Fattigdommen øker i EU og Tyskland slår rekordene

Lederne i EU skryter av de økonomiske konjunkturene. For dem er det slutt på krisen som brøt ut i 2008. Det er vekst igjen og økonomien blomstrer. Men disse gledestonene høres falske ut i ørene på noen titalls millioner husholdninger på det gamle kontinentet. De siste tallene fra det offisielle byrået, Eurostat, er ikke så mye kommentert i mediene som er positive til integrasjonen i Europa.

Dette er opplysninger om fattige arbeidere (det vil si de som har arbeid, men med så lav lønn at den ikke er nok til at de kan leve anstendig) og personer som «står i fare for å synke ned i fattigdom» (det vil si slike som kan synke raskt ned mot bunn av samfunnsstigen). Disse to kategoriene har økt mye de siste årene på grunn av sparepolitikken, og ikke noe tyder på at tendensen skal snu.

Eurostat viser at 17,2 % av de ansatte tjente mindre enn to tredjedeler av medianinntekten i landet sitt. Det er ikke overraskende at vi finner dette i landene i Øst, som i Polen, de baltiske statene og Romania. Men det «rike» Tyskland blir heller ikke spart. I 2016 var mer enn 2,2 millioner personer tvunget til å ha to jobber for å klare seg, nesten to ganger så mange som for 10 år siden. Det dreier seg her om virkningene av strukturreformene til kansler Gerhard Schröder fra begynnelsen av 2000: fattigdom og vansker med å få tilgang til trygd og sosialhjelp. Denne situasjonen ble pekt på av det internasjonale pengefondet i juni 2017.

Tyskland topper også statistikken når det gjelder proporsjonen arbeidsløse som står i fare for å bli fattige. I 2016 var prosenten oppe i 70,8 %. Etter det kom landene i Øst (Litauen med 60,5 %; Bulgaria med 54,9 %; Romania med 51,4 % osv.). I 2005, da Angela Merkel ble kansler, var det 500 steder der det ble delt ut gratis mat i Tyskland. I dag er det mer enn 1000 og en million personer er registrert der.

I hele eurosonen er den delen av de arbeidsløse som står i fare for å bli fattige gått opp fra 39,2 % i 2006 til 48,9 % i 2016. Andelen fattige arbeidere har på samme tid gått fra 7,3 til 9,5 %. Innen denne samme sonen og i samme periode har arbeidsløse som risikerer å bli fattige gått opp fra 41,5 % til 48,7 %. For de som har en eller flere jobber er tallene ikke så høye, men når likevel nesten 10 % (9,6 %).

Kort sagt så beskytter euroen oss. Oppgaven som ble stilt med fynd og klem av EU for 8 år siden under det poetiske navnet «Strategi 2020» gjorde fremfor alt kampen mot utstøting og fattigdom til sitt fremste mål. Nå har denne strategien blitt kronet med en bemerkelsesverdig suksess … for CAC 40 sine forkjempere: deres profitt, som nettopp er offentligjort, har nådd nye rekorder. (CAC 40 er den viktigste børsindeksen i Frankrike og består av verdien til de største bedriftene fra forskjellige deler av økonomien.)

Når det gjelder «Det sosiale Europa» var det emnet for et spesielt møte mellom regjeringssjefene i de 27 landene i november 2017 i Göteborg. Det er på ny på dagsorden til møtet i Europarådet som skal finne sted 22. og 23. mars. Vi er beroliget.

(Oversatt av Terje Valen fra månedsavisen RUPTURES datert 28. februar 2018.)

Bergens Tidende fortsetter demoniseringen av Putin og Assad

Vi serveres nå fra England og allierte ubeviste påstander om at Putin og Russland står bak forsøket på giftmord i England. Henrik Kaufholz og Kristian Madsen i BT/Politiken følger opp dette i BT 17.3.2018 i en artikkel med overskrift «Nå er Vesten ordenlig lei av Putin». Anders Jerichow skriver om hvor grusomt det er når Assad nedkjemper fremmedkrigerne i Syria under tittelen «Marerittet er langt fra over».

Alle som følger litt med utenfor mainstream media vet nå at de som undersøkte giften ikke har kunnet finne bevis for at den kommer fra Russland. (Se https://steigan.no/2018/03/skripal-saka-fortsatt-ingen-beviser-for-at-russland-hadde-noe-med-det-a-gjore/ og https://steigan.no/2018/03/av-en-type-utviklet-av-lognere/

Alle vet og at flere andre land har mulighet og kapasitet til å lage slik gift, inkludert Israel, USA og England sjøl. Dessuten vet vi at de lagrene av slike våpen som Sovjet hadde var lagret også i stater som etter 1991 ikke var under Russlands styre. Og vi vet at også USA var med da disse våpnene skulle destrueres og eller fjernes.

Dessuten vet vi at det har lekket ut fra kilder som står regjeringen nær at de som undersøkte giften, etter hardt press for å få dem til å beskylde Russland for å ha produsert giften, ikke gikk med på dette, men godtok formuleringen om at denne giften var utviklet i Russland. Merk at det ikke betyr at den giften en hadde analysert var fra Russland, bare at det var «gift av en type ut utviklet i Russland». Den engelske statsministeren bruker denne formuleringen i sine uttalelser.

