Kinas holdning til den politiske løsningen på Ukraina-krisen

(Det viktigste dokumentet i verden nå som hele verden utenfor USA-imperiet slutter opp om. Dette er den rette politikken for å få slutt å krigen i Ukraina og skape fred i verden. Kommentar fra T.V. 18.03.2023.)

2023-02-24 09:00

1. Respektere alle lands suverenitet. Universelt anerkjent folkerett, inkludert formålene og prinsippene i FN-pakten, må følges nøye. Alle lands suverenitet, uavhengighet og territorielle integritet må opprettholdes effektivt. Alle land, store eller små, sterke eller svake, rike eller fattige, er likeverdige medlemmer av det internasjonale samfunnet. Alle parter bør i fellesskap opprettholde de grunnleggende normene som styrer internasjonale relasjoner og forsvare internasjonal rettferdighet og rettferdighet. Likeverdig og ensartet anvendelse av folkeretten bør fremmes, mens dobbeltmoral må avvises.

2. Forlate den kalde krigens mentalitet. Et land bør ikke streve etter sin sikkerhet på bekostning av andre. Sikkerheten i en region bør ikke oppnås ved å styrke eller utvide militære blokker. Alle lands legitime sikkerhetsinteresser og bekymringer må tas på alvor og håndteres på en god måte. Det er ingen enkel løsning på et komplekst problem. Alle parter bør, ved å følge visjonen om felles, omfattende, samarbeidende og bærekraftig sikkerhet og med tanke på langsiktig fred og stabilitet i verden, bidra til å skape en balansert, effektiv og bærekraftig europeisk sikkerhetsarkitektur. Alle parter bør motsette seg jakten på ens egen sikkerhet på bekostning av andres sikkerhet, forhindre blokkkonfrontasjon og arbeide sammen for fred og stabilitet på det eurasiske kontinentet.

3. Opphør av fiendtligheter. Konflikt og krig gagner ingen. Alle parter må holde seg rasjonelle og utvise tilbakeholdenhet, unngå å blåse til ilden og forverre spenningene og forhindre at krisen forverres ytterligere eller til og med spinner ut av kontroll. Alle parter bør støtte Russland og Ukraina i å arbeide i samme retning og gjenoppta direkte dialog så raskt som mulig, for gradvis å deeskalere situasjonen og til slutt nå en omfattende våpenhvile.

4. Gjenoppta fredssamtaler. Dialog og forhandlinger er den eneste levedyktige løsningen på Ukraina-krisen. Alle anstrengelser som bidrar til en fredelig løsning på krisen må oppmuntres og støttes. Det internasjonale samfunnet bør forbli forpliktet til riktig tilnærming for å fremme samtaler for fred, hjelpe partene i konflikten med å åpne døren for en politisk løsning så snart som mulig og skape forhold og plattformer for gjenopptakelse av forhandlinger. Kina vil fortsette å spille en konstruktiv rolle i denne forbindelse.

5. Løse den humanitære krisen. Alle tiltak som bidrar til å lette den humanitære krisen må oppmuntres og støttes. Humanitære operasjoner bør følge prinsippene om nøytralitet og upartiskhet, og humanitære spørsmål bør ikke politiseres. Sikkerheten til sivile må beskyttes effektivt, og det bør opprettes humanitære korridorer for evakuering av sivile fra konfliktsoner. Det er behov for innsats for å øke den humanitære bistanden til relevante områder, bedre de humanitære forholdene og gi rask, trygg og uhindret humanitær tilgang for å forebygge en humanitær krise i større skala. FN bør støttes i å spille en koordinerende rolle i å kanalisere humanitær hjelp til konfliktsoner.

6. Beskytte sivile og krigsfanger (POWs). Partene i konflikten bør strengt overholde internasjonal humanitær rett, unngå å angripe sivile eller sivile fasiliteter, beskytte kvinner, barn og andre ofre for konflikten, og respektere de grunnleggende rettighetene til krigsfanger. Kina støtter utveksling av krigsfanger mellom Russland og Ukraina, og oppfordrer alle parter til å skape gunstigere forhold for dette formålet.

7. Holde kjernekraftverk trygge. Kina motsetter seg væpnede angrep mot atomkraftverk eller andre fredelige atomanlegg, og oppfordrer alle parter til å overholde folkeretten, inkludert Konvensjonen om atomsikkerhet (CNS) og resolutt unngå menneskeskapte atomulykker. Kina støtter Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) i å spille en konstruktiv rolle i å fremme sikkerheten til fredelige atomanlegg.

8. Redusere strategisk risiko. Atomvåpen må ikke brukes og atomkriger må ikke utkjempes. Trusselen om eller bruken av atomvåpen bør motarbeides. Spredning av atomvåpen må forebygges og atomkriser unngås. Kina motsetter seg forskning, utvikling og bruk av kjemiske og biologiske våpen av ethvert land under noen omstendigheter.

9. Legge til rette for korneksport. Alle parter må implementere Svartehavs-korninitiativet signert av Russland, Tyrkia, Ukraina og FN fullt ut og effektivt på en balansert måte og støtte FN i å spille en viktig rolle i denne forbindelse. Samarbeidsinitiativet om global matsikkerhet foreslått av Kina gir en mulig løsning på den globale matkrisen.

10. Stoppe ensidige sanksjoner. Ensidige sanksjoner og maksimalt press kan ikke løse problemet; de skaper bare nye problemer. Kina motsetter seg ensidige sanksjoner som FNs sikkerhetsråd ikke har godkjent. Relevante land bør slutte å misbruke ensidige sanksjoner og «langarmet jurisdiksjon» mot andre land, for å gjøre sin del i å deeskalere Ukraina-krisen og skape forutsetninger for utviklingsland til å vokse sine økonomier og bedre livene til sitt folk.

11. Holde industri- og forsyningskjeder stabile. Alle partier bør oppriktig opprettholde det eksisterende verdensøkonomiske systemet og motsette seg å bruke verdensøkonomien som et verktøy eller våpen for politiske formål. Felles innsats er nødvendig for å redusere ringvirkningene av krisen og forhindre at den forstyrrer internasjonalt samarbeid innen energi, finans, mathandel og transport og undergraver den globale økonomiske fremgangen.

12. Fremme gjenoppbygging etter en konflikt. Det internasjonale samfunnet må iverksette tiltak for å støtte gjenoppbygging etter en konflikt i konfliktsoner. Kina står klar til å gi hjelp og spille en konstruktiv rolle i dette arbeidet.

Referanser: Utenriksdepartementet, Folkerepublikken China.

En artikkel av Tysklands kansler, Olaf Scholz og en tale av Vladimir Putin – til sammenligning

(Scholz artikkel og Putins tale oversatt av Terje Valen på grunnlag av maskinoversettelse. Dette er historisk sett viktige tekster og hvilke beskrivelse av fakta og politiske synspunkter som vinner frem vil bestemme verdens skjebne i dette hundreåret.)

Scholz sin artikkel

Foreign Affairs, januar-februar 2023

Et bilde som inneholder person, mann, dress

Automatisk generert beskrivelse

Tysklands forbundskansler Olaf Scholz under et TV-intervju på Bali, Indonesia, november 2022. Kay Nietfeld / Getty Bilder.

Verden står overfor et Zeitenwende (tidsskifte), et epokegjørende tektonisk skifte. Russlands angrepskrig mot Ukraina har satt en stopper for en æra. Nye makter har oppstått eller gjenoppstått, inkludert et økonomisk sterkt og politisk selvhevdende Kina. I denne nye multipolare verden konkurrerer forskjellige land og regjeringsmodeller om makt og innflytelse. 

Auf Deutsch lessen (Les på tysk)

For sin del gjør Tyskland alt de kan for å forsvare og fremme en internasjonal orden basert på prinsippene i FN-pakten. Dens demokrati, sikkerhet og velstand er avhengig av bindende makt til felles regler. Det er derfor tyskerne er fast bestemt på å bli garantisten for europeisk sikkerhet som våre allierte forventer at vi skal være, en brobygger innen EU og en talsmann for multilaterale løsninger på globale problemer. Dette er den eneste måten for Tyskland å lykkes med å navigere i vår tids geopolitiske splittelser.

Zeitenwende går utover krigen i Ukraina og utover spørsmålet om europeisk sikkerhet. Det sentrale spørsmålet er dette: Hvordan kan vi, som europeere og som EU, forbli uavhengige aktører i en stadig mer multipolar verden? 

Tyskland og Europa kan bidra til å forsvare den regelbaserte internasjonale orden uten å gi etter for den fatalistiske oppfatningen om at verden igjen er dømt til å skilles i konkurrerende blokker. Mitt lands historie gir det et spesielt ansvar for å bekjempe fascismens, autoritarismens og imperialismens krefter. Samtidig gir vår opplevelse av å være delt i to under en ideologisk og geopolitisk konkurranse oss en særlig forståelse av risikoen for en ny kald krig.

SLUTTEN PÅ EN ÆRA

For mesteparten av verden har de tre tiårene siden jernteppet falt vært en periode med relativ fred og velstand. Teknologiske fremskritt har skapt et enestående nivå av sammenkobling og samarbeid. Økende internasjonal handel, verdensomspennende verdi- og produksjonskjeder og uovertruffen utveksling av mennesker og kunnskap over landegrensene har brakt over en milliard mennesker ut av fattigdom. Viktigst er at modige borgere over hele verden har feid bort diktaturer og ettpartistyre. Deres lengsel etter frihet, verdighet og demokrati endret historiens gang. To ødeleggende verdenskriger og mye lidelse – mye av det forårsaket av mitt land – ble etterfulgt av mer enn fire tiår med spenning og konfrontasjon i skyggen av mulig kjernefysisk utslettelse. Men på 1990-tallet så det ut til at en mer motstandsdyktig verdensorden endelig hadde fått fotfeste.

Spesielt tyskere kunne telle sine velsignelser. I november 1989 ble Berlinmuren revet ned av de modige innbyggerne i Øst-Tyskland. Bare 11 måneder senere ble landet gjenforent, takket være fremsynte politikere og støtte fra partnere i både vest og øst. Til slutt kan «det som hører sammen», vokse sammen», som den tidligere tyske forbundskansleren Willy Brandt formulerte det kort tid etter at muren falt.

Disse ordene gjaldt ikke bare Tyskland, men også Europa som helhet. Tidligere medlemmer av Warszawapakten valgte å bli allierte i Den nordatlantiske traktats organisasjon (NATO) og medlemmer av EU. «Europa helt og fritt», i formuleringen av George H. W. Bush, den amerikanske presidenten på den tiden, virket ikke lenger som et ubegrunnet håp. I denne nye tiden virket det mulig at Russland ville bli en partner for Vesten i stedet for motstanderen som Sovjetunionen hadde vært. Som et resultat krympet de fleste europeiske land sine hærer og kuttet sine forsvarsbudsjetter. For Tyskland var begrunnelsen enkel: Hvorfor opprettholde en stor forsvarsstyrke på rundt 500.000 soldater når alle våre naboer så ut til å være venner eller partnere? 

Verden er ikke dømt til nok en gang å skilles i konkurrerende blokker.

Fokuset i vår sikkerhets- og forsvarspolitikk skiftet raskt mot andre presserende trusler. Balkan-krigene og etterdønningene av 9/11-angrepene i  2001, inkludert krigene i Afghanistan og Irak, økte betydningen av regional og global krisehåndtering. Solidariteten innen NATO forble imidlertid intakt: 9/11-angrepene førte til den første beslutningen om å utløse Artikkel 5, klausulen om gjensidig forsvar i Den nordatlantiske traktat, og i to tiår kjempet NATO-styrker mot terrorisme skulder ved skulder i Afghanistan.

Tysklands næringsliv trakk sine egne konklusjoner av det nye historieforløpet. Jernteppets fall og en stadig mer integrert global økonomi åpnet nye muligheter og markeder, særlig i landene i den tidligere østblokken, men også i andre land med fremvoksende økonomier, særlig Kina. Russland, med sine enorme ressurser av energi og andre råvarer, hadde vist seg å være en pålitelig leverandør under den kalde krigen, og det virket fornuftig, i det minste i begynnelsen, å utvide det lovende partnerskapet i fredstid.

Det russiske lederskapet opplevde imidlertid oppløsningen av det tidligere Sovjetunionen og Warszawapakten og trakk konklusjoner som skilte seg skarpt fra lederne i Berlin og andre europeiske hovedsteder. I stedet for å se den fredelige omveltningen av kommunistisk styre som en mulighet for mer frihet og demokrati, har Russlands president Vladimir Putin kalt det «den største geopolitiske katastrofen i det tjuende århundre». Den økonomiske og politiske uroen i deler av det post-sovjetiske rommet på 1990-tallet forverret bare følelsen av tap og angst som mange russiske borgere til denne dagen forbinder med Sovjetunionens slutt.

Det var i dette miljøet at autoritarisme og imperialistiske ambisjoner begynte å gjenoppstå. I 2007 holdt Putin en aggressiv tale på sikkerhetskonferansen i München, der han latterliggjorde den regelbaserte internasjonale orden som bare et redskap for amerikansk dominans. Året etter startet Russland en krig mot Georgia. I 2014 okkuperte og annekterte Russland Krim og  sendte sine styrker inn i deler av Donbas-regionen i Øst-Ukraina, i direkte strid med folkeretten og Moskvas egne traktatforpliktelser. Årene som fulgte så Kreml undergrave våpenkontrollavtaler og utvide sine militære kapasiteter, forgifte og myrde russiske dissidenter, slå ned på sivilsamfunnet og gjennomføre en brutal militær intervensjon til støtte for Assad-regimet i Syria. Steg for steg valgte Putins Russland en vei som tok landet lenger fra Europa og videre fra en samarbeidende, fredelig orden. 

IMPERIET SLÅR TILBAKE

I løpet av de åtte årene som fulgte den ulovlige annekteringen av Krim og utbruddet av konflikt i Øst-Ukraina, fokuserte Tyskland og dets europeiske og internasjonale partnere i G-7 på å sikre Ukrainas suverenitet og politiske uavhengighet, forhindre ytterligere eskalering fra Russland og gjenopprette og bevare fred i Europa. Tilnærmingen som ble valgt var en kombinasjon av politisk og økonomisk press som koblet restriktive tiltak mot Russland med dialog. Sammen med Frankrike engasjerte Tyskland seg  i det såkalte Normandie-formatet som førte til Minsk-avtalene og den tilsvarende Minsk-prosessen, som krevde at Russland og Ukraina skulle forplikte seg til en våpenhvile og ta en rekke andre skritt. Til tross for tilbakeslag og mangel på tillit mellom Moskva og Kyiv, holdt Tyskland og Frankrike prosessen i gang. Men et revisjonistisk Russland gjorde det umulig for diplomatiet å lykkes.

Russlands brutale angrep på Ukraina i februar 2022 innledet deretter en fundamentalt ny virkelighet: imperialismen hadde vendt tilbake til Europa. Russland bruker noen av de mest grusomme militære metodene i det tjuende århundre og forårsaker ubeskrivelig lidelse i Ukraina. Titusener av ukrainske soldater og sivile har allerede mistet livet; mange flere har blitt såret eller traumatisert. Millioner av ukrainske borgere har måttet flykte fra sine hjem, og søker tilflukt i Polen og andre europeiske land; en million av dem har kommet til Tyskland. Russisk artilleri, missiler og bomber har redusert ukrainske hjem, skoler og sykehus til ruiner. Mariupol, Irpin, Kherson, Izyum: disse stedene vil for alltid tjene til å minne verden om Russlands forbrytelser – og gjerningsmennene må stilles for retten.

Men virkningen av Russlands krig går utover Ukraina. Da Putin ga ordre om å angripe, knuste han en europeisk og internasjonal fredsarkitektur som det hadde tatt flere tiår å bygge. Under Putins ledelse har Russland trosset selv de mest grunnleggende prinsippene i folkeretten som er nedfelt i FN-pakten: avkall på bruk av makt som et middel til internasjonal politikk og løftet om å respektere uavhengigheten, suvereniteten og den territoriale integriteten til alle land. Russland fungerer som en imperialistisk makt, og søker nå å tegne om grenser med makt og å dele verden, nok en gang, i blokker og innflytelsessfærer. 

ET STERKERE EUROPA

Verden må ikke la Putin få viljen sin; Russlands revansjeimperialisme må stoppes. Den avgjørende rollen for Tyskland for øyeblikket er å trappe opp som en av de viktigste leverandørene av sikkerhet i Europa ved å investere i vårt militære, styrke den europeiske forsvarsindustrien, styrke vår militære tilstedeværelse på NATOs østlige flanke, og trene og utstyre Ukrainas væpnede styrker.

Tysklands nye rolle vil kreve en ny strategisk kultur, og den nasjonale sikkerhetsstrategien som min regjering vil vedta om noen måneder, vil gjenspeile dette faktum. I de siste tre tiårene har beslutninger om Tysklands sikkerhet og utstyret til landets væpnede styrker blitt tatt på bakgrunn av et Europa i fred. Nå vil det styrende spørsmålet være hvilke trusler vi og våre allierte må møte i Europa, mest umiddelbart fra Russland. Disse inkluderer potensielle angrep på alliert territorium, cyberkrigføring, og til og med den fjerne sjansen for et atomangrep, som Putin ikke så subtilt har truet med.

