vadla

Kapittel i  ii iii  iv v  vi  vii  viii  ix  x  xi

Eksempelet Iran

Eg skal no sette inn siste del av ein lengre artikkel (som inneheld notar) om Irans historie frå dei tidlegaste tidene fram til rundt 1990, han er skriven på bokmål.

Under 2. verdenskrig støttet Iran først Tyskland, men da sovjetiske og britiske (og amerikanske i 1942) styrker rykket inn i august 1941 abdiserte Riza sjah, og sønnen Muhammad Riza Pahlavi, han vi kjenner som sjahen av Iran, ble innsatt. Han styrte under engelsk-amerikansk formynderskap resten av krigen. Så gikk Iran med i krigen på alliert side. Engelske og sovjetiske tropper trakk seg ut av landet etter krigen. Sjahen åpnet landet for vestlig kapital og satte i gang reformer som møtte motstand både fra småbønder, forretningsfolk og religiøse ledere. En bevegelse for selvstendighet økte stadig i styrke.

Lederen for denne bevegelsen ble den store nasjonale frihetskjemper, Mohammad Mossadegh. Irans kamp for frigjøring fra imperialistisk-columbisk dominans begynner. Mossadegh har en lang historie som forkjemper for å bygge opp en mer sosial og uavhengig Iransk stat. Etter krigen var sjahen en svoren samarbeidspartner med USA og vestlige makter.

Mossadegh arbeidet for å få til sosiale reformer og jordreform og for å frata sjahen makt. Ett av de store stridsspørsmålene var England sin kontroll med Det anglo-iranske oljeselskap. Det meste av inntektene fra oljen som dette selskapet produserte ble innkassert av England. Etter en politisk kamp lyktes det Mossadegh å få gjennom et vedtak i den iranske nasjonalforsamlingen om nasjonaliseringen av oljen. Det førte til at England ble en fiende av ham og hans bevegelse. Først var det snakk om invasjon, noe USA gikk mot fordi de mente at det kunne føre til at Sovjet grep inn. Etter hvert ble USA også stadig mer engstelig for sin posisjon i landet fordi Mossadegh skjøv deres venn, sjahen, stadig mer til side og begynte å skifte ut USA-sjah-vennlige offiserer, med nasjonstilhengere.

Det vanlige imperialistiske motstøtet kommer – CIA-kupp

Så begynte England og USA å utarbeide planer for et kupp som skulle sørge for regimeendring. Englands store rolle lå på propagandafronten, slik det fremdeles gjorde og gjør, for eksempel i forbindelse med Syria (det store desinformasjonsopplegget deres) og Russland (forgiftingssaken) og i dag, Syria. De startet en kampanje for å svartmale Mossadeqh. Engelsk wikipedia har en ganske grundig og godt dokumentert tekst om denne saken. Den er verd å lese. Noen punkter skal tas opp her. Det ble laget en plan for å avsette Mosaddegh. Den britiske regjeringen hadde blitt stadig mer bekymret over Mossadeghs politikk og var spesielt bitre over tapet av deres kontroll over den iranske oljeindustrien. Gjentatte forsøk på å nå et forlik hadde mislyktes, og i oktober 1952 erklærte Mossadegh Storbritannia som en fiende og kuttet alle diplomatiske forbindelser. De gikk også til økonomiske sanksjoner mot Iran.

Siden 1935 hadde Anglo-Persian Oil Company hatt eksklusive rettigheter til iransk olje. Tidligere, i 1914, hadde den britiske regjeringen kjøpt 51% av aksjene og ble majoritetsaksjonær. Etter at den britiske kongelige marinen konverterte skipene sine til å bruke olje som drivstoff, ble selskapet ansett som avgjørende for britisk nasjonal sikkerhet, og selskapets overskudd lettet delvis Storbritannias budsjettunderskudd. Mange iranere mislikte selskapets privilegier og krevde en rettferdig andel av dets inntekter. Oppslukt av en rekke problemer etter andre verdenskrig, klarte ikke Storbritannia å løse problemet på egenhånd og så mot USA for å avgjøre saken. Opprinnelig hadde USA motsatt seg britisk politikk. Etter at mekling hadde mislyktes flere ganger for å få til et oppgjør, konkluderte den amerikanske utenriksministeren Dean Acheson med at britene var «destruktive og fast bestemt på en herske-eller-ruin-politikk i Iran.

Den amerikanske posisjonen endret seg på slutten av 1952 da Dwight D. Eisenhower ble valgt til USAs president. I november og desember foreslo britiske etterretningstjenestemenn overfor amerikansk etterretning at statsminister Mossadegh skulle avsettes. Den britiske statsministeren, Winston Churchill, foreslo for den påtroppende Eisenhower-administrasjonen at Mossadegh, til tross for sin åpne avsky mot kommunismen, var, eller ville bli, avhengig av det pro-sovjetiske Tudehpartiet, noe som resulterte i at Iran ‘i økende grad vendte seg mot kommunismen’ og den sovjetiske sfæren i en tid da frykten for Sovjet hadde blitt pisket opp av vestlig propaganda under den kalde krigen.

Etter at Eisenhower-administrasjonen hadde tiltrådt i sine verv tidlig i 1953, ble USA og Storbritannia enige om å samarbeide for Mossadeghs fjerning og begynte offentlig å fordømme Mossadeghs politikk for Iran som skadelig for landet. I mellomtiden ble den allerede prekære alliansen mellom Mossadegh og Kashani brutt i januar 1953, da Kashani motsatte seg Mossadeghs krav om at hans økte fullmakter skulle forlenges for en periode på ett år. Til slutt, for å eliminere Mossadeghs trussel om å forstyrre den billige oljeforsyningen til Vesten og tilbaketrekking av lønnsomme oljereserver fra hendene til vestlige selskaper, gjorde USA et forsøk på å avsette ham.

I mars 1953 instruerte utenriksminister John Foster Dulles’ Central Intelligence Agency (CIA), som ble ledet av hans yngre bror Allen Dulles, til å utarbeide planer for å styrte Mossadegh. 5. april 1953 godkjente Allen Dulles at 1 million dollar skulle brukes «på noen måte som ville føre til Mossadeghs fall». Snart begynte CIAs Teheran-stasjon å starte en propagandakampanje mot Mossadegh. Til slutt, ifølge The New York Times, møttes amerikanske og britiske etterretningstjenestemenn igjen tidlig i juni, denne gangen i Beirut, og la siste hånd på strategien. Like etterpå, ifølge hans senere publiserte beretninger, ankom sjefen for CIAs avdeling for nære Østen og Afrika, Kermit Roosevelt, Jr., barnebarnet til USAs president Theodore Roosevelt, til Teheran for å lede det.

I 2000 publiserte The New York Times delvis et lekket CIA-dokument med tittelen Clandestine Service History – Overthrow of Premier Mossadegh of Iran – November 1952 – August 1953. Plottet, kjent som Operasjon Ajax, gikk ut på å overbevise Irans monark om å utstede et dekret om å avskjedige Mossadegh fra vervet, slik han hadde forsøkt noen måneder tidligere. Men sjahen var livredd for å forsøke et så farlig upopulært og risikabelt trekk mot Mossadegh. Det ville kreve mye overtalelse og mange amerikanske finansierte møter, som inkluderte å bestikke søsteren Ashraf med en minkfrakk og penger, for å få han til å ombestemme seg. Mossadegh ble klar over planene mot ham og ble stadig mer på vakt mot konspiratorer som opptrådte i hans regjering.

I følge Dr. Donald N. Wilber, som var involvert i komplottet for å fjerne Mossadegh fra makten, truet iranske CIA-operatører, som utga seg for å være sosialister og nasjonalister, tidlig i august muslimske ledere med «alvorlig straff hvis de motarbeidet Mossadegh», og ga dermed inntrykk av at Mossadegh snart ville slå ned på opposisjon, og vekket anti-Mossadegh-stemninger i det religiøse samfunnet. Det ble så holdt en folkeavstemning for å oppløse parlamentet og gi statsministeren makt til å utstede lover ble forelagt velgerne, og dette ble vedtatt med 99 prosent for, (2.043.300 stemmer for og 1300 stemmer mot). Ifølge Mark J. Gasiorowski, «Var det separate valglokaler for ja- og nei-stemmer, noe som ga skarp kritikk av Mossadegh» og den «kontroversielle folkeavstemningen … ga CIAs propagandakampanje, for å fremstille Mossadegh som en antidemokratisk diktator, et lett mål». På eller rundt 16. august ble parlamentet suspendert på ubestemt tid, og Mossadeghs krisefullmakter ble utvidet. Avklassifiserte dokumenter utgitt av CIA i 2017 avslørte at – etter at sjahen hadde flyktet til Italia – mente CIA-hovedkvarteret at kuppet hadde mislyktes. De sendte et telegram som avbrøt operasjonene til Roosevelt 18. august 1953, men Roosevelt ignorerte det.

