Hvordan drive kampen for vårt livsmiljø

Finanskapitalen sin linje for å redde miljøet er å produsere seg ut av det ved å skape stadig mer energi som ikke er basert på fossile ressurser. Det krever store investeringer i tiltak som ikke på noen måte kan føre til det reklamerte resultat – bare til økt profitt for de store selskapene som satser i dette området. Vindturbiner og solpaneler er eksempler på dette. Dette er en dødslinje for miljøkampen. Det eneste vesentlige tiltaket som kan virke er sparing av energi – og svært kraftig sparing av energi. Og vi må begynne sparingen med å stanse virksomhet som bruker energi på en skadelig måte. Den aller skadeligste og unødvendige måten er våpenproduksjon og bruk i kriger for at den vestlige columbiske verden med USA i spissen skal opprettholde sitt profittable verdenshegemoni. Helt avgjørende er nedrustning av USA og NATO. Da må svartmalingen av andre land som Syria, Iran, Russland og Kina osv. stanses. Ingen av disse ønsker å krige nå. Typisk var den store konferansen i Kina i juni i år som samlet rundt 60 nasjoner for å diskutere fredelig samarbeid mellom forskjellige kulturer. Virkelig verd en Nobels Fredspris.

Så kan vi gå over til å se på en hel annen rekke unødvendige og tildels skadelige virksomheter som kan avvikles og så ser vi på sparing av energi over alt ellers. Det er ingen store bevegelser på dette området foreløpig – og så lenge det varer vil energibruken bare øke og øke. Noe som absolutt ikke kan skje uten at også bruken av fossile ressurser blir bruk i like stor og større grad enn i dag.

Kommentar til forsvarsbudsjett 2019

Slik jeg ser det er NATO med USA i spissen i dag den fremste kraften i verden for å fremme krigsforberedelser og krig. NATO står akkurat nå for invasjon i Syria og angrep på kurderne gjennom sitt medlem, Tyrkia. Resten av nord-øst Syria okkuperes fremdeles av NATO ved USA formodentlig fremdeles med hjelp av de kurderne som nå angripes i nord. Det finnes selvfølgelig ikke noen realistisk trussel mot Europa fra Russland som stadig minsker sitt forsvarsbudsjett og har mer enn nok med å få orden på økonomien og sine sosiale systemer etter det fullstendige sammenbruddet på 1990-tallet da USA-betalte nyliberalister si samarbeid med tidligere partipamper plyndret ut hele landet og kastet det tilbake til ulands-status.

Å bygge et nasjonalt forsvar basert på allmenn verneplikt er det vesentlige skritt Norge nå kan ta for å hindre at vi blir trukket videre med i USA og de andre columbiske maktene sin kamp for å beholde sitt utbytterhegemoni i verden og alle de krigene det vil avføde. Det vil også forebygge at vi selv blir ofret av USA når vi ikke lenger er viktige for dem. Og det vil forebygge at vi eventuelt kan bli mål for bruk av atomvåpen mot de amerikanske basene på norsk jord.

Vi skal huske at det innen den amerikanske langtidsstrategi ligger angrep på Iran, Russland og Kina etter Syria. Det forsvaret som Norge nå bygger opp er mer innrettet på å delta i slike kriger enn i forsvar av eget land.

Menneskets vesen, miljøkrisen, kapitalen og folket

Mennesket skaper og omskaper sitt menneskelige vesen gjennom sin egen virksomhet. Spesielt viktig er menneskets utveksling med naturen rundt seg gjennom produksjonen der mennesket skaper nye materielle vilkår for å utvikle sitt vesen. Dernest er det menneskets virksomhet sammen med andre mennesker, på grunnlag av de nye materielle vilkår som er skapt i produksjonen, som skaper og omskaper det menneskelige vesen.

Førmennesket definerer vi som et dyr, først da det begynte den type utveksling med naturen rundt som vi kaller produksjon begynte dette dyret å utvikle seg til det vi definerer som et menneske. De grunnleggende nedarvete, genetiske egenskapene som menneskene har i dag er ikke så veldig forskjellige fra den gangen vi gikk ut av resten av dyreriket og ble mennesker.

Det som mennesket skaper gjennom forskjellige typer samvirke i produksjonen, dvs. de skapte produktene, er det materielle uttrykket for menneskets vesen. Derfor ligger ikke menneskets vesen i den biologien eller arven vi har fra dyret vi stammer fra. Det ligger ikke inne i mennesket, men i de allsidige forbindelser mennesket har med hele sin omverden. Når omverden forandres gjennom menneskenes egen virksomhet, endres også vilkårene for den videre utvikling av det menneskelige vesen og dermed det menneskelige vesen selv.

Alt dette skjer selvfølgelig på grunnlag av det allmenne fysiske og biologiske grunnlag i menneskekroppen. Men dette er grunnlag som endrer seg mye saktere enn utviklingen av de vi kan kalle den menneskelige kulturen. Det er selvfølgelig helt latterlig å mene at det var endringer i menneskenes nedarvete kroppslige egenskaper som førte til oppfinnelsen av boktrykkerkunsten, eller utviklingen av kapitalismen, eller menneskenes utvikling av metoder for å spalte atomer, eller utviklingen av USA-imperialismen.

Menneskenes kunnskaper utvikler seg ikke fordi genene endrer seg, men fordi den felles utvekslingen med naturen rundt og utviklingen av de menneskelige materielle vilkår og menneskenes forhold seg imellom endrer seg. Disse kunnskapene er så utgangspunkt for videre utvikling av utvekslingen med naturen rundt og menneskenes virke og samvirke.

