vadla

 

En liten sidekommentar under vignetten ”Recession Watch” (Overvåking av tegn på lavkonjunktur) i siste nr. av forretningstidsskriftet Fortune har følgende overskrift: ”Til minne om rekordhøy profittvekst”. Teksten lyder slik: ”Den uventete økningen i bedriftenes profitt var fin så lenge den den varte. Foretak håvet inn rekordfortjenester, men i fjor viste det ene kvartal etter det andre nedgang i veksten. Og i følge beregninger fra Fastnet vil første kvartal i 2016 bli det verste siden 2009.

Fallet i energiprisene er en del av problemet, men det er ikke hele historien. Foretak som ikke driver i energisektoren har ifølge beregninger utgjort 40 % av profittnedgangen siden fjerde kvartal 2014, og mange industrigreiner rapporterer ingen fortjeneste eller tap. Hvis du ser etter en grunn til å være bekymret for et overhengende sammenbrudd, er denne profittnedgangen så god som noen”. (Fortune, May 1, 2016, side 7.)

Teksten er fulgt av et diagram som viser at profitten falt fra 17 % i 2011 til 0 % ut i 2012 for så å ta seg opp igjen og svinge mellom pluss to og pluss 8 % frem til ut i 2015. Så har det vært et kraftig fall til utgangen av dette året da profitten igjen lå på 0 % og ifølge beregnet utvikling i 2016 vil den falle mot minus 10 % mot slutten av året.

Nedgangskonjunkturene i USA har siden 1973 fulgt en rytme på ca. hvert 9. år. Disse fant sted i 1973, 1982, 1991, 2000 og 2008. Vi ser at den siste nedgangen ble fremskyndet med ett år på grunn av sammenbruddet i bolig- og lånemarkedet. Hvis de store dynamikkene i USA-økonomien har fortsatt noenlunde som før, så kan vi vente en ny nedgangskonjunktur en gang i løpet av de neste to årene. De beregningene som er fremlagt i Fortune øker sannsynligheten for at vi  allerede 2016 vil kunne oppleve en ny nedgangskonjunktur i USA.

Nettavisen melder om dårligere tall en forventet når det gjelder ansettelser i USA.

http://www.nettavisen.no/na24/jobbskuffelse-tynger-wall-street/3423221361.html

På Michael Roberts sin blogg finner vi 2. mai 2016 følgende: https://thenextrecession.wordpress.com/

Ellers kan det være verd å minne om det som Roberts skrev i 2009 i boken ”The Great Recession”: ”Hvis den perioden som vi nå går gjennom  har blitt korrekt identifisert så forteller det deg at kapitalismen har en ny stor nedgangsperioden foran seg, sannsynligvis i 2014 eller rundt der. Og hvis ikke den gjør jobben med å få opp igjen profitten ved å avskrive ”overflødig kapital”, både fiktiv og reell, så vil kapitalismen forbli i depresjon. En verdenskrig ville selvfølgelig gjøre jobben raskere, men det er for forferdelig til å tenke på.”

Noe å ta med seg når en skal vurdere både krigsfare økonomisk utvikling, utvikling av politikken til den herskende klassen og for å utforme en passende politikk for arbeiderklassen i de kommende årene.

 

 

I avisa er det denne dagen fleire kommentarartiklar med det eg ser på som politisk sett gode standpunkt. Då tenker eg på gode standpunkt i samanheng med at dei peikar på endringar som vi kan gjøre for å få betre vilkår for breie lag av folkesetnaden i landet. Eg kan nemne leiaren ”Svekket forsvar” av Bjørgulv Braanen, ”Nord og ned” av Bente Aasjord, ”Nasjonen er ingen dårlig idé! Av Lars Trägardh, ”Helseskadelig helsehjelp” av Gro Lillebø og ”Kun en lærebokside foran” av Cato Sandberg og Kristian Vestli.

Men det eg vil gripe fatt i er eit par andre artiklar som og er interessante. Det dreier seg om Braanen sin ”Menneskenaturen” og ei melding av Yann Arthus-Bertrand sin film ”Human” med overskrifta ”Essensen av mennesket”.

Braanen argumenterer mot genetiske endringar av menneska for å gi dei høgare intelligenskvotient og Guri Kulås meldar filmen der Arthus-Bertrand etter eige utsegn sette ut for å lage ”ein film som skulle visa korleis over sju milliardar menneske grunnleggjande er eitt, i den forstand at vi alle er avhengige av den same jorda, av kvarandre og at deler dei essensielle kjenslene og draumane for livet”. Han fekk finansiering av kosmetikkgiganten Bettencourt-familien gjennom ei stifting. Filmskaparen og staben hans intervjua folk over heile verda om tema som krig, kjærleik, familie, fattigdom, og alle fekk sei same spørsmåla. Og  no skal Arthus-Bertrand lage ein liknande film bare om kvinner, for, som han seier ”Framtida er uviss. Det er lite blå himmel i horisonten, ”framsteg” er ikkje bra for oss, og vi må endra forbrukarsivilisasjonen. Då treng vi kvinnene til å leie oss”.

Eg tar utgangspunkt i ”menneskenaturen” og ”essensen av menneska” og stiller spørsmålet om kva som er menneskets vesen etter som essens er eit filosofisk framandord som på norsk vil bli vesen.

Dette spørsmålet har sjølvsagt våre mykje diskutert og det har mellom anna medført at den franske filosofen Lucien Sève har egna eit bind av sitt firebindsverk med hovedtittel ” Å tenke med Marx i dag” til det. Tittelen på bindet er ”L’homme?” eller ”Mennesket?” og det er på 587 sider. Det seier litt om kor viktig Sève meiner dette er.

Sève fortel på dei første sidene i boka om korleis han utvikla synet sitt på spørsmålet: Kva er mennesket? frå 1920-talet og frametter. Og når han tar til å lese Marx sine tekstar systematisk finn han ut at denne står for ein antropologisk revolusjon, dvs. han fremmar eit nytt syn på kva mennesket, og med det, kva menneskets vesen, er.

For å gi oss ein inngang til kva dette nye synet er viser han til eit kjend brev som Marx skreiv til vennen Annenkov 28. desember 1846, der Sève meiner at han summerer opp heile Den tyske ideologien. Frå dette vidgjetne brevet siterer Sève følgjande:

”Vi treng ikkje å føye til at menneska ikkje fritt vel produktivkreftene sine – grunnlaget for heile historia si; for kvar produktivkraft er ei arva kraft,  produktet av tidligare verksemd. Produktivkreftene er også resultatet av den energien som menneska nyttar, men denne energien sjølv er avgrensa av omstenda som menneska finn at dei er sett innafor, gjennom dei produktivkreftene som dei allereie har overtatt, gjennom den samfunnsforma som er der før dei, som dei ikkje skapar, som er produktet til  generasjonen før dei. (…) Takka vere det enkle faktum at kvar ny generasjon finn dei produktivkreftene dei har arva frå den gamle generasjonen, at desse tener for dei som råmateriale for ny produksjon, oppstår ein samanheng i menneska si historie, oppstår menneskeslekta si historie som stadig meir blir menneskeslekta si historie jo meir menneska sin produktivkrefter veks og som ein følgje av dette jo meir deira samfunnsmessige forhold veks. Det nødvendige resultatet: Menneska si samfunnshistorie er ikkje noe anna enn historia til deira individuelle utvikling, om dei er medveten om dette eller ikkje. Dei materielle forholda deira er grunnlaget for alle forholda deira. Desse materielle forholda er ikkje noe anna enn dei nødvendige formane som den materielle og individuelle verksemda deira verkeliggjør seg i.” (Omsett til nynorsk av TV etter den tyske originalteksten samanlikna med Sève si omsetting til fransk, omsettinga til engelsk i Marx Engels Selected Correspondence, Progress Publishers – Moskva 1953, tredje reviderte utgåve 1975 og den svenske Brev – Karl Marx Friedrich Engels, Gidlunds förlag, 1972.)[i]

Sève påpeikar, som rett er, at dette er heilt motsett det biletet som er skapt av Marx som ein som tenker i overindividuelle kategoriar, som klasse,  nasjon osb. Men i røynda legg Marx, i heile produksjonen sin, vekt på individet og det individuelle. Sève trekk fram sitat frå 3. bind av Kapitalen, frå eit upublisert kapittel i forarbeida til bind ein, frå Det kommunistiske manifest, som viser det same. Mest kjend er sjølvsagt dette frå Manifestet: ”I staden for det gamle borgarlige samfunnet med sine klassar og klassemotsetnader kjem ein samanslutning der den frie utviklinga av kvar enkelt er føresetnaden for alle si frie utvikling.”[ii]

Det som eg vil understreke her er at Marx er ein viktig tenkar når det gjeld omstenda rundt og utviklinga til individet. Marx sitt prosjekt er å lette overgangen til eit samfunnssystem der det er mulig for kvart individ å utvikle behova og evnene sine best mulig. Marx seier at menneskeslekta, arten menneske har den eigenskapen at han er universelt skapande. Det vil seie at menneska kan utveksle seg med heile naturen rundt seg på ein slik måte at menneska både innrettar seg betre etter lovmessigheitene i naturen rundt seg  og omformar denne naturen meir slik at dei stadig kan utnytte han på måtar som er betre for menneska sjølv.

Då kan vi ta eit steg til for å avdekke kva som er menneska sitt vesen. Før Marx hadde filosofane og folk flest sett på menneska sitt vesen anten som  noe som var sett inn i menneska utanfrå av ein gud eller ein idé eller fans inne i mennesket som indre eigenskapar som er varige , ja gjerne uforanderlige. Dette er synet til mange også i dag. ”Det er ikkje mulig å forandre menneskenaturen” kan vi seie.

