Brev 34 – Andre brev om bytteprosessen – med en tolkning av Johannes åpenbaring

Vi avsluttet brev 34 med et dilemma som oppstår i bytteprosessens historie. Marx sier at dette dilemmaet blir løst i praksis før det blir løst teoretisk. Lovene for varenaturen gjør seg gjeldende gjennom vareeierens naturinstinkt. For i praksis kan vareeierne bare sette varene i forhold til hverandre som verdier, og dermed som varer, ved å sette dem i motsetning til en eller annen vare som allmenn ekvivalent. Stusser du på hva den allmenne ekvivalentformen er, kan du gå tilbake til brev nummer 17 der vi gjennomgikk denne delen av Marx sin analyse av varen.

En bestemt vare kan bare bli gjort til allmenn ekvivalent som en samfunnsmessig handling. For det er gjennom en slik handling at alle de andre varene skiller ut en bestemt vare som de alle uttrykker sine verdier i. Og da blir naturalformen til denne varen til den samfunnsmessig gyldige ekvivalentformen. Den utskilte varen får, gjennom en samfunnsmessig prosess, en særegen samfunnsmessig funksjon som allmenn ekvivalent, og slik blir den til penger.

Etter dette knyter Marx sammen to vers fra Johannes åpenbaring 13,17 og 17,13 der den allmenne ekvivalenten er beskrevet og knyttet til det som i åpenbaringen kalles dyret og som symboliserer det onde i verden.

I oktoberutgaven av Kapitalen lyder sitatet slik: ”Disse har en tanke, og sin kraft og sin makt gir de til dyret. Og ingen kan kjøpe eller selge uten den som har merket, dyrets navn eller tallet for dets navn”.

Jeg tar her en liten ekskursjon eller utflukt rundt det. Marx hadde svært stor kunnskap om alle klassiske tekster, medregnet bibelen og han siterer av og til utvalgte deler av disse for å vise at tankene hadde vært tenkt tidligere eller i alle fall antydet tidligere. I dette kapitlet siterer han for eksempel både fra Faust av Goethe, fra Aristoteles og fra bibelen. Når det gjelder vareverdien siterer han for eksempel Aristoteles, som hadde observert at ting ble byttet og at noe derfor måtte være likt i dem, men han kom ikke videre med analysen fordi varesamfunnet var så lite utviklet på hans tid, da slaveriet var sentralt. Derfor konkluderte Aristoteles med at det like bare var noe menneskene hadde blitt enige om som en konvensjon (en slags avtale som varte lenge).

Vi burde alle lese om igjen Johannes åpenbaring i lys av det som Marx sin kommentar innebærer. Jeg skal sitere fra min gamle bibel fra 1945. Først har vi kapittel 13,17 ”… og at ingen kan kjøpe eller selge uten den som har merket, dyrets navn eller tallet for dets navn.” Så har vi kapittel 17,13 ”Disse har en tanke, og sin tanke og sin makt gir de til dyret.”

Så et sitat fra den reviderte standardutgaven av den engelske «The Bible» fra 1952. Her har de brukt mer originale utgangspunkt for oversettelsen enn de tidligere engelske biblene som var full av feil. Her er fra kap. 13,17: «so that no one can buy or sell unless he has the mark, that is, the name of the beast or the number of its name» og fra kap. 17,13: «These are of one mind and give over their power and authority to the beast». Disse som det henvises til her (These) er ti konger som skal få styre en kort stund i fremtiden og som er på dyrets side.

Oversettelsen viser at tolkningen i den engelske bibelen er litt forskjellig fra den norske. I den engelske er det etter ordet «merke» satt inn et «det vil si». Det understreker tydeligere at merket ikke er forskjellig fra, men altså likt dyrets navn eller tallet for dets navn. Det er dette som er merket.

Som vi ser har Marx satt de to tekstene sammen fra to vers og han har satt det siste verset før det første.

Denne delen av åpenbaringen handler om dyret i åpenbaringen, eller rettere, om dyrene. De to dyrene opptrer i kapittel 13. Det første dyret kom ut av havet og dets oppgave var å føre krig mot de hellige og seire over dem og det ble gitt makt over alle, deres språk og ætt. Og alle på jorden skulle tilbe det unntatt de som har navnet sitt i livsens bok hos lammet som er slaktet. Det andre dyret, som kom ut av jorden, fikk det første dyrets makt, reddet dette fra døden og gjorde at jorden og de som bor der tilba det første dyret. Det andre dyret gjorde store tegn. det fikk ild til å falle ned fra himmelen. Det forførte dem som bodde på jorden slik at de skulle lage en avbildning av det første dyret og det fikk makt til å gi dette bildet liv, slik at det kunne snakke og gjøre slik at alle som ikke ville tilbe dyrets bilde skulle drepes. Og det andre dyret gjorde slik at alle, både de små og de store, de rike og de fattige, de frie og slavene fikk et merke på den høyre hånd eller i pannen og slik at bare de som har merket, dyrets navn eller tallet for dets navn, kunne kjøpe eller selge. Og så kommer tallet som er beskrevet som et menneskets tall som er 666 (eller ifølge noen kilder 616).

I kapittel 14 heter det blant annet at Babylon, som er symbolet på den syndige, forfalne, prostituerte verden, har falt og at de som tilber dyret eller dets bilde og har merket på pannen eller hånden sin skal drikke av Guds vredesvin og pines med ild og svovel for de hellige englers og Lammets øyne. Det handler og om en engel med en skarp sigd som lar sin sigd gå over jorden og avhøster vintreet der og kaster frukten (dvs. menneskene) i Guds vredes store vinperse som ble transportert ut av byen slik at blodet fra vinpersen gikk like til bislene på hestene over en distanse på ett tusen seks hundre stadier (ett stadium skal være 185 meter slik at blodet fra de som ble drept altså skulle rekke opp til en hests bissel over en samlet distanse på 185 meter * 1600= 296 000 meter eller ca 30 mil).

I kapittel 15 varsles de syv engler med de syv siste plager og i kapittel 16 slipper de plagene løs i verden. Med den siste engelen kom det lyn og torden og et jordskjelv som en aldri hadde opplevd. Babylon, symbolet på alt ondt, falt, og øyer og fjell forsvant. Det falt og ned hagl på hundre pund (dvs. 327 g * 100= 32 700 gram eller ca 33 kilo hvis vi setter pund likt romersk litra).

Så kommer kapittel 17 som handler om den store prostituerte som lyser av gull og edelstener og perler. På den prostituertes panne sto det Babylon, den store, mor til de prostituerte og til stygghetene på jord. Dyret er her beskrevet som noe som var og ikke er. Det skal stige opp fra den bunnløse avgrunn og gå under igjen. Og alle som ikke fra begynnelsen har navnet sitt i livsens bok vil både være forundret og beundrende når de ser  dyret som ikke var og ikke er og som skal komme igjen. Så handler det videre om syv konger og om ti konger. Disse siste skal få et rike en kort stund og ”Disse har en tanke, og sin kraft og sin makt gir de til dyret.” De skal kjempe mot lammet og tape. Så handler det om at folk skal vinne over den prostituerte fordi Gud ga dem i hjertet å fullføre hans tanke, og å fullføre samme tanke, og å gi dyret sitt rike, inntil Guds ord er blitt fullbyrdet. Og så konkluderes det med at den prostituerte er den store by som har kongedømme over kongene på jorden. Vi ser her at Gud mener at det er nødvendig med en periode der dyret hersker for at dyret skal kunne beseires. Dette samsvarer med Marx sin analyse av at fremmedgjøringen er et nødvendig stadium i menneskenes historie og at fremmedgjøringen skaper de materielle og historiske vilkår for sin egen oppheving. Og fremmedgjøringens utvikling henger sammen med utviklingen av verdikategorien som vi altså  nå har tatt opp i de foregående brevene.

Kapittel 18 beskriver det falne Babylon, den store prostituerte. Og de som har dyrket henne, som har drevet hor og vellevnet med henne, skal gråte og jamre seg når det går gale med henne.

