Utdanningsreformen –
kompetanse, kontroll, konkurranse, kostnadskutt
Et utvalg som blir kalt ”Kvalitetsutvalget” avga våren 2003 en utredning, NOU 2003: 16 I første rekke, som handler om hvordan skolen skal omlegges i årene fremover. Ett år tidligere la utvalget i all hast frem en delutredning, NOU 2002: 10 Førsteklasses fra første klasse med forslag om nasjonale prøver og en såkalt kvalitetsportal. Disse forslagene er allerede vedtatt av Stortinget, og er i ferd med å bli satt ut i livet.
Det som alt i alt blir gjennomført av forslagene i NOU 2003: 16 vil sette sitt preg på livet til de kommende generasjoner og dermed alle andre i landet. Derfor er dette en svært viktig utredning som krever mye studium og grundige diskusjoner. Jeg vil nå legge frem det som jeg mener er hovedpunktene i utredningen. Dette bygger på en større studie som kan finnes på http://home.online.no/~tervalen/Utdanningirekke2.htm .
Fra elev til enhet og
fra arbeider til humankapital
Utvalgets forslag preges av innføring av et nytt syn på unge mennesker. De er ikke lenger elever, men de er enheter og humankapital. Dette fremgår for det første av den kvalitetsdefinisjon som utvalget bruker. Kvalitet i opplæringen måles ut fra den kjente ISO-standard som gjelder for alle produkter og varer. Definisjonen lyder slik: ”Quality is the totality of characteristics of an entity that bear on its ability to satisfy stated and implied needs.” (NOU 2002: 10, kapittel 3, side 3.) Oversatt av undertegnede: “Kvalitet er den helheten av egenskaper til en enhet som har noe å si for hvordan enheten er i stand til tilfredsstille uttalte og uuttalte behov.” Det er selvfølgelig snakk om behovet til de som skal kjøpe og bruke enheten/produktet/varen. Her ser vi altså at kvalitet i utdanningen i hovedsak skal måles etter hvordan enheten tilfredsstiller brukerens uttalte og uuttalte behov. Gjennom betegnelsen elev er allerede de unge mennesket påført en innskrenkende definisjon, men dette blir i høy grad forverret når nå begrepet enhet blir bruk for elev. Gjennom dette utviskes nemlig forskjellen mellom et levende menneskelig vesen og en ting, en bruksgjenstand, en hvilken som helst vare.
Ellers
fremgår det av slutten på første avsnitt i kapittel 4 av NOU 2003; 16.
Her heter det ”I tillegg til å
være danningsinstitusjoner blir utdanningsinstitusjonene i økende grad
betraktet som grunnlag for økonomisk vekst. Globaliseringen av verdensøkonomien
og nedgangen i tradisjonell industrisysselsetting har satt kompetansepolitikken
helt på topp på den politiske dagsordenen i mange land. I kompetanseøkonomien
vil evnen til å utnytte kunnskapene, det vil si systemer for å spre kunnskapene
til relevante mottakere og kultivere humankapitalen, være en viktig faktor for
konkurranseevnen i en global økonomi.”
Her innføres begrepet humankapital som en nærmere definisjon av
kvalitetseneheten i forrige sitat. Dette begrepet kan minne om det gamle
arbeidskraftbegrepet, men er ikke helt likt. Det er mer omfattende.
Arbeidskraft er noe en person har og som det selger til en arbeidsgiver/kjøper.
I fritiden sin er personen fremdeles en menneskelig person.
Gjennom bruken av humankapitalbegrepet forsøker en å definere hele
mennesket med alle sine egenskaper, i fritid og arbeid, som kapital. Det betyr
at utvalget ser på hele mennesket som kapital, ikke bare i arbeidsforhold, men
også utenfor det. Dermed har det lagt et teoretisk grunnlag for at opplæringen
skal gjøre menneskene til bedre kapital i alle livsammenhenger, også utenfor
arbeidslivet. Dette henger sammen med begrepet livslang læring. Dette begrepet
betyr at menneskene skal forbedre sine kapitalegenskaper hele livet, og helst
på sin egen fritid og for egen kostnad. Vi legger også merke til hvordan
utdanningsinstitusjonene i økende grad blir betraktet som institusjoner for
økonomisk vekst og følgelig i mindre grad som danningsinstitusjoner.