Henrik Kaufholz som skriver for Bergens Tidende/Politiken omformulerer dette til «det sovjetisk fremstilte giftstoffet Novitsjok». Dermed har han servert en klar løgn ved å bruke en annen formulering enn det de som undersøkte stoffet gjorde. Det viser at han her er ute i annen hensikt enn å få frem sannheten. Han serverer en løgn for å hisse oss opp mot Russland. Dette er spesielt alvorlig fordi han skal være en internasjonal foregangsmann for undersøkende journalistikk og journalistisk upartiskhet: https://stiften.dk/foedselsdage/Foedselsdag-Henrik-Kaufholz-70-aar/artikel/361290

Men faktum er at det ikke er lagt frem noe holdbart bevis for at Russland eller Putin direkte har noe med mordforsøket å gjøre. Den lynhurtige reaksjonen fra May og oppfølgingen fra andre statsledere pluss NATO-sekretær Stoltenberg tyder heller på at det som har skjedd brukes i en hetskampanje mot Russland og Putin og skal hisse opp stemningen mot disse. Dette henger godt sammen med at USA/Trump har utpekt Kina, Iran og Russland som USAs hovedfiender og startet en febrilsk opprustning og omforming av atomvåpendoktrinen som omdanner disse våpnene fra avskrekkingsvåpen til våpen som kan brukes taktisk i strid. Det passer og med at USA i realiteten har opprettet en amerikansk base på norsk jord og at våre dyreste våpen, jetjagerne er skreddersydde for operasjoner utenfor norsk territorium slik vi så at slike våpensystemet ble brukt i Libya.

De mest aggressive statene i verden nå er USA og deres nærmeste allierte. Deres støtte til kuppet i Ukraina og oppbygging av en regjering der som har sterke innslag av de gamle nazigruppene som støttet Hitler i sin tid og den reelle støtten, gjennom allierte som Saudi-Arabia og Tyrkia, til fremmedkrigere i Syria, som skulle styrte Assad, har brakt verden til randen av en storkrig på det eurasiske kontinent. Dette er det sterke krefter i USA som ønsker for å hindre at Kina og deres venner overtar det økonomiske og dermed politiske hegemoniet i verden. Nå skal vi hisses opp til å støtte denne opptrappingen til angrep på Russland. Et angrep der Norge nå med stadig større sannsynlighet vil komme midt i ildlinjen.

Vi må besinne oss og huske at Russlands militærbudsjett er kun vel 10 % av USA sitt. Landet har hverken militær kapasitet eller økonomisk grunnlag for å gå til angrep på andre land i Europa. Det viktigste for Putin er å få bygget opp landet igjen etter det nyliberale katastrofen på 1990 og 2000-tallet da rådgivere og kapital fra «Vesten» styrte «ballet. Det er ikke falske nyheter at USA/NATO har omringet Russland og Kina med baser og sjøstridskrefter langt utenfor USA eget territorium.

Men det er falske vurderinger når USA med allierte, pluss mikrofonstativet Bergens Tidende, påstår det er aggressivt når Russland innenfor sitt eget territorium, som svar på USAs/NATOs krigsforberedelser, bygger opp sitt forsvar og utvikler våpensystemer som mest typisk har forsvar av landet som hovedformål.

Den farligste staten i verden i dag er USA, med sin ustabile president omgitt av krigshissende skrivebordsgeneraler og sivilpersoner. https://steigan.no/2018/03/neocons-vil-ha-krig-med-et-hvilket-som-helst-paskudd/  Den engelske regjeringen er også kjent for sin hang til krigseventyr for å piske opp gamle imperieholdninger i befolkningen, slik vi så under Falklandskrigen. Det er og kjent at den hemmelige tjenesten MI6 har bidratt til å få sendt fremmedkrigere til Syria.

Vi trenger nå å organisere en fredsbevegelse mot denne galskapen.

Bergens Tidende er nå tilbake på sporet fra Vietnamkrigen, da den uforbeholdne og militante støtte til USAs krigsforbrytelser var obligatorisk, og da til og med annonser fra folk som mente noe annet ble nektet inntatt i avisen.

Men nå er det mye farligere for oss, for nå dreier det som om å hisse til krig i vårt nærmiljø.

Og dessuten tar BT feil fordi  «Verden begynner nå å bli virkelig lei USA og dets allierte». Og det som er kalt den kolumbiske tidsepoke, epoken etterat Kolumbus reiste til «Amerika» i 1492 og de «hvite» stormaktene erobret verden, er på hell, og det økonomiske og maktpolitiske tyngdepunkt skyves østover, mot Kina med allierte. Bare en storkrig på det eurasiske kontinent kan hindre dette – og mektige krefter i USA satser nettopp på det. Her ligger hunden begravd.

Tenerife og slutten på den columbiske epoken

Eg skal no kople saman eit par epokegjerande hendingar som ved første augnekast ikkje ser ut til å henge så mykje saman. Lat oss begynne med den første av dei. I avisa La Opinion de Tenerife skriv dei den 12. februar om den auka handelen mellom øyane her og Kina. Dei kanariske øyane importerer no for 230 millionar euro frå Kina og landet er oppe på ein sjetteplass etter Tyskland, Sør-Korea, Italia, Portugal og Frankrike.

Den unge Alexander Doble Rivera blir intervjua. Han er agronom med mastergrad i bioteknologi og har no statsstipend for å studere mandarin ved eit universitet i Kina under ein avtale (Fundatio ICO) som blei oppretta mellom Spania og Kina i 2003. Avtalen har som mål å betre tilhøvet mellom landa og opne for meir samkvem også økonomisk. Om grunnen til at han gjer dette seier han at det no er mykje klårt at det som vil definere det 21. hundreåret på det geopolitiske planet er den økonomiske utviklinga i dei nye framveksande maktene, og blant desse er Kina i ei særstilling. Og han ser store moglegheiter for auka turisme frå Kina og auka handel mellom dei kanariske øyene og Kina pluss investeringar derifrå. Han viser til Catalonia som har vore svært flinke til dette.