Grunnlaget for miljøkrisen og vilkårene for å løse den

I dag er det også slik at vi har et system for utveksling med naturen rundt og for samvirket i denne utvekslingen og for annet samvirke innen dette materielle grunnlaget som ikke er under kontroll av menneskene. Det er laget begreper som gjør det mulig å forstå dette systemet. Det viktigste begrepet er kapitalisme. Så er det, på grunnlag av grundige studier, laget en mengde andre begreper som gjør det mulig å forstå hvordan denne kapitalismen fungerer. De viktigste av disse ble utarbeidet av Karl Marx. Det mest grunnleggende trekket i kapitalismen er ubegrenset vekst av konstant kapital, dvs. av de midlene som brukes i produksjonen utover den menneskelige arbeidskraften. Det gjelder både arbeidsinstrumenter, som maskiner osv. og råvarer. Denne veksten er ikke knyttet direkte til de menneskelige behov, men til kapitalens egne behov for forøkning. Men denne type vekst skaper store ubalanser i hele systemet. Disse løses så gjennom store ødeleggelser av konstant kapital, de økonomiske krisene og krigene. Disse krisene og krigene er altså nødvendige under kapitalismen og de «løser» problemet midlertidig ved å skape enda større problemer i fremtiden.

Når den menneskelige utveksling med naturen rundt foregår på dette grunnlaget, så skjønner vi at balansen i naturen, i økosystemene, heller ikke er noe som menneskene har bevisst kontroll over. Det hele foregår ut fra kapitalens driv til profitt og selvforøkning. Når kapitalen skal være grunnlaget for kampen for et bedre miljø, så er det de profittskapende tiltakene som trumfer.

Når er det slik at kapitalen med all sannsynlighet stanger mot sine endelige grenser så blir den stadig mer til en allment ødeleggende makt overfor verdens folk. Da er faren for kapitalen at folk ser at det kapitalistiske systemet er problemet og går inn for å oppheve det og erstatte det med noe bedre. Dette vil føre til at den den økonomisk herskende klassen vil bli fratatt deres kapital og økonomisk og politiske makt og dermed alle deres andre fantastiske privilegier. Det vil denne herskerklassen gjøre alt de kan for å forebygge og hindre. Derfor må vi se alt som nå skjer av store folkelige og politiske bevegelser i lys av dette. Folkelige bevegelser som oppstår ut fra problemer kapitalen selv skaper må ledes inn i baner som ikke truer kapitalen, men som kan brukes i kapitalens eget profittsystem, altså for å holde oppe profitt og kapitalforøkning mest mulig og ved å føre belastningene av krisen over på det arbeidende folket.

I tillegg står kapitalismen, med all sannsynlighet foran en mer tidsbestemt ganske stor nedgangskonjunktur eller økonomisk krise i løpet av relativt kort tid. Da er det presserende viktig å ha forberedt folk på at de må tåle store ofre og despotiske styringssystemer for at kapitalen skal komme gjennom krisen og helst tjene på den. Her kommer dommedagsstemningen når det gjelder miljøet inn. Ved å skape en størst mulig krisestemning i folket kan kapitalen klare å få gjennom sine drastiske tiltak mot folket selv. Dette leder også oppmerksomheten bort fra problemets grunnlag og de tiltak som må til for virkelig å løse det.

For å konkludere. Det er ikke miljøet som er det farligste problemet for verdens folk nå. Hovedproblemet er kapitalen med dens tendens til grenseløs vekst og pågående kriger og sløseri og med kommende kriser og oppløsningstendenser. Den helt legitime og viktige miljøkampen, som må føres gjennom at menneskene tar bevisst kontroll med sin utveksling med naturen rundt skal føres på avveie og ledes inn i det sporet som de største kapitalene ønsker. Det vil ikke kunne løse de grunnleggende miljøproblemene og de løsninger som kommer vil i stadig større grad føre til at problemene blir større og verre for folk flest.

Terje Valen, 27. september 2019.

Samarbeid Senterpartiet – Høyre

Nestleder i Senterpartiet, Ola Borten Moe går inn for et samarbeid mellom Senterpartiet og Høyre. Han skisserer samarbeid både på kommunalt/fylkeskommunalt nivå og på regjeringsnivå. Denne kommentaren har hovedoppmerksomhet om sistnevnte.

Jeg tenker at Senterpartiet grunnleggende sett er for kapitalismen, men vil ta vekk noen trekk ved denne som virker særlig ugunstig på mange folk. Dette er noenlunde det samme standpunktet Arbeiderpartiet hadde etterat det forlot sosialisme som mål og før det ble reint nyliberalt.

Men en annen viktig skillelinje mellom partiene er dag er holdningen til EU/EØS-systemet. De som går inn for EU/EØS-systemet går også inn for fri flyt av kapital og dermed støtter de de største finansmonopolenes hovedstrategi i deres profittstrev. Her har Senterpartiet i noen saker stilt seg på folkets side mot finanskapitalen. Derfor har deres oppslutning i meningsmålinger økt. Et strategisk samarbeid med både Høyre og Arbeiderpartiet betyr samarbeid med partier som prinsipielt er for nyliberalismen, der førstnevnte flagger det relativt greit, men der sistnevnte har en mer utviklet demagogi som skal skjule dette. Dette er, etter min mening, AP sin akilleshæl. Stadig flere avslører realiteten bak demagogien. Med sin prinsipielle nyliberalisme i bånn, ser det ikke ut som AP da slipper ut av en såkalt catch 22 situasjon, der samme hva de gjør fører til dårlige resultat. Når Senterpartiet samarbeider med Arbeiderpartiet eller Høyre, så samarbeider de i begge tilfeller med partier som grunnleggende sett er nyliberalistiske – for fri flyt av kapital.