I august 1953 gikk sjahen til slutt med på å styrte Mossadegh, etter at Roosevelt sa at USA ville fortsette med eller uten ham. Sjahen avskjediget formelt statsministeren i et skriftlig dekret, en handling som var blitt en del av grunnloven under grunnlovsforsamlingen i 1949, sammenkalt under krigslov, da monarkiets makt ble økt på forskjellige måter av sjahen selv. Som en forholdsregel fløy han til Bagdad og gjemte seg derfra trygt i Roma. Han signerte faktisk to dekreter, det ene avskjediget Mossadegh og det andre nominerte CIAs valg, general Fazlollah Zahedi, som statsminister. Disse dekretene, kalt Farmāns, ble spesifikt diktert av Donald Wilber, CIA-arkitekten for planen, og ble utformet som en viktig del av Wilbers strategi for å gi legitimitet til kuppet, slik det kan leses i selve planen som ble avklassifisert, som bærer navnet hans. Teherans despot, Shaban Jafari, spilte en stor rolle for å styrte Mossadegh.

Snart fant massive folkelige protester, hjulpet av Roosevelts team, sted over hele byen og andre steder med sammensvorne som var klare til å hjelpe i kuppet. Anti- og pro-monarkiske demonstranter, begge betalt av Roosevelt, kolliderte voldsomt i gatene, plyndret og brant moskeer og aviser, og etterlot nesten 300 døde. Den pro-monarkiske ledelsen var utvalgt, skjult og til slutt sluppet løs i rett øyeblikk av CIA-teamet, ledet av den pensjonerte hærgeneralen og tidligere innenriksminister i Mossadeghs kabinett, Fazlollah Zahedi. Despoten slo seg 19. august 1953 (28. Mordad) sammen med forbrytere som Rashidian-brødrene og den lokale Shaban Jafari, for å få overtaket. Militæret ble med på stikkord: pro-Shah-tankregimenter stormet hovedstaden og bombarderte statsministerens offisielle residens, etter Roosevelts signal, ifølge boken hans. Mossadegh klarte å flykte fra mobben som satte i gang med å ransake huset hans, og dagen etter overga han seg til general Zahedi, som i mellomtiden ble satt opp av CIA med et provisorisk hovedkvarter ved Offisersklubben. Mossadegh ble arrestert i Offisersklubben og overført til et militærfengsel kort tid etter.

22. august kom sjahen tilbake fra Roma. Zahedis nye regjering nådde snart en avtale med utenlandske oljeselskaper om å danne et konsortium og «gjenopprette strømmen av iransk olje til verdensmarkedene i betydelige mengder», og ga USA og Storbritannia brorparten av de gjenopprettede britiske beholdningene. Til gjengjeld finansierte USA massivt Shahens regjering som var et resultat av kuppet, frem til Shahen ble styrtet i 1979. Så snart kuppet lyktes, ble mange av Mossadeghs tidligere medarbeidere og støttespillere stilt for retten, fengslet og torturert. Noen ble dømt til døden og henrettet. Utenriksministeren og den nærmeste medarbeideren til Mossadegh, Hossein Fatemi, ble henrettet etter ordre fra sjahens militærdomstol. Ordren ble utført av eksekusjonspelotongen 10. november 1954. Dette var noe fra wikipedia.

Flere detaljer om kuppet

Dette gir noen hovedpunkter i det som skjedde, men skjuler selvfølgelig også mye. William Blum skriver inn flere avslørende detaljer som også er viktig for å forstå de såkalte demokratiopprør i Ukraina, Hong Kong og andre steder. Det første om skjedde var at USA og England fortalte sjahen at han hadde deres støtte i hans maktkamp med Mossadegh og at de var villige til å gi alle militær og politisk støtte som han trengte. Så overtalte de sjahen til å utstede en keiserlig forordning som avskjediget Mossadegh som statsminister og satte inn Fazlollah Zahedi isteden, en general som britene hadde fengslet under 2. verdenskrig for å ha samarbeidet med nazistene. Vi ser at USAs historie angående samarbeid med nazister for å få til regimeendringer ikke er noe spesielt.

Så gikk sjahens sendebud hjem til Mossadegh og leverte papiret. Sendebudet måtte levere dekretet til en tjener som underskrev på at det var mottatt. Mossadegh gikk ikke av og hevdet at kun parlamentet kunne avsette ham, og følgende morgen holdt han en radiotale der han sa at sjahen hadde blitt oppmuntret av «utenlandske elementer» og gjort et forsøk på statskupp. Han utpekte Zahedi som forræder og ville ha ham arrestert, men amerikanerne hadde gjemt ham vekk. Sjahen ble livredd og flyktet, med dronningen Farah Diba, via Bagdad til Rom uten å ha fått pakket en eneste veske.

Amerikaneren Kermit Roosevelt, som spilte en sentral rolle i alt som skjedde her, brød seg ikke om at sjahen var vekk. Han fikk utstedt et keiserlig dekret som rettet seg til allmennheten, og sendte to av sine iranske agenter til viktige generaler for å vinne deres støtte. Det fulgte en kraftig massedemonstrasjon til støtte for Mossadegh. Blant demonstrantene var det folk som arbeidet for amerikanerne. Den amerikanske forskeren og forfatteren Richard Cotton, som var knyttet til CIA skriver at disse agentene ble sendt «ut på gatene for å agere som Tudehmedlemmer (kommunister). De var mer enn bare provokatører og «agerte som stormtropper og Tudeh-medlemmer som slengte stein på moskeer og prester.» Målet var å stemple Tudeh, og gjennom det Mossadegh, som antireligiøs. Det Tudeh-partiet virkelig gjorde var å be Mossadegh om å danne en felles front og gi dem våpen for å forsvare det iranske demokratiet.

Det var da Mossadegh gjorde den avgjørende tabben som felte ham. Han ble oppsøkt av den amerikanske ambassadøren, Henderson, som sa at han måtte stanse demonstrasjonene, ellers ville han trekke alle amerikanere ut av Iran. Mossadegh sa at han ikke måtte gjøre det fordi det da ville se ut som om hans regjering ikke hadde kontroll over landet. Derfor ga han ordre til å stanse demonstrasjonene, og det ble gjort med harde midler av politiet og hæren. Dagen etter gjennomførte Roosevelts iranske agenter en demonstrasjon gjennom Teherans gater. Med en kasse på omtrent en million dollar, som fantes i et kassaskap på den amerikanske ambassaden, hadde de «ekstremt kompetente profesjonelle ‘organisatorene’, om Roosevelt kalte dem, som ikke hadde noen vansker med å kjøpe seg en folkemengde og sannsynligvis bare trengte å bruke litt av pengene på det. (I de ulike versjonene av CIAs rolle i Iran varierer CIAs kostnader for å styrte Mossadegh fra 10 000 dollar til 19 millioner. Den siste summen er kommet frem ut fra rapporter om at CIA var innblandet i store bestikkelser til parlamentsmedlemmer og andre innflytelsesrike iranere for å få deres støtte til å styrte statsministeren.

Snart kunne man se mengder av mennesker kommer ut av basarene og de ble ledet sirkusartister og idrettsmenn for å dra til seg folks oppmerksomhet. Demonstrantene viftet med paroler og skrek «lenge leve sjahen». Langs toget samlet tilhenger og andre mennesker til det og gjentok slagordene». Langs vegen brøt en del demonstranter ut av rekkene for å angripe bygninger som huste aviser og politiske grupper som var for Mossadegh og det som tilhørte kommunistpartiet. Det ble delt ut sedler som var smykket med sjahens portrett. Over Teheran radio kom det en melding om at sjahens ordre om at Mossadegh skulle styrtes hadde blitt gjennomført og at den nye statsministeren nå hadde makten. Det var selvfølgelig ikke sant.

Så kommer en fantastisk episode. Roosevelt støtte tilfeldigvis på en ledende offiser fra flyvåpenet som var i mengden. Han spurte om denne kunne skaffe han en stridsvogn og å føre «den nye statsminister» til Mossadeghs hus på passende måte. Roosevelt, som skrev en bok om dette, underslår at det foran Mossadeghs hus foregikk en hard kamp som varte i ni timer og der det ble rapportert at rundt 300 ble drept, før Mossadeghs styrker ble nedkjempet. Slik klarte USA og England å styrte den svært populære godseier og nasjonalist og få til et regimeskifte. Her er avdekket det samme som har skjedd og nå skjer flere steder i verden der USA vil nedkjempe alle forsøk på å komme seg ut av deres dominans. Etterpå ble de som hadde støttet Mossadegh, fengslet, torturert og til dels henrettet. Mossadegh sjøl ble fengslet, sluppet ut etter en viss tid og satt i husarrest på livstid. Der var han til han døde.

Elles har Michel Lüders skrive 40 sider om dette i boka Die scheinheilige Supermacht frå 2021, i eit kapittel kalla «Skurkestaten Iran».

