TV2 med grovt misvisende og antikommunistisk program om den russiske revolusjon

Et program på TV2 i går (29.11.17) om Stalin, ga et fullstendig uhistorisk og fordreid bilde av den russiske revolusjonen og den krigen som fulgte. Den historiske sammenhengen som ting skjedde i var ikke tilstede slik at en kunne forstå noe. Mest oppsiktsvekkende var kanskje at det overhodet ikke var nevnt at 14 kapitalistiske land deltok aktivt i kampen mot det nye styret i i St. Petersburg. Så var der en utrolig påstand om at den freden som Lenin undertegnet med Russlands motstandere i 1. verdenskrig var en katastrofe for landet, mens det i virkeligheten var en velsignelse som tillot bondehæren å vende tilbake til sin hjemsteder slik at de kunne begynne å produserer mat igjen.
Dessuten manglet følgende viktige resultater av revolusjonen som forklarer hvorfor revolusjonsstyrkene kunne vinne krigen mellom 1918 og 1922.
De to første månedene etter revolusjonen ble følgende tiltak vedtatt og satt i gang. Først at de store jordeiendommene ble fratatt godseierne og overlatt til de som dyrket dem. En enorm frigjøring av bøndene. Så fredsslutningen. Begge disse tiltakene la til rette for at den tredje store saken, nemlig brød, eller at matproduksjonen kunne komme i gang igjen. Så følgende:
1. Oppheving av Tsarens rettssystem som systematisk var rettet mot de fattige.
2. Skille mellom stat og kirke.
3.Tillatelse til borgerlig vielse.
4. Kvinner fikk samme rettigheter som menn på alle områder.
5. Utvikling av et forenklet skriftlig språksystem for å lette alfabetiseringen av de mange millioner som ikke kunne lese eller skrive.
6. Avskaffing av alle kaster som adel, handelsfolk og bønder, og alle titler og privilegier og dermed skaping av grunnlag for likebehandling.
7. Oppretting av syketrygd og arbeidsløshetstrygd.
8. Oppretting av arbeiderkontroll i bedriftene.
9. Skaping av et økonomiråd for hele landet.
10. Najonalisering av alle private banker.
11. Proklamasjon om like retter og rett til sjølstyre for alle Russlands folkeslag medregnet rett til løsrivelse – noe som Finland, Polen og Ukraina fikk nytte av.
12. Avskaffing av alle nasjonale og religiøse privilegier.
13. Rett for minoriteter og etniske grupper til si frie utvikling.
14. Avskaffing av diskriminering av jøder.
 
Alt dette ga selvfølgelig bakgrunnen for den utrolige seierviljen som folket viste mot de gamle godseierne og offiserene i den gamle tsar-hæren og utenlandske imperialister som samlet seg og startet en brutal krig for å knuste revolusjonen og få tilbake sine nedarvete eiendommer og sitt gamle fryktelige tsar-system.
Å lage en film om revolusjonen som ikke engang nevner dette, er ikke seriøst, men rein antikommunistisk propaganda.
Terje Valen, 30.11.2017.

Brev 38 – andre brev om pengene eller varesirkulasjonen

Vi er nå kommet til andre underavsnitt under kapittel 3 i Kapitalen. Det er igjen delt i tre underavsnitt: a) Varenes metamorfose, b) Pengenes omløp og c) Myntene. Verditegnet.

Vi begynner altså med varenes metamorfose. Jeg må først si noen ord om begreper som blir brukt her. Marx var nemlig svært nøye med sine begreper og spesielt derfor er det viktig å vie dem oppmerksomhet.  I dette kapittelet møter vi med en gang begrepet metamorfose. Jeg tenker at Marx velger det fordi det er det som mest presist dekker det han vil forklare. Ordet kommer fra gresk og er sammensatt av meta og morfosis. Morfosis viser til handlingen å forme eller danne.

Meta har mange betydninger. Som adverb kan det bety midt i (en gruppe) og det som følger eller deretter. Som preposisjon kan det bety med, for eksempel i samsvar med. Det er mest kjent fra filosofihistorien fordi Aristoteles bøker om hans filosofiske tenkning kom etter det han skrev om fysiske saker, om naturen om du vil. Derfor ble de kalt metafysiske bøker, altså det som kommer etter klassifisering og forklaringer om det som skjer i naturen. De handlet da også om mer allmenne forhold, mer overordnete forklaringer på virkeligheten. Etter dette har slik tenkning blitt kalt metafysisk eller metafysikk. Det dreier seg om hva som er virkelighetens grunnleggende elementer. (Jonathan Lear, Aristotle – the desire to understand, 1998, side 4.)

Her må jeg føre inn en liten ekstra merknad. På filosofi.no kan du finne en artikkel om metafysikk som har mange greie opplysninger, men under overskriften Materialisme går det helt galt. Her hevder forfatteren nemlig følgende: Teorien om at fysisk materie, det materielle, er det eneste som eksisterer, kalles materialisme. En materialist vil således benekte at det finnes noe mer enn det vi kan sanse, han vil f.eks. benekte at Gud finnes. Men det følger ikke av dette at alle ateister er materialister, materialismen benekter også at mennesket har fri vilje. Ifølge materialistiske teorier er bevisstheten fullstendig determinert av fysiske (eller andre) årsakslover. I filosofihistorien finnes det flere materialister, f.eks. Thomas Hobbes og Karl Marx. Å sette Hobbes og Marx i noe som betyr at man ikke har forstått et fnugg av førstnevnte og blander sammen den mekaniske materialismen med den dialektiske. Hvis man gjør det kan man heller ikke forstå Marx. Hvis du klikker på lenken til Karl Marx ovenfor så vil du se at det som står der er en intellektuell katastrofe, med de villeste udokumenterte påstander. Når det gjelder Marx tror flere som vil fremstå som vitenskapelige, at de kan skrive hva som helst uten å ha noe belegg for det.

Men tilbake til metamorfose. Hvis vi går til etymologisk nettleksikon får vi mer forklaringer som også viser til at begrepet ble brukt fra 1500-tallet og fremover og at det da hadde med trolldom å gjøre, at en ved trolldom kunne få ting til å forandre seg. (https://www.etymonline.com/word/metamorphosis )

Vi ser at begrepet metamorfose både har noe med å forme og danne å gjøre og at det har med noe å gjøre som kommer etterpå. Dermed er vi ved en betydning som noe som kommer etter en forming. Det betyr at en form er blitt formet på ny, dvs. omformet. Da får vi oversettelser som endring eller omdanning av form eller i ett ord form-skifte eller omforming. Vi har da noe der innholdet er det samme, men formen skifter.

