Manifestet – innholdet og strukturen i kapittel 2

 

2. kapittel i Det kommunistiske partis manifest, Proletarer og kommunister, er på 9 sider. Det har et veldig rikt innhold i en interessant struktur.

Kapitlet begynner med en innledning på en side som legger grunnlaget for forståelsen av funksjonen til kommunistenes rolle i forhold til resten av arbeiderklassen og i forhold til andre arbeiderklassepartier. Så fortsetter det med 7 sider polemikk mot bebreidelser som kommunismens fiender har mot kommunismen. Gjennom denne polemikken gir Marx oss de fire viktigste forholdene som må oppheves for å komme frem til kommunismen. Til slutt i kapitlet bruker han vel en side på å antyde de to utviklingsfasene i kommunismen, etter at proletariatet har oppkastet seg til herskende klasse gjennom en arbeiderrevolusjon.

 

Marx sier i innledning til kapitlet at kommunistene ikke har noen interesser som skiller seg fra hele proletariatet (dvs. arbeiderklassen) sine interesser. Så sier han at kommunistene ikke er noe særparti overfor de andre arbeiderpartiene. Og han sier at kommunistene ikke stiller opp noen særprinsipper (eller sekteriske prinsipper) som de vil forme den proletariske bevegelsen etter.

 

Det er to grunner til dette. Den ene er at kommunistene sine teoretiske grunnsetninger ikke beror på ideer eller prinsipper som en eller annen verdensforbedrer har oppfunnet eller oppdaget. Disse prinsippene er bare uttrykk for faktiske forhold i en klassekamp som virkelig eksisterer, en historisk bevegelse som foregår rett fremfor øynene våre.

 

Dessuten er kommunistenes nærmeste mål det samme som de øvrige arbeiderpartiene: nemlig å konstituere arbeiderklassen til en klasse, å styrte borgerskapets herredømme og sørge for proletariatets erobring av den politiske makten (dvs. statsmakten).

 

Å konstituere arbeiderklassen til en klasse betyr å jobbe for at arbeiderklassen skal bli klar over sin historiske rolle som den gruppen som kan oppheve kapitalismen og skape kommunismen.

 

Som vi ser snakker ikke Marx om den slags partier som vi har vært vant til å kalle for arbeiderpartier – han snakker om revolusjonære arbeiderpartier. I Norge nå har vi bare to slike partier – AKP og RV. SV, for eksempel, kvalifiserer ikke som arbeiderparti etter Marx sine krav.

 

Så sier Marx en del om hvordan kommunistene virkelig skille seg fra de andre proletariske partiene. Det gjør de på to måter. For det første ved at de fremhever hele proletariatets interesser, uavhengig av nasjonalitet, i de forskjellige nasjonale kampene som proletariatet fører og for det andre ved at de, i alle faser av proletariatets kamper, står for hele bevegelsens interesser.

 

Grunnen til at de kan gjøre det er at de, fremfor resten av proletariatet, har en teoretisk innsikt i betingelsene for, forløpet av og de allmenne resultatene av den proletariske bevegelsen.

 

Dette gjør også kommunistene til den mest målbevisste og pådrivende delen av arbeiderpartiene i alle land.

 

Vi ser altså at det virkelige skillet mellom kommunistene og de andre proletarene eller proletariske partiene, er den teoretiske innsikten i utviklingen og resultatene av hele den proletariske bevegelsen. Derfor er stadige og grundige studier av virkelighetens utviklingstendenser og dannelse av teoretisk innsikt på grunnlag av det, helt sentralt for kommunistene. Dette betyr studier av den revolusjonære teorien, av historien, av dagsaktuelle forhold og av egen aktivitet må foregå hele tiden. Målet med disse studiene og resultatet av dem er nettopp at kommunistene blir den mest målbevisste og pådrivende delen av arbeiderpartiene over alt. Og dermed er kommunistene den delen av proletariatet som borgerskapet hater fremfor alle andre. Dette er hovedgrunnlaget for angrepene på kommunistene og ikke de feilene de selv gjør. En saklig holdning til kommunistenes feil er å avdekke dem for å unngå dem. For borgerskapet er ikke dette hensikten med kritikken. Deres hensikt med kritikk er å erklære kommunistpartiet for skadelig eller dødt som et middel til å oppnå dette i virkeligheten også. Ved å se på kritikkens form, kan vi se hvilken klassetenkning som inspirerer den.