Resultat av kuppet

I de neste 25 årene var Iran trofast USAs nærmeste allierte i den tredje verden og det i en grad som skulle ha forskrekket til å med den nøytrale Mossadegh. Sjahen stilte bokstavelig talt hele Iran til USAs disposisjon for USAs militære og deres etterretningstjeneste under den kalde krigen, som et vindu som kunne åpnes mot Sovjetunionen. Elektronisk avlytting og radarstasjoner ble opprettet nær den sovjetiske grensen. Amerikanske fly brukte Iran som base for overvåkningsturer inn over Sovjet. Spioner tok seg inn over den sovjetiske grensen og amerikanske installasjoner ble en del av det iranske landskapet.

Ett år etter kuppet hadde den iranske regjeringen undertegnet en kontrakt med flere oljeselskap. Engelskmennene mistet den eneretten de tidligere hadde hatt og fikk nå rett til 40 prosent av oljen, mens 40 prosent til gikk til amerikanske oljeselskap og resten til andre land. Kermit Roosevelt forlot COA i 1958 og begynte å jobbe for det amerikanske oljeselskapet Gulf, som også deltok på norsk sokkel. Han ble sjef for Gulfs kontakter med den amerikanske regjeringen og andre regjeringer og hadde en del samarbeid med sjahen. I 1960 ble han utnevnt til direktør for Gulf. Da han sluttet der startet han et konsulentfirma, Down and Roosevelt, som ifølge rapporter fikk 116 000 dollar per år, pluss omkostninger, for sine tjenester overfor den iranske regjeringen.

Blum nevner en rekke andre forbindelser og personer som er knyttet til denne historien som blant annet viser at John Forster Dulles og broren Allen var sterkt involvert i firma som tjente godt på regimeskiftet (Standard Oil Company). Seinere skrev journalist Jack Anderson, at Rockefeller-familien som kontrollerte Standard Oil, hadde «hjulpet til med arrangementet for CIA-kuppet som styrtet Mossadegh».

Anderson hadde også en liste over forskjellige fordeler som sjahen ga denne familien ved sette inn en svært stor del av sin personlige formue i Chase Manhattan Bank og ved å gi foretak styrt av Rockefeller-familien store bygge-ordrer i Iran. Etter kuppet finansierte USA sjahen til han ble styrtet i tillegg til at de også brukte store summer på å bestikke religiøse leder fra 1953 til 1977 da president Carter plutselig stoppet overførslene. En vel plassert kilde sier at det ble brukt så mye som 400 millioner dollar per år for dette, men det er nok satt for høyt. En antar at slutten på pengestrømmen til de gudfryktige mennene var en av årsakene til at sjahen ble styrtet.

Sjahen åpnet landet for utenlandske investeringer og fikk på det grunnlaget i gang en økonomisk utvikling med stor økning i BNP. Men utviklingen skapte også større forskjeller i det iranske samfunnet og var mot interessene til mange hjemlige forretningsfolk og religiøse. For å holde «orden» på landet brukte sjahen sine hemmelige tjenester, SAVAK, til å overvåke, fengsle, torturere og henrette motstandere. Det skal ha vært oppimot 60 000 ansatte i tjenesten som infiltrerte alle organisasjoner i landet. I sine siste år begynt sjahen også å føre en litt mer selvstendig politikk over for USA, blant annet med kontakter til Sovjet, Kina og gjennom handel med Japan. Etter som årene gikk og motstanden mot sjahen økte ble han stadig med despotisk i sitt styresett. Folket demonstrerte mot ham i lange tider og mange ble fengslet og drept.

Etter at sjahen var styrtet var Iran sin stilling egentlig ikke så dårlig. De hadde store oljereserver og kunne bruke overskudd på salg av disse til å styrke og utvikle staten. Men dette ble i stor grad blokkert av England og USA. Som en del av hans forsøk på å modernisere Iran og gi det iranske folket en ikke-islamsk identitet, begynte sjah Mohammad Reza helt bevisst å feire iransk historie før den arabiske erobringen med et spesielt fokus på den akamenidiske perioden. I oktober 1971 markerte han årsdagen for 2500 år med kontinuerlig persisk monarki siden grunnleggelsen av det akamenidiske riket av Kyros den store. Samtidig med denne feiringen endret Mohammad Reza målestokken for den iranske kalenderen fra hegiraen til begynnelsen av det første persiske riket, målt fra Kyros den stores kroning. Det var altså Shah Mohammad Reza som trakk frem Kyros for å støtte opp om sitt eget despoti under USAs og Englands vinger. Det var selvfølgelig ingen annen likhet enn at de begge slo brutalt og blodig ned på all motstand. Men Sjahen var jo ikke noen erobrer, han var tvert imot en nikkedukke under USAs imperium.

Det antiimperialistiske opprøret som kastet imperialistene ut av Iran

Den økende motstanden mot sjahen førte til det islamske opprøret som for alvor tok Iran ut av klørne til USA-imperialismen. Siden har landet vært angrepet på alle mulige måter. Det islamske styret slo ned alle politiske tendenser som kunne skape splittelse i staten. Det førte til at det kommunistvennlig Tudeh-partiet og deres sympatisører, som hadde støttet og deltatt i revolusjonen, blei skarpt forfulgt, noen ble drept, mange ble satt fengsel. Det skjedde også med andre opposisjonelle. I sin grunnlov slår styret i Iran fast det deres revolusjon var en antiimperialistisk revolusjon og at de aldri vil finne seg i å bli lagt inn under imperialistisk styre utenfra igjen. Da USA støttet Iraks leder, Saddam Hussain, i hans angrep for å destabilisere Iran, som de har støttet Zelenski i hans angrep på Donets og Luhansk, slo de tilbake med alle sine krefter og klarte å hindre destabilisering.

I dag spiller Iran en viktig rolle i den viktige nye utviklingen av Den alliansefrie bevegelsen som konsoliderte seg på ny under sitt møte i Havanna i 2006 og det store møtet i Beograd for å markere 60-årsjubileeet for dannelsen av denne bevegelsen som samlet 105 stater og som følger opp prinsippene fra den gang. Disse prinsippene fremhever at alle stater skal følge folkeretten som tar utgangpunkt i selvstendige og likestilte stater, forbud mot angrep på andre stater og innblanding i deres indre anliggender og utvikling av arbeid for å fremme samarbeid og fred. Iran er og av de statene som blir utsatt for USA økonomiske krigføring og har dannet Venner av FN-traktaten slik også møtet i Den alliansefrie bevegelsen anbefalte. Jeg har laget en grundig fremstilling av denne utviklingen. Dette oppfatter selvfølgelig USA som et angrep på sin «regelbaserte verdensorden» som går ut på at USA lager reglene og alle andre skal følge dem. Og hvis de ikke gjør det, så får de smake imperiets vrede akkurat som opposisjonen mot Kyros fikk smake den gangen for lenge siden i det persiske storriket.

Så kan vi ta med siste utviklinga i desse tilhøva^[i]. I høve verknaden av USA sine sanksjonar og mangelen på hjelp under coronaen blei mange iranarar, som gjerne hadde hatt ei provestleg haldning, grundig desillusjonert. Samstundes miste USA sine vestlege vasallar dei økonomiske posisjonane sine i høve Iran. Sanksjonane som USA kravde, ramma, i tillegg til Iran sjølv, først og fremst USA sine «allierte», nett som sanksjonane mot Russland gjer no. Dette medverka til at Kina kunne få betre kontakt med landet. Dei gjekk inn med investeringar og hjelp og i løpet av kort tid har dei fått nærast monopolstilling innan talrike område av iransk økonomi.

Då leiaren i Kina, Xi Jinping, kom på vitjing i landet i 2016 offentleggjorde dei ti bilaterale økonomiavtalar på til saman rundt 600 milliardar dollar, som skulle vare fram til 2026. Kina utfordra ikkje sanksjonane direkte, men omgjekk dei diskret. Kina har særleg gått inn i store infrastrukturprosjekt, energiøkonomi og i produksjonsføretak. Forretningane blir ikkje gjort i dollar, men i rubel og renminbi og til dels gull. Alle dei tre landa Iran, Russland og Kina er utsett for vestlege sanksjonar. Dei reagerer med å lausrive seg meir og meir frå dollarøkonomien og USA sin finansielle verdsdominans. På sikt jobbar dei med ein ny motmodell til petro-dollar-systemet som utfordrar USA-dollaren sin verdsleiande posisjon. Med sanksjonane mot Russland i høve deira direkte økonomiske krig og nytting av Ukraina sitt militære som proxymakt, utviklar denne tendensen seg vidare.

I juli 2020 meldte fleire aviser at Kina og Iran hadde gått inn i eit nytt strategisk partnarskap både økonomisk og militært. Ut frå dette skulle Kina dei neste 25 åra investere 400 milliardar dollar på fleire område, mellom anna energisektoren, bankvesenet, telekommunikasjon, hamner, jernbanar og dusinvis andre prosjekt. Mot dette fekk Kina fordelsvilkår på kjøp av iransk olje og gas, for minst 25 år.