Så har vi begrepet pengeskikkelse eller bare skikkelse. I originalen brukes ordet Geldgestalt. Die Gestalt på tysk kan bety utseende, ytre form, framtredelsesform. Vi vet at Hegel opererer med begrepet for eksempel i Åndens fenomenologi. Det er vanlig å oversette dette med skikkelse på norsk. Det er også gjort i den norske oversettelsen av ovennevnte bok. Hegel analyserer hvordan ånden utvikler seg og skiller mellom forskjellige momenter i denne utviklingen. Innen hvert moment er det en eller flere skikkelser (Gestalten). Dag Østerberg skisserer, i sitt forord til den norske oversettelsen fra 1999, seks momenter og 13 skikkelser av åndens utvikling fra sansing til persepsjon og videre frem til den siste som er den åpenbarte religionens erfaring og etter den kommer den absolutte viten som en 14. skikkelse, om den kan defineres slik, for den tar opp i seg alle de tidligere skikkelser. Det er klart at Marx hadde Hegels bruk av begrepet med seg da han brukte det i Kapitalen, og jeg tenker at det da er det viktig å få med seg at det ligger en betydning i det som viser til ytre endring av noe som i det vesentlige forblir det samme.

Når det gjelder ordet skikkelse så betyr det ytre form, skapning. Det kommer fra middel-lavtysk schickenisse som betyr ordning eller styrelse og som er avledet av schicken som kan bety orden, sedvane, sende og fra det har vi ordet skikk som viser til både orden og sedvane, skikkelig kan også bety ordentlig. Ordet skikk betyr da orden og sedvane og kommer fra middel-lavtysk form, riktig tilstand. Skikkelse betyr da ytre form eller skapning, og har noe med hvordan noe er ordnet å gjøre, men det har også en nyanse av endring idet det også kan bety å sende. Fremtredelsesform er og en mulig oversettelse og da er vi ved en betydning som dekker det tyske Gestalt. I stor tysk-norsk ordbok fra Fagbokforlaget, 2006 er Gestalt oversatt med skikkelse, figur, fasong, form, skapning, vekst, apparisjon og i litteratur, på scene som person. Vi ser at her mangler adjektivet ytre foran form. Det gjør det vanskeligere å få tak i Marx sin nyanse.

Så går vi til teksten. I begynnelsen av kapittel 3.2.a) sier Marx at han har vist at varens bytteprosess inneholder forhold som motsier og utelukker hverandre gjensidig. Og han påpeker at utviklingen av varen ikke opphever disse motsigelsene, men skaper den formen som de kan bevege seg innenfor. Og så kommer den filosofisk viktige kommentaren at dette i det hele tatt er den metoden virkelige motsigelser blir løst på. Her har vi altså å gjøre med motsigelser som forblir uten oppheving og de har sin spesielle måte å bevege seg på. De finner en form som gjør at motsigelsen kan fortsette uten å forsvinne. Her er vi inne på den utviklingen av logikken som Marx foretok gjennom arbeidet med Kapitalen. Vil du lese mer om dette kan du se på hva Lucien Sève har skrevet om det her. http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Marx%20dialektikk%20og%20materialisme.htm

Etter dette kommer noe annet svært viktig. Marx skriver at når bytteprosessen overfører en vare fra en eier som de ikke er bruksverdier for (fordi vedkommende ikke sjøl har bruk for de varene som han/hun produserer) til en annen eier som de er bruksverdier for, så er det et samfunnsmessig stoffskifte. Produktet av ett slag nyttig arbeid erstatter produktet av et annet. Her passer det å minne om det han tidligere skrev et par sider ut i kapittel 1.2 nemlig at arbeid som skaper av bruksverdier, som nyttig arbeid, er en eksistensbetingelse for menneskene uavhengig av alle samfunnsformer, en evig naturnødvendighet som formidler stoffskiftet mellom mennesket og naturen, og derfor også det menneskelige livet selv.

Vi ser altså at Marx operere med to stoffskifter. Først stoffskiftet mellom mennesket og naturen rundt gjennom den produserende virksomheten og så, på grunnlag av dette stoffskiftet menneskene imellom når de bytter (eller deler) det som er resultatet av det første stoffskiftet. Dette er utgangspunkt både for Marx økologiske tenkemåte og hans samfunnsmessige tenkemåte.

Marx fortsette så i det kapitlet som vi nå behandler, å si at varen faller ut av byttesfæren når den har nådd frem til den som den skal tjene som bruksverdi for. Da går det inn i forbrukssfæren.

Det som interesserer Marx er bytteprosessen sett fra den formelle siden, det som angår formskiftet, formendringen eller metamorfosen til varene, som formidler det samfunnsmessige stoffskiftet.

Det er en mangelfull forståelse av dette formskiftet fordi en vare blir byttet mot penger i denne prosessen. Som vi har nevnt tidligere bruker Marx hele tiden gull som pengevaren. Og da overser vi gjerne at gull, sett på som rein vare, ikke er penger, og når de andre varene uttrykker sine priser i gull, så er gullet bare deres egen pengeskikkelse.

I bytteprosessen blir varen splittet opp i vare og penger og det er en ytre motsetning som uttrykker den indre motsetningen mellom varens bruksverdi og dens verdi. Her opptrer varen som bruksverdi overfor pengene som bytteverdi.

Men det er også slik at begge sidene i denne motsetningen er varer (både den varen som skal selges og det gullet som blir brukt for å kjøpe den), de er begge enheter av bruksverdi og verdi. Dette er en enhet av forskjeller som uttrykker seg på hver side, eller hver pol, på en omvendt måte og derfor samtidig uttrykker vekselvirkningen mellom dem. Varen er reelt bruksverdi. Som verdi trer den frem i prisen, og prisen setter den i motsetning til og forbindelse med gullet, som er varens reelle verdiform. Men gullet gjelder bare som materialisert verdi, som penger. Det er derfor virkelig bytteverdi. Bruksverdien til gullet trer bare frem ideelt i den rekken av bruksverdier som det kan byttes mot. Det står altså overfor alle varene som omgir det, dvs. gullets reelle bruksformer. Det er disse motsatte formene som varen tar som er de virkelige bevegelsesformene for bytteprosessen deres.

