Jeg
er blitt stilt noen spørsmål om mitt syn på feminisme. Her kommer et mer
utfyllende svar på spørsmålene. Spørsmålene kommer først her, og så kommer mine
svar under.
Spørsmålene
Hva er feminisme?
Aschehoug og Gyldendals leksikon: "Feminisme er en kritisk ideologi som
kan
legges til grunn for politisk handling, hvor målet er å endre skjev
maktfordeling mellom kjønnene."
Forfatteren deler feminismen inn i tre retninger. Analysen er nokså grei,
etter min mening. Det er ingen hemmelighet at den første retninga er
utbredt:
1) Den marxistiske/sosialistiske feminismen "så både kjønn og klasse som
årsaker til kvinners undertrykkelse. Kvinnene var dobbelt undertrykt, og
derfor måtte både patriarkatet og kapitalismen bekjempes". (Dette er
Kvinnefronten og hele den internasjonale moderne kvinnebevegelsen. De
revolusjonære feministene i Norge har alltid vært kommunister).
2) Den radikale feminismen "hevdet at patriarkatet var det grunnleggende
undertrykkelsessystem, som derfor måtte avskaffes. Noen av de mest ekstreme
ideene, som opprettelse av egne kvinnesamfunn, oppstod her. De fikk svært
liten støtte. Kjønn ble her oppfattet som viktigere enn klasse, og den
lesbiske feminismen vokste ut av denne retningen".
3) "Liberalfeminismens ideer bygde på at oppdragelse og påvirkning av både
menn og kvinner lå til grunn for kvinners underordning. Løsningen for begge
kjønn lå i bevisstgjøring, og i å presse fram juridiske reformer." (Det er
vel her Kvinnesaksforeninga kan plasseres).
Hvorfor sier Terje Valen at feminismen er reaksjonær?
Er det borgerlig og reaksjonært å mene det som står i punktene 1 og 3?
Hvorfor?
Å slåss mot patriarkat og kapitalisme, og å slåss for juridisk likestilling:
Er det uheldig for kvinnelige butikkekspeditører, kvinner ved
kassaapparatene, hjelpepleiere, kvinner i barnehagen og skolen, montører i
elektronikkindustrien, tekstilarbeiderne, regnskapskvinnene, servitrisene,
sjukepleierne, transportarbeiderne, sentralborddamene, kvinnebøndene,
likningskontorfunksjonærene, pølseselgerne, avisbudene, badevaktene og
biskopene?
Hvordan?
For hvem er punkt 2 uheldig? Er det forferdelig at noen kvinner synes det er
best om det hadde vært mulig å leve på steder der de slapp menn? Er det
reaksjonært og borgerlig at noen kvinner synes at det kan være nok
voldtekter og kvinnedrap for deres egen del? Kanskje vi heller burde være
MER opprørt over de reaksjonære drapene og volden, enn over at noen ville
flykte fra den??
Mine svar
Noen
viktige spørsmål er stilt i en viss polemisk form. Det går ikke an å svare like
kort og polemisk. Før jeg begynner kan det likevel være på sin plass å si at
jeg mener at vi alle må støtte kvinnenes kamp for likestilling og frigjøring,
som det gis eksempler på over. Men det kan også hende at et oppstår ideologier
rundt denne frigjøringskampen som ikke tjener frigjøringen, som fører den inn i
blindgater og dermed fungerer mot sin hensikt, eller for å bruke ordet ovenfor
- reaksjonært. Det er noen av mine utgangspunkt.
1.
Jeg tenker på feminismen som a) en
bevegelse mot undertrykking av kvinner med et utall av ytringsformer, b) og som en rekke ideologier og teorier
for å rettlede denne bevegelsen.
2.
Feminisme, i betydningen en bevegelse som kjemper for likestilling mellom
kjønnene og kvinnefrigjøring, ser jeg helt klart på som en progressiv bevegelse
som jeg gjerne er med i. Men jeg mener at det finnes retninger innen hele
bevegelsen som kaller seg feministisk som i praksis hindrer denne kampen mer
enn de fremmer den. Det betyr altså at jeg mener at det også innen kvinnekampen
som innen klassekampen osv. finnes forskjellige linjer for kampen, og at den
reformistiske feminismen skiller seg fra den revolusjonære. Det er altså ikke
nok å si at en er feminist, en må definere hva slags feminist en er. Samtidig
som en må jobbe for å opprette breiest mulige fronter i kampen mot
kvinneundertrykking, så må en også jobbe mot at den bevisst
borgerlig-reformistiske feminismen får hegemoni innen disse frontene.
