Vår minister for utdanning kommer fra et parti som vil skaffe kapitalen friest mulig armslag i Norge. Hun representerer en internasjonal tendens som rammer alle stater med et enormt trykk.
I dag er kapitalen inne i en dyp systemkrise som peker fremover mot kapitalismens oppheving. Kapitalen og dens representanter arbeider derfor langs flere linjer for å komme ut av krisen. For det første strever den for å gjøre alt menneskelig og umenneskelig til varer som kan omsettes i det kapitalistiske marked. For det andre strever den etter å gjøre mest mulig av de menneskelige aktiviteter til virksomhet som skaper profitt for kapitalen. For det tredje søker den å opprette størst mulig kapitalmonopoler slik at profittmengden skal bli størst mulig til tross for at kapitalens årlige avkastning i prosent går ned. For det fjerde søker den å oppløse arbeidsfolks organisasjoner og kampkraft.
Den nasjonale arena er for liten for å klare dette. Kapitalen strever derfor for å opprette større enheter som Europaunionen (EU).
Fordi markedet for materielle varer ikke er nok, utvides markedet til alle slags tjenestevirksomheter. Tele-, post-, jernbane- og energitjenester er langt inne i denne prosessen. Med oppretting av helseforetakene er dette området også godt i gang. Internasjonalt er vannforsyning, helse og utdanning i dag de store feltene som skal åpnes for kapitalistisk marked og profittskaping. Dette betyr også at velferdsstaten fjernes og sosialstaten reduseres til et absolutt minimum.
En viktig del av prosessen er fagforeningsknusing og skaping av lønnssystemer og arbeidsavtaler som i neste omgang vil gjøre det lettere å presse lønnene innen dette området ned. Vi får omfattende brutalisering av arbeidslivet.
Prosessen har hittil har vært begrenset av nasjonale og sosiale målsettinger der mye av grensene er satt av folkeforsamlinger, som Stortinget. Disse grensene fjernes nå gradvis. Det viktigste middel til å fjerne dem i Norge er EØS-avtalen og tilpasningene til EU-systemet. I EU er hoveddrivkraften de kapitalistiske monopolene sitt behov for å bli så store at de kan konkurrere med USA-monopolene, og deres behov for å skape en statssammenslutning i Europa som kan konkurrere med den amerikanske stat på alle områder – både økonomisk, politisk, militært og diplomatisk.
Det er derfor heller ikke tilfeldig at undervisningsministeren er fra et parti som går inn for fullt medlemsskap i EU. Og det er ikke tilfeldig at hun systematisk utnytter alle slags undersøkelser som de kapitalistiske monopolene setter i gang for drive skoleutviklingen i retning markedsdrift og kapitalistisk drift.
Utdanningsminister Kristin Clemet har en annen grunnleggende politisk agenda enn å skape en god offentlig skole i Norge. Hun er de kapitalistiske monopolenes middel for å tilpasse det norske utdanningsvesen til sine behov. Hun spiller samme rolle innen utdanning som den forrige helseminister fra DNA spilte innen helsesektoren.
Og husk at den ideologiske hoveddrivkraften for den nye politiske retningen i Norge er Fremskrittpartiet. Selv om partiet nå er så populistisk smart at det har lagt om politikken sin litt for å vinne stemmer fra de som kjemper mot de verste utslagene av Fremskrittpartiets egen langsiktige politikk ”for sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep”, dvs privatisering. Denne politikken har erobret alle partier som er eller har vært i regjeringsposisjon. Å stemme på disse partiene er som å helle salt og pepper i egne sår.
Terje Valen, leder for AKP Hordaland, skrevet januar 2003.