Marx har eit heilt anna syn og han samanfattar dette i den sjette feuerbachtesen som lyder slik: Das menschliche Wesen ist kein dem einzelnen Individuum inwohnendes Abstraktum. In seiner Wirklichkeit ist es das ensemble der gesellschaflichen Verhältnisse. Omsett blir det: Det menneskelige vesen er ikkje noe abstrakt som bur inne i det enkelte individ. I verkelegheita si er det dei samla samfunnsmessige forholda. Det som står er altså at menneska sitt vesen er dei samla samfunnsmessige forholda, altså alle dei forholda om mennesket lever under i samfunnet.

Dette er ein revolusjon i synet på mennesket. Det set det vesentlige ved mennesket utanfor mennesket sin eigen kropp. Dette er grundig omhandla i Den tyske ideologien som du kan lese i norsk omsetting her: https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/tyskid.pdf

Allereie i dei økonomisk-filosofiske manuskripta antyda Marx dette då han skreiv om at menneska har to kroppar, ein organisk og ein ikkjeorganisk. Med det meinte han ein innanfor sitt eige skinn og ein utanfor. Og han sa at kroppen innanfor skinnet lever av og i kroppen utanfor skinnet. Det er heile det ytre livsmiljøet som kroppen innanfor skinnet utvekslar seg med for å kunne leve. Og måten mennesket må leve på er derfor bestemt av dei muligheitene for utveksling som finnast utanfor eige skinn. Dette gjeld alle levande vesen.

Det særeigne med mennesket er at det heile tida omdannar sitt eige livsmiljø og dermed vilkåra for utveksling med dette livsmiljøet. Og det set rammene for all den endringa som kan skje med menneska og som menneska i sin tur kan få til med omgjevnadene sine. Og samstundes er det grunnlaget for all annan verksemd som menneska kan  ha.

Dette gir mellom anna eit heilt nytt syn også på psykologien. Du må forlate det synet at menneska sine psykiske problem kan løysast grunnleggande utan å ta omsyn til alle dei forholda dei har til heile verda rundt seg, til den type produksjon som fins og systemet for fordeling av det som blir produsert.

Den gjengse psykologien prøvar å hjelpe mennesket til å takle problema frå omverda gjennom individuell eller gruppemessig tilpassing til det eksisterande samfunnssystemet. Men det er ikkje lett å bli kvitt mobbing når heile systemet er grunnlagd på utbytting av arbeidarane og på at dei økonomiske forskjellane mellom arbeidsfolk og kapitalistar blir større og når dei største kapitalane til og  med tar til med å rane verdiar frå dei mindre. Og når den politiske leiinga legg til rette for at dette skal skje i stadig større grad.

Det var en liten kommentar til  noen artiklar i Klassekampen 26. april 2016.

 

 

[i] Heile den tyske teksten, med avsnittet før det utvalde, går slik:

Was ist die Gesellschaft, welches immer auch ihre Form sei? Das Produkt des wechselseitigen Handelns der Menschen. Steht es den Menschen frei, diese oder jene Gesellschaftsform zu wählen? Keineswegs. Setzen Sie einen bestimmten Entwicklungsstand der Produktivkräfte der Menschen voraus, und Sie erhalten eine bestimmte Form des Verkehrs [commerce] und der Konsumtion. Setzen Sie bestimmte Stufen der Entwicklung der Produktion, des Verkehrs und der Konsumtion voraus, und Sie erhalten eine entsprechende soziale Ordnung, eine entsprechende Organisation der Familie, der Stände oder der Klassen, mit einem Wort, eine entsprechende Gesellschaft [société civile]. Setzen Sie eine solche Gesellschaft voraus, und Sie erhalten eine entsprechende politische Ordnung [état politique], die nur de r offizielle Ausdruck der Gesellschaft ist. Das wird Herr Proudhon nie verstehen, denn er glaubt, etwas Großes zu tun, wenn er vom Staat [état] an die Gesellschaft, d.h. von dem offiziellen Resümee der Gesellschaft an die offizielle Gesellschaft appelliert.

Man braucht nicht hinzuzufügen, daß die Menschen ihre P r od u k t i v k r ä f t e – die Basis ihrer ganzen Geschichte nicht frei wählen; denn jede Produktivkraft ist eine erworbene Kraft, das Produkt früherer Tätigkeit. Die Produktivkräfte sind also das Resultat der angewandten Energie der Menschen, doch diese Energie selbst ist begrenzt durch die Umstände, in welche die Menschen sich versetzt finden, durch die bereits erworbenen Produktivkräfte, durch die Gesellschaftsform, die vor ihnen da ist, die sie nicht schaffen, die das Produkt der vorhergehenden Generation ist. Dank der einfachen Tatsache, daß jede neue Generation die von der alten Generation erworbenen Produktivkräfte vorfindet, die ihr als Rohmaterial für neue Produktion dienen, entsteht ein Zusammenhang in der Geschichte der Menschen, entsteht die Geschichte der Menschheit, die um so mehr Geschichte der Menschheit ist, je mehr die Produktivkräfte der Menschen und infolgedessen ihre gesellschaftlichen Beziehungen wachsen. Die notwendige Folge: Die soziale Geschichte der Menschen ist stets nur die Geschichte ihrer individuellen

<549>

Entwicklung, ob sie sich dessen bewußt sind oder nicht. Ihre materiellen Verhältnisse sind die Basis aller ihrer Verhältnisse.

Diese materiellen Verhältnisse sind nichts anderes als die notwendigen Formen, m denen ihre materielle und individuelle Tätigkeit sich realisiert.

 

[ii] An die Stelle der alten bürgerlichen Gesellschaft mit ihren Klassen und Klassengegensätzen tritt eine Assoziation, worin die freie Entwicklung eines jeden die freie Entwicklung aller ist.

 

I Klassekampen 3. mai -16 skriver professor emeritus Tian Sørhaug om penger og finansiell logikk.

Et utgangspunkt er at han på slutten av 1970-tallet oppfattet det slik at bankene var til for bedriftene, mens det nå er blitt viktigere å tjene penger på penger enn å tjene penger på produksjon.

Så sier han at det i en tid der spekulasjon er en ledende forretningsidé blir viktig å spørre hva penger er og hvilke finansielle logikker de kan komme til å utløse. Så sier han svaret  ikke ser så lite gåtefullt fordi alt kan være penger bare ett eller annet fellesskap er enige om at akkurat disse tingene er penger.

Det er merkelig at han i denne sammenhengen ikke forholder seg til Karl Marx og hans første kapitler i Kapitalen. Her finner vi nemlig en forbilledlig gjennomgang av pengenes fremvekst og grunnleggende funksjoner. Og det hele sammenfattes i forklaringen på varefetisjismen og pengefetisjismen, dvs. nettopp forklaringen på slike oppfatninger som gjør at svaret på spørsmålet om hva varene og pengene er, blir så gåtefullt.

Ja, når han snakker om penger som kredittpenger, så omtaler Sørhaug penger som noe grenseløst, mirakuløst og mysteriøst – at alle pengebrukere vet at penger er en illusjon, men at vi tror at illusjonen er realiteter, de er tegn på verdi, samtidig som de er verdi, penger er magi.

Når det gjelder hva vanlige penger er, så sier han at de er gåtefulle fordi de både er ting og relasjoner. Men han går ikke nærmere inn på hva disse relasjonene er. Han tar bare utgangspunkt i hvordan vi ser på objektet penger. Hvis vi ser på dem som ting (som vi kan eie og avhende) fremstår de som relasjoner og hvis vi ser på dem som relasjoner (forventninger) og hvis vi ser på dem som forventninger, blir vi straks avhengige av at de framstår som noe vi kan eie og avhende. Og så sier han at pengenes verdi ligger i relasjonen.

En kommentar her er at dette er en kantiansk formulering som springer ut av Kants oppfatning av at vi ikke kan vite noe om tingen i seg selv, men at det er vår persepsjon av tingen som er utgangspunkt for våre kunnskaper om den og at disse så settes inn i et system av kategorier som vi allerede har i hjernen vår. Det er altså egentlig vår oppfatning av tingene som skaper våre kunnskaper om dem. Dette er kjernen i mennesket som et fortolkende vesen og ikke som et levende, virksomt vesen som tilegner seg alt rundt seg på mye mer omfattende måter enn denne enkle, og feilaktige modellen tyder på.

Marx har en grundig analyse av varen som sier at den har to sider, en tinglig side som gjør den til en bruksverdi som kan tilfredsstille ett eller annet behov, og en verdiside som springer ut av at den er resultatet av forbrukt menneskelig arbeidskraft. Når det er slik så har også det arbeidet som går med til å produsere tingene, to sider, en bruksverdiside og en verdiside som blir utgangspunkt for varenes bytteverdier. Dette siste var den nye oppdagelsen som Marx gjorde når det gjaldt vareverdien. Både Smith og Ricardo hadde oppdaget at varen hadde to sider, selv om de ikke var helt systematisk her og ofte falt inn i de feile tankebanene her og.

Nye verdier eller merverdi, som Marx kaller det, oppstår ved at menneskene som arbeidere, ved bruken av arbeidskraften sin, på den ene siden skaper bruksverdier og på den andre siden bidrar til å reprodusere den verdien som allerede er brukt for å lage produksjonsinstrumentene ved å sette dem i bruk, og skaper sin egen verdi pluss mer verdi enn de forbruker. Systemet er da slik at arbeiderne produserer nye verdier, mens de som representerer kapitalen, kapitalistene, eier de produksjonsmidlene som arbeiderne bruker i produksjonen, og tilegner seg merverdien som arbeiderne produserer.