I 1904 sat Halford J. Mackinder i England og skreiv ein artikkel for Geographical Journal. Vi finn han i bind 23, nr. 4, side 421-437 og tittelen er The Geographical Pivot of History. Lat oss omsette det med Historias geografiske vendepunkt. Han skriv om geopolitikk. Om kven som herskar over verda. Han ser årstalet 1492 som eit slikt epokegjerande vendepunkt og han definerte tida etter 1492 som den columbiske epoken.

Desse enkle oppslaga er teikn på ei ny verdshistorisk, epokegjerande endring og det vil eg sei litt om no. I 1492 reiste Cristoforo Colombo (latinisert som Christofer Columbus/Kolumbus) frå dei Kanariske øyane vestover mot det som seinare blei kalla Amerika. Slik begynte den columbiske epoken. Det var innleiinga på dei vestlige stormaktene si erobring og tileigning av resten av verda.

I 1992 vart Columbus og hans epoke feira. Epoken han opna hadde då vart i 500 år og den gongen, for berre 26 år sidan, kunne sjå ut som han skulle fortsette. Epoken var prega av den største utviklinga av produktivkrefter og velstand i verda, samstundes som det har vore den mest grueleg og drepande epoken i menneskehistoria. Epoken starta altså då Columbus sette ut frå Tenerife i 1492. Då hadde spaniarane frå 1402 drive på med å erobre dei Kanariske øyane og utrydde det opphavlege folket, guanchane. Det tok dei mest 100 år og i 1496 måtte den siste av øyane, Tenerife, gi opp for overmakta og folkemordet vart fullbyrda. Dette var innleiinga til den columbiske epoken og det som skjedde på desse øyane har blitt tatt opp att gjennom heile denne.

Først var Spania og Portugal ute og på eit tidspunkt delte paven verda mellom desse to maktene. Eit resultat av dette er at dei snakkar portugisisk i Brasil, mens det går på spansk i resten av det som blir kalla Latin-Amerika. På øya dei kalla Santo Domingo blei den opphavlege folkesetnaden utrydda på relativt kort tid og erobringa og utplyndringa av «Latin-Amerika» var i gang. Portugisarane reiste rundt Afrika og tok seg av mykje av utplyndringa av landområda på den sida av verda, som Indonesia.

Etter desse maktene kom Holland og Frankrike og så kom England som klarte å kaste ut mange av dei «kvite» maktene som hadde komme før dei. Resultatet blei det engelske imperiet, eit av dei grueligaste i verda. Her kan det vere nok å nemne den store opiumshandelen då engelskmenn, med støtte frå styresmaktene i England, skipa opium frå India til Kina for å betale for varene dei kjøpte derifrå. Dette førte til et svært nasjonalt opprør, Taipingopprøret, som varte nokre tiår og som engelskmennene gjekk spissen for å slå ned. Ein meiner at omlag 30 millionar blei drepne før England kunne fortsette med opiumshandelen sin. Seinare kom Nazi-Tyskland sitt forsøk på å gjere «slavarane» i Polen og austover gjennom Sovjet til sine arbeidsslavar. Det førte til drap på omlag 75 millionar menneske og omlag 25 millionar av dei var sovjetarar.

Mykje meir kunne bli sagt om det. Men etter England kom USA. Og det har vore den fremste eksponenten for den columbiske epoken frå andre verdskrigen og fram til i dag. Det har og vist gruelege sider. Vi veit alle at dei slepte to atombombar over Japan som drap nokre hundre tusen menneske og at dei har vore i alle verdsdelar og drepe mange folk med våpna sin. Særleg kan vi nemne at dei tok over «Latin-Amerika» etter dei første erobrarane. Her sette dei inn den eine blodtørstige diktatoren etter den andre. Dette veit vi.

Men vi tenkjer kanskje mindre på dei andre brota deira. Først kan vi ta opp folkemordet på den opphavlege folkesetnaden i USA sjølv (det kan ha vore rund 20 millionar av dei), og så kan vi ta slaveriet og slutte med dei nye straffelovane som blei skreddarsydde slik at den farga og fattige delen av folket har hamna i fengsel, der no slaveriet har oppstått i ny form. Og vi kan nemne den oligarkiske styreforma der som sikrar rikommen sine folk også dei politisk leiande postane. Men kanskje aller mest skal vi nemne den økonomiske krigføringa med Irak som fremste eksempel. Den økonomiske boikotten som USA sette i verk mot landet førte til at omlag 500 000 born døydde på få år. Dette var fleire enn dei (både barn og vaksne) som gjekk med under atombombene over Japan. Og dette er svært kort tid sidan. Men likevel er det mange som ser på USA som ein forsvarar av menneskerettar og demokrati, mens dei demoniserar ein Putin og ein Assad. Sanksjonar mot fattige land som ikkje vil danse etter USA si pipe er eit av dei viktigaste våpena for å halde på det gamle herreveldet til columbiarane.