Et strategisk samarbeid Senterpartiet – Høyre kan fjerne noen av den skadeligste påvirkningen fra Frp dersom Frp da går ut av regjering eller ut av en koalisjon med Høyre i et kommunestyre. Men samtidig vil det mest sannsynlig bety at Senterpartiet sjøl må fjerne seg mer fra den motstanden de nå flagger mot de mest skadelige utslagene av nyliberalismen. Noe som kan bety mindre oppslutning og resultater som er dårligere enn det de lover for distriktene og folk flest.

Et taktisk samarbeid om enkeltsaker er noe annet, særlig på lavere nivåer, men og på regjeringsnivå. Har Høyre noen enkeltsaker som er mindre skadelig for det arbeidende folket og distriktene enn det Høyre og Frp med venner står for, er et samarbeid om disse sakene positivt. Det samme gjelder for Arbeiderpartiet i forhold til Høyre.

Som prokapitalistiske partier kan Senterpartiet og Arbeiderpartiet og Høyre samarbeide helt greit for å administrere dette systemet, og det gjør de hele tiden sammen med resten av det såkalte kartellpartiet der også Venstre og Krf er med, men de vil alle administrere det på litt forskjellige måter, noen som kan ha stor betydning for mange på kort sikt. Men til syvende og sist vil det bare sementere det systemet som i bunn og grunn skaper alle de store problemer i verden i dag – kapitalismen.

Vil du stemme på partier som virkelig kan fremme saker som står i grunnleggende motsetning til finanskapitalen, er det derfor naturlig å velge et parti som har oppheving av kapitalismen som mål.

Terje Valen, 28.7.2019.

 

USA sitt folkemord på Filippinane – rundt 1900

Columbismen i historia

Den store geografen, Halford MacInder, skreiv i 1904 ein artikkel i The Geographical Journal, 1904, 23, sidene 421–37, med tittelen The geographical pivot of history. Det han ville vise, ut frå geografiske og transportøkonomiske moment, var at verda utvikla seg slik at eit kjerneområde rundt Russland ville bli det dominerande maktområdet i verdshistoria fordi fordelen med den maritime makta ville minke over tid. Og han avsluttar artikkelen sin med å seie at viss dette området også laga ein allianse med Kina, så ville det auke makta til desse geografiske områda svært mykje, fordi dei i tillegg til å vere eit dominerande kontinentalt område også ville få tilgang til det maritime området.

Etter denne viktige digresjonen kjem eg til poenget mitt i denne samanheng. Heilt i starten på artikkelen, skriv MacInder følgjande: “When historians in the remote future come to look back on the group of centuries through which we are now passing, and see them foreshortened, as we to-day see the Egyptian dynasties, it may well be that they will describe the last 400 years as the Columbian epoch, and will say that it ended soon after the year 1900.”

Omsett blir det omlag slik: “Når historikarar i fjern fortid kjem til å sjå tilbake på den gruppa av hundreår som vi nå går gjennom, og ser dei i perspektiv, slik vi i dag ser dei egyptiske dynastia, kan det godt hende at dei vil beskrive dei siste 400 åra som den Columbiske epoken, og vil seie at den tok slutt kort etter år 1900.”

Eg har adoptert omgrepet den columbiske epoken, men definerer han annleis enn MacInder. Han meiner at denne epoken tar slutt rundt 1900 fordi han tar utgangspunkt i at Columbus var ein oppdagar. Og i 1900 var heile verda oppdaga. Dermed var oppdagingsepoken slutt.

Eg ser på Columbus som ein erobrar og folkemordar som innleia den erobringa, det folkemordet og røveriet og den utbyttinga over heile den ikkje-columbiske verda som dei kvite europearane utførte etter Columbus. Ved bruk av desse verksemdene kunne dei føre verdiar frå heile verda inn i sitt eige område og det gjorde at dei etter kvart kunne opprett verdsdominansen sin. Det vart fullbyrda rundt 1800, då England steig fram over Kina som den mektigaste og rikaste makta i verda.

Ut frå mi oppfatninga har dei leiande columbiske statane, i kronologisk rekkefølgje, vore Spania og Portugal, Nederlanda, England, Frankrike, Tyskland, og USA, med dei to første, pluss England og USA som dei viktigaste. Elles har heile det vi ofte kallar den «vestlege» verda vore med på den columbiske sida.

Elles er det og interessant å merke seg at MacInder meinte at når den columbiske epoken var slutt så ville ikkje dei som hadde makt over hava, men dei som hadde makt over det eurasiske kjerneområdet stige fram som maktsenteret i verda på grunn av utviklinga av landverts kommunikasjonar. Dette området meinte han ligg omtrent der du finn Russland i dag. MacInder meinte og, som sagt, at dersom dette området slutta seg saman med Kina så ville det auke makta si svært mykje, fordi det då ville kunne bli ei maritim makt i tillegg til ei kontinental.

Ut frå min definisjon av den columbiske epoken ser vi at han ikkje tok slutt rundt 1900, men at han ser ut til å ta slutt no med framveksten av eit enormt maktsenter i Kina og elles i Asia. Det gjer at dei «kvite» maktene sin verdsdominans står for fall. Det er ei enorm verdshistorisk endring. Viktige nye opplysningar om dette finn du i Peter Frankopan, The New Silk Roads (2018) , og Parag Khanna, The Future is Asian (2019).

Det er viktig å avsløre kor brutal den columbiske epoken har vore og kor umenneskeleg og urettferdig dei «kvite» herskarane har behandla dei ikkje-columbiske folka. Då kan vi også skjønne litt meir av mange ytringar av motstand og kamp mot columbiarane som vi og ser no og vil sjå frametter. Eit slikt eksempel er USA sitt folkemord på Filippinane. Det er lite kjend. Eg vil no gå inn på forhistoria og historia om dette.