Det transatlantiske partnerskapet er og er fortsatt avgjørende for å møte disse utfordringene. USAs president Joe Biden og  hans administrasjon fortjener ros for å bygge og investere i sterke partnerskap og allianser over hele verden. Et balansert, transatlantisk partnerskap krever imidlertid også at Tyskland og Europa spiller aktive roller. En av de første beslutningene som min regjering tok i kjølvannet av Russlands angrep på Ukraina, var å utpeke et spesialfond på omtrent 100 milliarder dollar for å bedre utstyre våre væpnede styrker, Bundeswehr. Vi endret til og med grunnloven vår for å opprette dette fondet. Denne beslutningen markerer den sterkeste endringen i tysk sikkerhetspolitikk siden etableringen av Bundeswehr i 1955. Våre soldater vil få den politiske støtten, materiellet og evnene de trenger for å forsvare vårt land og våre allierte. Målet er et Bundeswehr som vi og våre allierte kan stole på. For å oppnå det, vil Tyskland investere to prosent av vårt bruttonasjonalprodukt i vårt forsvar.

Tyske medlemmer av NATOs reaksjonsstyrke i Baumholder, Tyskland, november 2022

Tyske medlemmer av NATOs reaksjonsstyrke i Baumholder, Tyskland, november 2022

Wolfgang Rattay / Reuters

Disse endringene gjenspeiler et nytt tankesett i det tyske samfunnet. I dag er et stort flertall av tyskerne enige om at landet deres trenger en hær som er i stand til og klar til å avskrekke sine motstandere og forsvare seg selv og sine allierte. Tyskerne står sammen med ukrainerne når de forsvarer landet sitt mot russisk aggresjon. Fra 2014 til 2020 var Tyskland Ukrainas største kilde til private investeringer og statsstøtte kombinert. Og siden Russlands invasjon begynte, har Tyskland økt sin økonomiske og humanitære støtte til Ukraina og har bidratt til å koordinere den internasjonale responsen mens han holdt presidentskapet i G-7.

Zeitenwende fikk også min regjering til å revurdere et tiår gammelt, veletablert prinsipp for tysk politikk for våpeneksport. I dag, for første gang i Tysklands nyere historie, leverer vi våpen inn i en krig utkjempet mellom to land. I mine utvekslinger med Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj har jeg gjort en ting veldig klart: Tyskland vil opprettholde sin innsats for å støtte Ukraina så lenge det er nødvendig. Det Ukraina trenger mest i dag er artilleri- og luftforsvarssystemer, og det er nettopp det Tyskland leverer, i tett koordinering med våre allierte og partnere. Tysk støtte til Ukraina inkluderer også antitankvåpen, pansrede troppebærere, luftvernkanoner og missiler, og motbatteriradarsystemer. Et nytt EU-oppdrag vil tilby trening for opptil 15.000 ukrainske tropper, inkludert opptil 5.000 – en hel brigade – i Tyskland. I mellomtiden har Tsjekkia, Hellas, Slovakia og Slovenia levert eller har lovet å levere rundt 100 sovjetiske stridsvogner til Ukraina; Tyskland vil på sin side gi disse landene oppussede tyske stridsvogner. På denne måten mottar Ukraina stridsvogner som ukrainske styrker kjenner godt og har erfaring med å bruke, og som lett kan integreres i Ukrainas eksisterende logistikk- og vedlikeholdsordninger. 

NATOs handlinger må ikke føre til en direkte konfrontasjon med Russland, men alliansen må på en troverdig måte avskrekke ytterligere russisk aggresjon. For dette formål har Tyskland betydelig økt sin tilstedeværelse på NATOs østlige flanke, forsterket den tysk-ledede NATO-kampgruppen i Litauen og utpekt en brigade for å sikre landets sikkerhet. Tyskland bidrar også med tropper til NATOs kampgruppe i Slovakia, og det tyske luftforsvaret hjelper til med å overvåke og sikre luftrommet i Estland og Polen. I mellomtiden har den tyske marinen deltatt i NATOs avskrekkings- og forsvarsaktiviteter i Østersjøen. Tyskland vil også bidra med en pansret divisjon, så vel som betydelige luft- og marineressurser (alle i stater med høy beredskap) til NATOs nye styrkemodell, som er utformet for å bedre alliansens evne til å reagere raskt på enhver situasjon. Tyskland vil fortsette å opprettholde sin forpliktelse til NATOs kjernefysiske delingsordninger, blant annet ved å kjøpe F-35-jagerfly med dobbel kapasitet. 

Vårt budskap til Moskva er veldig klart: Vi er fast bestemt på å forsvare hver eneste tomme av NATOs territorium mot enhver mulig aggresjon. Vi vil respektere NATOs høytidelige løfte om at et angrep på en alliert vil bli betraktet som et angrep på hele alliansen. Vi har også gjort det klart for Russland at deres nylige retorikk om atomvåpen er hensynsløs og uansvarlig. Da jeg besøkte Beijing i november, var Kinas president Xi Jinping og jeg enige om at det var uakseptabelt å true med bruk av atomvåpen, og at bruken av slike forferdelige våpen ville krysse en rød linje som menneskeheten med rette har trukket. Putin bør markere disse ordene.

Vårt budskap til Moskva er veldig klart: Vi er fast bestemt på å forsvare hver eneste tomme av NATOs territorium.

Blant de mange feilberegningene Putin har gjort, er hans veddemål om at invasjonen av Ukraina vil belaste forholdet mellom hans motstandere. Faktisk har det motsatte skjedd: EU og den transatlantiske alliansen er sterkere enn noen gang før. Ingen steder er dette tydeligere enn i de enestående økonomiske sanksjonene som Russland står overfor. Det var klart fra begynnelsen av krigen at disse sanksjonene måtte være på plass i lang tid, ettersom effektiviteten øker for hver uke som går. Putin må forstå at ikke en eneste sanksjon vil bli opphevet dersom Russland prøver å diktere vilkårene i en fredsavtale. 

Alle lederne i G-7-landene har berømmet Zelenskyjs beredskap for en rettferdig fred som respekterer Ukrainas territorielle integritet og suverenitet og sikrer Ukrainas evne til å forsvare seg i fremtiden. I samordning med våre partnere står Tyskland klar til å nå ordninger for å opprettholde Ukrainas sikkerhet som en del av en potensiell fredsløsning etter krigen. Vi vil imidlertid ikke akseptere ulovlig annektering av ukrainsk territorium, dårlig forkledd av falske folkeavstemninger. For å få slutt på denne krigen må Russland trekke tilbake sine tropper.

BRA FOR KLIMAET, DÅRLIG FOR RUSSLAND

Russlands krig har ikke bare forent EU, NATO og G-7 i opposisjon til hans aggresjon; det har også katalysert endringer i økonomisk og energipolitikk som vil skade Russland i det lange løp – og gi et løft til den viktige overgangen til ren energi som allerede var i gang. Rett etter at jeg tiltrådte som tysk kansler i desember 2021, spurte jeg rådgiverne mine om vi hadde en plan på plass dersom Russland skulle bestemme seg for å stoppe sine gassleveranser til Europa. Svaret var nei, selv om vi var blitt farlig avhengige av russiske gassleveranser.

Vi begynte umiddelbart å forberede oss på det verste scenarioet. I dagene før Russlands fullskala invasjon av Ukraina suspenderte Tyskland sertifiseringen av Nord Stream 2-rørledningen, som var satt til å øke russiske gassforsyninger til Europa betydelig. I februar 2022 var planene allerede på bordet for å importere flytende naturgass fra det globale markedet utenfor Europa – og i løpet av de kommende månedene vil de første flytende LNG-terminalene tas i bruk på den tyske kysten.

Det verste scenarioet materialiserte seg snart, da Putin bestemte seg for å bruke energi til våpen ved å kutte forsyninger til Tyskland og resten av Europa. Men Tyskland har nå fullstendig faset ut importen av russisk kull, og EUs import av russisk olje vil snart ta slutt. Vi har lært vår lekse: Europas sikkerhet er avhengig av å diversifisere sine energileverandører og ruter og på å investere i energiuavhengighet. I september kjørte sabotasjen av Nord Stream-rørledningene hjem den meldingen.

For å bygge bro over potensiell energimangel i Tyskland og Europa som helhet, bringer min regjering kullkraftverk midlertidig tilbake på nettet og lar tyske atomkraftverk operere lenger enn opprinnelig planlagt. Vi har også pålagt at privateide gasslagringsanlegg oppfyller gradvis høyere minimumsfyllingsnivåer. I dag er anleggene våre helt fulle, mens nivåene på denne tiden i fjor var uvanlig lave. Dette er et godt grunnlag for Tyskland og Europa for å komme seg gjennom vinteren uten gassmangel.

Russlands krig viste oss at å nå disse ambisiøse målene også er nødvendig for å forsvare vår sikkerhet og uavhengighet, samt Europas sikkerhet og uavhengighet. Å bevege seg bort fra fossile energikilder vil øke etterspørselen etter elektrisitet og grønt hydrogen, og Tyskland forbereder seg på det utfallet ved massivt å øke skiftet til fornybare energikilder som vind- og solenergi. Våre mål er klare: innen 2030 skal minst 80 prosent av elektrisiteten tyskerne bruker være generert av fornybar energi, og innen 2045 skal Tyskland oppnå netto null klimagassutslipp, eller «klimanøytralitet».

PUTINS VERSTE MARERITT

Putin ønsket å dele Europa inn i innflytelsessoner og å dele verden inn i blokker av stormakter og vasallstater. I stedet har hans krig bare tjent til å fremme EU. I Det europeiske råd i juni 2022 ga EU Ukraina og Moldova status som «kandidatland» og bekreftet på nytt at Georgias fremtid ligger hos Europa. Vi ble også enige om at EUs tiltredelse av alle de seks landene på Vest-Balkan endelig må bli en realitet, et mål som jeg er personlig forpliktet til. Det er derfor jeg har gjenopplivet den såkalte Berlin-prosessen for det vestlige Balkan, som har til hensikt å utdype samarbeidet i regionen, bringe landene og deres borgere tettere sammen og forberede dem på EU-integrasjon.

Det er viktig å erkjenne at det vil være vanskelig å utvide EU og integrere nye medlemmer; Ingenting ville være verre enn å gi millioner av mennesker falskt håp. Men veien er åpen, og målet er klart: et EU som vil bestå av over 500 millioner frie borgere, som representerer det største indre markedet i verden, som vil sette globale standarder for handel, vekst, klimaendringer og miljøvern, og som vil være vert for ledende forskningsinstitutter og innovative bedrifter – en familie av stabile demokratier som nyter enestående sosial velferd og offentlig infrastruktur.

Når EU beveger seg mot dette målet, vil motstanderne fortsette å prøve å drive kiler mellom medlemmene. Putin har aldri akseptert EU som politisk aktør. Tross alt er EU – en union av frie, suverene, demokratiske stater basert på rettsstaten – antitesen til hans imperialistiske og autokratiske kleptokrati. 

Putin og andre vil forsøke å vende våre egne åpne, demokratiske systemer mot oss, gjennom desinformasjonskampanjer og påvirkningshandel. Europeiske borgere har et bredt spekter av synspunkter, og europeiske politiske ledere diskuterer og krangler noen ganger om den rette veien fremover, spesielt under geopolitiske og økonomiske utfordringer. Men disse egenskapene til våre åpne samfunn er funksjoner, ikke feil; de er essensen av demokratisk beslutningstaking. Vårt mål i dag er imidlertid å slutte rekkene på viktige områder der uenighet vil gjøre Europa mer sårbart for utenlandsk innblanding. Avgjørende for dette oppdraget er et stadig tettere samarbeid mellom Tyskland og Frankrike, som deler den samme visjonen om et sterkt og suverent EU.

Nicolás Ortega

Mer generelt må EU overvinne gamle konflikter og finne nye løsninger. Europeisk migrasjons- og finanspolitikk er eksempler på dette. Folk vil fortsette å komme til Europa, og Europa trenger innvandrere, så EU må utarbeide en innvandringsstrategi som er pragmatisk og i tråd med verdiene. Dette betyr å redusere irregulær migrasjon og samtidig styrke juridiske veier til Europa, spesielt for fagarbeiderne som våre arbeidsmarkeder trenger. Når det gjelder finanspolitikken, har unionen etablert et gjenopprettings- og motstandsfond som også vil bidra til å løse dagens utfordringer som følge av høye energipriser. Unionen må også fjerne egoistiske blokkeringstaktikker i sine beslutningsprosesser ved å eliminere de enkelte landenes mulighet til å nedlegge veto mot visse tiltak. Etter hvert som EU ekspanderer og blir en geopolitisk aktør, vil raske beslutninger være nøkkelen til suksess. Av den grunn har Tyskland foreslått gradvis å utvide praksisen med å ta beslutninger ved flertallsavstemning til områder som i dag faller inn under enstemmighetsregelen, som EUs utenrikspolitikk og skatt.

Europa må også fortsette å ta større ansvar for egen sikkerhet og trenger en koordinert og integrert tilnærming for å bygge opp sin forsvarsevne. For eksempel opererer de militære i EUs medlemsland for mange forskjellige våpensystemer, noe som skaper praktisk og økonomisk ineffektivitet. For å løse disse problemene må EU endre sine interne byråkratiske prosedyrer, noe som vil kreve modige politiske beslutninger; EUs medlemsland, inkludert Tyskland, må endre sin nasjonale politikk og forskrifter for eksport av fellesproduserte militære systemer. 

Et felt der Europa raskt trenger å gjøre fremskritt, er forsvar i luft- og romdomenene. Det er derfor Tyskland vil styrke sitt luftforsvar i de kommende årene, som en del av NATO-rammen, ved å anskaffe ytterligere evner. Jeg åpnet dette initiativet for våre europeiske naboer, og resultatet er European Sky Shield Initiative, som 14 andre europeiske stater sluttet seg til i oktober i fjor. Felles luftvern i Europa vil være mer effektivt og kostnadseffektivt enn om vi alle gjør det alene, og det er et fremragende eksempel på hva det vil si å styrke den europeiske pilaren i NATO.

NATO er den ultimate garantisten for euro-atlantisk sikkerhet, og dens styrke vil bare vokse med tillegg av to velstående demokratier, Finland og Sverige, som medlemmer. Men NATO blir også sterkere når dens europeiske medlemmer uavhengig tar skritt mot større kompatibilitet mellom sine forsvarsstrukturer, innenfor rammen av EU.

KINA-UTFORDRINGEN – OG VIDERE

Russlands angrepskrig kunne ha utløst Zeitenwende, men de tektoniske skiftene stikker mye dypere. Historien endte ikke, som noen spådde, med den kalde krigen. Men historien gjentar seg heller ikke. Mange antar at vi er på randen av en epoke med bipolaritet i den internasjonale orden. De ser begynnelsen på en ny kald krig nærme seg, en som vil sette USA opp mot Kina. 

Jeg abonnerer ikke på dette synet. I stedet tror jeg at det vi er vitne til er slutten på en eksepsjonell fase av globaliseringen, et historisk skifte akselerert av, men ikke helt resultat av, eksterne sjokk som Covid-19-pandemien og Russlands krig i Ukraina. I løpet av den eksepsjonelle fasen opplevde Nord-Amerika og Europa 30 år med stabil vekst, høy sysselsetting og lav inflasjon, og USA ble verdens avgjørende makt – en rolle landet vil beholde i det tjueførste århundre.

Men under globaliseringens fase etter den kalde krigen ble Kina også en global aktør, slik landet hadde vært i tidligere lange perioder av verdenshistorien. Kinas fremvekst garanterer ikke å isolere Beijing eller dempe samarbeidet. Men heller ikke Kinas voksende makt rettferdiggjør påstander om hegemoni i Asia og utover. Ingen land er bakgården til noe annet – og det gjelder Europa like mye som det gjør for Asia og alle andre regioner. Under mitt nylige besøk i Beijing uttrykte jeg fast støtte til den regelbaserte internasjonale orden, som nedfelt i FN-pakten, så vel som for åpen og rettferdig handel. I samarbeid med sine europeiske partnere vil Tyskland fortsette å kreve like konkurransevilkår for europeiske og kinesiske selskaper. Kina gjør for lite i denne forbindelse og har tatt en merkbar dreining mot isolasjon og bort fra åpenhet.

I Beijing reiste jeg også bekymringer over den økende usikkerheten i Sør-Kinahavet og Taiwanstredet og stilte spørsmål ved Kinas tilnærming til menneskerettigheter og individuelle friheter. Respekt for grunnleggende rettigheter og friheter kan aldri være et «internt anliggende» for enkeltstater fordi hvert medlemsland i FN lover å opprettholde dem.