Nokre gjennomgåande saker har prega den columbiske epoken. Undertrykking, rov og utbytting av alle land og folk som kom inn under veldet til dei vestlege stormaktene veit vi godt om. Litt mindre tenkjer vi på at dette har gjort det mogleg for herskarklassane og gruppene å avleie kampen til dei lågare klassene i dei vestlege statane sjølv. Til dels har dei herskande klassane klart å hisse opp sine «eigne» lågare klassar til å vere med på erobringa, tjuveriet, undertrykkinga og drepinga «ute» (Thatcher sitt angrep på Argentina på 1980-talet er eit eksempel) og dels har byttet gjort det mogleg å mute underklassane heime. Og så har vi alle dei som har blitt sendt vekk eller har reist vekk frå moderlandet for å etablere settlar-statar som Sør-Afrika, USA og Australia eller til dømes Israel der dei har drepe eller drive vekk den opprinnlege folkesetnaden. Marcus Thrane er eit eksempel frå Noreg. Ein radikalar måtte flykte frå landet til USA og det var ikke bare han. Dette svekka sjølvsagt underklassane sin kamp i landet dei flytta frå.

Men etter 500årsjubileet for starten på den columbiske epoken begynte sakene å endre seg svært raskt. Med den verkeleg uvanleg raske framveksten av Kina som økonomisk stormakt og Russland si attvinning av nasjonalt sjølvstende etter den nyliberale koloniseringstida på 1990-talet (den mest daudelege tida i området etter andre verdskrigen) og USA-imperiet sitt nederlag i Syria, er vi no inne i eit epokegjerande historisk vendepunkt. Den columbiske epoken tar slutt. Dei vestleg stormaktene kan ikkje lenger halde heile verda under seg og bruke ho til sitt eige beste. Det geopolitiske tyngdepunktet flyttar seg austetter. Berre ein større øydeleggings-krig frå USA med allierte mot Russland og Kina kan hindre dette.

Det er i Syria vendepunktet er blitt tydeleg. Etter at USA og dei allierte gjennom ein helvetes draps-galskap har slakta ned folk i Afghanistan, Irak, Libya og tatt frå dei den nasjonale sjølvråderetten, for å halde på verds-herreveldet sitt, har dei ikkje klart å gjere det same i Syria. No er USA sine hovudfiendar blitt dei store maktene som USA og dei vestlige allierte ikkje klarer å kontrollere. Det gjeld Kina, Russland og Iran, samt sjølvsagt Venezuela. Og Syria er framleis på lista.

Men det ser altså ut som den columbiske epoken er på hell og ein heilt ny verdsorden gror fram. Det er noko å tenke på også for styresmaktene i dei landa som har vore meir eller mindre framherskande under columbismen, mellom dei Noreg som dei siste åra har knytt seg stadig tettare til hovudkrafta i dagens fallande kolombisme, nemleg USA og tent som drapsmaskin for han til dømes i Libya.

Det er velmeinande venstreradikale som trur at dei indre motseiingane i Syria er viktigare for folket der enn motseiinga mellom dei kolombiske maktene med USA i spissen og den syriske nasjonalstaten. Dei har falle for USA-imperialismen sin propaganda om at kolombiarane kjempar for menneskerettar, demokrati, kvinnefrigjering og andre bra saker, mens det dei i røynda gjer er å legge landa inn under sitt eige herredømme, under dei økonomiske, politiske og kulturelle interessene til eigne herskarklassar, dvs. til å halde oppe den drepande columbiske epoken.

Terje Valen, Tenerife 12.2.2017.

Brev fra Tenerife

Er på Tenerife for å gå i fjellet og trene til Bergen City maratoni. Leser lokale aviser for å friske opp spansken. I dag, 1.2.2018, er det «La Opinión de Tenerife». Avisen er preget av det store karnevalet som går hvert år på denne tiden. De første fem sidene er viet dette. Dessuten har det vært ganske kaldt og regnfullt noen dager. På vulkantoppen Teide har det vært nede i minus 15 grader og det har snødd ned til 1800 meter. Turister har kjørt og gått seg fast og så blitt reddet. Det fyller og et par sider. Ellers er det mye sport og mange lokale saker. Men det som fanger min interesse er en side med artikler om militærvesenet her.

Overskriften er «Kanariske tropper beskytter Tyrkia mot mulige rakettangrep fra Syria.» Av ingressen ser vi at deler av det 94. antiluftskytsregiment deltar i et oppdrag for NATO. Rundt 400 soldater fra øyene skal forlegges til Mali og Irak i 2019.

Men hovedoppslaget gjelder det som annonseres i hovedoverskriften. Deler av det nevnte regiment skal i løpet av dette året sendes til Tyrkia for delta i NATO-oppdraget «Aktivt Gjerde». Dette oppdraget begynte i 2012 da NATO, etter forespørsel fra den tyrkiske regjering, plasserte seks antirakettbatterier av typen Patriot, fra Nederland, Tyskland og USA, for å forsterke Tyrkias forsvarskapasitet før trusselen som hadde sitt utspring i den syriske konflikten, både fra regimet til Assad og jiadistgruppen Daesh (Isis). Dette ifølge forsvarsdepartementet som understreket at dette oppdraget var «rent defensivt».

Den første spanske kontingenten ble overført til Tyrkia den 29. desember 2014. Fra da av befant den seg følgelig i baseområdet Incirlik, i Adana-området, innen rammen av NATOs operasjon «Støtte til Tyrkia». Tre soldater har deltatt i de rotasjonene som har vært til nå og antallet skal i år økes og de skal være der i seks måneder fra juli av.

Sjefen for avdelingen, oberst Carlos Castrillo, presiserer at tolv til femten soldater reiser til det sydlige Tyrkia for å betjene batterier med Patriot raketter. Målet er å sikre luftrommet over Tyrkia og NATO-sonens luftrom. I det området som skal sikres ligger byen Adana som er den femte største byen i landet og som ligger 10 mil fra grensen til Syria. Byen skal sikres mot trusler fra ballistiske raketter.