Viss du googlar “Americans in the Philippines” og følgjer opp lenkjene der, finn du svært mykje om kor godt tilhøve USA har til dette landet. Wikipedia sine artiklar om emnet står fram som utilslørt proamerikansk propaganda. Under «Philippine-American War» finn du fleire detaljar om det som skjedde, men nyare undersøkingar har avdekka at det USA gjorde på Filippinane i høve denne krigen som varte frå 4. februar 1899 til 2. juli 1902, var mykje verre.  Saka er at dette er eit av dei blodigaste kapitla i USA-imperialismens historie. Og det seier ikkje lite. Samstundes vil vi finne at spor av dei grunnleggande metodane som USA har brukt i regimeendringar heilt fram til no. Men la oss først gå til Cuba som er utgangspunkt for det heile.

Den columbiske makta USA mot Spania på Cuba

Dette var ein del av USA sitt definitive gjennombrot som imperialistisk stormakt som følgde den Amerikansk-spanske krigen i 1898. Her gjekk USA til krig mot Spania sitt herredøme på Cuba for å hjelpe cubanske opprørarar med å fri landet frå utanlandsk dominans. Då hadde det lenge vore motstand mot Spania på Cuba. Mellom 1868 og 1878 var det til dømes ein ti års frigjeringskrig som Spania vann. Frå 1895 leidde også den berømte revolusjonære, José Martí, nokre grupper som reiste inn på Cuba for å starte eit opprør. Det lukkast ikkje, men førte til ein periode med geriljakrig. Etter kvart sette Spania inn harde tiltak for å kvele opprøret. Det blei mellom anna oppretta konsentrasjonsleirar for dei som kunne stø opprørane. Dette førte etter kvart til ei stemning i USA for å hjelpe dei til å kaste ut Spania for å få stabile tilhøve for amerikansk kapital som hadde store interesser på øya.

Den direkte opptakten til krigen mellom USA og Spania og resultatet av krigen er svært likt det som elles har skjedd i liknande tilfelle rundt om i verda. Etter ein eksplosjon om bord eit amerikansk krigsskip, som låg ved hamn i Cuba, skreiv dei store presseorgana eigd av Hearst og Pulitzer, og som kom ut i New York, at Spania hadde skulda. Dei laga emosjonelle og sterkt farga reportasjar om kor fæle spaniarane var. Nokre av desse bygde på fakta, men var vinkla for å piska opp stemninga mot Spania. Andre var oppdikta. Men president McKinley i USA brukte artiklane som eit påskott til å starte krigen. Spania tapte etter ti vekers kamp. Resultatet blei at USA i praksis overtok som dominerande makt i landet.

Etter at Spania hadde tapt krigen blei det i desember 1898 inngått ein fredsavtale i Paris mellom USA og Spania der USA fekk herredøme over Puerto Rico, Guam og Filippinane.

USA mot Filippinane

Så skal vi sjå litt på kva som skjedde på Filippinane. Som på Cuba, var det og fridomsrørsler mot Spania på desse øyane. Nasjonalhelten José Rizal starta ei protestrørsle som gjekk inn for omfattande reformer i landet og etter kvart gjekk det over i det som vart den filippinske revolusjonen. Den enda med eit slags kompromiss der nokre krav blei godtekne og dei revolusjonære leiarane fekk amnesti mot at dei gjekk i eksil.

Amerikanarane var også her og starta krigen mot Spania 1. mai 1898. Her var det mykje rivalisering mellom stormaktene om kven som skulle dominere området. På eit tidspunkt låg det flåtestyrkar frå England, Frankrike, Tyskland og Japan på Manila hamn. Tyskland var svært interessert i å vinne hegemoni. Men amerikanarane trua med meir omfattande konflikt og tyskarane trekte seg ut.

Den amerikanske admiralen, Dewey, fekk så tak i ein filippinsk revolusjonær, Emilio Aguinaldo, og sette han i land på Filippinane. Han samla fleire av opprørsgruppene og fekk kontroll over store delar av øyane. 9. juni 1898 kunne han proklamere Filippinane som uavhengig stat.

Det blei så inngått ein fredsavtale mellom USA og Spania 12. august 1898. Dagen etter erobra den amerikanske styrken Manila. Dei skal ikkje ha visst om fredsslutninga. Gjennom internasjonale forhandlingar blei det, utanfor Filippinane, bestemt at USA skulle halde landet okkupert og dette blei stadfesta i Paris-avtalen 1. desember 1898. Men opprørsrørsla på Filippinane som hadde erklært ein sjølvstendig stat, ville ikkje godta Paris-avtalen.

USA sette då i verk okkupasjonen sin og overtok dei spanske kommandopostane på Filippinane. Den nye Første filippinske republikk motsette seg dette og den Amerikansk-filippinske krigen starta i 1898. Filippinarane såg på denne krigen som ei fortsetting av fridomskampen mot spaniarane, mens USA sjølvsagt sa at det var ein oppreist mot deira lovlege okkupasjon, som var støtta av det som var det «internasjonale samfunnet» på den tida, nemleg dei som skreiv under på Paris-avtalen. Dette minner jo litt om den gangen Norge blei gitt til svenskekongen etter Napoleons-krigane. Og vi kjenner att mykje av dette i det som har skjedd i Afghanistan og Syria.

