Sammendrag av Michael W. Apples artikkelserie i Utdanning om de nyliberale skolereformene i verden

Både ”Kvalitetsutvalget” (NOU 2002: 10 og NOU 2003: 16) og utdannings- og forskningsdepartementet (St.meld. 30 (2003-2004) har bestemt seg for å kjøre et løp når det gjelder omdanning av undervisningen i Norge og bruker så å si alle tilgjengelige midler for å lykkes med det. Ett middel er å fortie den forskningen som allerede har vært gjort i forbindelse med gjennomføringen av opplæringssystemer som er likt det som utvalget og departementet går inn for. Jeg skal nå legge frem litt mer av disse erfaringene. En grunnleggende tekst om dette finner du i bladet ”Utdanning” nr. 8, 9 og 10, 2003. Teksten ligger på http://www.utdanning.ws under Kommentarer og Kronikk.

            Her skriver professor i læreplanarbeid og utdanningspolitiske studier ved University of Wisconsin, Michael W. Apple. Han har undervist både i grunnskole og videregående skole, han har vært fagforeningsaktivist, og han arbeidet internasjonalt som rådgiver overfor både fagforeninger og skolepolitikere. Han har skrevet flere bøker og artikler om utdanningspolitikk gjennom en årrekke.

            Nå skal vi se på noe av det han hevder. I Utdanning nr. 8 og 9 beskriver han det nyliberale samfunnet og den utdanningspolitikken som følger av dette. Han begynner med å sitere fra en artikkelen Market Forces and Parental Choice (Markedskrefter og foreldrevalg) i boken Educational Reform and Its Consequenses, Sally Tomlinson (red.), London: IPPR/Rivers Oran Press 1994. Her skriver Mark Olssen følgende: ”Mens den klassiske liberalismen står for en negativ oppfatning av statlig makt på den måten at individet er noe som skal frigjøres fra statlige inngrep, har nyliberalismen utviklet seg til å stå for en positiv oppfatning av statens rolle i forhold til å skape formålstjenlige markeder gjennom lovgivning og gjennom å legge forholdene til rette for det på andre måter. Den klassiske liberalismen karakteriserer individet som en autonom menneskenatur som kan nyttiggjøre seg friheten. Gjennom nyliberalismen søker staten å skape et individ som er en foretakssom og konkurranseorientert entreprenør. I den klassiske modellen er statens teoretiske mål å begrense og minimalisere sin egen rolle ut fra postulater om blant annet den universelle egoismen (det egeninteresseorienterte individ). Den usynlige hånd-teorien som dikterer individets interesser representerer også samfunnets overordnete interesser, og i tillegg den politiske laissez-faire-maksimen. Når vi foflytter oss fra klassisk liberalisme til nyliberalism, ser vi at ytterligere et element kommer til. Forflytningen innebærer en endring i subjektets posisjon fra å være et ”økonomisk menneske” – ”homo economicus” – som av naturlige grunner handler ut fra egeninteresse og som opptrer forholdsvis distansert fra staten, til det ”manipulerbare menneske” – ”manipulatable man” – som er skapt av staten og som kontinuerlig blir oppmuntret til å være ”alltid engasjert” eller ”alltid velvillig”. Det er ikke slik at forestillingen om det egeninteresseorinenterte subjektet er blitt borte som en følge av nyliberalismens nye idealer, men i velferdsstatens tid, med den antatte muligheter for sløvhet og latskap, oppstår et behov for ny årvåkenhet, overvåkning, verdsetting av prestasjoner, og av kontroll i sin alminnelighet. Med dette som utgangspunkt påtar staten seg oppgaven å sørge for at vi alltid er beredte. Staten påtar seg å sørge for at hver og en av oss gjør oss selv til et kontinuerlig forretningsforetak. Tanken bak er en prosess kalt ”styring uten styring” (”governing without governing”).

            Apple sier så at forfatterne av den nevnte boken dokumenterer at det er dette som skjer. Staten søker å styrke den merkelige kombinasjonen av markedstilpasset individualisme og kontroll ved hjelp av kontinuerlig og sammenlignende offentlig evaluering. Karakterstatistikkene som offentliggjøres, avgjør den enkeltes verdi i utdanningsmarkedet. Bare de skolene som klarer å forbedre seg, hører med blant de verdige, og bare de elevene som kan gjøre seg selv til ”kontinuerlige forretningsforetak” kan hjelpe slik skoler til å holde ”rett” kurs.

            Videre viser Apple til boken Work and Identity in the Primary School, Philadelphia: Open University Press 1997. Her blir det påvist at det en kaller middelklassens foreldre stiller i særklasse når det gjelder å hjelpe barna sine frem i det nye skolesystemet. Med middelklasse mener en de som økonomisk og utdanningmessig befinner seg høyt oppe i et ranghierarki. Det nye skolesystemet er altså systematisk diskriminerende ut fra et samfunnsklasseperspektiv. Det er i tillegg systematisk rasediskriminerende.