Vindturbiner foran et kullkraftverk nær Jackerath, Tyskland, mars 2022

Vindturbiner foran et kullkraftverk nær Jackerath, Tyskland, mars 2022

Wolfgang Rattay / Reuters

I mellomtiden, mens Kina og  landene i Nord-Amerika og Europa tilpasser seg de skiftende realitetene i globaliseringens nye fase, blir mange land i Afrika, Asia, Karibia og Latin-Amerika som muliggjorde eksepsjonell vekst tidligere ved å produsere varer og råvarer til lave kostnader, nå gradvis mer velstående og har sin egen etterspørsel etter ressurser,  varer og tjenester. Disse regionene har all rett til å gripe mulighetene som globaliseringen tilbyr og å kreve en sterkere rolle i globale saker i tråd med deres økende økonomiske og demografiske vekt. Det utgjør ingen trussel mot borgere i Europa eller Nord-Amerika. Tvert imot bør vi oppmuntre disse regionenes større deltakelse i og integrering i den internasjonale orden. Dette er den beste måten å holde multilateralismen i live i en multipolar verden.

Derfor investerer Tyskland og EU i nye partnerskap og utvider eksisterende med mange land i Afrika, Asia, Karibia og Latin-Amerika. Mange av dem deler en grunnleggende egenskap med oss: De er også demokratier. Dette fellesskapet spiller en avgjørende rolle – ikke fordi vi tar sikte på å sette demokratier opp mot autoritære stater, noe som bare vil bidra til en ny global dikotomi, men fordi deling av demokratiske verdier og systemer vil hjelpe oss med å definere felles prioriteringer og oppnå felles mål i den nye multipolare virkeligheten i det tjueførste århundre. Vi kunne alle ha blitt kapitalister (med mulig unntak av Nord-Korea og en liten håndfull andre land), for å omskrive et argument økonomen Branko Milanovic kom med for noen år siden. Men det gjør en stor forskjell om kapitalismen er organisert på en liberal, demokratisk måte eller langs autoritære linjer.

Ta den globale responsen på COVID-19. Tidlig i pandemien hevdet noen at autoritære stater ville vise seg å være flinkere til krisehåndtering, siden de kan planlegge bedre på lang sikt og kan ta tøffe beslutninger raskere. Men autoritære lands pandemi-meritter støtter neppe det synet. I mellomtiden ble de mest effektive COVID-19-vaksinene og farmasøytiske behandlingene alle utviklet i frie demokratier. Dessuten, i motsetning til autoritære stater, har demokratier muligheten til å korrigere seg selv når borgere uttrykker sine synspunkter fritt og velger sine politiske ledere. Den konstante debatten og spørsmålsstillingen i våre samfunn, parlamenter og frie medier kan noen ganger føles utmattende. Men det er det som gjør systemene våre mer motstandsdyktige i det lange løp.

Kinas fremvekst garanterer ikke å isolere Beijing eller dempe samarbeidet.

Frihet, likhet, rettssikkerhet og ethvert menneskes verdighet er verdier som ikke er eksklusive for det som tradisjonelt har blitt forstått som Vesten. Snarere deles de av borgere og regjeringer over hele verden, og FN-pakten bekrefter dem som grunnleggende menneskerettigheter i sin innledning. Men autokratiske og autoritære regimer utfordrer eller fornekter ofte disse rettighetene og prinsippene. For å forsvare dem må landene i EU, inkludert Tyskland, samarbeide tettere med demokratier utenfor Vesten, slik det tradisjonelt er definert. Tidligere har vi påstått å behandle landene i Asia, Afrika, Karibia og Latin-Amerika som likeverdige. Men altfor ofte har våre ord ikke blitt støttet av gjerninger. Dette må endres. Under Tysklands presidentskap i G-7 har gruppen koordinert sin agenda tett med Indonesia, som har G-20-presidentskapet. Vi har også involvert i våre overveielser Senegal, som har presidentskapet i Den afrikanske union; Argentina, som har presidentskapet i Fellesskapet av latinamerikanske og karibiske stater; vår G-20 partner Sør-Afrika; og India, som vil holde G-20 presidentskapet neste år.

Til slutt, i en multipolar verden, må dialog og samarbeid strekke seg utover den demokratiske komfortsonen. USAs nye nasjonale sikkerhetsstrategi anerkjenner med rette behovet for å engasjere seg med «land som ikke omfavner demokratiske institusjoner, men som likevel er avhengige av og støtter et regelbasert internasjonalt system». Verdens demokratier må samarbeide med disse landene for å forsvare og opprettholde en global orden som binder makt til regler og som konfronterer revisjonistiske handlinger som Russlands aggresjonskrig. Dette arbeidet vil kreve pragmatisme og en grad av ydmykhet.

Reisen mot den demokratiske friheten vi nyter i dag har vært full av tilbakeslag og feil. Likevel ble visse rettigheter og prinsipper etablert og akseptert for århundrer siden. Habeas corpus, beskyttelsen mot vilkårlig frihetsberøvelse, er en slik grunnleggende rettighet – og ble først anerkjent, ikke av en demokratisk regjering, men av det eneveldige monarkiet til kong Karl II av England. Like viktig er det grunnleggende prinsippet om at ingen land kan ta med makt det som tilhører naboen. Respekt for disse grunnleggende rettighetene og prinsippene bør kreves av alle stater, uavhengig av deres interne politiske systemer.

Perioder med relativ fred og velstand i menneskets historie, som den som det meste av verden opplevde i den tidlige tiden etter den kalde krigen, trenger ikke være sjeldne mellomspill eller bare avvik fra en historisk norm der brute force dikterer reglene. Og selv om vi ikke kan skru klokken tilbake, kan vi likevel skru tilbake bølgen av aggresjon og imperialisme. Dagens komplekse, multipolare verden gjør denne oppgaven mer utfordrende. For å gjennomføre det, må Tyskland og dets partnere i EU, USA, G-7 og NATO beskytte våre åpne samfunn, stå opp for våre demokratiske verdier og styrke våre allianser og partnerskap. Men vi må også unngå fristelsen til igjen å dele verden inn i blokker. Dette betyr å gjøre sitt ytterste for å bygge nye partnerskap, pragmatisk og uten ideologiske skylapper. I dagens tett sammenkoblede verden krever målet om å fremme fred, velstand og menneskelig frihet et annet tankesett og forskjellige verktøy. Å utvikle den tankegangen og disse verktøyene er til syvende og sist hva Zeitenwende handler om.

  • OLAF SCHOLZ er Tysklands kansler.

Putins tale

Eastern-Europe Awakening

Fulltekst av Vladimir Putins tale

30. september, 2022 Algora Blog 3 Kommentarer

Nedenfor er hele teksten til Vladimir Putins tale, publisert av Kremls offisielle nettside:

Borgere av Russland, borgere av Donetsk og Lugansk folks republikker, innbyggere i Zaporozhye og Kherson-regionene, varamedlemmer i statsderemaen, senatorer i Russland,

Som dere vet, har folkeavstemninger blitt holdt i Donetsk og Lugansk folkerepublikker og Zaporozhye og Kherson-regionene. Stemmesedlene er talt opp og resultatene er offentliggjort. Folket har tatt sitt utvetydige valg.

I dag vil vi signere traktater om tiltredelsen av Folkerepublikken Donetsk, Lugansk, Zaporozhye-regionen og Kherson-regionen til Russland. Jeg er ikke i tvil om at Forbundsforsamlingen vil støtte de konstitusjonelle lovene om tiltredelse til Russland og etableringen av fire nye regioner, våre nye konstituerende enheter i Russland, fordi dette er viljen til millioner av mennesker.

Det er utvilsomt deres rett, en iboende rettighet forseglet i artikkel 1 i FN-pakten, som direkte angir prinsippet om like rettigheter og folkenes selvbestemmelse.

Jeg gjentar, det er en iboende rettighet for folket. Det er basert på vår historiske tilhørighet, og det er den retten som førte generasjoner av våre forgjengere, de som bygde og forsvarte Russland i århundrer siden perioden med det gamle Rus, til seier.

Her i Novorossiya kjempet [Pyotr] Rumyantsev, [Alexander] Suvorov og [Fjodor] Ushakov sine kamper, og Catherine the Great og [Grigory] Potemkin grunnla nye byer. Våre bestefedre og oldefedre kjempet her til den bitre enden under den store patriotiske krigen.

Vi vil alltid huske heltene fra den russiske våren, de som nektet å akseptere det nynazistiske statskuppet i Ukraina i 2014, alle de som døde for retten til å snakke morsmålet sitt, for å bevare sin kultur, tradisjoner og religion, og for selve retten til å leve. Vi husker soldatene i Donbass, martyrene til «Odessa Khatyn», ofrene for umenneskelige terrorangrep utført av Kiev-regimet. Vi minnes frivillige og militsmenn, sivile, barn, kvinner, pensjonister, russere, ukrainere, folk av ulike nasjonaliteter; populær leder av Donetsk, Alexander Zakharchenko; militære kommandanter Arsen Pavlov og Vladimir Zhoga, Olga Kochura og Alexei Mozgovoy; aktor i Lugansk-republikken Sergei Gorenko; fallskjermjeger Nurmagomed Gadzhimagomedov og alle våre soldater og offiserer som døde en helts død under den spesielle militære operasjonen. De er helter. Helter av store Russland. Vennligst bli med meg i et minutts stillhet for å hedre deres minne.

Bak valget til millioner av innbyggere i folkerepublikkene Donetsk og Lugansk, i Zaporozhye og Kherson-regionene, er vår felles skjebne og tusenårige historie. Folk har gitt denne åndelige forbindelsen videre til sine barn og barnebarn. Til tross for alle prøvelsene de utholdt, bar de kjærligheten til Russland gjennom årene. Dette er noe ingen kan ødelegge. Det er derfor både eldre generasjoner og unge mennesker – de som ble født etter Sovjetunionens tragiske sammenbrudd – har stemt for vår enhet, for vår felles fremtid.

I 1991 i Belovezhskaya Pushcha tok representanter for partieliten på den tiden en beslutning om å avslutte Sovjetunionen uten å spørre vanlige borgere hva de ville, og folk fant seg plutselig avskåret fra hjemlandet. Dette rev i stykker og lemlestet vårt nasjonale fellesskap og utløste en nasjonal katastrofe. Akkurat som regjeringen stille avgrenset grensene til sovjetrepublikker, som handlet bak kulissene etter 1917-revolusjonen, ødela Sovjetunionens siste ledere, i motsetning til det direkte uttrykket for flertallet av folks vilje i folkeavstemningen i 1991, vårt store land, og fikk ganske enkelt folket i de tidligere republikkene til å møte dette som et oppnådd faktum.

Jeg kan innrømme at de ikke engang visste hva de gjorde og hvilke konsekvenser deres handlinger ville få til slutt. Men det spiller ingen rolle nå. Det er ikke noe Sovjetunionen lenger; vi kan ikke vende tilbake til fortiden. Egentlig trenger ikke Russland det lenger i dag; Dette er ikke vår ambisjon. Men det er ikke noe sterkere enn besluttsomheten til millioner av mennesker som ved sin kultur, religion, tradisjoner og språk anser seg som en del av Russland, hvis forfedre bodde i et enkelt land i århundrer. Det er ikke noe sterkere enn deres vilje til å vende tilbake til sitt sanne historiske hjemland.

I åtte lange år ble folk i Donbass utsatt for folkemord, beskytning og blokader; i Kherson og Zaporozhye ble det ført en kriminell politikk for å dyrke hat mot Russland, for alt russisk. Også under folkeavstemningene truet Kiev-regimet skolelærere, kvinner som jobbet i valgkommisjoner med represalier og død. Kiev truet millioner av mennesker som kom for å uttrykke sin vilje med undertrykkelse. Men folket i Donbass, Zaporozhye og Kherson var ikke ødelagte, og de hadde sitt å si.

Jeg vil at myndighetene i Kiev og deres sanne ledere i Vesten skal høre meg nå, og jeg vil at alle skal huske dette: Menneskene som bor i Lugansk og Donetsk, i Kherson og Zaporozhye har blitt våre borgere, for alltid.

Vi oppfordrer Kiev-regimet til umiddelbart å inngå våpenhvile og avslutte alle fiendtligheter; for å avslutte krigen den slapp løs tilbake i 2014 og å gå tilbake til forhandlingsbordet. Vi er klare for dette, som vi har sagt mer enn en gang. Men valget til folket i Donetsk, Lugansk, Zaporozhye og Kherson vil ikke bli diskutert. Beslutningen er tatt, og Russland vil ikke forråde den. Kievs nåværende myndigheter bør respektere dette frie uttrykket for folkets vilje; det er ingen annen måte. Dette er den eneste veien til fred.

Vi vil forsvare landet vårt med alle krefter og ressurser vi har, og vi vil gjøre alt vi kan for å sikre sikkerheten til vårt folk. Dette er vår nasjons store frigjørende oppdrag.

Vi vil definitivt gjenoppbygge de ødelagte byene og tettstedene, boligbyggene, skolene, sykehusene, teatrene og museene. Vi vil gjenopprette og utvikle industrielle bedrifter, fabrikker, infrastruktur, samt trygd, pensjon, helsevesen og utdanningssystemer.

Vi vil helt sikkert jobbe for å forbedre sikkerhetsnivået. Sammen vil vi sørge for at innbyggerne i de nye regionene kan føle støtte fra hele Russlands folk, fra hele nasjonen, alle republikkene, territoriene og regionene i vårt enorme moderland.

Venner, kolleger.

I dag vil jeg gjerne henvende meg til våre soldater og offiserer som deltar i den spesielle militære operasjonen, krigerne i Donbass og Novorossiya, de som dro til militære rekrutteringskontorer etter å ha mottatt et innkallingspapir under den utøvende ordren om delvis mobilisering, og de som gjorde dette frivillig, og svarte på hjertets kall. Jeg vil gjerne henvende meg til deres foreldre, koner og barn, for å fortelle dem hva vårt folk kjemper for, hva slags fiende vi står overfor, og hvem som presser verden inn i nye kriger og kriser og får blodflekkede fordeler av denne tragedien.

Våre landsmenn, våre brødre og søstre i Ukraina, som er en del av vårt forente folk, har med egne øyne sett hva den herskende klassen i det såkalte Vesten har forberedt for menneskeheten som helhet. De har droppet maskene og vist hva de egentlig er laget av.

Da Sovjetunionen kollapset, bestemte Vesten seg for at verden og vi alle skulle tiltre dens diktater permanent. I 1991 trodde Vesten at Russland aldri ville reise seg etter slike sjokk og ville falle i stykker på egen hånd. Dette skjedde nesten. Vi husker det forferdelige 1990-tallet, sultne, kalde og håpløse. Men Russland ble stående, våknet til liv, vokste seg sterkere og inntok sin rettmessige plass i verden.

I mellomtiden fortsatte og fortsetter Vesten å lete etter en ny sjanse til å slå et slag mot oss, for å svekke og bryte opp Russland, som de alltid har drømt om, for å splitte vår stat og sette våre folk mot hverandre, og å dømme dem til fattigdom og utryddelse. De kan ikke sove rolig når de vet at det er et så stort land med dette enorme territoriet i verden, med sin naturrikdom, ressurser og folk som ikke kan og ikke vil lyde andre.

Vesten er klar til å krysse hver linje for å bevare det nykoloniale systemet som gjør det mulig å leve av verden, å plyndre det takket være dominansen av dollar og teknologi, for å samle en faktisk trubutt fra menneskeheten, for å trekke ut sin primære kilde til ufortjent velstand, leien betalt til hegemonen. Bevaring av denne livrenten er deres viktigste, virkelige og absolutt selviske motivasjon. Dette er grunnen til at total avskaffing av suverenitet er i deres interesse. Dette forklarer deres aggresjon mot uavhengige stater, tradisjonelle verdier og autentiske kulturer, deres forsøk på å undergrave internasjonale og integrasjonsprosesser, nye globale valutaer og teknologiske utviklingssentre de ikke kan kontrollere. Det er kritisk viktig for dem å tvinge alle land til å overgi sin suverenitet til USA.

I enkelte land er de herskende elitene enige om å gjøre dette frivillig, frivillig er de enige om å bli vasaller; andre blir bestukket eller skremt. Og hvis dette ikke fungerer, ødelegger de hele stater, etterlater seg humanitære katastrofer, ødeleggelser, ruinerer, millioner av ødelagte og ødelagte menneskeliv, terroristenklaver, sosiale katastrofesoner, protektorater, kolonier og halvkolonier. De bryr seg ikke. Alt de bryr seg om er sin egen fordel.

Jeg vil igjen understreke at deres umettelighet og besluttsomhet om å bevare sin uhemmede dominans er de virkelige årsakene til hybridkrigen som det kollektive Vesten fører mot Russland. De vil ikke at vi skal være frie; de vil at vi skal være en koloni. De ønsker ikke likeverdig samarbeid; de vil plyndre. De ønsker ikke å se oss et fritt samfunn, men en masse sjelløse slaver.

De ser vår tanke og vår filosofi som en direkte trussel. Det er derfor de målretter våre filosofer for mord. Vår kultur og kunst utgjør en fare for dem, så de prøver å forby dem. Vår utvikling og velstand er også en trussel mot dem fordi konkurransen vokser. De verken ønsker eller trenger Russland, men det gjør vi.

