Evig kapitalisme eller Kapitalen

Det er en bok du skal holde deg unna hvis du vil være med på den viktige jobben for å få kapitalen til å vare evig. Det er «Kapitalen» av Karl Marx. Det er grunnen til at alle som deler det store ønsket til filosofene Kant og Hegel og alle deres etterfølgere, om en universell evigvarende kapital, vil holde deg vekke fra denne boken. Og du kan være ganske sikker på at jo flere de får med seg på det prosjektet, desto større sjanse er det for at de klarer det. Jo flere radikale som ikke har lest og studert boken, desto større sjanse har kapitalens representanter til å lure dem slik at de kan opprettholde systemet sitt.

Nå, mandag 13. november kl. 19 begynner vi en sirkel på Rødts kontor i Bergen der vi skal studere Kapitalen på en slik måte at alle kan skjønne at den er enkel, spennende og interessant. Da må du holde deg unna.

Hilsen Terje V., 7. november 2017.

St. Olavs Hospital – arbeidstid – og Marx

Hovedtillitsvalgt ved St. Olavs Hospital, Gro Lillebø, skriver i Klassekampen i dag om at ledelsen har innført sparetiltak for sykepleierne. De skal «få lov» til å jobbe på lørdagskvelder mot at de bruker et kvarter mindre tid per dag på å rapportere, dvs. overføre livsviktig informasjon til neste skift.

Vi skjønner alle at begge deler betyr forverring for sykepleierne og de som skal pleies. Men det er altså for å overholde et allmektig budsjett som settes opp etter regnskapsmetoder for profittbedrifter og ikke for sykehus.

Hvorfor skjer dette? Grunnen ligger dypt begravd i det kapitalistiske system. Og det er bare Marx som har avslørt det. Han skriver om et viktig skille når det gjelder verdien av folk i dette systemet. Det er nemlig slik at de eneste som har verdi i systemet er de som skaffer merverdi eller disponerer kapital og for å klare å skape merverdi må du være ansatt i en profittskapende kapitalistisk virksomhet. Merverdien sett fra kapitalens side blir kalt profitt. Virksomheter og mennesker som ikke skaper merverdi er i virkeligheten uten verdi i dette systemet.

Det betyr at alle som ikke jobber i profittgivende foretak er verdiløse og da er selvfølgelig syke mennesker og deres pleiere er også verdiløse. Ja, mer enn det, de er en unødvendig utgift (i hvert fall i den grad de ikke fører sine pasienter tilbake til merverdiskapende stand) i forhold til utvikling av kapitalen eller kapitaloppsamlingen om du vil.

Så lenge profittraten samfunnet er relativt stabil og høy spiller ikke dette en avgjørende rolle for kapitalen og den kan tolerere utgifter til ikke-merverdiskapende mennesker dersom det er kamp for dette fra de som trenger det. Men når det Marx kaller for profittratens fallende tendens får overtaket, så blir dette et stadig større problem for kapitalen og da begynner nedskjæringene på dette feltet. Dette gjelder selvfølgelig alle ikke-merverdiskapende deler av samfunnet, dvs. alt det vi kan samle under begrepet velferdsstat. Og samtidig øker presset for å øke merverdien i hvert foretak gjennom press på lønner og arbeidsvilkår også der.

Kapitalens profittrate har vært preget av press nedover helt siden den annen verdenskrig sørget for at en ble hevet betraktelig. Kapitalen har kjempet mot dette med forskjellige midler som nå har munnet ut i en enorm gjeldsbombe som eksploderte i 2008 og som bare har vokst videre mot en ny og større eksplosjon i en ikke for fjern fremtid.

Det har ført til en frenetisk kamp mellom de enkelte foretak for å holde oppe sin merverdirate, mens de alle håper på at andre foretak må stanse slik at profittraten kan stige igjen. For å skjønne det må du kjenne til Marx begreper kostpris og produksjonspris, utligningen av profittraten gjennom konkurransen og en del andre saker. Mer om det en annen gang.

Men sykepleierne er altså rammet av en grunnleggende tendens i kapitalen som viser at den ikke lenger er bærekraftig, men tenderer mot å bli ødeleggende for sykepleiere pasienter, arbeidsfolk generelt og for å nevne det, selve våre livsvilkår på jorden. Dette for å oppmuntre til felles kamper mot enkeltutslag av systemet og for en oppheving av det.

Terje Valen, 31. oktober 2017.

Betydningen av å studere Marx skrifter

Kapitalismen er nå inne i kriser som virker ødeleggende på stadig flere mennesker og på naturen som vi lever av og i. Marx tenkemåte og hans grunnleggende teorier gir oss redskaper til å avsløre og avkrefte ideologier og teorier som tjener til bevare denne kapitalismen med sine ødeleggelser. Kunnskap om denne tenkemåte og disse teoriene er nødvendige vilkår for å oppheve kapitalismen på en minst mulig smertefull måte og for å bygge opp et samfunn der hvert individs frihet er forutsetningen for et fritt samfunn.

Friheten det dreier seg om er først og fremst frihet fra fremmedgjøringen, dvs. frihet for alle til å kontrollere menneskehetens utveksling med naturen rundt gjennom produksjonen, til å fordele produktene og til å utvikle alle sine skapende krefter til beste for individet og fellesskapet. Det betyr at det er frihet fra den herskende klassens eiendomsmonopol over alt som brukes i produksjonen (produktivkreftene) og fra det utbyttende lønnsarbeidet. Frihet fra den herskende klassens stat, frihet fra det påtvungne skillet mellom by og land og den fremmedgjorte borgerlige familieformen og frihet fra den herskende ideologien som gjør at folk finner seg i å være hersket over. Dermed er det frihet fra kapitalens akkumulasjonstvang og dermed fra den systemegne utbyttingen og ødeleggingen av naturen. Dette kaller Marx for utviklet kommunisme.

Friheten skapes ved å oppheve kapitalen og markedssamfunnet eller byttesamfunnet. Det blir erstattet med delesamfunnet. Det betyr at alle de fremganger som kapitalismen har skapt for menneskene, uten at det har vært kapitalismens grunnleggende prosjekt, blir tatt vare på, og at det nye samfunnet bygges opp på grunnlag av det gamle. For å klare dette må all tvungen arbeidsdeling oppheves og forbindelsen mellom innsats og forbruk må fjernes slik at enhver kan yte etter evne og få etter behov. Dette vil kreve en lang prosess for å oppheve mange tusen års vaner og skikker som er basert på fremmedgjorte forhold.

En av Marx sentrale tanker er at kapitalismen ikke kan oppheves uten at den herskende klassen blir fratatt sin politiske og økonomisk og ideologiske makt og at det bare kan skje gjennom at en stor og kraftig nok agent sørger for dette maktskiftet. Han mener altså at vi lever under kapitalens diktatur og at eierne og kontrollørene av produktivkreftene, som klasse, med sine hjelpere, er dette diktaturets representanter. Han mener også at de eksisterende statene, under kapitalismen, grunnleggende sett er organer for dette borgerskapets klassediktatur. Og at sentrum i disse statene er den væpnete makten.

Den agenten som kan ta makten fra borgerskapet, sier Marx, kan bare være arbeiderklassen. For å klare dette må arbeiderklassen, med allierte, vinne den politiske makten. Borgerskapet vil som regel ikke gi fra seg makten uten kamp. Derfor kan arbeiderklassen bare vinne makten gjennom en stor politisk revolusjon. Han sier at arbeiderklassen må erobre demokratiet for seg for å gjennomføre tiltak som kan føre til full oppheving av kapitalismen. Det er ikke mulig å erobre den politiske makten, statsmakten, uten å ha kontroll over statens voldapparat, militærvesen og politi. Under en revolusjon vil dette være avgjørende for om arbeiderklassen klarer å vinne den politiske  makten eller ikke. Han mener også at arbeiderklassen med allierte må skape seg en god ledelse, et parti som kan lede kampen for å oppheve kapitalismen og arbeidet for å skape kommunismen.

Med en politiske makten som grunnlag må arbeidet med å overføre kontrollen over produktivkreftene og hele politikken til arbeiderklassen med allierte, straks begynne. Så må arbeidet med å fjerne tvungen arbeidsdeling begynne sammen med nedbyggingen av statsapparatet. Målet er oppheving av staten, oppheving av klassene og oppheving av politiske partier, også det kommunistiske.

Under disse detaljene ligger det en utvikling av en ny måte å tenke filosofisk på, med nye kategorier som bryter med alt stivnet, fastlåst og evigvarene og som gjør det mulig for oss å tenke på nye måter om menneskehetens og verdens historie. Skal en få tak i hva Marx mente, så er det nødvendig å få grep på dette.

 

Rødt – hva nå?

Av Geir Christensen

Innlegget fra Fjermeros og Hansen om veien videre for Rødt (Klassekampen 16/10) tar fatt i det helt sentrale spørsmålet om hva slags parti Rødt skal være.
Over hele Europa taper sosialdemokratene(sosialliberalerne) oppslutning og nye venstrebevegelser vokser fram. I Norge så vi en svak tendens i samme retning knyttet til APs tilbakegang og framgang for SP, SV, MDG og Rødt. Vi kan se starten på en tendens hvor nye venstrebevegelser vokser betydelig også her til lands. Hva er Rødt sine utfordringer i en slik situasjon?

Nye venstrebevegelser slår igjennom over hele Europa. Mest storslått var Syriza i Hellas. Som skulle få Hellas ut av gjeldsklemma. Nå sitter de på taburettene og er på vei ned samme sluket som PACOK – sosialdemokratene – gikk før. De hadde ikke styrke til å ta krigen det ville være å si  VI BETALER IKKE.  Den internasjonale monopolkapitalen ble en for sterk fiende.   Vi vil framover se mange opprørske bevegelser som vinner masseoppslutning for deretter å bli knust eller systemlojale. Fordi maktkampen mot en internasjonal monopolkapital krever mer enn å vinne valg.
En slagplan for å kunne endre maktforholdene vill inneholde som helt sentralt element et tett samarbeid med de samfunnsbevegelsene som må utfordrer kapitalens makt.

En av erfaringene fra Europa er at sosialdemokratene klamme grep over fagbevegelsen medfører at fagbevegelsen går ned sammen med dem. Gammel samarbeidsideologi bygget på et klassekompromiss som kapitalen for lengst har sagt farvel til, gjør store deler av fagbevegelsen ubrukelig og medfører oppløsing eller «gule» foreninger. «Gule» foreninger betyr historisk arbeidsgiverstyrte «fagforeninger» som blir brukt for å forhindre arbeidere i å organisere seg for kamp.