USA hadde på denne tida annektert eit stort landområde, New Mexico, frå Mexico i 1848 og i 1898 annekterte dei den sjølvstendige staten Hawaii. Texas, som faktisk var ein sjølvstendig stat, tok dei i alt 1845. Dessutan hadde dei jo etter kvar i det store og heile utrydda den opphavlege folkesetnaden innan det territoriet i USA som dei kvite innvandrarane tok eigedomsrett til. Det var jo eit svært grueleg folkemord på mellom 10 og 20 millionar personar. Den vesle resten som var att blei stort sett konsentrert i leirar på dårleg jord. Så må vi vel nemne at dei kvite herskarane bygde mykje av rikdommen og makta si på slavar som mellom anna skapte billeg bomull til spinnerieigarane i England. I tillegg utbytta dei på aller verste vi folk frå andre land, til dømes kinesarar som bygde jernbane over Rocky Mountains. Fordi dei brukte nitroglysering, som gjekk svært lett av, i borehola i staden for dynamitt, for å forsere sprengningane, vart nærare 10 000 kinesiske arbeidarar sprengd ihjel under bygginga. Dei hadde og gjennom Monroe-doktrinen frå 1823 sikra seg tilgang til å dominere Mellom- og Sør-Amerika.

No var det tid for å begynne erobringa av resten av verda. I først omgang tok dei altså over frå det svekka spanske imperiet, og okkupasjonen av Filippinane skulle vise at utryddinga av «indianarane» ikkje var noko unnatak. Nett som atombombane over Hiroshima og Nagasaki heller ikkje var det.

Folkemordet som er skjult

I Encyclopædia Britannica finn vi desse opplysningane om talet på drepne i denne krigen:

“The human cost of the war was significant. An estimated 20,000 Filipino troops were killed, and more than 200,000 civilians perished as a result of combat, hunger, or disease. Of the 4,300 Americans lost, some 1,500 were killed in action, while nearly twice that number succumbed to disease.”

Same talet finn vi i offisielle amerikanske kjelder.

Wikipedia gjer talet 300 000 daude i høve okkupasjonen, men seier at nokon meiner at det var ein million.

Ein artikkel i Brits in the Philippines har fleire opplysningar som viser at dette nok er altfor låge tal. Der viser dei til forskjellige framstillingar av kampane som underbygger dette. I A People’s History of the United States (1980) finn vi at 300 000 filippinarar blei drepne berre i området Batangas (ein del av Luzon). I American Neocolonialism av William Pommeroy (1970) blir det hevda at 600 000 var drepne fram til og med 1902, og brigadegeneral James Franklin Bell, som var med på kampane og fekk medalje for det, uttalt sjølv at «vi antok at vi drap ein sjettedel av folkesetnaden eller om lag 600 000 på Luzon, den største øya.» Bell var elles innrullert i den avdelinga som sto for massakren ved Wounded Knee, men han var på permisjon då det skjedde, så han deltok ikkje personleg.

I artikkelen The Theory and Fallacies of Counterinsurgency i The Nation, 2 august 1971 skreiv E. Ahmed at denne krigen var “den blodigaste kolonikrigen (i høve folkesetnad) som nokon gong var ført av ei kvit makt i Asia; han kosta 3 000 000 filippinarar livet.»

Den filippinske historikaren, Luzviminda Francisco, utførte ei grundig undersøking av det ho kalla folkemordet på filippinarane og kom til 1,4 millionar daude – The End of an Illusion (London, 1973.) Dette dekka berre perioden frå 1899 til 1905 og ikkje dei påfølgande to tiåra då ikkje så mange vart drepne, men drepinga fortsette likevel for å halde ned folket og heller ikkje dei tusenvis av filippinske muslimar som vart brutalt drepne er med i talet.

Det er argumentert med at folketalet i høve folketeljingar ikkje minka i denne tida, men innvendinga er at desse teljingane ikkje var mykje å lite på og kan vere meir eller mindre tilfeldig sett opp. Augevitne fortel også om den enorme brutaliteten dei amerikanske soldatane for fram med.

Brigadegeneral James Franklin Bell skreiv: «Med svært få unnatak var praktisk tala heile folket fiendtleg innstilt mot oss.» Og USA sette ut i livet ein politikk med å brenne  og øydelegge landsbyar eller dei gjorde dei om til konsentrasjonsleger og brente området rundt dei og bygde vakttårn som overvaka soner der ein skulle skyte alle som prøvde å komme ut av landsbyen. I desse landsbyane utvikla det seg mykje sjukdom og opp til 20 % av innbyggarane døydde av dette.

Ein soldat frå New York skreiv at ein by kalla Titatia hadde overgjeve seg og to kompani okkuperte han. Då dei etter nokre dagar fann ein soldat drepen og magen kutta opp fekk dei ordre frå general Wheaton til å brenne ned byen og drepe alle som budde der og det blei utført fullt ut. Om lag 1000 menn, kvinner og barn blei meld drepne. Og soldaten avslutta slik: «Eg er kanskje blitt hardhuda for eg har det heilt storarta når eg får ein mørkhuda i siktet og kan trekke av.»

Ein korporal Sam Gillis skreiv at dei drap 300 innfødde den første natta. Ein engelskmann som var augnevitne til det som skjedde sa at «Dette er ikkje ein krig; det er rett og slett ein massakre og mordarisk nedslakting.»

Og president McKinley som bestemte dette sa at ein dag då han fall ned på kne for å be til Gud, så kom det for han at dei ikkje skulle gi Filippinane tilbake til Spania, og at tyskarane og franskmennene i alle fall ikkje skulle få dei, for det var ikkje bra for amerikansk business. Og fordi han meinte at filippinarane ikkje var i stand til å styre seg sjølv, så skulle amerikanarane ta heile landet og ikkje berre Manila der dei alt var, for å gi folket opplæring og å kristne dei, for å fortsette det arbeid som spaniarane alt hadde begynt.