Jeg vil gjerne minne dere på at tidligere har ambisjoner om verdensherredømme gjentatte ganger blitt knust av mot motet og motstandskraften til vårt folk. Russland vil alltid være Russland. Vi vil fortsette å forsvare våre verdier og vårt moderland.

Vesten regner med straffrihet, på å kunne slippe unna med hva som helst. Faktisk var dette virkelig tilfelle inntil nylig. Strategiske sikkerhetsavtaler har blitt kastet; Avtaler oppnådd på høyeste politiske nivå har blitt brutt; faste løfter om ikke å utvide NATO østover banet vei for skittent bedrag så snart våre tidligere ledere kjøpte seg inn i dem; Missilforsvar, traktater om mellomdistanse og missiler med kortere rekkevidde har blitt ensidig demontert under usannsynlige påskudd.

Og alt vi hører er at Vesten insisterer på en regelbasert orden. Hvor kom det fra da? Hvem har noen gang sett disse reglene? Hvem var enig eller godkjente dem? Hør, dette er bare mye tull, fullstendig svik, dobbeltmoral eller til og med trippelstandarder! De må tro at vi er mindre begavet.

Russland er en stor tusen år gammel makt, en hel sivilisasjon, og den kommer ikke til å leve etter slike provisoriske, falske regler.

Det var det såkalte Vesten som trampet på prinsippet om ukrenkelighet av grenser, og nå bestemmer den etter eget skjønn hvem som har rett til selvbestemmelse og hvem som ikke gjør det, hvem som er uverdig for det. Det er uklart hva deres beslutninger er basert på eller hvem som ga dem rett til å bestemme i utgangspunktet. De bare antok det.

Det er derfor valget av folket på Krim, Sevastopol, Donetsk, Lugansk, Zaporozhye og Kherson gjør dem så rasende sinte. Vesten har ingen moralsk rett til å legge vekt på, eller til og med uttale et ord om demokratifrihet. Det har den ikke, og det har den aldri hatt.

Vestlige eliter nekter ikke bare nasjonal suverenitet og folkerett. Deres hegemoni har uttalte trekk av totalitarisme, despoti og apartheid. De deler skamløst verden inn i sine vasaller – de såkalte siviliserte landene – og alle de andre, som ifølge dagens vestlige rasister bør føyes til listen over barbarer og villmenn. Falske merkelapper som «røverland» eller «autoritært regime» er allerede tilgjengelig, og brukes til å stigmatisere hele nasjoner og stater, noe som ikke er noe nytt. Det er ikke noe nytt i dette: Innerst inne har de vestlige elitene forblitt de samme kolonisatorene. De diskriminerer og deler folk inn i toppsjiktet og resten.

Vi har aldri gått med på og vil aldri gå med på slik politisk nasjonalisme og rasisme. Hva annet, om ikke rasisme, blir russofobien spredt over hele verden? Hva, om ikke rasisme, er Vestens dogmatiske overbevisning om at dens sivilisasjon og nyliberale kultur er en udiskutabel modell for hele verden å følge? «Dere er enten med oss eller mot oss.» Det høres til og med rart ut.

Vestlige eliter legger til og med skylden for sine egne historiske forbrytelser på alle andre, og krever at innbyggerne i andre land og andre folk bekjenner ting de ikke har noe å gjøre med i det hele tatt, for eksempel perioden med koloniale erobringer.

Det er verdt å minne Vesten om at den begynte sin koloniale politikk tilbake i middelalderen, etterfulgt av den verdensomspennende slavehandelen, folkemordet på indianske stammer i Amerika, plyndringen av India og Afrika, Englands og Frankrikes kriger mot Kina, med det resultat at det ble tvunget til å åpne sine havner for opiumshandelen. Det de gjorde var å få hele nasjoner hekta på narkotika og målrettet utryddet hele etniske grupper for å ta land og ressurser, jakte på mennesker som dyr. Dette er i strid med menneskets natur, sannhet, frihet og rettferdighet.

Mens vi – vi er stolte over at i det 20. århundre ledet vårt land den anti-koloniale bevegelsen, som åpnet opp muligheter for mange folk rundt om i verden til å gjøre fremskritt, redusere fattigdom og ulikhet, og bekjempe sult og sykdom.

For å understreke, en av grunnene til den århundre gamle russofobien, de vestlige elitenes utilslørte fiendskap mot Russland, er nettopp det faktum at vi ikke tillot dem å rane oss i perioden med koloniale erobringer og tvang europeerne til å handle med oss på gjensidig fordelaktige vilkår. Dette ble oppnådd ved å skape en sterk sentralisert stat i Russland, som vokste og ble sterkere basert på de store moralske verdiene til ortodoks kristendom, islam, jødedom og buddhisme, samt russisk kultur og det russiske ordet som var åpent for alle.

Det var mange planer om å invadere Russland. Slike forsøk ble gjort i tiden for problemer på 1800-tallet og i perioden med prøvelser etter 1917-revolusjonen. Alle mislyktes. Vesten klarte å ta tak i Russlands rikdom først på slutten av det 20. århundre, da staten hadde blitt ødelagt. De kalte oss venner og partnere, men de behandlet oss som en koloni, ved hjelp av ulike ordninger for å pumpe billioner av dollar ut av landet. Vi husker. Vi har ikke glemt noe.

For noen dager siden erklærte folk i Donetsk og Lugansk, Kherson og Zaporozhye sin støtte til å gjenopprette vår historiske enhet. Takk!

Vestlige land har sagt i århundrer at de bringer frihet og demokrati til andre nasjoner. Ingenting kunne være lenger fra sannheten. I stedet for å bringe demokrati undertrykte og utnyttet de folk, og i stedet for å gi frihet gjorde de folk slaver og undertrykte. Den unipolare verden er iboende antidemokratisk og ufri; den er falsk og hyklersk tvers igjennom.

USA er det eneste landet i verden som har brukt atomvåpen to ganger, og ødelagt byene Hiroshima og Nagasaki i Japan. Og de skapte presedens.

Husk at under andre verdenskrig reduserte USA og Storbritannia Dresden, Hamburg, Köln og mange andre tyske byer til ruiner, uten den minste militære nødvendighet. Det ble gjort prangende og, for å gjenta, uten noen militær nødvendighet. De hadde bare ett mål, som med atombombingen av japanske byer: å skremme landet vårt og resten av verden.

USA etterlot seg et dypt arr fra minnet om folket i Korea og Vietnam med sine teppebombinger og bruk av napalm og kjemiske våpen.

Det fortsetter faktisk å okkupere Tyskland, Japan, Republikken Korea og andre land, som de kynisk refererer til som likeverdige og allierte. Se nå, hva slags allianse er det? Hele verden vet at de øverste tjenestemennene i disse landene blir spionert på, og at deres kontorer og hjem er avlyttet. Det er en skam, en skam for de som gjør dette og for de som, i likhet med slaver, stille og saktmodig svelger denne arrogante oppførselen.

De kaller ordrene og truslene de kommer med mot sine vasaller euro-atlantisk solidaritet, og etableringen av biologiske våpen og bruk av menneskelige testpersoner, inkludert i Ukraina, edel medisinsk forskning.

Det er deres destruktive politikk, kriger og plyndring som har sluppet løs dagens massive bølge av migranter. Millioner av mennesker utholder vanskeligheter og ydmykelser eller dør av de tusener som prøver å nå Europa.

De eksporterer korn fra Ukraina nå. Hvor tar de det under dekke av å sikre matsikkerheten til de fattigste landene? Hvor går den? De tar det til de samme europeiske landene. Bare fem prosent er levert til de fattigste landene. Mer juks og nakent bedrag igjen.

I virkeligheten bruker den amerikanske eliten disse menneskenes tragedie til å svekke sine rivaler, til å ødelegge nasjonalstatene. Dette gjelder for Europa og for identitetene til Frankrike, Italia, Spania og andre land med århundrer lange historier.

Washington krever flere og flere sanksjoner mot Russland, og flertallet av europeiske politikere går lydig med på det. De forstår tydelig at ved å presse EU til å gi fullstendig opp russisk energi og andre ressurser, presser USA praktisk talt Europa mot avindustrialisering i et forsøk på å få tak i hele det europeiske markedet. Disse europeiske elitene forstår alt – de gjør det, men de foretrekker å tjene andres interesser. Dette er ikke lenger servilitet, men direkte svik mot deres egne folk. Gud velsigne, det er opp til dem.

Men angelsakserne mener sanksjoner ikke lenger er nok, og nå har de vendt seg til undergraving. Det virker utrolig, men det er et faktum – ved å forårsake eksplosjoner på Nord Streams internasjonale gassrørledninger som passerer langs bunnen av Østersjøen, har de faktisk begynt å ødelegge hele Europas energiinfrastruktur. Det er klart for alle hvem som er ansvarlige. De som tjener på det, er selvfølgelig ansvarlige.

USAs diktater støttes av rå makt, med knyttneveloven. Noen ganger er det vakkert innpakket, noen ganger er det ingen innpakning i det hele tatt, men kjernen er den samme – knyttneveloven. Derfor utplassering og vedlikehold av hundrevis av militærbaser i alle verdenshjørner, NATO-utvidelse, og forsøk på å snekre sammen nye militære allianser, slik som AUKUS og lignende. Mye blir gjort for å skape en militærpolitisk kjede i Washington-Seoul-Tokyo. Alle stater som har eller streber etter ekte strategisk suverenitet og er i stand til å utfordre vestlig hegemoni, blir automatisk erklært fiender.

Dette er prinsippene som ligger til grunn for USAs og NATOs militære doktriner som krever total dominans. Vestlige eliter presenterer sine nykolonialistiske planer med samme hykleri, hevder fredelige intensjoner, snakker om en slags avskrekking. Dette unnvikende ordet migrerer fra en strategi til en annen, men betyr egentlig bare en ting – å undergrave alle suverene maktsentre.

Vi har allerede hørt om avskrekkingen av Russland, Kina og Iran. Jeg tror neste i rekken er andre land i Asia, Latin-Amerika, Afrika og Midtøsten, samt nåværende amerikanske partnere og allierte. Tross alt vet vi at når de er misfornøyde, innfører de sanksjoner mot sine allierte også – mot denne eller den banken eller selskapet. Dette er deres praksis, og de vil utvide den. De har alt i sikte, inkludert våre nærmeste naboer – CIS-landene.

Samtidig har Vesten tydeligvis vært engasjert i ønsketenkning i lang tid. Ved å lansere sanksjonenes blitzkrieg mot Russland, for eksempel, trodde de at de igjen kunne stille opp hele verden på deres kommando. Som det viser seg, begeistrer imidlertid ikke et slikt lyst prospekt alle – annet enn komplette politiske masochister og beundrere av andre ukonvensjonelle former for internasjonale relasjoner. De fleste stater nekter å «snappe en hilsen» og velger i stedet den fornuftige veien for samarbeid med Russland.

Vesten forventet tydeligvis ikke en slik ulydighet. De var rett og slett vant til å handle i henhold til en mal, for å ta tak i hva de vil, ved utpressing, bestikkelser, trusler og overbeviste seg selv om at disse metodene ville fungere for alltid, som om de hadde fossilisert tidligere.

Slik selvtillit er et direkte produkt ikke bare av det beryktede begrepet eksepsjonalisme – selv om det aldri slutter å forbløffe – men også av den virkelige «informasjonssulten» i Vesten. Sannheten har druknet i et hav av myter, illusjoner og forfalskninger, ved hjelp av ekstremt aggressiv propaganda, som ligner på Goebbels. Jo mer utrolig løgnen er, jo raskere vil folk tro det – det er slik de opererer, i henhold til dette prinsippet.

Men folk kan ikke mates med trykte dollar og euro. Dere kan ikke mate dem med disse papirbitene, og den virtuelle, oppblåste kapitaliseringen av vestlige sosiale medieselskaper kan ikke varme opp hjemmene deres. Alt jeg sier er viktig. Og det jeg nettopp sa er ikke mindre: dere kan ikke mate noen med papir – dere trenger mat; Og dere kan ikke varme opp noens hjem med disse oppblåste kapitaliseringene – dere trenger energi.

Derfor må politikerne i Europa overbevise sine medborgere om å spise mindre, ta en dusj sjeldnere og kle seg varmere hjemme. Og de som begynner å stille rettferdige spørsmål som «Hvorfor er det faktisk det?» blir umiddelbart erklært fiender, ekstremister og radikale. De peker tilbake på Russland og sier: det er kilden til alle dine problemer. Flere løgner.

Jeg vil spesielt merke meg det faktum at det er all grunn til å tro at de vestlige elitene ikke kommer til å lete etter konstruktive veier ut av den globale mat- og energikrisen som de og de alene har skylden for, som et resultat av deres langsiktige politikk, som går tilbake lenge før vår spesielle militære operasjon i Ukraina,  i Donbass. De har ingen intensjon om å løse problemene med urettferdighet og ulikhet. Jeg er redd de heller vil bruke andre formler de er mer komfortable med.

Og her er det viktig å huske at Vesten reddet seg ut av sine utfordringer i begynnelsen av det 20. århundre med første verdenskrig. Og krisen på 1980-tallet – ting toppet seg på 1980-tallet igjen –Vesten kom uskadd ut av den i stor grad ved å tilegne seg arven og ressursene til det kollapsede og nedlagte Sovjetunionen. Det er et faktum.

Nå, for å frigjøre seg fra det nyeste nettet av utfordringer, må de demontere Russland så vel som andre stater som velger en selvstendig utviklingsvei, for enhver pris, for å kunne plyndre andre nasjoners rikdom ytterligere og bruke den til å lappe sine egne hull. Hvis dette ikke skjer, kan jeg ikke utelukke at de vil prøve å utløse et sammenbrudd av hele systemet, og skylde alt på det, eller, Gud forby, bestemme seg for å bruke den gamle formelen for økonomisk vekst gjennom krig.

Russland er klar over sitt ansvar overfor det internasjonale samfunnet og vil gjøre sitt ytterste for å sikre at kjøligere hoder råder.

Den nåværende nykoloniale modellen er til syvende og sist dømt; så mye er åpenbart. Men jeg gjentar at dens virkelige mestere vil klamre seg til den til slutten. De har rett og slett ingenting å tilby verden, bortsett fra å opprettholde det samme systemet med plyndring og pengeutpressing.

De gir faen i den naturlige retten til milliarder av mennesker, flertallet av menneskeheten, til frihet og rettferdighet, retten til å bestemme sin egen fremtid. De har allerede gått videre til den radikale fornektelsen av moralske, religiøse og familieverdier.

La oss svare på noen veldig enkle spørsmål for oss selv. Nå vil jeg gjerne komme tilbake til det jeg sa og ønsker å henvende meg til også alle borgere i landet – ikke bare kollegene som er i salen – men alle borgere i Russland: vil vi ha her, i vårt land, i Russland, «foreldre nummer én, foreldre nummer to og foreldre nummer tre» (de har helt mistet det!) i stedet for mor og far? Vil vi at skolene våre skal pålegge barna våre, fra deres tidligste dager på skolen, perversjoner som fører til nedbrytning og utryddelse? Ønsker vi å tromme inn i hodene deres ideene om at visse andre kjønn eksisterer sammen med kvinner og menn, og å tilby dem kjønnsoverføringskirurgi? Er det det vi ønsker for vårt land og våre barn? Alt dette er uakseptabelt for oss. Vi har en egen fremtid.

La meg gjenta at de vestlige elitenes diktatur retter seg mot alle samfunn, inkludert innbyggerne i vestlige land selv. Dette er en utfordring for alle. Denne fullstendige forsakelsen av hva det vil si å være menneske, omveltningen av tro og tradisjonelle verdier, og undertrykkelsen av frihet kommer til å ligne en «religion i revers» – ren satanisme. Jesus Kristus avslørte falske messiaser og sa i Bergprekenen: «På deres frukter skal dere kjenne dem.» Disse giftige fruktene er allerede åpenbare for folk, og ikke bare i vårt land, men også i alle land, inkludert mange mennesker i Vesten selv.

Verden har gått inn i en periode med en grunnleggende, revolusjonær transformasjon. Nye maktsentra vokser frem. De representerer flertallet – flertallet! – av det internasjonale samfunnet. De er klare til ikke bare å erklære sine interesser, men også å beskytte dem. De ser i multipolaritet en mulighet til å styrke sin suverenitet, noe som betyr å få ekte frihet, historiske utsikter og retten til sine egne uavhengige, kreative og særegne former for utvikling, til en harmonisk prosess.

Som jeg allerede har sagt, har vi mange likesinnede mennesker i Europa og USA, og vi føler og ser deres støtte. En i hovedsak frigjørende, antikolonial bevegelse mot unipolart hegemoni tar form i de mest mangfoldige land og samfunn. Dens kraft vil bare vokse med tiden. Det er denne kraften som vil bestemme vår fremtidige geopolitiske virkelighet.

Venner

I dag kjemper vi for en rettferdig og fri vei, først og fremst for oss selv, for Russland, for å etterlate diktat og despoti i fortiden. Jeg er overbevist om at land og folk forstår at en politikk basert på eksepsjonalismen til hvem det måtte være og undertrykkelse av andre kulturer og folk er iboende kriminell, og at vi må lukke dette skammelige kapittelet. Det pågående sammenbruddet av vestlig hegemoni er irreversibelt. Og jeg gjentar: ting vil aldri bli det samme.