Her må Rødt spille en aktiv rolle for å støtte opp den kampvillige delen av fagbevegelsen og bidra til at den styrker seg. Å skolere faglige tillitsvalgte er en del av dette. Å bidra til politisk utvikling ved f.eks å støtte opp arrangementer som «Trondheimskonferansen» m.m. er en annen. Å delta i kampen for en fri og uavhengig fagbevegelse en tredje. Oppgavene er mange.
Det sentrale punktet er at Rødt må stille seg større oppgaver enn bare å være parlamentarisk parti. Rødt må være:
  • Katalysator og organisator for de folkebevegelsene som trengs for å endre systemet.
  • Teoretisk senter for analyse av kapitalismen og utforming av systemendringsstrategi
Dette gjelder selvfølgelig i tillegg til fagbevegelsen andre sentrale steder massebevegelser vil komme på kollisjonskurs med monopolkapitalen:
Antikrigsbevegelsen som må gjenreises.
Kvinnebevegelsen
Miljøbevegelsen
Den antirasistiske bevegelsen
osv.
Som fritthengende parlamentarikere blir vi raskt overkjørt. Bare gjennom tett samarbeid og kampfelleskap med de kreftene som kommer på kollisjonskurs med monopolkapitalen kan vi være i stand til å skape virkelige endringer.
Geir Christensen

Pensjonskampen går videre

Av Arne Byrkjeflot

Det har lenge vært klart at Fagforbundets ledelse har gitt opp bruttomodellen og går for påslagsmodell. Det samme gjør LO-ledelsen. UNIO og YS.  I dag er det bare NTL som står imot. Men det betyr ikke at slaget er tapt. Det viser fagforbundets landsmøte der 2/3 av delegatene ville binde ledelsen til bruttoordningen. Vi må bare passe på at de står fast på at det skal behandles i et tariffoppgjør med uravstemning,

Her i Trondheim har vi startet opprøret med en fles konferanse mellom LO i Trondheim, Fagforbundet Trondheim, NTL og Utdanningsforbundet Sør-Trøndelag. Konferansen gikk enstemmig for den samme uttalelsen som senere ble vedtatt av representantskapet LO i Trondheim, enstemmig, Det er dette som nå er grunnlaget for vedtak over det ganske land.

Legger ved utvidet innledning fra konferansen og en kommentar til regjeringens nylige forslag for pensjon til offentlig ansatte født fra 1954 og utover,

Arne

Kjemp for den solidariske offentlige pensjon.

Representantskapet i LO i Trondheim vedtok i en uttalelse 26.09.17 å be forhandlere til offentlig ansattes fagforbund stå imot presset og kjempe for å beholde de solidariske prinsippene i dagens offentlige pensjon. De er kjempet fram av våre veteraner. Vi støtter en grunnplans-kampanje før hovedtariffoppgjøret 2018 og bruk av nødvendige faglige kampmidler for å beholde disse solidariske prinsippene.

Offentlig ansatte har ofte lavere lønninger enn ansatte i det private næringsliv. Pensjonsordningene i det offentlige er en viktig grunn til at det offentlige er en attraktiv arbeidsgiver. Også de er rammet av pensjonsreformens sparereform.

Offentlig ansatte har vært garantert 66 % av sin lønn i pensjon etter 30 års opptjening.  Denne garantien levealdersjusteres ned slik at neste års pensjonister får mindre enn årets. I tillegg følger ikke lenger pensjonen økning i kjøpekraft blant de yrkesaktive, det trekkes 0,75 % hvert eneste år.

Men prinsippene er beholdt. Det holder fortsatt med 30 års opptjening i det offentlige for å få full pensjon. Offentlig ansatte kan gå av med AFP fra 62 år uten tap i livsvarig pensjon.  Uføre får det samme i alderspensjon som om de hadde vært i jobb til 67 år.  Renholdere, helsearbeidere, hjelpepleiere, sykepleiere, brannkonstabler, politi og andre med tungt arbeid eller med spesielle krav til fysikk har særaldersgrenser og kan gå av med full førtidspensjon.

Det er disse prinsippene partiene bak pensjonsreformen vil endre. 30-årsregelen skal erstattes med alleårsregel. Særaldersgrenser lar seg ikke forene med alleårsregelen. Avtalefestet Pensjon skal omgjøres til et livsvarig tillegg. Taperne blir de som ikke har helse eller krefter til å stå lenge i arbeidslivet og vinnerne de som har god helse og en jobb å bli gammel i.  Vi frykter at uføre vil oppleve det samme som i privat næringsliv, at opptjeningen stanser ved 62 år, ikke 67 som i dag.

Innsparingen i pensjonsreformen er allerede gjennomført også i offentlig sek-tor. Det som nå foreslås er en omfordeling. Vi støtter offentlig ansattes organisasjoner som nekter å ta fra de med dårligst helse og tunge jobber, fysisk og psykisk, som må gi seg tidlig i arbeidslivet eller blir ufør og gi til de som har bevart helsa og har en jobb det går an å bli gammel i. Vi støtter offentlig ansattes organisasjoner som nekter å gi fra seg særaldersgrensene i yrker svært få står lenge i. Vi vet at de fleste i offentlig sektor har problemer med å nå 30 års opptjening. Da vil vi ikke ha en alleårsregel der det kreves godt over 40 år i arbeidslivet for å komme så noenlunde ut.

Arne Byrkjeflot

 

Brev 37 – første brev om pengene eller varesirkulasjonen

Dette brevet tar opp tredje kapittel i første bind av Kapitalen. Det er inndelt i tre hovedavsnitt med flere underavsnitt. De tre hovedavsnittene handler om pengene som verdimål, som sirkulasjonsmiddel og som penger i deres egentlige mening.

Vi begynner med å se på pengene som verdimål. Først her sier Marx at han over alt i dette skriftet forutsetter at gull er pengevaren. For oss, som lever i en periode der valuta er løsrevet fra en gullstandard, kan dette høres rart ut. Men for de som følger med i den internasjonale kampen mellom valutaene, så går det klart frem at gull fremdeles er pengevaren i siste instans. Når Kina nå jobber for å lage en ny verdensvaluta, så er planen å feste denne til gull igjen og en del handel med olje foregår visstnok allerede på dette grunnlaget.

Så skriver han at den første funksjonen til gullet er å levere til vareverdenen materialet for dens verdiuttrykk, altså å fremstille vareverdiene som størrelser med samme navn, noe som vil gjøre dem like i kvalitet og sammenlignbare i kvantitet eller størrelse/mengde. Slik fungere det som allment verdimål og bare gjennom denne funksjonen blir gull, den særskilte ekvivalentvaren, til penger.

Det er ikke slik at varene kan måles mot hverandre med penger. Nei det er omvendt. Fordi alle varer er tingliggjort menneskelig arbeid, og derfor kan sammenlignes i seg sjøl, kan de måle verdiene sine i den samme spesifikke varen og dermed forvandle denne til deres felles verdimål, altså penger. Så kommer en viktig setning. Penger som verdimål er en nødvendig fremtredelsesform for det indre verdimålet i varen, nemlig arbeidstiden.

Varens verdiuttrykk i gull, dvs. x vare A = y pengevare, er varen sin pengeform eller pris. En enkel sammenstilling som ett tonn jern er lik 2 unser gull er nå nok for å fremstille jernverdien samfunnsmessig. Man trenger ikke lenger sammenligne dem med alle andre varers verdi, fordi gullet som ekvivalentvare (en vare som alle andre kan måle sin verdi i) har tatt denne funksjonen. Den allmenne relative verdiformen til varene har da igjen sin skikkelse som opprinnelig, enkel, relativ verdiform. På den andre siden blir det utfoldete relative verdiuttrykket, eller den endeløse rekken med relative verdiuttrykk til den spesifikke relative verdiformen til pengevaren. Men denne rekken er nå alt samfunnsmessig gitt i vareprisene. Hvis vi leser en prisliste baklengs finner man verdistørrelsen til pengene fremstilt i alle mulige varer. Men penger har derimot ingen pris. For å ta del i denne enhetlige relative verdiformen til de andre varene, må den forholde seg til seg selv som sin egen ekvivalent.

Hvis du synes disse formuleringene er vanskelige så kan du lese brev 14-24 på hjemmesiden min og du finner det her. Hvis du vil lese det på bloggen min finner du brev 14 her. Helt nederst på bloggen finner du det neste og det forrige brevet.

Varens pris eller verdiform, som verdiformen i det hele tatt, er noe forskjellig fra deres håndgripelige, kroppslige form, det er deres ideelle eller forestilte form. Varenes verdi finnes i varene, selv om den er usynlig. Den blir forestilt gjennom sin likhet med gull, et forhold til gull, som så å si bare spøker i hodet dets. Og Marx lager så et vittig bilde der han sier at vareeieren derfor må stikke en tunge i hodet deres eller en prislapp om halsen på dem, for å meddele prisen deres til omverdenen.

Og så kommer en viktig påpekning. Fordi vareverdienes uttrykk i gull er ideelt, trenger en for denne operasjonen bare å anvende forestilt eller ideelt gull. Derfor tjener gull som forestilte eller ideelle penger i sin funksjon som verdimål. Men selv om det kun er forestilte penger som tjener som verdimål, så avhenger prisen helt av det reelle pengematerialet. Verdien av, dvs. si den mengden menneskelig arbeid som ett tonn jern inneholder blir uttrykt i en forestilt mengde pengevare, som inneholder like mye arbeid. Så kommer et avsnitt om hva som skjer dersom andre metaller funger som penger. Jeg utelater det.

Når de forskjellige varemengdene blir fremstilt i bestemte mengder gull blir vareverdiene forvandlet til forestilte gullmengde av forskjellige størrelser, altså i størrelser med samme navn. Teknisk fører da det økte varebyttet til at det blir nødvendig å betegne faste gullstørrelser som deres mengdeenhet. Denne mengdeenheten blir så utviklet til målestokk, og pengemetallene har slike målestokker i metallvekten sin. Og ut fra dette utvikler pengenavn som pund, unser og centner seg.

Som mål på verdi og målestokk for prisene utfører pengene to helt forskjellige funksjoner. Som mål for verdien er de den samfunnsmessige inkarnasjonen (inkarnasjon blir ofte brukt om fenomenet at en gud tar plass i et menneske) eller legemliggjøringen av det menneskelige arbeidet. Pengene som mål på verdi viser altså til verdien av det menneskelige arbeidet som har gått inn i tingen, prisens målestokk som en fastsatt metallvekt. Og da er det viktig at denne målestokken fungerer jo bedre desto mer uforanderlig den er, slik at den samme mengden gull tjener som måleenhet lengst mulig. Men gull kan bare tjene som mål for verdi fordi det sjøl er et produkt av arbeid og da ligger også muligheten der for at gullet kan endre verdi. Men selv om gullets verdi endrer seg så forblir forholdet mellom de forskjellige gullmengder det samme, derfor kan det fremdeles fungere som målestokk for prisene. Verdiendringer av gull hindrer heller ikke dets funksjon som verdimål, for det treffer alle varer på samme tid, selv om de nå vil uttrykke sine relative verdier i høyere eller lavere gullpriser. Marx utdyper dette litt videre, men det hopper jeg over og vender med ham tilbake til prisformen.