Så forlater Marx dette abstrakte nivået og går over til et konkret eksempel. Han følger lerretsveveren til scenen for bytteprosessen, til varemarkedet. Han har 20 alen lerret som har en pris på 2 pund sterling. Så bytter han lerretet mot de 2 pund og når han har gjort det så foretar han et nytt bytte og kjøper en bibel som koster det samme. Varen lerret som sjøl ikke har bruk for og som bare en er vare, eller en bærer av verdi, for ham blir avhendet mot gull som altså er lerretets verdiform. Fra den formen (gullformen, pengene) blir verdien avhendet mot en ny vare, bibelen som veveren har bruk for fordi den skal tilfredsstille familiens oppbyggelsesbehov.

Det som har skjedd er at varens bytteprosess blir fullført som to motsatte formendringer eller metamorfoser som utfyller hverandre. Først forvandles varen til penger, så forvandles igjen pengene tilbake til vare. For vareeieren har vi hatt et salg og et kjøp, han har solgt for å kjøpe. Det endelige resultatet av prosessen for lerretsveveren er at han nå eier en bibel, som har bruk for, i stedet for lerretet, som han ikke hadde bruk for. Han har fått en ny vare av en annen kvalitet, en annen bruksverdi, enn den første, men med samme verdi. Slik tilegner han seg andre livsmidler og produksjonsmidler. For lerretsveveren formidler hele bytteprosessen bare bytte av hans eget arbeidsprodukt med et fremmed arbeidsprodukt. Og så gir Marx den velkjente kortformen for dette.

Vare – penger – vare eller V – P – V

Hvis vi ser på det stoffet som byttes så er det bare vare som byttes mot vare, altså V – V, et stoffskifte av samfunnsmessig arbeid. Det arbeidet som har gått med til å lage lerretet er byttet mot det arbeidet som har gått med til å lage bibelen. Prosessen med penger som formidler er utvisket.

I neste brev skal vi følge opp med å se nærmere på varens første formendring eller metamorfose, eller salget. Så får vi se om vi også rekker frem til den andre og siste formendringen, dvs. kjøpet.

Det kan og passe å  minne om at hele denne første avdelingen av Kapitalen handler om prosesser som foregår før pengene blir forvandle til kapital, noe som kommer i andre avdeling, kapittel fire.

 

 

 

Evig kapitalisme eller Kapitalen

Det er en bok du skal holde deg unna hvis du vil være med på den viktige jobben for å få kapitalen til å vare evig. Det er «Kapitalen» av Karl Marx. Det er grunnen til at alle som deler det store ønsket til filosofene Kant og Hegel og alle deres etterfølgere, om en universell evigvarende kapital, vil holde deg vekke fra denne boken. Og du kan være ganske sikker på at jo flere de får med seg på det prosjektet, desto større sjanse er det for at de klarer det. Jo flere radikale som ikke har lest og studert boken, desto større sjanse har kapitalens representanter til å lure dem slik at de kan opprettholde systemet sitt.

Nå, mandag 13. november kl. 19 begynner vi en sirkel på Rødts kontor i Bergen der vi skal studere Kapitalen på en slik måte at alle kan skjønne at den er enkel, spennende og interessant. Da må du holde deg unna.

Hilsen Terje V., 7. november 2017.

St. Olavs Hospital – arbeidstid – og Marx

Hovedtillitsvalgt ved St. Olavs Hospital, Gro Lillebø, skriver i Klassekampen i dag om at ledelsen har innført sparetiltak for sykepleierne. De skal «få lov» til å jobbe på lørdagskvelder mot at de bruker et kvarter mindre tid per dag på å rapportere, dvs. overføre livsviktig informasjon til neste skift.

Vi skjønner alle at begge deler betyr forverring for sykepleierne og de som skal pleies. Men det er altså for å overholde et allmektig budsjett som settes opp etter regnskapsmetoder for profittbedrifter og ikke for sykehus.

Hvorfor skjer dette? Grunnen ligger dypt begravd i det kapitalistiske system. Og det er bare Marx som har avslørt det. Han skriver om et viktig skille når det gjelder verdien av folk i dette systemet. Det er nemlig slik at de eneste som har verdi i systemet er de som skaffer merverdi eller disponerer kapital og for å klare å skape merverdi må du være ansatt i en profittskapende kapitalistisk virksomhet. Merverdien sett fra kapitalens side blir kalt profitt. Virksomheter og mennesker som ikke skaper merverdi er i virkeligheten uten verdi i dette systemet.

Det betyr at alle som ikke jobber i profittgivende foretak er verdiløse og da er selvfølgelig syke mennesker og deres pleiere er også verdiløse. Ja, mer enn det, de er en unødvendig utgift (i hvert fall i den grad de ikke fører sine pasienter tilbake til merverdiskapende stand) i forhold til utvikling av kapitalen eller kapitaloppsamlingen om du vil.

Så lenge profittraten samfunnet er relativt stabil og høy spiller ikke dette en avgjørende rolle for kapitalen og den kan tolerere utgifter til ikke-merverdiskapende mennesker dersom det er kamp for dette fra de som trenger det. Men når det Marx kaller for profittratens fallende tendens får overtaket, så blir dette et stadig større problem for kapitalen og da begynner nedskjæringene på dette feltet. Dette gjelder selvfølgelig alle ikke-merverdiskapende deler av samfunnet, dvs. alt det vi kan samle under begrepet velferdsstat. Og samtidig øker presset for å øke merverdien i hvert foretak gjennom press på lønner og arbeidsvilkår også der.

Kapitalens profittrate har vært preget av press nedover helt siden den annen verdenskrig sørget for at en ble hevet betraktelig. Kapitalen har kjempet mot dette med forskjellige midler som nå har munnet ut i en enorm gjeldsbombe som eksploderte i 2008 og som bare har vokst videre mot en ny og større eksplosjon i en ikke for fjern fremtid.

Det har ført til en frenetisk kamp mellom de enkelte foretak for å holde oppe sin merverdirate, mens de alle håper på at andre foretak må stanse slik at profittraten kan stige igjen. For å skjønne det må du kjenne til Marx begreper kostpris og produksjonspris, utligningen av profittraten gjennom konkurransen og en del andre saker. Mer om det en annen gang.