 

Så til hoveddelen av dette kapitlet der Marx tar opp følgende hovedspørsmål når det gjelder kampen for kommunisme.

 

A. Det første som må oppheves er de borgerlige eiendomsforholdene.

 

B. Det andre som må oppheves der den borgerlige familien.

 

C. Det tredje som må oppheves er stat og nasjonaliteten.

 

D. Det fjerde som må oppheves er den borgerlige ideologien.

 

Til slutt i kapitlet behandler Marx utviklingen av den kommunistiske revolusjonen.

 

Marx behandler hovedspørsmålet i den revolusjonære kampen, oppheving av den borgerlige eiendommen, på over tre og en halv av de ni sidene i dette kapitlet.

 

A. Oppheving av de borgerlige eiendomsforholdene.

 

Utgangspunktet er at alle eiendomsforhold har vært gjenstand for en stadig historisk forandring. Et eksempel fra den store revolusjonen i Frankrike er opphevingen av føydaleiendommen til fordel for den borgerlige eiendom.

 

Kommunismen betyr ikke avskaffelse av eiendom, men avskaffelse av den borgerlige eiendom. Dermed har man avskaffet det siste og mest fullendte uttrykk for fremstilling og tilegning av produkter som bygger på klassemotsetninger, på at noen utbytter andre. Slik sett kan kommunistene sammenfatte hele teorien sin i uttrykket oppheving av privateiendommen.

 

Etter denne begynnelsen åpner Marx en ny struktur i teksten sin. Han begynner å imøtegå bebreidelser mot kommunistene. Gjennom å imøtegå sju slike hovedbebreidelser klarer Marx samtidig å behandle de fire hovedspørsmål som jeg har nevnt like ovenfor her.

 

Bebreidelse nr. 1.

 

Den første bebreidelsen er: kommunistene vil avskaffe den personlig ervervede eiendom, oppnådd ved eget arbeid; den eiendommen som danner grunnlaget for all personlig frihet, virksomhet og sjølstendighet.

 

Marx lurer på om kritikerne da snakker om den førkapitalistiske småeiendom, småborger- og småbondeeiendommen som kapitalismen sjøl avskaffer. Eller er det slik at de snakker om den moderne borgerlige privateiendommen. Og så spør han om lønnsarbeidet, proletaren sitt arbeid, skaper noen eiendom for han, og sier så at det gjør det jo ikke. Dette arbeidet skaper kapital, altså sjølve den eiendommen som utbytter lønnsarbeidet og som bare kan formere seg ved å skape nytt lønnsarbeid for å utbytte det på nytt.

 

Så sier han at eiendommen i sin nåværende skikkelse beveger seg i motsigelsen mellom kapital og lønnsarbeid. Han sier videre at kapitalen er et fellesprodukt, og at den bare kan settes i bevegelse ved en felles virksomhet av flere samfunnsmedlemmer, i siste instans gjennom felles virksomhet av alle samfunnets medlemmer.

 

Derfor er ikke kapitalen noen personlig makt, den er en samfunnsmessig makt. Og derfor er det slik at når kapitalen blir forvandlet til felleseiendom som tilhører alle samfunnsmedlemmer, så forvandler ikke personlig eiendom seg til samfunnseiendom. Det er bare eiendommens samfunnsmessige karakter som forandrer seg ved at den mister sin klassekarakter.