Det er slik at pengenavnene på metallvektene etter hvert skiller seg fra sine opprinnelige vektnavn på grunn av innføring av fremmede penger fra mindre økonomisk utviklete folk, på grunn av at andre typer metaller med samme verdinavn blir brukt i stedet for gull, som kopper for eksempel og fordi fyrstene forfalsket gullpengene ved å blande mindre verdifulle metaller inn. Derfor ble etter hvert gullmålestokken regulert ved lov. Og da blir prisene eller den gullmengden, som verdien av varene er ideelt forvandlet til, uttrykt i pengenavn eller juridisk gyldige regnenavn for gullmålestokken. I England ble det da slik at istedenfor å si et en viss menge hvete er lik en ounce gull, så sa man at den er lik 3£, 17 shilling og 101/2 pence. Med sine pengenavn sier da varene hva de er verd og gullet tjener som regnepenger når det gjelder å bestemme en ting som verdi og dermed i pengeform.

En tings navn står i et helt ytre forhold til dens natur. Om jeg vet at en person heter Jacobus, så vet jeg ikke noe om det mennesket. På samme måte forsvinner hvert spor av verdiforholdene i pengenavn som pund, dollar, franc dukat (og kroner eller euro). Forvirringen over den hemmelige betydningen av disse kabbalistiske tegn blir desto større fordi pengenavnene uttrykker både varenes verdi og de tilsvarende delene av vekten av et metall, altså pengemålestokken. På den andre siden er det nødvendig at verdien til forskjell fra den fargerike vareverdenen utvikler seg frem mot denne begrepsløse tinglige, men også samfunnsmessige formen. (Ordet kabbalistisk er ikke tilfeldig valgt av Marx, det er for øvrig ingen av ordene hans. Kabbala er mest kjent som middelalderens jødiske, mystisk-teosofiske religionsfilosofi. I følge kabbala er Gud et rent åndelige, uendelige, usynlige og ufattelige prinsipp. Av Gud er det utgått substanser eller mellomvesener som kan sanses. Begrepet blir ofte brukt om noen ubegripelig som en likevel tror på, og slik passer det med det Marx skriver om her. Pengenavnet blir et mellomvesen som fremstiller noe ufattelig.)

Men nå er det slik at pengenavnet ikke behøver samsvare med verdien av varen. En vares verdi avhenger av hvor mye samfunnsmessig arbeid som har gått inn i den. Men mange omstendigheter kan føre til at prisen eller pengenavnet på varen ikke samsvarer med verdien. Dette er en viktig egenskap ved pengene som gjør de til en passende form for en produksjonsmåte der regelen bare setter seg ut livet som en blindt virkende gjennomsnittslov for regelløsheten.

Forskjellen mellom pengeformen og varens virkelige verdi gjør det også mulig at pris og verdi skiller helt lag. Det gjør at «ting» som egentlig ikke har verdi får en pris. Marx nevner som eksempel «samvittighet» og «ære». Den som eier disse kan være til salgs for penger og slik gjennom sin pris anta vareform. En ting kan derfor formelt ha en pris uten å ha noen verdi. Prisuttrykket blir her imaginært, slik som visse størrelser i matematikken.

Prisen er pengenavnet på det tingliggjorte arbeidet i varen. Likheten mellom varen og pengemengden som med navnet sitt uttrykker varens pris, er derfor en tautologi slik som overhodet en vares relative verdiuttrykk samtidig er uttrykket for to varers ekvivalens eller likhet. (Tautologi betyr to navn for det samme, dvs. at det ene navnet ikke er noen forklaring på det andre, bare en gjentakelse av samme innehold med et annet ord.)

Slik som det alltid er med den relative verdiformen uttrykker prisen verdien av en vare, f.eks. ett tonn jern, ved hjelp av en bestemt mengde ekvivalent, f.eks. en ounce gull, som kan umiddelbart byttes mot jern, men ikke omvendt, for jernet kan ikke umiddelbart byttes mot gull. For å utøve sin virkning som en bytteverdi reint praktisk, må varen ta av seg sin naturlige kropp og forvandle seg fra forestilt gull til virkelig gull, selv om denne omdanningen er «sur» for den.

For omdanning bruker Marx her begrepet transsubstansiasjon. Det er et teologisk faguttrykk som har vært i bruk fra 1100-tallet for å uttrykke en lære om nattverden som går ut på at Kristi legeme og blod virkelig er til stede i nattverdens elementer, brødet og vinen. Forutsetningen for læren var distinksjonen mellom «substans» = vesen og «aksidenser» = tilfeldige egenskaper. Læren gikk ut på at brødets og vinens substans forvandles i messen til Kristi legemes og blods substans, mens aksidensene (utseende, lukt og smak) forblir uforandret. Dette ble offisiell kirkelære på det fjerde Laterankonsil i 1215. Det ble avvist av reformasjonen fra 1536, men er fremdeles gjeldende lære i den katolske kirke.

For hele filosofiens historie er forholdet vesen – fremtredelsesformer/fenomener viktig. Det har vært gjort tallrike forsøk på å fjerne denne måten å tenke på. Viktig er fenomenologien, strukturalismen og poststrukturalismen som avviser at det i det hele finnes noe som dekkes av begrepet «vesen», alt er fremtredelsesformer. Etter min mening gjør disse retningene det umulig å avdekke det vesentlige ved alle fenomener og prosesser. For Marx er forskjellen og sammenhengen mellom vesen og fremtredelsesform sentral i all tenkning. Lucien Sève har skrevet banebrytende saker om dette. Du kan finne noe av dette her. Hele Mars’ studium av Kapitalen med alle forberedende manuskripter er en øvelse i å finne frem til kapitalismens vesen gjennom en kritisk gjennomgang av dens fremtredelsesformer og de illusjoner disse skaper som skjuler det vesentlige ved systemet. Når Marx hadde gjennomgått dette var han klar til å gi ut det første bindet som tar utgangspunkt i varens og kapitalens vesen. Så viser han, i det som seinere er blitt andre og tredje bind hvordan vesenet trer frem for menneskene i deres daglige liv gjennom produksjon og fordeling av det som blir produsert. Sentralt står at vi bare sanser overflaten av prosessene, at vi ikke kan se deres indre sammenheng umiddelbart, men må avdekke den gjennom studier og tenkning. Derfor er ikke dagliglivets perspektiv nok, det trengs også vitenskap for ikke å bli fanget i alle slags illusjoner.

Det typiske ved det en i dag kalle populismen er at en tar utgangspunkt i dagliglivets illusjoner og stanser der. Da forblir det vesentlige skjult og alle slags uvesentlige løsninger kan presenteres. Det uvesentlige ligger i at det ikke går til kjernen av problemene, nemlig det kapitalistiske systemets virkelige utviklingsprosess. Faren er sjølsagt at det en fremstiller når en vil gå til det vesentlige er resultat av falske abstraksjoner, noe som skjer dersom erfaringsgrunnlaget ikke er svært omfattende og metoden for studier og tenkning ikke er innrettet på å forstå det som virkelig skjer, men tildekke det. Det er regelen for samfunnsklasser som har interesse av å opprettholde et samfunnssystem som bygger på at det store flertallet av menneskene, de arbeidende og produserende menneskene, ikke sjøl har kontroll med de produksjonsinstrumenter de betjener, de produktene som skapes og deres fordeling. Et eksempel på kritikk av en oppskrytt kritikk av Marx finner du her.

I den videre teksten gir Marx noen av sine mange sammenligninger som noen vil betegne som overlessing. Hans lærer i videregående skole (gymnaset) påpekte dette allerede da han rettet Marx’ stiler. Marx sier at det kan være vanskeligere for jernvaren å kaste av seg det naturlige legeme og forvandle seg fra forestilt gull til virkelig gull enn det er for det hegelske «begrep» å foreta overgangen fra nødvendighet til frihet, eller for en hummer å krype ut av sitt skall, eller for kirkefader Hieronimus å kvitte det med den gamle Adam. Jeg tenker at Marx sitt poeng er at slike forvandlinger foregår både i filosofien eller tenkningen, i naturen eller biologien og i religionen og her åpner han for at både filosofer, folk som vet noe om hummer og religiøse får noe fra sin verden som de kan knytte forståelsen sin til. Og i tillegg viser han at denne måten å fungere på og tenke på som Marx bruker her ikke bare er reint praktisk, men også filosofisk og vitenskapelig. Hovedpoenget er sjølsagt at det er ikke alltid at en vare opplever å kunne bli solgt. Det kan være svært vanskelig og av og til umulig.

At kirkefader Hieronimus blir sitert er heller ikke tilfeldig. Det er sannsynlig at Marx ble kjent med hans skrifter og historie allerede i ungdommen, for Hieronimus hadde bodd og studert i Marx’ hjemby, Trier og Augustin forteller historien i kapittel 8.6 i sin sjølbiografi, Bekjennelser eller Confessiones. Grunnen var at Augustin hadde samme problem og fant at Hieronimus var en inspirasjon til å ta det rette valg, nemlig å gå fra den kvinnen  han levde med og gå inn i sølibat. Han levde på slutten av 400-tallet og begynnelsen av 500-tallet og er kjent som oversetter av bibelen fra hebraisk til latin og etter Augustin er han den som har etterlatt seg flest skrifter fra denne tiden. Bibeloversettelsen hans ble kalt vulgata fordi den var en folkelig oversettelse. Han har ellers vært ganske omstridt i den katolske kirke. Det som Marx siterer er fra et brev som Hieronimus skrev til Eustochium Julia, seinere erklært som helgen, om å fortsette som jomfru. Dette var for å oppmuntre henne til å motstå en onkel og hans kones forsøk på å få Eustochium til å oppgi denne tilstanden og leve et vanlig liv.  Eustochium var datter til helgenen Paula som finansierte mye av det Hieronimus foretok seg. I brevet skriver altså Hieronimus at han har hatt en fæl drøm der han står ved himmelens porter og vil inn. Verdensdommeren spør han da hvem han er og han svarer at han er en kristen, men verdensdommeren vil ikke tro ham og sier at han er ciceroianer. Grunnen er at Hieronimus, i likhet med alle senantikkens kirkefedre, som for eksempel Laktanz og Augustin var fascinert av den store romerske taler, politiker og forfatter Cicero som levde kort tid før Kristi fødsel under de store kampene da Cæsar kom til makten. Laktanz mente at Cicero hadde nådd så langt i kunnskap og visdom som man kunne komme uten å være kristen og at han ikke hadde sagt noe feil, men var blitt hindret fra å komme videre fordi han ikke kjente kristendommen. For Augustin var Cicero en vei fra ikke-troende til troende kristen. Men samtidig var jo Cicero ikke kristen og kunne derfor ikke komme til himmelen, og det kunne heller ikke de som var hans disipler, ciceroianerne. Alt dette, som jeg altså skriver her og som vi ikke vet så mye om i dag, tok Marx som så selvfølgelig kunnskap i sin tid at han ikke behøvde forklare det. Det er klart en vanske når en leser tekster fra folk som vet for mye. De kan ta kunnskap for gitt som for de fleste ikke er det. Men merk at Marx gir tre eksempler, slik at folk med kunnskap fra forskjellige felt alle skal kunne forholde seg til noe som de har kunnskap om.

