MATERIELL
FRAMANDGJERING
Marx sine
tankar om mennesket si sjølvframandgjering, og opphevinga av denne, er heilt
grunnleggande for å forstå resten av det han skreiv. Derfor trur eg at det er
veldig viktig at partiet Rødt studerer dette for å kunne skape seg eit nytt
teoretisk grunnlag som korkje den gamle ml-tradisjonen
eller RV klarte. Her ligg, etter mi meining, eit utgangspunkt for ein viktig ny
teoretisk/ideologisk offensiv mot nyliberalismen og deformismen.
Eg skal no gi
eit oversyn over Marx si framstilling av framandgjeringa i dei
økonomisk-filosofiske manuskripta. (Sjå Karl Marx: Verker i utvalg,
Pax forlag, b.2, s. 102-116 og/eller ”Karl Marx/Friedrich Engels:
Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker, Falken forlag 1991, s. 189-208.)
Det første
avsnittet av det første manuskriptet handlar om "Arbeidslønna"
(Falken s.132-150.) Det er relativt lett å lese og inneheld mellom anna
interessante observasjonar om kvinner og barn sitt arbeid.
Det andre
avsnittet av det første manuskriptet handlar om "Kapitalens profitt"
(Falken s.151-170.). I dette manuskriptet finn vi skarpe observasjonar om
utviklinga i kapitalismen som mellom anna gir ei god forståing av drivkreftene
bak EF.
Det tredje
avsnittet av det første manuskriptet handlar om "Grunnrente". (Falken
s.171-188.) Det dreier seg om profitt på arbeid med jord, gruver (og
oljeutvinning).
Men først med
det fjerde avsnittet av det første manuskriptet kjem Marx til den
verdshistoriske oppdaginga si, nemleg oppdaginga av det framandgjorte materielle
arbeidet.
(Elles er der
og eit andre manuskript som tek opp "Privateigedommen sine forhold",
eit tredje manuskript som tek opp "Privateigedom og arbeid",
"Privateigedom og kommunisme" (dette kapitlet kjem eg nøyare inn på
seinare), "Behov, produksjon og arbeidsdeling", "Pengar" og
"Kritikk av Hegels dialektikk og filosofi overhodet".)
Samankoplinga
av den engelske nasjonaløkonomien, den franske materialismen (Epicur) og kommunismen og den tyske, hegelske dialektikken
med omgrepet framandgjering var eit enormt sprang i utviklinga av Marx sine
tankar. Her finn vi, etter mi meining, nøkkelen til forståinga av heile
"marxismen" og utviklinga av alle samfunnsforhold slik vi kjenner
dei.
Utgangspunktet
til Marx er liketil og greitt. Han skriv:
"Ut fra nasjonaløkonomien selv har
vi, med dens egne ord, vist at arbeideren
synker ned til å bli en
vare, ja til den elendigste vare, at arbeiderens elendighet står i
omvendt forhold til produksjonens makt og størrelse,
at konkurransen nødvendigvis fører til en opphoping
av kapitalen på få hender, det vil si til gjeninnføring av monopolet i enda
verre form, og endelig at forskjellen mellom kapitalist og grunneier,
mellom bonden på åkeren og arbeideren i manufakturbedriften forsvinner og at hele samfunnet må dele
seg i to klasser - eiernes klasse og de eiendomsløse arbeidernes
klasse." (Falken, s.189.)
Dette går
sjølvsagt rett inn i diskusjonen om drivkreftene bak opprettinga av EF og
korleis det vil auke arbeidarane sitt elende. Altså: EF er den høgste utviklinga
av menneska si framandgjering til no, med alt det
fører med seg.
Marx skriv
vidare at nasjonaløkonomien tek eigedommen for gitt, han gir oss inga
forklåring på eigedommen. Han går og inn på dei motseiingane som
nasjonaløkonomien viklar seg inn i på dette overflatiske grunnlaget. Så skriv
han:
"Vi må
nå skaffe oss en forståelse
av den vesentlige sammenhengen mellom privateiendommen, griskheten, skillet mellom arbeid, kapital og grunneiendom,
mellom varebyttet og konkurransen, mellom menneskets verdi og verdiforringelse, mellom monopol og konkurranser
osv, mellom hele denne fremmedgjøringen og
pengesystemet." (Falken, s. 190-191.)