Så kommer noen interessante vers som handler om kjøpmennene på jorden som gråter og sørger over henne fordi ingen mer kjøper varene deres. Ordet «vare» er ikke brukt, men det er klart et det er dette det dreier seg om. Blant varene er også regnet slaver og menneskesjeler. Og de som driver med skipsfart er også lei seg fordi de har blitt rike av den prostituertes kostbarheter som nå er lagt øde på en time, som det heter. Når det gjelder Babylon, symbolet på prostitusjonen, så skal alt som foregikk der ta slutt ”for dine kjøpmenn var stormennene på jorden, fordi alle folk ble ført vill ved den prostituertes trolldom».

De resterende kapitlene (19 – 21) handler om seieren over dragen, dyret, den prostituerte, Babylon, djevelen og at disse igjen slippes løs en kort stund for så å beseires igjen. Og etter det kommer den fine tid. Og så skal Jesus, som jo skal ha fortalt hele historien til Johannes gjennom en engel, komme tilbake ganske snart. Da blir det endelig avgjort hvem som skal komme innenfor portene til Guds rike.

Salige er de som vasker sine klær, så de skal få rett til livets tre og komme inn gjennom porten til den gode by. Men utenfor er hundene og trollmennene og horkarlene og morderne og avgudsdyrkerne og enhver som elsker og taler løgn.

Gjennom Marx sin note i Kapitalen kan vi gi hele denne delen av Det nye testamentet en tolkning. Det er en tidlig og ganske genial allegorisk forutaning og fremstilling av utviklingen av verdikategorien, frem mot fremmedgjøringen og gjennom denne til opphevingen av den og etableringen av et system der fremmedgjøringen ikke er vesentlig. Dyret symboliserer verdikategorien. Vi hører også om bildet av dyret, det gir assosiasjoner til pengeformen som jo tidlig ble knyttet til mynter med bilde av maktpersoner. At det knyttes sammen med prostitusjon er ikke så rart. Når menneskene arbeider i et system der verdiøkningen er vesentlig, vil det medføre kjøp og salg av arbeidskraft, og det kaller Marx også for den allmenne prostitusjon. Det vil si at mennesker selger sine skaperkrefter som kan brukes for lage ting og skape tjenester som tilfredsstiller andres behov, og det er nettopp definisjonen på prostitusjon.

For de kristne er Johannes åpenbaring da en sterk tilskyndelse til å arbeide for å få opphevet et system der verdikategorien står sentralt. Og jo mer et samfunn domineres av verdikategorien og dens utvikling til kapital, desto sterkere står dyret, og alt som hindrer menneskenes lykke. For de kristne er det riktignok lykken i etterlivet som er viktigst, men de kan også se det som en oppgave i det dennesidige å arbeide for at dyret skal overvinnes her.

Å gå inn for dyrets dominans, dvs. kapitalens stadig sterkere dominans og den stadig mer utbredte offentlige prostitusjon, er å gå mot hovedinnholdet i Det nye testamentet. De såkalte kristne bevegelser eller partiene som støtter kapitalen hører derfor i virkeligheten til utenfor portene, når det endelige regnskapet skal gjøres opp, hvis vi tar bibelen på dets egne ord.

Mer å lese om Marx og religion finner du her: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Religion%20Marx%20KKdebatt.htm

Brev 33 – Bytteprosessen

Vi er nå kommet til andre kapittel i kapitalens første bok. Her begynner Marx med å skrive det sjølsagte at varene ikke kan gå til markedet og bytte seg med hverandre på egen hånd. Og derfor må vi se etter deres voktere, vareeierne. Varene er ting som ikke kan gjøre motstand mot mennesket og mennesket kan bruke makt og ta dem om de ikke er villige.

Så kommer den viktige observasjonen at varevokterne må forholde seg til hverandre som personer hvis vilje bor i varetingene for å kunne sette tingene i forhold til hverandre. Det er bare med den andres vilje at hver vareeier kan tilegne seg den fremmede varen og avhende sin egen. De må gjensidig anerkjenne hverandre som privateiere. Dette er et rettsforhold som har form av en kontrakt, enten den er satt opp i formelle legale former eller ikke. Det er altså et viljesforhold som gjenspeiler det økonomiske forholdet og innholdet i det er gitt gjennom det økonomiske forholdet.

En ny viktig observasjon er at personene her bare eksisterer for hverandre som representanter for varer og derfor som vareeiere. Og Marx føyer til at vi etter hvert vil oppdage at de økonomiske karaktermaskene som personene opptrer i på den økonomiske scenen bare er personifikasjoner av de økonomiske forholdene, for disse personene står bare overfor hverandre som bærere av disse forholdene. Jeg føyer til at vi seinere skal møte kapitalens personifikasjoner, altså kapitalistene, eller som samfunnsklasse, borgerskapet.

Men det er et skille mellom varen og vareeieren. Varen ser på ethvert annet varelegeme bare som fremtredelsesform for sin egen verdi og den vil bytte seg mot et hvilket som helst annet varelegeme samme hvor stygt og usympatisk det kan være. (Maritorne som nevnes her er en stygg og usympatisk skikkelse fra Don Quixote, en kvinnelige tjener som don Quixote feilaktig tror er denne kvinnens sjef. Marx lager ikke en gang en  note om dette, han tenker øyensynlig at dette er et så kjent verk at det er allmennkunnskap.)

Men vareeieren ser forskjellige på det. Han har en nyttig ting som han ikke har bruk for og vil bytte den bort så han kan få tak i en annen nyttig ting som han har bruk for. Her er det altså slik at den ene vareeieren har en bruksverdi som bare har bruksverdi for andre. Derfor er varens bruksverdi, for den første vareeieren, bare at den er bærer av bytteverdi og dermed et byttemiddel. Og han bytter den mot varer som har en bruksverdi som tilfredsstiller ham. Alle varer er altså ikke-bruksverdier for sine eiere og bruksverdier for ikke-eierne. De må derfor gå fra hånd til hånd og det utgjør deres bytte. Da blir de satt i forhold til hverandre som verdier og blir realisert som verdier. Og så kommer en viktig formulering. Varene må realisere seg som verdier før de kan realisere seg som bruksverdier.

Men på den andre siden må de være virkelige bruksverdier før de kan realisere seg som verdier. Det menneskelige arbeidet som er forbrukt på dem teller nemlig bare i den grad det er forbrukt i en form som er nyttig for andre og om de er nyttig for andre, og om det produktet som er laget kan tilfredsstille andres behov, kan bare bli bevist gjennom byttet.

Marx går videre og sier at enhver vareeier bare vil avhende varen sin mot andre varer hvis de har en bruksverdi som tilfredsstiller hans behov. Byttet er altså, slik sett, bare en individuell prosess. Men han vil også realisere varen sin som verdi, enten den har bruksverdi for eieren av den andre varen eller ikke. Og ut fra dette aspektet (når vi altså ser det slik) er byttet en allmenn samfunnsmessig prosess for ham.

Dette skaper tilsynelatende et stort problem. For alle vareeiere betrakter alle fremmede varer som enkeltstående ekvivalenter for egen vare. Hans egen vare gjelder da som allmenn ekvivalent for alle andre varer. Men fordi alle vareeiere gjør det samme, så er faktisk ingen vare allmenn ekvivalent. Varene har derfor heller ingen allmenn relativ verdiform der de er like som verdier og kan sammenligne seg som verdistørrelser. Derfor står de i det hele tatt ikke overfor hverandre som varer, men bare som produkter eller bruksverdier. Som vi kan se er dette et dilemma og i neste brev begynner vi  med å se på hvordan det løses.

Kommentar i uke 14 – Skatteparadiser

I diskusjonen om de såkalte skatteparadiser tenker jeg at det er viktig å ta det vesentlige og helheten med i betraktningen. Det er, etter, min mening ikke mulig å forstå det som skjer uten å ta i bruk Marx sine begreper og hans tekning om dette. Hvis du leser dette og det er noe  du ikke forstår med en gang anbefaler jeg økonomiskolen Kapitalen som også ligger i denne bloggen. Første brev finner du her: http://www.tvalen.no/2016/01/19/varer-og-penger-del-1-varen-som-bruksverdi/

Du finner hele teksten her etter hvert: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Kapitalen i brev.pdf

Det vesentlige og helheten er kapitalismen i sin nåværende monopolistiske og finansielle epoke. Det er nå slik at det har vært produsert for mye konstant eller «død» kapital, som Marx kaller det, siden 1950-tallet. Dette slo ut som krise på 1970-tallet og denne krisen, med forsøkene på å komme seg ut av den, har siden preget hele systemet. Det gjelder både åpningen av nye geografiske områder for kapitalen, for overtaking av tidligere mer direkte statsstyrte områder gjennom konkurranseutsetting og privatiseringer på forskjellige måter, for gjeldsfinansiering og andre metoder.