Så tilbake til teksten. Den siste delen av avsnittet sammenfatter det som Marx vil frem til. I tillegg til å ha sin egen kropp eller skikkelse kan varen, f.eks. jern, ha en ideell verdiskikkelse eller gullskikkelse i form av prisen. Men den kan ikke samtidig være både virkelig jern og virkelig gull. Det er nok å sette den lik med forestilt gull for at den skal få en pris. Men for at den skal kunne tjene eieren som allmenn ekvivalent, må den erstattes med gull. Den må gjennomgå et salg og da byttes mot den pengevaren som overfor alle varer representerer det arbeidet som er nedlagt i dem og det er jo gull.

Og som et nytt eksempel siterer Marx en av sine andre favoritter, Dante, som han sammen med Shakespeare og Goethe, skal har lest hvert eneste år. Og for sikkerhets skyld gir han oss også sitatet på originalspråket, italiensk. Han sier at vi kan tenke oss at eieren av jernet møter eieren av en populær vare og vil kjøpe den ved å vise til jernprisen som pengeform. Da ville selvfølgelig eieren av den populære varen svare slik som St. Peter svarte Dante da denne la fram trosbekjennelsen for ham: «Riktig god er denne mynts legering og vekt når prøvet, men si meg om du har den i din pung.»

Marx konkluderer så avsnittet med å si at prisformen innebærer både at det er mulig å bytte varene mot penger og at dette byttet er nødvendig. På den andre siden fungerer gullet som ideelt verdimål bare fordi det allerede sirkulerer i bytteprosessen som pengevare. Under det ideelle verdimålet lurer derfor de harde pengene.

Som nevnt skal vi huske dette når Kina og Russland nå vil gå over til et system for kjøp av olje der pengene igjen er knyttet direkte opp mot en gullstandard. Da USA forlot sin gullstandard for utenrikshandel den 15. august 1971 var det et tegn på at de allerede var i dyp krise og måtte åpne for å komme over den gjennom reell nedskrivning av pengene ved å trykke flere av dem slik at hver seddel i virkeligheten viste til en stadig mindre vekt gull, noe som fører til inflasjon. På grunnlag av reell økonomisk styrke var det nettopp den gullstandarden som USA hadde frem til da som hadde lagt grunnlaget for USA-dollaren som den foretrukne valuta for internasjonal handel. Nå er det bare tiltroen til dollaren som holder den oppe som slik valuta. Når Kina knytter sin handel av olje til en gullstandard, vil det være et viktig trekk for å skape en ny fortrukket valuta for verdens handel. Det vil kunne skape en umåtelig krise i USA – som kan spre seg til store deler av verden som fortsatt satser på USA og dollaren.

 

Mot sammenslåing av Rødt og SV

På ny reiser noen diskusjonen om sammenslåing av Rødt og SV. Det virkelige resultatet av en sånn sammenslåing vil være å avvikle et parti som ifølge sitt prinsipprogram er revolusjonært, bygger på marxismen og som har kommunismen som mål, for å skape noe en håper kan bli et større klart reformistisk og venstresosialdemokratisk parti som kan få større oppslutning i valg og flere representanter på Stortinget og i andre parlamentariske organer.

For meg seg det ut til at SV er helt siden starten har vært et antiimperialistisk parti som mener at vi kan reformere oss frem til sosialismen. Dette ble videre utvannet av praksis og i programmer. SV fremsto derfor som et de facto imperialistisk parti da det var i regjeringsposisjon. Jeg ser altså på SV som et venstresosialdemokratisk reformparti med mange medlemmer som er ærlig opptatt av å skape et bedre samfunn med en ledelse som har dradd partiet langt til høyre. I en periode, under krigen i det tidligere Jugoslavia og under bombingen av Libya for eksempel, fremsto de som imperialister på parti med USA. I det siste har partiets ledelse lagt seg lengre til venstre igjen innen den reformistiske retningen. Vi trenger et slikt venstrereformistisk parti i Norge og det er viktig å samarbeide med det.

Når det gjelder Rødt er det dannet som en sammenslåing av Arbeidernes kommunistparti (AKP) og Rød Valgallianse (RV) som AKP (m-l) tidlig opprettet som sin valgorganisasjon. Gjennom en lang periode utviklet RV seg til en selvstendig organisasjon der AKP deltok og der flere politiske retninger var representert. Det var også flere som forlot AKP for å bygge opp RV isteden. I Bergen fikk vi og høyresosialdemokratiske medlemmer som Marte Mjøs Persen som kort tid etter hun forlot partiet ble en ledende figur innen DNA og nå sitter som ordfører for dette partiet. Så hadde vi venstresosialdemokrater, som Steinar Nørstebø, som kort tid etter at han forlot Rødt, gikk inn i SV og fikk ledende posisjoner der. Det betydde sjølsagt at det var sterke spenninger i Rødt i den tiden denne retningen hadde ledende posisjoner i Rødt Bergen.

SF og seinere SV har altså hele tiden vært et reformistisk parti. Opprinnelig var det også sterkt antiimperialistisk. Rødt har et annet utspring og et annet innhold. Det har vokst frem av en retning som gikk ut av det gamle SF. Innen SFs ungdomsorganisasjon, Sosialistisk ungdomsforbund, vokste det fra midten av 60-tallet frem en revolusjonær opposisjon. Denne opposisjonen ble i praksis satt utenfor på landsmøtet i 1969 og marsjerte da ut av landsmøtet og dannet en ny partibyggende organisasjon som seinere ble Arbeidernes kommunistparti (marxist-leninistene). Dette er en av de dype røttene til Rødt. Og med dette var den revolusjonære retningen ute av SF (SV) og har aldri kommet tilbake der.

Samtidig har Rødt en rot i en mer reformistisk retning som vokste frem i Rød Valgallianse etter hvert. Så slo AKP og Rød Valgallianse seg sammen i 2004 og ble partiet Rødt. Det betyr at partiet inneholder begge disse strømninger – og det er en av partiets store styrker, men det er også en svakhet. Det er et parti der antikapitalister, antiimperialister, feminister, miljøvernere og folk som kjemper mot forverring og for et bedre samfunn, har slått seg sammen med kommunistene i AKP og dannet et allianseparti. Partiet har i sitt grunnlag at det er revolusjonært, bygger på marxismen og at dets strategiske mål er det klasseløse samfunn, kommunismen, og da sjølsagt slik Marx tenkte seg dette, ikke slik det har fremstått i Sovjet osv..

Hvilken vei partiet vil utvikle seg i fremtiden er fremdeles usikkert, men sjansen for at det utvikler sin revolusjonære side er tilsted, samtidig som faren for at vi går i venstresosialdemokratisk retning er der.

En sammenslåing vil jage ut en del svært aktive og viktige revolusjonære medlemmer av Rødt, den videre utviklingen av partiet som revolusjonært vil bli stengt. På den andre siden vil kanskje også SV-siden bli svekket fordi partiet nå både inneholder antiimperialister og imperialister. For noen vil et sammenslått parti bli for radikalt. I alle tilfeller vil det svekke Rødt kraftig som revolusjonært alternativ. Og det er mer enn sannsynlig at venstresosialdemokratiet vil sluke Rødt. Dette er kanskje også målet til de som ivrer for en slik sammenslåing. Vi vet at antikommunismen er en sterk drivkraft for andre som kaller seg venstreside også. DNA sin rolle kampen mot kommunister skulle være vel kjent.

Som autonome, selvstendige partier kan Rødt og SV samarbeide om alle de enkeltsakene vi er enige om uten å gå på akkord med partienes grunnleggende ideologi og mål. Men det aller viktigste for Rødt er å arbeide med og i alle folkelige bevegelser som i praksis kjemper mot de plager som kapitalisme og imperialisme påfører oss alle. Og her er fagbevegelsen helt sentral, men også mange andre bevegelser er viktige, som kvinnebevegelsen og miljøbevegelsen og antikrigsbevegelser pluss alle slags folkelige opprør mot kapitalistisk inspirerte deformer.

Det er viktig å skille mellom fremtredelsesform og vesen, slik Marx var en mester i, men som deler av den radikale bevegelsen ikke her tatt nok til seg. Partiers vesen slås fast i deres prinsipprogrammer og i deres helhetlige praksis. Arbeidsprogrammer og den daglige praksis for å virkeliggjøre dette i lys av prinsipprogrammet og er en fremtredelsesform som ligger mellom prinsipprogram og valgprogram. Et valgprogram er spesielt innrettet på å vinne frem i en valgkamp og vil trekke frem noen enkeltsaker og søke å få flest mulig til å stemme på partiet ut fra det. Partiet fremtrer da på en borgerlig arena innenfor noen relativt trange rammer og kan ikke, i utspørringer og debatter, satse på å forklare den helhetlige politikken sin, fordi det krever mer tid enn en får i disse fora. Derimot kan en gjøre det i større grad gjennom det virkelige møtet med folk både i valgkamp og ellers og de opplysninger er eller sprer i løpesedler, på nettet osv. Det er også  mulig på de parlamentariske arenaer, som kommune- og bystyrer, fylkeskommunestyrer og nå i Stortinget. Hvis en ikke gjør dette øker faren for å gå i reformistisk retning.

Nettopp ut fra valgtaktikk er det derfor lettest å finne veier inn i reformismen. De revolusjonære partier som har tilpasset hele politikken og praksisen sin til kravene i det parlamentariske systemet blir som regel trukket over i reformisme og etter hvert i deformisme. De blir ødelagt som redskaper for arbeiderklassen og det arbeidende folkets virkelige strev og kamper samtidig som de over en periode kan vinne økt oppslutning i valg fordi de fremstår mer slik folk er vant til at opposisjonspartier innenfor kapitalens rammer skal være. Det kan også oppstå partier som griper fatt i viktige krav i en krisesituasjon og ser ut til å utløse arbeiderklassens og folkets krefter for å sikre deres levekår. Men når situasjonene tilspisser seg blir de også avslørt og folk vender seg bort igjen. Syriza er et godt eksempel fra nyere tid.

Vi lever i en tid der folk har begynt å gå til høyre og venstre igjen, fordi de ser at det som er blitt kalt sentrum, dvs. det kapitalistiske styre i stabile økonomiske tider, ikke fungerer for dem. Men det tar lang tid for de stor samfunnsklassene å fordøye historiske erfaringer. Derfor går utviklingen i trinn. Den revolusjonære retningen er blitt så demonisert gjennom den borgerlige propagandaen og de deformerte versjonene som utviklet seg i Sovjet og andre steder, at det skal mye til å bevege seg fort over der. Derfor prøver folk ut andre retninger først, og det som kjennetegner de breie bevegelsene som da først oppstår er at de befinner seg innenfor reformenes rammer. Men de har oppdaget at de partiene som bar frem de store positive reformene etter 2. verdenskrig ikke er til å stole på lenger. De har gått fra positive reformer til negative og har gått over fra reformisme til deformisme. Derfor knytter de seg i første omgang til personer og retninger som ligner på den positive reformismen vi så da, som Corbyn og Sanders. Ved økende kriser vil også disse bli avslørt og de revolusjonære og kommunistiske alternativene vil bli mye mer nærliggende.