3.
Feminismen som ideologi mener jeg kan være både progressiv og reaksjonær.
4.
I spørsmålene er fire ord brukt relativt synonymt: borgerlig, reaksjonært,
uheldig, forferdelig. Jeg mener at dette er fire forskjellige begrep som av og
til kan falle sammen, men som ofte ikke gjør det. Reaksjonært mener jeg ofte
betyr noe som driver oss tilbake til tidligere uheldige samfunnstilstander, som
hindrer en positiv utvikling, som funker skadelig. Så reaksjonær og uheldig vil
ofte være brukelige ordpar. Forferdelig kan også ofte passe inn her. Men når en
trekker hele linjen og begynner med borgerlig, så sper på med reaksjonær, så
med uheldig og så forsterker med forferdelig – så behøver ikke det være særlig
oppklarende.
5.
Jeg bruker ikke borgerlig (ideologi) synonymt med reaksjonært, skadelig og
forferdelig. Jeg bruker det om tanker og ideer som er avgjørende preget av det borgerlige
samfunnet vi lever i – av og til kan denne ideologien fungere progressivt, av
og til reaksjonært. Med progressivt mener jeg i denne sammenhengen ideer som
tjener kvinnefrigjøringskampen, og motsatt med reaksjonært. Når feminister
kjemper for å få like retter med menn innenfor det borgerlige samfunn
(likestilling), så er det en borgerlig retning. Men det er ikke uheldig av den
grunn. Det er all grunn for marxister, sosialister og kommunister å være med i
og støtte og gå i spissen i den kampen. Altså: jeg mener at kvinner ennå ikke
har fulle borgerlige rettigheter på linje med menn innenfor det kapitalistiske
samfunnet, det er progressivt og bra å slåss for dette. Her ser jeg ikke på borgerlig
som noe reaksjonært, uheldig eller forferdelig, men tvert imot som noe
progressivt, heldig og flott. Det gjelder også spørsmålet om å få flere kvinner
inn i ledende posisjoner i borgerskapet der de virkelig tilhører den utførende
eliten i kapitalistiske foretak og i den borgerlige staten. Men derimot seg jeg
på utviklingen av hovedstrømningen innen den 2. bølgen av feminismen – den
radikale og kulturelle feminismen som i hovedsak reaksjonær – med
tilbaketrekking fra politisk kamp, fra kollektiv organisering og fra marxistisk
analyse. Dette sier jeg til tross for at jeg er fullt klar over, og setter pris
på mye av den empiriske kunnskap om kvinneundertrykking som hele den 2. bølgens
feministiske bevegelse avdekket og synliggjorde.
6.
Så til spørsmålet ”Hva er feminisme?”. Jeg mener altså at feminismen i all
hovedsak er en progressiv borgerlig bevegelse som oppstod før og i det 19.
århundre. Som mange andre borgerlige krav, kan heller ikke den feministiske bevegelsen sine mest langtrekkende krav oppfylles innenfor
det borgerlige samfunnet. For at disse kravene skal oppfylles trengs oppheving
av kapitalismen. Det trengs i tillegg en oppheving av sosialismen, med sine
klasser og statsapparater og en skaping av en sosial kommunisme der
klassesamfunnet og staten er opphevet. Slik jeg ser det er dette en viktig
grunn til at den feministiske bevegelsen stadig forsøker å bryte ut av sin
borgerlige feminismeideologi for å få til et ekteskap med den marxistiske
teorien. Dette har ikke vært helt lett – og dominerende retninger innen den
feministiske bevegelsen i de høyt utviklete kapitalistiske land i forrige
århundre hadde et så kritisk forhold til marxismen at vi må kunne si at det var
fiendtlig. Jeg skal komme tilbake til det mer i detalj.