Terje Valen, torsdag 4. juli 2019.

Ja til bybane, nei til bompengar som flat skatt

Eg var i møte med leiarane i idrettslaga Fana og Gneist i går (25.6.19). Der var også den nye idrettspresidenten og første visepresident. Då snakka vi mellom anna om gode vilkår for den organiserte idretten. Leiarane for begge dei store idrettslaga understreka kor viktig bybanen var for bydelane og for idretten der. Då la dei både vekt på den store byutviklinga som følgde bybanen og på at banen kunne flytte mykje fleire folk svært mykje fortare enn nokon bussteneste kunne klare. Den store byutviklinga førte og til at mange par med ungar flytta til bydelane, mens mindre byutvikling i Åsane er i ferd med å gjere oss til bydelen for dei eldre. Det er ei skeiv utvikling som heller ikkje er heilt bra.

Folket og idretten i Åsane bør merke seg dette. Dei som vil senke eller stoppe utbygging av bane til Åsane vil sørge for at dei sørlege bydelane får ein fordel som Åsane aldri vil kunne ta att. Heile Åsane vil bli eit ingenmannsland for all tid utan bane. Derfor er det å stanse bane til Åsane verkeleg ei svært dårleg sak for oss som bur her. Til både kommunevalet og stortingsvalet om to år er det derfor viktig for folk i Åsane å stemme på parti som både er mot bompengar og som vil ha bane.

Terje Valen, leiar for Idrettsrådet i Bergen og medlem av partiet Rødt.

Vei til Nordhordlandsbroen

Statens vegvesen har lagt frem sine trasévalg for veien til Nordhordlandsbroen. Alle traséene går igjennom områdene i nærheten av Vågsbotn. Et av de viktigste argumentene for den nye veien fra Nordhordland til det sentrale Åsane og Bergen har vært at den skulle gi en nedkorting på 4 km. Lang tunnel fra broen til Forvatn ville gitt det. De forslagene som nå foreligger gir en nedkortingen på kun en kilometer. Vi vet at rundt 75 % av trafikken på veien vil gå til og fra Bergen og ikke til ringvei øst. Da er det klart at Bergen og omegns transportbehov er blitt ofret på prestisjeprosjektet kyststamveiens alter.

Vegvesenet har i tillegg dristet seg til å legge en trasé i dagen gjennom natur og gårder i nordre Åsane. For denne delen av byen er kampen mot den traséen svært viktig. Kravet om lang tunnel til broen må imøtekommes.

Dessuten er traséforslagene lagt slik at de enten skal belaste Blindheimsdalen kraftig eller rasere motorsportsenteret på Eikås. Dette er to dårlige valg og her burde ha vært et forslag som skånet begge disse områdene.

Stort sett er forslagene som er fremlagt ikke i samsvar med interessene til befolkningen i Bergen, nordre Åsane og Nordhordland. De eneste som kan tjene på dette er bedrifter som driver langtransport med bil. Disse vil få hurtigere transport og kapitalomslag slik at fortjenestene øker. Men befolkningen i Nordhordland og Bergen er blitt sviktet.

Terje Valen, 24. juni 2019.

Bernie Sanders, Marx og kommunisme i hverdagen

Her kan du se hvordan Bernie Sanders foreslår kommunistiske elementer, som Marx skrev om i Manifestet, Kritikk av Gothaprogrammet og Pariskommunen, inn i den amerikanske politikken. En skikkelig gjennomføring av disse kan selvfølgelig ikke skje uten at kapitalismen oppheves, men samtidig er det utgangspunkt for viktige dagskamper og for en offensiv på det parlamentariske området. Det er flere artikler tidligere på bloggen min der du kan lese hva Marx egentlig skrev om første fasen av kommunismen.

https://truthout.org/articles/bernie-sanders-proposes-new-economic-bill-of-rights/

Mainstream Media sørger over at en alliert i Syria som ble støttet av CIA og samarbeidet med al-Qaida er drept

Caitlin Johnston har skrevet artikkelen som er utgangspunkt for sammendraget her: https://caitlinjohnstone.com/2019/06/09/msm-mourns-death-of-cia-backed-syrian-al-qaedaisis-ally/

I dag sørger de store massemediene over at Abdel-Basset al-Sarout er død og roser ham opp i skyene på en måte som vi ikke har sett siden krigsforbryteren John McCain døde. Associated Press har laget et presseoppslag som alle de store mediene har hengt seg på, som New York Times og The Guardian, PBS og Bloomberg. Alle minnes Sarout som «den syriske landslagsmålmannen (fotball)» som representerte landet sitt internasjonalt og vant priser» og som «revolusjonens sanger» og som et «ikon innen den syriske opposisjonen».

Sarout var en av lederne av gruppen Jaysh al-Izza. En annen militær leder av denne gruppen, Jamil al-Saleh, har skrevet et rosende minneord om Sarout. Her skriver han at denne både var en populær person og militær leder. «Han martyrdød vil gi oss et puff for å fortsette langs den veien ha valgte og som han ofret sjel og blod.» BBC, og Al Jazeera har fulgt opp i samme stil.

Nå viser det seg at det har kommet frem i video fra den alternative nyhetsformidler, Southfront, som viser hvor tett gruppen Jaysh al-Izza står til al-Qaida. Den viser at Saleh hilser flere av sine krigere og at en av krigerne har en utmerkelse som viser at han er medlem av al-Qaida. En annen video fra samme nyhetsformidler viser også hvor høy toleranse gruppen til Sarout og Saleh har overfor al-Qaida.