I kapittel 25 av utredningen sier utvalget det enda tydeligere: ”På samfunnets inntektsside er det nå relativt stor faglig enighet om at utdanning bidrar sterkt til økonomisk vekst. Det har vært påvist at utdanning har vært en nøkkelfaktor for økonomisk vekst i alle OECD-landene de siste tiårene. En gjennomgående økning i utdanningsdeltakelsen med ett år har gitt en økning i BNP per capita på om lag 6 prosent. OECD har sammenlignet hvordan humankapitalen har innvirket sammenlignet med andre nyklassiske politisk virkemidler (prisstabilitet, fri handel, økt investeringsnivå, reduserte offentlige utgifter). Analysen ble gjort for 1980- og 1990-årene for en rekke OECD-land. Utdanning (sammen med friere handel) slår alle andre forklaringer (OECD, Education at a glance 2001, s. 48). Når høyere deltakelse i utdanning bidrar så sterkt til vekst, er det rimelig å anta at en forbedring av kvalitet også har tilsvarende effekt. Det er utdanningens effekt på kvaliteten av arbeidskraften som logisk sett må være bidraget til veksten.”(Kapittel 25, side 1-2.)
Her ser vi at hovedgrunnen til at utdanning er så høyt prioritert av politikerne for tiden, er at det, ved siden av frihandel er den viktigste faktor når det gjelder å øke en stats økonomiske konkurransekraft.
Fra kunnskap til
kompetanse
Utvalget behandler kompetansebegrepet i kapittel 4 og kapittel 8 av utredningen. Det innrømmer at det ikke finnes noen enhetlig definisjon på kompetanse. Det nærmeste utvalget kommer en definisjon av kompetanse er den definisjonen som OECD-prosjektet Definition and Selection of Competences (DeSeCo) kom frem til i november 2002. Her definieres kompetanse slik: ”—the ability to meet demands or carry out tasks successfully, and consists of both cognitive and non-kognitive dimensions.” I oversettelse: ”Kompetanse er evnen til å møte krav eller utføre oppgaver på en slik måte at en lykkes, og den består både av fornufts- og ikkefornuftsdimensjoner.” Sett ut fra det voldsomme press for å løse oppgaver som har med økonomisk konkurransekraft å gjøre, så sier det seg selv at dette vil bli det prioriterte området for kravene og oppgavene.
Når kompetanse erstatter kunnskap som målestokk for utdanning i det nyliberale samfunn, så henger det sammen med at humankapital erstatter elev, og det betyr en dyptgripende endring i synet på skolens oppgaver. Det betyr at visse sider ved utdanningen blir nedprioritert og andre opprioritert. Alt som har med danning og utdanning å gjøre vil få dårligere vilkår, mens alt som har med å skape kompetent humankapital vil få bedre vilkår. Målet med denne utviklingen er altså å bedre konkurranseevnen i det en kaller kompetanseøkonomien.
Den tendensen som skolen har hatt til å overføre mest mulig at menneskehetens oppsamlete kunnskaper til nye generasjoner vil lide under dette. Det vil alt i alt bety en kraftig nedvurdering av mange typer kunnskap som kan være svært viktig for at menneskeheten skal kunne bevege seg frem mot bedre forhold for alle.
Det teoretiske grunnlaget for overgang fra kunnskapsskole til kompetanseskole finner vi i følgende sitat: ”Samfunnsutviklingen understreker behovet for en stadig drøfting og vurdering av hva barn og unge skal få opplæring i. Samfunnsendringene i de siste 10-20 årene omtales gjerne som en prosess fra ”kunnskapssamfunnet” gjennom ”informasjonssamfunnet” til ”kompetansesamfunnet”. Denne utviklingen har medført en økende forståelse av at bærende samfunnsverdier utvikles ikke lenger primært gjennom ”boklig” kunnskap, men like mye gjennom evne og motivasjon til å skaffe seg ny informasjon, kunnskaper, ferdigheter gjennom ens egen livsstil og personlige handlinger. Anvendelsen av kompetansebegrepet vil derfor, langt på vei, være et logisk og naturlig resultat av denne utviklingen.” (Kapittel 4, side 1.)
Dette er en meget spesiell og tilslørende begrepsbruk. Det store flertallet av historikere og samfunnsvitere som uttaler som om denne perioden snakker om en overgang fra et sosialdemokratisk, keynesiansk system der staten gjennom sin politikk satte grenser for kapitalen og bygget opp velferdsordninger for de breie lag av befolkningen til et nyliberalt system der markedet skal få frie tøyler. Fordi de mektigste aktørene i det nye samfunnet er store økonomiske monopoler (i nært samarbeid med ”sine” stater), blir det krevd at statene skal utøve streng kontroll for at konkurransen skal foregå på monopolenes premisser. Derfor har vi fått overgang fra et positivt reformsamfunn til et nyliberalistisk kontroll- og konkurransesamfunn. Det er denne utviklingen som krever omlegging av skolen. Og det nyliberale kontroll- og konkurransesamfunnet har sin egen logikk også for opplæringen av humankapitalen sin. Denne logikken kan sammenfattes i ordene kompetanse, kostnadssenking, kontroll og konkurranse.