Det store problemet er at det innen hele systemet er hopet opp for mye av det Marx kaller konstant kapital, det vil si alt som brukes i produksjonen av varer når en holder arbeidskraften utenfor, det er f.eks. alle produksjonsinstrumenter og –anlegg, alle råvarer og alle hjelpestoffer pluss det som bruker for å få varene frem til de som skal forbruke dem.

I denne situasjonen setter loven om profittratens fallende tendens seg gjennom. Avkastningen på hele verdenskapitalen tenderer nedover og det blir ikke mulig for hele kapitalen og kunne forrente seg på en slik måte at den fortsatt kan eksistere som kapital.

Da skjer det viktige saker. Det blir mer kamp om den profitten som kan skapes. Monopolene og storfinansen tilegner seg profitt fra andre kapitaler og disse nedlegges eller kjøpes opp bortsett fra noen få som finner nisjer der det fremdeles er mulig å utvikle seg.

Kampen om markedene blir skjerpet. Alle tiltak for å få ned utgiftene til konstant kapital blir ekstra viktige, som kamp for billigere råvarer, mindre lager, billigere transport. Og ikke minst, så blir det viktig å utbytte arbeidskraften hardere for å skape mer merverdi som jo er grunnlaget for profitten.

En annen svært viktig mekanisme blir og så mer fremherskende. Det er nemlig slik at foretakene ikke tilegner seg profitt ut fra sin egen merverdikvote og den produksjonsprisen varene deres har fått, blant annet ut fra utgiftene til arbeidskraft og konstant kapital. Profitten bestemmes gjennom salget av varen som produseres. Og dette salget foregår i et marked der det danner seg en markedspris.

I dette systemet blir det viktigste å få ned produksjonsprisen. Det kan skje på flere måter slik det fremgår av foregående avsnitt. I et litt langsiktig perspektiv er det først og fremst utvikling av teknologi og produktivitet som er viktigst for å få ned produksjonsprisen. Og de foretakene som er flinkest til å sørge for dette tilegner seg i virkeligheten profitt fra de som ikke er like flinke.

Men utvikling av teknologi og produktivitet har som regel også en annen virkning. Det gjør altså at enkeltkapitaler kan få bedre fortjenestemarginer, men på den andre siden virker det motsatt på hele kapitalen. I dette systemet blir alle tvunget til å skape høyere produktivitet. Det medfører nettopp at det er en uimotståelig tendens til at den konstante kapitalen øker på bekostning av den variable, som utgjøres av samlete lønner for å produseres varene. Og når den samlete konstante kapitalen øker, så betyr det at sjansen for profittratens tendens til å minke slår inn og blir virkeliggjort.

Kapitalismen er altså et system der det samme som får det enkelte foretak til å fungere bedre ved at det øker sin avkastning samtidig fører til at profittraten i hele systemet får en tilskyndelse til å minke. Det er ikke vanskelig å se at et slikt system ikke kan vare uendelig.

Når profittratens tendens til å minke virkelig aktiviseres, på tvers av alle motvirkende årsaker, så blir det stadig viktigere for det enkelte foretak, det enkelte monopol å bruke alle midler for å stå seg i konkurransen. For de som faller bak i racet om profitten, de går konkurs. Når det kapitalistiske systemet er inne i en slik situasjon blir alle midler som kan brukes for å øke profitten tatt i bruk i racet for å bli de beste i kampen om profitten, for det er bare de som kan overleve.

Dette er samme prinsipp som i den profesjonelle idretten, der resultatene bestemmer om du kan overleve som profesjonell utøver på inntekten fra det du driver med. I idretten er det også slik at alle apparatene rundt stjerneutøverne lever av og på de inntektene som disse genererer, først og fremst gjennom TV-avtaler. Dette gjør presset for å ta i bruke alle midler for å bli beste, nærmest uimotståelig. Det var derfor Lance Armstrong kunne holde på å dope seg så lenge, og det er derfor doping nå er blitt et fast innslag i den profesjonelle toppidretten. Det utvikles hele tiden nye stoffer og metoder som først seinere blir oppdaget og kommer inn på forbudslisten. Presset for forfalskning av prøver osv. øker også med hvor viktig det er holde seg på toppen.

Når det blir krevet at mennesket som biologisk vesen skal prestere utover det om dette biologiske vesenet er laget for, da må det brukes stimulanser som på kort sikt gjør prestasjonene mulig.

Det er noe lignende med den kapitalistiske økonomien. Når de indre motsigelsene i et systemet som i virkeligheten har ubegrenset vekst som sitt indre mål, ikke tillater annet enn stadig lavere vekst, da må det tas i bruk midler som på kort sikt skal motvirke dette. Å skjule kapital og unndra seg fra å betale skatt er noen av disse metodene.

Derfor er det nødvendig for kapitalen å ha steder som gjør dette mulig. Derfor er det ikke tilfeldig at det er området som England kontrollerer og USA sjøl som har de viktigste områdene der denne sporten finner sted. Og særlig for USA så gjelder det at denne virksomheten har økt kraftig de siste årene gjennom opprettelsen av skatteparadiser i statene Utah, Delaware og Nevada.

Ellers stinker det selvsagt USA av lekkasjene av de såkalte Panama Papers. Det er en grupp som kaller seg ved det fine navnet International Consortium of Investigative Journalistist (Internasjonal gruppe av undersøkende journalister) som har formidlet lekkasjen og det skal ikke så mye undersøkelse til for å oppdage at dette er en propagandasentral for de høyreorienterte gruppen i USA som finansierer gruppen. Det bestemmer nok også hvilke aviser i verden som har fått tilgang til materialet og hvordan det spres gjennom disse mediene.

 

Brev 32 – Åttende (litt lange) brev om varens fetisjkarakter

Etter å ha sett på forholdet vareproduksjon – religion tar Marx opp diskusjonen om den politiske økonomien. Som undertittelen på Kapitalen sier så er jo dette verket en Kritikk av den politiske økonomien.

Marx sier at den politiske økonomien har analysert verdi og verdi-størrelse og oppdaget det innholdet som er skjult i disse formene. Men analysen har vært ufullstendig og i denne økonomien er ikke en gang spørsmålet stilt om hvorfor det innholdet som er skjult i verdi og verdistørrelse tar den formen det har, altså hvorfor arbeidet fremstiller seg i verdien og hvorfor arbeidets tidsmengde fremstiller seg i verdistørrelsen av produktet.

I noen lange noter til denne teksten går Marx nærmere inn på ufullstendigheten i og en av de viktigste grunnleggende manglene ved den klassiske økonomien. Han sier at disse spørsmålene blir nærmere behandlet i 3. og 4. bok av Kapitalen, altså i Teorier om merverdien som er en del av et enormt manuskript som han skrev i 1861-1863.

Her setter jeg inn en parentes om dette verkets historie. Engels ville selv gi ut Teorier om merverdien etter at han var ferdig med 3. bind av kapitalen i 1895, men døde før han fikk gjort det. Manuskriptet ble derfor først offentliggjort av Karl Kautsky mellom 1905 og 1910. Men det var, kort sagt, en ganske dårlig utgave som stokket om på teksten og vilkårlig utelot deler av manuskriptet osv. Et utvalg av denne utgaven ble gitt ut på engelsk i 1951. En ny, mer vitenskapelig utgave, kom mellom 1954 og 1961 på russisk og på tysk i 1968 og på engelsk mellom 1963 og 1971. Mellom 1976 og 1982 ble hele teksten så utgitt på ny i den nye tekstkritiske Marx-Engels Gesamtausgabe (MEGA) som så var utgangspunkt for den engelske utgivelsen av 1988 til 1994 (Karl Marx Frederick Engels, Collected Works, volume 30-34.) En strengt vitenskapelig gjennomgang av manuskriptene er gjort av Enrique Dussel i boken Hacia un Marx descondido (Mot en ukjent Marx), 1988. Denne gjennomgangen, som var på spansk, ble oversatt til engelsk i 2001 med tittelen Towards an Unknown Marx – A commentary on the Manuscripts of 1861-1863 i serien Routledge Studies in the History of Economics. Vi ser altså at det tok svært lang tid før innholdet i disse manuskriptene ble utgitt på skikkelig vis og før vi kunne få et godt studium av dem. Dussel sin studie er, etter det jeg vet, den første i sitt slag. Den hører til første fase av en ny marxistisk renessanse. Og den ble heller ikke tilgjengelig utenfor den spansktalende verden før i 2001. Han har to studier til, en av Grunnriss og en av Marx siste utkast til Kapitalen, men de er ikke oversatt til engelsk ennå. Den om Grunnriss ble oversatt til fransk i 2009.