Den relasjonen som Sørhaug snakker om blir da konkretisert til at menneskene bytter arbeidsinnsats med hverandre gjennom varebyttet. Det blir bare mystisk når dette forholdet opptrer skjult, for på overflaten ser det ut som verdien ligger i den varen som er blitt allmenn ekvivalent, eller altså i pengene. Mens verdien etter en analyse, viser seg å være noe abstrakt som ligger i varen, men som ikke kan erfares gjennom synssans eller følesans, men bare gjennom en abstraksjon, altså ved å tenke. Slik bidrar Marx til å overskride eller oppheve motsigelsen, som Kant ble fanget i, mellom tingen i seg selv og vår oppfatning av den. Tingen i seg selv eksisterer i virkeligheten, og vi kan sanse den, men ikke alle sider ved den kan observeres direkte.

Gjennom utviklingen av varebyttet utvikles også den verdiformen som Marx kaller ekvivalentformen, den formen som andre varers verdi måler seg i. Når varebyttet har nådd en viss intensitet, utvikles en vare til en allmenn ekvivalent som alle de andre varene kan måle sin verdi i. Det er ikke tilfeldig hvilken vare dette blir. Den må være transportabel og kunne deles opp i mindre stykker. I begynnelsen kan det være kveg. Når Sørhaug nevner tunge steiner med hull i midten så er han over på svært tidlige og utypiske stadier i byttehistorien for disse objektene kan ikke tjene som penger når byttehandelen blir stor og allmenn. Gjennom en lang historisk utvikling var det etter hvert gull som ble den viktigste pengevaren.

Marx beskriver også pengenes forskjellige funksjoner som verdimål og sirkulasjonsmiddel.  Her skriver han at ”Som verdimål fungerer pengene derfor – bare som forestilte eller ideelle penger. Dette forholdet har gitt foranledning til de villeste teorier». Og jeg må bemerke, også etter at Marx hadde skrevet dette. Den personen som Sørhaug fremhever har gitt det sterkeste enkeltbidraget til sosiologisk forståelse av penger, nemlig Georg Simmel, svever selv rundt i disse ville teorier, og dermed kommer Sørhaug i samme selskap. Det er denne ideelle karakteren ved pengene som gjør at de kan representeres ved mynter og sedler og elektroniske signaler.

Så går Sørhaug over til å snakke om kreditt og spekulasjon. Han sier at her er det persepsjonen (oppfatningen) som skaper verdier ikke produksjonen. Verdien ligger i selve løftet.

Dette behandler Marx ganske inngående på 250 sider i femte avdeling i bind tre av Kapitalen. Det er her han utvikler begrepet fiktiv kapital og beskriver sammenhengen mellom kredittsystemet og denne typen kapital. Vi ser i denne teksten at det som Sørhaug kaller åndeliggjøringen av pengene er gjennomgått og forklart.

Marx skriver også om at de finansielle logikker, som Sørhaug mener er særegne for vår tid, oppsto allerede før den moderne kapitalismen og var svært virksomme også i Marx og Engels egen levetid. Så logikkene var kjent for lenge siden, men det historiske omfanget og størrelsen på området for de finansielle logikker er selvfølgelig blitt svært utvidet. Det er rett at internasjonalisering, deregulering og digitalisering har sluppet finansielle logikker løs på våre kulturer som aldri før at de eser ut og kan kontrollere stadig større områder av livene våre.

Men når Sørhaug sier at det er tapet av eksterne referanser (opphevingen av det lovbestemte forholdet mellom gull og dollar og dermed andre valutaer i 1971) kombinert med Simmels åndeligggjøring av pengene som skaper de store svingningene i økonomien, er han langt inne i de kapitalapologetiske logikker (tanker som forsvarer og eviggjør kapitalismen). Det skulle jo da være nok å feste dollaren til gullet igjen pluss få vekk Simmels åndeliggjøring av pengene, for å få kapitalen inn på en bane der disse svingingene ikke fantes lenger.

Men jeg kan være enig med Sørhaug når han sier at det ikke er kulturfeltet men finansfeltet, eller rettere sagt kapitalen, som er den viktigste bærer av postmodernismen.

Når han sier at finansøkonomien blir stadig mer uavhengig av realøkonomien, så tenker jeg at dette er upresist. Finansøkonomien er en viktig side ved kapitalismen og dermed også ved det han kaller realøkonomien. Det er ikke to økonomier som kan skilles fra hverandre, det er to sider av samme økonomiske system. Og det er ikke tap av distinksjoner og standarder som fører til kriser. Og når han så konkluderer med at det finnes ingen nødvendig sammenheng mellom verdi og  nedlagt arbeidstid slik at beregningen av produktivitet og timelønn kan bli rene skinnspørsmål, da mener jeg han er langt på viddene. Men han jeg tenker at han har rett i at det er vanskelig å sortere ut hva penger er og hva som er gode forretningsmuligheter og svindel. Men det er ikke noe nytt. Marx selv beskriver den såkalte ”South Sea Bubble” og store franske svindelaffærer som bygget på falske forventninger og spekulasjon. Dette har vært fenomener som har gjentatt seg i kapitalismens historie.

At kapitalisme ikke har noe selvfølt behov for et moralsk kompass var allerede Adam Smith klar over før han skrev sine økonomiske skrifter. Og det hører med til kapitalens grunnleggende trekk at alle slags lønnsomme valg kan oppleves som nødvendige, og de immuniserer mot moralske vurderinger. Dette er ikke noe nytt i vår tid, men det som kan være nytt er at kapitalen er inne i periode der systemet selv rører ved sine ytterste grenser, og da kan alle moralske anfektelser settes til side for å opprettholde systemet.

Til slutt i artikkelen skriver Sørhaug at det pengene gjør med mennesker, i virkeligheten er noe mennesker gjør med mennesker. Og at vi likevel fører et språk som om finanskriser ser natur selv om finansielle forhold er det mest rendyrkete kulturelle det går an å tenke seg.

En av Marx sine viktigste tanker er at det kapitalistiske systemet ikke kan kontrolleres av menneskene. Det har sin egen innebyggete utviklingstendens, med sine egne inneboende motsigelser som ikke kan løses innen systemets grenser. Systemet har en tendens til grenseløs kapitaloppsamling og utviding av produksjonen, samtidig som kapitaloppsamlingsfaktoren (profittraten) har en grunnleggende tendens til å falle. Dette fører til stadig nye kriser på stadig høyere nivå, der stadige og periodiske ødeleggelser av produktivkrefter må foregå. Dette fører til ødeleggelse av menneskenes livsmiljø på den ene siden og store økonomisk (kulturelt) skapte lidelser for menneskene på jorden.

Derfor kan ikke løsningen på de problemer kapitalismen skaper ligge innenfor de grenser som kapitalismen selv må bevege seg. Det er bare gjennom en positiv oppheving av dette systemet at de dypeste problemer som menneskeheten nå strever med, kan finne sin løsning. Dette perspektivet skjules i Sørhaug sin artikkel. Derfor beveger den seg, til tross for interessante påpekninger, innenfor den borgerlige horisont, og samsvarer slik sett med Klassekampen redaksjonelle linje som i det vesentlige fremtrer som en avis som forfekter standpunktene og vinklingen til kapitalens venstrefløy, dvs. reformere for å beholde.

Det hører med til historien at Simmel var sterkt påvirket av Immanuel Kants filosofi og ofte blir betegnet som nykantianer. Dette er en filosofisk retning som i det vesentlige har egnet seg til direkte og indirekte kritikk av Marx og hans tradisjon.

Se også:          https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/KarlMarxStud.htm

Og her er en gjennomgang av Marx Kapitalen i brevform: https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Kapitalen%20i%20brev.pdf

 

 

Marx skriver at vi til nå bare har lært å kjenne den ene funksjonen til pengene, nemlig det å tjene som fremtredelsesform for vareverdien, dvs. som det materialet som varenes verdistørrelser blir samfunnsmessig uttrykt i. Det er bare et materiale der samtlige eksemplarer har samme likeartede kvalitet som kan tjene som allmenn ekvivalent i form av penger. En slik egenskap har gull og sølv. Så  må pengevaren kunne uttrykke kvantitative forskjeller, den  må kunne deles i større og  mindre deler etter som den skal brukes til kjøpe og salg av varer med forskjellige verdier. Og gull og sølv har fra naturen disse egenskapene.

Med dette har pengevaren fått en dobbelt bruksverdi. På den ene siden kan den brukes til smykker, til å plombere tenner osv., og på den andre siden får den en formell bruksverdi som springer ut at dens spesifikt samfunnsmessige funksjoner.

Alle andre varer forholder seg pengene som særegne varer til den allmenne varen fordi alle andre varer bare er særegne ekvivalenter til pengene, mens pengene er deres allmenne ekvivalent.

Pengeformen er altså bare en gjenspeiling i en vare av forholdene mellom alle andre varer. Det er bare når en begynner analysen med den ferdige pengeformen at dette er en ny oppdagelse. Bytteprosessen gir ikke den varen som forvandler seg til penger dens verdi, men dens verdiform.

Fordi en forvekslet disse formene og trodde at bytteprosessen gir verdi til pengene og ikke bare verdiform mente en at verdien av gull og sølv var imaginær, for en trodde jo at den oppsto i bytteprosessen.