Slagmarken som skjebnen og historien har kalt oss til, er en slagmark for vårt folk, for det store historiske Russland. For det store historiske Russland, for fremtidige generasjoner, våre barn, barnebarn og oldebarn. Vi må beskytte dem mot slaveri og monstrøse eksperimenter som er utformet for å lamme deres sinn og sjel.

I dag kjemper vi for at det aldri skal skje for noen at Russland, vårt folk, vårt språk eller vår kultur kan slettes fra historien. I dag trenger vi et konsolidert samfunn, og denne konsolideringen kan bare baseres på suverenitet, frihet, skapelse og rettferdighet. Våre verdier er medmenneskelighet, barmhjertighet og medfølelse.

Og jeg vil avslutte med ordene til en sann patriot Ivan Ilyin: «Hvis jeg anser Russland som mitt moderland, betyr det at jeg elsker som russer, tenker og tenker, synger og snakker som en russer; at jeg tror på det russiske folks åndelige styrke. Dens ånd er min ånd; dens skjebne er min skjebne; dens lidelse er min sorg; og dens velstand er min glede.»

Bak disse ordene står et strålende åndelig valg, som i mer enn tusen år med russisk statskap ble fulgt av mange generasjoner av våre forfedre. I dag tar vi dette valget; innbyggerne i Donetsk og Lugansk folkerepublikker og innbyggerne i Zaporozhye og Kherson-regionene har gjort dette valget. De tok valget om å være sammen med sitt folk, å være sammen med sitt moderland, å ta del i dets skjebne og å seire sammen med det.

Sannheten er med oss, og bak oss er Russland!

Forord til «Rustninger og nedrustning i atomalderen»

Undertittel «Dokumentasjon og analyser fra fredsforskningsinstituttet SIPRI om det internasjonale rustningskappløpet.»

Fakkelbok utgitt på Gyldendal forlag i 1977 med forord av Helge Sivertsen, motstandsmann under den tyske okkupasjonen og nestor i arbeiderbevegelsen i Norge. Her er forordet som burde være et mønster for dagens krigshissere og våpensendere i samme parti.

«Dette er et nyttig arbeid. Med utgangspunkt i eit utval av publikasjonane frå Det Internasjonale Fredsforskningsinstituttet i Stockholm (SIPRI), oppsummerer forskar Marek Thee ved Institutt for fredsforskning i Oslo (PRIO) viktige data, analyser og konklusjonar frå SIPRIs arbeid gjennom 10 år. Resultatet er ei handbok som allerede ligg føre på fleire språk, og som vi og treng på norsk. Den gjev nøktern kunnskap om rustning og nedrustningsarbeid i dag og teiknar på den måten eit klart bilde av situasjonen. Det er eit så sant bilde som det er mogleg å få det ut frå dei opplysningar som er åpent tilgjengelege.

Det Internasjonale Fredsforskningsinstituttet i Stockholm er eit av verdens beste. Det er uavhengig, det har gode ressurser, og det er kvalitet i det instituttet gjer. Er det noe område der det er nødvendig at fakta er tilgjengelege for folk flest, så er det her. Situasjonen er farleg. Overforbruket av ressursar til militære formål er så stort at folk sulter i hel i milliontal av den grunn. Det er bygd opp ei drapsevne som er stor nok til å utrydde menneskelivet på kloden.

Det finst inga politisk oppgåve i dag som er viktigare enn å koma i gang med nedrusting gjennom internasjonale avtalar. Derfor er det så om å gjere at folk flest får kunnskap om situasjonen. Det er på den måten opinionen kan bli sterk nok til å gje politikken retning. Det nå det kan vise seg om demokratiet har den styrke situasjonen krev: Eit overveldande fleirtal av tenkjende menneske over heile kloden vil sjå at nedrusting og fred er realpolitikk når fakta om rustningane og dagens militære drapsevne er klare. Så er det spørsmål om den politiske handlekrafta. Vårt land er med på fremme nedrusting, og denne handboka kan vera til nytte både for politikarar, organisasjonar og enkeltmenneske som vil ta del i dette arbeidet.»

Oslo, juni 1977.                                  

Helge Sivertsen

Formann                                   

Utvalget for rustningskontroll og nedrustning.

Svar til noen som er uenige med meg om det som skjer i Ukraina

Noen facebookvenner er uenige med meg om hva som skjer i Ukraina og hvorfor. De mener at jeg ikke bryr med om det som skjer med folk i Ukraina og at jeg er hisser til krig og ikke er for fred der. Her er et svar til dem.

Etter min mening tar dere feil. Jeg synes selvfølgelig at det som skjer med soldater og sivile i Ukraina er fælt. Jeg er også for en fred i Ukraina så snart som mulig og mener at det som har skjedd og skjer aldri burde ha gjort det. Men jeg ser bak overflaten og ser på de geostrategiske drivkreftene bak det som skjer og da blir det klart at den aggressive parten er USA (som vanlig helt siden 2. verdenskrig).

USA/England har hindret alle forsøk som Russland har gjort for å få løst konflikten fredelig ved at de ikke har tatt hensyn til Russland sine røde linjer for sin nasjonale sikkerhet mot angrep fra USA og vasallene. Ved at de nektet å diskutere Russlands forslag til et sikkerhetssystem i Europa som skulle hindre krig. Ved at de sabotert de fredsavtalene som lå på bordet alt fra like etter USA-kuppet i landet i 2014 (Minsk-avtalene) og ved å sabotere en fredsavtale som var på trappene i april i år (Boris Johson sitt besøk i Kiev).

De har sørget for at Zelinski har holdt gående en kraftig undertrykking av den russisktalende minoriteten i hele landet, men som er i majoritet øst i landet og de har sørget for at han har holdt gående den 8 år lange borgerkrigen mot områder i Donbas som motsatte seg undertrykkingen med 14 000 drepte som resultat. De har pøst inn våpen for å holde krigen gående så lenge som mulig etterat Russland startet sin militære spesialoperasjon for redde de russisktalende ukrainerne i øst fra Zelinskis undertrykking, for å avnazifisere Ukraina, for å hindre at NATO kom så nært at det ble en dødelig fare for den russiske statens eksistens, og for å tvinge Zelinski til forhandlingsbordet.

USA bruker Zelenski og de nazibandene som USA har vært med å bygge opp i Ukraina i en stedfortrederkrig for å stresse og destabilisere Russland i sin vanvittige kamp for verdensherrevelde som de alt har tapt om de ikke klarer å utløse en virkelig storkrig på det eurasiske kontinent som ikke rammer dem selv.

Dette står å lese direkte i USA sine egne dokumenter – for eksempel – «gi dødelig hjelp til Ukraina». Til tross for overveldende dokumentasjon vil dere ikke innrømme at ledelsen og militæret i Ukraina er dypt nazi-infisert. Det siste illustrert ved armbåndet til hærsjefen med hakekors.

Nå har Zelenski fått en ny sjanse til å åpne for forhandlinger, men har i stedet gått til angrep på russisk infrastruktur. Hvis han fortsetter å motsette seg forhandlinger, og fortsetter angrep på det som Russland anser som sitt land vil vi få en helt ny situasjon når 370 000 soldater til fra Russland kommer til slagmarken. (De 300 000 fra reservestyrken pluss 70 000 frivillige, for meste fra Tsjetsjenia). Da vil styrken som nå holder de ukrainske styrkene stangen med bare rundt 100 000 mann bli nesten fire ganger større og vil ha kapasitet til å erobre stadig større deler av Ukraina. I tillegg har vi selvforsvarsstyrkene fra disse russisktalende områdene.

Eksperter utenfor det USA-dominerte området regner med at nye operasjoner fra russisk side vil bli satt i gang i november, men det får vi se. I alle tilfeller vil sannsynligvis den mer begrensete militære spesialoperasjonen bli avsluttet og erstattet med et annet konsept. Det er å håpe at det ikke blir full krig mot Ukraina, men det blir noe de i Russland vil kalle krig mot terrorisme. Men hvis Zelenski holder fast på sin krigslinje, og nekter å forhandle vil sannsynligvis krigen fortsette og bli mer og mer brutal, mens Ukraina vil bli mindre og mindre.

I USA vil det militær-industrielle kompleks glede seg over jobbetid og gode inntekter, og USA vil selge gassen sin dyrt til Europa som gjør seg til fattigmann. De amerikanske strategene vil klappe i hendene fordi «vi overstrekker Russland» og galskapen vil fortsette.

Hvis de vestlige sanksjonene mot Russland fortsetter vil den økonomiske nedgangen og dyrtiden for folkene i Europa og faktisk i nesten alle land i verden, sørge for at de synker ned i mer fattigdom og elendighet, mens avindustrialiseringen av Europas industribase, Tyskland, vil gå sin gang. Europa skal betale hardt for å delta i USA sin kamp for verdensherredømme og for våre egne lederes svik mot egen befolkning for å utføre sin vasallplikt for USA.

Samtidig er hele den alliansefrie verden sammen med Kina, Russland, Iran og India i ferd med å foreta en fralenking av den nyliberale kapitalistiske vestlige verden. Etterat Russland sin spesialoperasjon i Ukraina begynte har denne utviklingen aksellerert kraftig. Alle land ser nå at det finanssystemet som er bygget opp rundt USA og deres internasjonale organer som Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken, ikke er til å stole på. Dersom USA finner det for godt kan alle land rammes av sanksjoner og beslaglegging av midler i Vesten. Derfor bygges forbindelser og økonomiske organisasjoner utenfor USAs kontroll opp i forbausende stor fart og dollaren som verdens reservevaluta undermineres stadig mer. Så lenge USA fortsetter sin aggressive politikk for en enpolet verd og sin regelbaserte orden verden, så vil denne utviklingen bare gå videre med stadig større kraft. Alle land som knytter seg til denne USA-politikken vil da bli rammet hardt når dollarens tid som reservevaluta er over.

Hva har da USA å by på? Jo, stadig mer av det samme, undergraving, sanksjoner, stråmannskriger, regimeendringer og krig, krig, krig. Dette vil føre til imperiets sammenfall. Men om de får ledere som tar til vettet og avslutter sitt prosjekt for å dominere hele verden kan også USA bli innpasset i den nye verdensordenen og begynne å bygge opp igjen sitt eget land som nå blir stadig mer dysfunksjonelt.

Alt dette gjør at tiden virkelig blir stadig mer moden for forhandlinger og stans i denne krigen. Hvis mine venner på facebook og ellers ønsker at USA vinner stråmannskrigen sin, så er det siste skrittet på veien mot verdenskrig. Det blir kanskje det siste skrittet vi tar. Russland vil aldri tillate at det de ser på som russisk territorium blir erobret av USA. De som støtter USA sin stråmannskrig i Ukraina støtter også en slik utvikling av situasjonen.

Og hva har egentlig USA å gjøre her, midt inne i Europa og hvorfor plasserte de noen hundre baser rundt Russland, deriblant nettopp fire nye i Norge? Hvorfor utplasserte de ganske langtrekkene rakettsystemer relativt nær Russland? Og alt sammen i en situasjon der Russland ikke ville noe annet enn å samarbeide med Europa og kanskje spesielt med Tysklanad. Hvorfor bygget de opp den ukrainske hæren fra 6000 mann i 2014 til en og halv million som var integrert i NATO-systemet og sto klar til å angripe den russisktalende majoriteten av ukrainere øst i landet?

Dette var selvfølgelig fordi da kunne Europa som brohode for angrep mot Russland bli utvidet. Med samarbeid mellom Tyskland og Russland ville den store amerikanske frykten for et sterkt økonomisk-politisk konkurrerende senter i Europa bli virkelighet. Det kunne bli samarbeid og fred Europa, noe som kunne ført til at området begynte å bevege seg ut av amerikansk kontroll, et virkelig dystert fremtidsscenario for strategene i USA.

Om dere ikke vil se på disse forholdene og USAs overordnet geostrategi for verdensherrevelde der regimeendring i Russland står helt sentralt, så kan dere være sikker på at Putin har vært klar over alt dette, sammen med nesten alle statsledere som historisk har vært utsatt for den anglo-amerikanske aggresjon i verden.

Dessverre har Ukraina fått en USA-marionett som statsminister som ble valgt med en majoritet på over 70 prosent nettopp fordi han hadde som program å få til en fredelig løsning angående de østlige delene av landet. Et valgløfte som han brøt øyeblikkelig. Under her har jeg vist til noen artikler som blant annet gir mitt overordnete perspektiv på det som nå skjer i verden og Ukraina.

Og dessverre får USA støtte fra det som en av USAs største strateger, Brzezinski, kaller USAs vasaller i et Europa, et område som han ser på som et brohode i USAs planer om å ta kontroll med hele det eurasiske kontinent. Les hans bok The Grand Chessboard.

En av dere skriver at en israelsk militær eller noe sånt har fått skrevet i russiske medier at Russland burde ha behandlet ukrainerne slik som Israel har behandlet palestinerne. Jeg mener at dette er helt på siden av det som skjer i Ukraina. Russland har befridd de delene av den ukrainske befolkningen som ble trakassert og kriget mot i 8 år av nazister og høyrenasjonalister og vil nå ha fred. Det er det helt motsatte av det sionistene i Israel har gjort mot palestinerne.

Dere som er uenige med meg vil ikke se disse sammenhengene fordi dere er blindet av krigens grusomheter og USAs krigspropaganda. Vi kan med rette bli opprørte over dette fordi ingen bør bruke krig for å løse motsigelser og fordi krig alltid er grusomt. Men det må ikke hindre oss i å undersøke og studere den historiske bakgrunnen og den geostrategiske sammenhengen som til syvende og sist skaper denne og andre kriger i vår tid og bestemmer hva som kan få slutt på dem. Dette er også min bakgrunn for å ha vært med å bygge Antikrigs Intiativet (AKI).

Jeg mener at dere opptrer objektivt sett som USA-imperialismens tilhengere i denne saken, dvs. tilhengere av den makten som historisk og geopolitisk sett har skapt situasjonen i Ukraina og vil at krigen skal fortsette for å stresse Russland for å øke sjansene til å få til regimeendring der.

Det er ikke nok med vestlig hyklerisk-moralsk reaksjon. Vi trenger kunnskap og analyse for å bidra til fred her og andre steder i verden. I dag er en hovedforutsetning for fred i denne verden at USAs enpolare verden bli avløst en en flerpolet verden og at USA trekker alle sine styrker og våpen ut av Europa. Men først må dessverre Zelinski bli tvunget til fredsbordet. Og det kan koste Ukraina dyrt om han fortsetter å nekte og vi fortsetter å støtte ham. Det er støtte til fortsatt krig og nedslaktning av en generasjon ukrainske menn pluss mange russere.

Nyttårsønske for 2022.

Ønskjer du fred eller krig i verda

Kva den radikale venstresida i USA meiner kan vi sjå her.

En helhetlig analyse av USA-imperialismens aggressive utenrikspolitikk.

Her er kreftene som står mot USA og deres stråmannskrig i Ukraina deres aggresjon over alt i verden.

Terje Valen, fredag 14. oktober 2022 med noen tillegg fra 30.12.2022.

Fakta og kommentarer til avstemming i FNs hovedforsamling om uttalelsen, «Aggression against Ukraine»

Her er først en oversikt over hvordan de forskjellige stater stemte til FNs uttalelse «Aggression against Ukraine».

Dette biletet har tom alt-eigenskap. Filnamnet er bilde.png

Vi ser at stater for uttalelsen er 141, mot 5 og avholdende er 35. Dette høres ut som et veldig flertall. Men hvis vi ser hvor mange mennesker som bor i de statene som er imot og avholdende så faller dette sammen. Derfor skal vi først se på en summering av innbyggere i landene som stemte mot og avholdende til avstemmingen om FNs uttalelse Aggression against Ukraine.

Til venstre er listen med land. Til høyre er innbyggertall i millioner.
Algerie 45,0
Angola 230,0
Armenia 2,9
Bangladesh 167,0
Hvite-Russland (mot) 9,4
Bolivia 12,0
Burundi 12,0
Sentralafrikanske Republikk 5,0
Kina 1447,0
Kongo 92,0
Cuba 11,1
Demokratiske Republikk Nord-Korea (mot) 25,0
El Salvador 6,5
Ekvatorial Guinea 1,5
Eritrea (mot) 3,6
India 1400,0
Iran 85,0
Irak 41,0
Kasakhstan 19,0
Kirgisistan 6,6
Laos 7,5
Madagaskar 29,0
Mali 21,0
Mongolia 3,3
Moambique 32,0
Namibia 2,6
Nicaragua 6,7
Pakistan 228,0
Russland (mot) 154,0
Senegal 17,5
Sør-Afrika 65,0
Sør-Sudan 11,5
Sri Lanka 32,0
Sudan 45,0
Syria (mot) 17,5
Tajikistan 9,9
Uganda 48,0
Tanzania 62,0
Vietnam 98,0
Zimbabwe 15,0
4527,1
Verdens befolkning 7900,0
Det viser seg at prosenten av verdens befolkning i stater som stemte mot og avholdende til uttalelsen «Aggresjon mot Ukraina» = 57,6 %

Dette betyr at det er stater med et klart flertall av befolkningen i verden som ikke støttet resolusjonen. Det er et stort nederlag for USA. Vi vet også at flere av statene som stemte for vedtaket beint frem er okkupert av USA, som Haiti og Grenada. Vi skjønner også metodene som blir brukt for å få stater til å stemme slik USA ønsker når USA nå vurderer sanksjoner mot India fordi de stemte «feil».