 

Så ser han på den andre siden i motsigelsen inne i forholdet privateiendom, nemlig lønnsarbeidet. Han sier at gjennomsnittsprisen på arbeidskraften er arbeidslønnens minimum, dvs. den summen av levnetsmidler som er nødvendig for å holde arbeiderne i live som arbeidere. Arbeiderne tilegner seg altså gjennom sin virksomhet bare det som skal til for å gjenskape arbeidernes liv. Denne tilegnelsen vil ikke kommunistene avskaffe, den gjør det jo ikke mulig for noen å få tak i et nettoutbytte som kan gi makt over fremmed arbeid. Det kommunistene vil oppheve er bare den elendige karakteren ved arbeidernes tilegning som gjør at arbeiderne bare lever for å øke kapitalen, dvs. at de lever bare dersom den herskende klassens interesser krever det.

 

Han sammenfatter viktige trekk ved det borgerlige samfunnet når han skriver at det levende arbeidet i det borgerlige samfunnet bare er et middel til å øke det oppsamlete arbeidet. Derfor er kapitalen her sjølstendig og personlig, mens det virksomme individet er usjølstendig og upersonlig og han sier at her hersker fortiden over samtiden. Og han sammenfatter viktige trekk ved det kommunistiske samfunnet når han skriver at der er det oppsamlete arbeidet bare et middel til å utvide, berike, befordre de arbeidendes livsprosess. Derfor kan individene her bli sjølstendige og personlige og samtiden kan herske over fortiden.

 

Borgerskapet kaller dette for oppheving av personlighet og frihet og det har vi rett i hvis vi forstår at det de mener er borgerpersonligheten, borgersjølstendigheten og borgerfriheten. Frihet innenfor de borgerlige produksjonsforholdene er nemlig ikke noe annet enn fri handel, fritt kjøp og fritt salg.

 

Men hvis handelen faller, så faller også den frie handelen. Derfor har disse frihetsfrasene til borgerskapet bare noen mening i forhold til den bundne handelen i middelalderen. Frasene har ingen mening i motsetning til den kommunistiske opphevingen av handelen, av de borgerlige produksjonsforholdene og av borgerskapet sjøl.

 

Så påpeker han at privateiendommen allerede er opphevet for ni tideler av befolkningens del. Og sier at den nødvendige betingelsen for den borgerlige eiendommen er at det overveldende flertallet lever i eiendomsløshet. Da reduseres bebreidelsen om å kommunistene vil oppheve privateiendommen seg til å være en bebreidelse for av kommunistene vil oppheve borgerskapets egen eiendom, og det vil kommunistene for å gi alle samfunnsmedlemmene del i denne eiendommen.

 

Dermed har Marx gått ganske grundig inn på den første raden med bebreidelser som altså gjelder opphevelsen av privateiendommen. I farten har han også klart å gi en fortettet fremstilling av hovedtrekkene ved kapitalismen og kommunismen.

 

Bebreidelse nr. 2.

 

Så går han over til bebreidelse nummer to. Borgerskapet hevder at fra og med det øyeblikket da arbeid ikke lenger kan bli omdannet til kapital, penger, grunnrente, kort sagt til en samfunnsmessig makt som kan monopoliseres – altså fra og med det øyeblikket da den personlige eiendommen ikke kan slå om i en borgerlig eiendom, da er personen opphevet.

 

Dermed, sier Marx, har borgerskapet innrømmet at ingen andre enn borgerskapet selv, enn den borgerlige eiendomsbesitter, er en person. Og, sier Marx, denne personen skal bli opphevet.

 

Så fremhever han enda et viktig trekk ved kommunismen. Kommunismen tar nemlig ikke fra noen makten til å tilegne seg samfunnsmessige produkter, den fjerner bare makten til å underlegge seg fremmed arbeid gjennom denne tilegningen.

 

Dette betyr at det under kommunismen vil være mulig å ha og bruke produkter som er skapt av samfunnet, men at det ikke vil være mulig å ha og bruke produkter som kapital, dvs. produkter som krever kjøp av arbeidskraft for å fungere.

 

Bebreidelse nr. 3.