Så skjedde det at India intensiverte dei diplomatiske banda til Iran. Det viktigaste prosjektet der for India er utvikling av hamnebyen Chabahar søraust i Iran som ligg ikkje så langt frå grensa til Pakistan og ikkje meir enn 1000 sjømil frå Mumbai. I 2016, parallelt med Xi si vitjing i Iran hadde Iran, India og Afghanistan også avtalt ein transportkorridor slik at India kunne sende varer om Chahabar til Afghanistan og Sentral-Asia og omgå Pakistan som India ofte har eit dårleg tilhøve til. Når eg skriv dette har nett Iran og Venezuela også inngått nokre avtalar om samarbeid.

Samstundes har det vorte laga avtalar mellom Iran og Russland om samarbeid på nokre felt og Iran har kjøpt det russiske luftforsvarssystemet S-300 og dei kan bruke mot moderne krigsfly. Iran har og sendt opp ein interkontinental rakett som dei har utvikla til tross for alle sanksjonar. Denne kan nå fleire mål i området, som til dømes Israel.

[i] Sjå Michael Lüders Die scheinheilige Supermacht – Warum wir aus dem Schatten der USA heraustreten müssen, 2021, sidene 227-231.

Kapittel i  ii iii  iv v  vi  vii  viii  ix  x  xi

Tidleg historie

Før 1776 var USA ein del av England. Det vil seie at det var engelske undersåttar som gjennomførte den første delen av folkemordet mot indianarane og Parlamentet i England var ansvarleg. Det same gald elles både Australia, New Zealand, Canada og for så vidt Sør-Afrika.

Sidan «The Glorious Revolution» i 1688-89 hadde alle engelskmenn, på begge sider av Atlanterhavet, sett på seg som stolte innbyggarar av eit kongedøme, kanskje det einaste i universet, der fridommen for borgarane var det einaste synspunktet og det endeleg målet for dei grunnleggande lovane. Til og med franskmannen Montesquieu skriv då om England som ein nasjon der det direkte målet for Grunnloven er den politiske fridommen og at England då, utan unnatak, var det friaste landet i verda. Han skriv at England berre har skapt koloniar over alt i verda for å utvikle handel, ikkje dominans. Dei hadde gitt folka i koloniane si eiga regjering og denne regjeringa hadde opparbeida seg stor rikdom og ein kunne sjå korleis eit stort folk blei skapt sjølv i dei skogane der dei slo seg ned. Amerika/seinare USA var tydelegvis det han tenkte på.

Det var med denne ideologien England førte Sjuårskrigen (1756-1763) der dei kasta Frankrike ut av deira område i Nord-Amerika, blei den leiande stormakta og la grunnlaget for sin dominans i verda. Denne krigen var ein del av det som er blitt kalla Den første verdskrigen og Den andre hundreårskrigen. Han varte meir og mindre aktivt til 1815, då England saman med ein allianse av fleire statar, vann over Napoleon. Frå då av var England den uomstridde, dominerande makta i verda, men utan å kunne legge dei andre stormaktene under sin dominans.

Men dette hadde ei stor, svart bakside. Under denne fridomsparaplyen fortsette ikkje berre folkemordet på indianarane, men også slavehandelen og slaveriet. Dei leiande kolonistane her var nokre av dei som priste den nemnde fridommen i England (som dei sjølv då var ein del av) og omtala franskmennene som dei slost mot som brutale og despotiske og tilhengarar av pavekyrkja. Då dei hadde kjempa seg til nasjonal fridom i 1776 førte dei vidare denne ideologien og Erklæringa om uavhengigheit la vekt på politisk fridom for innbyggarane og demokrati.

Men den svarte undersida følgde med: folkemord og slaveri. Virginia, som spelte ein hovudrolle i den amerikanske revolusjonen, hadde 40 % av slavane i landet. Og i 32 av dei 36 første åra i den nye staten var det slaveeigarar frå Virginia som var presidentar. Denne slavestaten fostra USA sine beste menn. Vi kan berre nemne George Washingon, James Madison og Thomas Jefferson. Alle var slaveeigarar. Sistnemnde skreiv Erklæringa om fridom og den føderale grunnloven av 1787. Det svært lukrative slaveriet, som gjorde mogleg den industrielle revolusjonen i England (bomullsproduksjon), varte til 1865 i USA, sjølv om det tok eit år til før det blei avskaffa i «indianerterritoriet», no Oklahoma.^[i]

Den borgarlege historikaren, Wolfgang Reinhart, som er ein av kjeldene mine her, skriv også i sitt monumentale verk på 1650 sider frå 2015 Die Unterwerfung die Welt – Globalgeschichte der Europäischen Expansion 1415-2015 (Underkastinga av verda – verdshistoria om den europeiske ekspansjon 1415-2015), at dette demokratiets og denne fridommens imperium leid under eit dobbelt fridomsparadoks. Den grenselause økonomiske fridommen førte til at sterke økonomiske aktørar samla opp fridommen hos seg, mens dei andre deltakarane i marknaden fekk fridommen sin avgrensa eller til og med heilt avskaffa. For det andre er det politisk vanlig og, etter det dei seier, uunngåeleg å avgrense eller avskaffe den politiske fridommen for å sikre den frihetlig-demokratiske grunnorden.^[ii]

Desse to tendensane har levd både blant leiarane av det engelske imperiet og det amerikanske. Det er ein svært farleg kombinasjon for det gir ei menneskevenleg overbygning over alle dei verste av dei verste brotsverka i verda.

Det er også slik at England, etter at USA overtok verdshegemoniet, har hengt seg på USA for å halde oppe så mykje som mogleg av innflytinga si, og dei to har køyrd eit stor sett felles løp i svært mange saker. Dei har også prøvd å halde gamle dominions, som Canada og Australia med på dette, saman med New Zealand. Dette ein slags angloamerikansk kjerne i columbismen og den moderne imperialismen i dag. Eit av desse felles løpa har vore å svekke og om mogleg kjempe ned alle makter som har utfordra hegemoniet deira. Dette viser seg også gjennom at ein av dei store engelske geo-imperialistane, Halford Mackinder, har vore kanskje den viktigaste inspirasjonen for geo-politikken til USA. Det var tilfelle særleg frå tida under 2. verdskrigen då USA la opp sin geo-imperialistiske politikk for etterkrigstida. Det blei forsterka under president Carter og fekk ein stor renessanse då Sovjet-Unionen gjekk i oppløysing, med eit ekstra tilskott i høve terroren mot World Trade Center i 2001. Det har fortsett under Obama og fram til i dag under Biden, men no kan det sjå ut til at dei ikkje lenger klare å fortsette denne geo-imperialismen sin utan å få til fleire krigar og moglegvis ein verdskrig.

Omgrepet aggresjon

Professor i rettsvitskap, med spesialkompetanse på nasjonal og internasjonal strafferett, Ståle Eskeland har gått nærare inn på dette omgrepet i den utmerka boka si De mest alvorlige forbrytelser, 2011. Der omhandlar han sju artar brotsverk under slekta dei mest alvorlege brotsverk. Det er først aggresjonsbrotsverket som er den mest alvorlege arten av denne familien med brotsverk. Grunnen til at aggresjonsbrotsverket, som består i å starte ein krig, er den mest alvorlege, er fordi dette brotsverket legg grunnlaget for at andre av dei mest alvorlege brotsverk kan bli utførd på begge sider. Nürnbergdomstolen karakteriserte aggresjonsbrotsverket Crimes against Peace slik: «Å begynne en aggresjonskrig … er ikke bare en internasjonal forbrytelse; det er den ytterste internasjonale forbrytelse ved at den skiller seg fra andre krigsforbrytelser da den inneholder i seg den oppsamlede ondskap av det hele.»

Aggresjonsbrotsverket  er altså at ein stat A treng inn på ein framand stat B sitt territorium med vald utan at stat A har vore angripen først, eller det er rimeleg grunn til å vurdere det slik at stat B er i ferd med å gjere klar til eit nokså snarleg angrep på stat A.

USAs historie er ei lang rekke aggresjonsbrotsverk

Det første utgangspunktet for å forstå USA si stilling i verda og synet på andre folk og nasjonar, er at USA er skapt gjennom dette alvorlegaste av alle alvorlege brotsverk: aggresjonen, det vil altså seie fiendtleg inntrenging på andre folk og land sine område. Og vi skal sjå at dette har fortsett fram til i dag. Den aggresjonen vi snakkar om her tok til kort tid etter at dei første engelske settlarane kom til USA. Frå rundt 1650 til 1890 vart landet stort sett rydda for dei folka som budde der før settlarane kom. Ein reknar med at rundt 98 prosent av den opphavlege folkesetnaden blei fjerna. Restane av den opphavlege folkesetnaden blei «konsentrerte» i reservat av inntrengarane. Og der finn vi mange av dei framleis. Som Eskeland seier så opna denne metoden for alle andre alvorleg brotsverk.