Men sykepleierne er altså rammet av en grunnleggende tendens i kapitalen som viser at den ikke lenger er bærekraftig, men tenderer mot å bli ødeleggende for sykepleiere pasienter, arbeidsfolk generelt og for å nevne det, selve våre livsvilkår på jorden. Dette for å oppmuntre til felles kamper mot enkeltutslag av systemet og for en oppheving av det.

Terje Valen, 31. oktober 2017.

Betydningen av å studere Marx skrifter

Kapitalismen er nå inne i kriser som virker ødeleggende på stadig flere mennesker og på naturen som vi lever av og i. Marx tenkemåte og hans grunnleggende teorier gir oss redskaper til å avsløre og avkrefte ideologier og teorier som tjener til bevare denne kapitalismen med sine ødeleggelser. Kunnskap om denne tenkemåte og disse teoriene er nødvendige vilkår for å oppheve kapitalismen på en minst mulig smertefull måte og for å bygge opp et samfunn der hvert individs frihet er forutsetningen for et fritt samfunn.

Friheten det dreier seg om er først og fremst frihet fra fremmedgjøringen, dvs. frihet for alle til å kontrollere menneskehetens utveksling med naturen rundt gjennom produksjonen, til å fordele produktene og til å utvikle alle sine skapende krefter til beste for individet og fellesskapet. Det betyr at det er frihet fra den herskende klassens eiendomsmonopol over alt som brukes i produksjonen (produktivkreftene) og fra det utbyttende lønnsarbeidet. Frihet fra den herskende klassens stat, frihet fra det påtvungne skillet mellom by og land og den fremmedgjorte borgerlige familieformen og frihet fra den herskende ideologien som gjør at folk finner seg i å være hersket over. Dermed er det frihet fra kapitalens akkumulasjonstvang og dermed fra den systemegne utbyttingen og ødeleggingen av naturen. Dette kaller Marx for utviklet kommunisme.

Friheten skapes ved å oppheve kapitalen og markedssamfunnet eller byttesamfunnet. Det blir erstattet med delesamfunnet. Det betyr at alle de fremganger som kapitalismen har skapt for menneskene, uten at det har vært kapitalismens grunnleggende prosjekt, blir tatt vare på, og at det nye samfunnet bygges opp på grunnlag av det gamle. For å klare dette må all tvungen arbeidsdeling oppheves og forbindelsen mellom innsats og forbruk må fjernes slik at enhver kan yte etter evne og få etter behov. Dette vil kreve en lang prosess for å oppheve mange tusen års vaner og skikker som er basert på fremmedgjorte forhold.

En av Marx sentrale tanker er at kapitalismen ikke kan oppheves uten at den herskende klassen blir fratatt sin politiske og økonomisk og ideologiske makt og at det bare kan skje gjennom at en stor og kraftig nok agent sørger for dette maktskiftet. Han mener altså at vi lever under kapitalens diktatur og at eierne og kontrollørene av produktivkreftene, som klasse, med sine hjelpere, er dette diktaturets representanter. Han mener også at de eksisterende statene, under kapitalismen, grunnleggende sett er organer for dette borgerskapets klassediktatur. Og at sentrum i disse statene er den væpnete makten.

Den agenten som kan ta makten fra borgerskapet, sier Marx, kan bare være arbeiderklassen. For å klare dette må arbeiderklassen, med allierte, vinne den politiske makten. Borgerskapet vil som regel ikke gi fra seg makten uten kamp. Derfor kan arbeiderklassen bare vinne makten gjennom en stor politisk revolusjon. Han sier at arbeiderklassen må erobre demokratiet for seg for å gjennomføre tiltak som kan føre til full oppheving av kapitalismen. Det er ikke mulig å erobre den politiske makten, statsmakten, uten å ha kontroll over statens voldapparat, militærvesen og politi. Under en revolusjon vil dette være avgjørende for om arbeiderklassen klarer å vinne den politiske  makten eller ikke. Han mener også at arbeiderklassen med allierte må skape seg en god ledelse, et parti som kan lede kampen for å oppheve kapitalismen og arbeidet for å skape kommunismen.

Med en politiske makten som grunnlag må arbeidet med å overføre kontrollen over produktivkreftene og hele politikken til arbeiderklassen med allierte, straks begynne. Så må arbeidet med å fjerne tvungen arbeidsdeling begynne sammen med nedbyggingen av statsapparatet. Målet er oppheving av staten, oppheving av klassene og oppheving av politiske partier, også det kommunistiske.

Under disse detaljene ligger det en utvikling av en ny måte å tenke filosofisk på, med nye kategorier som bryter med alt stivnet, fastlåst og evigvarene og som gjør det mulig for oss å tenke på nye måter om menneskehetens og verdens historie. Skal en få tak i hva Marx mente, så er det nødvendig å få grep på dette.

 

Rødt – hva nå?

Av Geir Christensen

Innlegget fra Fjermeros og Hansen om veien videre for Rødt (Klassekampen 16/10) tar fatt i det helt sentrale spørsmålet om hva slags parti Rødt skal være.
Over hele Europa taper sosialdemokratene(sosialliberalerne) oppslutning og nye venstrebevegelser vokser fram. I Norge så vi en svak tendens i samme retning knyttet til APs tilbakegang og framgang for SP, SV, MDG og Rødt. Vi kan se starten på en tendens hvor nye venstrebevegelser vokser betydelig også her til lands. Hva er Rødt sine utfordringer i en slik situasjon?

Nye venstrebevegelser slår igjennom over hele Europa. Mest storslått var Syriza i Hellas. Som skulle få Hellas ut av gjeldsklemma. Nå sitter de på taburettene og er på vei ned samme sluket som PACOK – sosialdemokratene – gikk før. De hadde ikke styrke til å ta krigen det ville være å si  VI BETALER IKKE.  Den internasjonale monopolkapitalen ble en for sterk fiende.   Vi vil framover se mange opprørske bevegelser som vinner masseoppslutning for deretter å bli knust eller systemlojale. Fordi maktkampen mot en internasjonal monopolkapital krever mer enn å vinne valg.
En slagplan for å kunne endre maktforholdene vill inneholde som helt sentralt element et tett samarbeid med de samfunnsbevegelsene som må utfordrer kapitalens makt.

En av erfaringene fra Europa er at sosialdemokratene klamme grep over fagbevegelsen medfører at fagbevegelsen går ned sammen med dem. Gammel samarbeidsideologi bygget på et klassekompromiss som kapitalen for lengst har sagt farvel til, gjør store deler av fagbevegelsen ubrukelig og medfører oppløsing eller «gule» foreninger. «Gule» foreninger betyr historisk arbeidsgiverstyrte «fagforeninger» som blir brukt for å forhindre arbeidere i å organisere seg for kamp.