 

Den tredje bebreidelsen eller innvendingen mot kommunismen er at alle virksomheter vil opphøre og at en allmenn dovenskap vil gripe om seg med opphevingen av privateiendommen.

 

Mot dette innvender Marx at hvis dette var tilfelle, så ville det borgerlige samfunnet for lengst ha gått til grunne på grunn av dovenskap. Her er det jo slik at de som arbeider ikke tilegner seg eiendom og de som tilegner seg eiendom ikke arbeider. Innvendingen betyr at borgerskapet tror at det bare er lønnsarbeid som gjør at folk er aktive. Når eiendommen oppheves da oppheves også lønnsarbeidet og dermed all tilskyndelse til å jobbe. Derfor betyr innvendingen deres bare at når den borgerlige privateiendommen oppheves, så oppheves også lønnsarbeidet.

 

Bebreidelse nr. 4.

 

Marx sier så at alle innvendinger som blir rettet mot den kommunistiske tilegnings- og produksjonsmåten av materielle produkter også bli gjort gjeldende for tilegning og produksjon av åndsproduktene. Derfor er det slik at når borgeren sier at opphøret av eiendommen betyr opphør av all dannelse, så betyr det bare at opphøret av borgerskapets klasseeiendom betyr opphør av den dannelsen som kapitalismen gjør mulig, og ikke dannelse overhodet. For arbeiderklassen betyr den kapitalistiske dannelsen at en erstatter en allsidig menneskelig dannelse med dannelse til lønnsarbeider, dvs. til en betjener av maskiner eller overvåker av automatisk prosesser.

 

Marx konkluderer sin diskusjon rundt eiendommen med en oppfordring til borgerskapet. Han sier at borgerne ikke må strides med kommunistene ved å måle avskaffingen av den borgerlige eiendommen med borgerskapets egne borgerlige forestillinger om frihet, dannelse, rett osv. Dette er bare tull fordi borgerskapets egne ideer bare er produkter av de borgerlige produksjons- og eiendomsforhold, akkurat som borgerskapets rett bare er borgerskapets klassevilje opphevet til lov og at denne vilje får innholdet sitt bestemt av de materielle livsvilkårene for borgerklassen selv.

 

Borgerskapet forvandler sine produksjons- og eiendomsforhold fra å være historiske forhold som går over etter som produksjonen utvikles, til evige natur- og fornuftslover. Dette gjør borgerskapet, i likhet med alle tidligere herskende klasser som har gått under, ut fra en egeninteresse (nemlig at deres klassevelde skal vare evig). Borgerskapet begriper at tidligere klassers eiendomsforhold har vært underlagt historiske endringer, men ikke at den borgerlige eiendommen også er det.

 

B. Oppheving av den borgerlige familien.

 

Bebreidelse nr. 5.

 

Oppheving av familien som selv de mest radikale hisser seg opp over. Den nåværende familie er en borgerlig familie som beror på kapitalen, på den private fortjenesten. Den eksisterer fullt utviklet for borgerskapet, men kompletteres av arbeiderklassens påtvungne familieløshet og den offentlige prostitusjonen. Alt dette forsvinner når kapitalen forsvinner.

 

Som et underpunkt under bebreidelse 5 kommer at kommunistene vil oppheve foreldrenes utbytting av barna. Det vil kommunistene. Til bebreidelsen hører også at kommunistene vil oppheve de meste fortrolige forhold og sette samfunnsmessig oppdragelse i stedet for oppdragelse i hjemmet. Men, sier Marx, også borgerskapets oppdragelse er bestemt av samfunnet, av de samfunnsmessige forholdene, ved direkte og indirekte innblanding fra samfunnet, ved hjelp av skolen osv. Kommunistene vil derfor ikke gjøre noe annet nytt enn å rive oppdragelsen ut av den herskende klassens innflytelse. De fine ordene om familie og fortrolige forhold mellom foreldre og barn blir dessuten stadig eklere ettersom familiebåndene til arbeiderne blir revet over av storindustrien selv og ungene blir forvandlet til reine handelsartikler og arbeidsinstrumenter.