Ellers blir det opplyst at avdeling 94 er høyt kvalifisert og disponerer Nasam-raketter med 25 kilometers rekkevidde, Mistral-raketter som er lavtflygende og Oerlikon 35/90 millimeter antiluftskyts, et system der komponentene utfyller hverandre godt.

Det går også frem av artikkelen at mellom 300 og 320 mannskaper skal forlegges til Irak i mai til november 2019 for å utdanne den irakiske marinen slik at den skal kunne styrke sin evne til å utføre sine oppgaver, særlig for å stabilisere landet og i kampen mot den islamske stat. Et hundretalls mannskaper skal også sendes til Mali på samme tid, for å øve opp styrker der.

Når det gjelder planene for 2018 sier sjefen for forsvaret på Tenerife, Pedro Galán, at den 16. kanariske brigade nå «forbereder» seg til å bli en innsatsstyrke som kan settes inn på kort varsel. Den skal trene sammen med andre spanske styrker for å kunne settes raskt inn i uforutsette oppdrag som blir gitt til Spania under dets avtaler med EU og FN. Og så blir det skrytt av at militæret på øyen har deltatt i en del sivile oppdrag som under en krise på Teide og en skogbrann pluss skogplanting.

Sjefen for Kanaria-kommandoen siden 2014 heter Pedro Augustin Galán Garcíaii. Han skal nå gå av med pensjon fordi han blir 63 år den 15. februar. Da, sier han til avisen, skal han ta seg av «den viktige oppgaven å skjemme bort sine to barnebarn». Karrieren hans er ganske interessant. Først får han skryt for at han har utført sitt oppdrag på de fire årene han har vært her. Styrkene på Kanariøyene er nå fullt operative slik at de kan ta alle slags oppdrag som de måtte få.

Så gjennomgår de den tidligere karrieren hans. Den er interessant. Han ble født i 1955 i Zaragoza. Etter allmennutdanning studerte han i Santoña, en by i Cantabria, og utdannet seg videre ved militærakademiet i Zaragoza. I 1969 trådde han inn i hæren og var postert i flere artilleriregimenter, i hærens generalstab og i USAs kommando for trening og doktriner. Han ble så sekretær i hærens generalstab og rådgiver for generalen som var personalinspektør.

I tre år var han forlagt til USA. Han har også deltatt i flere oppdrag, som i El Salvador for FNiii, noe som han beskriver som «en meget berikende erfaring», og også i Bosnia og Kosovoiv for NATO.

Generalen får mye ros og selv roser han sine soldater i den 16. brigade for deres profesjonalitet. De er eksemplariske og offervillige. De elsker arbeidet sitt og er svært stolt av det og beviset på det er at ingen reiser fra øyen og de har en dekning på 90 % i staben, den høyeste i hele hæren.

Jeg synes at dette er et sjeldent godt og informativt innlegg om viktige saker som er lite omtalt i norsk presse.

Terje Valen, 1.2.2018.

TV2 med grovt misvisende og antikommunistisk program om den russiske revolusjon

Et program på TV2 i går (29.11.17) om Stalin, ga et fullstendig uhistorisk og fordreid bilde av den russiske revolusjonen og den krigen som fulgte. Den historiske sammenhengen som ting skjedde i var ikke tilstede slik at en kunne forstå noe. Mest oppsiktsvekkende var kanskje at det overhodet ikke var nevnt at 14 kapitalistiske land deltok aktivt i kampen mot det nye styret i i St. Petersburg. Så var der en utrolig påstand om at den freden som Lenin undertegnet med Russlands motstandere i 1. verdenskrig var en katastrofe for landet, mens det i virkeligheten var en velsignelse som tillot bondehæren å vende tilbake til sin hjemsteder slik at de kunne begynne å produserer mat igjen.
Dessuten manglet følgende viktige resultater av revolusjonen som forklarer hvorfor revolusjonsstyrkene kunne vinne krigen mellom 1918 og 1922.
De to første månedene etter revolusjonen ble følgende tiltak vedtatt og satt i gang. Først at de store jordeiendommene ble fratatt godseierne og overlatt til de som dyrket dem. En enorm frigjøring av bøndene. Så fredsslutningen. Begge disse tiltakene la til rette for at den tredje store saken, nemlig brød, eller at matproduksjonen kunne komme i gang igjen. Så følgende:
1. Oppheving av Tsarens rettssystem som systematisk var rettet mot de fattige.
2. Skille mellom stat og kirke.
3.Tillatelse til borgerlig vielse.
4. Kvinner fikk samme rettigheter som menn på alle områder.
5. Utvikling av et forenklet skriftlig språksystem for å lette alfabetiseringen av de mange millioner som ikke kunne lese eller skrive.
6. Avskaffing av alle kaster som adel, handelsfolk og bønder, og alle titler og privilegier og dermed skaping av grunnlag for likebehandling.
7. Oppretting av syketrygd og arbeidsløshetstrygd.
8. Oppretting av arbeiderkontroll i bedriftene.
9. Skaping av et økonomiråd for hele landet.
10. Najonalisering av alle private banker.
11. Proklamasjon om like retter og rett til sjølstyre for alle Russlands folkeslag medregnet rett til løsrivelse – noe som Finland, Polen og Ukraina fikk nytte av.
12. Avskaffing av alle nasjonale og religiøse privilegier.
13. Rett for minoriteter og etniske grupper til si frie utvikling.
14. Avskaffing av diskriminering av jøder.
 