Her må Rødt spille en aktiv rolle for å støtte opp den kampvillige delen av fagbevegelsen og bidra til at den styrker seg. Å skolere faglige tillitsvalgte er en del av dette. Å bidra til politisk utvikling ved f.eks å støtte opp arrangementer som «Trondheimskonferansen» m.m. er en annen. Å delta i kampen for en fri og uavhengig fagbevegelse en tredje. Oppgavene er mange.
Det sentrale punktet er at Rødt må stille seg større oppgaver enn bare å være parlamentarisk parti. Rødt må være:
  • Katalysator og organisator for de folkebevegelsene som trengs for å endre systemet.
  • Teoretisk senter for analyse av kapitalismen og utforming av systemendringsstrategi
Dette gjelder selvfølgelig i tillegg til fagbevegelsen andre sentrale steder massebevegelser vil komme på kollisjonskurs med monopolkapitalen:
Antikrigsbevegelsen som må gjenreises.
Kvinnebevegelsen
Miljøbevegelsen
Den antirasistiske bevegelsen
osv.
Som fritthengende parlamentarikere blir vi raskt overkjørt. Bare gjennom tett samarbeid og kampfelleskap med de kreftene som kommer på kollisjonskurs med monopolkapitalen kan vi være i stand til å skape virkelige endringer.
Geir Christensen

Pensjonskampen går videre

Av Arne Byrkjeflot

Det har lenge vært klart at Fagforbundets ledelse har gitt opp bruttomodellen og går for påslagsmodell. Det samme gjør LO-ledelsen. UNIO og YS.  I dag er det bare NTL som står imot. Men det betyr ikke at slaget er tapt. Det viser fagforbundets landsmøte der 2/3 av delegatene ville binde ledelsen til bruttoordningen. Vi må bare passe på at de står fast på at det skal behandles i et tariffoppgjør med uravstemning,

Her i Trondheim har vi startet opprøret med en fles konferanse mellom LO i Trondheim, Fagforbundet Trondheim, NTL og Utdanningsforbundet Sør-Trøndelag. Konferansen gikk enstemmig for den samme uttalelsen som senere ble vedtatt av representantskapet LO i Trondheim, enstemmig, Det er dette som nå er grunnlaget for vedtak over det ganske land.

Legger ved utvidet innledning fra konferansen og en kommentar til regjeringens nylige forslag for pensjon til offentlig ansatte født fra 1954 og utover,

Arne

Kjemp for den solidariske offentlige pensjon.

Representantskapet i LO i Trondheim vedtok i en uttalelse 26.09.17 å be forhandlere til offentlig ansattes fagforbund stå imot presset og kjempe for å beholde de solidariske prinsippene i dagens offentlige pensjon. De er kjempet fram av våre veteraner. Vi støtter en grunnplans-kampanje før hovedtariffoppgjøret 2018 og bruk av nødvendige faglige kampmidler for å beholde disse solidariske prinsippene.

Offentlig ansatte har ofte lavere lønninger enn ansatte i det private næringsliv. Pensjonsordningene i det offentlige er en viktig grunn til at det offentlige er en attraktiv arbeidsgiver. Også de er rammet av pensjonsreformens sparereform.

Offentlig ansatte har vært garantert 66 % av sin lønn i pensjon etter 30 års opptjening.  Denne garantien levealdersjusteres ned slik at neste års pensjonister får mindre enn årets. I tillegg følger ikke lenger pensjonen økning i kjøpekraft blant de yrkesaktive, det trekkes 0,75 % hvert eneste år.

Men prinsippene er beholdt. Det holder fortsatt med 30 års opptjening i det offentlige for å få full pensjon. Offentlig ansatte kan gå av med AFP fra 62 år uten tap i livsvarig pensjon.  Uføre får det samme i alderspensjon som om de hadde vært i jobb til 67 år.  Renholdere, helsearbeidere, hjelpepleiere, sykepleiere, brannkonstabler, politi og andre med tungt arbeid eller med spesielle krav til fysikk har særaldersgrenser og kan gå av med full førtidspensjon.

Det er disse prinsippene partiene bak pensjonsreformen vil endre. 30-årsregelen skal erstattes med alleårsregel. Særaldersgrenser lar seg ikke forene med alleårsregelen. Avtalefestet Pensjon skal omgjøres til et livsvarig tillegg. Taperne blir de som ikke har helse eller krefter til å stå lenge i arbeidslivet og vinnerne de som har god helse og en jobb å bli gammel i.  Vi frykter at uføre vil oppleve det samme som i privat næringsliv, at opptjeningen stanser ved 62 år, ikke 67 som i dag.

Innsparingen i pensjonsreformen er allerede gjennomført også i offentlig sek-tor. Det som nå foreslås er en omfordeling. Vi støtter offentlig ansattes organisasjoner som nekter å ta fra de med dårligst helse og tunge jobber, fysisk og psykisk, som må gi seg tidlig i arbeidslivet eller blir ufør og gi til de som har bevart helsa og har en jobb det går an å bli gammel i. Vi støtter offentlig ansattes organisasjoner som nekter å gi fra seg særaldersgrensene i yrker svært få står lenge i. Vi vet at de fleste i offentlig sektor har problemer med å nå 30 års opptjening. Da vil vi ikke ha en alleårsregel der det kreves godt over 40 år i arbeidslivet for å komme så noenlunde ut.

Arne Byrkjeflot

 

Brev 37 – første brev om pengene eller varesirkulasjonen

Dette brevet tar opp tredje kapittel i første bind av Kapitalen. Det er inndelt i tre hovedavsnitt med flere underavsnitt. De tre hovedavsnittene handler om pengene som verdimål, som sirkulasjonsmiddel og som penger i deres egentlige mening.

Vi begynner med å se på pengene som verdimål. Først her sier Marx at han over alt i dette skriftet forutsetter at gull er pengevaren. For oss, som lever i en periode der valuta er løsrevet fra en gullstandard, kan dette høres rart ut. Men for de som følger med i den internasjonale kampen mellom valutaene, så går det klart frem at gull fremdeles er pengevaren i siste instans. Når Kina nå jobber for å lage en ny verdensvaluta, så er planen å feste denne til gull igjen og en del handel med olje foregår visstnok allerede på dette grunnlaget.