 

Som et siste underpunkt under bebreidelse 5 hevder borgerskapet at dere kommunister vil innføre kvinnefellesskapet. Men det er ikke det det er snakk om. Det handler om å oppheve kvinnens stilling som reine produksjonsredskaper. Ellers harselerer Marx her med det reelle kvinnefellesskap som borgerne driver frem. Arbeidernes døtre og koner står til disposisjon for dem, de betjener seg av de offentlig prostituerte og de forfører hverandres koner. Sant å si er det borgerlige ekteskapet et hustrufellesskap. Det meste man derfor kan bebreide kommunistene er at de vil innføre et offisielt, åpent kvinnefellesskap i stedet. Ellers vil opphevingen av de kapitalistiske produksjonsforholdene føre med seg at den offisielle og ikke-offisielle prostitusjonen som nettopp springer ut at disse produksjonsforholdene, også forsvinne. Her har Marx gjort seg ferdig med spørsmål som dreier seg om opphevingen av den moderne borgerlige familien. Neste store spørsmål gjelder fedrelandet, nasjonaliteten.

 

 

 

 

C. Oppheving av fedrelandet og nasjonaliteten.

 

Bebreidelse nr. 6.

 

Kommunistene blir bebreidet at de vil oppheve nasjonalstaten. Men, sier Marx, arbeiderne har ikke noe fedreland, derfor kan en ikke ta det fra dem. Arbeiderklassen må erobre det politiske herredømmet, det må bli den nasjonale klassen, den ledende klassen i nasjonen, konstituere seg selv som nasjon. Derfor er det selv ennå nasjonalt, men ikke i borgerskapets betydning. Allerede med utviklingen av kapitalismen og borgerskapet, med handelsfriheten, verdensmarkedet og den ensartete industriproduksjonen forsvinner den nasjonale avsondringen og motsigelsen mellom folkene mer og mer. Med proletariatets herredømme vil disse forholdene forsvinne enda mer. I samme utstrekning som det ene individets utbytting av det andre forsvinner, vil den ene nasjonens utbytting av den andre forsvinne. Når motsigelsene mellom klassene inne i nasjonene faller bort, så faller også nasjonenes fiendtlige stilling mot hverandre, bort.

 

D. Oppheving av den herskende ideologien.

 

Bebreidelse nr. 7.

 

Her grupperer Marx sammen alle anklager som blir fremsatt mot kommunismen fra religiøse, filosofiske og ideologiske synspunkter. Han sier at disse ikke fortjener noen diskusjon fordi menneskenes forestillinger, synspunkter og begreper, dvs. hele deres bevissthet forandrer seg når menneskenes materielle livsvilkår, deres samfunnsmessige forbindelser, endrer seg. Idéhistorien beviser at den åndelige produksjonen forandrer seg med den materielle. Og her finner vi den verdenskjente setning at ”En tids herskende ideer var alltid bare den herskende klassens ideer.”

 

Når man snakker om at ideer har revolusjonert et helt samfunn, så uttrykker man bare den kjensgjerning at elementene til et nytt samfunn har dannet seg innen det gamle og at nye ideer følger med det.

 

Da den gamle verden gikk under ble de gamle religionene beseiret av kristendommen. Da føydalismen gikk under beseiret opplysningsideene kristendommen. Dessuten fremhever Marx at ideene om samvittighets- og religionsfrihet bare uttrykker den frie konkurransens herredømme på kunnskapens område.

 

Man sier at de religiøse, moralske, filosofiske, politiske, juridiske ideene nok forandrer seg gjennom historien, men at religionen, moralen, filosofien, politikken retten osv. består hele tiden og at det dessuten finnes evige sannheter, som frihet, rettferdighet osv. som er felles for alle samfunnsmessige tilstander. Mens kommunismen derimot avskaffer alle evige sannheter, både religionen, moralen, uten å gi dem ny form og dermed motsier kommunismen all tidligere historisk utvikling.