I note 31 sier Marx at den klassiske politiske økonomien ingen steder skiller uttrykkelige og med klar bevissthet mellom arbeidet, slik det fremtrer i verdien av produktet og det samme arbeidet for så vidt det fremtrer i bruksverdien. I praksis blir skillet trukket, men det faller ikke de klassiske økonomene inn at en reint kvantitativ forskjell mellom arbeidene forutsetter deres kvalitative enhet eller likhet, altså deres reduksjon til abstrakt menneskelig arbeid. Dette gjelder også den klassisk politiske økonomiens fremste representanter som Adam Smith og David Ricardo.

I note 32 sier han at en av de grunnleggende manglene ved den klassiske økonomien er at den aldri, ut fra analysen av varen og vareverdien, klarer å finne frem til den formen som gjør verdien til bytteverdi. Det gjelder også Smith og Ricardo. Grunnen er at arbeidsproduktets verdiform er den mest abstrakte, men også den mest allmenne formen i den borgerlige produksjonsmåten. Det er gjennom verdiformen denne produksjonsmåten blir karakterisert som en særegen art samfunnsmessig produksjon og dermed gir det produksjonsmåten dens særegne historiske karakter. Hvis en anser denne produksjonsmåten for å være den evige naturformen for samfunnsmessig produksjon, så overser en med nødvendighet også det spesifikke ved verdiformen, altså vareformen og dens videre historiske utviklinger, som pengeformen, kapitalformen osv. Derfor kan en, hos økonomer som er helt enige om at verdistørrelsen blir målt gjennom arbeidstiden, finne de mest motsigelsesfylte forestillinger om pengene, dvs. den ferdige skikkelsen til den allmenne ekvivalenten. Dette viser seg f. eks. ved behandlingen av bankvesenet, der de vanlige banale definisjonene av penger ikke strekker til.

Marx definerer også hva han mener med klassisk borgerlig økonomi. Han mener at det er den økonomien, som siden økonomen W. Petty, utforsker den indre sammenhengen i de borgerlige produksjonsforholdene. Denne økonomien står i motsetning til det Marx kaller vulgærøkonomien, som han sier bare driver omkring innenfor de tilsynelatende sammenhengene og som fortsetter å tygge drøv på det materialet som den vitenskapelige økonomien for lengst har skaffet dem. På denne måten gjør vulgærøkonomene de mest enkle og grove fenomenene forståelig og anvendelig for borgerskapets daglige behov eller begrenser de seg til å systematisere, pedantisere og proklamere som evige sannheter de banale og sjøltilfredse forestillingene som borgerne har om sin egen verden, den beste av alle. Selv kommenterer jeg at dette er noe vi kjenner godt til fra vår tid og. Men heller ikke de skikkelige forskerne innen denne politiske økonomiske tradisjon, klarer å løse gåten som hefter ved varens fetisjkarakter. Det gjør heller ikke de borgerlige økonomene som kritiserer Marx.

I note 33 sier Marx at økonomene går frem på en merkelig måte. For dem finnes bare to slags institusjoner, kunstige og naturlige. Mens føydalismens institusjoner er kunstige, så er borgerskapets naturlige. Dette sammenligner han med teologene som skiller mellom to slags religioner. De ser på alle andre religioner enn sin egen som en oppfinnelse av menneskene, mens deres egen er en åpenbaring fra Gud. Det har derfor vært en historie, men den finnes ikke lenger.

Så har han kommentarer som kritiserer økonomer som mener at grekerne og romerne bare levde av rov. For det må jo finnes en produksjon som er grunnlaget for det en kan røve. De må jo ha en produksjonsprosess, altså en økonomi.

Han tar også opp en kritikk som var blitt rettet mot Marx sitt eget syn, at en bestemt produksjonsmåte og de produksjonsforholdene som til enhver tid svarer til den gjelder allment. Kritikerne hadde tatt utgangspunkt i at Marx hadde skrevet at ”samfunnets økonomiske struktur er den virkelige basis som det hever seg en juridisk og politisk overbygning på og som bestemte bevissthetsformer svarer til” og at ” det materielle livets produksjonsmåte betinger (skaper betingelsene for) den sosiale, politiske og åndelige livsprosessen overhodet”. Kritikerne hadde sagt at dette nok stemte for våre dagers verden som blir behersket av de materielle interessene, men verken for middelalderen, da katolisismen hersket, eller for Athen og Rom, der politikken hersket. Marx kommenterer tørt at det må i hvert fall være klart at de i middelalderen ikke kunne leve av katolisismen og at den antikke verden ikke kunne leve av politikken. Tvert imot er det måten de opprettholdt livet på som forklarer hvorfor i det ene tilfellet politikken, og i det andre katolisismen, spilte hovedrollen. Og han føyer til at det ikke trengs mye kunnskap om historien til den romerske republikken for å innse at grunneiendommens historie utgjør dens hemmelige historie. Så avslutter han med å si at Don Quixote måtte lide for den feilaktige antakelsen at det vandrende riddervesenet var like forenlig med alle økonomiske samfunnsformer.

Marx skriver så i den videre teksten at den mest allmenne og minst utviklete formen i den borgerlige produksjonen er vareformen. Det er viktig å merke seg dette, for det betyr at Marx ikke setter vareproduksjonssamfunnet som likt med kapitalismen, selv om kapitalismen er et vareproduserende system. Vareproduksjon fantes altså før kapitalismen oppsto og det var gjennom en videre utvikling av vareproduksjonen at kapitalismen ble født. Hvordan det skjedde vil vise seg i fortsettelsen.

Marx sier at tidlig i vareproduksjonens historie er det ikke så vanskelig å gjennomskue varens fetisjkarakter, men dette blir vanskeligere etter hvert. Han nevner et system som han kaller monetarsystemet. Under dette skjønte en ikke at gullet og sølvet som penger representerte et samfunnsmessig produksjonsforhold, men en trodde at det var naturting med særegne samfunnsmessige egenskaper (de hadde verdi). De moderne økonomene, sier så Marx flirer overlegent av monetarsystemet, men de ligger sjøl under for fetisjisme når de behandler kapitalen.

Til slutt kommer Marx med et eksempel der han ber oss forutsette at varene kan snakke. Da ville de kanskje si at kanskje vår bruksverdi interesserer menneskene, men den tilkommer ikke oss som ting. Vårt samkvem som vareting beviser det. Vi forholder oss til hverandre bare som bytteverdier.

Så lager han en samtale der disse varene snakker språket til økonomene: ”Verdi” (bytteverdi) ”er noe som tingene har, rikdom” (bruksverdi) ”er noe som menneskene har”. Verdi i denne betydningen innbefatter nødvendigvis bytte, rikdom derimot ikke.”Rikdom” (bruksverdi) ”er en attributt ved menneskene, verdi er en attributt ved varene. Et menneske eller et fellesvesen er rikt; en perle eller en diamant er verdifull … En perle eller en diamant har verdi som perle eller diamant.” Marx gir i to noter sitatene i original og viser hvor de forekommer.

Så avslutter Marx syrlig at ingen kjemiker har oppdaget bytteverdi i perler eller diamanter. Men økonomene mener jo å ha funnet bytteverdien i disse tingene. De mener nemlig at bruksverdien tilkommer tingene uavhengig av deres tinglige egenskaper, mens verdien derimot tilkommer dem som ting. Dette blir bekreftet av den besynderlige omstendighet at tingenes bruksverdi realiserer seg for menneskene uten å bli byttet, altså i det umiddelbare forholdet mellom ting og menneske, mens verdien derimot bare blir realisert i byttet, dvs. i en samfunnsmessig prosess.