Vidare:
"Vi tar
vårt utgangspunkt i et økonomisk faktum fra vår tid.
Arbeideren
blir stadig fattigere jo mer
rikdom han produserer og jo mer han produksjon øker i makt og omfang. I samme
grad som tingenes verden stiger i verdi, vil menneskenes verden synke i verdi.
Arbeidet produserer ikke bare varer; det produserer
også seg selv og arbeideren
som vare, og det i samme forhold som det overhodet produserer varer.
Det ligger ikke noe annet i dette faktum enn
at den gjenstanden som arbeidet produserer, altså arbeidsproduktet, fremtrer som et fremmed vesen,
som en makt som er uavhenging av produsenten.
Arbeidsproduktet er det arbeidet som er fiksert i gjenstanden, som er gjort til
en ting, det er tingliggjøring av arbeidet. Virkeliggjøringen av arbeidet er dets
tingliggjøring. Denne tingliggjøringen av arbeidet
trer i den nasjonaløkonomiske tilstand fram som en
fjerning av arbeideren fra virkeligheten, tingliggjøringen framtrer som tap av gjenstanden og slaveri under den, mens tilegnelsen framtrer som fremmedgjøring, som avståelse.
Virkeliggjøringen av arbeidet framtrer i den grad som
fjerning fra virkeligheten
at arbeideren taper sin virkelighet
helt inn i sultedøden. Tingliggjøringen
framtrer i den grad som tap av tingen at arbeideren berøves selv de mest nødvendig ting, ikke bare til livets opphold, men
også til å utføre arbeidet. Ja, selve arbeidet blir
til en ting som han kan få tak i kun
med de største anstrengelser og med uregelmessige avbrudd. Tilegnelsen av tingen framtrer i den grad som fremmedgjøring
at jo flere ting arbeideren
produserer, jo færre ting kan han eie, og jo mer vil
han komme under sitt produkts, kapitalens, herredømme." (Falken,
s.191-192.)
Dette sitatet
inneheld essensen i den verdshistoriske oppdaginga til Marx.
Men han utdjuper jo dette mykje i den vidare teksten. Eg skal berre
nevne nokre hovudpunkt.
"Arbeideren kan ikke skape noe uten naturen, uten den sansbare ytre verden. Den er det stoff som han arbeid virkeliggjøres i, som det virker
i, som det produserer av og produserer ved hjelp av."
Det han
meiner her er naturen som råvarer (som han produserer av) og
produksjonsinstrument (som han produserer ved hjelp av).
"Men på samme måten som naturen gir arbeidet eksistensmidler,
i den forstand at arbeidet ikke kan eksistere uten ting som det rettes mot, så frambringer naturen på den
andre side også eksistensmidlene i den snevrere betydning, nemlig midlene til arbeiderens fysiske
eksistens.
Altså jo mer arbeideren tilegner seg den
ytre verden, den sansbare naturen, gjennom sitt
arbeid, jo mer fratar han seg eksistensmidlene
i dobbelt forstand, for det første ved at den sansbare
ytre verden gradvis slutter å være en ting som tilhører hans arbeid, å være eksistensmiddel
for hans arbeid; for det andre ved at den i stadig større grad slutter å være et eksistensmiddel i direkte forstand, et
middel til arbeiderens fysiske eksistens.
Arbeideren
blir altså trell under sin ting i dobbelt forstand:
For det første ved at han får et arbeidsemne. dvs. arbeid, og for det andre ved
at han får eksistensmidler.
Dette gjør at
han kan eksistere for det første som arbeider, for det andre som fysisk
subjekt. Toppen av dette slaveriet er at det nå bare er som arbeider han kan opprettholde sin eksistens som fysisk subjekt og at han nå
er arbeider bare som fysisk subjekt." (Falken, s.194.)
"Arbeidets
umiddelbare forhold til sitt produkt er arbeiderens forhold til de tingene
han produserer. Den formuendes forhold til de tingene som produseres er bare en følge av dette første
forholdet. Og en bekreftelse
av det. .. Når vi altså spør: Hva er det vesentlige
forhold ved arbeidet, så spør vi altså etter arbeiderens
forhold til produksjonen." (Falken, s194-195.)