Fra enhetsskole konkurranse-, kontroll- og forskjellsskole
Til sammen er selvfølgelig dette en uhyrlighet som må gjennomføres mot de virkelige pedagogenes råd og vilje. Derfor foreslår også utvalget et imponerende arsenal av kontroll-, straffe-, og belønningsmekanismer for å sikre at uhyrligheten skal bli gjennomført.
Kjernen i dette systemet er den såkalte ”kvalitetsportalen”. Ut fra måling av elevers evne til å nå såkalt presise kompetansemål i nasjonale prøver og andre tester, og ut fra undervisernes evne til å få elevene til å klare dette, skal data plottes i databaser som en kan søke i gjennom ”kvalitetsportalen”. All makt til å definere mål osv. samles i toppen av dette systemet (staten), mens alt ansvar for å få det satt ut livet samles i bunnen, på skolene, på lærer”teamene” (et amerikansk-pedagogisk ord for lag) og på den enkelte lærer. Erfaringer fra andre land viser at nettopp en slik kvalitetsportal er et avgjørende vilkår for å opprette en kontroll- og konkurranseskole.
Ellers behandler utvalget etableringen av makt- og kontrollmidler i kapitlene 18-24. Disse kapitlene handler om hvordan staten skal samle all makt hos seg og skyve alt ansvar nedover til skoleeiere, skoler og lærere. De handler også om hvordan staten skal mobilisere foreldrene som part på statens side. Det skal opprettes et såkalt partnerskap mellom staten, foreldre, organisasjonene i arbeidslivet og skolen, en modell som minner mye om det korporative samfunn vi kjenner fra Mussolinis Italia.
Hvis vi ser på de konkrete forslagene til omlegging av opplæringssystemene, så er de ikke preget av vekt på økt læringskvalitet. De er preget av tilrettelegging for flere elever per lærer i grunnskolen, og større gjennomløpningshastighet i videregående skole og høyere utdanning. Dette er i tråd med den rådende trend i norsk utdanningspolitikk siden Victor Normann skrev sin rapport om nedskjæringer i offentlig sektor i 1991 (NOU 1991: 28 Mot bedre vitende.)
Valgfagene som krevde mye deling av klassene er fjernet for lenge siden (reform 97). Klassebegrepet som regulerer antall elever per lærer er allerede fjernet. Systemet for tildeling av ekstratimer til elever som trenger det foreslår nå fjernet. Videregående skole har vært gjennom en runde med korrigering som skulle føre til at flest mulig elever ble ledet raskest mulig vei ut i yrkeslivet eller mot neste trinn på utdanningen (reform 94).
Nå forestår utvalget en ny trimming for å gjøre gjennomstrømningshastigheten enda større. Sentralt står forslaget om at elever på ungdomstrinnet i grunnskolen skal få kunne begynne å ta videregående utdanning og elever i videregående skole skal kunne begynne på
Dette er et system som har vært prøvd i mange år i flere land. Det har vært forsket på det og denne forskningen viser helt tydelig hva det fører til. Det fører ikke til bedre læring. Det fører derimot til større forskjeller ut fra elevenes opprinnelige stilling i samfunnet, om de kommer fra rike eller velutdannete familier eller ikke, om de er gutter og jenter og om de er innvandrere eller ikke. Det fører dessuten til ensretting av hele undervisningssystemet fordi alle konkurrerer ut fra samme målestokker som en finner i portalen. Det fører til utstøting av faglig svake elever. Forskningsresultatene er velkjente og ble blant annet fremlag av Michael W. Apple, professor i læreplanarbeid og utdanningspolitiske studier ved University of Wisconsin, USA i tre artikler i bladet Utdanning nr. 8-10, 2003.
Den utdanningspolitiske deformen som ”Kvalitetsutvalget” foreslår er et opplegg for overgang fra enhetsskole til kontroll-, konkurranse- og forskjellskole. Det er et opplegg for å omdanne skolen fra et sted for danning til skolen som en fabrikk for å lage mest mulig konkurransedyktige humankapital. Utvalgets nyliberale menneskesyn fører til forslag som skal omskape skolen til en arena for konkurranse, kontroll, kostnadssenking og økende forskjeller – helt i tråd med helheten i det nyliberale prosjekt.
Terje Valen, 10.11.2003.