Og til slutt samanliknar Marx denne forståingen med en uttalelse fra Shakespeare sin karakter Dogberry i ”Much ado about nothing”, akt 3, scene 3 (note . Dogberry er en konstabel som skal sette en annen kar til et oppdrag som vakt. Han har spurt kameraten sin hvem han bør velge ut og kameraten nevner et par karer ved namn fordi de kan lese og skrive. Når han skal fortelle denne karen om de evnene han har sier han: ”Kom her nabo Seacoal. Gud har velsignet deg med et godt navn. Å være en mann med godt uteende (a well-favoured man) er en gave fra skjebnen (omstendighetene), men å lese og skrive kommer fra naturen.”

Jeg har spurt meg om hvorfor Marx kom på akkurat dette stedet av alle i Shakespeare sine verk. Jeg tror det kommer både av innholdet her, men og av det som blir sagt i slutten av scenen. Her har Seacoal og en annan vakt tatt med seg et par karer, Borachio og Conrad, som de har hørt har gjort en kriminell handling og mottatt ei bestikkelse for det. Da seier Boratio: ”Vi kommer nok til å vise oss å være en god vare, når vi nå blir ført av gårde på disse mennene sine hellebarder. Og Conrad svarer: En etterspurt vare, lover jeg deg.” Dermed er sitatet ovenfor også assosiert med vare hos Shakespeare. Det var en digresjon fra en Shakespeare-fan.

Dette var siste brev om varens fetisjkarakter og dens hemmelighet. Neste brev skal handle om andre kapittel i Kapitalen, nemlig bytteprosessen. Det vil gjøre det litt lettere å forstå det vi har gjennomgått til nå.

 

Den skitne krigen mot Syria – Washington, regimeskifte og motstandsbevegelse – kort sammendrag av kapitlene

The Dirty War on Syria – Washington, Regime Change and Resistance, Global Research 2016.

Den skitne krigen mot Syria – Washington, regimeskifte og motstandsbevegelse

Forfatter Tim Anderson

 Om forfatteren. Dr Tim Anderson er Senior Lecturer i Politisk Økonomi ved Universitetet i Sydney. Han forsker på og skriver om utvikling, rettigheter og selvbestemmelse i Latin Amerika, den asiatiske Stillehavsregionen og i Midt-Østen. Han har gitt ut flere dusin kapitler og artikler i en rekke akademiske bøker og tidsskrifter. Hans siste bok var ”Jord og levekår i Papua Nyguinea” (2015).

 Her er en kort oversikt over kapitlene i boken.

Kapittel 1. ”Syria og Washingtons ”New Middle East” setter Syria i sammenheng med USA sine planer for et ”Nytt Midt-Østen”, det siste kapitlet i den lengre historie om USAs planer for å dominere regionen.

Kapittel 2. ”Tønnebomber, Partiske kilder og krigspropaganda” tar for seg problemene med å rapportere fra og lese den syriske krisen. Mediekanalene har stolt ubetinget på partiske kilder som er med i krigen og som snakker ned den syriske hæren. Dette er den viktigste hindringen for å forstå uenighetene når det gjelder kjemiske våpen, massakre på sivile og grader av støtte til eller motstand mot president Assad.

Kapittel 3. ”Daraa 2011: Et islamistisk opprør til” rekonstruerer, ut fra en rekke kilder, det saudistøttete islamistiske opprøret i Daraa i mars 2011. De væpnete angrepene var helt forskjellige fra de politiske reformdemonstrasjonene som islamistene raskt drev vekk fra gatene.

Kapittel 4. ”Bashar al Assad og politiske reformer” forklarer den politiske reformabevegelsen fra tiden da Bashar ble president i år 2000 opp til starten på krisen i 2011. Av dette kan vi se at de fleste opposisjonsgruppene var innstilt på reformer i en syrisk sammenheng og der nesten alle var mot angrep på den syriske staten. Kapitlet gjennomgår så Bashars rolle som reformator og bevis på  hans popularitet.

Kapittel 5. ”Imperiets jihadister” ser på samarbeidet mellom salafistisk politisk islam og de imperialistiske maktene i Midt-Østen. Til forskjell fra antiimperialistiske islamske strømninger i  Iran og Sør-Libanon, har salafistisk politisk islam blitt en sekterisk styrke som konkurrerer med arabisk nasjonalisme i Egypt, Palestina og Syria, og som støtter seg på langvarige samarbeidsforhold med stormaktene. Denne historien gir viktig bakgrunn for karakteren av Syrias islamistiske ”revolusjon” og dens forskjellige slagord.

Kapittel 6. ”Media og vaktbikkjer som er medløpere” peker på propagandeteknikkene til mediakanalene og nettverket av ”menneskerettsorganisasjoner” (Human Rights Watch, Avaaz osv.) som fungerer som høyttalere og ”moderatorer” for Washingtons dagsorden. Mange har blitt ivrige tilhengere av  ”humanitær krig”. En rekke  nyere vestlige NGOer (Non Governmental Organizations) (for eksempel The Syrian Campaign, The White Helmets) er blitt spesielt skapt av Wall Street sine kontorer for den skitne krigen i Syria. Flere av deres fabrikerte historier blir dokumentert i dette kapitlet.

Kapittel 7. ”Vi ser på Houla massakren igjen” undersøker i detalj bevisene fra den første store massakren som skulle påvirke FN (etter den vellykkete bruken av denne teknikken når deg gjaldt Libya) når den skulle bestemme seg for militær inngripen. Mens den første undersøkelsesgruppen fra FN som virkelig var i Syria fant motstridende bevis for massakren, så forsøkte den andre gruppen, som befant seg utenfor Syria og var ledet av en amerikansk diplomat, å skylde på den syriske regjering. Det var likevel flere dusin vitner som anklaget Farouq FSA islamister, som drepte landsbyboere som var for regjeringen og tok over området og holdt det i flere måneder. Flere andre ”false flag” massakre (dvs. massakre arrangert for å legge skylden på andre) ble oppdaget.

Kapittel 8. ”Kjemiske påfunn: hendelsen i East Ghouta” gir detaljer om den andre ”false flag” hendelsen med internasjonale virkninger. Denne hendelsen i august 2013, som nesten førte til en stor opptrapping som ville ha medført amerikanske rakettangrep, ble brukt for å anklage den syriske regjeringen for å ha drept hundervis av sivile, deriblant barn, med kjemiske våpen. I løpet av ganske kort tid var det  mange kilder (medregnet nordamerikanske) som uavhengig av hverandre motbeviste disse anklagene. Ikke desto mindre har Syrias motstandere gjentatt de falske anklagene like frem til i dag, som om de var fakta.

Kapittel 9. ”Ansvar for å beskytte og dobbeltspill” tar opp en ny politisk læresetning, en underavdeling av ”humanitær intervensjon” som er popularisert for å styrke den imperialistiske verktøykassen.

Kapittel 10. ”Helse og sanksjoner” dokumenterer de NATO-støttete islamistiske angrepene på Syrias helsesystem, og er knyttet til virkningen av vestlige økonomiske sanksjoner. Disse to tiltakene har vært til alvorlig skade for folkehelsen i Syria. Slike angrep kan ikke ha som noe rimelig motiv å skape oppslutning fra folket, så vi må tolke dem som del av er overordnet strategi for å svekke den syriske staten og gjøre den mer sårbar for inngripen utenfra.

Kapittel 11. ”Washington, terrorisme og ISIS: bevisene” dokumenterer forbindelsene mellom stormaktene og den siste toppen av terroristgrupper som de hevder å kjempe mot. Bare bevis kan hjelpe til med å utvikle en opplyst opinion om denne omstridde saken, men bevisene er overveldende. Det er liten ideologisk forskjell på de forskjellige salafiislamistiske gruppene og Washington og dets allierte har finansiert og væpnet hver eneste en av dem.

Kapittel 12. ”Vestlig intervensjon og den koloniale tenkemåten” diskuterer den vestlige kulturelle tenkemåten som ligger under de stadige angrepene på andre folks retter.

