Lærerforbundets fire års lønnspolitiske offensiv (LPO), som ble lansert før lønnsoppgjøret i 1996, er så langt blitt en «flop». Som vi husker, var den strategiske tanken at forbundets medlemmer ansatt i offentlig sektor i løpet av fire år skulle opp på omtrent det lønnsnivået som personer med tilsvarende utdannelse i privat sektor har. Det ble antydet at det ville betyr 50 000 - 80 000 i lønnspåslag for de fleste medlemmer.
I forrige (hoved)lønnsoppgjør virket offensiven i realiteten til at vi fremmet lavere krav enn vi ellers ville ha gjort, fordi vi da bare skulle ta første trinn av et lengre løp, og derfor skulle komme sterkere igjen ved de neste oppgjørene. I dette (mellom)lønnsoppgjøret forlot Lærerforbundets ledelse i realiteten den strategiske ideen bak LPO og innledet en LPD (defensiv).
For medlemmene er nå det viktigste å få LPO på beina igjen. Et vilkår for dette er å få en ledelse som slutter seg til den vedtatte strategien ikke bare i ord, men i handling. Den sittende ledelsen ser ikke ut til å være i stand til dette. Derfor er det viktig å skaffe en ny ledelse som evner å lede den kampen vi må ta for å lykkes på en besluttsom, kraftfull, smart og smidig måte.
Vi må dessuten forandre taktikk. Kravet om kompensasjon for lang utdanning må ut av det vanlige lønnsoppgjørssystemet og presenteres som et engangskrav. Kravet må spesifiseres og konkretiseres på en måte som skaffer stor oppslutning og mange allierte. En enkel og forståelig måte å presentere kravet på er å si at alle ansatt i offentlig sektor skal ha kr. 10 000,- pr. år de har kompetansegivende utdanning utover videregående skole. Det betyr at lærerskoleutdannete får 40 000,- og at lektorer med opprykk kan få 70 - 90 000,-. Men det betyr også at f.eks. sykepleiere skal ha 30 000,- for grunnutdanning pluss 10 000,- ekstra for hvert år de har kompetansegivende ekstrautdanning. Kravet skal altså i prinsippet gjelde alle i hele offentlig sektor, men vårt forbund kan jo ikke reise krav for andre, så det er opp til medlemmer og styre i andre fagforbund å få opp det samme kravet der. Lærerlaget bør, dersom det er nøvendig, presses til enhet på kravene. De vet at medlemmene vil komme over til lærerforbundet dersom de ikke følger opp.
Ellers følger vi vanlige prioriteringer i vanlige lønnsoppgjør, med kamp for at kvinnene skal ha lik lønn med menn for likeverdig arbeid og at lavtlønnete skal heves mer enn høytlønnete.
Når det gjelder argumentasjon så må den være sannferdig, enkel og lettforståelig. Det gjelder ganske enkelt å fortelle at langtidsutdannete frasier seg inntekt i de årene de studerer, pluss at de pådrar seg gjeld. Dette gjør at de sliter med et starthandikap hele yrkeslivet gjennom, og at de faktisk utdanner seg til gjeldsslaver. I privat sektor vet de bedre å kompensere for dette, derfor har langtidsutdannete der mye høyere lønn enn det offentlig ansatte får. Den lønnforskjellen som nå eksisterer vil etterhvert tappe skolen for høyt utdannet personell - jo høyere utdannelse desto mindre mulig blir det å overleve ved å gå inn skolen.
Dessuten har pedagoger en sær-argumentasjon av stor betydning. Nå utvikler verden seg slik at det såkalte «arbeidsliv» utover i neste århundre vil bli omdannet på en dyptgripende måte. Alt rutinearbeid, enten det nå er manuelt eller intellektuelt vil bli overtatt av maskiner. Vi går i retning av et samfunn der det, innenfor det nåværende økonomiske system, bare vil være behov for ca. 20% av den arbeidsføre befolkningen for å gjøre det som trengs. Skolen søkes nå omdannet til å tjene et system med et relativt lite antall høyt utdannete, en stor gruppe overvåkere av automatiserte prosesser og en stor gruppe arbeidsløse (uttalt av Grunnskolerådet på begynnelsen av 80-tallet og retningsgivende for alle reformer). Dette betyr at en ikke lenger trenger en allmenn folkeskole (fra 1-12/13 klasse) der hovedmålet er å overlevere mest mulig av menneskehetens tidligere oppsamlete kunnskap til hele de nye generasjonene. Dette gjennomsyrer også alle skolereformer nå. (Jeg snakker ikke om retorikken og reklamen, men om realitetene bak de fine ordene.) De langtidsutdannete i offentlig sektor rammes også med full kraft av den nye anorektiske moten med å slanke denne sektor for å føre mer midler og virksomheter over i mer direkte profittskapende virksomhet (oljefond o.l.).
Samtidig har det vel aldri stått skarpere at dersom ikke hele de nye generasjonene får sjansen til å få tak i denne tidligere oppsamlet kunnskap, på en levende og interessant måte, så vil hverken regioner, nasjoner eller kloden overleve. Den allmenne folkeskole er en del av grunnmuren for å utvikle et godt samfunn for alle i fremtiden. En nasjon som ikke kjemper for en god skole for alle vil gå til grunne. Det samme gjelder på verdensbasis.
Vi bør også merke oss at den høyere utdanning mer og mer skreddersyes etter den samme ødeleggende mal. Det krever en spesiell kamp også der, men det skal jeg ikke si mer om her.
Med dette (og sikkert en god del mer som vi komme frem etter hvert) i bagasjen, må Lærerforbundet gå ut i kampen for å vinne opinionen og vinne kompensasjonskampen.
Men kampen kommer til å bli svært hard. Vi er i praksis fratatt streikeretten. Så lenge vi holder oss innefor spillereglene, så ender vi der som forhandlingsledelsen vår endte i år. Det betyr at myndighetene har tvunget på oss den konklusjonen at den lønnspolitiske offensiven må bryte med disse spillereglene. Hvis Lærerforbundet ikke vil gjøre det, så må vi bare avfinne oss med myndighetenes lønndiktat til evig tid.
Min konklusjon er at vi må bryte gjennom tvungen lønnsnemd og den enorme kampanjen og de truslene som vil komme mot oss da. Altså, vi må gå ut i streik på en smart måte og fortsette til motstanderen gir seg uansett mottiltak. Dette krever at vi straks styrker streikekassen vår en god del med fast månedstrekk på alle medlemmer. Det krever igjen at vi må ha en ledelse som medlemmene har tillit til i denne saken.
Til slutt: hvis det er slik at fylkesstyrene i Lærerforbundet utover i landet vil gravlegge lønnspolitisk offensiv i noen år til, så skal de bare beholde den nåværende ledelsen. Det trengs nemlig en så kraftig endring i strategisk og taktisk tenkning at det bryter med de mulighetene som ligger i denne ledelsen.
Medlemmene i fylkesorganisasjonene har et brennede behov for LPO. Derfor må de ved de neste korsveiene få skiftet ut de fylkesstyrerepresentantene som vil redde det sittende sentralstyret. Det vil utsette LPO med en viss tid, men det vil bety at de nødvendige vilkårene for å gjennomføre den likevel kan skapes.
Terje Valen, (medlem siden ca. 1970, tidligere lokallagsleder i Nordreisa Lektorlag, tidligere skoletillitsvalgt) 05.06.1997.