De skriver at Jaysh al-Izza ble dannet i 2013 og var en av de først gruppene av Den frie syriske hær i nordre Syria som fikk støtte fra USA gjennom CIA sitt program for trening og utstyr kalt «Timber Sycamore». Denne støtte var godkjent av president Obama og det ble sendt mengder av våpen fra USA inkludert Gradraketter og Fagot og TOW antitankraketter (ATGM).

Påskuddet for å gi denne støtten var at den ble gitt til en «moderat gruppe» ledet av en kjent overløper,  al-Saleh fra den syriske  hæren. Men dette var ikke sannheten. Southfront skriver at «Gruppens handlinger ikke var i samsvar med denne påstanden. Helt siden gruppen ble dannet har den vært dypt knyttet til al-Qaida sin gren i Syria, al-Nusra fronten. Gruppen ble en av de viktigste allierte til al-Nusra da den endret navn til Hay’at Tahirir al-Sham i 2017.

Det finnes også andre videoer som viser at Sarout holder en tale der han oppfordrer til samarbeid mellom sin egen gruppe, ISIS og Jabhat al-Nusra og sier at «vi vet at disse to gruppene ikke politisert og at de har de samme mål som oss og arbeider for Gud.»

«Hvis Gud vil det skal vi samarbeide med dem skulder ved skulder «når vi forlater dette stedet». En har også oversatt talen og der finnes følgende utsagn: «Og vi er ikke kristne eller shia og blir ikke redde for selvmordsbelter og bilbomber. Vi anser disse tingene som en av våre styrker og med Guds hjelp vil de være akkurat det. Meldingen til den Islamske stat og våre brødre i Jabhat al-Nusra er at når vi komme ut herfra vil vi alle opptre som en hånd for å kjempe mot de kristne og ikke har interne kamper oss imellom. Vi vil ta tilbake alle områder som har blitt tilsmusset av regimet og der shiaene og deres følgesvenner kom inn og tok over.»

Konklusjonen i artikkelen er at vi kan vente stadig flere forvrenginger av sannheten ettersom Syria og deres allierte kommer stadig nærmere en seier i kampen om de siste områdene der Izza og Nusra holder til. Mens disse forvrengningene regner over oss må vi holdte dette klart for oss: USA og deres allierte har skylden for all volden i Syria som fremdeles skjer der. USA som hjalp ekstremistiske jihad-grupper som Jaysh al-Izza til å erobre nasjonen for å virkeliggjøre de allerede eksisterende planene for regimeendring. Skylden for all død, lidelse som følger av en selvstendig nasjon kjemper for å ta tilbake sitt territorium fra disse blodtørstige gruppene må utelukkende legges på de regjeringsorganer som førte til deres dominans i regionen til å begynne med.

Johnstone skriver: «Vi vil oppleve en stadig melodramatisk tilsmussing fra regjeringen i USA og dens avskrivende massemedier om «krigsforbrytelser» og «brudd mot menneskeretter» som om ansvaret for volden ligger noe annet sted enn hos den alliansen som har USA som sitt senter. Det disse krigerske propagandistene gjør er akkurat det samme som å betale en brutal gjeng for å bryte seg inn i et hjem for å myrde dets eier og så gå utenfor å slå alarm om den fæle måten eieren forsvarer seg på mot drapsmennene sine.»

«Etter at det ble oppdaget at USA og dets allierte, virkelig bevæpnet terroristiske grupper i Syria med mål å få til regimeendring ville den eneste fornuftige reaksjonen fra folk flest vært forlange høyt og pågående at alle regjeringer straks satte seg i virksomhet for å gjenopprette helt den skaden som er gjort undet denne aggressive og utilgivelige krigsforbrytelsen samme hva det skulle koste. Men I stedet reagerer ikke folk flest fordi propagandaen som spres i massemediene og som roser minnet til Abdel-Basset al-Sarout i dag gjør at vi ikke får vite om hans nedrige handlinger. Denne utviklingen må ta slutt om vi skal overleve som art.”

 

Can You Profit From Socialism?

Artig innlegg fra USA
Can You Profit From Socialism?
By Luke Burgess
Written Jun. 07, 2019
I love capitalism.

That’s not just my preference. The right to privately own the means of production and politically participate has proven time and time again to be the most successful ideology for human development throughout history.

So when I say this, I want you to know this is not something I’m particularly excited about… but I don’t see it happening any other way.

The rise of socialism in America is inevitable.

I’m sorry if that upsets you. But that’s just the way it’s going to be.

Now, let me say that I do not believe capitalism will disappear all together. Instead, I see more and more socialist ideologies making their way into the American system.

That’s probably not what you want to hear. But I’ve got to call it like it is. None of your politicians can stop the rise of socialism. And all the arguing in the world will only be useful in slowing it down.

Fact is, there are lots of things in life we don’t want but have to deal with. This is going to be one of them. I don’t want my hair to turn grey. But it is.

So… we should just go ahead and lay down to die, right?

No, absolutely not. But there’s nothing to gain by resisting the inevitable.

 
We just made a quick 200% — much bigger profit to come

This West Texas oil company just announced their discovery of an oil deposit worth 1,200 times as much as their current market cap.

Every $2 share buys you $2,500 worth of oil — at least until shares take off.

My subscribers just made 200% in two months off this company.

And that was before this announcement. Now the shares are set to soar much higher.

Get the full story here so you can get on board quickly.

Here’s the situation: A storm is slowly rolling in… slowly. And you have two ways to deal with it now:

1.   Stand outside yelling at the clouds to go away.

2.   Build a shelter and protect yourself from the rain.

I’m recommending the latter.