            Apple sier så at disse påstandene om hva som skjer i skolen og om maktforholdene i videre forstand, får støtte av forholdsvis ferske analyser av de helhetlige resultatene av de markedstilpassete modellene. Forskningen på hva som skjer innen utdanningsvesenet i USA, England og Wales, Australia og New Zealand viser dette.

            Han tar opp spørsmålet om at skolene i disse landene har blitt stadig mer såkalt ”selvstyrte”. Det medfører at skolelederne og administrasjonen får mer makt. Mer tid og krefter går med til å opprettholde eller styrke det offentlige inntrykket av en ”god skole”, mens mindre tid og krefter brukes på læreplaner og pedagogikk. Læreren opplever at de ikke frå mer selvstendighet eller styrket profesjonalitet, bare mer intensivert arbeidspress. Og skolen blir mer like hverandre enn før, og mer avhengig av standardisert, tradisjonell klasseromsundervisning og tradisjonell (ofte enkulturell) læreplan.

            En av grunnene til denne utviklingen, som de fleste vil si er uheldig, og som i de fleste tilfeller går mot de uttalte ønskene til planleggerne, er at den nyliberale visjonen om kvasimarkedet ofte følges av  et nykonservativt press for å regulere innhold og gjennomføring. Det dreier seg om nasjonale læreplaner, nasjonale standarder og nasjonale evalueringssystemer. Samtidig som staten later til å delegere makt til enkelmennesker og autonome institusjoner som selv i økende grad deltar i konkurranse om markedet, beholder staten sin makt innen visse nøkkelområder, den blir en regulerende og styrende stat.

            Nyliberalismen krever at det hele tiden fremlegges bevis for at den enkelte fremstår som foretakssom og konkurranseorientert. Næringslivets verdier, prosedyrer og metaforer inntar utdanningen. Tilsvarende må utdanningens produkter kunne måles ved hjelp av standardiserte målemetoder.

            Det vi ser, er at staten, som klart ser ulikheter i tilgjengelighet og utbytte, flytter ansvaret for disse ulikhetene bort fra seg selv og over på skolene, foreldrene, og elevene. Denne forflytningen er en del av en større prosess der mektige økonomiske grupperinger flytter ansvaret for sine egne mislykkede beslutninger over på staten. Dette plasserer staten i en legitimitetskrise. Det er derfor ikke merkelig at staten i sin tur forsøker å forflytte ansvaret bort fra seg selv.

            Så skriver Apple videre at den nyliberale staten ikke bare er en klassestat, men også en kjønnsdelt og en rasedelt stat. Med omdanningen av skolene til lærebedrifter følger en maskulinisering av hele ledelseskulturen der. Det som faktisk skjer i de ”nye” skolene er at skolelederne selv opplever det som om de får mindre makt fordi de tvinges til å levere resultater ut fra sentralt bestemte læreplaner, læreplaner som springer ut av en nykonservativ politikk. På grunn at det økte presset alle de nyliberale reformene fører til så føler både skoleledelsen og lærerne at arbeidspresset øker. De avkreves stadig strengere krav til dokumentasjon, de synes at møtene aldri tar slutt, og ofte føler de at det går på stumpene både materielt og følelsesmessig.

            Forskningen i England og andre land har avdekket at markedet slett ikke bryr seg om læreplanmangfold, pedagogisk mangfold, organisatorisk eller kundemessig mangfold, ikke en gang idémessig mangfold. Markedet sjalter heller ut alternativene til fordel for de allerede dominerende modellene.

            Minst like betydningsfullt å merke seg er at markedet omtrent uten unntak skjerpet forskjeller i tilgjengelighet og utbytte ut fra faktorer som kjønn, etnisitet og klasse. Det ble  mindre legitimt å oppmuntre til kritisk tenkning i undervisningen. Det ble vanligere å lagdele skolene igjen (i de flinke og mindre flinke), og det ble vanskeligere å avvike fra det vedtatte. ”Begavete” elever fikk mer oppmerksomhet, med plass til ”eliteklasser”. Elever som ble sett på som mindre lovende akademisk sett, ble ”mindre attraktive”. I England kom dette tydelig til uttrykk i en alarmerende høy prosent av elever som ble ekskludert fra skolene sine.

            I New Zealand har en samme erfaringer. Der er det gjort en stor undersøkelse som viser at skoler som sogner til arbeiderklassestrøk og strøk med minoritetsbefolkning gjør det dårligere enn før. Det skolene har gjort, er å selge unna tilbudene til de underprivilegerte barna for å styrke tilbudene til de allerede privilegerte. Kombinasjonen av nyliberal markedstilpasningspolitikk og nykonservativ vektlegging på ”strenge standarder” fører til at de underprivilegerte havner i enda mer utsatte posisjoner. Dette viser at markedstilpasset utdanning ikke bare er kapitalens forsøk på å slippe unna både statlig og offentlig kontroll, det dreier seg også om velutdannedes og rikes forsøk på å endre konkurransereglene til sine barns fordel.