Med dette har
Marx handsama det første og grunnleggande momentet i framandgjeringa. Det at
arbeidaren blir fråteke arbeidsmidla og eksistensmidla sine i den grad han
eller ho blir arbeidar.
MEIR OM
FRAMANDGJERINGA
Marx skriv vidare
i dei økonomisk-filosofiske manuskripta:
"Men fremmedgjøringen viser seg ikke
bare i resultatet, men også i produksjonshandlingen,
i selve produksjonsvirksomheten."
(Falken, s.195.)
Arbeidaren
blir framand for seg sjølv i sjølve produksjonshandlinga fordi produktet berre
er oppsummeringa av verksemda, av produksjonen.
Marx går meir
detaljert inn på kva dette tyder for arbeidaren sin situasjon, men det får du
eventuelt lese sjølv.
Vi går over
til ei tredje side ved framandgjering.
Mennesket
lever av den uorganiske naturen og jo meir universelt mennesket er i høve til
dyret, jo meir universelt er det feltet av naturen som det lever av.
"Menneskets
universalitet framtrer praktisk nettopp i den
universalitet som gjør hele naturen til dets
uorganiske legeme, både i den grad den er 1)et
direkte middel til livets opphold, og 2)materien,
gjenstanden og verktøyet for dets livsvirksomhet.
Naturen er menneskets uorganiske kropp, nemlig natur i den grad den ikke selv er menneskekropp. At
mennesket lever av naturen betyr: Naturen er dets legeme, som det må inngå en
stadig prosess med for ikke å dø. At menneskets
fysiske og åndelige liv henger sammen med naturen
betyr ikke noe annet enn at
naturen henger sammen med seg selv,
for mennesket er en del av naturen.
Det fremmedgjorte arbeidet gjør mennesket 1)fremmed
for naturen, og 2)fremmed for seg selv,
for dets egen aktive funksjon, for dets livsvirksomhet, og det gjør
dermed også arten fremmed for mennesket: det gjør at artslivet blir et middel til det individuelle liv for
mennesket. For det første gjør det artslivet og det
individuelle livet fremmed, og for det andre gjøre det at at det individuelle
livet, i sin abstrakte form, blir et mål for artslivet,
også i dets abstrakte og fremmedgjorte
form.
Fremfor
alt framtrer arbeidet, selve
livsvirksomheten, selve det
produktive liv, for mennesket bare som et middel til å dekke et behov, behovet
for å opprettholde sin fysiske eksistens. Men det
produktive liv er jo artslivet. Det er det liv som
frambringer liv. Arten at livsvirksomhet har i seg en arts hele karakter, dens artskarakter, og den frie, bevisste virksomheten
er menneskets artskarakter. Livet selv
framtrer bare som eksistensmiddel." (Falken,
s.198.)
Her
samanliknar også Marx dyret og mennesket slik:
"(Dyret)
produserer bare det som det trenger umiddelbart for seg selv
eller ungene sine; det produserer bare når det umiddelbare fysiske behovet krever
det, men mennesket produserer selv når det ikke har fysiske behov, og egentlig
er det først når det er frigjort fra fysiske behov at
det produserer i ordets sanne betydning; dyret
produserer bare seg selv, mens mennesket reproduserer
hele naturen; dyrets produkt har direkte sammenheng
med dets fysiske legeme,
mens mennesket står fritt overfor sitt produkt. Dyret skaper bare i samsvar med
det målet og de behov som den arten det tilhører har, mens mennesket kan
produserer etter enhver arts mål og kan anvende det
mål på gjenstanden som passer for det; mennesket skaper derfor også etter skjønnhetens lover." (Falken, s. 199-200.)
"Ved at
det fremmedgjorte arbeidet fratar mennesket den
gjenstand det produserer, fratar det mennesket også dets
artsliv, dets virkelige artslige tinglighet, og forvandler den
fordelen som mennesket har framfor dyret, til den ulempe at det fratas sitt
uorganiske legeme, naturen (utanfor mennesket, min
parentes, T.V.)."
"Menneskets
artsvesen - både naturen og det åndelige artsevner -
blir til et vesen som er fremmet for det, til et
middel for dets individuelle eksistens. Det gjør
menneskets eget legeme,
naturen utenfor det, dets
åndelige vesen, dets menneskelige vesen, til noe som
er det fremmed." (Falken, s. 200.)