Flere land i Afrika, med bitre erfaringer fra en lang tid med europeisk og etter hvert amerikansk dominans, som begynte allerede for vel 500 år siden, stemte avholdende til vedtaket. En uttalelse fra hærsjefen i Uganda, som er gjengitt under her, oppsummerer mye av det mange i Afrika og den ikke anglo-amerikanske verden tenker.

Avisen Mayotte Wire skriver den 5. mars 2022 blant annet om vedtaket:

«Vedtatt av 141 av  FNs 193 medlemsland, var dette første gang på 40 år at generalforsamlingen har møtt og vedtatt en resolusjon om å irettesette et medlem for dets aggresjon.

Kenya, Ghana, Gabon, Rwanda, Djibouti, Kongo, Somalia og Den  demokratiske republikken Kongo stemte ja.

Rundt 35 land avsto fra  avstemningen, inkludert Russland og Kina, og afrikanske stater – Burundi, Senegal, Sør-Sudan, Sør-Afrika, Uganda, Mali og Mosambik.

Etiopia deltok ikke  i  avstemningen, men Eritrea, Nord-Korea og Syria stemte mot resolusjonen.

Adonia Ayebare, Ugandas faste representant for  FN, hevdet at nøytralitet sto bak landets avslag på å stemme.

‘Som innkommende leder av  den alliansefrie bevegelsen (NAM) er nøytralitet nøkkelen. Uganda vil fortsette å spille en konstruktiv rolle i opprettholdelsen  av fred og sikkerhet både regionalt og globalt’, sier han.

Selv om Uganda ikke formelt har  uttalt sin holdning  til Russland-Ukraina-krigen, påstod Muhoozi Kainerugaba,  presidentens sønn og sjef for bakkestyrkene, at Russland hadde gyldige «sikkerhetsmessige» grunner til å  invadere Ukraina.

– Flertallet av menneskeheten (som er ikke-hvite) støtter Russlands standpunkt i Ukraina. Putin har helt rett!  Da  Sovjetunionen monterte atomvåpenbevæpnede raketter på Cuba i 1962 var Vesten  klar til å  sprenge  verden på grunn av det. Når NATO nå gjør det  samme, kan de da forvente at Russland gjør noe annet?  tvitret han den 28. februar.»

Nå er vi forferdet over det som skjer i Ukraina. Men hvor forferdet var vi da Norge var med på å bombe i stykker deler av Libya og med det sørget for at den mest velfungerende staten i Afrika gikk i oppløsning med uendelige lidelser for folket der og åpning for en enorm flyktingestrøm fra Afrika som ennå ikke er slutt. Det kan illustreres ved vår statsminister, Støre, som har uttalt at det var rett og at han står for det fremdeles.

Det er ikke rart at afrikanere ser på dette som et utslag av rasisme. Nå er det hvite mennesker som er offer for krig og drives på flukt og da blir det voldsom reaksjon, men når lignende ting skjer i land der folk har andre hudfarger neglisjeres det, eller vi er rett og slett med på å utføre dem.

Alle som kjenner historien vet at USA, sammen med Selensky, bærer hovedansvaret for den situasjonen som har utviklet seg i Ukraina. Det unnskylder ikke innmarsjen der, men det betyr at de også kunne ha stanset alt dersom de hadde godkjent Minsk-avtalene. Og det kan de fortsatt gjøre. USA og NATO kunne også tatt Putins fornuftige forslag til fred og sikkerhet i Europa alvorlig i stedet for en arrogant avvisning.

Det er dette som gjør at stater som representerer flertallet av menneskeheten ikke har villet godta den ensidige fordømmingen av Russland og Putin som USA og deres allierte har lagt frem.

Denne fordømmingen er heller ikke egnet til å nedskalere spenningen i området, selv om FN-vedtaket også inneholder momenter som kan gjøre det om de settes ut i livet. Et slikt moment er at sending av våpen og sanksjoner går mot den delen av uttalelsen som krever nedskalering av situasjonen. Det fører bare til oppskalering. Den norske regjering har ikke villet følge denne delen av FN-vedtaket. Og det vil føre til ytterligere lidelser både for folket i Ukraina og i Russland. Og når noen går helt av hengslene og vil stenge russiske barn ute fra Norway Cup på grunn av det som skjer, da er medmenneskeligheten lagt ned. Kravet bør jo være at fiendtligheten tar slutt så raskt som mulig for at både ukrainske og russiske barn kan delta. Nå er oppgaven ikke å hisse opp til mer aggresjon, men å sørge for nedskalering og raskest mulig opphør av krigshandlingene.

Terje Valen, 5.2.2022.

Ukraina: Forstå bekymringen til den andre

Av Dr. Chandra Muzaffar

Global Research, 26. februar 2022

Region: Europa , Russland og FSU , USA

Tema: Historie , USAs NATO-krigsagenda

Utdypende rapport: UKRAINA RAPPORT

Et bilde som inneholder utendørsobjekt

Automatisk generert beskrivelse

Viktig analyse

Global Research støtter ikke Russlands invasjon av Ukraina.

En bilateral fredsavtale er nødvendig.

***

Mainstream vestlige medier er nesten enstemmige i å kreve at Russland og Vladimir Putin stopper sin militære operasjon i Ukraina umiddelbart. Dette etter deres mening er den eneste løsningen på den nåværende konflikten. Imidlertid, hvis man forsøker å forstå hvordan den nåværende konflikten hadde utviklet seg, ville man be ikke Russland, men den USA ledet vestlig allianse, om å få ned den politiske temperaturen som et første skritt.  

Røttene til den nåværende konflikten må spores tilbake til slutten av den kalde krigen i 1991. Lederen for Union of Soviet Socialist Republics (USSR), Russlands forgjenger, Mikhail Gorbatsjov følte at hvis det skulle bli fred etter den kalde krigens slutt, så burde den militære holdningen som preget epoken begraves en gang for alle. Gorbatsjov var på sin side forberedt på å demontere Warszawapakten som Sovjetunionen støttet, som var hans lands svar på den USA-ledede Nordatlantiske traktatorganisasjonen (NATO). Alt han ba om til gjengjeld var en fast forpliktelse om at NATO ikke ville utvide østover, utvide sin militærmakt til statene ved siden av Russland og dermed utgjøre en sikkerhetstrussel for sistnevnte. Selv om forpliktelsen som Gorbatsjov søkte ikke var skrevne avtaler, hadde amerikanske ledere på den tiden, som president Ronald Reagan og utenriksminister Chris Baker, en viss forestilling om alvoret i det verbale løftet de hadde gitt sin russiske motpart. (Oversetters kommentar: Der Spiegel har nå lagt frem hemmelige dokumenter som bekrefter at slike avtaler ble gjort. Når NATOs generalsekretær sa at dette ikke var tilfelle, tok han feil.)

Det er synd at den amerikanske regjeringen i årene som fulgte ikke gjorde noe forsøk på å gi det løftet en vesentlig mening. Tvert imot, i 1997 ble tre tidligere Warszawapaktstater: Ungarn, Tsjekkia og Polen invitert til å holde samtaler om å bli med i NATO. Den 27. mars 2020 ble alle 3 med i NATO, til tross for protester fra elementer i den russiske ledelsen. Noen få andre stater som en gang var en del av USSR og andre allierte med Russland tidligere, har nå sluttet seg til NATO.

USA/NATO er i grepet av et «demonisk dødsønske» og hele verden er truet

Det er på denne bakgrunn at man bør se hendelser i 2014 som forsterket båndene mellom Russland og Ukraina i forhold til NATO. Disse hendelsene er direkte knyttet til den nåværende konflikten i Ukraina. Den demokratisk valgte presidenten i Ukraina, Victor Janukovitsj, som ikke var villig til å følge diktatene fra vestlige makter blindt, ble uhøytidelig fjernet fra makten gjennom manipulering av parlamentariske prosedyrer og erstattet av et nytt regime som lenet seg mer mot Washington. Selv om Janukovitsj-regjeringen var alvorlig mangelfull på noen måter, har hans konstruerte avsetting som styrket innflytelsen til nynazistiske og fascistiske elementer, skapt en giftig anti-russisk retorikk og økt vold på bakken som satt dype spor i det ukrainske samfunnet. De separatistiske spenningene og uroen i deler av Øst-Ukraina de siste åtte årene som har tatt livet av minst 14 000 mennesker, kan bare forstås i sammenheng med dette scenariet etter 2014. Det er også dette scenariet som delvis forklarer hvorfor Russlands president Vladimir Putin handlet slik han gjorde på Krim i Øst-Ukraina.

Dette er grunnen til at løst snakk i Kiev og Washington de siste månedene om at «Ukraina burde bli med i NATO» eller at «Ukraina burde skaffe seg atomvåpen» til slutt ga en tilbakeslagseffekt. Det økte angsten blant både eliter og innbyggere i Russland springer ut fra sikkerhetshensyn. Det er viktig å understreke nok en gang at denne bekymringen for deres kollektive sikkerhet som en nasjon og som et folk er hva Vladimir Putin, Sergei Lavrov og andre russiske ledere har forsøkt å formidle til sine kolleger i Washington, London, Paris, Berlin og faktisk annenhver vestlig hovedstad i mer enn 20 år siden slutten av den kalde krigen. Enkelt sagt, Russland vil ikke ha en vestlig militærallianse – NATO – plassert ved sin port. Vesten har nektet å ta opp denne svært legitime bekymringen. Verre er det at den med vilje har valgt å børste Russlands frykt til side.

Rett ut sagt har Moskva nå blitt provosert til å handle. Siden spesielt Washington ikke var villig til å bruke diplomati for å møte Russlands frykt, dens bekymring, har Moskva valgt en spesiell «militær operasjon». Moskvas svar er helt forståelig. Det er helt rasjonelt.

Kanskje vi alle burde minne Washington og Vesten om et fragment av deres egen historie for å hjelpe dem å forstå bedre det som skjer nå i Ukraina. I 1962 var det en enorm internasjonal politisk krise. Vi trodde vi var på randen av en verdenskrig. Sovjetunionen hadde utplassert missiler på Cuba, på jorden til sin allierte, overfor deres felles fiende, USA. Cuba var bare 90 kilometer fra USAs kystlinje. Den amerikanske presidenten, John Kennedy, så på det som en provokasjonshandling. Han ville ha missilene fjernet umiddelbart. Ellers ville han angripe Cuba. Etter noen forhandlinger ba den cubanske lederen Fidel Castro sine sovjetiske venner om å fjerne missilene. Cubakrisen ble avsluttet.

Som svar på Castros avgjørelse forpliktet Kennedy seg til å ikke styrte Castro med ulovlige midler. Om han holdt ord eller ikke, det ble egentlig ikke testet fordi Kennedy ble myrdet i november 1963 før han kunne fullføre sin andre periode som USAs president. Noen av hans etterfølgere prøvde å undergrave Castro, men det er en annen historie.

Cuba for 60 år siden er relevant for dagens situasjon i Ukraina. Akkurat som USA ikke ønsket russiske missiler på dørstokken for 62 år siden, vil Russland i 2022 ikke ha overveldende vestlig militærmakt ved sin port i dag. Den cubanske ledelsen forsto hva som måtte gjøres for å dempe amerikansk frykt. Man håper at amerikanske og vestlige myndigheter i dag innser hvorfor det er så viktig å dempe en legitim russisk bekymring for deres sikkerhet.

I et nøtteskall krever begge situasjonene en forståelse av den eldgamle sannheten som finnes i alle åndelige og moralske tradisjoner: ikke gjør mot andre det du ikke vil at andre skal gjøre mot deg. Det er en sannhet som er blitt beskrevet som den grunnleggende etikken i forholdet mellom mennesker, samfunn og stater. Det er, i klartekst, den gylne livsregel. Spesielt den amerikanske eliten har vist svært liten respekt for denne gylne regelen i internasjonale anliggender.

Dr. Chandra Muzaffar , grunnlegger og president for International Movement for a Just World (JUST), fremtredende menneskerettighetsforkjemper, forfatter og akademiker, Kuala Lumpur, Malaysia. Han er forskningsassistent ved Center for Research on Globalization (CRG).

Den opprinnelige kilden til denne artikkelen er Global Research

Copyright © Dr. Chandra Muzaffar , Global Research, 2022

Oversatt automatisk og korrigert av Terje Valen, mandag 28. februar 2022.

Vinden har snudd

Kronikkversjon til Klassekampen

Det skjer no store og raske endringar i verda. Russland har sett foten ned for vidare aust-utviding av det amerikanske strategar kallar USA sitt europeiske bruhovud for erobring av heile det eurasiske kontinent, nemleg områda under NATO-EU.

Vi sett ei enorm styrkeendring vekk frå anglo-amerikansk verdsdominans. Vi har sett ei kraftig styrking av den alliansefrie rørsla att. Høgdepunktet var konferansen i Beograd i oktober i fjor for å feire 60-årsdagen for starten på rørsla. Under møtet vedtok dei 105 statane som deltok ei utsegn der dei peikte på at den alliansefrie rørsla no er sterkare enn nokon sinne, og særleg Kina si rolle i rørsla har ført til dette. Dei understreka at dei kjempa for at dei fem prinsippa for fredeleg sameksistens mellom statar og innhaldet i FNpakta må følgjast av alle, og kritiserte dei som tar seg til rette i andre statar klar.

Dette har no blitt ført vidare i utsegna etter møtet mellom Putin og Xi Jinping i høve OL ved Beijing. I heile verda blir ho studert nøye. Alle bør lese ho. Ho varslar ei ny tid for berekraftig utvikling i verda. Dei gjer det klart at USA sin «Grand Strategy» for dominans på heile det eurasiske kontinent har mislukkast og at USA sin verdsdominans er slutt. Det tyder at USA no må ta konsekvensane. Dei må gi opp dette målet for utanrikspolitikken sin, og slutte med krigar, undergraving og villeiande og svartmalande propaganda for å skape opinion for undergraving og regimeendring. Utsegna slår fast et det er eit lite mindretal av statar, med den angloamerikanske verda i sentrum, som står for denne politikken.

Dette er ei realitetsorientering. Dei slår fast at alliansen mellom England og deira avleggarar i USA, Canada, Australia og New Zealand, som vasallstatane i NATO og EU har følgt til no, er svært isolert i verda. Noko vi, som er marinert av amerikansk propaganda gjennom tiår, har litt vanskeleg for å forstå.

Putin og Xi Jinping veit at USA-NATO må stanse framrykkinga si i Europa, at Ukraina aldri kjem til å komme inn under USA sin dominans, sjølv om dei var med på å organisere eit kupp der i 2014, då dei innsette ein vasallpresident med valdeleg hjelp frå nazi-rørsla der. Og sjølv om dei raslar med sablane no og prøver å overtyde oss om at Russland vil gå til angrep. Noko som sjølvsagt ikkje står til truande. Og det veit eigentleg alle i dette spelet.

Alle veit også at vasallstatane i Europa lid under USA sin dominans og eigentleg lengtar etter å sleppe ut or han. Dei har store økonomiske interesser av å auke sambandet med Russland og Kina. Dei veit også at Russland og Kina ikkje er fiendar og at det etter kvart går opp for alle at dette fiendebiletet blir skapt av USA for å halde vasallane i age og under sin kontroll.

Samstundes skjer det eit ras vekk frå USA sin dominans frå statar over store delar av verda. Alle ser at demokratiet i USA er eit pengestyrt oligarki og at USA fell saman med aukande fattigdom, fiendtlege indre motseiingar og storming av sjølve Kongressen. USA er ikkje lenger noko å trakte etter.

Utsegna set mot dette opp dei fem prinsippa for fredeleg sameksistens  og det reelle innhaldet i FNpakta som alliansane rundt USA og England har brote i eitt sett og i ekstrem grad etter at NATO «fredsbomba» Jugoslavia i 1999. Dei bomba då eit land som ikkje hadde angripe noko NATO-land. Det er utanfor sjølve målet med NATO som forsvarsallianse og innleie epoken då NATO blei ei aggressiv makt mot statar utanfor alliansen sjølv. I 72 timar bomba USA-NATO bruer, marknadsplassar, fabrikkar, tv-anlegg, sjukehus og mykje anna med det tydelege målet å demoralisere folket der. Det var ei krenking av mest alle gjeldande avtalar og konvensjonar og til og med grunnloven i fleire NATO-land.