            Konklusjonen på undersøkelsen i New Zealand er at den bekrefter at jo mer konsekvent man underkaster seg markedstilpasningens prinsipper, jo verre vil situasjonen ha en tendens til å bli. Markedet gir systematisk fordeler til de allerede privilegerte på grunn av privilegerte kunnskaper og materielle ressurser. Det er de privilegerte som rent faktisk har reell valgfrihet. I stedet for å gi reelle eksamensmuligheter til arbeiderklassebarn og barn av fattige og fargete, er det først og fremst barna til de velutdannete og rike som tar sine avgangseksamener. Når konkurransen øker, fører det til en nedadgående spiral for skoler fylt med fattige og fargede elever fordi de systematisk disfavoriseres, mens skoler fylt med hvite middelklassebarn klarer å beskytte seg selv i denne konkurransen.

            Noen som har gjennomført en annen stor undersøkelse om de ”nye” skolene konkluderer at stadig mer empiri slår fast at foreldrevalgfrihet og skoleautonomi ytterligere disfavoriserer dem som allerede er dårligst i stand til hevde seg i markedet. For de fleste underprivilegerte grupper, når vi ser bort fra et fåtall unntaksindivider som klarer å unnslippe fra bunnen av hierarkiet, fungerer nyvinningene bare som enda mer sofistikerte måter å reprodusere tradisjonelle skiller på mellom forskjellige slags skoler og de menneskene som sogner til dem.

            Apple sier også at undersøkelser viser at markedstilpasningen følges av særegne retningslinjer for ”produsentene”, altså lærerne. Retningslinjene er blitt presentert som ganske bindende og har bidratt sterkt til å omforme ”sunn fornuft”. Når karakterstatistikker offentliggjøres som ligatabeller, bygger de i tillegg på bestemte garantier i form av ekstern kontroll, regelverk, og ekstern prestasjonsvurdering. De foreldrene som besitter den ”riktige” økonomiske, sosiale og kulturelle kapitalen trykker i økende grad dette systemet til sitt bryst. Dette kontrollsystemet har ikke bare med mistro til ”produsentene” (lærerne) å gjøre, men og med et behov for å være sikker på at folk hele tiden framstår som ”foretakssomme”.

            Forholdet mellom ”de profesjonelle” og staten har endret karakter. Utviklingen i retning av en liten, men sterk stat som i økende grad er styrt av markedets behov, synes lovmessig å føre til redusert makt og lavere status for profesjonene. Lederegenskaper (managerialism) fremstår som viktigst. Lederegenskaper er et begrep som i stor grad er tillagt det å ”skape kulturelle endringer som forskyver profesjonsindentitetene slik at de blir mer innrettet mot kundenes krav og ekstern vurdering. Målet er å rettferdiggjøre disse endringene og å få de profesjonelle til å internalisere grunnleggende endringer i sin profesjonspraksis. Det gjelder både å generere energi og svekke lysten til å gi uttrykk for uenighet.

            Til slutt her vil jeg vise til noen uttalelser fra Apple som setter ”kvalitetsportalen”, nasjonale læreplaner og nasjonale prøver pluss fritt skolevalg i sitt rette perspektiv. Han sier at Regelverket tillater staten å opprettholde styringen over utdanningsmål og –prosesser med utgangspunkt i markedsmekanismene. Slik styring ligger ofte innbakt i slike ting som nasjonale standarder, nasjonale læreplaner og nasjonale prøver. Min påstand, skriver Apple, er at paradoksalt nok utgjør en nasjonal læreplan og især et nasjonal testprogram det første og viktigste skrittet i retning økt markedstilpasning. Disse to elementene utgjør faktisk de mekanismene i forhold til sammenlignbare data som ”forbrukerne” er avhengige av for at markedet skal fungere som marked. Fjerner man disse mekanismene, finnes det ingen sammenlignbare data å basere valg på.

            Siste del av Apples kronikker er noen forslag til strategi og taktikk i den kampen vi står oppe i, men her får jeg henvise til artiklene i Utdanning.

            Det er en skandale og en utrolig arroganse eller kunnskapsløshet at Kvalitetsutvalget ikke har lagt frem og vurdert disse data om den skolen de foreslår. Dette i seg sjøl er faktisk nok til ikke å behandle utvalgets utredning som en seriøs tekst.

Enda verre er det selvfølgelig at heller ikke departementet tar opp denne siden av saken. Dette gjør at forslagene til omlegging av utdanningen i Norge blir presentert ut fra den slags ensidige tenkning som preger alle typer fundamentalisme. Slikt kommer det aldri annet enn elendighet ut av.

Sammenfattet med en innledning og sluttkommentar av Terje Valen, utlagt 16.04.2004.