7. Spørsmålsstilleren
har brukt en definisjon på feminisme fra en nyere utgave av Aschehoug og
Gyldendals leksikon. Den ser slik ut: "Feminisme er en kritisk ideologi
som kan legges til grunn for politisk handling, hvor målet er å endre skjev
maktfordeling mellom kjønnene." Men
dette leksikonet har operert med forskjellige definisjoner av feminisme. I
utgaven fra begynnelsen av 80-tallet het det: ”Feminismen har sitt utspring
blant kvinner fra middelklassen, og den har ofte stått i motsetning til
arbeiderkvinnene og deres organisasjoner. Ettersom feminismen konsentrerer seg
om kjønnsskiller og ser sosiale skiller som underordnet eller uvesentlig, har
det vært vanskelig å oppnå samarbeid, og i lange perioder har det vært åpen
strid.”
Dette
har og vært en vanlig definisjon av feminismen. En kan selvfølgelig si at den
nå er utdatert. Men det kan også hende at den er blitt endret i tråd med at
mange mener at klasser og klassemotsetninger ikke eksisterer slik som før og
andre typer motsetninger blir avgjørende for samfunnsutviklingen.
8. Jeg
har selvfølgelig oppdaget at feministene sjøl skiller mellom en rekke
feministiske hovedretninger. Her kommer en liste over noen av de vanligste som
jeg har vært borte i (i omtrent alfabetisk rekkefølge):
Amazonfeminisme om tar utgangspunkt i kvinnehelter
og som kjemper mot ideen om at kvinner er fysisk (og på andre måter) underlegne
menn.
Anarkofeminisme som har sitt viktigste uttrykk
i Emma Goldman sine skrifter. En viktig del av denne
feminismen var å finne veier til kvinnefrigjøring uten å falle i den
marxistiske fellen med sosialistisk revolusjon. Slik sett var denne feminismen
en forløper for den seinere radikale feminismen og kulturfeminismen (se under).
Kulturfeminismen avløste den radikale
feminismen som den dominerende feministiske retning, en gang etter 1975. Noen
sier at kulturfeminismen var en videreutvikling av radikal feminisme og
presenterer det hele som radikal feminisme – en retning som til sammen
dominerte feminismen fra 1960-tallet til langt ut på 1980-tallet da de hele
løste seg opp i forskjellige postmoderne strømninger som preget tiden fremover
1990-tallet. Men kulturfeminismen la mye mer vekt på å bygge en kultur det på
det de betegnet som kvinnelige særtrekk. De mener for eksempel at kvinner er
medfødt (og biologisk) snillere og vennligere enn menn osv (kvinnelig omsorgsevne).
De mener at en kvinnelig tenkemåte (intuisjon) er overlegen i forhold til det
de ser på som mannlig-instrumentell, logisk tenkning. De arbeider for å få heve
betydningen av det som de kaller typisk kvinnelige egenskaper. De vender seg
vekk fra kollektiv organisering og deltaking i politisk kamp og er mer
individorientert.
Erotisk feminisme var en retning som oppstod
i forrige århundre i Tyskland som en reaksjon mot Bismarchs
machopolitikk (blod og jern) og som la vekt på det kvinnelige og erotiske.
Økofeminisme er en retning som
grunnleggende sett hevder at det patriarkalske samfunnet vil utbytte resursene
sine uten hensyn til langtidsvirkningene og at det er et direkte resultat av de
holdningene som blir fremmet i det patriarkalsk/hierarkiske samfunnet. En drar
ofte paralleller mellom behandlingen av dyr og natur og kvinnene.
Feminazi som er et skjellsord (laget
av en mann –kjent radio-tvprogramleder
i USA, Rush Limbough) for å stemple feminister som han
sier jobber for å skape så mange aborter som mulig.
En
annen retning som kan nevnes samtidig er pro
vitafeminisme som er organisert av kvinner som kjemper mot selvbestemt
abort.
”Fargete kvinners” feminisme
var en
retning blant fargete i USA som oppsto omtrent samtidig med den radikale
feminismen. En kvinne som representerte de fargete kvinners feminisme, Bell
Hooks, skrev om militante hvite kvinner som kalte seg radikale feminister – men
hun satte merkelappen reaksjonære på dem. Det hun snakket om var den siste
retningen innen den radikale feminismen – kulturfeminismen. De fargete kvinners
feminisme sto for mye av det samme som den radikale feminismen, men så alle
problemer ut fra de fargete kvinnenes ståsted. De to retningene kom derfor i et
motsetningsforhold og klarte aldri skikkelig å samarbeide.