 

Marx svarer på dette ved å si at all tidligere historie har vært historien til samfunn som har beveget seg i klassemotsigelser. Samme hvilken form klassemotsigelsene har hatt i forskjellige epoker, så har den ene delen av samfunnet vært utbyttet av den andre.  Derfor har den samfunnsmessige bevisstheten, til tross for alle sine former, beveget seg i visse felles former, i bevissthetsformer som vil oppløse seg fullstendig når klassemotsigelsene forsvinner helt. Fordi den kommunistiske revolusjonen er det mest radikale bruddet med de overleverte eiendomsforholdene vil den også føre til det mest radikale bruddet med de overleverte ideene.

Etter dette forlater Marx borgerskapets innvendinger mot kommunismen og går over til å diskutere utviklingen av den kommunistiske revolusjonen.

 

Utviklingen av den kommunistiske revolusjonen.

 

Det første skritt i arbeiderrevolusjonen er at proletariatet oppkaster seg til herskende klasse, kjemper gjennom demokratiet. Deretter vil proletariatet benyttet det politiske herredømmet sitt til å ta all kapital fra borgerskapet og sentralisere alle produksjonsredskaper i hendene på staten som nå er det samme som proletariatet organisert som herskende klasse. Og så vi man så raskt som mulig øke produktivkreftene.

 

Dette skjer til å begynne med gjennom despotiske inngrep i eiendomsretten og de borgerlige produksjonsforholdene, forholdsregler som ser ut til å være økonomisk utilstrekkelige og uholdbare, men som i bevegelsens løp går ut over seg sjøl og er uunngåelig som middel til omveltning av hele produksjonsmåten.

 

Så regner Marx opp de 10 forholdsreglene som proletariatet vil ta i de mest økonomisk fremskredne landene. Det er 1) ekspropriasjon/avskaffing av grunneiendommen og bruk av grunnrenten til statsoppgaver (for Norge – tenk på oljeinntektene), 2) sterkt progressive skatter, 3) avskaffing av arveretten, 4) konfiskering av eiendommen til alle emigranter og opprørere, 5) sentralisering av kreditten i statens hender gjennom en nasjonalbank med statskapital og absolutt monopol, 6) sentralisering av transportvesenet i statens hender, 7) økning av de statlige fabrikkene og produksjonsredskapene, oppdyrking og forbedring av jorda etter en felles plan, 8) lik arbeidstvang for alle, oppretting av industrielle arméer, særlig for jordbruket, 9) forening av bedriftene innenfor landbruk og industri, arbeid for gradvis å overvinne forskjellen mellom by og land, 10) offentlig og gratis oppdragelse av alle barn og avskaffing av barnas fabrikkarbeid i sin nåværende form, forening av oppdragelsen med den materielle produksjon, osv..

 

Det neste skritt i den kommunistiske revolusjonen finner sted når klasseforskjellene er forsvunnet og all produksjon er konsentrert i hendene på de sammensluttete individene. Når det skjer mister den offentlige makten sin politiske karakter, for den politiske makten i egentlig forstand er den organiserte makten til en klasse for å undertrykke en annen. Når proletariatet i kampen mot borgerskapet med nødvendighet forener seg til klasse, gjennom en revolusjon gjør seg til herskende klasse og som herskende klasse med makt opphever de gamle produksjonsforholdene, da opphever det med disse produksjonsforholdene eksistensbetingelsene for klassemotsigelsene, klassene i det hele tatt og dermed sitt eget herredømme som klasse.

 

I stedet for det gamle borgerlige samfunnet med sine klasser og klassemotsigelser trer en sammenslutning hvor den frie utviklingen av hver enkelt er betingelsen for alles frie utvikling.

 

Slik avslutter Marx dette andre kapitlet i Det kommunistiske (partiets) manifest.

 

Terje Valen, 23.06.2003 23:46.