Alt dette ga selvfølgelig bakgrunnen for den utrolige seierviljen som folket viste mot de gamle godseierne og offiserene i den gamle tsar-hæren og utenlandske imperialister som samlet seg og startet en brutal krig for å knuste revolusjonen og få tilbake sine nedarvete eiendommer og sitt gamle fryktelige tsar-system.
Å lage en film om revolusjonen som ikke engang nevner dette, er ikke seriøst, men rein antikommunistisk propaganda.
Terje Valen, 30.11.2017.

Brev 38 – andre brev om pengene eller varesirkulasjonen

Vi er nå kommet til andre underavsnitt under kapittel 3 i Kapitalen. Det er igjen delt i tre underavsnitt: a) Varenes metamorfose, b) Pengenes omløp og c) Myntene. Verditegnet.

Vi begynner altså med varenes metamorfose. Jeg må først si noen ord om begreper som blir brukt her. Marx var nemlig svært nøye med sine begreper og spesielt derfor er det viktig å vie dem oppmerksomhet.  I dette kapittelet møter vi med en gang begrepet metamorfose. Jeg tenker at Marx velger det fordi det er det som mest presist dekker det han vil forklare. Ordet kommer fra gresk og er sammensatt av meta og morfosis. Morfosis viser til handlingen å forme eller danne.

Meta har mange betydninger. Som adverb kan det bety midt i (en gruppe) og det som følger eller deretter. Som preposisjon kan det bety med, for eksempel i samsvar med. Det er mest kjent fra filosofihistorien fordi Aristoteles bøker om hans filosofiske tenkning kom etter det han skrev om fysiske saker, om naturen om du vil. Derfor ble de kalt metafysiske bøker, altså det som kommer etter klassifisering og forklaringer om det som skjer i naturen. De handlet da også om mer allmenne forhold, mer overordnete forklaringer på virkeligheten. Etter dette har slik tenkning blitt kalt metafysisk eller metafysikk. Det dreier seg om hva som er virkelighetens grunnleggende elementer. (Jonathan Lear, Aristotle – the desire to understand, 1998, side 4.)

Her må jeg føre inn en liten ekstra merknad. På filosofi.no kan du finne en artikkel om metafysikk som har mange greie opplysninger, men under overskriften Materialisme går det helt galt. Her hevder forfatteren nemlig følgende: Teorien om at fysisk materie, det materielle, er det eneste som eksisterer, kalles materialisme. En materialist vil således benekte at det finnes noe mer enn det vi kan sanse, han vil f.eks. benekte at Gud finnes. Men det følger ikke av dette at alle ateister er materialister, materialismen benekter også at mennesket har fri vilje. Ifølge materialistiske teorier er bevisstheten fullstendig determinert av fysiske (eller andre) årsakslover. I filosofihistorien finnes det flere materialister, f.eks. Thomas Hobbes og Karl Marx. Å sette Hobbes og Marx i noe som betyr at man ikke har forstått et fnugg av førstnevnte og blander sammen den mekaniske materialismen med den dialektiske. Hvis man gjør det kan man heller ikke forstå Marx. Hvis du klikker på lenken til Karl Marx ovenfor så vil du se at det som står der er en intellektuell katastrofe, med de villeste udokumenterte påstander. Når det gjelder Marx tror flere som vil fremstå som vitenskapelige, at de kan skrive hva som helst uten å ha noe belegg for det.

Men tilbake til metamorfose. Hvis vi går til etymologisk nettleksikon får vi mer forklaringer som også viser til at begrepet ble brukt fra 1500-tallet og fremover og at det da hadde med trolldom å gjøre, at en ved trolldom kunne få ting til å forandre seg. (https://www.etymonline.com/word/metamorphosis )

Vi ser at begrepet metamorfose både har noe med å forme og danne å gjøre og at det har med noe å gjøre som kommer etterpå. Dermed er vi ved en betydning som noe som kommer etter en forming. Det betyr at en form er blitt formet på ny, dvs. omformet. Da får vi oversettelser som endring eller omdanning av form eller i ett ord form-skifte eller omforming. Vi har da noe der innholdet er det samme, men formen skifter.

Så har vi begrepet pengeskikkelse eller bare skikkelse. I originalen brukes ordet Geldgestalt. Die Gestalt på tysk kan bety utseende, ytre form, framtredelsesform. Vi vet at Hegel opererer med begrepet for eksempel i Åndens fenomenologi. Det er vanlig å oversette dette med skikkelse på norsk. Det er også gjort i den norske oversettelsen av ovennevnte bok. Hegel analyserer hvordan ånden utvikler seg og skiller mellom forskjellige momenter i denne utviklingen. Innen hvert moment er det en eller flere skikkelser (Gestalten). Dag Østerberg skisserer, i sitt forord til den norske oversettelsen fra 1999, seks momenter og 13 skikkelser av åndens utvikling fra sansing til persepsjon og videre frem til den siste som er den åpenbarte religionens erfaring og etter den kommer den absolutte viten som en 14. skikkelse, om den kan defineres slik, for den tar opp i seg alle de tidligere skikkelser. Det er klart at Marx hadde Hegels bruk av begrepet med seg da han brukte det i Kapitalen, og jeg tenker at det da er det viktig å få med seg at det ligger en betydning i det som viser til ytre endring av noe som i det vesentlige forblir det samme.