På den andre siden vil de reaksjonære delene av de dominerende kapitalene jobbe hard for å hindre dette, både ved å styrke de despotiske alternativene og demonisere alle alternativer som sier at kapitalismen må oppheves for at menneskeheten skal kunne komme videre i en positiv utvikling. En viktig taktikk er å hindre at partier utvikler seg i mer revolusjonær og kommunistisk retning, og hindre at folk finner frem til den frigjørende kraften i Marx’ tanker.

Hvis en ikke tar hensyn til at Rødt ifølge sitt prinsipprogram er revolusjonært, teoretisk tar utgangspunkt i Marx og har som endelig mål det klasseløse samfunn, kommunismen, men bare ser på partiets fremtredelsesformer, så kan Rødt og SV fremstå som svært like. Men hvis en ser på dette og den helhetlige praksisen til disse partiene, så mener jeg at SV er et reformparti som vanskelig kan blir revolusjonært og Rødt er en hybrid av revolusjon/reform som gir åpning for at det kan tjene arbeiderklassen og folket bedre også videre ut i dette århundret, som jeg ser på som kapitalismens siste.

Om det skal ende med klassenes felles undergang og slutten på menneskenes tid på jorden, eller en mest mulig smertefri fødsel av et nytt samfunn, avhenger av om moren er i bra form og om jordmoren kan sine ting. Det avhenger altså av en arbeiderklasse som vet at det gamle må oppheves og som setter seg i bevegelse for å sørge for at det skjer, og av at det nye må fødes, vokse slik at det etter hvert erstatter alt det gamle, og av hjelpere som også gjør det som er rett i denne perioden. Det er mulig at Rødt kan utvikle seg til en slik hjelper. Ved en sammenslåing med SV tenker jeg at den muligheten vil bli stengt og nye organisasjoner som kan ta jordmorrollen vil vokse frem.

 

Rødt på Tinget 8 – kamp for det klasseløse samfunn, kommunismen

Her tar jeg utgangspunkt i Rødt sitt prinsipprogram og siterer litt fra det.

«Veien videre

Eit sosialistisk samfunn vil i den første perioden bere preg av det samfunnet det oppstod på grunnlag av. Gjennom klassekamp og kvinnekamp, må sosialisme utviklast i retning av eit samfunn utan klasser, utan undertrykking – og der skiljet mellom dei styrande og dei styrte er oppheva. Raudt sitt mål er eit klasselaust samfunn. Det er dette Karl Marx kalla kommunisme.»

Det er  mange fordommer mot kommunisme, så når vi snakker om kommunismen er det for det første viktig å forstå hva Marx mente med dette ordet. Det er tross alt han som er opphavet til hele den retningen som kaller seg kommunistisk og som kjemper for et klasseløst verdenssamfunn. Men for det andre er det viktig å se på erfaringene fra forsøkene med å skape kommunisme i forrige århundre.

Marx har noen korte stikkord om hva han mener med kommunisme i Det kommunistiske manifest. Her sier han først: ”I stedet for det gamle borgerlige samfunnet med sine klasser og klassemotsigelser trer en sammenslutning hvor den frie utviklinga av hver enkelt er betingelsen for alles frie utvikling”. ( Jeg har samlet en rekke tekster fra Marx om kommunismen her: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Marx%20om%20kommunisme.htm .)

Dette er et mål som veldig mange av oss kan gå inn for. Det dreier seg altså å skape et samfunn eller et fellesskap, eller sammenslutning, som kan sikre en fri utvikling av hvert enkelt individ og for hele samfunnet av individer.

Nå er også Marx veldig klar på at vi har en periode fra den politiske arbeiderrevolusjonen og fremover mot den fullt utviklete kommunismen der det fremdeles eksisterer politisk makt, nå med arbeiderklassen ved statsmakten. Han skriver i Det kommunistiske manifest at : ”- første skritt i arbeiderrevolusjonen er at proletariatet (dvs. arbeiderklassen) oppkaster seg til herskende klasse, kjemper gjennom demokratiet.”

Så skriver han videre: ”Proletariatet vil benytte sitt politiske  herredømme til gradvis å fravriste borgerskapet all kapital, sentralisere alle produksjonsredskaper i hendene på staten, dvs. det som herskende klasse organiserte proletariat, og så raskt som mulig øke produktivkreftene.”

Han skisserer så 10 viktige tiltak som arbeiderklassen i de økonomisk fremskredne landene vil kunne sett ut i livet raskt. Du finner disse hvis du følger lenken min lengre oppe i denne teksten. Vi ser da også at flere av disse tiltakene har vært delvis prøvd også i kapitalistiske land der kapitalismen har vært stabil med en god profittrate. Så viktige positive reformer fra sosialdemokratiets tid har altså sitt opphav i forslag fra Marx. Men sosialdemokratiet mente etter hvert at det var viktigere å opprettholde sin legitimitet hos det herskende borgerskapets enn å opprettholde sine gode reformer for arbeiderklassen. Når arbeidsfolk oppdager dette vender de seg bort fra dette partiet.

Etter en revolusjon og den første fasen av kommunismen ser Marx for seg at det foregår en ganske lang prosess som fører til at klasseforskjellene forsvinner og all produksjon blir konsentrert i hendene på de sammensluttete individene. Da ”mister den offentlige makten sin politiske karakter”. Og den politiske karakteren til den offentlige makten (staten) er i egentlig forstand den organiserte makten til en klasse for å undertrykke en annen. Når den offentlige makten mister sin politiske karakter forsvinner også grunnlaget for den. Proletariatet ved statsmakten tar tiltak som opphever de produksjonsforholdene som holder oppe klassemotsigelsene, klassene i det hele tatt og dermed sitt eget herredømme som klasse. Fra å være det politisk demokrati, der en klasse har makten gjennom staten, går vi over til et sosialt demokrati der de sammensluttete individene administrerer seg selv, og staten følgelig er opphevd.

Dette er i korte trekk noen hovedpunkter av det Marx mener når han snakker om kommunisme.

Jeg tror at de fleste vil si at dette er gode tanker som ville ha skapt en god verden om de ble satt ut i livet. Men så har vi erfaringene med forsøk på å sette dem ut i livet. Disse erfaringene er for det første at alle stater som har forsøkt å sette kommunismen ut i livet, har mislyktes. Dernest er det at disse statene i stor grad er blitt despotier der demokratiske retter har vært svært innskrenket. Dette gjør at mange er skeptiske til om Marx sine fine tanker kan settes ut i livet i praksis og om ikke det alltid vil føre til arbeidsleire, overvåking utrenskning og til ganske mye dreping av motstandere av herskerne.

Jeg mener at det var spesielle forhold som førte til den utviklingen vi har sett i de statene som har forsøkt å slippe ut av kapitalismen og skape kommunisme. Marx mente at overgang fra kapitalisme til kommunisme måtte springe ut av at de materielle/økonomiske forhold for utvikling mot kommunisme var modnet i ganske høy grad slik at produktiviteten er høy og det er mulig å sikre alle gode levekår. Det vi har sett av slike forsøk har alltid foregått i land der disse forholdene var svært lite utviklet. Vi har også sett at det har foregått i perioder der kapitalen på langt nær hadde erobret hele verden på noen dyptgripende måte. Forsøkene er også blitt sabotert og angrepet av den omkringliggende kapitalistiske verden. Dette har betydd at vilkårene for å gå videre fra en arbeiderrevolusjon, der arbeiderklassen var i et lite mindretall, og bøndene utgjorde det store flertallet, var svært dårlige både inne i de landene som forsøkte det og i verden rundt disse landene.

Disse landene befant seg i virkeligheten på overgangen fra gamle føydale eller halvføydale samfunnssystemer til moderne borgerlig-kapitalistiske samfunnssystemer, da noen entusiaster forsøkte å hoppe over dette trinnet i samfunnsutviklingene ved å presse frem utvikling av kommunisme der på tross av at muligheten nesten ikke eksisterte. Dette er det virkelige grunnlaget for at forsøkene mislyktes. Når vi ser det slik, er det utrolige og fantastiske ikke at det ble despotier osv., men at disse samfunnene hadde så pass stor varighet og utvikling som de hadde. Hvis de ikke hadde fått stor oppslutning fra store deler av sitt eget folk, hadde de falt sammen mye raskere enn de gjorde. Derfor har vi både positive og negative erfaringer i disse landene som det er viktig å lære av.

I Norge og verden i dag er denne situasjonen veldig forandret. Kapitalen har nå erobret verden i en målestokk og dybde som vi aldri har sett noen gang. Produktiviteten i Norge og verden har vokst enormt. I det hele tatt har de materielle og økonomiske forholdene for en overgang fra kapitalisme gjennom den demokratiske sosialisme (kommunismens første politiske fase) til et virkelig klasseløst samfunn, vokst slik at det ligger til rette for vellykket oppheving av kapitalen og bygging av kommunisme på en helt annen måte enn noen ganger før i historien.

Kapitalen er nå virkelige i ferd med å bli en verdensomspennende, allment ødeleggende makt, som vi alle må gå sammen om å oppheve, om den ikke skal ta knekken på oss alle. Det er også viktig å se på at vi sier oppheve og ikke knuse osv. Begrepet oppheve betyr at vi tar med oss alt levedyktig og fremtidsrettet i det systemet som går til grunne og tar dette med oss inn i det nye fremvoksende systemet. Det viktigste vi tar med oss er de enormt utviklete produktive kreftene, med den menneskelige kunnskapen som det viktigste og dessuten et godt materielt grunnlag slik at det vil det svært kort tid å produsere de produktene som menneskene virkelig trenger for å være materielt trygge og å ha det behagelig og for å kunne bli lykkelige. Men lykkelig blir vi ikke av forbruket av produkter, men tvert i mot å produsere dem innenfor de grenser som naturen setter for å dele dem med våre medmennesker. Det gir en dyp mening med vår virksomhet og grunnlag for utvikling av ekte lykke.

Vi har også med oss erfaringene med den despotiske første fasen av kommunismen, og vet mye mer om hvordan vi skal bekjempe en slik utvikling teoretisk og praktisk.

Vi er i dag inne i perioden med økende strukturkrise i kapitalen og økende ødeleggelse av livsvilkår på grunn av den. De siste store områdene i verden som inntil nylig var utenfor det kapitalistiske marked er nå i ferd med å bli en viktig del av det. De delene av virksomheten i statene som tidligere var beskyttet mot direkte kapitalistisk konkurranse av visse politiske vedtak blir også avviklet stadig mer. Pensjonsfondene blir de største spekulasjonsaktørene i aksjemarkedet og de statlige, kommunale, fylkeskommunale og sosiale tjeneste konkurranseutsettes og privateriseres. Det statlige velferdsordningene bygges ned, som gjennom pensjonsreformen.