Individualistisk feminisme
eller frihetsfeminisme er grunnlagt på individualistiske eller frihetlige filosofier. Minst
mulig statlig innblanding og mest mulig individuell autonomi, rettigheter,
frihet, uavhengighet og mangfold.
Marxistisk og sosialistisk
feminisme. Noen
behandler disse som en enhet, men noen skiller ganske skarpt mellom dem. Når
det gjelder forholdet mellom marxistisk og sosialistisk feminisme vil jeg
referer kort en diskusjon som jeg synes er viktig her.
I
1998 skrev Martha Gimenez en artikkel kalt ”Marxist Feminism / Materialist feminism”.
Her begynner hun med å si at tidligere, da den feministiske (2.) bølgen var på
sitt høyeste, var det mulig å skille fra hverandre fire hovedstrømninger innen
feministisk tenkning; Liberal (som var opptatt av å nå økonomisk og politisk likestilling
innen kapitalismen); Radikal (som var opptatt av at menn og patriarkatet var
hovedgrunnen til undertrykkingen av kvinnene); Sosialistisk (som var kritisk
til både kapitalismen og marxismen, og som for å unngå det de oppfattet som
marxismens reduksjonisme [all undertrykking er klasseundertrykking] laget et
system med en tosidig teori som postulerte forskjellige former for samspill
mellom kapitalisme og patriakat); og marxistisk
feminisme (en teoretisk posisjon som ble holdt av noen få [inkludert Gimenez selv] som prøvde å utvikle det potensialet den
marxistiske teorien hadde for å gjøre det mulig å forstå kildene til
kvinneundertrykkingen.
Så
fortsetter hun med å skissere den utviklingen som feminismen gjennomgikk etter
den 2. bølgen. Det vil si fra 1975 og fremover. Hun sier at fokus på kultur og
identitet erstattet den tidligere fokus på kapitalisme (som en fant først og
fremst blant marxistiske feminister) og klasseskiller mellom kvinner. Hun sier
at i dag (1998) har klasse blitt redusert til en hvilken som helst ”isme”, det
vil si til en hvilken som helst annen form for undertrykking som, sammen med
kjønn (gender) og rase blir et slags samlende mantra, noe som alle bør
inkludere i sine teorier og i sin forskning, selv om teoretiseringen rundt dette
forblir på metafornivået (den er preget av formuleringer som at kjønns- og
raseundertrykkingen er vevd inn i, i samspill med, står i forbindelse med
osv. - klasseundertrykkingen)
Hun
har så en lang diskusjon av forskjellige fremstillinger av materialistisk
feminisme der hun hevder at enkelte av de materialistiske feministene er en
slags skamfulle marxister. De fremmer marxistiske analyser uten å si det,
samtidig som de kritiserer marxismen i ord. Andre av de materialistiske
feministene står på mye mer postmodernistiske og kulturfeministiske grunnlag.
Håpet
hennes er å gjenreise en mer åpent erklært marxistisk feminisme som både tar
inn i seg nyttige fakta og analyser fra ikkemarxistiske
erfaringer og diskusjoner, men som ikke går på stereotyper om marxismen som
antimenneskelig, deterministisk og reduksjonistisk.
Så
langt den diskusjonen – vi kan vel si at i denne diskusjonen mellom feminister
så plasserer jeg meg nært det standpunktet som er kalt marxistisk feminisme og
at jeg mener at det som er kalt sosialistisk feminisme ikke er så fruktbart for
videreutvikling av marxistiske teorier om kvinnekampen.
Materiell feminisme var en retning sent på
1900-tallet som gikk inn for å frigjøre kvinnene ved å forbedre deres
materielle kår og gjennom det ta slitet med hushold og matlaging vekk fra deres
skuldre.
Moderat feminisme som har mange av
posisjonene til liberalfeminismen, men som støttes av yngre kvinner som mener
at de ikke har opplevd særlig direkte diskriminering og som derfor tenderer i
retning å si at det ikke trengs å gjøres så mye.
Popfeminisme er ens slags forvrengning
av feminismen som sier at feminister er slike om vil undertrykke mannen og sier
at kvinner aldri gjør noe feil.