Det var den første store aggresjonen for å ta kontroll med heile Eurasia ifølgje USA sin «Grand Strategy» som vart nedfelt i Zbigniev Brzezinski si bok The Grand Cessboard – American Primacy and its Strategic Imperatives (Amerikansk dominans og dei naudsynte geostrategiske krav ut frå det)frå 1997 og i amerikanske lovar frå 1999 og 2006. Obama følgde opp – med fryktelege resultat for ofra. Trump ville nærme seg Russland, men leiarane i Det demokratiske partiet hindra det. Så var han dum og gjekk til økonomisk åtak på Kina. Biden følgjer begge spora utan å ha ein sjans til å klare det.

No er vidareføring av «Grand Strategy» blokkert på avgjerande vis, og kampen for å få den USA-leia anglo-amerikanske imperialismen til å halde seg til FNpakta med dei fem prinsippa for fredeleg sameksistens mellom statar, har tatt til for alvor. Vinden snur. Vi kan følgje opp Putin og Xi Jinping si utsegna som opnar for fredeleg utvikling  verda. Den store aggressoren, USA, må vende tilbake til seg sjølv, satse på velferd for sitt eige folk og ikkje bruke enorme ressursar på å vinne hegemoni over andre statar. Alle bør no skunde på denne utviklinga. Vi må hindre at USA si aggressive framferd provoserer fram ein krig i høve Ukraina.

Terje Valen, laurdag 12. februar 2022.

Mood sine kloke vurderingar pluss litt til

(Ta og ein titt på heimesida mi.)

Den overordna oppgåva i verda no, i byrjinga av 2022, er å hindre at det bryt ut krig mellom USA/NATO og Russland eller at vi blir dradd med i ein slik krig. På litt lengre sikt er det meir. Vi må finne ein veg mot varig fred. Robert Mood, pensjonert generalløytnant og tidlegare Generalinspektør for hæren, har i denne situasjonen fremma ein analyse og nokre forslag som kan vise ein veg ut av uføret. Eg deler nokre av vurderingane hans, mens eg er usamd med fleire av dei. Men eg meiner at dei konkrete forslaga hans er kloke. Det tyder på at sjølv om det er usemje om analyser, så kan vi få einskap om tiltak. Og forståinga hans av Russland si historiske frykt for angrep frå vest, er vesentleg. Men han tar ikkje med at USA var med å  kjempe mot Sovjet frå første stund etter revolusjonen i 1917, og har hatt det som ein gjennomgåande strategi å få kontroll med dette området som geostrategen Mackinder kalla «hjartelandet» fordi han meinte at dei som hadde kontroll her, ville kontrollere verda. Men Mood har rett i at det særleg var etter at  Sovjetunionen gjekk i oppløysing at USA storma fram i området, frå krigen på Balkan og inntrenginga i Kasakhstan og andre tidlegare Sovjet-republikkar. Han kallar det hybris, etter dei gamle grekarane sitt omgrep for nokon som ville oppnå meir enn gudane tillét.

I ein kronikk i Klassekampen 10.01.2022 skreiv han: «Er det mulig å se for seg et mer defensivt Nato som åpner for alle, inkludert Russland, hvor medlemmene avstår fra baser og atomvåpen utenfor egen stats territorium? Ett er sikkert – uten nytenkning styrer vi med stor sannsynlighet mot konflikt og krig både på kort og lang sikt.» Eg meiner at det vesentlege i dette forslaget er svært bra, at medlemene ikkje skal ha basar og atomvåpen utanfor eigen stat sitt territorium, sjølv om eg og meiner at det ikkje er så lurt å tenkje seg Russland med i NATO.

Dagen etter uttaler han i eit intervju i same avis at forhandlarane i Genève bør sjå til prinsippa bak norsk basepolitikk for å finne ei veg ut av den fastlåste situasjonen. Han viser til at Stortinget i Norge, som ville ha eit forhold til Sovjet, i si tid sa at vi ikkje skal ha NATO-basar på norsk jord og vi ikkje skal  ha atomvåpen i fredstid og at vi heller ikkje drive militære øvingar med NATO aust i landet vårt.

I same oppslaget seier Tormod Heier, oberstløytnant i Hæren og professor ved Forsvarets høgskole at det er viktig at ikkje forholdet vårt til USA «slår inn over» det norsk-russiske grenseforholdet i nord.» Det er også eit viktig standpunkt.

Den 14.01. har så Mood eit svært balansert svar til Kataryna G. Pedersen sitt innlegg dagen før der ho oppfordrar alle til å ikkje å sjå situasjonen med Putin sine auge, men med andre nasjonar sitt blikk. Kva  nasjonar sitt blikk nemner ho ikkje. Men som eg skal vise finns  det mange forskjellige blikk frå forskjellige nasjonar. Mood tar opp visse grunnleggande forhold i russisk historie og understrekar at vi må sjå saka frå fleire sider viss vi skal unngå krig. Etter mi meining avslører han ein krigshissar, sjølv om han ikkje seier det rett ut.

Mood sine synspunkt må føre til at det blir sett stopp for amerikanske militære installasjonar på norsk jord. Det er noko det norske Stortinget kan vedta på eigen hand, ut frå prinsippet om at kvart land skal bestemme over sitt eige territorium. Men no gjeld det ikkje berre på norsk jord. Det gjeld også i nokre norske hamnar der amerikanske ubåtar, som til vanleg har atomvåpen om bord, får legge til utan av i veit om dei har slike våpen med seg då.

Eigne kommentarar

For eigen del vil eg seie at dei som har innsikt i dei geopolitiske tilhøva i dag veit at det i 2014 vart utført eit kupp i Ukraina som var arrangert av USA med nokre hjelparar, der Norge ved Børge Brende var svært aktiv. Dette kuppet, som vann fram fordi USA fekk med seg nazistiske organisasjonar som sto for den væpna valden i landet, gav som resultat at USA fekk stor innverknad på politikken i landet. For Russland var det då klart at ein av dei få store marinebasane deira, på Krim-halvøya, kunne bli stengt og erstatta med ein USA-base. Det var sjølvsagt heilt umogleg å godta. Det var ikkje så rart at dei innlemma Krim i Russland att, særleg fordi over 90 prosent av dei som budde der var russarar og ville høyre til Russland. Ved ei folkeavstemming vart dei samde om å bryte ut or Ukraina og gå inn att i Russland. Dette gjekk ikkje føre seg ved eit kupp som då USA fekk sett inn sin mann som leiar i Ukraina.

Samstundes begynte dei nazistiske organisasjonane å trakassere det russiske fleirtalet aust i landet. Det ville de ikkje finne seg i og starta militær kamp for å hindre det. Dei fekk støtte frå Russland. Frå vesten pressa USA på for å få meir kontroll over landet og for å komme enno nærare den russiske grensa med si militærmakt.

Hovudpoenget mitt er at dette ikkje er noko teikn på at Russland er allment aggressive i høve til nabolanda sine, eller andre land i Europa. Det viser ikkje at det finst nokon fare for russisk angrep på andre europeiske land. At ein provokasjon frå Ukraina likevel kan utløyse lokal strid der, er ikkje umogleg. Viss USA då ikkje engasjerer seg, så vil dette bli noko lokalt. Men viss USA vil «forsvare» Ukraina, så kan dette vekse til å bli ein meir all-europeisk samanstøyt der Norge blir dradd med, og med dei militære midla Russland no rår over, kan krigen også komme inn i USA.

Alt i alt er det slik at USA har forstrekt seg i alle kantar for å halde på eit verdsherrevelde, mens landet sjølv er i tilbakegong både absolutt og relativt, då særleg i forhold til Kina. Den måten USA kan redde seg ut av denne situasjonen, utan å bli straffa svært hardt er, å gi opp forsøket på å dominere andre kontinent og land og konsentrere seg om sitt eige land.

Vi ser jo i praksis at det angelsaksiske columbisk-imperialistiske systemet blir slått tilbake på alle kontinent no. Dei lukkast ikkje med å ta kontroll over Syria. Dei mislukkast med «fargerevolusjonen» i Kasakhstan nett no, dei får meir uavhengige politikarer i Argentina og Venezuela, dei får og meir uavhengige leiarar i Etiopia og Sudan, og i Algerie er liknande saker på gong. Kina sitt silkeveg-prosjekt utviklar seg stadig. Vi har nett fått etn nytt svært frihandelsområde i gang i «austen», der mellom anna New Zealand og Australia er med, utanfor amerikansk kontroll. Samarbeidet mellom Russland og India utviklar seg jamt.

Samstundes er den alliansefrie rørsla, som først blei skapt i 1961, i full sving att med mykje meir enn 100 land i samarbeid om ein framstøyt for å få alle land i FN til følgje FN-pakta sitt innhald om. Og stadig fleir samlar seg om dei fem prinsippa for fredeleg sameksistens som Zhou Enlai først formulerte og som er tatt inn i FN-resolusjonar og fleire andre avtalar:

(1) Gjensidig respekt for kvarandre sin territoriale integritet og suverenitet,
(2) gjensidig ikkje-aggresjon,
(3) gjensidig ikkje-innblanding i kvarandre sine indre affærar,
(4) likestilling og samarbeid for gjensidig nytte og
(5) fredeleg sameksistens.

Det er også organisert ei Gruppe av vener for å forsvare FN-pakta som er ein organisasjon innan FN som blei danna i mars 2021.

Desse landa er medlemer:

 Algeria,  Angola,  Belarus,  Bolivia,  CambodiaChina,  Cuba,  Equatorial Guinea,  Eritrea,  Iran,  Laos,  Nicaragua,  North Korea,  Palestine,  Russia,  Saint Vincent and the Grenadines,  Syria,  Venezuela,  Zimbabwe

Innhaldet i pakta dei skal forsvare er (på bokmål):

Artikkel 1
De Forente Nasjoners formål er:
1. å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet, og i dette øyemed å treffe effektive, kollektive
tiltak for å hindre og fjerne trusler mot freden og å undertrykke angrepshandlinger eller andre
fredsbrudd, og å sørge for at internasjonale tvister eller situasjoner som kan lede til fredsbrudd,
blir ordnet eller bilagt ved fredelige midler i samsvar med rettferdighetens og folkerettens
prinsipper;
2. å utvikle vennskapelige forhold mellom nasjoner grunnlagt på respekt for prinsippet om
folkenes like rett og selvbestemmelsesrett og å treffe andre tiltak som er egnet til å styrke
verdensfreden,
3. å få i stand internasjonalt samarbeid om løsningen av internasjonale problemer av økonomisk,
sosial, kulturell eller humanitær art, og for å fremme og oppmuntre respekt for
menneskerettigheter og grunnleggende friheter for alle uten hensyn til rase, kjønn, språk eller
religion og
4. å være et sentrum for samordning av nasjonenes virke for å nå disse felles mål.
Med dette er formålet klart fastslått. Først og fremst går det ut på å hindre krig og sikre fred. Så
er formålet å styrke verdensfreden ved å utvikle vennskapelige forhold mellom nasjoner,
grunnlagt på prinsippet om folkenes like rett og selvbestemmelsesrett. Så skal en få i gang

7
internasjonalt samarbeid om løsningen av internasjonale problemer innen forskjellige områder,
og fremme respekt for menneskeretter og grunnleggende frihet for alle typer.
Artikkel 2
For å nå de mål som er nevnt i artikkel 1 skal organisasjonen og dens medlemmer handle i
samsvar med følgende prinsipper:
1. Organisasjonen er grunnlagt på prinsippet om alle medlemmers suverene likhet.
2. For å sikre alle medlemmene de rettigheter og fordeler som følger av medlemskapet, skal de
alle ærlig og oppriktig oppfylle de forpliktelser de har påtatt seg i samsvar med denne Pakt.
3. Alle medlemmer skal bilegge sine internasjonale tvister ved fredelige midler på en slik måte at
internasjonal fred, sikkerhet og rettferdighet ikke settes i fare.
4. Alle medlemmer skal i sine internasjonale forhold avholde seg fra trusler om eller bruk av
væpnet makt mot noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet eller på noen
annen måte som er i strid med de Forente Nasjoners formål.
5. Alle medlemmer skal yte de Forente Nasjoner enhver bistand i alle tiltak den treffer i samsvar
med denne Pakt, og skal avholde seg fra å; yte bistand til noen stat som de Forente Nasjoner
anvender forebyggende tiltak eller tvangstiltak mot.
6. Organisasjonen skal sørge for at stater som ikke er medlemmer av de Forente Nasjoner
opptrer i samsvar med disse prinsipper i den utstrekning dette er nødvendig for å opprettholde
internasjonal fred og sikkerhet.
7. Intet i denne Pakt berettiger de Forente Nasjoner til å; blande seg inn i forhold som etter sin
natur ligger innenfor noen stats egen jurisdiksjon eller innebærer at noe medlem må underkaste
slike saker bileggelse etter denne Pakt; men dette prinsipp skal ikke hindre anvendelsen av
tvangstiltak etter kapittel VII.

Opp mot FN-pakta og dei fem prinsippa for fredeleg sameksistens har USA utvikla sitt eige prinsipp som dei kallar regelbasert orden. Her er det i praksis USA som skal gi reglane og sørge for at dei blir følgde. Og reglane er alltid i samsvar med USA sine grunnleggande økonomiske og politiske interesser. Det skaper mykje ufred og krig i verda.

Derfor er det også viktig at det blir reist krav om den norske regjeringa skal støtte Gruppa av vener for å forsvare FN-pakta i FN og dei fem prinsippa om fredeleg sameksistens. Det er særleg aktuelt no når vi har ein representant i Sikkerheitsrådet.

Med Mood sitt forslag og desse andre initiativa kan vi sikre fred i verda.

Terje Valen, fredag 14. januar 2022.

Sjå også https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Verdens%20undertrykte%20folk%20og%20nasjoner%20reiser%20seg.pdf

«En skjør allianse»

Dette er overskrifta på ein artikkel av Tormod Heier i Klassekampen den 6. juli 2021, med utheving av hovudpoenget, «Den største trusselen mot NATO kommer innenfra».

Nokre hovudpunkt i Heiers artikkel

Eg oppfattar at det viktigaste poenget hans er at hovudgrunnen til at NATO samhaldet er blitt skjørare er at der no finnast statar i NATO som ikkje vil kjempe for det NATO står for. Han spør om dei vil stå opp for «borgernes ukrenkelige friheter,  … det liberale demokratiet, … menneskerettighetene … de grunnleggende rettsstatsprinsippene». Han definerer dette som «det vestlige verdigrunnlaget». Dette «vestlige verdigrunnlaget» innan NATO sjølv er i ferd med å forvitre og dermed  blir «det som gir oss en felles identitet» svekka. For å halde NATO saman blir derfor den viktigaste oppgåva til NATO innanrikspolitisk, å styrke limet som kan halde NATO saman ved å slå ring rundt dette vestlege verdigrunnlaget inne i alle NATO-statar.

«Men liberale verdier blir ikke limet i NATO før kontrasten til ‘de andre’ kommer tydelig frem: Kina og Russland» fortsetter Heier. Disse statane «forfekter» nemlig «det motsatte av oss selv» og vil fremme «ufrie samfunnsmodeller» på fleire vis. «Det blir derfor viktigere enn noen gang at NATO unngår en demokratisk forvitring i egne rekker.» Til dømes i Ungarn, Polen eller Tyrkia.

Han går så inn på kva dette kan tyde for Norge. Det tyder for det første at landet blir trekt «stadig sterkere inn i en ny kald krig» mellom dei to nemnde verdisystema der Vesten står på den eine sida og «Russland og Kina på den andre». Den tilliten dei store vestlege landa har til landa i aust er tynnsliten og alt blir tolka i verste meining.

«NATO er heller ikkje lenger ein effektiv militær forsvarsallianse for Norge». Organisasjonen er ein reiskap som USA bruker for å veve statane rundt Russland inn i det han kallar «forpliktende og forutsigbare flernasjonale samarbeidsformer» der USA kan påvirke korleis desse statane sjølv «bør håndtere Russland som tross alt er USAs fremste rival i Europa».

Det tredje punktet er at NATO ikkje er til noko nytte for Norge i dag. Varslingstida ved plutselege konfliktar til dømes på Svalbard eller utanfor Finnmarkskysten er kort og då «nytter det ikke med langdryge forhandlinger i Brussel». Då er det berre ein ting som nyttar, «tilgang på amerikanske ledere» … «som på kort tid kan sende styrker til norske nærområder». Alt no blir NATO sett meir og meir på sidelinja når det gjeld krisehandtering i nord og USA blir viktigast.

Dette meiner Heier er problematisk for Norge. NATO-systemet blir uthola og «kunnskap om beredskaps- og forsterkningsplanverk forvitrer». Denne situasjonen gjer at blir vanskelegare å møte angrep frå Russland.

Han ser for seg at NATO-toppmøtet i sumar kan vise oss eit NATO som «må samles politisk. Men som fragmenteres militært».

Ein kommentar til innhaldet

Når den faste skribenten i Klassekampen er forskningsleiar ved Forsvarets høgskole kan vi sjølvsagt ikkje vente anna enn at han skal framstille NATO og Vesten på noko anna vis enn slik organisasjonen og dei som kallar seg «Vesten» sjølv ønskjer å sjå ut.

