Eit anticolumbisk blikk på historia

Eg sendte for ei tid tilbake ein kronikk til Klassekampen der eg tok opp det ovan nemnde temaet. Debattredaktøren der var ikkje interessert i det. Så eg publiserte det i den viktigaste antiimperialistiske og radikale avisa i Norden, Ny Dag med Steigan.no. Men eg tenkjer at vi må følgje opp dette fordi det er svært viktig. Særleg fordi avisa Klassekampen no har ein diskusjon om totalitære regime, med lange, reaksjonære innlegg. Derfor ein litt lengre tekst om emnet.

Den verdskjende og svært reaksjonære geografen Halford Mackinder[i] skapte i 1904 omgrepet den columbiske epoken om tida frå Columbus kom til America og fram til Mackinders eigen tid. Han meinte at denne tida då tok slutt. Der tok han feil. Riktig nok var då om lag heile verda «oppdaga», men trua på at Columbus sitt vis for å omgåast den verda han «oppdaga» var slutt, var feil, den fortsette under nye omstende heilt fram til og forbi 500-års»jubileet» for landnåmet i Karibia. Columbus innleia ein periode på over 500 år då dei kvite overklassane i landa rundt det nordlege Atlanterhavet fortsette hans verk. Det som har karakterisert dette verket var folkemord, slaveri og rov og tjuveri av heile den verda som etter kvart blei «oppdaga» i den grad columbiarane klarte å  legge land og folk under sitt herredømme.

Columbus si andre reise

Columbus sin andre reise innleia for alvor den columbiske epoken. I første omgang gjekk det ut over folket på Hispaniola. Det var tre oppgåver Columbus ville løyse. Han ville skaffe slavar og gull og omvende innbyggarane til katolisismen. Han måtte fort gi opp å skaffe slavar fordi indianarane døydde så fort. Så blei gull det viktigaste. Ei system der alle innbyggarane skulle skaffe ei viss mengd gull innan visse korte periodar blei innført. For å få til dette underkua dei folket fullstendig. Metoden kan karakteriserast av eit par episodar der spaniarane hadde fanga ei gruppe indianarar. Indianarane sat ein kano utanfor skotrekkevidde til eit av skipa, men mannskapet klarte å lure seg innpå dei og dei tok fram boge og pilar og prøvde å forsvare seg. Men dei blei fanga og tatt om bord i Santa Maria, Columbus sitt skip. Ein av dei, som hadde fått snitta opp buken av ein spansk soldat, klarte å rive seg laus og symje mot land medan han held tarmane sine med eine handa. Han blei fanga att og så bant dei både hende og føter på han og kasta han over bord. Men han klarte å komme seg laus av taua og tok til å symje mot land att. Då blei han skoten mange hol i av spaniarane og sank i ned i vatnet. Kvinner som hadde klart å rømme blei fanga att for å vere sexslavar for mannskapet.[ii]

For å skaffe gull skapte Columbus eit system der alle over 13 år i ei provins på Hispaniola der dei trudde det var mykje gull, skulle skaffe ein falkemage fylt med gull kvar tredje månad. Stammeleiarar skulle skaffe ti gongar så mykje. Som prov på at dei hadde skaffe dette fekk dei ein koparbit stempla med månaden festa rundt halsen. De som blei teken utan metallbit fekk hendene kutta av. Der var ikkje mykje gull i dette området, så oppgåva var umogleg. I dei andre provinsane skulle alle levere 25 pund vevd bomull i staden for gull. Dei som prøvde å flykte opp i fjella fordi ei ikkje klarte å nå målet blei jakta ned med hundar og drepne for fote, dei vart hengde og brente. Øya var fullstendig pasifisert og massesjølvmord blant arawakane begynte. I løpet av dei to åra brørne Columbus administrerte Hispaniola (ein del av Haiti ligg no her) blei halvparten av arawakane drepne eller drap seg sjølve. Talet på daude der anslått til ein stad mellom 125 000 og ein halv million. Drepinga fortsette og i 1515 var det berre 10 000 arawakar att. Og 25 år seinare var heile nasjonen utrydda.[iii] Seinare skjedde det same på resten av Haiti. Og etter kvart på alle delar av det amerikanske kontinent. David E. Stannard har kalla dette for den amerikanske holocaust og seier at dei kvite sin statar der, medrekna USA bør ha pyramidar av hovudskallar som sin symbol.

Eit viktig kjenneteikn på epoken er også handsaminga av kvinnene. Dei spanske okkupantane drap både menn, barn og kvinner, men ofte drap dei mennene og ungane, mens dei tok kvinnene til sex-slavar. Store delar av den blanda folkesetnaden i Latin-Amerika er resultat av valdtekter på kvinner frå dei opphavlege folka. Denne måten å handsame kvinner og dette kvinnesynet finn vi sjølvsagt også andre stader, men det er i alle fall sikkert at han gjennomsyrer columbismen. Difor er det litt av ei kunststykke at det columbiske leiarlandet, USA, våger å stå fram som forsvarar av kvinnene si likestilling.