Postmoderne feminisme fungerte til å begynne med
som en slags åndelig kost som dekonstruerte (sopte vekk) alle historier som
grupper med makt hadde laget for å sementere makten sin. Men den sopte etter
hvert også vekk historier (teorier) som gjorde det mulig for utbyttete og
undertrykte grupper å slutte seg sammen og kjempe for frigjøring. Etter hvert
tenderer denne feminismen altså til å oppløse alle omfattende teorier (de store
historiene) om kvinneundertrykking og kvinnefrigjøring (og alle andre
fenomener) i småbiter (de små historiene) som gjør det umulig å etablere noe
historisk handlende kollektiv i kampen for kvinnefrigjøring (og annen
frigjøring). Slik sett var den en ekstrem fortsettelse av den radikale
feminismen.
Radikal feminisme, som jeg har berørt
tidligere, var den største retningen innen feminismeteorier i siste halvdel av
forrige århundre. Den var det fremste uttrykk for feminismen fra omtrent 1967
til 1975 – og noen regner at den fortsatte i en litt annen form- som
kulturfeminisme – fremover mot 1990-tallet. Radikale feminister ser
kvinneundertrykkingen som den mest grunnleggende av alle typer undertrykking –
en type som skjærer tvers gjennom alle de grenser som representeres av rase,
kultur eller økonomisk klasse. Det var en bevegelse for sosial endring av
revolusjonære proporsjoner. Den radikale feminismen reiser spørsmål ved hvorfor
kvinner må gå inn i visse roller ut fra biologien sin, akkurat som den reiser
samme spørsmål i forhold til menn. Den prøver å trekke linjer mellom
biologisk-bestemt atferd og kultur-bestemt atferd for
å befri både menn og kvinner så mye som mulig fra sine tidligere trange
kjønnsroller. Radikal feminisme står i motstrid til kulturfeminismen fordi den
siste tenderer til å se forskjellene mellom kjønnene mye mer som biologisk
bestemt. Den radikale feminismen synliggjorde en rekke viktige trekk ved
kvinneundertrykkingen samtidig som den stort sett begravde marxismen som teori
for kvinnefrigjøringen, selv om dens kritikk av marxismen var overflatisk – og
det var jo mulig å vinne frem med. Det var ikke mange som hadde et så omfattende
grep om den marxistiske teorien - slik Marx sjøl hadde lagt den frem - at de
kunne ta til motmæle. Den radikale feminismen gikk etter hvert over i
kulturfeminisme som jeg har skrevet om lenger oppe her og postmoderne feminisme.
Og trykket fra den radikale feminismen har til nå avholdt svært mange
feminister fra å gå dypere i den marxistiske teorien for å finne nye
utgangspunkter for en marxistisk analyse av kvinnekampen.
Separatistfeminismen som går inn for atskillelse
fra menn – det at kvinner må skille seg ad fra menn – organisere seg selv – for
å kunne nå sine mål. Noen står for varig atskillelse, andre for tidsbegrenset
eller veksling mellom atskillelse og samvær mellom kjønnene.
I
tillegg finnes det andre inndelingmåter osv av
feminismen – men det får greie seg her.
9.
Jeg mener at disse oppregningene av feministiske ideologistrømninger
gjenspeiler en realitet. Altså – jeg er helt enig i at det finnes mange
forskjellige feministiske idestrømninger i tillegg til mange forskjellige
feministiske bevegelser.
10.
Samtidig er det slik at mange som skriver om de forskjellige retningene innen
feminisme får et behov for å formulere det som er felles for alle disse feminismene – en slags kjernefeminisme.
Når de skal definere den så sier de fleste omtrent følgende: ”Feminisme er
teorien om at kvinner og menn skulle være likestilt politisk, økonomisk og
sosialt.” Den første korte definisjonen som er tatt fra A og G leksikon, er
også en slik kjernedefinisjon.