Dei to andre stormaktene i verda, Kina og Russland har aldri gjort noko slikt. I Kina kunne leiarane i nye dynasti nok drepe leiaren av det tidlegare dynastiet og heile slekta ut i dei fjernaste sleknadene, men Kina har heller blitt invadert i to omganger og etter kvart slukt angriparane sine og sinisert dei til sin eigen kultur og styremåte. Russland utvida sitt territorium austetter og underla seg folka der, slik dei fleste statane har konstituert seg. Dei handsama dei nye undersåttane hardt, men noko folkemord var det ikkje snakk om.

Settlarane sin aggresjon tok form av folkemord. Dette brotsverket kjem først på lista over dei mest alvorlege brotsverka, etter aggresjonsbrotsverket. Det neste alvorlege brotsverket i rekka er brotsverk mot menneskeheita. Det er utbreidd eller systematisk angrep på sivile som tener til å fremje ein stats eller ein organisasjons målsetting med å foreta slike angrep. Så kjem det store området krigsbrotsverk. I det vesentlegaste er det handlingar som skadar folk og eigedom meir enn de som er heilt naudsynt i ein krigssituasjon. Dei er nedfelt i Roma-vedtektene som reknar opp 50 ulike handlingar under krigsbrotsverk. Ei undersøking vil vise at mest alle, om ikkje alle desse blei brote då settlarane erobra landet som blei USA. Så kjem tortur som USA brukte både under inntrenginga si landet til indianarane og videre frametter gjennom andre aggresjonar. Så har vi terror, det vil seie tiltak for å skape frykt i eit folk, til dømes massakrar, bombing av sivile område (terrorbombing), og andre handlingar som skaper frykt. I USA var det mange massakrar på indianarane. Den mest kjende er den ved Wounded Knee i 1890 som var den siste. Til slutt har vi bruk av masseøydeleggingsvåpen. Det finst ei stor mengd prov på at dei fleste av desse alvorlege brotsverka blei utførd under krigen mot dei opphavlege folka på området som blei USA.

Det tyder at eit grunnleggande trekk i USA sin politikk då staten blei oppretta er aggresjonsbrotsverk og andre av dei aller alvorlegaste brotsverka.

Så er USA, i ein viktig periode, bygga opp på arbeidet til slavar frå Afrika eller etterkommarane deira. Dette har også prega USA-samfunnet sterkt heilt fram til no. Her kjenner dei fleste til sakene, så eg seier ikkje så mykje om det. Vi må også nemne at det bygga på innvandrande settlarar som altså tok landet frå dei som budde der frå før og på armear av innvandra arbeidarar som blei opplærte til å sjå ned på indianarane og slavane og etterkommarane deira.  Ku Klux Klan var ei typisk uttrykk for dette. Noko må vi likevel kommentere. Under den amerikanske frigjeringskampen mot 1776 mot England argumenterte leiarane for denne kampen ut frå at England ville gjere folk i USA til deira slavar fordi Parlamentet i London gjorde vedtak om pålegg av skattar i Amerika utan at amerikanarane hadde noko dei skulle sei. At dei sjølv hadde slavar var ikkje noko å snakke om.

Den djupe rasistiske kulturen i USA som inspirasjon for Hitler

Det tyder at eit grunnleggande trekk i USA er rasisme. Vi skal sjå litt meir på nokre fakta om det, også nokre som ikkje er så godt kjende og som amerikanarane helst vil halde skjult. Slavesystemet i USA varte altså stort sett til etter borgarkrigen 1861 til 1865. Slaveriet var basert på ein svært rasistisk ideologi. Etter krigen kom mange av dei gamle slavehaldarane frå sørstatane inn i Kongressen og Senatet og det blei vedtatt rasediskriminerande lover for heile USA. Det var desse det var opprør mot hundre år seinare på 1960-talet. Når det galdt innvandringspolitikken var den prega av rasistiske bestemmingar frå 1924 og fram til 1936. Pådrivaren for denne loven var Madison Grant som i høve loven sa at «I siste liten  har vi stengd att for å hindre at vår nordiske folkesetnad blir invadert av dei lågare ståande rasane.^[iii]  Han føydde til dette var «eit av dei viktigaste stega i vårt lands historie».

Før 1. verdskrig hadde den tyskfødde antropologen Franz Boas gjort viktige undersøkingar om forskjellar og likskapar mellom dei forskjellige folkeslaga som immigrerte til USA. Han hadde, mot si eiga overtyding, funne at det ikkje var noko grunnlag for at dei haldt på dei nasjonale trekka sine når dei kom til USA. Etter kort tid endra alle seg og blei «amerikanarar». Hovudkonklusjonen hans var at «i mangel på homogene ‘rasar’ som lett kunne skiljast ut, fall heile rasehierarkiet».^[iv] Dette var eit kraftig slag mot rasisme. Boas syn var i ferd med å vinne fram innan vitskapelege krinsar i USA, men så kom verdskrigen og det blei piska opp eit veldige hatkampanjar mot tyskarar. Boas og hans folk blei sett til side og Madison Grant sine synspunkt sigra.

I dei første tiåra etter 1900 blei det skrive ei uhorveleg mengd bøker om sambandet mellom menneskeleg rasetypar og styrken og dugleiken, overlevingskrafta til verdas mektigaste folk, dei kvite europearane og deira etterkomarar. Og dette var ikkje nytt. I 1899 vart det i USA laga ei bibliografi over slik bøker som kom opp i over to tusen titlar. Grant samanfatta mykje av dette i boka The Passing of the Great Race frå 1916. Her la han fram dei herskande raseteoriane ut frå europeiske tilhøve, men gjekk lenger enn dei fleste. Han meinte for det første at rasane er innbyrdes heterogene med omsyn på ytre fysisk kjenneteikn. Sjølv bland kvite menneske fans det «underartar». Det var grunnleggande forskjellar mellom rasane og deira undertypar. Så påstod han at desse grunnleggande raseeigenskapane ikkje kunne endrast historisk. Boka blei motteken som ei milepåle i tillempinga av  vitskaplege idear på historia og sosialpolitikk.^[v]

Madison Grant si bok kom ut i tysk utgåve i 1925. Same år skreiv ein «radikal» frå Austerrike, som nett hadde slept ut av fengselet, eit brev til Grant der han hylla boka som «min bibel». Han gav kort etter ut si eiga bok om verdas tilstand der han nett som Grant, sa at problema i Europa var raseproblem. Med tilvising til Grant og den nye immigrasjonslova i USA skreiv Hitler i Mein Kampf at «USA viste vegen til ein meir vaken, vitskapleg måte å bygge eit politisk fellesskap på. «Ein stat som i raseforgiftinga sin tidsalder tileignar seg verdas beste raseelement, må ein dag bli jordas herre.»

Den grunnleggande rasismen som har gjennomsyra og som framleis gjennomsyrar det amerikanske samfunnet var ein stor inspirasjon for Hitler og alle hans seinare følgjarar i Europa. For den leiande columbisk-rasistiske delen av det amerikanske samfunnet var det derfor heilt naturleg å ta over leiande nazistar frå Tyskland som dei hadde bruk for etter 2. verdskrig, mellom anna for å fortsette Hitler og Nazi-Tyskland sin kamp mot kommunistane og kommunismen (Hitler sin etterretnings-sjef, Gehlen, er eit eksempel).

Vi må alltid hugse på at jødane i seg sjølv berre var eit mål for Hitler fordi man erklærte at dei var det rasemessige grunnlaget for kommunismen (og for den delen av finanskapitalen som kjempa mot nazistane). Jødane i Tyskland var ikkje nokon fare for landet. Men Hitler fann ei svak gruppe (jødane) som syndebukk for å kunne angripe ei sterk gruppe (kommunistane og det kommunist-leia Sovjet-Unionen) på kamuflert vis. Vi må og hugse på at nazistane også såg på slavarane, eller folka i Sovjet og nærleiken som undermenneske. For den leiande columbisk-rasistiske delen av det amerikanske samfunnet har det derfor heller ikkje vore nokon big deal å bygge opp nazistiske organisasjonar i land der det tener amerikanske aggressive interesser, som i Ukraina. Det begynte i røynda like etter 2. verdskrigen. I seinare tid vart nazismen «slept laus» att frå 2007 fram til 2010. Vi kjem tilbake til det. Så kom ein periode der den nazistiske retninga særleg vaks som motstandsrørsle mot eit statsstyre som ville ha eit uavhenging Ukraina med band både til aust og vest, og med vekt på å bygge eit best mogleg land for folket der. I åra 2014-2022 har nazismen vaksa svært mykje i Ukraina og USA og NATO har hatt godt samkvem med nazistane der. Men dei må sjølvsagt nekte for det, fordi det set lyset på deira aggressive side som dei vil skjule for alt verda. Berre tenk på Assange.

Elles kan det passe å nemne alt her at Hitlers propagandaminister, Paul Joseph Göbbels, også hadde nokre amerikanar som sine store læremeistrar i korleis ein skal forføre folk. Eg kjem tilbake til det.