Kapittel 13. ”Mot et uavhengig Midt-Østen», ser på sluttfasen av den syriske krisen og dens virkninger for Midt-Østen som region. Med enorme ofre har Den syriske arabiske republikk, dens hær og folk, på vellykket vis motstått aggresjon fra flere mektige fiender. Syrias overleving henger sammen med landets motstandskraft og indre enhet som er støttet av noen sterke allierte. Inntredenen av russisk luftstøtte seint i september var viktig. Det var også de koordinerte bakkestyrkene fra Iran, Irak og Libanon, som støtter et uavhengig Syria. Når angrepene på Syria stilner vil den politiske situasjonen i Midt-Østen være endret med større politisk vilje og sterkere militær beredsskap fra den utvidete aksen for motstand. Det vil gi et signal om at det nærmer seg slutten på Washingtons 15 års blodige kalas og ”regimeskifte” i hele regionen.

Kommentar i veke 13, 2016 Bjørgulv Braanen og venstresida

 Redaktør i Klassekampen, Bjørgulv Braanen, skriv ein leiar 30. mars der han tar utgangspunkt i ei meiningsmåling som viser at 45 prosent av britane er for fortsett britisk medlemskap i EU, mens 41 prosent er mot. Og han seier at det er ei utbreidd haldning i fleire EU-land at EU i større grad skal vere eit likestilt samarbeid mellom nasjonar og at meir makt bør tilbake til dei  nasjonale parlamenta.

Så finn Braanen det oppsiktsvekkande i kor liten grad denne politiske verkelegheita påverkar dei mest ivrige EU-tilhengarane, ikkje minst på venstresida. Han reknar så leiaren for tenketanken European Democracy Lab i Berlin, Ulrike Guérot og leiar for den italienske Europarørsla, Pier Virgilio Dasoli og Yanis Varoufakis saman med den franske filosofen André Gluksman til den EU-venlige venstresida, mens Oscar Lafontaine i Tyskland, Jean-Luc Melenchton i Frankrike og Stefano Fassina i Italia, også frå venstresida, er tilhengarar av nasjonal suverenitet.

Alle dei  han her nemner tar standpunktet sitt ut frå at dei vil ha ein kapitalisme som fungerer betre enn det dei ser i dag. Noen meiner at EU-staten er naudsynt for å klare dette. Andre meiner at sterkare  nasjonalstatar er naudsynt.

Derfor høyrer dei alle til på kapitalens ymse sider og ikkje på arbeidarklassens venstreside. Testen på kva venstreside du høyrer til er om du meiner at kapitalismen kan løyse sine eigne enorme motsetnader innanfor sitt eige system, eller om du meiner at det kapitalistisk systemet ikkje kan klare dette og at det må opphevast for at menneska skal kunne få levelige forhold i framtida.

Arbeidarklassen si venstreside vil derfor i alle tilfelle gå inn for kamp mot kapitalen for arbeidarklassen sine interesser og ha som strategisk mål å oppheve han, og fleire frå denne sida vil erstatte han med eit nytt system for menneska si utveksling med naturen rundt seg og seg imellom som dei kallar for sosialisme/kommunisme.

I høve EU kan arbeidarklassens venstreside samarbeide med dei på kapitalens venstreside som vil styrke nasjonalstatane og/eller oppløyse EU slik det no fungerer. Dette vil, som Wolfgang Streeck seier, skape større olbogerom for å styrke arbeidarklassens venstre og på ny skape ei politisk og sosial arbeidarrørsle som kan utfordre borgarskapet grunnleggande. Dei på kapitalens side som går inn for EU-systemet, og som Braanen også reknar til venstresida reint allment, tilhøyrer i røynda kapitalens høgreside, ettersom det vesentlige trekket ved EU er mest mulig fri flyt av kapital. Det er i radikal motsetnad til arbeidarklassen sine interesser og heilt i tråd med monopolkapitalens versjon av liberalismen.

Sjå også:

http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/De%20to%20venstresidene.htm

http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Kapital%20og%20demokrati%20skiller%20lag.htm Hald fram å lesa Kommentar i veke 13, 2016 Bjørgulv Braanen og venstresida

Brev 31 – Syvende brev om varens fetisjkarakter – religion

 

Marx har nå behandlet varens fetisjkarakter og dermed sammenfattet de første faser i utviklingen av den materielle fremmedgjøring som danner grunnlag for utviklingen av kapital, den fullendte fremmedgjøring. Og så går han over til å sette religionen i sammenheng med dette.

Han sier at kristendommen er den religionsformen som samsvarer best med et samfunn av vareprodusenter. Grunnen er at kristendommen og særlig i dens borgerlige utviklingsformen for protestantisme, deisme osv. dyrker det abstrakte mennesket. Hva mener Marx med det? Jeg tenker at han mener at en i kristendommen gir alle mennesker felles kvaliteter, som at de er født syndige, at de trenger frelse osv. Kristendommen setter slik sett alle like for Gud i prinsippet, om ikke i realiteten, samme hvor forskjellige forhold de lever under og samme for forskjellige de er, både som personer av forskjellige klasser og kjønn osv.

Marx sier så at denne dyrkingen av det abstrakte mennesket samsvarer med de allmenne samfunnsmessige produksjonsforholdene som karakteriserer vareproduksjonen. For disse forholdene er at vareprodusentene forholder seg til sine produkter som til varer, altså verdier, og i denne tinglige formen som likt menneskelig arbeid setter de sine privatarbeider likt hverandre.

I andre produksjonsmåter, som gammelasiatiske og antikke spiller forvandlingen av produktet til vare en underordnet rolle og dermed er spiller menneskenes rolle som vareprodusenter også en underordnet rolle. Menneskene lever da i fellesskap som er basert på annet enn vareproduksjon. Og i samme grad som disse fellesskapene eller fellesvesenene nærmer seg sitt undergangsstadium så øker betydningen av vareproduksjonen.

I den gamle verden eksisterte bare de egentlige handelsfolk i mellomrommene mellom fellesskapene. Det var der det var handel. Marx trekker her frem jødene i mellomrommene mellom gruppene i det polske samfunnet. Der de sto for handelen mellom disse.

Han sier så at disse gamle produksjonsorganismene er mye enklere og mer gjennomsiktig enn den borgerlige og at det kommer av umodenheten til det individuelle mennesket, som ikke har løsrevet seg fra sin naturbestemte artssammenheng, eller det beror på umiddelbare makt- og trelldomsforhold. De gamle forholdene er betinget av at uviklingsnivået på arbeidets produktivkrefter er lavt og at de forholdene som menneskene produserer sine materielle liv under, dvs. menneskenes forhold til hverandre og til naturen, er tilsvarende snevre. Og denne sneverheten gjenspeiler seg ideelt i de gamle natur- og folkereligionene.

Dernest sier han at det religiøse gjenskinnet av den virkelige verden bare kan forsvinne når forholdene i det praktiske hverdagslivet fremstår for menneskene som dagligdagse, gjennomsiktige og fornuftige forhold, både mellom menneskene sjøl og i forhold til naturen.

Skikkelsen til den samfunnsmessige livsprosessen, dvs. den materielle produksjonsprosessen, kan først kaste av seg sitt mystiske tåkeslør når den som produkt av mennesker, som fritt har sluttet seg sammen, står under deres bevisste, planmessige kontroll. Og for at det skal skje er det nødvendig med en rekke materielle eksistensbetingelser som sjøl bare er det naturgitte produktet av en lang og smertefull utviklingshistorie.

Jeg kommenterer her at Marx i et av sine tidligere skrifter formulerer det mer allment som at menneskene bare kan oppheve sin selvfremmedgjøring gjennom utviklingen av denne fremmedgjøringen. Og jeg mener at vi her ser at Marx arbeider ut fra en forståelse av at utviklingen av vareproduksjonen, som fører til kapitalismen, er en historisk forbigående prosess som tenderer mot sin egen oppheving gjennom at den skaper materielle vilkår for denne opphevingen – både gjennom utviklingen av produktivkreftene og utviklingen av en produserende samfunnsklasse, arbeiderklassen, som gjennom sin revolusjonære virksomhet, gjennom en politisk revolusjon og en sosial revolusjon kan virkeliggjøre denne opphevingen.

Fra denne sammenstillingen med religion går Marx over til å se på manglene ved den borgerlige økonomiske vitenskapen. Det gjør han i sist del av teksten om varenes fetisjkarakter og i to lange noter til denne teksten. Vi skal se på det i det jeg håper vil bli det siste brevet om varens fetisjkarakter, noe av det viktigste Marx har skrevet og som gir en inngang til forståelse av hele den borgerlige ideologi eller forståelse av eget system.