Denne
definisjonen plasserer, etter min mening, feminismen helt og holdent inn under
det Marx kaller for borgerlig rett (Se ”Kritikk av Gotha-programmet). Det er
altså beskrivelse av en borgerlig teori. Det er i denne forstand jeg ser på
feminismen som en borgerlig ideologi. Hvis vi ser på alle de andre historiske
retningene for feministisk teori (se ovenfor), så mener jeg at de også stort
sett er borgerlige ideologier om kvinnekampen fordi de stort sett går inn for
likestilling innenfor kapitalismens rammer, og fordi de som ikke gjør det ikke
har noen realistisk teori om hvordan kvinnefrigjøringen skal kunne bli
virkelighet – de har ikke noen praktisk gjennomførbar revolusjonsteori. Det er
bare en liten flik av feminismen i (jeg snakker nå om de høyt industrialiserte
land) som ikke er borgerlig. Jeg mener at kvinner i AKP, RV og RU stort sett representerer
denne ikkeborgerlige, revolusjonære retningen innen
feminismen.
Jeg
er for å utvikle en bedre marxistisk teori for kampen for kvinnefrigjøring og
har sjøl jobbet en del med det. Så hvis den som stiller spørsmålene mener at å
utvikle en Rød Feminisme betyr å utvikle en stadig bedre marxistisk teori for
kvinnefrigjøringen, så er jeg helt for det. Men jeg mener at det kanskje kan
være et litt sekterisk begrep for å bygge breie fronter og jeg vil kanskje være
uenig i hvordan vi skal jobbe for å utvikle denne teorien og for hvordan den
skal se ut. Men det er noe som vi kan fortsette å diskutere – samtidig som vi
deltar i den praktiske kampen for kvinnefrigjøring.
(Jeg
har senere prøvd å lage en ny marxistisk analyse av kvinneundertrykkingen som
tar utgangspunkt i Marx sin fremmedgjøringsteori – den finnes på http://home.online.no/~tervalen/kvinndi1.htm .)
Kort merknad til en del av
feminismens historie:
De
aller fleste som studerer feminismen ser to store faser i utviklingen av det vi
kan kalle en borgerlig feministisk ideologi. Den første begynte med Olympe de Gouges som under den
franske revolusjonen fremmet sin ”Erklæring om kvinnens og medborgerinnens
rettigheter” i 17 punkter – der også lik rett til militærtjeneste var med.
Dette har vært et viktig grunnlag for feminismen frem til i dag. Mary Wollstonecraft i England fulgte dette opp med ”Et forsvar
for kvinnenes rettigheter” fra 1792. Hun legger blant annet stor vekt på
kvinnens rett til utdanning og tilpasning av utdanningen til kvinnene, og er
slik en av pedagogikkens pionerer.
Den
andre bølgen innvarsles med ”Det annet kjønn” av Simone de Beauvoir
fra 1949 som gir en overflatisk, men desto skarpere kritikk av marxismens teori
for kvinnefrigjøring og fremmer sin egen borgerlige eksistensialistiske teori
om kvinnenes stilling. Ideene i denne boken er et viktig grunnlag for
feminismen frem til i dag. De fleste ser på denne boken, sammen med Betty Friedans ”The Feminine Mystique” fra midten av 1960-tallet som begynnelsen på den
andre bølgen i utviklingen av feminismen. Friedan
organiserte allerede i 1965 NOW the National Organisation of Women i USA som
tok opp ulikheter for loven, diskriminering i arbeidslivet og liknende
spørsmål. Både Beauvoir og Friedan
hevdet at de sosialt konstruerte forskjellene mellom mann og kvinne var
hovedkilden til undertrykkingen av kvinnene, selv om Beauvoir
også legger stor vekt på biologiske forskjeller. Beauvoir
nølte lenge med å ta del i den praktiske kvinnekampen, men kastet seg uti det
på 70-tallet.
(Jeg
har laget en sammenfatning av ”Det annet kjønn” i forbindelse med 50årsdagen
for utgivelse av boken. Du finner den på http://home.online.no/~tervalen/simone1.htm .)