Så går Marx
over til det fjerde og siste momentet i framandgjering.
"En direkte følge av at mennesket
er blitt fremmed for produktet av sitt arbeid, av sin
livsvirksomhet, sitt artsvesen, er at mennesket blir fremmed for mennesket. Når mennesket står overfor seg selv, så er det et annet menneske
det står overfor. Det som gjelder for menneskets forhold til sitt arbeid, til
produktet av sitt arbeid og til seg selv, det gjelder
også for menneskets forhold til andre mennesker og
til andre menneskers arbeid og arbeidsemne."
"Under
det fremmedgjorte arbeidets forhold betrakter følgelig ethvert menneske et annet
menneske ut fra den målestokken og det forholdet det selv har som arbeider." (Falken, s.201.)
Av den vidare
handsaminga av desse forholda skal eg berre trekke fram nokre få punkt.
"Privateiendommen er altså produktet, resultatet, den
nødvendige følge av det fremmedgjorte
arbeidet, av arbeiderens ytre forhold til naturen og
seg selv.
Vi kommer
altså fram til privateiendommen ved å analysere begrepet det fremmedgjorte
arbeid, dvs. det fremmedgjorte mennesket, det fremmedgjorte livet."
Marx finn
altså ut, ved å analysere framandgjeringa, at nasjonaløkonomien ser einsidig på
eigedom som grunnen til arbeidet, og at privateigedommen eigentleg er ei følgje
av det framandgjorte arbeidet. Privateigedommen er på den eine sida eit produkt
av det framandgjorte arbeidet og på den andre sida er det eit middel til å
gjere arbeidet framandt, til å verkeleggjere framandgjeringa. Han seier så at
denne oppdaginga kastar lys over ymse konfliktar som tidlegare ikkje har vore
løyst.
Han seier at
auke i arbeidslønna ikkje fører til noka grunnleggande forbetring for menneska.
Sjølv ikkje lik lønn for alle vil hjelpe fordi alle samfunnsmedlemmer då ville
bli framandgjorte arbeidarar og samfunnet ville bli oppfatta som abstrakt
kapitalist.
"Arbeidslønna
er en direkte følge av det fremmedgjorte arbeidet, og det fremmedgjorte
arbeidet er den direkte årsaken til privateiendommen. Når den ene siden faller, må også den andre gjøre det." (Falken,
s205-206.)
Mot slutten
på dette første manuskriptet kjem Marx med to viktige og tankevekkande utsegner
som eg vil sitere:
"Det fremgår videre av forholdet
mellom fremmedgjort arbeid og privateiendom
at frigjøringen av samfunnet fra
privateiendommen osv., fra trelldommen, skjer i den politiske formen
som arbeiderens frigjøring er, og det dreier seg her ikke bare om deres frigjøring,
fordi deres frigjøring innebærer
frigjøring av alt menneskelig og det gjør den fordi hele den menneskelige trelldommen er trukket inn i arbeiderens forhold til produksjonen og alle trelleforhold bare er avarter og følger
av dette forholdet."
"På samme måte som vi ut fra begrepet fremmedgjort arbeid,
avstått arbeid, nådde fram til begrepet privateiendom gjennom analyse, kan vi også ved hjelp av
disse to faktorene utvikle alle de nasjonaløkonomiske
kategoriene, og i hver
kategori, som for eksempel handel, konkurranse, kapital, penger,
vil vi bare kunne finne igjen et bestemt og utviklet uttrykk for disse to
første utgangspunktene." (Falken, s. 206.)
Vi er her
ført omtrent fram til der Marx sitt hovudverk "Kapitalen" tek til. Og
vi er ført fram til forma for menneska si frigjering, nemleg den proletariske
politiske og kommunistiske revolusjonen. Etter mi meining gir desse utsegnene
oss mykje å grunne på også når det gjeld årsakene til og vilkåra for opphevinga
av imperialismen.
Terje Valen,
frå boka Marxistisk renessanse – kommunistisk offensiv, Vestanbok forlag 1992.
Sjå også:
http://home.online.no/~tervalen/bok.htm