Og fordi pengene i bestemte funksjoner kan erstattes med symboler for penger, oppsto den andre misforståelsen, at penger bare var et symbol. Det lå nok en anelse i dette om den virkeligheten som lå bak, at pengeformen er noe ytre ved tingen og bare en fremtredelsesform for menneskelige forhold som skuler seg bak den. I den forstand er jo enhver vare et symbol fordi den som verdi bare er et tinglig skall om det menneskelige arbeidet som er nedlagt i den.

Men hvis en sier at tingenes samfunnsmessige karakter, eller den tinglige karakteren som samfunnsmessige bestemmelser av arbeidet får på grunnlag av en bestemt produksjonsmåte, bare er symboler, så har en samtidig erklært at de er menneskenes vilkårlige tankeprodukter. Fordi en ikke klarte å tyde det virkelige forholdet så prøvde en fjerne skinnet av det fremmede i dette ved å si at de bare var oppstått gjennom konvensjon, overenskomst.

Fordi pengene er en vare kan de bare uttrykke sin egen verdistørrelse i forhold til andre varer. Derfor er pengenes verdi bestemt av den arbeidstiden det tar for å produsere dem. Og denne verdien blir uttrykt gjennom den mengden av hvilken som helst annen vare, hvis fremstilling krever samme arbeidstid.

En hadde før Marx slått fast at pengene var en vare. Men, sier Marx, det vanskelige er ikke å forstå at penger er en vare, men hvordan, hvorfor og på hvilken måte varer blir til penger. Og dette var Marx den første til å gjøre.

Til slutt i Kapitalens andre kapittel, om bytteprosessen, gjennomgår Marx i igjen  hovedpunktene i sin analyse av varen og sier at vi nå har fulgt utviklingen fra det enkleste verdiuttrykket, x vare  A = y vare B gjennom utviklingen av ekvivalentformen til pengeformen og at det på overflaten ser ut som om en har en ekvivalentform med en samfunnsmessig naturegenskap, uavhengig av det forholdet den springer ut av. Så sier Marx at vi har fulgt den utviklingen som befestet dette falske inntrykket. Og denne utviklingen har nådd sitt endepunkt når den allmenne ekvivalentformen er vokst sammen med naturalformen til en særegen vareart, dvs. utkrystallisert som pengeform.

Det ser ut som alle andre varer uttrykker sine verdier i pengeformen fordi den er penger, mens det i virkeligheten er slik at en vare blir penger fordi alle andre varer uttrykker sin verdi i den.

Denne prosessen, som Marx kaller en formidlende bevegelse, forsvinner i sitt eget resultat og etterlater ingen spor. Uten at varene trenger å gjøre noe, finner de sin egen verdiskikkelse utenfor og ved siden av dem selv. Disse tingene, gull og sølv, slik de er utvunnet fra naturen, er samtidig den umiddelbare inkarnasjonen av alt menneskelig arbeid. Her ligger grunnen til pengenes magi. I den samfunnsmessige produksjonsprosessen forholder menneskene seg til hverandre som isolerte atomer. Derfor får produksjonsforholdene deres en tinglig skikkelse, uavhengig av deres kontroll og deres bevisste individuelle handlinger. Dette viser seg først og fremst gjennom at arbeidsproduktene deres allment antar vareformen. Pengefetisjens gåte er derfor bare varefetisjens gåte som er blitt synlig og blender øynene.

Slik avslutter Marx kapitlet om bytteprosessen. Neste gang skal vi begynne på tredje kapittel som er langt og handler om pengene eller varesirkulasjonen. Her ligger også mange åpninger for å forstå logikken i utviklingen frem mot kapitalisme og mange forhold innen kapitalismen selv.

 

1.maiarrangementet på Vågsallmenningen kl. 12.30 og demonstrasjonstoget etterpå til Tårnplass har en hovedparole, som i mange år har bestemt hovedinnholdet i arrangementet og toget, og som står seg svært godt i den aktuelle politiske situasjonen både i Norge, EU, USA, Midt-Østen og resten av verden.

Parolen lyder slik:

FOR FRED, VELFERD OG FOLKESTYRE – MOT IMPERIALISME, RASISME, KRIG OG TERRORISME

FOR FRED går rett inn i diskusjonen om og kampen mot Norges deltaking i USA/NATO sine imperialistiske, folkerettsstridige og urettferdige angrep på land om Afghanistan, Irak og Libya. Den går også rett inn i diskusjonen om svekkingen av det norske forsvaret og kjøpet av fly som er skreddersydd for USAs behov og ikke norske. Den går inn i diskusjonen om den farlige situasjonen i Syria der faren for større kriger faktisk vokser med vår NATO-allierte, Tyrkia, sin støtte til den ekstremt voldelige og reaksjonære arabiske politiske strømning som skjuler seg under religiøse slagord og med forsøket på folkemord mot kurderne. En krigsfare som vokser med politikken til USA sin nære allierte, Saudi-Arabia, som både innad i egen lang og utad er en del av og støtter samme reaksjonære politiske strømning.

FOR VELFERD går rett inn i diskusjonen om og kampen mot nedbyggingen av nasjonale velferdsordninger som pensjoner osv. og alle andre angrep på det vi oppfatter som velferd. Dette gjelder Norge og ikke minst EU, men og de fleste andre stater. Denne parolen retter seg og mot LO-ledelsen sitt knefall for DNA sin politikk når denne retter seg nokså direkte mot det store flertallet av medlemmen i landsorganisasjonen selv. Her kan vi nevne den stor privatiseringsbølgen på 1990 tallet, omlegging av skattesystemet som gagnet de rikeste, omleggingen av pensjonssystemet, støtten i EU/EØS-systemet, og en rekke andre reformer som er vel dokumentert.

FOR FOLKESTYRE går rett inn diskusjonen om og kampen mot EU/EØS-systemet for nasjonal politisk sjølråderett. Det er også en parole som kan brukes både under kapitalismen for å utvide de demokratiske rettene under kapitalismen og det er en parole som kan benyttes ved en eventuell oppheving av kapitalismen og overgang til en ny type samfunn av frie mennesker. I utgangspunktet var også Nei til EU teknisk arrangør for det arrangementet som 1.maialliansen viderefører. I denne organisasjonen arbeider nemlig disse to politiske retninger god sammen.

MOT IMPERIALISME henger bjellen på katten når det gjelder alle de undergravende og militære aksjoner som har skjedd og skjer i verden, der de største maktene snur om på folkeretten og retten til nasjonal selvbestemmelse og overkjører stater som ikke spiller på lag med dem, under dekke av å kjempe for demokrati og menneskerettigheter. I dette spillet demoniseres de største imperialiststatenes motstandere, mens deres egne allierte, som oppfører verre en de førstnevnte, stort sett slipper fri for kritikk og ofte roses.  USA er i dag den største fare for verdensfreden og en pådriver for urettferdige, imperialistiske kriger og undergravingsvirksomhet for å skape uro, indre væpnete opprør og kupp i stater som er mot USA sin imperialistisk agende. Ukraina er et godt eksempel.

MOT RASISME går rett inn i diskusjonen om kampen mot rasisme i alle former og ser særlig aktuell i den flyktningsituasjonen som har oppstått, samtidig med krise i den internasjonale kapitalen og deler av oljekapitalen med større arbeidsløshet og nedskjæring av velferdstiltak. For de som står på samme side som imperialismen og kapitalen uansett, så er utvikling av rasisme nødvendig i en krisetid for at ikke arbeiderklassen og andre skal slå seg sammen i kampen mot den grunnleggende årsaken til krisene, nemlig kapitalismen selv. Det er en av grunnene til at det er så viktig å bekjempe rasismen. Den avleder kampen fra den virkelige fienden og gjør at det blir umulig å løse de viktigste problemene.

MOT KRIG dreier seg om motstandssiden i parolen FOR FRED. Det er ikke en parole som nekter stater, folk, nasjoner og samfunnsklasser og enkeltpersoner å kjempe mot imperialistiske og urettferdige angrep med de midler disse selv finner for godt. Det er en parole som retter seg mot krigens grunnlag, imperialismen selv, som et stadium i kapitalens utvikling.

MOT TERRORISME er blitt stadig mer aktuell etter at parolen ble laget for mange år siden. Terrorisme er en metode som rammer uskyldige, som ikke fører til at en oppnår sine politiske mål og som gir motstanderne de beste kort på hånden til å øke overvåkning, innføre unntakstilstand, innskrenke demokratiske retter og i det hele å føre en politikk som bygger stadig flere vilkår som må til for å slå ned virkelig folkelige oppstander som retter seg mot systemet.

Jeg kunne sagt mye mer om aktualiteten i dette parolegrunnlaget, men la dette være nok.

Det er gode grunner for alle til å slutte opp om arrangementet på Vågsallmenning kl. 12.30 den første mai, høre appeller og se kulturinnslag og å gå i toget til Tårnplass.

God 1. mai.

 

Etter en lang parentes om Marx sin note med tekst fra Johannes åpenbaring skal vi nå tilbake til selve teksten i Kapitalen.

Vi hadde nettopp sett hvordan en vare, gjennom den samfunnsmessige prosessen, får en særegen samfunnsmessig funksjon som allmenn ekvivalent og blir penger.

Marx fortsetter med å si at pengekrystallen er et nødvendig produkt av bytteprosessen, der de forskjellige arbeidsproduktene faktisk blir likestilt og derfor faktisk blir forvandlet til varer. Ettersom varebyttet øker gjennom historien utvikler den motsetningen mellom bruksverdi og verdi som ligger latent i varenaturen. Det er behovet for å gi denne motsetningen et ytre uttrykk i varebyttet som driver frem en sjølstendig form for vareverdien. Og denne formen faller først til ro når den er oppnådd gjennom fordoblingen av varen i vare og penger.