Ein omfattande valdskultur

Til slutt må eg nemne det valdelege preget frå det som er kalla cowboy-tida, då dei som dreiv med kvegflokkar kom i motseiing til dei som ville dyrke jorda og gjerde ho inn. I mi ungdomstid, på 1950-talet, var bøker frå denne tida noko vi las mange av også i Norge. Eg er sjølv sikker på at eg las fleire hundre av dei frå eg var 13 til 16 år. Dette har ført til ei valdsdyrking i USA og andre stader der den amerikanske kulturen har vunne fram, og til ei dyrking av eineståande valdelege heltar som etter kvart har spegla seg mykje i populærkulturen, både gjennom bøker og kanskje spesielt filmar. Heile den «kvite» vera blei påverka av dette, og blir det framleis. I alle desse kulturformene var sterkt prega av vonde, gruelege skurkar og gode, snille heltar. Og om heltane var svært brutale, så var dei «gode på botnen». Dette er og eit grunnleggande trekk i heile den amerikanske ideologien og utanrikspolitikken. Det er lett å bli smitta av dette for folk som heile livet har blitt eksponert for denne tenkemåten gjennom store massemedia og filmar som «heile verda» har digga. I motsetnad til dette finn vi fredsarbeidet til Kina som blei tydeleg uttrykt under ein konferanse der i 2019.

Det tyder at eit grunnleggande trekk i USA er valdsdyrking som har blitt samanfatta i ordtaket «Det enklaste er pistol». Epidemien av «masseskytingar» og andre typar valdelege drap i USA, er eit indre teikn på denne kulturen.

Alt dette står i sterk motsetnad til den overbygninga som blei skapt då USA reiv seg laus frå det engelske imperiet og skreiv sitt utsegn om alle menneske sine rettar og om demokrati.

Det tyder at eit grunnleggande trekk i USA  er ein spagat mellom ideala om fridom, menneskerettar og demokrati og dei gruelege, aggressive realitetane som er undertrykt og aldri tatt opp til skikkeleg vurdering og derfor er eit grunnleggande trekk også ved USA sin utanrikspolitikk.

Geo-imperialismen

Det andre utgangspunktet er at USA frå 1776 har vore i aggresjonskrig med andre statar i alle sine år med unntak for nokre få. England (det er berre 20 statar i verda England ikkje har kriga mot) og USA har vore dei mest aggressive statane i verda, og etter 2. verdskrigen har USA leia an.

Det tredje utgangspunktet er dei geo-politiske teoriane som har summert opp denne aggressive framferda både til USA  og England. Det er i hovudsak to teoriar som peikar seg ut. Den eine er knytt til geo-imperialisten, admiral Alfred Thayer Mahan som gav ut to viktige bøker i 1890 og 1892 som fleire leiande personar i USA fremma på 1880 og 90-talet. Den andre er Halford Mackinder som var britisk geograf og direktør for London School of Economics and Political Science som skreiv ein særs viktig artikkel, The Geographical Pivot of History i 1904. Dessutan må vi ta med ei omforming av Mackinder sine teoriar som blei gjort av geo-imperialisten Nicolas J. Spykmans. Seinare har etterkrigstidas viktigaste geo-imperialist, Zbigniew Brzezinski,^[vi] og andre brukt og tilpassa teoriane til dei som kom før han på «skapande vis». 

Historisk bakgrunn for den amerikanske aggresjonens ideologi

Før eg tar til med detaljane her vil eg understreke at dei geo-politiske strategane eg går inn på ikkje tok teoriane sine ned frå himmelen. Dei uttrykte berre dei grunnleggande behova til dei herskande klassane i landa sine. Vi skal også sjå nokre klare teikn på korleis det gjekk for seg. Så skal vi ta eit lite historisk tilbakeblikk.

Under Jacob I (1603-1625) då England hadde begynt på arbeidet med å skape seg eit oversjøisk imperium, skjedde det ei endring i den engelske oppfatninga av si rolle i verda. Då blei det utvikla ein imperie-ideologi og engelskmennene begynt å oppfatte seg som det nye utvalde folket i verda. Dei brukte Bibelen som grunnlag. I Salmenes bok 72.8 fann dei «Og han skal herske fra hav til hav og fra elven inntil jordas ender». Amerika såg dei på som det nye Kanaan og dei fann grunnlaget i Mosebok 1.28 og 3.23. Her heiter det først at «din ætt skal bli som støvet på jorden, og du skal utbrede deg  mot vest og mot øst og mot nord og mot syd, og i deg og din ætt skal alle jordens slekter velsignes». Og så heiter det at «når dere kommer inn i et land som jeg vil gi dere og dere høster dets grøde, da skal dere komme til presten med det første kornbånd av høsten deres» og om fasten seier han at «enhver som ikke faster på denne dag skal utryddes av sitt folk». (Sitert frå husets gamle bibelutgåve frå 1947.)^[vii]

I England var det og ei stor religiøs vekking midt på 1700-tallet leia av metodistane John Wesley og George Whitefield som var store folketalarar. Det førde også til noko som er kalla ein eskatologisk-kiliastisk rørsle i New England der Pilgrim Fathers hadde slått seg ned der. Denne rørsla gjekk kort sagt ut på at settlar-amerikanarane hadde ein misjon i verda. Dei skulle skape eit kristent tusenårsrike. Det skulle begynne i USA og til slutt skulle det omfatte heile verda. Desse to ideologiske momenta blei prega inn i amerikanarane frå dei begynte folkemordet på indianarane.

Dette er ei haldning som seinare har prega heile USA sin utanrikspolitikk. Det utvalde landet som skal sørge for at verda blir driven slik USA ønskjer (og tilfeldigvis til beste for USA). Den store aggressoren og slavehaldaren, tredje president i USA, Thomas Jefferson^[viii] skreiv i boka Empire of Liberty at USA hadde eit historisk oppdrag, å gjere heile verda safe for democracy. Så det programmet som dei framleis arbeider etter vart skrive alt då. Men skjult under desse fine orda ligg altså heilt frå starten aggresjon, folkemord, utbytting og slaveri.

Jefferson si haldninga er seinare nedfelt i det som er kalla Manifest Destiny (Den klåre lagnaden). Desse tankane blei utvikla frå ein artikkel i bladet The United States Magazine and Democratic Review i 1845 og blei definert som at det var USA sin lagnad å overta heile det amerikanske kontinentet og gjere det stadig betre for dei stadig fleire millionar innvandrarar som kom. Seinare har det blitt overførd på heile verda. Dette er noko som kan samanfattast som den vestlege verda og USA sin universalisme. Det vil seie at dei har tatt på seg å få heile verda til å underlegge seg deira oppfatningar og ordningar. Sentralt står demokrati og fridom der aggresjon, folkemord, utbytting osb. ligg skjult under.

I boka si Det internasjonale gjennombruddet frå 2016 fortel Terje Tvedt om då utanriksminister Børge Brende tala for fullsett frukostsal for Civita den 21. juni 2016. Tvedt merka seg då at Brende sa at dei verdiane som ligg fast og ligg bak Norge sin utanrikspolitikk ikkje var våre vestlege verdiar, men universelle verdiar.^[ix] For Tvedt var det sjølvsagt underleg at ikkje noko av deltakarane der, med mykje erfaring frå arbeid over heile verda, sa Brende imot. Dette hadde vorte eit dogme som ikkje måtte utfordrast.

Kor tok Brende dette frå. Som utanriksminister i USA sin vasallstat Norge, tok han det sjølvsagt frå vasallane sin «konge» eller «keisar», USA. Dette er jo nett ein del det av grunnlaget i den amerikanske «eksepsjonalismen», deira unnataks-stilling i verda, som er at USA står for universelle verdiar som skal spreiast til heile verda. Verdiar som skjuler den underliggande aggresjonen og som tilfeldigvis til beste for herskarane i USA sjølve.

Som vi veit er dette den viktigaste ideologiske innpakninga av og reklamen for USA sine aggresjonshandlingar i nyare tid, som også Norge og Børge Brende har vore (og er) ein del av. William Blum har samanfatta det godt i boka si America’s Deadliest Export – Democracy frå 2014.

[i] Her har eg støtta meg mykje på Domenico Losurdo Contre-historie du Liberalisme, italiensk utgåve 2006, engelsk i 2011 og fransk i 2013 og 2014

[ii] Nemnde verk, side 700.

[iii] Sjå Charles King Den övre luftens gudar – Hur en grupp nytänkande antropologar förändrade vår syn på ras och kön, 2022 på Daidalos forlag, side 146. Amerikansk utgåve 2019 med tittelen Gods of the Upper Air: How a Circle of Renegade Antropologists Reinvented Race, Sex and Gender in the Twentieth Century.

[iv] Same verk, side 131.

[v] Same verk, side 119-120.