Så skriver han at den første funksjonen til gullet er å levere til vareverdenen materialet for dens verdiuttrykk, altså å fremstille vareverdiene som størrelser med samme navn, noe som vil gjøre dem like i kvalitet og sammenlignbare i kvantitet eller størrelse/mengde. Slik fungere det som allment verdimål og bare gjennom denne funksjonen blir gull, den særskilte ekvivalentvaren, til penger.

Det er ikke slik at varene kan måles mot hverandre med penger. Nei det er omvendt. Fordi alle varer er tingliggjort menneskelig arbeid, og derfor kan sammenlignes i seg sjøl, kan de måle verdiene sine i den samme spesifikke varen og dermed forvandle denne til deres felles verdimål, altså penger. Så kommer en viktig setning. Penger som verdimål er en nødvendig fremtredelsesform for det indre verdimålet i varen, nemlig arbeidstiden.

Varens verdiuttrykk i gull, dvs. x vare A = y pengevare, er varen sin pengeform eller pris. En enkel sammenstilling som ett tonn jern er lik 2 unser gull er nå nok for å fremstille jernverdien samfunnsmessig. Man trenger ikke lenger sammenligne dem med alle andre varers verdi, fordi gullet som ekvivalentvare (en vare som alle andre kan måle sin verdi i) har tatt denne funksjonen. Den allmenne relative verdiformen til varene har da igjen sin skikkelse som opprinnelig, enkel, relativ verdiform. På den andre siden blir det utfoldete relative verdiuttrykket, eller den endeløse rekken med relative verdiuttrykk til den spesifikke relative verdiformen til pengevaren. Men denne rekken er nå alt samfunnsmessig gitt i vareprisene. Hvis vi leser en prisliste baklengs finner man verdistørrelsen til pengene fremstilt i alle mulige varer. Men penger har derimot ingen pris. For å ta del i denne enhetlige relative verdiformen til de andre varene, må den forholde seg til seg selv som sin egen ekvivalent.

Hvis du synes disse formuleringene er vanskelige så kan du lese brev 14-24 på hjemmesiden min og du finner det her. Hvis du vil lese det på bloggen min finner du brev 14 her. Helt nederst på bloggen finner du det neste og det forrige brevet.

Varens pris eller verdiform, som verdiformen i det hele tatt, er noe forskjellig fra deres håndgripelige, kroppslige form, det er deres ideelle eller forestilte form. Varenes verdi finnes i varene, selv om den er usynlig. Den blir forestilt gjennom sin likhet med gull, et forhold til gull, som så å si bare spøker i hodet dets. Og Marx lager så et vittig bilde der han sier at vareeieren derfor må stikke en tunge i hodet deres eller en prislapp om halsen på dem, for å meddele prisen deres til omverdenen.

Og så kommer en viktig påpekning. Fordi vareverdienes uttrykk i gull er ideelt, trenger en for denne operasjonen bare å anvende forestilt eller ideelt gull. Derfor tjener gull som forestilte eller ideelle penger i sin funksjon som verdimål. Men selv om det kun er forestilte penger som tjener som verdimål, så avhenger prisen helt av det reelle pengematerialet. Verdien av, dvs. si den mengden menneskelig arbeid som ett tonn jern inneholder blir uttrykt i en forestilt mengde pengevare, som inneholder like mye arbeid. Så kommer et avsnitt om hva som skjer dersom andre metaller funger som penger. Jeg utelater det.

Når de forskjellige varemengdene blir fremstilt i bestemte mengder gull blir vareverdiene forvandlet til forestilte gullmengde av forskjellige størrelser, altså i størrelser med samme navn. Teknisk fører da det økte varebyttet til at det blir nødvendig å betegne faste gullstørrelser som deres mengdeenhet. Denne mengdeenheten blir så utviklet til målestokk, og pengemetallene har slike målestokker i metallvekten sin. Og ut fra dette utvikler pengenavn som pund, unser og centner seg.

Som mål på verdi og målestokk for prisene utfører pengene to helt forskjellige funksjoner. Som mål for verdien er de den samfunnsmessige inkarnasjonen (inkarnasjon blir ofte brukt om fenomenet at en gud tar plass i et menneske) eller legemliggjøringen av det menneskelige arbeidet. Pengene som mål på verdi viser altså til verdien av det menneskelige arbeidet som har gått inn i tingen, prisens målestokk som en fastsatt metallvekt. Og da er det viktig at denne målestokken fungerer jo bedre desto mer uforanderlig den er, slik at den samme mengden gull tjener som måleenhet lengst mulig. Men gull kan bare tjene som mål for verdi fordi det sjøl er et produkt av arbeid og da ligger også muligheten der for at gullet kan endre verdi. Men selv om gullets verdi endrer seg så forblir forholdet mellom de forskjellige gullmengder det samme, derfor kan det fremdeles fungere som målestokk for prisene. Verdiendringer av gull hindrer heller ikke dets funksjon som verdimål, for det treffer alle varer på samme tid, selv om de nå vil uttrykke sine relative verdier i høyere eller lavere gullpriser. Marx utdyper dette litt videre, men det hopper jeg over og vender med ham tilbake til prisformen.

Det er slik at pengenavnene på metallvektene etter hvert skiller seg fra sine opprinnelige vektnavn på grunn av innføring av fremmede penger fra mindre økonomisk utviklete folk, på grunn av at andre typer metaller med samme verdinavn blir brukt i stedet for gull, som kopper for eksempel og fordi fyrstene forfalsket gullpengene ved å blande mindre verdifulle metaller inn. Derfor ble etter hvert gullmålestokken regulert ved lov. Og da blir prisene eller den gullmengden, som verdien av varene er ideelt forvandlet til, uttrykt i pengenavn eller juridisk gyldige regnenavn for gullmålestokken. I England ble det da slik at istedenfor å si et en viss menge hvete er lik en ounce gull, så sa man at den er lik 3£, 17 shilling og 101/2 pence. Med sine pengenavn sier da varene hva de er verd og gullet tjener som regnepenger når det gjelder å bestemme en ting som verdi og dermed i pengeform.

