

Med dette har dei to leiande talspersonane for den «grøne» rørsla i Europa innynda seg hos det imperialistiske finansborgarskapet i USA og sjølv plassert seg i leiren av dei statane som har erobra, undertrykt og utbytta resten av verda heilt sidan Columbus kom til Amerika i 1492. Dette er vegen det går med desse «grøne» rørslene når dei nærmar seg dei viktigaste taburettane. Då gjeld det å få tiltru hos den herskande klassen, elles er det mest umogleg å vinne leiande parlamentarisk posisjonar i land der USA har dominerande innflyting. Utan ein marxistisk analyse i botn, ei politisk innretting på arbeidarklassen, ein aktiv antiimperialisme med ein kommunisme i Karl Marx’ ånd som målsetting og ei leiing som går i spissen for å mobilisere heile partiet til å arbeide aktivt og ope for dette, vil det gå den vegen med alle parti som elles kallar seg radikale og til og med sosialistiske og revolusjonære.

Terje Valen, fredag 14. mai 2021.


[i] Sjå til dømes Daniel Tanuro, Green Capitalism: why it can’t work, Merlin Press, 2013. Boka blei først publisert på fransk som L’impossible Capitalisme Vert av Editions La Decouverte, Paris, 2010. Tanuro sjølv er erklært marxist. Han er kvalifisert jordbruksingeniør og har publisert fleire bøker med marxistisk analyse av økologi. Slik sett følgjer han opp den store franske økologiske pioneren, René Dumont, som mellom anna skreiv Seule une écologie socialiste … i 1977 og også stilte som dei grøne sin statsministerkandidat i 1974. Dumont var heilt klar på at den vesentlege grunnen til fattigdom og problem i den fattige verda var undertrykkinga og utbyttinga frå dei kvite nordeuropeiske statane. Det politiske forfallet frå han til Yannick Dadot er skremmande og viser korleis dei «grøne» partia har blitt fanga av finanskapitalen sin ideologi og sin eigen politiske karrierisme.

[ii] https://en.wikipedia.org/wiki/Yannick_Jadot

[iii] https://en.wikipedia.org/wiki/Annalena_Baerbock

[iv] https://www.focus.de/politik/deutschland/kommentar-kampf-ums-kanzleramt-herzlichen-glueckwunsch-frau-baerbock_id_13207936.html