[vi] For Brzezinski sjå også Justin Vaïsse Zbigniew Brzeinski – Stratège de l’empire, 2016, ein omfattande (og mest rosande) biografi på 420 sider. Her er og fleire bilete av Brzezinski med kjende personar frå heile verda, Kissinger, Lyndon Baines Johnson, Hubert Humprey, president Carter, Menahem Begin (dei spelar sjakk saman) Deng Xiaoping, pave Jean-Paul II, Ronald Reagan, Georg H. W. Bush, Lech Walesa og Barak Obama (under eit møte i Situation Room i Det kvite hus der dei diskuterte situasjonen i Midt-Austen. Men den viktigaste personen i livet hans, som var den som fekk han fram i verda var David Rockefeller. Rockefeller skjønte at finansaristokratiet i USA her hadde ein utmerka talsperson. Elles er det eit bilete av at familien Brzezinske går delar av ruta til den kinesiske 8. rute armé sin lange marsj. I de heile var Brzezinski heile livet prega av ei svært fiendtleg haldning til Sovjet og Russland og ei mykje venlegare haldning til Kina. Det speglar instillinga til finansoligarkiet i USA fram til for ikkje så mange år siden, og kanskje litt enno.

[vii] Opplysningane her er frå professor emeritus i nyare historie ved Universitetet i Freiburg, Wolfgang Reinhard si bok Die Unterwerfung der Welt – Globalgeschichte der Europäischen Expansion 1415 – 2015, 2016 – nytt utvida opplag 2018, fjerde opplag, side 505. Side 501 til side 545 handlar om britane si erobring av Nord-Amerika.

[viii] https://en.wikipedia.org/wiki/Thomas_Jefferson

[ix] Terje Tvedt Det internasjonale gjennombruddet, 2018, side 83-85.

Kapittel i  ii iii  iv v  vi  vii  viii  ix  x  xi

Innleiing

For å forstå kva som skjer i verda no må vi i ha grep på nokre vesentlege saker. Vi må ha grep på dei grunnleggande trekka i Kina og Russland sin utanrikspolitikk og rolla til den alliansefrie rørsla i verda, om dei lange linjene i USA-England sin utanrikspolitikk og om rolla til det humanitær-industrielle komplekset i verda. Eg har skrive noko om alle desse felta tidlegare og du kan lese om  Eit anticolumbisk blikk på historia og Verdens undertrykte folk og land reiser seg. Særleg den siste tilvisninga er viktig for å forstå heile verdssituasjonen i dag. Men her skal eg i hovudsak ta for meg dei lange linjene i USAs utanrikspolitikk i noko meir detalj.

Dette er ei historie eg har studert i rundt 55 år, først som amatør og etter et tok hovudfag i historie i 1972 (som resulterte i boka De tjente på krigen, 1974), med akademisk stempel. Eg har lese dusinvis av bøker og hundrevis med artiklar om emnet og sjølv skrive ein god del om det tidlegare. Dette er derfor ikkje noko lettbeint produkt.

Den columbiske epoken

Historisk er det viktig å hugse på at USA har overtatt etter Spania, Portugal, Holland, Frankrike og England som den store geo-imperialistiske makta i verda. Heile denne tida kan vi kalle den columbiske epoken, eller, som nokre og seier, atlantismen. Columbismen er eit omgrep som blei skapt av den store engelske geo-imperialisten Halford Mackinder som vi skal komme tilbake til. Omgrepet har mellom andre blitt brukt av Noam Chomsky og Domenico Losurdo. USA er det siste leiande columbiske (atlantiske) landet og fører vidare heile tradisjonen frå Columbus steig i land på øya dei kalla Hispaniola i 1492, frå dei oversjøisk imperia vart kriga fram, og fram til i dag der systemet framleis finnast, under leiing av USA. Columbismen er ein tradisjon som går ut på dei «kvite» overklassane i dei transatlantiske landa og deira settlarstatar rundt om i verda skal ha globalt overherredømme og utnytte heile kloden til sitt eige beste med alle dei middel det krev. Etter Andre verdskrig og USA sitt samarbeid med dei japanske okkupantane i Korea for å splitte landet og sikre amerikansk hegemoni i sør, har også Japan vore inkludert i columbismen, som eit ikkje-kvitt land, men berre som USA sin vasall.

Eigentleg var det Marx som først skreiv om dette då han omhandla den opphavlege akkumulasjonen som førte til full utvikling av kapitalismen i kapittel 24.6 i først bind av Kapitalen som kom ut i 1869. I heile kapittel 24 skriv han om dei to grunnleggande momenta i framveksten av moderne kapitalisme. Det eine var skaping av ein arbeidarklasse ved å ta frå bønder/handverkarar jorda og arbeidsreiskapen, slik at dei måtte begynne så selje arbeidskrafta si for å få tak i livsmiddel. Det andre var dei oversjøiske imperia der det sentrale var å utrydde og/eller ta makta over dei som budde der og så unytte både dei og landet deira til beste for «moderland». Mitt syn er at dette framleis er eit grunnleggande trekk ved den moderne kapitalismen, og at dei leiande «moderlanda», no med USA i spissen, slås med alle middel for å halde oppe begge systema – utbyttinga av arbeidarklassen i eigne land og utbytting av verdas undertrykte land og folk. Det systemet som no er under mest press er det moderne kolonisystemet. Dei folka og nasjonane som har vore og er undertrykt og utbytta av dei «kvite» «moderlanda» er no i kraftig rørsle for å kvitte seg med heile systemet og opprette ei verd med likeverdige statar som kan samarbeide ut frå det verkelege innhaldet i FN-pakta og dei fem prinsippa for fredeleg sameksistens. Det er først og fremst den alliansefrie rørsla som representerer denne retninga, i allianse med Russland og Kina. Vi kjem tilbake til det.

Kolonisystemet var det sentrale momentet i epoken etter 1492. Det Marx ikkje kunne vite var at dette systemet heldt seg formelt til rundt 1960 og så gjekk over i ei anna form med det vi kallar nykolonialismen som varer framleis, men som no er under sterkt press. Så denne epoken som representerer tida med dei «kvite» overklassane sine oversjøisk imperia viser nett til denne undertrykkinga og utbyttinga av folk og nasjonar over heile verda til beste for desse overklassane. Nokre smular har og falle på underklassane, medrekna arbeidarklassen i dei columbiske «moderlanda». Utvandring og utbytting av dei ikkje-columbiske landa har vore viktige moment for å halde motseiinga mellom borgarskap og arbeidarklasse i «moderlanda» innan ikkje-revolusjonære rammer.

Det viktigaste trekket i columbismen er å få kontroll med land, område og folk utanfor det columbiske kjerneområdet. Typisk for perioden er at det blei skapt oversjøiske imperia i stor målestokk for første gong i verdshistoria og det har prega verda sidan. Vikingane sine erobringar i det seinare Ukraina, England og øyene nord for Storbritannia var ei forsmak på dette. Dei begynte til og med eit forsøk på kolonisering av det amerikanske kontinentet. Det er dei som meiner at vikingane sitt etos prega deler av den engelske måten å vere og handle på, og at dette også var eit moment i aggressiviteten i den engelske imperiebygginga. Dette er ikkje så usannsynleg ut frå at den engelske overklassen faktisk hadde sterke innslag frå Normandie som var vikingane sin del av Frankrike.

Det er også slik at denne aggressiviteten mot folk utanfor det atlantiske området blei trent opp i dei store Korstoga for å erobre Palestina og sikre handelsrutene austetter, med dei seinare kampene for å halde på herredømme i Midt-Austen, som eigentleg varte frå 1095 til 1453 då det Osmanske riket erobra Konstantinopel. Dette hindra dei «kvite» statane frå å tene penger på handel med Austen og var ei sterk tilskunding til å finne andre vegar dit.

Så vi kan seie at columbismen er ein direkte erobrande etterfølgjer etter korstoga. Vi skal og merke oss at korstog også var retta mot dei som ikkje ville underkaste seg den økonomisk-politiske leiinga i Vest. Dette gjeld også columbistane sine kampar for å slå ned motstand mot utbyttingssystemet sitt over heile verda. Det tok til med massive folkemord på det amerikanske kontinentet og vart følgd opp med folkemorda i Australia, New Zealand og Canada. Alle stadar blei det starta av utvandrar frå England, så vi må rekne England som folkemordstaten framfor alla. Det var også den viktigaste slavehandel-staten. Vi kan seie at kapitalismen i Liverpool rett og slett vart bygga opp på inntekter frå slavehandelen

Hovudmålet for leiarane i dei columbiske kjernelanda under heile den ettercolumbiske tida har vore å omdanne økonomien der slik at han tener dei columbiske kjernelanda. Metodane er krig, folkemord, rov og utarming, utbytting og fattigdom, undertrykking og umenneskeleggjering.

Den grunnleggande columbiske ideologien er at dei columbiske kjernelanda er overlegen resten av verda og at dei columbiske metodane trengs for å gjere verda betre. Alle som motsett seg dette må finne seg i å bli slått ned. Dei er dei «vonde», «fienden». Difor framstiller dei columbiske leiarane alltid columbismen som noko svært godt, mens han er grunnleggande rasistisk og grueleg under eit ytre bilete av velvilje og humanisme. Dei som ikkje vil finne seg i å bli underlagd det columbiske systemet blir systematisk svartmala, og særleg i tider då dei columbiske maktene planlegg og gjennomfører store angrep på dei. I dag blir dei columbiske ugjerningane gjerne skjult under slagorda «fridom og demokrati» og «fri marknad». Tidlegare har omvending til den vestlege religionen vore sentral og tanken om «den kvite mannen si byrde».