Det store nykapitalistiske området i verden er først og fremst Kina, men også de områdene som ble omfattet av det gamle Sovjetunionen og noen til. Her er det fremdeles utviklingsmuligheter for kapitalen og det gjør at alle muligheter for fortsatt eksistens ikke er uttømt, men at videre geografisk ekspansjon av det kapitalistiske markedssystemet er sterkt begrenset. Afrika er det siste kontinentet der slik utvidelse nå kan skje i noen større grad. Alt dette skaper etter hvert alle grunnlag for at krisetendensene blir stadig sterkere og det skaper derfor stadig nye vilkår for kommunisme og et stadig mer brennende behov for å skape kommunisme for at menneskene skal overleve, trives og bli lykkelige på jorden. Hvis vi ikke gjør oss klar til å ta dette spranget og allerede fra nå av gjør alt vi kan for å forberede det, kan vi ende opp med menneskehetens undergang.

Det er ikke noe annet parti enn Rødt som har denne analysen, og som dermed har et realistisk syn på fremtiden og de kampene vi alle må kjempe for å overleve og få det bra. Dersom du synes det kan være lurt å jobbe for å skape et samfunn eller et fellesskap, eller sammenslutning, som kan sikre en fri utvikling av hvert enkelt individ og for hele samfunnet av individer – bør du stemme Rødt inn på Tinget nå.

Se http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/ om du vil lese mer om dette og andre viktige politiske saker.

Rødt på Tinget 7 – stat og revolusjon

I det syvende brevet kommer vi til saker som ikke dreier som direkte om de sakene som står på dagsordenen i valget nå, men som det er sannsynlig kan gjøre det i fremtiden. Rødt har også en politikk for dette. Her er slik jeg ser på den politikken.

Rødt er et revolusjonært parti som har det klasseløse samfunn, kommunismen slik Marx tenkte seg den, som sitt mål. Dette er det mange som stusser på. Revolusjon? Hva er egentlig det? Kan det være nødvendig? Kan det være bra? Er ikke det noe ødeleggende, urolig, blodig og fælt noe? Liknende spørsmål stilles om kommunisme. Er ikke det diktatur, ufrihet, overvåkning, gulag-leire, utrenskninger og henrettelser?

Her vil jeg si noe om revolusjon, så får vi komme tilbake til kommunismen. Det er viktig at det er Marx sin betydning av begrepet revolusjon som er den Rødt holder seg til. Marx så det slik at de indre utviklingstendensene i kapitalismen til tross for store prøvelser for sine produsenter og alle som sto i veien for den, først ville skape en enorm utvikling for menneskene, men at den så måtte føre til at kapitalen før eller seinere ville bli en altomfattende ødeleggingsmakt. Motsetningene i systemet ville føre til stadig lavere avkastning på verdens samlete kapital, med stadige overproduksjonskriser, arbeidsløshet, gjeldskriser og spekulasjonskriser som resultat og dessuten stadig større press på livsmiljøet. I tillegg ville forholdet mellom statene skjerpe seg og føre til en uendelighet av kriger.

Etterhvert, mente Marx, ville dette føre til at systemet på verdensbasis rett og slett ikke ville være i stand til å opprettholde livet til de som lever under det. Når dette blir klart for det store flertallet av det arbeidende folket, og når de ser at det ikke finnes noen annen mulighet enn opprør for å kvitte seg med det gamle systemet, og når de ikke lenger lar seg holde tilbake fra å gjøre opprør, sa oppstår en revolusjonær situasjon. Det er altså kapitalens egen utvikling som skaper en revolusjonær situasjon ifølge Marx sin teori. Hvis kapitalen ikke har en slik utvikling skaper den ikke en slik situasjon, da er en revolusjon ikke nødvendig og følgelig ikke mulig.

Marx, som levde på 1800-tallet, håpet at han skulle få oppleve dette selv, men innså etter hvert at den samlete utviklingen av kapitalismen var kommet altfor kort i verden til at det var veldig mulig. Men han håpet likevel i det lengste at en revolusjon i det dominerende kapitalistiske landet England, skulle komme, og at England i kraft av sin dominans økonomisk og militært ville kunne hjelpe alle andre land til å gå samme veien. Dette skjedde ikke.

Lenin, som levde rundt 1900, håpet også at revolusjonen skulle komme. Men han tenkte at den ville komme i utkanten av de høyt utviklete kapitalistiske landene, som Russland, og at dette ville være et slikt sjokk i verdensøkonomien at det samme ville skje i de høyt utviklete landene. Det ble jo revolusjon i Russland, men i de andre landene vant ikke opprørene fram og dermed var skjebnen til Russland og Sovjet som sosialistisk og kommunistisk stat beseglet. Den samme ublide skjebnen innhentet Kina og andre land som ville utvikle sosialisme og kommunisme. Dette er ikke noe nytt i historien. Nye økonomiske systemer som vokser frem lider mange nederlag før de blir fremherskende. Slik var det og for kapitalismen i begynnelsen.

For å forstå hva en arbeiderrevolusjon (eller en sosialistisk revolusjon som mange kaller det) er, må vi si noe om Marx sin statsteori. Marx mente at staten var vokst ut av det han kalte det sivile samfunn og de samfunnsklassene og konfliktene som finnes der. Han mente at staten alltid er den herskende klassens viktigste organisasjon for å beholde systemet sitt og makten sin. Under kapitalismen er det kapitalen og dens representanter, borgerskapet, som hersker. Innen borgerskapet kan de være forskjellige fraksjoner som kjemper seg imellom. Den dominerende fraksjon innehar statsmakten på vegne av hele kapitalistklassen, selv om deler av klassen kan være undertrykt av den dominerende fraksjonen og selv om staten i visse situasjoner kan oppvise en viss uavhengighet.

En arbeiderrevolusjon betyr at det er arbeiderklassen som tar statsmakten fra borgerskapet og oppretter sin egen statsmakt. Mens målet med borgerskapets statsmakt er å opprettholde kapitalen med dens utbyttingssystem og med sine kriser og sin økende elendighet, er målet med arbeiderklassens statsmakt å opprette en samfunnsorden der de arbeidende menneskene først styrer politisk gjennom sin stat og så avvikler samfunnsklassene, staten og partiene slik at en går over fra et politisk system til et sosialt system.

Så kommer vi til noe som er uvanlig i forhold til de herskendes tanker, som vi er opplært innenfor. Marx tenkte det slik at et politisk system er et system med klasser som slåss om statsmakten eller om innflytelse i staten. I dette systemet er det politiske demokratiet det beste man kan oppnå. Men det politiske demokratiet vil alltid ha klassestempel. Det er den ene eller den andre klassen som har statsmakten. Marx sier også at når en klasse har statsmakten så utøver den sitt diktatur. Under kapitalismen har borgerne statsmakten – vi har borgerskapets diktatur. Under sosialismen, eller første fasen av kommunismen er det arbeiderklassen som har makten, vi har arbeiderklassens diktatur. For Marx er altså det politiske demokratiet en av styreformene under klassediktaturet.

Det betyr at den klassen som ikke har den politiske makten likevel kan ha demokratiske rettigheter som gjør at den ikke er kneblet, som gjør at den kan få uttrykke og kjempe for sine interesser, men innenfor systemets grenser. Det er stemmerett, ytrings- og forsamlingsfrihet og en del andre friheter, som blant annet er beskrevet i den norske grunnloven. Helt sentralt i det borgerlige demokratiet står retten til privat eiendom av produksjonsmidler, det er den som sikrer at borgerskapet, kapitalistene, har den reelle makten i samfunnet. Og den endelige grensen går mot overtakingen av den herskende klassens virkelige og grunnleggende maktmonopol, staten selv.

La oss så tenke at arbeider-revolusjonen er gjennomført. I den første fasen etter at det borgerlige demokratiet er opphevd og arbeiderklassen har innført sitt demokrati er det avgjørende å endre eiendomsformen når det gjelder produksjonsmidlene fra privat til samfunnsmessig. Rett til å eie sine private forbruksmidler vil selvfølgelig fortsette. Men retten til å kjøpe og selge arbeidskraft og utbytte denne vil bli opphevet. Vi går fra et utbyttings- og konkurransesamfunn, der kapitalens økning er det vesentlige, til et samfunn der vi har en produksjon som er planlagt og utført direkte for de menneskelige behov og der deling av produktene er vesentlig. Der det dessuten kan finnes en svær del av tiden som er fri til andre sysler enn produksjon av livsmidler, og som Marx kaller den virkelige frihetens rike.

Under et klassediktatur kan vi altså, ifølge Marx, ha to styreformer, en demokratisk og en despotisk. Under den despotiske utøver klassen makten sin ved å fjerne de demokratiske rettighetene og lovene som er vedtatt i den demokratiske perioden. Da er det despotiet som bestemmer hvilke metoder som brukes for å holde den andre klassen i sjakk. Under demokratiet eksisterer de demokratiske rettighetene og dermed rammene for å uttale seg og organisere seg til kamp for sine retter osv. Men bare i den grad det ikke er virkelig fare for at en kan rokke makten. Dette betyr at både kapitalismen og kommunismen (i sin første, politiske fase) er klassediktaturer og at disse kan være enten demokratisk eller despotisk. Når vilkårene er lite utviklet for å komme videre med kommunismen, fra den første politiske fasen til den sosiale, så kan en havne i en langvarig unntakstilstand og da kan det utvikle seg et sjikt som ikke bare leder kampen mot det gamle borgerskapet, men som også fratar arbeiderklassen stadig mer av dens makt. Dette har vi sett og det er alltid en fare. Men jo lengre den økonomiske utvikling innen kapitalismen er kommet, desto bedre er vilkårene for å utvikle en demokratisk første fase og en sosial andre fase av kommunismen.

Marx skrev i Det kommunistiske manifest at arbeiderklassen i en kort periode må bruke despotiske midler for å endre eiendomsretten fra privat eie av produksjonsmidlene til samfunnsmessig eie av disse. Grunnen til at han tenkte det, er at det bryter med tidligere lover og retter. Og han tenkte at kapitalistene ikke ville gi fra seg denne eiendommen sin frivillig. Men uten samfunnsmessig eie av produksjonsmidlene ville kapitalismen bare fortsette. Samtidig er det slik at en etter en revolusjon vil kunne sammenkalle til en ny grunnlovgivende forsamling og gi nye lover. Hvis dette skjer tidlig, og det blir bestemt ved lov at produksjonsmidlene er samfunnsmessige, så har en et rettslig grunnlag for å ekspropriere disse. Så kan en vedta lover som sier at militærmakten skal ligge under den nye regjeringen og dermed har en et rettslig grunnlag for å overføre våpenmakten fra kapitalistklassens stat til arbeiderklassens stat der det er verneplikt for alle (folkevæpning) og/eller å avsette alle offiserer som er mot dette og erstatte dem med offiserer som støtter det nye regimet.