Historisk sett er det slik at en først byttet en bruksgjenstand mot en annen. Det er gjennom selve byttet at disse bruksgjenstandene blir varer. I begynnelsen er det slik at en person, eieren, har en bruksverdi som går ut over hans egne umiddelbare behov. Fordi tingene er noe ytre i forhold til menneskene kan de skille seg av med dem. For å skille seg av med tingene kan de stilltiende opptre som privateiere til disse tingene og derfor som uavhengige personer. Slike forhold finner vi ikke blant medlemmer i naturgitte fellesskap, som patriarkalsk familie, gammelindisk kommune, inkakaste osv. I begynnelsen begynner også varebyttet der disse fellesskapene slutter, ved de punktene de har kontakt med andre fremmede fellesskap eller medlemmer av disse.

Når så tingene første har blitt varer utad blir de som en følge også varer innad i fellesskapets liv. I begynnelsen er det kvantitative forholdet som tingene byttes i helt tilfeldig. Men ettersom det blir fast behov for fremmede bruksgjenstander så blir byttet stadig gjentatt og blir til en regelmessig samfunnsmessig prosess. Og etter hvert må en del av arbeidsproduktene bli produsert for å bli byttet. Fra da av blir skillet mellom den nytten tingen har for det umiddelbare behovet og nytten den har som bytteobjekt fast etablert og  bruksverdien dens skiller seg fra bytteverdien. Og på den andre siden blir det kvantitative forholdet de blir byttet i avhengig av produksjonen sjøl. De blir bestemte verdistørrelser gjennom vanen.

Tidlig i varebyttets historie, der en har et umiddelbart produktbytte, er hver enkelt vare umiddelbart et byttemiddel for eieren sin og ekvivalent for alle ikke-eiere hvis altså produktet har en bruksverdi for ikke-eieren. Hvis ikke vil han jo ikke bytte det til seg. Denne bytteartikkelen får ikke, på dette stadiet, en verdiform som er uavhengig av dens egen bruksverdi eller uavhengig av de individuelle behovene hos dem som bytter. Det er først med økning i byttet av produkter, av varer som blir byttet, at det utvikler seg en egen verdiform med nødvendighet.

En transaksjon der vareeiere bytter og sammenligner sine egne artikler med forskjellige andre artikler, finner aldri sted uten at de forskjellige vareeiernes forskjellige varer blir byttet og sammenlignet som verdier med en og samme tredje vareart. Denne tredje varearten blir da ekvivalent for forskjellige andre varer. Den får, innen snevre grenser, ekvivalentform. Det varierer hvilke varer som får denne formen, men med utviklingen av varebyttet knytter den seg til noen spesielle varearter, den blir utkrystallisert i pengeform.

Pengeformen knytter seg historisk enten til de viktigste bytteartiklene utenfra, som da er naturgitte fremtredelsesformer for hjemmeproduktenes bytteverdier. Eller den knytter seg til den bruksgjenstanden som utgjør hoveddelen av den salgbare hjemlige eiendommen, som for eksempel kveg. Nomadefolkene utviklet pengeformen først fordi alle eiendeler hos dem er i bevegelig og altså salgbar form og leveformen deres bringer dem stadig i kontakt med fremmede fellesskap, noe som oppmuntrer til bytte av produkter.

Menneskene har gjort mennesket sjøl, i form av slaver, til det opprinnelige pengematerialet, men aldri jord og grunn. Dette skjedde først under det utviklete borgerlige samfunnet i det 17. århundret og ble først prøvd omsatt i nasjonal målestokk under den borgerlige franske revolusjonen.

I samme grad som varebyttet sprenger de reint lokale båndene og vareverdien utvider seg til å representere menneskelig arbeid overhodet, går pengeformen over på varer som på grunn av sine naturlige egenskaper egner seg til den samfunnsmessige funksjon å være allmenne ekvivalent, nemlig de edle metallene.

I siste del av dette kapitlet om bytteprosessen, som jeg håper å komme gjennom i neste brev, gjennomgår Marx flere momenter i pengenes utviklingsprosess og funksjon og avslutter med å knytte hele analysen av varene opp mot sin fremmedgjøringsanalyse.

Vi avsluttet brev 34 med et dilemma som oppstår i bytteprosessens historie. Marx sier at dette dilemmaet blir løst i praksis før det blir løst teoretisk. Lovene for varenaturen gjør seg gjeldende gjennom vareeierens naturinstinkt. For i praksis kan vareeierne bare sette varene i forhold til hverandre som verdier, og dermed som varer, ved å sette dem i motsetning til en eller annen vare som allmenn ekvivalent. Stusser du på hva den allmenne ekvivalentformen er, kan du gå tilbake til brev nummer 17 der vi gjennomgikk denne delen av Marx sin analyse av varen.

En bestemt vare kan bare bli gjort til allmenn ekvivalent som en samfunnsmessig handling. For det er gjennom en slik handling at alle de andre varene skiller ut en bestemt vare som de alle uttrykker sine verdier i. Og da blir naturalformen til denne varen til den samfunnsmessig gyldige ekvivalentformen. Den utskilte varen får, gjennom en samfunnsmessig prosess, en særegen samfunnsmessig funksjon som allmenn ekvivalent, og slik blir den til penger.

Etter dette knyter Marx sammen to vers fra Johannes åpenbaring 13,17 og 17,13 der den allmenne ekvivalenten er beskrevet og knyttet til det som i åpenbaringen kalles dyret og som symboliserer det onde i verden.

I oktoberutgaven av Kapitalen lyder sitatet slik: ”Disse har en tanke, og sin kraft og sin makt gir de til dyret. Og ingen kan kjøpe eller selge uten den som har merket, dyrets navn eller tallet for dets navn”.

Jeg tar her en liten ekskursjon eller utflukt rundt det. Marx hadde svært stor kunnskap om alle klassiske tekster, medregnet bibelen og han siterer av og til utvalgte deler av disse for å vise at tankene hadde vært tenkt tidligere eller i alle fall antydet tidligere. I dette kapitlet siterer han for eksempel både fra Faust av Goethe, fra Aristoteles og fra bibelen. Når det gjelder vareverdien siterer han for eksempel Aristoteles, som hadde observert at ting ble byttet og at noe derfor måtte være likt i dem, men han kom ikke videre med analysen fordi varesamfunnet var så lite utviklet på hans tid, da slaveriet var sentralt. Derfor konkluderte Aristoteles med at det like bare var noe menneskene hadde blitt enige om som en konvensjon (en slags avtale som varte lenge).

Vi burde alle lese om igjen Johannes åpenbaring i lys av det som Marx sin kommentar innebærer. Jeg skal sitere fra min gamle bibel fra 1945. Først har vi kapittel 13,17 ”… og at ingen kan kjøpe eller selge uten den som har merket, dyrets navn eller tallet for dets navn.” Så har vi kapittel 17,13 ”Disse har en tanke, og sin tanke og sin makt gir de til dyret.”

Så et sitat fra den reviderte standardutgaven av den engelske «The Bible» fra 1952. Her har de brukt mer originale utgangspunkt for oversettelsen enn de tidligere engelske biblene som var full av feil. Her er fra kap. 13,17: «so that no one can buy or sell unless he has the mark, that is, the name of the beast or the number of its name» og fra kap. 17,13: «These are of one mind and give over their power and authority to the beast». Disse som det henvises til her (These) er ti konger som skal få styre en kort stund i fremtiden og som er på dyrets side.

Oversettelsen viser at tolkningen i den engelske bibelen er litt forskjellig fra den norske. I den engelske er det etter ordet «merke» satt inn et «det vil si». Det understreker tydeligere at merket ikke er forskjellig fra, men altså likt dyrets navn eller tallet for dets navn. Det er dette som er merket.

Som vi ser har Marx satt de to tekstene sammen fra to vers og han har satt det siste verset før det første.

Denne delen av åpenbaringen handler om dyret i åpenbaringen, eller rettere, om dyrene. De to dyrene opptrer i kapittel 13. Det første dyret kom ut av havet og dets oppgave var å føre krig mot de hellige og seire over dem og det ble gitt makt over alle, deres språk og ætt. Og alle på jorden skulle tilbe det unntatt de som har navnet sitt i livsens bok hos lammet som er slaktet. Det andre dyret, som kom ut av jorden, fikk det første dyrets makt, reddet dette fra døden og gjorde at jorden og de som bor der tilba det første dyret. Det andre dyret gjorde store tegn. det fikk ild til å falle ned fra himmelen. Det forførte dem som bodde på jorden slik at de skulle lage en avbildning av det første dyret og det fikk makt til å gi dette bildet liv, slik at det kunne snakke og gjøre slik at alle som ikke ville tilbe dyrets bilde skulle drepes. Og det andre dyret gjorde slik at alle, både de små og de store, de rike og de fattige, de frie og slavene fikk et merke på den høyre hånd eller i pannen og slik at bare de som har merket, dyrets navn eller tallet for dets navn, kunne kjøpe eller selge. Og så kommer tallet som er beskrevet som et menneskets tall som er 666 (eller ifølge noen kilder 616).

I kapittel 14 heter det blant annet at Babylon, som er symbolet på den syndige, forfalne, prostituerte verden, har falt og at de som tilber dyret eller dets bilde og har merket på pannen eller hånden sin skal drikke av Guds vredesvin og pines med ild og svovel for de hellige englers og Lammets øyne. Det handler og om en engel med en skarp sigd som lar sin sigd gå over jorden og avhøster vintreet der og kaster frukten (dvs. menneskene) i Guds vredes store vinperse som ble transportert ut av byen slik at blodet fra vinpersen gikk like til bislene på hestene over en distanse på ett tusen seks hundre stadier (ett stadium skal være 185 meter slik at blodet fra de som ble drept altså skulle rekke opp til en hests bissel over en samlet distanse på 185 meter * 1600= 296 000 meter eller ca 30 mil).