Columbismen er imperialistisk i si indre kjerne. Han har utvikla seg historisk frå «oppdagings-» og erobringstida, over kolonitida og den moderne imperialismen og nykolonialismen. Dei seinaste leiande columbiske statane har vore England og USA. England hadde oppretta sitt verdsherrevelde i 1815 etter Napoleonskrigane. På slutten av 1800-talet gjekk Tyskland forbi England i produksjon og teknologi. Då dei greip etter overherredøme i Europa med moglegheit for å ta fleire koloniar og det førte det 1. verdskrig. I same periode var det ei stor industriell utvikling i USA som etter kvart blei den dominerande industrimakta i verda. Etter dei store verdskrigane var England sterkt svekka og USA svært styrka og dei tok over hegemoniet, mens England blei ein viktig juniorpartnar som hjelpte USA med å utvikle herskarteknikkane og -metodane sine. Som et har skrive er det viktig å vere klar over at England frå først av styrte i settlarlanda USA, Canada, Australia og New Zealand. I alle desse landa vart det utførd folkemord på den opphavlege folkesetnaden og landet deira ble offer for engelsk aggresjon, dvs. fiendtleg og valdeleg inntog på områda til andre land og folk. England begynte alle desse folkemorda som så blei overtatt av den nye engelske overklassen i settlarlanda.

Kampen mot columbismen

Dei ikkje-columbiske, undertrykte landa og folka har heile tida kjempa mot columbismen, men har stadig blitt slått ned eller blitt overtatt att. Eit grunnleggande eksempel er Haiti sin anticolumbiske kamp. Eit eksempel som er knytt til oss var opprøret i den dansk-norske kolonien på øya St Jan i 1733. Det braut ut på vesle julaften det året og varte i omlag eit halvt år. Av dei 108 kvite på øya blei 76 drepne og av dei 109 plantasjane der var 46 brent ned eller øydelagd på annen måte. Til slutt vart dei fleste opprørane drepne i kamp. Nokre drap seg sjølv og nokre blei dømd til dauden. Du kan lese om dette i Fartein Horgar si firebands romanserie, særleg andre boka med tittelen I slaktemåneden, utgjeven i 2017 og 2018.

Denne kampen har aldri tatt slutt og varar framleis. I røyda er Russland sin innmarsj i Ukraina eit moderne utslag av denne kampen. No utløyst av trusselen mot Russland sitt sjølvstende frå den grusomste og sterkaste columbiske makta nokon sinne, USA.

Fram til noe er det berre nokre få statar i verda som har klart å hald seg varig utanfor columbisk dominans. Den viktigaste og største er Kina. Men vi har også Nord-Korea, Cuba, Venezuela, Iran, Syria. Etter 2002 høyrer også Russland til desse landa. Alle land som vel leiarer som ikkje opnar for amerikansk dominans i landet sitt, blir motarbeida og ofte kasta etter undergravingsarbeid frå CIA, NGOar og fleire andre USA-dominerte organisasjonar, eller direkte gjennom krigar. Grenada, Irak og Libya er eksempel der krig blei brukt og Ukraina er eksempel på bruk av undergraving og regimeendring for å få innsett ei leiing som opna landet for amerikansk kapital og den medfølgdande nyliberalismen.

Eit viktig skilje i kampen mot columbismen var Sovjet-Unionen som blei oppretta i 1917 som ein sterk anti-columbisk makt som heldt USA og vasallane i sjakk. Denne motstanden styrka seg med Sovjet-Unionen sin siger i 2. verdskrigen, opprettinga av Folkerepublikken Kina og det uavhengige Cuba pluss motstand mot columbismen over store delar av verda. Eit nytt steg blei tatt med opprettinga av den alliansefrie rørsla i Beograd i 1961. I dag er denne revitalisert og 120 statar er med.

Då Sovjet-Unionen blei oppløyst i 1991 og Kina framleis var svakt, steig USA opp som den første makta i verda som verkeleg kunne få fullt verdsherredømme – ei einaste leiande verdsmakt. Men for å klare det måtte dei ha kontroll med det eurasiske kontinent. Dei utforma difor ein strategi for å klare dette, og den held dei framleis beinhard fast på sjølv om det økonomisk-politiske grunnlaget for å lukkast ikkje lenger er til stades med framveksten av eit økonomisk mektig Kina og eit Russland som reiv seg ut at av USA sin dominans litt ut på 2000-talet, under leiing av Putin. Frå då av var han og Russland «vond».

I USA trudde dei lenge at dei ville få kontroll med Kina fordi landet opna opp for store investeringar frå dei. Dei tenkte nok at dei kontrollane som Kina hadde med kapitalen ville forsvinne etter kvart. Men då Xi Jinping kom til makta i 2012 blei det etter kvart heilt klart at kontrollen med utanlandsk kapital blei skjerpa og Kina lanserte målet med å bli ein velståande, sosialistisk stat innan 2049.

Då dei sette dei gang prosjektet med dei nye silkevegane (Belt and Road) og utvida handel og samkvem med mest alle land verda og særleg med statane langs den gamle Silkevegen blei dei ein øydeleggande trussel mot USA sin verdsdominans. USA var faktisk allereie spelt ut økonomisk i verda for nokre år sidan. Etter kvart blei dei einaste moglegheitene USA hadde for å erobre tilbake verdsherreveldet sitt, undergraving, regimeendringar og krig. For å få til dette prøver dei å få dei andre transatlantiske statane, og dei engelsktalande settlarstatane Canads, Australia og New Zealand pluss Japan, som dei faktisk ser på som sine vasallar, med på leiken.

Dei krigshandlingane som vi no ser i Ukraina står derfor om mykje større saker en om Ukraina sjølv. Det står nok om USA skal få fortsette løpet sitt for å sikre eit rote verdsherrevelde som etter 2. verdskrigen har ført til ei uendeleg rekke av lidingar for undertrykte land og folk over heile verda, og for USA sine vasallar sjølv. Men ikkje nok med det.

Den kampen vi ser i Ukraina er den columbiske verda sin proxy-krig for å  halde på heile det columbiske systemet med «kvit» verdsherskarmakt. Og dei «kvite» columbiske leiarane, saman med andre USA-dominerte statsleiingar, følgjer med og prøver å mobilisere heile den «kvite» verda til innsats mot dei «onde» anti-columbiarane. Difor er det viktig å tenke seg nøye om når ein tar stilling her. Vi må gjerne beklage Russland sin aggresjon, slik eit fleirtal av statane i FN gjorde (men likevel statar med berre rundt 46 % av folkesetnaden i verda), men å nekte å sjå heile biletet og den historiske bakgrunnen for det som skjer, gjer gjerne av vi kjem på feil side av hovedmotseiinga i verda, nemleg i kampen mellom den «kvite» columbiske verdsdominansen og dei som vil rive seg ut av denne.

Vi gjer ei underordna motseiing til hovudmotseiinga, slik vi faktisk ofte gjer når noko verkar sterkt kjenslemessig på oss. Så tar vi parti for den eine sida i denne underordna motseiinga utan å tenke på kva side i hovudmotseiinga den sida vi har tatt parti for høyrer til. Ut frå den underordna motseiinga ser det ut som Ukraina, leia av Zelenski, er den som bli angripen og treng støtta vår, men ut frå hovudmotseiinga er Zelenski ein marionett for USA og deltakar i USA sitt spel for verdsherredømme, eit spel som krev at dei russisktalande i Ukraina blir forfølgde og kriga mot, og som krev regimeskifte i Russland for å kunne fortsette med å ta Kina. Desto meir direkte USA/NATO går inn med våpenstøtte, desto klarare blir dette.

Difor vil ein verkeleg fredspolitikk vere å stanse det aggressive USA sin kamp for verdsherredømme og regimeskifte i Russland, slik dei har klart i Ukraina, og å følgje oppmodinga frå FN om å bruke alle middel for å få stans i krigshandlingane snarast mogleg og få ei rimeleg ordning for dei undertrykte russisktalande serbarane i aust og ei fjerning av den amerikanske trusselen mot Russland og verda elles.

Men la oss sjå på heile den aggressive historia til USA. Den forklarar kvifor USA har gått i spissen for å hindre at Minsk-avtalene blei sett ut i livet og kvifor dei har gått inn for å sende våpen inn i Ukraina for å forlenge krigshandlingane så lenge som mogleg, i staden for å gå for løysingar som låg i Minsk-avtalene. Og det forklarar at dei har lært opp nazibandar i Ukraina til militære einingar, køyrt inn våpen i store mengder og lært opp ukrainske hæravdelingar til NATO-standard. Det blir ein lengre gjennomgang. Men dei som trur dei kan forstå kva som skjer i verda utan å kjenne historia vil stort seg velje feile løysingar på konfliktane vi ser.