Når det gjelder selv revolusjonen så sier Marx altså at den modner i samfunnet selv. Kapitalen skaper revolusjonære situasjoner nettopp fordi den han en tendens til å bli en allment ødeleggende makt. Dette kan vi ikke slippe unna. Kommunistenes oppgave, sier Marx, er å jobbe for at denne revolusjonen, denne omveltningen av makten i staten, skal foregå med så lite ødeleggelse og blodsutgytelse som mulig. Han sammenligner de revolusjonære med jordmødre. Men, sier Marx, historien viser, at de klassene som sitter med makten, sannsynligvis vil sette seg kraftig til motverge og bruke alle tilgjengelige midler for å holde seg ved makten.

Det er i forbindelse med dette uttrykket ”væpnet revolusjon” kommer opp. Du har kanskje hørt det. Og det brukes som et skremsel av de som sitter med makten i dag. Men det er viktig å vite nøyaktig hva dette betyr. Det springer nemlig også ut av Marx sin statsanalyse. Marx sa nemlig at staten er bygget opp av visse institusjoner og den viktigste av disse institusjonene er sjølve garantisten for statsmakten, nemlig den organisasjonen som har monopol på våpen, militæret. Så sa Marx at det derfor ikke er tenkelig at en ny klasse skal kunne tilegne seg statsmakten om den ikke har kontroll med våpnene. Marx mente at dette lettest kunne skje i en revolusjonær situasjon om et land hadde allmenne verneplikt og en stor folkevæpning. Da ville det store flertallet av de som hadde våpen, selv høre til arbeiderklassen og nekte å gå til angrep på arbeidere som var tvunget til opprør av sin elendige situasjon, men heller gå over på opprørernes side.

Så du må tenke deg følgende situasjon. Det økonomisk-politiske systemet vårt er drevet inn i en dyp krise som truer livsvilkårene til det store flertallet av det arbeidende folket i landet. Du og arbeidsfolk ellers innser dette og skjønner at det ikke finnes noen annen løsning enn at dette systemet må oppheves. Så blir det store demonstrasjoner, folk organiserer seg på nye måter, det blir krav om at regjeringen må gå. Det blir krevd en ny politikk og nye folk i den politiske ledelsen. Det kommer opp politiske krav som betyr at de sentrale delene av produktivkreftene i landet kommer under kontroll av organer valgt av det arbeidende folket direkte og meningsmålinger viser at disse kravene kan få et flertall i Stortinget dersom partier som går inn for vinner fram i valg. Så bestemmer likevel politiledelsen å kommandert ut politiet for å ”gjenopprette ro og orden” og klarer de ikke dette, så kan militære ledere som vil beholde det gamle systemet sette inn styrker mot opprøret. Da oppstår det en farlig situasjon. De som gjør revolusjon vil skifte ut den politiske klassemakten og gjennomføre reformer som bryter de nåværende kapitaleierne sitt statsmaktmonopol og som truer deres eiendomsmonopol. Arbeiderne oppretter forbindelse med revolusjonære bevegelser utenfor landet. Det er jo rimelig at en revolusjonær situasjon vil oppstå i mange land samtidig i globaliseringens tid.

Det er i denne situasjonen Marx sier at ingen revolusjon kan lykkes uten at den klassen som ikke har statsmakten, men vil erobre denne, får kontroll over våpenmakten. Hvis kravet om en ny makt er massivt og det ikke er lett for borgerskapet å kalle inn ”allierte” fra utlandet, kan det ligge til rette for en relativt fredelig overtakelse av våpnene. Dette er Rødt sitt ønske og vår grunnleggende politikk. Men samtidig mener vi at det arbeidende folket må ha rett til å kaste den makten som skaper umulige forholdt for dem, med de midler som må til. Dette er i tråd med innholdet i dokumenter som den amerikanske frihetserklæringen, nødrett og vanlig folkerett.

For å sammenfatte litt. En sosialistisk arbeiderrevolusjon vil aldri være Rødt sitt verk. Det kan bare være det store flertallet av det arbeidende folket sitt verk. Hvis kapitalismen ikke kommer opp i slike kriser som jeg har skissert her, men klarer å sørge for levelige forhold for arbeidsfolk, så blir det selvfølgelig heller ikke noen revolusjon. Men når vi nå har fått anskuelsesundervisning i hvor ustabil kapitalismen er med sine overproduksjonskriser og sine gjeldsbobler og spekulasjonskriser og kriger, og vi vet hvordan den kan true livsmiljøet på jorden, så kan vi vel si at det ikke er umulig at dette århundret vil se fremveksten av revolusjonære situasjoner. Dette blir ikke mindre sannsynlig når vi vet at arbeiderklassen først i dette århundret er blitt en flertallsklasse i verden og at allerede nå rundt 50 % av den er reelt sett arbeidsløs. Det blir heller ikke mindre sannsynlig når vi ser på hvordan den skaper enormt økende økonomiske forskjeller mellom mennesker og hvor mange som dør unødvendig hvert år av unødvendig sult og unødvendige sykdommer. Og så har vi spørsmålet om utviklingen av livsmiljøet under kapitalismen.

Hvis du mener at kapitalen er OK og kan fortsette, så skal du altså stemme Rødt. Bare Rødt går inn for reformer som, hvis de blir gjennomført, kan sikre gode levekår i fremtiden også under kapitalismen. Hvis du tenker at kapitalismen er et dårlig system som vikler seg inn i stadig større kriser så bør du også stemme Rødt. For Rødt jobber for å styrke kampen mot forverringer og for å skape bedre vilkår for en så lite ødeleggende, lite voldelig og lite blodig oppheving av kapitalismen som mulig. Derfor stem Rødt i alle tilfelle og stem Rødt inn på Tinget. Og så bør du engasjere deg så godt du kan i kampen for de rimelige menneskelige behovene du og dine medmennesker har. Det er bare arbeiderklassen og det arbeidende folket sjøl som kan endre grunnleggende på politikken. Det fører en direkte linje fra alle kamper mot forverring og for positive reformer, til opphevingen av kapitalen og overgang til det klasseløse samfunn, kommunismen. Mer om dette siste i neste brev.

Ellers kan du lese mer om disse tankene her http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/

 

Raudt på Tinget 7 – Kapitalisme og krig

Med hovudfag i historie, hovudoppgåve om Økonomi og politikk 1940-1945, og rundt 40 år med lesing og undervisning i emnet vil eg samanfatte nokre tankar om sambandet mellom det rådande kapitalistiske økonomiske systemet og behovet for krig. Sidan Raud bygger analysane sine på Marx sine grunnleggande tankar og teoriar følgjer eg opp med eit forsøk på en slik analyse før eg siterer arbeidsprogrammet til Raudt på feltet.

Et første poenget mitt er at det berre er mogleg å forstå dette sambandet ut frå ein analyse som avdekker dei grunnleggande prosessane i systemet. Det andre poenget er at dette berre kan skje ut frå ei korrekt forståing av Karl Marx sine analyser av det nemnde systemet.

Det er fleire delar av Marx sine analyser som er relevante. Den første er at det kapitalistiske systemet er eit ekspansivt system som stadig må erobre nye investeringsområde, marknader og stader der ein kan hente råvarer.

Den andre er at kapitalar er i stadig konkurranse ut frå dette. Dei er ute etter å erobre investeringsområde, marknader og råvareområde for seg i kamp med andre kapitalar. Dette gjer at dei prosessane som Lenin skreiv om i boka om Imperialismen, kapitalismens høgste stadium framleis er verksame. Då Sovjetunionen fall saman var USA raskt ute for å skaffe seg kontroll med dei landa som splitta ut og har fortsett med det gjennom utvidinga av NATO austetter. EU har og spelt på lag med USA i denne prosessen gjennom si utviding mot aust.

Det tredje er at det heile tida skjer ei sentralisering og ein konsentrasjon av kapital som skapar meir og meir monopolistiske tilhøve og som medfører at monopola tileignar seg meirverdi ikkje berre frå utbytting av arbeidarklassen, men og ved å tileigne seg verdiar frå dei andre  mindre kapitalane. Monopola driv globalt, men er likevel knytt til «sine» statar.

Det fjerde er at dei forskjellige statane kjempar mot andre statar  ut frå fellesinteressene til «sine» viktigast kapitalar. Dette fører og til samanslutningar og alliansar mellom kapitalar, ofte under leiing og kommando av dei største statane, for å ivareta interessene til kapitalane og interessene i dei allierte statane.

Det femte er måten kapitalen utviklar seg på og måten han må løyse sine  kriser på. Etter som tida  går og kapitalismen blir stadig eldre minskar veksttakten i systemet. Det kan målast gjennom nedgang i vekstgraden av brutto nasjonalprodukt. Og ikkje minst kan det  målast gjennom nedgangen i profittgraden til den samla kapitalen. Når profittraten i systemet vert for låg bryt det saman i krise. Når desse verdiane kjem under eit visst nivå over lengre tid går systemet inn i det vi kan kalle ein økonomisk depresjon.

Det sjette er at utgangen av denne depresjonen krev øydelegging av kapital. Denne prosessen var til stades berre i liten målestokk i 1914. Han var blitt viktigare i 1939, og har sidan blitt ei svært viktig drivkraft bak strevet etter ein storkrig. Alle dei mindre krigane har både sin grunn i dei prosessane som Lenin, og dei han brukte som kjelder, avdekka og i behovet for å halde opp profittraten gjennom øydelegging av konstant kapital

Det sjuande punktet blir då at vi ut frå dei lovmessige prosessane i kapitalismen og den låge gjennomsnittlege profittgraden, må rekne de som ganske sannsynleg av vi står framfor svært store, øydeleggande krigar.

Det åttande punktet er at alle kapitalar og alle statar treng denne øydelegginga, men dei vil at ho skal skje andre stader enn hos dei sjølve.

Det niande punktet er at det er ein stat i verda der kapitalen og folk flest har hatt berre gode røynsler med dei store verdskrigane og det er USA. Grunnen er sjølvsagt at krigane har fått føre seg andre stadar enn på eige territorium og kapitalen har kunne produsere for fullt for nokre av dei krigførande statane. Og etterpå har kapitalen kunne fortsette å produsere for fullt for å bygge opp at det som var øydelagd andre stader.

Det tiande punktet er difor at om den samla verdskapitalen treng store øydeleggingar, så er det USA som har dei beste røynslene med korleis det skal gjerast, og der førebur no sterke krefter ein tredje verdskrig utanfor seg sjølve og særleg på det eurasiske kontinent. All krigshissinga mot Russland og Putin og Nord-Korea er ein del av denne planen. Det er om å gjere å få folka på det eurasiske kontinent til å gå til krigar mot kvarandre og sørge for øydeleggingar så svære at vi i dag sikkert ikkje kan fatte det. Men det vil ikkje vere usannsynleg at drapstala også vil vere mellom ti og hundre gongar større enn ved andre verdskrigen, når vi ser på kva våpen som no finnast. Det dei vil unngå er at dei sjølv blir ramma av krigen og difor er det sannsynleg at dei ikkje vil ha interesse av særleg mykje bruk av atombomber som jo vil skape radioaktivt nedfall over heile kloden og slik sett kunne utrydde alle moglegheiter til profittskaping. Og så er det viktig at dei kan hindre rakettar frå det eurasiske kontinentet å nå fram til USA. Men dei veit og at i ein storkrig er det alltid mogleg at dei  mest verknadsame våpen vil bli nytta når det kjem til det harde, difor er dette noko som og verkar mot å sleppe ein storkrig laus.