Når det gjelder ordet skikkelse så betyr det ytre form, skapning. Det kommer fra middel-lavtysk schickenisse som betyr ordning eller styrelse og som er avledet av schicken som kan bety orden, sedvane, sende og fra det har vi ordet skikk som viser til både orden og sedvane, skikkelig kan også bety ordentlig. Ordet skikk betyr da orden og sedvane og kommer fra middel-lavtysk form, riktig tilstand. Skikkelse betyr da ytre form eller skapning, og har noe med hvordan noe er ordnet å gjøre, men det har også en nyanse av endring idet det også kan bety å sende. Fremtredelsesform er og en mulig oversettelse og da er vi ved en betydning som dekker det tyske Gestalt. I stor tysk-norsk ordbok fra Fagbokforlaget, 2006 er Gestalt oversatt med skikkelse, figur, fasong, form, skapning, vekst, apparisjon og i litteratur, på scene som person. Vi ser at her mangler adjektivet ytre foran form. Det gjør det vanskeligere å få tak i Marx sin nyanse.

Så går vi til teksten. I begynnelsen av kapittel 3.2.a) sier Marx at han har vist at varens bytteprosess inneholder forhold som motsier og utelukker hverandre gjensidig. Og han påpeker at utviklingen av varen ikke opphever disse motsigelsene, men skaper den formen som de kan bevege seg innenfor. Og så kommer den filosofisk viktige kommentaren at dette i det hele tatt er den metoden virkelige motsigelser blir løst på. Her har vi altså å gjøre med motsigelser som forblir uten oppheving og de har sin spesielle måte å bevege seg på. De finner en form som gjør at motsigelsen kan fortsette uten å forsvinne. Her er vi inne på den utviklingen av logikken som Marx foretok gjennom arbeidet med Kapitalen. Vil du lese mer om dette kan du se på hva Lucien Sève har skrevet om det her. http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Marx%20dialektikk%20og%20materialisme.htm

Etter dette kommer noe annet svært viktig. Marx skriver at når bytteprosessen overfører en vare fra en eier som de ikke er bruksverdier for (fordi vedkommende ikke sjøl har bruk for de varene som han/hun produserer) til en annen eier som de er bruksverdier for, så er det et samfunnsmessig stoffskifte. Produktet av ett slag nyttig arbeid erstatter produktet av et annet. Her passer det å minne om det han tidligere skrev et par sider ut i kapittel 1.2 nemlig at arbeid som skaper av bruksverdier, som nyttig arbeid, er en eksistensbetingelse for menneskene uavhengig av alle samfunnsformer, en evig naturnødvendighet som formidler stoffskiftet mellom mennesket og naturen, og derfor også det menneskelige livet selv.

Vi ser altså at Marx operere med to stoffskifter. Først stoffskiftet mellom mennesket og naturen rundt gjennom den produserende virksomheten og så, på grunnlag av dette stoffskiftet menneskene imellom når de bytter (eller deler) det som er resultatet av det første stoffskiftet. Dette er utgangspunkt både for Marx økologiske tenkemåte og hans samfunnsmessige tenkemåte.

Marx fortsette så i det kapitlet som vi nå behandler, å si at varen faller ut av byttesfæren når den har nådd frem til den som den skal tjene som bruksverdi for. Da går det inn i forbrukssfæren.

Det som interesserer Marx er bytteprosessen sett fra den formelle siden, det som angår formskiftet, formendringen eller metamorfosen til varene, som formidler det samfunnsmessige stoffskiftet.

Det er en mangelfull forståelse av dette formskiftet fordi en vare blir byttet mot penger i denne prosessen. Som vi har nevnt tidligere bruker Marx hele tiden gull som pengevaren. Og da overser vi gjerne at gull, sett på som rein vare, ikke er penger, og når de andre varene uttrykker sine priser i gull, så er gullet bare deres egen pengeskikkelse.

I bytteprosessen blir varen splittet opp i vare og penger og det er en ytre motsetning som uttrykker den indre motsetningen mellom varens bruksverdi og dens verdi. Her opptrer varen som bruksverdi overfor pengene som bytteverdi.

Men det er også slik at begge sidene i denne motsetningen er varer (både den varen som skal selges og det gullet som blir brukt for å kjøpe den), de er begge enheter av bruksverdi og verdi. Dette er en enhet av forskjeller som uttrykker seg på hver side, eller hver pol, på en omvendt måte og derfor samtidig uttrykker vekselvirkningen mellom dem. Varen er reelt bruksverdi. Som verdi trer den frem i prisen, og prisen setter den i motsetning til og forbindelse med gullet, som er varens reelle verdiform. Men gullet gjelder bare som materialisert verdi, som penger. Det er derfor virkelig bytteverdi. Bruksverdien til gullet trer bare frem ideelt i den rekken av bruksverdier som det kan byttes mot. Det står altså overfor alle varene som omgir det, dvs. gullets reelle bruksformer. Det er disse motsatte formene som varen tar som er de virkelige bevegelsesformene for bytteprosessen deres.

Så forlater Marx dette abstrakte nivået og går over til et konkret eksempel. Han følger lerretsveveren til scenen for bytteprosessen, til varemarkedet. Han har 20 alen lerret som har en pris på 2 pund sterling. Så bytter han lerretet mot de 2 pund og når han har gjort det så foretar han et nytt bytte og kjøper en bibel som koster det samme. Varen lerret som sjøl ikke har bruk for og som bare en er vare, eller en bærer av verdi, for ham blir avhendet mot gull som altså er lerretets verdiform. Fra den formen (gullformen, pengene) blir verdien avhendet mot en ny vare, bibelen som veveren har bruk for fordi den skal tilfredsstille familiens oppbyggelsesbehov.