Den
andre bølgen når et høydepunkt i 1970 med Kate Millet
”Sexual Politics” som slår
fast at mennene hersker i all samfunn og at grunnen til dette er å finne i
psykologien – kvinner ble sosialisert inn i en underlegen posisjon som de også
godtok selv. Dette var resultat av en svær ideologisk offensiv mot kvinnene
gjennom kultur, psykologi, litteratur osv. Miller og Elizabeth Janeway i ”Man’s World” avdekket
det som (stort sett mannlige) sosiologer hadde sett på som ”naturlige”
kvinnelige egenskaper (kvinnens rolle) og påviste at det var sexistiske
vurderinger. Janaway utviklet analysen til å gjelde
kjærlighetsforholdet mellom mann og kvinne. Hun sa at det var her, og i det
seksuelle forholdet mellom kjønnene, i de personlige forhold, menn la
grunnlaget for den mannlige dominansen i samfunnet. Omtrent samtidig utarbeidet
Shulamith Firestone i ”The Dialectic og Sex” en egen versjon av den historiske
materialismen i polemikk mot Marx og Engels, der hun sier at historiens motor
ikke er økonomiske klasser, men kjønnsklasser. Juliet
Mitchel tok i ”Woman’s Estate” opp diskusjonen og forsvarte lang på vei de
marxistiske posisjonene, men hun ble stort sett en enslig svale i den videre
debatten.
Denne
bølgen som er blitt kalt ”radikal feminisme” medførte en svær produksjon av
bøker som gikk verden rundt og fikk en voldsom innflytelse på hele utviklingen
av feminismen i den økonomisk mest utviklete del av verden. Det fører for langt
å ta opp alle sider ved den, men den utviklet seg etter hvert meget negativt
for kvinnefrigjøringskampen. Den endte opp i det som mange har kalt kulturell
feminisme. Hester Eisenstein har i ”Contemporary Feminist Thought”
fra 1984 gitt en god beskrivelse av disse forholdene.
Her
har jeg ikke gått inn på utviklingen av marxistiske teorier for
kvinnefrigjøring, som vi kan følge nøye fra Lewis H.
Morgan sin bok ”Ancient Society
fra 1877, Marx sine ”Etnologiske notatbøker” og fra Engels skrev ”Familiens,
privateiendommens og statens opprinnelse” over personer som Alexandra Kollontay, Evelyn Reed og Kjersti Ericsson
og Siri Jensen og andre i Norge. Det finnes noen menn innen denne tradisjonen.
Jeg
har heller ikke gått inn på den lange utviklingen av feminismen i Norge der
Anna Caspari er et viktig navn fra ganske langt tilbake.
Det
er også relativt allment erkjent at det er en motsigelse mellom feminisme og
marxisme. Mange sider ved dette ble tatt
opp i den kjente artikkelen av Heidi Hartmann ”The Unhappy
Marriage of Marxism and Feminism” som hun utarbeidet mellom 1975 og 1979.
Utgangspunktet hennes er at dette giftermålet har vært slik Engels sier at
ekteskapet var på 1800-tallet i engelsk lov: ”Marxisme og feminisme er ett og
dette ene er marxisme”. Hun sier at vi trenger et sunnere ekteskap eller en
skilsmisse. Og hun går for et sunnere ekteskap. Hun kritiserer marxismen og
sier at dens kategorier er kjønnsblinde. Vi trenger en feministisk analyse for
å avdekke og forstå forholdet mellom kvinne og mann. Men hun sier at feminismen
har vært historieblind og ikke tilstrekkelig materialistisk. Derfor konkluderer
hun med å antyde en ny retning for den marxistiske feministanalysen. Dette er
den retningen som ofte har vært kalt sosialistisk feminisme – kritisk til Marx
og kritisk til kapitalismen. Hun utvikler også ideen om familielønn, med mannen
som den som får de best betalte jobbene og den høyeste lønnen. Dette er ifølge
henne en avtale mellom mennene i arbeiderklassen og borgerskapet som mennene i
begge disse klasser tjener på og som holder oppe patriarkatet. Konklusjonen om
familien er at ”Familien, sammen med familielønnen, tillater kontroll over
kvinnenes arbeid av menn både inne i og utenfor familien.”
Ser
vi på AKP og RV så kan vi vel si at Heidi Hartmann sin utlegning fra siste
halvdel av 70-tallet sammenfatter viktige deler av grunnlaget vår analyse av
kvinneundertrykkingen og vilkårene for kvinnefrigjøringen. En viss karikert
kritikk av marxismen og kritisk til marxismens svar (marxismen kan lære oss å
se de rette spørsmålene, men kan ikke gi oss svar på dem) og positiv til
feminismen (det er i feminismen vi finner svarene).
Terje
Valen, en gang rundt 2000.