I kapittel 15 varsles de syv engler med de syv siste plager og i kapittel 16 slipper de plagene løs i verden. Med den siste engelen kom det lyn og torden og et jordskjelv som en aldri hadde opplevd. Babylon, symbolet på alt ondt, falt, og øyer og fjell forsvant. Det falt og ned hagl på hundre pund (dvs. 327 g * 100= 32 700 gram eller ca 33 kilo hvis vi setter pund likt romersk litra).

Så kommer kapittel 17 som handler om den store prostituerte som lyser av gull og edelstener og perler. På den prostituertes panne sto det Babylon, den store, mor til de prostituerte og til stygghetene på jord. Dyret er her beskrevet som noe som var og ikke er. Det skal stige opp fra den bunnløse avgrunn og gå under igjen. Og alle som ikke fra begynnelsen har navnet sitt i livsens bok vil både være forundret og beundrende når de ser  dyret som ikke var og ikke er og som skal komme igjen. Så handler det videre om syv konger og om ti konger. Disse siste skal få et rike en kort stund og ”Disse har en tanke, og sin kraft og sin makt gir de til dyret.” De skal kjempe mot lammet og tape. Så handler det om at folk skal vinne over den prostituerte fordi Gud ga dem i hjertet å fullføre hans tanke, og å fullføre samme tanke, og å gi dyret sitt rike, inntil Guds ord er blitt fullbyrdet. Og så konkluderes det med at den prostituerte er den store by som har kongedømme over kongene på jorden. Vi ser her at Gud mener at det er nødvendig med en periode der dyret hersker for at dyret skal kunne beseires. Dette samsvarer med Marx sin analyse av at fremmedgjøringen er et nødvendig stadium i menneskenes historie og at fremmedgjøringen skaper de materielle og historiske vilkår for sin egen oppheving. Og fremmedgjøringens utvikling henger sammen med utviklingen av verdikategorien som vi altså  nå har tatt opp i de foregående brevene.

Kapittel 18 beskriver det falne Babylon, den store prostituerte. Og de som har dyrket henne, som har drevet hor og vellevnet med henne, skal gråte og jamre seg når det går gale med henne.

Så kommer noen interessante vers som handler om kjøpmennene på jorden som gråter og sørger over henne fordi ingen mer kjøper varene deres. Ordet «vare» er ikke brukt, men det er klart et det er dette det dreier seg om. Blant varene er også regnet slaver og menneskesjeler. Og de som driver med skipsfart er også lei seg fordi de har blitt rike av den prostituertes kostbarheter som nå er lagt øde på en time, som det heter. Når det gjelder Babylon, symbolet på prostitusjonen, så skal alt som foregikk der ta slutt ”for dine kjøpmenn var stormennene på jorden, fordi alle folk ble ført vill ved den prostituertes trolldom».

De resterende kapitlene (19 – 21) handler om seieren over dragen, dyret, den prostituerte, Babylon, djevelen og at disse igjen slippes løs en kort stund for så å beseires igjen. Og etter det kommer den fine tid. Og så skal Jesus, som jo skal ha fortalt hele historien til Johannes gjennom en engel, komme tilbake ganske snart. Da blir det endelig avgjort hvem som skal komme innenfor portene til Guds rike.

Salige er de som vasker sine klær, så de skal få rett til livets tre og komme inn gjennom porten til den gode by. Men utenfor er hundene og trollmennene og horkarlene og morderne og avgudsdyrkerne og enhver som elsker og taler løgn.

Gjennom Marx sin note i Kapitalen kan vi gi hele denne delen av Det nye testamentet en tolkning. Det er en tidlig og ganske genial allegorisk forutaning og fremstilling av utviklingen av verdikategorien, frem mot fremmedgjøringen og gjennom denne til opphevingen av den og etableringen av et system der fremmedgjøringen ikke er vesentlig. Dyret symboliserer verdikategorien. Vi hører også om bildet av dyret, det gir assosiasjoner til pengeformen som jo tidlig ble knyttet til mynter med bilde av maktpersoner. At det knyttes sammen med prostitusjon er ikke så rart. Når menneskene arbeider i et system der verdiøkningen er vesentlig, vil det medføre kjøp og salg av arbeidskraft, og det kaller Marx også for den allmenne prostitusjon. Det vil si at mennesker selger sine skaperkrefter som kan brukes for lage ting og skape tjenester som tilfredsstiller andres behov, og det er nettopp definisjonen på prostitusjon.

For de kristne er Johannes åpenbaring da en sterk tilskyndelse til å arbeide for å få opphevet et system der verdikategorien står sentralt. Og jo mer et samfunn domineres av verdikategorien og dens utvikling til kapital, desto sterkere står dyret, og alt som hindrer menneskenes lykke. For de kristne er det riktignok lykken i etterlivet som er viktigst, men de kan også se det som en oppgave i det dennesidige å arbeide for at dyret skal overvinnes her.

Å gå inn for dyrets dominans, dvs. kapitalens stadig sterkere dominans og den stadig mer utbredte offentlige prostitusjon, er å gå mot hovedinnholdet i Det nye testamentet. De såkalte kristne bevegelser eller partiene som støtter kapitalen hører derfor i virkeligheten til utenfor portene, når det endelige regnskapet skal gjøres opp, hvis vi tar bibelen på dets egne ord.

Mer å lese om Marx og religion finner du her: https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Religion%20Marx%20KKdebatt.htm

Vi er nå kommet til andre kapittel i kapitalens første bok. Her begynner Marx med å skrive det sjølsagte at varene ikke kan gå til markedet og bytte seg med hverandre på egen hånd. Og derfor må vi se etter deres voktere, vareeierne. Varene er ting som ikke kan gjøre motstand mot mennesket og mennesket kan bruke makt og ta dem om de ikke er villige.

Så kommer den viktige observasjonen at varevokterne må forholde seg til hverandre som personer hvis vilje bor i varetingene for å kunne sette tingene i forhold til hverandre. Det er bare med den andres vilje at hver vareeier kan tilegne seg den fremmede varen og avhende sin egen. De må gjensidig anerkjenne hverandre som privateiere. Dette er et rettsforhold som har form av en kontrakt, enten den er satt opp i formelle legale former eller ikke. Det er altså et viljesforhold som gjenspeiler det økonomiske forholdet og innholdet i det er gitt gjennom det økonomiske forholdet.

En ny viktig observasjon er at personene her bare eksisterer for hverandre som representanter for varer og derfor som vareeiere. Og Marx føyer til at vi etter hvert vil oppdage at de økonomiske karaktermaskene som personene opptrer i på den økonomiske scenen bare er personifikasjoner av de økonomiske forholdene, for disse personene står bare overfor hverandre som bærere av disse forholdene. Jeg føyer til at vi seinere skal møte kapitalens personifikasjoner, altså kapitalistene, eller som samfunnsklasse, borgerskapet.

Men det er et skille mellom varen og vareeieren. Varen ser på ethvert annet varelegeme bare som fremtredelsesform for sin egen verdi og den vil bytte seg mot et hvilket som helst annet varelegeme samme hvor stygt og usympatisk det kan være. (Maritorne som nevnes her er en stygg og usympatisk skikkelse fra Don Quixote, en kvinnelige tjener som don Quixote feilaktig tror er denne kvinnens sjef. Marx lager ikke en gang en  note om dette, han tenker øyensynlig at dette er et så kjent verk at det er allmennkunnskap.)

Men vareeieren ser forskjellige på det. Han har en nyttig ting som han ikke har bruk for og vil bytte den bort så han kan få tak i en annen nyttig ting som han har bruk for. Her er det altså slik at den ene vareeieren har en bruksverdi som bare har bruksverdi for andre. Derfor er varens bruksverdi, for den første vareeieren, bare at den er bærer av bytteverdi og dermed et byttemiddel. Og han bytter den mot varer som har en bruksverdi som tilfredsstiller ham. Alle varer er altså ikke-bruksverdier for sine eiere og bruksverdier for ikke-eierne. De må derfor gå fra hånd til hånd og det utgjør deres bytte. Da blir de satt i forhold til hverandre som verdier og blir realisert som verdier. Og så kommer en viktig formulering. Varene må realisere seg som verdier før de kan realisere seg som bruksverdier.

Men på den andre siden må de være virkelige bruksverdier før de kan realisere seg som verdier. Det menneskelige arbeidet som er forbrukt på dem teller nemlig bare i den grad det er forbrukt i en form som er nyttig for andre og om de er nyttig for andre, og om det produktet som er laget kan tilfredsstille andres behov, kan bare bli bevist gjennom byttet.

Marx går videre og sier at enhver vareeier bare vil avhende varen sin mot andre varer hvis de har en bruksverdi som tilfredsstiller hans behov. Byttet er altså, slik sett, bare en individuell prosess. Men han vil også realisere varen sin som verdi, enten den har bruksverdi for eieren av den andre varen eller ikke. Og ut fra dette aspektet (når vi altså ser det slik) er byttet en allmenn samfunnsmessig prosess for ham.

Dette skaper tilsynelatende et stort problem. For alle vareeiere betrakter alle fremmede varer som enkeltstående ekvivalenter for egen vare. Hans egen vare gjelder da som allmenn ekvivalent for alle andre varer. Men fordi alle vareeiere gjør det samme, så er faktisk ingen vare allmenn ekvivalent. Varene har derfor heller ingen allmenn relativ verdiform der de er like som verdier og kan sammenligne seg som verdistørrelser. Derfor står de i det hele tatt ikke overfor hverandre som varer, men bare som produkter eller bruksverdier. Som vi kan se er dette et dilemma og i neste brev begynner vi  med å se på hvordan det løses.

