Kvalitet i skolen

Så er den nye såkalte PISA-rapporten kommet og Kristin Clemet kaster seg over den for å få oss til å tro at hennes skolepolitikk er løsningen på problemene. Hva er egentlig PISA? En kort karakteristikk er ”sitt alene på baken, les og løs”. Den ferdigheten som måles er egentlig elevenes evne til å lese og forstå noen symboler og løse problemer ut fra dette. Derfor er også det engelske ordet ”literacy” dvs. leseferdighet de som brukes for alle prøvene. Alle praktiske og teoretiske ferdigheter utover dette er ikke målt i PISA-prøvene.

Såkalt dannelse er heller ikke målt. Dette er slike målestokker som evne til avsky og motstand mot umenneskelighet, evnen til å fornemme lykke, evne og vilje til å gjøre seg forstått, bevissthet om den historiske utvikling ens eget liv inngår i, evnen til å være oppmerksom på de store spørsmålene i livet og i tiden, beredskap til å ta ansvar for seg sjøl og samfunnet. Egenskaper som dette er avgjørende for om menneskene skal kunne forsette å utvikle den menneskelige eksistens på jorden, men de kan selvfølgelig ikke måles med PISA-mål.

Dette betyr selvfølgelig at prøvene er ganske ubrukelig til virkelig å måle hvordan skoler fungerer ut fra allsidige faglige, demokratiske, sosiale og andre mål. Hensikten med prøvene er ganske enkelt ikke dette, selv om retorikken sier det. Hensikten med prøvene er å lage et system som får i gang konkurranse på utdanningsområdet som på alle andre områder. For å selge dette i skolen er en nødt til å lage en begrunnelse om at det er et tiltak for å øke kvaliteten. Men det er den nyliberale fundamentalismen som OECD står for som skal trumfes gjennom. Og den sier jo at konkurranseutsetting og privatisering hjelper for alt, samme hva slags katastrofer det fører til i virkeligheten.

De virkelige grunnene til at skolene blir dårligere er flere. En av dem er at lærerne ble spilt ut over sidelinjen og demobilisert av daværende undervisningsminister Hernes, da reform 97 ble gjennomført. Denne reformen var derfor en pedagogisk ulykke.

En annen grunn gir Clemet selv i Bergens Tidende 1. desember 2003. ”Trenden i arbeidslivet er at utdanning relativt sett er blitt mindre viktig, mens evnen til å gjøre en bra jobb vektlegges mer.” Dette gjenspeiler seg i elevenes holdning til skolen. Enda en grunn er det at den nye byråkratpedagogikken sier at elevene er de sanne eksperter på egen læring og at lærerne må rette seg etter deres krav og ønsker. Dessuten kommer det mange flere elever som har vokst opp i en forhandlingssituasjon med foreldrene sine og som mener at det er slik det skal foregå i skolen og. Dessuten krever det nye nyliberale konsumsamfunnet mennesker som er mest mulig innstilt på å få oppfylt sine umiddelbare egenbehov. De skal kreve, læreren skal levere. Og til slutt her, skolen blir kanskje den viktigste sosiale arena for elevene, og det i en slik grad at det faglige blir skjøvet i bakgrunnen. Til sammen blir dette et godt og ødeleggende brygg for en seriøs skole.

Men den viktigste enkeltgrunnen er at flere regjeringer sin økonomiske politikk overfor kommunene har gjort det nødvendig å skjære kraftig ned på antall lærertimer som hver gruppe/klasse får. Fra rundt 45 timer per gammel klasse rundt 1990, er tallet i Bergen nå ned i rundt 35 timer per samme antall elever. Dette betyr at videre nedskjæringer bare kan skje ved at gjennomsnittstørrelsen på de gruppene som finnes blir større enn tidligere i forhold til antall lærere. Det er disse endringene som skaper de fleste vansker i skolen nå.

Victor Norman skrev i 1990 rapporten NOU 1991: 28, ”Mot bedre vitende” om effektiviseringsmuligheter i offentlig sektor. Han utpekte da skolen som det viktigste området for slik effektivisering. En kunne her spare 6500 årsverk ved å bruke færre lærere, og vinne 87 000 årsverk ved hurtigere gjennomstrømning i skolesystemet. Alle regjeringer har deretter i hovedsak satt denne politikken ut i livet. Den viktigste grunnen til ødeleggingen av skolen er altså at skolepolitikken først og fremst er blitt økonomisk politikk og ikke lenger er utdanningspolitikk.

Gjennom skolepakke 2, der lærernes organisasjoner godtok at lærerne sin undervisningstid skulle økes med 1 time per uke, mot noe høyere lønn, kunne myndighetene kvitte seg med 3000 lærere. Halve Normans mål var dermed oppnådd. Regjeringenes sulteforing av kommunene og Clemets reformer med oppheving av klassegrenser, nasjonale normerte prøver og konkurranse mellom skoler, stadig sterkere reell styring fra staten, oppbygging av et stort kontrollapparat og stadig økende privatisering av undervisningen, fører oss videre i dette pedagogiske ørkenlandskap og ødelegger skolen mer for hver måned som går.

Ledelsen i lærerens organisasjoner setter heller ikke inn noen kraftig motstøt mot denne politikken. I all hovedsak har de svelget Clemets kvalitetsretorikk og sett bort fra de pedagogiske og økonomiske realiteter som kverner skolen i stykker bit for bit. Og så har utdanningsministeren den frekkhet å gå til lærerne og si at de må bli strengere for å redde skolen ut av det uføret hun er med på å skape.

For å stanse ødeleggingen av skolen må det nyliberale skolesystemet avvises. Til det trengs en boikott av de nasjonale prøvene, som er selve navet i Clemets reformer. Uten disse er ikke den nyliberale konkurranseskolen mulig. Med dem på plass er utviklingen i denne retning bortimot umulig å snu.

Terje Valen, varamedl. til komité for oppvekst for RV i Bergen.