Det som har skjedd er at varens bytteprosess blir fullført som to motsatte formendringer eller metamorfoser som utfyller hverandre. Først forvandles varen til penger, så forvandles igjen pengene tilbake til vare. For vareeieren har vi hatt et salg og et kjøp, han har solgt for å kjøpe. Det endelige resultatet av prosessen for lerretsveveren er at han nå eier en bibel, som har bruk for, i stedet for lerretet, som han ikke hadde bruk for. Han har fått en ny vare av en annen kvalitet, en annen bruksverdi, enn den første, men med samme verdi. Slik tilegner han seg andre livsmidler og produksjonsmidler. For lerretsveveren formidler hele bytteprosessen bare bytte av hans eget arbeidsprodukt med et fremmed arbeidsprodukt. Og så gir Marx den velkjente kortformen for dette.

Vare – penger – vare eller V – P – V

Hvis vi ser på det stoffet som byttes så er det bare vare som byttes mot vare, altså V – V, et stoffskifte av samfunnsmessig arbeid. Det arbeidet som har gått med til å lage lerretet er byttet mot det arbeidet som har gått med til å lage bibelen. Prosessen med penger som formidler er utvisket.

I neste brev skal vi følge opp med å se nærmere på varens første formendring eller metamorfose, eller salget. Så får vi se om vi også rekker frem til den andre og siste formendringen, dvs. kjøpet.

Det kan og passe å  minne om at hele denne første avdelingen av Kapitalen handler om prosesser som foregår før pengene blir forvandle til kapital, noe som kommer i andre avdeling, kapittel fire.

 

 

 

Evig kapitalisme eller Kapitalen

Det er en bok du skal holde deg unna hvis du vil være med på den viktige jobben for å få kapitalen til å vare evig. Det er «Kapitalen» av Karl Marx. Det er grunnen til at alle som deler det store ønsket til filosofene Kant og Hegel og alle deres etterfølgere, om en universell evigvarende kapital, vil holde deg vekke fra denne boken. Og du kan være ganske sikker på at jo flere de får med seg på det prosjektet, desto større sjanse er det for at de klarer det. Jo flere radikale som ikke har lest og studert boken, desto større sjanse har kapitalens representanter til å lure dem slik at de kan opprettholde systemet sitt.

Nå, mandag 13. november kl. 19 begynner vi en sirkel på Rødts kontor i Bergen der vi skal studere Kapitalen på en slik måte at alle kan skjønne at den er enkel, spennende og interessant. Da må du holde deg unna.

Hilsen Terje V., 7. november 2017.

St. Olavs Hospital – arbeidstid – og Marx

Hovedtillitsvalgt ved St. Olavs Hospital, Gro Lillebø, skriver i Klassekampen i dag om at ledelsen har innført sparetiltak for sykepleierne. De skal «få lov» til å jobbe på lørdagskvelder mot at de bruker et kvarter mindre tid per dag på å rapportere, dvs. overføre livsviktig informasjon til neste skift.

Vi skjønner alle at begge deler betyr forverring for sykepleierne og de som skal pleies. Men det er altså for å overholde et allmektig budsjett som settes opp etter regnskapsmetoder for profittbedrifter og ikke for sykehus.

Hvorfor skjer dette? Grunnen ligger dypt begravd i det kapitalistiske system. Og det er bare Marx som har avslørt det. Han skriver om et viktig skille når det gjelder verdien av folk i dette systemet. Det er nemlig slik at de eneste som har verdi i systemet er de som skaffer merverdi eller disponerer kapital og for å klare å skape merverdi må du være ansatt i en profittskapende kapitalistisk virksomhet. Merverdien sett fra kapitalens side blir kalt profitt. Virksomheter og mennesker som ikke skaper merverdi er i virkeligheten uten verdi i dette systemet.

Det betyr at alle som ikke jobber i profittgivende foretak er verdiløse og da er selvfølgelig syke mennesker og deres pleiere er også verdiløse. Ja, mer enn det, de er en unødvendig utgift (i hvert fall i den grad de ikke fører sine pasienter tilbake til merverdiskapende stand) i forhold til utvikling av kapitalen eller kapitaloppsamlingen om du vil.

Så lenge profittraten samfunnet er relativt stabil og høy spiller ikke dette en avgjørende rolle for kapitalen og den kan tolerere utgifter til ikke-merverdiskapende mennesker dersom det er kamp for dette fra de som trenger det. Men når det Marx kaller for profittratens fallende tendens får overtaket, så blir dette et stadig større problem for kapitalen og da begynner nedskjæringene på dette feltet. Dette gjelder selvfølgelig alle ikke-merverdiskapende deler av samfunnet, dvs. alt det vi kan samle under begrepet velferdsstat. Og samtidig øker presset for å øke merverdien i hvert foretak gjennom press på lønner og arbeidsvilkår også der.

Kapitalens profittrate har vært preget av press nedover helt siden den annen verdenskrig sørget for at en ble hevet betraktelig. Kapitalen har kjempet mot dette med forskjellige midler som nå har munnet ut i en enorm gjeldsbombe som eksploderte i 2008 og som bare har vokst videre mot en ny og større eksplosjon i en ikke for fjern fremtid.

Det har ført til en frenetisk kamp mellom de enkelte foretak for å holde oppe sin merverdirate, mens de alle håper på at andre foretak må stanse slik at profittraten kan stige igjen. For å skjønne det må du kjenne til Marx begreper kostpris og produksjonspris, utligningen av profittraten gjennom konkurransen og en del andre saker. Mer om det en annen gang.

Men sykepleierne er altså rammet av en grunnleggende tendens i kapitalen som viser at den ikke lenger er bærekraftig, men tenderer mot å bli ødeleggende for sykepleiere pasienter, arbeidsfolk generelt og for å nevne det, selve våre livsvilkår på jorden. Dette for å oppmuntre til felles kamper mot enkeltutslag av systemet og for en oppheving av det.

Terje Valen, 31. oktober 2017.