I diskusjonen om de såkalte skatteparadiser tenker jeg at det er viktig å ta det vesentlige og helheten med i betraktningen. Det er, etter, min mening ikke mulig å forstå det som skjer uten å ta i bruk Marx sine begreper og hans tekning om dette. Hvis du leser dette og det er noe  du ikke forstår med en gang anbefaler jeg økonomiskolen Kapitalen som også ligger i denne bloggen. Første brev finner du her: https://www.tvalen.no/2016/01/19/varer-og-penger-del-1-varen-som-bruksverdi/

Du finner hele teksten her etter hvert: https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Kapitalen i brev.pdf

Det vesentlige og helheten er kapitalismen i sin nåværende monopolistiske og finansielle epoke. Det er nå slik at det har vært produsert for mye konstant eller «død» kapital, som Marx kaller det, siden 1950-tallet. Dette slo ut som krise på 1970-tallet og denne krisen, med forsøkene på å komme seg ut av den, har siden preget hele systemet. Det gjelder både åpningen av nye geografiske områder for kapitalen, for overtaking av tidligere mer direkte statsstyrte områder gjennom konkurranseutsetting og privatiseringer på forskjellige måter, for gjeldsfinansiering og andre metoder.

Det store problemet er at det innen hele systemet er hopet opp for mye av det Marx kaller konstant kapital, det vil si alt som brukes i produksjonen av varer når en holder arbeidskraften utenfor, det er f.eks. alle produksjonsinstrumenter og –anlegg, alle råvarer og alle hjelpestoffer pluss det som bruker for å få varene frem til de som skal forbruke dem.

I denne situasjonen setter loven om profittratens fallende tendens seg gjennom. Avkastningen på hele verdenskapitalen tenderer nedover og det blir ikke mulig for hele kapitalen og kunne forrente seg på en slik måte at den fortsatt kan eksistere som kapital.

Da skjer det viktige saker. Det blir mer kamp om den profitten som kan skapes. Monopolene og storfinansen tilegner seg profitt fra andre kapitaler og disse nedlegges eller kjøpes opp bortsett fra noen få som finner nisjer der det fremdeles er mulig å utvikle seg.

Kampen om markedene blir skjerpet. Alle tiltak for å få ned utgiftene til konstant kapital blir ekstra viktige, som kamp for billigere råvarer, mindre lager, billigere transport. Og ikke minst, så blir det viktig å utbytte arbeidskraften hardere for å skape mer merverdi som jo er grunnlaget for profitten.

En annen svært viktig mekanisme blir og så mer fremherskende. Det er nemlig slik at foretakene ikke tilegner seg profitt ut fra sin egen merverdikvote og den produksjonsprisen varene deres har fått, blant annet ut fra utgiftene til arbeidskraft og konstant kapital. Profitten bestemmes gjennom salget av varen som produseres. Og dette salget foregår i et marked der det danner seg en markedspris.

I dette systemet blir det viktigste å få ned produksjonsprisen. Det kan skje på flere måter slik det fremgår av foregående avsnitt. I et litt langsiktig perspektiv er det først og fremst utvikling av teknologi og produktivitet som er viktigst for å få ned produksjonsprisen. Og de foretakene som er flinkest til å sørge for dette tilegner seg i virkeligheten profitt fra de som ikke er like flinke.

Men utvikling av teknologi og produktivitet har som regel også en annen virkning. Det gjør altså at enkeltkapitaler kan få bedre fortjenestemarginer, men på den andre siden virker det motsatt på hele kapitalen. I dette systemet blir alle tvunget til å skape høyere produktivitet. Det medfører nettopp at det er en uimotståelig tendens til at den konstante kapitalen øker på bekostning av den variable, som utgjøres av samlete lønner for å produseres varene. Og når den samlete konstante kapitalen øker, så betyr det at sjansen for profittratens tendens til å minke slår inn og blir virkeliggjort.

Kapitalismen er altså et system der det samme som får det enkelte foretak til å fungere bedre ved at det øker sin avkastning samtidig fører til at profittraten i hele systemet får en tilskyndelse til å minke. Det er ikke vanskelig å se at et slikt system ikke kan vare uendelig.

Når profittratens tendens til å minke virkelig aktiviseres, på tvers av alle motvirkende årsaker, så blir det stadig viktigere for det enkelte foretak, det enkelte monopol å bruke alle midler for å stå seg i konkurransen. For de som faller bak i racet om profitten, de går konkurs. Når det kapitalistiske systemet er inne i en slik situasjon blir alle midler som kan brukes for å øke profitten tatt i bruk i racet for å bli de beste i kampen om profitten, for det er bare de som kan overleve.

Dette er samme prinsipp som i den profesjonelle idretten, der resultatene bestemmer om du kan overleve som profesjonell utøver på inntekten fra det du driver med. I idretten er det også slik at alle apparatene rundt stjerneutøverne lever av og på de inntektene som disse genererer, først og fremst gjennom TV-avtaler. Dette gjør presset for å ta i bruke alle midler for å bli beste, nærmest uimotståelig. Det var derfor Lance Armstrong kunne holde på å dope seg så lenge, og det er derfor doping nå er blitt et fast innslag i den profesjonelle toppidretten. Det utvikles hele tiden nye stoffer og metoder som først seinere blir oppdaget og kommer inn på forbudslisten. Presset for forfalskning av prøver osv. øker også med hvor viktig det er holde seg på toppen.

Når det blir krevet at mennesket som biologisk vesen skal prestere utover det om dette biologiske vesenet er laget for, da må det brukes stimulanser som på kort sikt gjør prestasjonene mulig.

Det er noe lignende med den kapitalistiske økonomien. Når de indre motsigelsene i et systemet som i virkeligheten har ubegrenset vekst som sitt indre mål, ikke tillater annet enn stadig lavere vekst, da må det tas i bruk midler som på kort sikt skal motvirke dette. Å skjule kapital og unndra seg fra å betale skatt er noen av disse metodene.

Derfor er det nødvendig for kapitalen å ha steder som gjør dette mulig. Derfor er det ikke tilfeldig at det er området som England kontrollerer og USA sjøl som har de viktigste områdene der denne sporten finner sted. Og særlig for USA så gjelder det at denne virksomheten har økt kraftig de siste årene gjennom opprettelsen av skatteparadiser i statene Utah, Delaware og Nevada.

Ellers stinker det selvsagt USA av lekkasjene av de såkalte Panama Papers. Det er en grupp som kaller seg ved det fine navnet International Consortium of Investigative Journalistist (Internasjonal gruppe av undersøkende journalister) som har formidlet lekkasjen og det skal ikke så mye undersøkelse til for å oppdage at dette er en propagandasentral for de høyreorienterte gruppen i USA som finansierer gruppen. Det bestemmer nok også hvilke aviser i verden som har fått tilgang til materialet og hvordan det spres gjennom disse mediene.

 

Etter å ha sett på forholdet vareproduksjon – religion tar Marx opp diskusjonen om den politiske økonomien. Som undertittelen på Kapitalen sier så er jo dette verket en Kritikk av den politiske økonomien.

Marx sier at den politiske økonomien har analysert verdi og verdi-størrelse og oppdaget det innholdet som er skjult i disse formene. Men analysen har vært ufullstendig og i denne økonomien er ikke en gang spørsmålet stilt om hvorfor det innholdet som er skjult i verdi og verdistørrelse tar den formen det har, altså hvorfor arbeidet fremstiller seg i verdien og hvorfor arbeidets tidsmengde fremstiller seg i verdistørrelsen av produktet.

I noen lange noter til denne teksten går Marx nærmere inn på ufullstendigheten i og en av de viktigste grunnleggende manglene ved den klassiske økonomien. Han sier at disse spørsmålene blir nærmere behandlet i 3. og 4. bok av Kapitalen, altså i Teorier om merverdien som er en del av et enormt manuskript som han skrev i 1861-1863.

Her setter jeg inn en parentes om dette verkets historie. Engels ville selv gi ut Teorier om merverdien etter at han var ferdig med 3. bind av kapitalen i 1895, men døde før han fikk gjort det. Manuskriptet ble derfor først offentliggjort av Karl Kautsky mellom 1905 og 1910. Men det var, kort sagt, en ganske dårlig utgave som stokket om på teksten og vilkårlig utelot deler av manuskriptet osv. Et utvalg av denne utgaven ble gitt ut på engelsk i 1951. En ny, mer vitenskapelig utgave, kom mellom 1954 og 1961 på russisk og på tysk i 1968 og på engelsk mellom 1963 og 1971. Mellom 1976 og 1982 ble hele teksten så utgitt på ny i den nye tekstkritiske Marx-Engels Gesamtausgabe (MEGA) som så var utgangspunkt for den engelske utgivelsen av 1988 til 1994 (Karl Marx Frederick Engels, Collected Works, volume 30-34.) En strengt vitenskapelig gjennomgang av manuskriptene er gjort av Enrique Dussel i boken Hacia un Marx descondido (Mot en ukjent Marx), 1988. Denne gjennomgangen, som var på spansk, ble oversatt til engelsk i 2001 med tittelen Towards an Unknown Marx – A commentary on the Manuscripts of 1861-1863 i serien Routledge Studies in the History of Economics. Vi ser altså at det tok svært lang tid før innholdet i disse manuskriptene ble utgitt på skikkelig vis og før vi kunne få et godt studium av dem. Dussel sin studie er, etter det jeg vet, den første i sitt slag. Den hører til første fase av en ny marxistisk renessanse. Og den ble heller ikke tilgjengelig utenfor den spansktalende verden før i 2001. Han har to studier til, en av Grunnriss og en av Marx siste utkast til Kapitalen, men de er ikke oversatt til engelsk ennå. Den om Grunnriss ble oversatt til fransk i 2009.