 

Brev 30 – Sjette brev om varens fetisjkarakter

Vi kan også se på det Marx kaller den landlige patriarkalske industrien til en gård som i hovedsak driver med selvforsyningsjordbruk og som til eget bruk produserer korn, kveg, garn, lerret, klesplagg osv. Her fremtrer disse forskjellige tingene i forhold til familien som forskjellige produkter av familiearbeidet, men de opptrer ikke innbyrdes som varer. Det er forskjellige arbeider som frembringer produktene, som arbeid med jorden, feavl, spinning, veving, skredderarbeid osv. Disse arbeidene er i sin naturalform samfunnsmessige funksjoner, fordi de er funksjoner i familien, og familien har sin egen naturgitte arbeidsdeling likeså vel som vareproduksjonen har det. Kjønns- og aldersforskjeller, samt arbeidets naturbetingelser som skifter med årstidene, regulerer fordelingen av arbeidet i familien og arbeidstiden til de enkelte familiemedlemmene. Men fra begynnelsen av fremtrer her forbruket av de individuelle arbeidskreftene, målt i tid, som en samfunnsmessig bestemmelse ved sjølve arbeidene, da de individuelle arbeidskreftene bare fungerer som organer for den felles arbeidskrafta til familien.

At arbeidsdelingen bare er naturgitt i en landlig patriarkalsk familie er nok en skjønnmaling av kvinnenes forhold i denne situasjonen. Men det rokker ikke ved hovedkonklusjonen til Marx, nemlig at hele familien til sammen har en felles arbeidskraft som de enkelte individuelle arbeidskreftene bare fungerer som organiske deler av.

Til slutt i disse sammenligningene gjør Marx noe særlig interessant. Han vil at vi skal tenke oss en sammenslutning av frie mennesker som arbeider med felles produksjonsmidler og forbruker sine individuelle arbeidskrefter bevisst som en samfunnsmessig arbeidskraft. Her gjentar alle forholdene som bestemmer arbeidet til Robinson seg, bare at det skjer samfunnsmessig i stedet for individuelt. For Robinson var alle produktene utelukkende hans personlige produkter og derfor umiddelbart bruksgjenstander for ham selv. Når det gjelder sammenslutningen av frie mennesker, så er totalproduktet deres et samfunnsmessig produkt. En del av dette produktet tjener igjen som produksjonsmidler og forblir samfunnsmessig. Men en annen del blir fortært som livsmidler av medlemmene i sammenslutningen. Den må derfor blir fordelt mellom dem.

Måten denne fordelingen vil foregå på vil forandre seg med den særegne karakteren av den samfunnsmessige produksjonsorganismen og det tilsvarende historiske utviklingsnivået til produsentene. Men vi kan forutsette at inne et slikt samfunn kan hver produsents andel av livsmidlene bli bestemt av vedkommendes arbeidstid. Da vil arbeidstiden spille en dobbelt rolle. Den samfunnsmessig planmessige fordelingen av arbeidstiden regulerer de riktige proporsjonene mellom de forskjellige arbeidsfunksjonene og de forskjellige behovene. På den andre siden tjener arbeidstiden samtidig som målestokk for den individuelle andelen som produsentene har av fellesarbeidet og derfor også for den delen av fellesproduktet som det er mulig å fortære individuelt. Menneskenes samfunnsmessige forhold til sine arbeider og sine arbeidsprodukter forblir her enkle og gjennomsiktige, både i produksjonen og i distribusjonen/fordelingen.

Det Marx beskriver her er en kommunistisk samfunnsform – som altså er en sammenslutning av frie mennesker.

I teksten om varens fetisjkarakter sammenfatter i virkeligheten Marx sin konkrete analyse av de første fasene i utviklingen av den materielle fremmedgjøring. Dette hadde han allerede gitt sin første fremstilling av i de såkalte økonomisk-filosofiske manuskripter fra 1844. Derfor er påstandene om at den eldre Marx som skriver om det økonomiske systemet i Kapitalen, er veldig forskjellig fra den yngre Marx som skrev mer om menneskenes fremmedgjøring, ikke korrekt. I virkeligheten handler hele Kapitalen om utviklingen og den mulige opphevingen av den fremmedgjøringen som Marx oppdaget rundt 1844.

Derfor er det helt naturlig at Marx, etter å ha sett på varenes fetisjkarakter, i samme avsnitt går over til å behandle den andre formen for fremmedgjøring, som han også hadde skrevet om før, nemlig fremmedgjøingen i ånden, dvs. religionen. Det skal vi se på i neste brev.

 

Brev 29 – Femte brev om varens fetisjkarakter

I neste del av teksten om varens fetisjkarakter har Marx noen vesentlige uttalelser om den vitenskapelige analysen som har ført til feil oppfatning av vareformene. Han sier at refleksjonen, eller den vitenskapelige analysen av formene for det menneskelige livet går motsatt av den utviklingen som skjer i virkeligheten. Denne refleksjonen skjer etter at tingene har skjedd, altså den begynner med de ferdige resultatene av en lang utviklingsprosess.

De formene som stempler arbeidsproduktene som varer og som derfor eksisterer som forutsetningen for varesirkulasjonen er allerede stivnet til naturformen for det samfunnsmessige livet, før menneskene forsøker å komme til klarhet over disse formene.

Og når de så gjøre det forsøker de ikke å komme til klarhet over den historiske karakteren til disse formene (hvordan de har utviklet seg historisk). De ser tvert om på disse formene som uforanderlige. Det de forsøker å komme til klarhet over er formenes innhold slik de fremtrer i nåtid.

Det første som faller i øynene når det gjelder bytte av et arbeidsprodukt er at det byttes mot en pris. Derfor begynner menneskene med å analysere vareprisen. Denne analysen fører til bestemmelse av størrelsen på verdien av en vare. Den størrelsen fremtrer som penger. Det var analysen av pengeuttrykket for varene (der er jo prisen) som førte til at en festet seg ved deres verdikarakter – at de hadde verdi. Men, sier Marx, det er nettopp denne ferdige formen – pengeformen – som i stedet for å avsløre, faktisk tilslører privatarbeidenes samfunnsmessige karakter og dermed privatarbeidenes samfunnsmessige forhold.

Når vi sier at frakk, støvel osv. forholder seg til lerret som den allmenne legemliggjøringen av abstrakt menneskelig arbeid så ligger galskapen i dette klart i dagen. Men når de som produserer frakk, støvel osv. setter disse varen i forhold til lerret som allmenn ekvivalent – eller til gull og sølv som allmenn ekvivalent, noe som ikke forandrer på saken -, så fremtrer for dem forholdet mellom deres privatarbeider og det samfunnsmessige totalarbeidet nettopp i denne forrykte formen.

Jeg kommenterer her at den forrykte formen er at det arbeidet som har gått inn i varene og som gir det verdi, ikke kan observeres og ikke kan forstås uten at en har undersøkt den historisk-logiske utviklingen av prisformen, derfor ser det ut som verdien (dvs. det samfunnsmessig nødvendige arbeidet som er gått med for å produsere tingen) er i den allmenne ekvivalenten, eller pengene, som tinglig form – som lerret eller sølv/gull. Det er dette vi uttrykker når vi sier at en vare har en bestemt pris. Marx utførte nettopp en vitenskapelig undersøkelse av denne historisk-logiske utviklingen av varens pris og avslørte dermed dens hemmeligheter.

Marx sier så noe som er viktig for å forstå den borgerlige økonomien, dvs. den økonomiske vitenskapen som forsøker å forstå kapitalen og kapitalismen innenfor kapitalens egne rammer. Han sier at slik former, som vi har skrevet om like ovenfor her, nettopp utgjør kategoriene i den borgerlige økonomien. Disse kategoriene er gyldige, altså objektive tankeformer for produksjonsforholdene i denne historisk bestemte samfunnsmessige produksjonsmåten, vareproduksjonen. (Jeg føyer til at det er disse formen som også har dominert hele den borgerlige økonomivitenskapen frem til nå.) Når vi ser på andre produksjonsformer enn den kapitalistiske, så forsvinner hele mystisismen i vareverdenen sammen med hele trolldommen og alt spøkeriet som tilslører arbeidsproduktene når de tar form av varer.