En tings navn står i et helt ytre forhold til dens natur. Om jeg vet at en person heter Jacobus, så vet jeg ikke noe om det mennesket. På samme måte forsvinner hvert spor av verdiforholdene i pengenavn som pund, dollar, franc dukat (og kroner eller euro). Forvirringen over den hemmelige betydningen av disse kabbalistiske tegn blir desto større fordi pengenavnene uttrykker både varenes verdi og de tilsvarende delene av vekten av et metall, altså pengemålestokken. På den andre siden er det nødvendig at verdien til forskjell fra den fargerike vareverdenen utvikler seg frem mot denne begrepsløse tinglige, men også samfunnsmessige formen. (Ordet kabbalistisk er ikke tilfeldig valgt av Marx, det er for øvrig ingen av ordene hans. Kabbala er mest kjent som middelalderens jødiske, mystisk-teosofiske religionsfilosofi. I følge kabbala er Gud et rent åndelige, uendelige, usynlige og ufattelige prinsipp. Av Gud er det utgått substanser eller mellomvesener som kan sanses. Begrepet blir ofte brukt om noen ubegripelig som en likevel tror på, og slik passer det med det Marx skriver om her. Pengenavnet blir et mellomvesen som fremstiller noe ufattelig.)

Men nå er det slik at pengenavnet ikke behøver samsvare med verdien av varen. En vares verdi avhenger av hvor mye samfunnsmessig arbeid som har gått inn i den. Men mange omstendigheter kan føre til at prisen eller pengenavnet på varen ikke samsvarer med verdien. Dette er en viktig egenskap ved pengene som gjør de til en passende form for en produksjonsmåte der regelen bare setter seg ut livet som en blindt virkende gjennomsnittslov for regelløsheten.

Forskjellen mellom pengeformen og varens virkelige verdi gjør det også mulig at pris og verdi skiller helt lag. Det gjør at «ting» som egentlig ikke har verdi får en pris. Marx nevner som eksempel «samvittighet» og «ære». Den som eier disse kan være til salgs for penger og slik gjennom sin pris anta vareform. En ting kan derfor formelt ha en pris uten å ha noen verdi. Prisuttrykket blir her imaginært, slik som visse størrelser i matematikken.

Prisen er pengenavnet på det tingliggjorte arbeidet i varen. Likheten mellom varen og pengemengden som med navnet sitt uttrykker varens pris, er derfor en tautologi slik som overhodet en vares relative verdiuttrykk samtidig er uttrykket for to varers ekvivalens eller likhet. (Tautologi betyr to navn for det samme, dvs. at det ene navnet ikke er noen forklaring på det andre, bare en gjentakelse av samme innehold med et annet ord.)

Slik som det alltid er med den relative verdiformen uttrykker prisen verdien av en vare, f.eks. ett tonn jern, ved hjelp av en bestemt mengde ekvivalent, f.eks. en ounce gull, som kan umiddelbart byttes mot jern, men ikke omvendt, for jernet kan ikke umiddelbart byttes mot gull. For å utøve sin virkning som en bytteverdi reint praktisk, må varen ta av seg sin naturlige kropp og forvandle seg fra forestilt gull til virkelig gull, selv om denne omdanningen er «sur» for den.

For omdanning bruker Marx her begrepet transsubstansiasjon. Det er et teologisk faguttrykk som har vært i bruk fra 1100-tallet for å uttrykke en lære om nattverden som går ut på at Kristi legeme og blod virkelig er til stede i nattverdens elementer, brødet og vinen. Forutsetningen for læren var distinksjonen mellom «substans» = vesen og «aksidenser» = tilfeldige egenskaper. Læren gikk ut på at brødets og vinens substans forvandles i messen til Kristi legemes og blods substans, mens aksidensene (utseende, lukt og smak) forblir uforandret. Dette ble offisiell kirkelære på det fjerde Laterankonsil i 1215. Det ble avvist av reformasjonen fra 1536, men er fremdeles gjeldende lære i den katolske kirke.

For hele filosofiens historie er forholdet vesen – fremtredelsesformer/fenomener viktig. Det har vært gjort tallrike forsøk på å fjerne denne måten å tenke på. Viktig er fenomenologien, strukturalismen og poststrukturalismen som avviser at det i det hele finnes noe som dekkes av begrepet «vesen», alt er fremtredelsesformer. Etter min mening gjør disse retningene det umulig å avdekke det vesentlige ved alle fenomener og prosesser. For Marx er forskjellen og sammenhengen mellom vesen og fremtredelsesform sentral i all tenkning. Lucien Sève har skrevet banebrytende saker om dette. Du kan finne noe av dette her. Hele Mars’ studium av Kapitalen med alle forberedende manuskripter er en øvelse i å finne frem til kapitalismens vesen gjennom en kritisk gjennomgang av dens fremtredelsesformer og de illusjoner disse skaper som skjuler det vesentlige ved systemet. Når Marx hadde gjennomgått dette var han klar til å gi ut det første bindet som tar utgangspunkt i varens og kapitalens vesen. Så viser han, i det som seinere er blitt andre og tredje bind hvordan vesenet trer frem for menneskene i deres daglige liv gjennom produksjon og fordeling av det som blir produsert. Sentralt står at vi bare sanser overflaten av prosessene, at vi ikke kan se deres indre sammenheng umiddelbart, men må avdekke den gjennom studier og tenkning. Derfor er ikke dagliglivets perspektiv nok, det trengs også vitenskap for ikke å bli fanget i alle slags illusjoner.

Det typiske ved det en i dag kalle populismen er at en tar utgangspunkt i dagliglivets illusjoner og stanser der. Da forblir det vesentlige skjult og alle slags uvesentlige løsninger kan presenteres. Det uvesentlige ligger i at det ikke går til kjernen av problemene, nemlig det kapitalistiske systemets virkelige utviklingsprosess. Faren er sjølsagt at det en fremstiller når en vil gå til det vesentlige er resultat av falske abstraksjoner, noe som skjer dersom erfaringsgrunnlaget ikke er svært omfattende og metoden for studier og tenkning ikke er innrettet på å forstå det som virkelig skjer, men tildekke det. Det er regelen for samfunnsklasser som har interesse av å opprettholde et samfunnssystem som bygger på at det store flertallet av menneskene, de arbeidende og produserende menneskene, ikke sjøl har kontroll med de produksjonsinstrumenter de betjener, de produktene som skapes og deres fordeling. Et eksempel på kritikk av en oppskrytt kritikk av Marx finner du her.