I note 31 sier Marx at den klassiske politiske økonomien ingen steder skiller uttrykkelige og med klar bevissthet mellom arbeidet, slik det fremtrer i verdien av produktet og det samme arbeidet for så vidt det fremtrer i bruksverdien. I praksis blir skillet trukket, men det faller ikke de klassiske økonomene inn at en reint kvantitativ forskjell mellom arbeidene forutsetter deres kvalitative enhet eller likhet, altså deres reduksjon til abstrakt menneskelig arbeid. Dette gjelder også den klassisk politiske økonomiens fremste representanter som Adam Smith og David Ricardo.

I note 32 sier han at en av de grunnleggende manglene ved den klassiske økonomien er at den aldri, ut fra analysen av varen og vareverdien, klarer å finne frem til den formen som gjør verdien til bytteverdi. Det gjelder også Smith og Ricardo. Grunnen er at arbeidsproduktets verdiform er den mest abstrakte, men også den mest allmenne formen i den borgerlige produksjonsmåten. Det er gjennom verdiformen denne produksjonsmåten blir karakterisert som en særegen art samfunnsmessig produksjon og dermed gir det produksjonsmåten dens særegne historiske karakter. Hvis en anser denne produksjonsmåten for å være den evige naturformen for samfunnsmessig produksjon, så overser en med nødvendighet også det spesifikke ved verdiformen, altså vareformen og dens videre historiske utviklinger, som pengeformen, kapitalformen osv. Derfor kan en, hos økonomer som er helt enige om at verdistørrelsen blir målt gjennom arbeidstiden, finne de mest motsigelsesfylte forestillinger om pengene, dvs. den ferdige skikkelsen til den allmenne ekvivalenten. Dette viser seg f. eks. ved behandlingen av bankvesenet, der de vanlige banale definisjonene av penger ikke strekker til.

Marx definerer også hva han mener med klassisk borgerlig økonomi. Han mener at det er den økonomien, som siden økonomen W. Petty, utforsker den indre sammenhengen i de borgerlige produksjonsforholdene. Denne økonomien står i motsetning til det Marx kaller vulgærøkonomien, som han sier bare driver omkring innenfor de tilsynelatende sammenhengene og som fortsetter å tygge drøv på det materialet som den vitenskapelige økonomien for lengst har skaffet dem. På denne måten gjør vulgærøkonomene de mest enkle og grove fenomenene forståelig og anvendelig for borgerskapets daglige behov eller begrenser de seg til å systematisere, pedantisere og proklamere som evige sannheter de banale og sjøltilfredse forestillingene som borgerne har om sin egen verden, den beste av alle. Selv kommenterer jeg at dette er noe vi kjenner godt til fra vår tid og. Men heller ikke de skikkelige forskerne innen denne politiske økonomiske tradisjon, klarer å løse gåten som hefter ved varens fetisjkarakter. Det gjør heller ikke de borgerlige økonomene som kritiserer Marx.

I note 33 sier Marx at økonomene går frem på en merkelig måte. For dem finnes bare to slags institusjoner, kunstige og naturlige. Mens føydalismens institusjoner er kunstige, så er borgerskapets naturlige. Dette sammenligner han med teologene som skiller mellom to slags religioner. De ser på alle andre religioner enn sin egen som en oppfinnelse av menneskene, mens deres egen er en åpenbaring fra Gud. Det har derfor vært en historie, men den finnes ikke lenger.

Så har han kommentarer som kritiserer økonomer som mener at grekerne og romerne bare levde av rov. For det må jo finnes en produksjon som er grunnlaget for det en kan røve. De må jo ha en produksjonsprosess, altså en økonomi.

Han tar også opp en kritikk som var blitt rettet mot Marx sitt eget syn, at en bestemt produksjonsmåte og de produksjonsforholdene som til enhver tid svarer til den gjelder allment. Kritikerne hadde tatt utgangspunkt i at Marx hadde skrevet at ”samfunnets økonomiske struktur er den virkelige basis som det hever seg en juridisk og politisk overbygning på og som bestemte bevissthetsformer svarer til” og at ” det materielle livets produksjonsmåte betinger (skaper betingelsene for) den sosiale, politiske og åndelige livsprosessen overhodet”. Kritikerne hadde sagt at dette nok stemte for våre dagers verden som blir behersket av de materielle interessene, men verken for middelalderen, da katolisismen hersket, eller for Athen og Rom, der politikken hersket. Marx kommenterer tørt at det må i hvert fall være klart at de i middelalderen ikke kunne leve av katolisismen og at den antikke verden ikke kunne leve av politikken. Tvert imot er det måten de opprettholdt livet på som forklarer hvorfor i det ene tilfellet politikken, og i det andre katolisismen, spilte hovedrollen. Og han føyer til at det ikke trengs mye kunnskap om historien til den romerske republikken for å innse at grunneiendommens historie utgjør dens hemmelige historie. Så avslutter han med å si at Don Quixote måtte lide for den feilaktige antakelsen at det vandrende riddervesenet var like forenlig med alle økonomiske samfunnsformer.

Marx skriver så i den videre teksten at den mest allmenne og minst utviklete formen i den borgerlige produksjonen er vareformen. Det er viktig å merke seg dette, for det betyr at Marx ikke setter vareproduksjonssamfunnet som likt med kapitalismen, selv om kapitalismen er et vareproduserende system. Vareproduksjon fantes altså før kapitalismen oppsto og det var gjennom en videre utvikling av vareproduksjonen at kapitalismen ble født. Hvordan det skjedde vil vise seg i fortsettelsen.

Marx sier at tidlig i vareproduksjonens historie er det ikke så vanskelig å gjennomskue varens fetisjkarakter, men dette blir vanskeligere etter hvert. Han nevner et system som han kaller monetarsystemet. Under dette skjønte en ikke at gullet og sølvet som penger representerte et samfunnsmessig produksjonsforhold, men en trodde at det var naturting med særegne samfunnsmessige egenskaper (de hadde verdi). De moderne økonomene, sier så Marx flirer overlegent av monetarsystemet, men de ligger sjøl under for fetisjisme når de behandler kapitalen.

Til slutt kommer Marx med et eksempel der han ber oss forutsette at varene kan snakke. Da ville de kanskje si at kanskje vår bruksverdi interesserer menneskene, men den tilkommer ikke oss som ting. Vårt samkvem som vareting beviser det. Vi forholder oss til hverandre bare som bytteverdier.

Så lager han en samtale der disse varene snakker språket til økonomene: ”Verdi” (bytteverdi) ”er noe som tingene har, rikdom” (bruksverdi) ”er noe som menneskene har”. Verdi i denne betydningen innbefatter nødvendigvis bytte, rikdom derimot ikke.”Rikdom” (bruksverdi) ”er en attributt ved menneskene, verdi er en attributt ved varene. Et menneske eller et fellesvesen er rikt; en perle eller en diamant er verdifull … En perle eller en diamant har verdi som perle eller diamant.” Marx gir i to noter sitatene i original og viser hvor de forekommer.

Så avslutter Marx syrlig at ingen kjemiker har oppdaget bytteverdi i perler eller diamanter. Men økonomene mener jo å ha funnet bytteverdien i disse tingene. De mener nemlig at bruksverdien tilkommer tingene uavhengig av deres tinglige egenskaper, mens verdien derimot tilkommer dem som ting. Dette blir bekreftet av den besynderlige omstendighet at tingenes bruksverdi realiserer seg for menneskene uten å bli byttet, altså i det umiddelbare forholdet mellom ting og menneske, mens verdien derimot bare blir realisert i byttet, dvs. i en samfunnsmessig prosess.

Og til slutt samanliknar Marx denne forståingen med en uttalelse fra Shakespeare sin karakter Dogberry i ”Much ado about nothing”, akt 3, scene 3 (note . Dogberry er en konstabel som skal sette en annen kar til et oppdrag som vakt. Han har spurt kameraten sin hvem han bør velge ut og kameraten nevner et par karer ved namn fordi de kan lese og skrive. Når han skal fortelle denne karen om de evnene han har sier han: ”Kom her nabo Seacoal. Gud har velsignet deg med et godt navn. Å være en mann med godt uteende (a well-favoured man) er en gave fra skjebnen (omstendighetene), men å lese og skrive kommer fra naturen.”

Jeg har spurt meg om hvorfor Marx kom på akkurat dette stedet av alle i Shakespeare sine verk. Jeg tror det kommer både av innholdet her, men og av det som blir sagt i slutten av scenen. Her har Seacoal og en annan vakt tatt med seg et par karer, Borachio og Conrad, som de har hørt har gjort en kriminell handling og mottatt ei bestikkelse for det. Da seier Boratio: ”Vi kommer nok til å vise oss å være en god vare, når vi nå blir ført av gårde på disse mennene sine hellebarder. Og Conrad svarer: En etterspurt vare, lover jeg deg.” Dermed er sitatet ovenfor også assosiert med vare hos Shakespeare. Det var en digresjon fra en Shakespeare-fan.

Dette var siste brev om varens fetisjkarakter og dens hemmelighet. Neste brev skal handle om andre kapittel i Kapitalen, nemlig bytteprosessen. Det vil gjøre det litt lettere å forstå det vi har gjennomgått til nå.