Ut frå denne ståstaden vurdere altså Heier det slik at NATO som militærallianse er i ferd med misse misjonen sin. USA har mest bruk for alliansen for å fremme sin politikk i Europa. Og det skal dei gjere ved å kjempe for nokre edle prinsipp som USA skal vere garantisten for opp mot Russland (og Kina) sin angrip desse prinsippa.

Når det gjeld den militære sida må vi satse einsidig på USA i forsvaret av Norge og sikre oss amerikanske leiarar som kan sende styrker til Norge på kort varsel og som kan koordinere forsvaret av Norge ut frå kunnskap om landet, militæret og situasjonen her. Det gjeld å ha ein balanse mellom faste norske prinsipp og pragmatisme og å vise atterhald i måten makta blir utøvd på.

Så vidt eg kan sjå tyder dette at desse amerikanske leiarane må vere fast stasjonert i Norge over lengre tid også i fredstid. I så tilfelle kan det og tyde på amerikanske basar på norsk jord, med alt det inneber dersom USA kjem i konflikt med eit Russland som reelt sett ikkje er i konflikt med Norge sjølv om styringsforma der avvik frå den norske. Då kan vi bli totalt fanga av USA sin krig – kanskje saman med resten av Europa. Dessutan er vel realismen i dette at USA ikkje har nokon sjanse til forsvare Norge og Europa dersom Russland verkeleg vil angripe. Då vil Europa bli øydelagd. Og om det kjem til krig blir Norge også angrepsmål for dei mest avanserte russiske våpen. Derfor vil nok alliansefridom vere eit mykje betre forsvarsval for Norge enn allianse med USA om det skulle komme til det harde.

Kva er dei vestlege verdiane som USA skal forsvare, i praksis

Men lat oss så sjå på USA som berar av dei «vestlege» verdiane. Ut frå reine fakta som ligg i dagen går det an å seie at USA er den mest krigerske og øydeleggande stat i verda når det gjeld andre land si moglegheit til å byggje opp sin eigen økonomi og velferd utan amerikansk overherredømme, innblanding, undertrykking og utbytting.

For det første kan vi slå fast det som alle veit, at staten USA er bygd opp på folkemord, slavearbeid og omsynslaus utnytting av fleire generasjonar med innvandrarar. Dessutan slik at USA med unnatak for 7 eller 9 år har USA kriga mot andre statar i heile si historie frå 1776 til i dag. Og frå før dette begynte dei kvite settlarane å utrydde indianarane. Noko dei hadde lukkast med for om lag 95 % av dei før år 1900.

Så skal vi sjå på nokre bøker om USA si rolle i verda.

Først vil eg nemne den norske omsettinga i 1964, i to bind, av David Horowitz si bok Free World Colossus, på norsk Den kalde krigen og USA og den tredje verden – begge med undertittel Søkelys på amerikansk utenrikspolitikk. Frå her av har vi i Norge hatt ein annan og heilt igjennom dokumentert historie om USA sin utanrikspolitikk enn den Heier tar utgangspunkt i når han skriv om USA og NATO. At Horowitz sjølv avsverga alt det han hadde funne ut gjer ikkje at det meste av det er usant. Det viser ei rekkje seinare godt dokumenterte studiar og bøker.

  • Michael T. Klare, War Without End – American Planning for the next Vietnams frå 1970.
  • William Blum, Killing Hope: US Military and CIA Interventions Since World War II, 1995/1998 og i rask svensk omsetting med tittelen CIA & USA:s Verkliga utrikspolitik, 1998. Dette er beint fram eit meisterverk av politisk skrivearbeid der USA si meir eller mindre valdelege innblanding i rundt 50 andre land blir grundig dokumentert.
  • Så kom Rogue State – A Guide to the World’s Only Superpower, år 2000 og
  • America’s Deadliest Export – Democracy – The Truth about USA Foreign Policy and Everything Else som tek eksempel og analyse fram til 2013, då boka kom ut. Her finn vi og forslag til kva som kan gjerast for å stoppe denne fryktelege krigarstaten og skape fred i verda.
  • Så vil eg nemne Wolfgang Effenberger Schwartzbuch – EU & NATO – Warum die Welt keinen Frieden findet ( EU og NATO – Kvifor verda ikkje kan finne fred) frå september 2020. Her har vi eit meisterstykke som avdekkar samanhengen mellom EU og NATO og korleis dei saman er ein trussel mot freden på jorda. Analysen begynner med eit utsnitt frå ein artikkel av Engels frå 1887 der han snakkar om at det går mot ein nye 30års krig berre at han blir trengd saman på 3 til 4 år og der øydeleggingar, talet på drepne og elende vil bli endå større enn dei var under 30års krigen i Europa mellom 1618 og 1648. Så blir analysen ført fram til korleis verda har møtt covid-krisa.
  • Wofgang Effenberger Geoimperialismus – Die Zerstörung der Welt frå september 2016 er også ein skarp geopolitisk analyse av korleis USA har øydelagt nasjonar og trengt seg stadig nærare inn på livet til Russland.
  • Michael Lüders Die Scheinheilige Supermacht – Warum wir aus dem Schatten der USA heraustreten müssen, frå 2021 er ein heilt oppdatert framstilling av den geopolitiske situasjonen i verden som altså tilseier at Tyskland (og andre land) må komme seg ut av det underdanige tilhøvet til USA. Samandrag av innhaldet på tysk finnast og.[i] I denne boka tar også Lüders opp nett spørsmålet om «Westen und seine Werte» og viser mellom anna korleis USA systematisk har støtta alle despotar berre dei har eit godt tilhøve til USA, dvs. tillèt USA å utbytte landet, mens også demokrati blir kverrsett når regjeringa der ikkje vil la seg dominere av USA.[ii]

«Vestlege verdiar» omsett i praksis

I  boka Americas Deadliest Export – Democracy – The Truth about US Foreign Policy and Everything Else av William Blum frå 2014, er USA sine «vestlege verdiar» i praksis greitt summert opp.

«Løyndommen som gjer at vi kan forstå USA sin utanrikspolitikk er at der ikkje er nokon løyndom.» «… sidan slutten av 2. verdskrigen har USA

  • prøvd å styrte meir enn 50 utanlandske regjeringar, dei fleste demokratisk valde
  • på grovt vis blanda seg inn i demokratiske val i minst 30 land
  • prøvd å likvidere meir enn 50 utanlandske leiarar
  • slept bombar på folk i meir enn 30 land
  • prøvd å undertrykke populistiske og nasjonalistiske rørsler i meir enn 20 land.»[iii]

Berre sidan 1981 har USA i Midt-Austen sett dei vestlege verdiane ut i livet på mange måtar. Dei har

  • skote ned to libyske fly i 1981
  • bomba Libanon i 1983 og 1984
  • bomba Libya i 1986
  • bomba og senka eit iransk skip i 1987
  • skote ned eit iransk passasjerfly i 1988
  • skote ned to libyske fly til i 1989
  • drive massiv bombing av folket i Irak i 1991
  • fortsett bombinga og harde sanksjonar mot Irak frå 1991 til 2003
  • bomba Afghanistan og Sudan i 1998
  • fortsett å støtte Israel til tross for den israelske regjeringa si stadige øydelegging og tortur mot det palestinske folket
  • stadig fordømd palestinarane sin motstand mot dette
  • bortført «folk som er mistenkt for å vere terroristar» frå muslimske land som Malaysia, Pakistan, Libanon og Albania og transportert dei til stader som Egypt og Saudi-Arabia der dei blei torturert
  • vore til stade med store militære mannskap og høgteknologisk utstyr det helligaste islamske landet, Saud-Arabia og andre stader i Golf-regionen
  • støtta talrike udemokratiske, autoritære regjeringar frå Shahen av Iran til Mubarak i Egypt og den saudiske kongefamilien
  • invadert, bomba, og okkupert Afghanistan frå 2001 til i dag, og Irak til i dag
  • bomba sendt rakettar for å likvidere individ i Somalia, Jemen, Pakistan og Libya i perioden 2006 til 2011
  • velta regjeringa til Gaddafi i Libya i 2011.[iv]

Så kan vi føye til Syria og legge til annan amerikansk aggresjon sidan 2014 då Blum avslutta boka si, kanskje særleg dei daudeleg sanksjonane mot land dei ikkje kontrollerer over heile verda og den USA-støtta regimeendringa i Ukraina. Men også det enorme presset på vasallstatane sine i Europa for å få dei med på auka opprusting og på sanksjonar mot Russland og andre land. Noko som har ført til store økonomiske tap for alle partar.

Her har vi ikkje ein gong nemnd USA si historie i Latin-Amerika, som høyrer til det beste eksempla på USA sitt «forsvar for dei vestlege verdiane».

Tormod Heier, som er ein opplyst og intelligent mann, veit sjølvsagt alt dette. Når han framleis meiner at USA kjemper for demokrati, menneskerettar og lovstyrte samfunn, så set han altså dei columbiske statane med leiaren USA  sin reelle politikk som synonym med desse verdiane. Og då må vel kanskje nokon kvar seie – Gud   hjelpe oss for å bli underlagt USA og Vesten sine tankar om demokrati, menneskerettar og lovstyrte samfunn og dei handlingane som skal verkeleggjere desse, og stakkars statar med militære og andre leiarar som står for det same. For når vi omset dei «vestlege verdiane» til de dei verkeleg tyder, så er dei columbiske statane sin rett til å herske over resten av verda og utnytte alt som finnast der til eige beste. Derfor kan dei som står for desse verdiane umogleg skape fred i verda fordi det å halde oppe USA sitt verdsherrevelde med kva middel som helst trumfar all fornuft og alle forsøk på å skape fredelege og velståande samfunn over alt i verda.

Rolls Royce som lokalt eksempel på skadeleg verknad av at vi er underlagt USA

I Bergen risikerer vi no at den siste store industriarbeidsplassen blir lagt ned fordi eigarane ikkje får lov til å selje føretaket til en seriøs internasjonal aktør med gode planer for Rolls Roys-fabrikken, berre fordi han er økonomisk basert i Russland, og at verkstaden kanskje heller ikkje får lov til å ta viktige oppdrag frå Russland som kan redde han eller i alle høve hindre permisjonar og kanskje det som verre er. Dette er sjølvsagt økonomisk galskap for Norge som industrinasjon, særleg fordi eventuell sikkerheitsrisiko i røynda var minimal og fordelane store.

Solberg-regjeringa hadde handsama denne saka heilt greit og ingen protesterte på salet fram til Biden blei president i USA og lanserte sin nye framstøyt mot Russland og Kina. Dei villaste protestane kom sjølvsagt frå Arbeidarpartiet sin forsvarspolitiske representant – ikkje rart når eit partimedlem er sjølvaste administrative sjefen i USA sin NATO-allianse som altså skal fremme USA sine politiske interesser i Europa. Men SV og dei andre kasta seg på, sjølv Rødt klarte ikkje å ta eit konsekvent nasjonalt standpunkt i saka.

Konklusjonen med nokre fleire merknader

Konklusjonen er at USA derfor utan samanlikning har vore den mest aggressive og skadelege staten i verda i løpet av dei siste 245 åra når vi ser dei under eitt. Forræderiet mot frigjeringsrørsla på Filippinane i 1898-1902 og folkemordet der[v] var ei slags innleiing til 1900-talet. Dette kjenner ikkje folk særleg mykje til, akkurat som svært mykje av dei columbiske statane sine brotsverk i andre land framleis er skjult. Men både før og etter 1941-1945, då USA var tvunge til å delta i ein rettferdig krig, har dette vore eit grunnleggande trekk ved USA sin utanrikspolitikk. Men vi veit også at England og USA planla eit samla alliert angrep på Sovjet like etter 2. verdskrigen med bruk blant anna av tyske soldatar. Stalin hindra dette ved å sørge for at desse soldatane vart avvæpna.

USA, den 2. verdskrigen og Korea

Og så er det slik at USA brukte utfallet av krigen til å ta makta over heile verda med nokre unnatak som til dømes Sovjet og deira økonomiske område, Kina, Cuba og Nord-Vietnam. Eit særskild, lite kjend eksempel er frå Korea. Her har også USA ei lang historie med innblanding. I 1905 laga dei ein ein hemmeleg avtale med Japan kalla Taft-Katsura memorandumet der USA lovde å anerkjenne Japan sitt hegemoni over Korea mot at Japan ikkje blanda seg inn i USA sine koloni-interesser på Hawaii og Filippinane. Under fredskonferansen i Paris i 1919 og Washington-konferansen i 1921-1922, som tok opp tilhøva i Asia, motarbeidde USA at Korea skulle få delta. Etter at Japan hadde kapitulert og 2. verdskrigen var slutt kravde USA einsidig at dei sovjetiske troppane skulle stanse ved den 38 breiddegrad. Då kunne dei amerikanske troppane, som ikkje kunne komme fram før nokre veker seinare, ta imot Japans kapitulasjon ved denne breiddegraden. Dette var ikkje eit bidrag til å sikre avvæpninga av japanarane, men for å sikra USA si innflyting på Koreahalvøya og fremje USA sine økonomiske og strategiske interesser i nord-aust Asia. Etter 40 år med japansk okkupasjon var koreanarane ivrige etter å få att sjølvstendet sitt og motstandsrørsla mot okkupasjonen fekk organisert en kongress i Seoul den 6. september 1945 der dei danna ei regjering for heile Korea, både nord og sør, Den koreanske folkerepublikken som held orden i landet og sikra igangsetting av produksjon gjennom folkestyrte komitear og tilslutta masseorganisasjoner. Då amerikanarane kom to dagar seinare sette dei denne regjeringa til sides og sette inn sitt eige militærstyre med blant anna fleire representantar som hadde samarbeidd med japanarane. Dette var starten på heile ulukka med Sør- og Nord-Korea.[vi] Ein folkerettsstridig okkupasjon av eit fritt land. Mønsteret frå Filippinane var teke opp att, berre at folkemordet i Korea kom litt seinare under Koreakrigen, slik det blitt gjort gong etter gong seinare.

Under 2. verdskrigen deltok USA materielt med mykje utstyr og bygga opp produksjonskapasiteten sin svært mykje, særleg kapasiteten for våpenproduksjon, men dei deltok berre med relativt små hærstyrkar og hadde berre eit tap på 300 000 soldatar mot Sovjet-Unionen sine 30 millionar soldatar og sivile, og Kina sine endå fleir falne. Vi veit også at det ikkje var våpen som stort sett vart sendt frå USA til Sovjet under krigen, men køyretøy. Og det var jo verkeleg Sovjet og Kina som slo Tyskland og Japan, ikkje USA med allierte, sjølv om USA var engasjerte i Stillehavet som dei erobra heilt for seg og sjølv om dei massemyrda nokre hundre tusen sivilistar på nokre sekund då dei slapp sine to atombomber over to byar i Japan, og sjølv om dei allierte måtte gå inn i krigen mot Tyskland frå vest, då det såg ut som Sovjet ville erobre heile landet frå aust.

Denne mykje medieomtala kampen med D-dagen osb., mot eit Tyskland der Sovjet hadde knust den tyske hæren, var berre eit «piss i havet» i høve til innsatsen frå Sovjet. Og ikkje før var krigen slutt, så samla USA med allierte seg til ville angrep på «kommuniststaten» Sovjet, noko som har fortsett mot Russland, sjølv om det ikkje lenger er snakk om kamp mot kommunisme som var propagandagrunnlaget for Den kalde krigen. Den columbiske eliten gjorde dette for ikkje å miste makta si i verda med mogelegheitene til å overføre rikdommar til seg sjølve. Men samstundes måtte dei andre columbiske maktene legge seg inn under USA sin dominans og utvikla seg etter kvart stort sett til reine klient- og vasallstatar. I dag er Norge i praksis ein slik type stat, nett som Heier indirekte peiker på i sin artikkel i Klassekampen.

Det er jo slik at USA-NATO og deira talspersonar, i praksisen sin, er dei viktigaste hindringane mot statane i verda sitt strev for å utvikle «borgernes ukrenkelige friheter,  … menneskerettighetene … de grunnleggende rettsstatsprinsippene» og arbeidet for nedrusting, fred, velstand og vennlege tilhøve i verda. Det liberale demokratiet som tillet desse å fortsette angrepa sine på verdas folk, er meir problematisk. Her trengs det kanskje ei omdanning slik at regjeringane representerer folket og ikkje pengemakta.

Terje Valen (historikar), 09.07.2021.


[i] https://michael-lueders.de/die-scheinheilige-supermacht/

[ii] Michael Lüders Die Scheinheilige Supermacht – Warum wir aus dem Schatten der USA heraustreten müssen, sidene 44-47.

[iii] Americas Deadliest Export – Democracy – The Truth about US Foreign Policy and Everything Else av William Blum frå 2014, side 1.

[iv] Same bok, side 315-316.

[v] https://www.tvalen.no/2019/07/04/usa-sitt-folkemord-pa-filippinane-rundt-1900/

[vi] Sjå Martin Hart-Landsberg Korea – oppdeling, samling & USA sin utanrikspolitikk, 1998, sidene 11-12 og David Horowitz Den kalde krigen – søkelys på amerikansk utenrikspolitikk, 1964, sidene 54-55 ff.