I den videre teksten gir Marx noen av sine mange sammenligninger som noen vil betegne som overlessing. Hans lærer i videregående skole (gymnaset) påpekte dette allerede da han rettet Marx’ stiler. Marx sier at det kan være vanskeligere for jernvaren å kaste av seg det naturlige legeme og forvandle seg fra forestilt gull til virkelig gull enn det er for det hegelske «begrep» å foreta overgangen fra nødvendighet til frihet, eller for en hummer å krype ut av sitt skall, eller for kirkefader Hieronimus å kvitte det med den gamle Adam. Jeg tenker at Marx sitt poeng er at slike forvandlinger foregår både i filosofien eller tenkningen, i naturen eller biologien og i religionen og her åpner han for at både filosofer, folk som vet noe om hummer og religiøse får noe fra sin verden som de kan knytte forståelsen sin til. Og i tillegg viser han at denne måten å fungere på og tenke på som Marx bruker her ikke bare er reint praktisk, men også filosofisk og vitenskapelig. Hovedpoenget er sjølsagt at det er ikke alltid at en vare opplever å kunne bli solgt. Det kan være svært vanskelig og av og til umulig.

At kirkefader Hieronimus blir sitert er heller ikke tilfeldig. Det er sannsynlig at Marx ble kjent med hans skrifter og historie allerede i ungdommen, for Hieronimus hadde bodd og studert i Marx’ hjemby, Trier og Augustin forteller historien i kapittel 8.6 i sin sjølbiografi, Bekjennelser eller Confessiones. Grunnen var at Augustin hadde samme problem og fant at Hieronimus var en inspirasjon til å ta det rette valg, nemlig å gå fra den kvinnen  han levde med og gå inn i sølibat. Han levde på slutten av 400-tallet og begynnelsen av 500-tallet og er kjent som oversetter av bibelen fra hebraisk til latin og etter Augustin er han den som har etterlatt seg flest skrifter fra denne tiden. Bibeloversettelsen hans ble kalt vulgata fordi den var en folkelig oversettelse. Han har ellers vært ganske omstridt i den katolske kirke. Det som Marx siterer er fra et brev som Hieronimus skrev til Eustochium Julia, seinere erklært som helgen, om å fortsette som jomfru. Dette var for å oppmuntre henne til å motstå en onkel og hans kones forsøk på å få Eustochium til å oppgi denne tilstanden og leve et vanlig liv.  Eustochium var datter til helgenen Paula som finansierte mye av det Hieronimus foretok seg. I brevet skriver altså Hieronimus at han har hatt en fæl drøm der han står ved himmelens porter og vil inn. Verdensdommeren spør han da hvem han er og han svarer at han er en kristen, men verdensdommeren vil ikke tro ham og sier at han er ciceroianer. Grunnen er at Hieronimus, i likhet med alle senantikkens kirkefedre, som for eksempel Laktanz og Augustin var fascinert av den store romerske taler, politiker og forfatter Cicero som levde kort tid før Kristi fødsel under de store kampene da Cæsar kom til makten. Laktanz mente at Cicero hadde nådd så langt i kunnskap og visdom som man kunne komme uten å være kristen og at han ikke hadde sagt noe feil, men var blitt hindret fra å komme videre fordi han ikke kjente kristendommen. For Augustin var Cicero en vei fra ikke-troende til troende kristen. Men samtidig var jo Cicero ikke kristen og kunne derfor ikke komme til himmelen, og det kunne heller ikke de som var hans disipler, ciceroianerne. Alt dette, som jeg altså skriver her og som vi ikke vet så mye om i dag, tok Marx som så selvfølgelig kunnskap i sin tid at han ikke behøvde forklare det. Det er klart en vanske når en leser tekster fra folk som vet for mye. De kan ta kunnskap for gitt som for de fleste ikke er det. Men merk at Marx gir tre eksempler, slik at folk med kunnskap fra forskjellige felt alle skal kunne forholde seg til noe som de har kunnskap om.

Så tilbake til teksten. Den siste delen av avsnittet sammenfatter det som Marx vil frem til. I tillegg til å ha sin egen kropp eller skikkelse kan varen, f.eks. jern, ha en ideell verdiskikkelse eller gullskikkelse i form av prisen. Men den kan ikke samtidig være både virkelig jern og virkelig gull. Det er nok å sette den lik med forestilt gull for at den skal få en pris. Men for at den skal kunne tjene eieren som allmenn ekvivalent, må den erstattes med gull. Den må gjennomgå et salg og da byttes mot den pengevaren som overfor alle varer representerer det arbeidet som er nedlagt i dem og det er jo gull.

Og som et nytt eksempel siterer Marx en av sine andre favoritter, Dante, som han sammen med Shakespeare og Goethe, skal har lest hvert eneste år. Og for sikkerhets skyld gir han oss også sitatet på originalspråket, italiensk. Han sier at vi kan tenke oss at eieren av jernet møter eieren av en populær vare og vil kjøpe den ved å vise til jernprisen som pengeform. Da ville selvfølgelig eieren av den populære varen svare slik som St. Peter svarte Dante da denne la fram trosbekjennelsen for ham: «Riktig god er denne mynts legering og vekt når prøvet, men si meg om du har den i din pung.»

Marx konkluderer så avsnittet med å si at prisformen innebærer både at det er mulig å bytte varene mot penger og at dette byttet er nødvendig. På den andre siden fungerer gullet som ideelt verdimål bare fordi det allerede sirkulerer i bytteprosessen som pengevare. Under det ideelle verdimålet lurer derfor de harde pengene.

Som nevnt skal vi huske dette når Kina og Russland nå vil gå over til et system for kjøp av olje der pengene igjen er knyttet direkte opp mot en gullstandard. Da USA forlot sin gullstandard for utenrikshandel den 15. august 1971 var det et tegn på at de allerede var i dyp krise og måtte åpne for å komme over den gjennom reell nedskrivning av pengene ved å trykke flere av dem slik at hver seddel i virkeligheten viste til en stadig mindre vekt gull, noe som fører til inflasjon. På grunnlag av reell økonomisk styrke var det nettopp den gullstandarden som USA hadde frem til da som hadde lagt grunnlaget for USA-dollaren som den foretrukne valuta for internasjonal handel. Nå er det bare tiltroen til dollaren som holder den oppe som slik valuta. Når Kina knytter sin handel av olje til en gullstandard, vil det være et viktig trekk for å skape en ny fortrukket valuta for verdens handel. Det vil kunne skape en umåtelig krise i USA – som kan spre seg til store deler av verden som fortsatt satser på USA og dollaren.