And I want to show you some of the tools and materials you’ll need to build that shelter. But first let me explain why I believe the rise of socialism in America is, in fact, inevitable.

A Red Dawn

The truth is, positive views on socialism are already on the rise. According to a recent Gallup poll, 43% of Americans now embrace some form of socialism. That’s compared to a 2018 Gallup poll that reported 37% of Americans had a positive view of socialism. And that’s a trend that will continue.

Why?

Well, for that answer, I want to direct your attention to a German philosopher born in Stuttgart in 1770.

Please meet Mr. Georg Wilhelm Friedrich Hegel. Prussian idealist, possible vampire.

Georg Hegel wrote some very famous and very long books. Among them were The Phenomenology of Spirit, The Science of Logic, and Elements of the Philosophy of Right.

For most people, these books are impossible to read. Trust me. I’m an avid reader. I was a literature major in undergrad. And today I read economic books for fun. Hegel is still one of the most difficult authors to read.

And that’s a shame. Because that has made it very difficult to hear some of the important lessons Hegel has to teach us.

Among those lessons: Learn from ideas you don’t like.

Hegel believed we should learn from our intellectual enemies and counter-perspectives. That’s because he believed that parts of the truth are found distributed among all points of view and that we should dig those parts of truth out to reach logical conclusions. You might say Hegel was smart enough to know he didn’t know everything.

In his lecture on the philosophies of world history, Hegel teaches another very important lesson: Human progress is not linear.

The march of human progress does not go in a straight line. Instead, human development zigs and zags in all directions. Nevertheless, Hegel reminds us, progress does go forward.

Hegel believed human history moves in a back-and-forth manner like a pendulum or the ebb and flow of a tide and that it moves forward by what is known today as the Hegelian dialectic. (If you want to sound smart at a party, drop this on your buddies.)

The Hegelian dialectic is a method of reasoning made up of three parts that, when visualized, remind me of Doc Brown’s Flux Capacitor:

Although he didn’t invent the model, Hegel said the Thesis and Antithesis are directly opposing arguments that contain parts of the truth.

But they are also great exaggerations and distortions of the whole.

Hegel said the Thesis and Antithesis are the extreme sides of a perspective and that they must interact and clash in conflict until the best elements find resolution in the Synthesis.

Hegel saw this back-and-forth pendulum pattern throughout world history. He observed that the world makes progress by swinging from one extreme to another as it constantly struggles to overcompensate for previous mistakes.

For example, the ancient Greeks celebrated individual liberty. But there were mostly blind to the need for discipline and organization.

The ancient Persians, on the other hand, were very authoritative. That gave them a huge advantage on the battlefield, which they used to defeat the Athenians. Yet the Persians were also despot enemies of free thought, which created problems of its own and led to their demise.

Nevertheless, from these two extremes, a balanced synthesis between liberty and discipline was formed as the Roman Empire.

 
Trump’s Secret “Tech Mandate” to Ignite 50-Cent Stock

In Trump’s EO 13769, there’s a secret mandate to deploy a new device at airports nationwide.

Just days ago, the tiny defense stock behind this technology IPO’d. And it’s already surging… up 120% in days.

At the very least, 2,500% gains are on the table — before 2019 is over.

You have days to make a move.

Click here to act now.

So what does this tell us about our situation today?

Well, I think we can very clearly relate Hegel’s Thesis and Antithesis to the dynamic between extreme economic and political ideologies in America today — that being the struggle between anarcho-capitalism and socialism/communism.

As we speak, the pendulum sits on the side of crony capitalism, with Mr. Trump as our current president. But the pendulum arm is very clearly swinging to the other direction as people desperately try to overcompensate.

Fact is, we’ve been witnessing this swinging action between laissez-faire capitalism and socialism for more than a century.

In the midst of the capitalist-led industrial revolution, the socialist ideals of Karl Marx and Friedrich Engels were born. Those ideals eventually swung their way into the American system in policies such as FDR’s New Deal.

Then the pendulum swung in the other direction. In post-WWII America, socialism was highly condemned. Socialism was so condemned, in fact, that the FBI and other government agencies investigated leftist activities.

By the late 1980s, Gordon Gekko was telling us “greed is good.” That philosophy has seemingly reached its peak with the election of Donald Trump.

So we’ve swung from the right to the left, then from the left to the right.

Where do you think the pendulum swings next?

Now, let me say this also: I don’t believe there’s any reason to fear that socialism will lead to any type of system collapse in the near term as seen recently in places like Venezuela.

Please be clear on that: I do believe socialism will continue to be on the rise in America. But it will take very small steps forward over a long period of time. I don’t even expect a noticeable difference in America for several years. Hell, I don’t even expect Trump to be out of the White House until 2024.

Please remember the Greco-Persian Wars lasted decades. And that was a hot war. Any swing to a mostly socialist system in America could take a century or more.

The most damaging effects of socialism in America are most likely a problem for future generations, not you and me. As mentioned, that storm is slowly rolling in… slowly.

In the meantime, I think it’s best to take as much advantage of the changing tides as we can. If a Venezuela-like collapse is, in fact, in the future for America as a result of the rise of socialism, profiting as much as we can in the meantime will enable us to avoid the most damaging effect or escape if we have to.

And yes, we can make a profit from the rise of socialism in the meantime, which I’ll tell you more about on Monday.

For now, I just want you to consider what I’ve said today.

You may not be happy with the swing left. I’m not, either. But history keeps showing us that progress is not linear. And I think it’s better to profit from the swing than to fight it.

As mentioned, I’ll bring you more on this on Monday, with specific ideas on how to profit from socialism.

Please, don’t shoot the messenger.

Until next time,

Luke Burgess