Det ellevte punktet er at kapitalen i dei leiande kapitalistiske statane brukar dominansen over framande område for å skaffe seg ekstraprofittar og slik avleie  motsetnader til eigen arbeidarklasse frå eiga land til dei andre område. Når det dreier seg om krigshissing og demonisering av andre land og deira leiarar skapar det og grunnlag for å sveise arbeidarklassen i eige land saman med kapitalen i trua på at deira land er truga av dei andre og at dei må ofre mykje for å hindre at dei andre, dei som er definert som fienden, kan vinne fram. Både første og andre verdskrigen viste kor mykje kapitalen kan skvise ut av  folk i ein krigssituasjon.

Konklusjonen er at kapitalisme skapar krise og krig. I dag er det derfor viktig å avsløre den falske propagandaen som skal hisse opp folk slik at dei godtar at krigar blir slept laus, slik som til dømes i Korea og Vietnam og mange land i Latin-Amerika lengre tilbake og Afghanistan og Irak for litt tid sida og i Libya og Syria no sist. Det har vist seg at når disse krigane har blitt sett i gang, så er det under falske og løgnaktige påskott.

Raudt sitt arbeidsprogram inneheld konkrete punkt som vi kjemper for. Her på bokmål, mens prinsipprogrammet og finst på nynorsk.

Kapittel 20. Anti-imperialisme, internasjonal solidaritet og forsvarspolitikk

 

Dagens politiske og økonomiske verdensorden må erstattes av et solidarisk system som tar

utgangspunkt i interessene til arbeiderklassen og det store flertallet av jordas befolkning, ikke et lite

mindretalls profittjakt. Derfor er Rødt for at Norge skifter side i utenrikspolitikken ved at vi bryter med

den imperialistiske blokken, som med politiske, økonomiske og militære middel tvinger land i hele

verden til å tilpasse seg deres verdensorden. Norge må i stedet stille seg solidarisk med de kreftene som

slåss for sjølråderett, demokrati, kvinnefrigjøring og likeverd.

Arbeiderklassen og folket ellers i Norge har ikke fellesinteresser med monopolkapitalen i land som

utbytter eget folk og deltar i utbyttinga av folk i andre land. For at den norske arbeiderklassen skal vinne

fram i sine kamper her i Norge, er den avhengig av å samarbeide med klasseorganisasjoner i andre land

mot felles fiende, den internasjonaliserte monopolkapitalen. Rødt deltar i ulike solidaritetsinitiativer og

organisasjoner og oppfordrer sine medlemmer til å være aktive i internasjonal solidaritet med arbeidere

og andre undertrykte i både nære og fjerne land, blant annet gjennom fagbevegelsen.

I dag er Midtøsten (Vest-Asia) et brennpunkt i kampen mellom stormaktene. Samtidig har revolusjonære

folkelige bevegelser som slåss for sjølråderett, demokrati, kvinnefrigjøring og bærekraftige økonomiske

forhold framgang i dette området.

Rødt er for en internasjonal rettsorden som ivaretar folkeretten og grunnleggende menneskerettigheter.

Vi er derfor sterke motstandere av det misbruket av FN som Norge har vært med på gjennom å delta

i angrepskrigene mot Jugoslavia, Afghanistan, Irak, Libya og nå Syria de siste tiårene. Vi er også mot

det å sende politifolk og militære for å drive undervisning eller opplæring, slik det ble gjort under

okkupasjonen av Irak, eller – mer nylig – Stortingets vedtak om å sende 60 soldater for å trene syriske

opprørsstyrker.

Rødt er for et nasjonalt forsvar, uavhengig av NATO og EU-hær. Rødt er for å utvikle et forsvar som tar

sikte på å bekjempe en okkupasjon gjennom en vernepliktshær, og opplegg for å mobilisere befolkninga

til ulike former for motstandskamp.

Det norske forsvaret struktureres i dag etter USA og NATOs behov. Dette medfører en sterk ubalanse

i investeringene, hvor kjøp av jagerfly vil kreve det vesentlige av investeringsmidlene det kommende

tiåret. Det territorielle forsvaret av Norge forsømmes og oppbygging og vedlikehold av norske

hærstyrker til forsvar av landområdet neglisjeres. Rødt vil at jagerflyprogrammet stanses. Det må

fokuseres på styrking av hæren, mobilt kystartilleri og et missilbasert luftvernsystem i tillegg til

avdelingsbasert luftvern for hæren. Heimevernet må opprettholdes og styrkes.

Det er i Norges interesse å bygge ned spenningsforholdet til Russland, og gjenopprette normale

forbindelser.

Rødt vil ha en politikk som baserer seg på internasjonal solidaritet og ikke imperialistisk utenrikspolitikk.

Vi jobber derfor for:

20.1 En reell forsvarspolitikk, ikke angrepshær til utenlandsoppdrag

Styrke det mobile land- og sjøbaserte luft- og kystvernet for å bedre suverenitetshevdelsen i norske

nærområder.

Følge opp konseptutredningen for Sivilforsvaret fra 2016 og styrke Sivilforsvaret som

forsterkningsressurs. Det kan åpnes for at førstegangstjeneste kan avtjenes i Sivilforsvaret.

Sikre retten til politisk militærnekting og politisk arbeid i militæret, samt sikre retten til å få opplæring

i sivile motstandsformer, teknikker og organisering.

Oppfordre til desertering hvis militærapparatet blir brukt mot landets egne innbyggere, og oppfordre

til ikke å verve seg til imperialistiske aggresjonskriger.

2017 – 2021

79

Ingen utenlandske militærbaser på norsk jord.

Melde Norge ut av NATO og jobbe for en nordisk forsvarsallianse med Sverige, Danmark, Finland og

Island. Arbeide for at NATO legges ned.

Hindre norsk deltagelse i og økonomisk støtte til angrepskriger.

Den opprinnelige fortolkninga av § 25 i grunnlova må bli gjort gjeldende igjen. Om Norge skal sende

tropper utenlands, skal det legges fram for Stortinget i plenum.

Motarbeide imperialistmaktenes intervensjonspolitikk, også når den kamufleres som støtte til

humanitære operasjoner. Internasjonal deltakelse i fredsbevarende operasjoner skal bare skje der alle

parter aksepterer tilstedeværelsen.

Arbeide for at det skal gis opplæring til sivile, fredsbevarende kontingenter som kan drive

hjelpearbeid i konflikter der partene aksepterer det.

20.2 Internasjonal politikk for nedrustning og avvæpning

Stanse våpeneksport til bruk i aggresjonskriger, undertrykking og imperialistisk intervensjon i

borgerkriger, og kreve sluttbrukererklæring for all våpeneksport fra Norge og våpen produsert i andre

land av norskeide selskap.

Forby kjemiske, biologiske, radiologiske og nukleære (CBRN-) våpen, inkludert atomvåpen, og

arbeide for en atomnedrustning der stormaktene går i spissen.

Avbryte kjøpet av nye kampfly, uavhengig av om det er F-35 eller JAS Gripen.

20.3 Internasjonal solidaritet

Slette gjeld til utviklingsland, avvikle dagens praksis med å gi næringslivsstøtte kamuflert som

bistandsmidler og sørge for at Norge bruker bistandsmidler til flyktningarbeid i Norge.

Jobbe for at minst 1 prosent av BNI brukes til samfunnsutvikling i fattige land basert på reelle

behov og ikke Norges egeninteresser, som for eksempel næringslivinteresser eller returavtaler for

flyktninger og asylsøkere.

Jobbe for en internasjonal utviklingspolitikk som styrker sivilsamfunnsorganisasjoner i sør, og som

fokuserer på å bedre folks tilgang til gode helse- og utdanningstjenester. God helse og utdanning

bidrar til fattigdomsreduksjon og økt medvirkning i samfunnet.

Støtte FNs bærekraftsmål.

Støtte folk og urfolks rett til lokal ressursforvalting. Spesiell vekt legges på å stoppe at norske selskaper

deltar i utbytting.

Støtte kvinneorganisasjoner som jobber internasjonalt for kvinners rett til utdanning og

familieplanlegging.

Stoppe sexturismen og motarbeide trafficking.

Støtte fattige i de minst utviklede landene (MUL), spesielt kvinner, med klimatilpasning.

Støtte gjennomføringen av Paris-avtalen.

Utvikle samarbeid med Palestina, Vest-Sahara og Kurdistan, og fremme norske tiltak mot okkupasjon

og undertrykkingspolitikk i disse områdene. Støtte kampen for selvstyre og demokratiske rettigheter

her, og støtte andre bevegelser som slåss for nasjonale, sosiale og demokratiske rettigheter.

Vise solidaritet med arbeideres kamp internasjonalt.

Å bidra til å etablere rettferdige avtaler for handel og kunnskapsutveksling som ikke er styrt av de

multinasjonale selskapenes profitt-interesser.

Arbeide for økonomisk, akademisk og kulturell boikott av Israel.

Arbeidsprogram

80

20.4 Internasjonal humanitær innsats og en aktiv fredspolitikk

Krig, konflikt og humanitære kriser fører til et økende behov for humanitær innsats, men det

internasjonale humanitære apparatet er for svakt, byråkratisk og risikovegrende til å respondere

raskt. Rødt vil jobbe for at det internasjonale nødhjelpsapparatet er i stand til å reagere raskt i en

krisesituasjon.

Humanitær respons skal følge humanitære behov og prinsipper, ikke mediedekning eller politiske

føringer; likevel ser vi at svært sårbare land og grupper i dyp krise blir glemt. Rødt skal jobbe for at

norsk og internasjonal humanitær innsats følger humanitære behov.

Konflikthåndtering er en viktig del av all sikkerhets- og utenrikspolitikk. Det er både vår plikt og i

vår interesse å bidra til at konflikter løses på fredelig vis, og at overgrep og vold begrenses. Norge

må prioritere fredsinnsats og humanitær innsats i årene som kommer. Rødt vil at FN skal være den

grunnleggende pilaren i norsk utenrikspolitikk i motsetning til allianseforholdet til USA og NATO.

Rødt vil at Norges hovedrolle internasjonalt skal være bidrag til nedrustning, fredsmegling, og

langsiktig støtte til gjenoppbygging etter konflikter og til å stå i mot de store utfordringene verden

står overfor med klimaendringer og ressursknapphet.

Jobbe for implementering av FN-resolusjon 1325 om å sikre kvinners rolle i fredsarbeid.