Marx ser så på Robinson Crusoe og hans liv på den øde øy. Han har forskjellige behov som han må tilfredsstille og derfor må han utføre forskjellig slags nyttig arbeid. Han lage verktøy, snekrer møbler, temmer dyr, fisker og jakter osv. Til tross for at de produktive funksjonene hans er forskjellige i forhold til hva han lager og gjør, så vet han at de bare er forskjellige former for virksomhet av de samme Robinson, altså at de bare er forskjellige slags menneskelig arbeid. Ut fra behovene/nøden må han beregne hvor mye tid han skal fordele mellom de forskjellige funksjonene. Av erfaring lærere han denne utporsjoneringen av sin samlete tid mellom funksjonene ettersom hvor vanskelig det er å overvinne problemer for å få den ønskede nytteeffekten. Robinson begynner å føre bok over seg selv. Det er mulig fordi han klarte å redde klokke, hovedbok, penn og blekk fra skipet som sank. Han lager så en inventarliste som inneholder fortegnelse over bruksgjenstandene han eier, over de forskjellige arbeidene som er nødvendig for å produsere dem og den arbeidstiden som bestemte mengder av disse forskjellige produktene koster ham i gjennomsnitt. Her er alle forhold som Robinson og tingene som utgjør rikdommen hans og som han sjøl har skapt, så enkle og gjennomsiktige at alle kan forstå dem. Og de inneholder alle verdiens vesentlige bestemmelser.

Dernest går Marx til middelalderen der det ikke finnes en uavhengig mann, som Robinson, men livegne og grunneiere, vasaller og lensherrer, legmenn og prester. Det er personlig avhengighet som karakteriserer de samfunnsmessige forholdene i produksjonen og i de livssfærene som er vokst opp på grunnlag av denne produksjonen. Nettopp dette gjør at arbeid og produkter ikke behøver å anta en fantastisk skikkelse forskjellig fra deres (tinglige) virkelighet. Arbeid og produkter inngår i den samfunnsmessige virksomheten som naturaltjenester og naturalytelser. Arbeidets naturlige og særegne form blir her dets umiddelbare samfunnsmessige form, i motsetning til under vareproduksjonen, der arbeidets allmenne form (verdiformen) utgjør den umiddelbare samfunnsmessige formen.

Hoveriarbeid lar seg like godt måle i tid som vareproduserende arbeid, men enhver livegen vet at det han forbruker i tjenesten hos sin herre, er en bestemt mengde av hans egen personlige arbeidskraft. De samfunnsmessige forholdene mellom personene i deres arbeid fremtrer som i deres egne personlige forhold. De er ikke forkledd som samfunnsmessige forhold mellom tingene, mellom arbeidsproduktene.

I neste brev skal vi se på forholdene i en bondefamilie som hovedsakelig driver med naturalhushold, og til slutt går Marx inn på produksjonsforholdene i en sammenslutning av frie mennesker, også kalt kommunisme. Og etter det skal vi se på forholdet mellom disse forskjellige produksjonsforholdene og kristendommen, hvordan økonomene blir lurt av fetisjformen og en samtale mellom varer dersom de kunne snakke. Og da er vi ved slutten av den viktige teksten om varenes fetisjkarakter slik av vi kan gå løs på andre hovedkapittel som handler om bytteprosessen.

Brev 28 – Fjerde brev om varens fetisjkarakter

 

Det er altså slik at menneskene setter arbeidsproduktene sine (de tingene de produserer) i forhold til hverandre som verdier, men ikke fordi de regner disse tingene for bare å være tinglige hylstre for likeartet menneskelig arbeid. De vet ikke at tingene er slike hylstre, men når de bytter de forskjelligartede produktene sine og setter disse tingene lik hverandre som produkter, så setter de i virkeligheten sine forskjellige arbeider lik hverandre som menneskelig arbeid. Som sagt, dette vet de ikke men de gjør det i praksis.

De tingene som de setter lik hverandre som verdier har ikke noen merkelapp på seg som viser at de er den formen som likeartet menneskelig arbeid fremtrer i. Derfor forvandler verdien ethvert arbeidsprodukt til en samfunnsmessig hieroglyf (dvs. noe uforståelig).

Seinere prøver menneskene å tyde meningen til denne hieroglyfen. De forsøker å vinne hemmeligheten ved deres eget samfunnsmessige produkt. Marx sier at disse tingene med sin verdi er like mye menneskenes samfunnsmessige produkt som språket.

Så skriver han at den seine vitenskapelige oppdagelsen av at arbeidsproduktene, for så vidt de er verdier, bare er tinglige uttrykk for det menneskelige arbeid som er forbrukt for å produsere dem, er epokegjørende i menneskehetens utviklingshistorie. Men selv om menneskene har oppdaget dette, så hefter likevel skinnet av legemliggjøringen ved arbeidets samfunnsmessige karakter.

Jeg vil bemerke at vi vel kan si at byttet av den tinglige fremtredelsesformen til verdien trumfer forståelsen av at vi utveksler menneskelig arbeid med hverandre. Vi tror at vi bare bytter ting, at tingene er verdien, for det menneskelige arbeidet som ligger i tingen kan bare oppfattes gjennom en abstraksjon, gjennom en forståelse av noe som ikke kan sees direkte, men som bare kan forstås når vi trekker fra, eller abstraherer for tingformen. Og det gjør vi vanligvis ikke, for det ligger utenfor den hverdagslige forstanden og forutsetter en vitenskapelig undersøkelse.

Marx skriver videre at det bare er innenfor en særegen produksjonsform, nemlig vareproduksjonen, at den spesifikt samfunnsmessige karakteren, som gjelder for de gjensidig uavhengige privatarbeidene, består i at de er like som menneskelig arbeid og får form av arbeidsproduktenes verdikarakter.

Men for de som driver med vareproduksjon fremstår denne formen både før og etter oppdagelsen som like virkelig og endelig som det faktum at luften fortsatt eksisterer i en fysikalsk legemlig form, også etter at vitenskapen har oppløst den i dens elementer. For det som først og fremst er av praktisk interesse for dem som bytter produkter, er spørsmålet om hvor mange fremmede produkter de får for sett eget produkt, altså i hvilke proporsjoner produktene lar seg bytte. Og når disse proporsjonene gjennom vanen modnes til en viss fasthet, så synes de å være resultat av arbeidsproduktenes tinglige natur, slik at for eksempel ett tonn jern og 2 unser gull er likeverdige, å samme måte som ett pund gull og ett pund jern er like tunge, til tross for at de har forskjellige fysikalske og kjemiske egenskaper.

Verdikarakteren til arbeidsproduktene danner seg/fester seg først når de fungerer som verdistørrelser. Verdistørrelsene forandrer seg hele tiden, uavhengig av viljen, forkunnskapen og handlemåten til de som bytter. Derfor har disse samfunnsmessige bevegelsene til de personene som bytter dem, form av bevegelser av ting og det er ting de blir kontrollert av, i stedet for at de kontrollerer tingene.

Det må finnes en fullt utviklet vareproduksjon før det ut at sjølve erfaringen vokser fram den vitenskapelige innsikten at de privatarbeidene som blir drevet uavhengig av hverandre, men som alle er avhengige av hverandre som naturgitte ledd i den samfunnsmessige arbeidsdelingen, stadig blir redusert til sine samfunnsmessig proporsjonale mål. Dette skjer fordi den arbeidstiden som er samfunnsmessig nødvendig for å produsere produktene tvinger seg gjennom på en voldelig måte som en regulerende naturlov i de tilfeldige og skiftende bytteforholdene, slik for eksempel tyngdeloven setter seg gjennom når et hus falle sammen over hodet på en.

Det at arbeidstiden bestemmer verdistørrelsen er derfor en hemmelighet som er skjult under de synlige bevegelsene til de relative vareverdiene. Det at hemmeligheten blir oppdaget fjerner skinnet av arbeidsproduktets verdistørrelse som noe reint tilfeldig, men det fjerner slett ikke verdistørrelsen sin tinglige form.

I de neste brevene om varefetisjismen skal vi se hva Marx sier om vitenskapelig analyse, om analyse som ikke tar hensyn til fenomenenes historiske utvikling, om andre samfunnsformer sammenlignet med kapitalismen, fra Robinson Crusoe, til middelalderen og under en ”sammenslutning av frie mennesker”, og vi skal se på hva han sier om forholdet varefetisjisme og religion og hvordan en samtale mellom varer ville være, om de kunne snakke.