Måten columbiarane handsamar dei ikkje-columbiske folka var og opphav til den moderne rasismen der alle utanom dei kvite europearane ikkje vert sett på som likeverdige menneske, men i beste fall som mindreverdige og ofte ikkje som menneske i det heile, men som utøy. Dette sit djupt i den columbiske kulturen.

Ein annan karaktereigenskap som kjenneteiknar columbismen er å gå til angrep på og drepe og undertrykke slike som ikkje har vilkår til å forsvare seg. Denne forråande måten å oppføre seg på og dei haldningane som spring ut av dette gjennomsyrer også columbismen. Spark dei svake og dyrk dei sterke bøllane.

Alt dette kjenneteiknar også den enorme valdskulturen i dei columbiske landa, mykje fremja av Hollywood og slike.

Folkemord er eit av dei fremste kjenneteikna på columbismen. Eg skal ikkje gå gjennom heile denne verdas verste folkemord i detalj her, men viser til ein tidlegare artikkel[iv] der det også går fram at desse metodane framleis blir brukt eller forsøkt brukt. Men det kan vere verd å nemne at nyare overslag over talet på drepne på Hispaniola sannsynlegvis var 8 000 000. Og det skjedde i løpet av om lag ein generasjon. Dette er arven etter Columbus og noko som har kjenneteikna det columbiske systemet i dei neste vel 500 åra.

Innan den columbiske flokken var det også store krigar, med enorme drapstal, for å bestemme kven som skulle ha kontrollen. Og kontrollen gjekk i det store og heile frå Spania og Portugal, til Holland, Frankrike, England og USA, men fleire, som ikkje blei dominerande, var med på «leiken», som Tyskland og Belgia og fleire mindre aktørar som til dømes Danmark då Norge i røynda var styrt av den danske staten. I tillegg melde ei Stillehavs-makt, Japan, seg på i denne striden. Eg har omsett innleiinga av ei bok om columbismen som Noam Chomsky har skrive og som gir mange opplysningar Sjå note 4.).

Columbisme og kapitalisme

I Kapitalen, bind 1, kapittel 24 tar Marx opp utviklinga som gjekk føre seg før den industrielle kapitalismen oppstod. Eg skal ikkje gå inn på alle detaljane her, men i kapittel 24.6 summerer Marx opp forholdet mellom columbisme og framveksten av kapitalisme under overskrifta Industrikapitalismens tilblivelse. «Oppdagelsen av gull- og sølvforekomstene i Amerika, utryddelsen, slavebindingen av den innfødte befolkningen som ble sendt ned i gruvene, den begynnende erobringen og utplyndringen av Øst-India, forvandlingen av Afrika til et jaktområde for handelsjakt på negre – alt dette var soloppgangen for den kapitalistiske produksjonens epoke.»[v] «En mann som har gjort kristendommen til sin spesialitet, W. Howitt, sier om det kristne kolonialsystemet: ‘Det barbariet og de opprørende grusomhetene som de såkalte kristne rasene gjør seg skyldige i, finner man ikke maken til i noen epoke i verdenshistorien, ikke hos noen rase, selv om den måtte være aldri så primitiv og uopplyst, skamløs og fri for medlidenhet».[vi] Marx går så inn på eksempel frå Holland og Englands Øst-Indiske kompani og sier at resultatet ble at «Store formuer grodde fort vekk som paddehatter, den opprinnelige akkumulasjonen foregikk uten at en skilling ble forskuttert»,[vii] dvs. som reint røveri. Han konkluderer med at «Kolonisystemet gjorde at handel og skipsfart utviklet seg som i et drivhus. ‘Selskapene Monopolia’ (Luther) var mektige hevarmer for kapitalkonsentrasjonen. De framvoksende manufakturene fikk sikret seg et avsetningsmarked i koloniene, og markedsmonopolet forsterket akkumulasjonen. Skattene som ble samlet utenfor Europa gjennom direkte plyndring, slavebinding og rovmord, strømmet tilbake til moderlandet, hvor de ble gjort om til kapital».[viii]

Men denne typen overføring av verdiar frå land utanfor Europa» tok ikkje slutt med den opphavlege akkumuleringa. Han har fortsett fram til no gjennom forskjellige fasar og metodar. Nyare forsking har vist korleis det har skjedd og skjer. Her vil eg særleg nemne indarane Utsa Patnaik[ix] og Prabhat Patnaik si banebrytande studie Capital and Imperialism – Theory, History, and the Present (Kapital og imperialisme – teori, historie og no) frå 2121 som viser at akkumulasjon av kapital alltid har trengt at ein tar jord, råmateriala, og kroppar frå ikkje-kapitalistiske produksjonsmåtar. Viktig er også indonesaren Intan Suwandi[x] si  Value Chains – The New Economic Imperialism (Verdikjedar – Den nye økonomiske imperialismen) frå 2019. Det er elles interessant å notere seg at desse tre bøkene har kvinnelege forfattarar. Til slutt her vil eg nemnde John Smith si Imperialism in the Twenty-first century – Gobalization, Super-Exploitation, and Capitalism’s Final Crisis (Imperialismen i det tjueførste hundreåret – globalisering, super-utbytting og den endelege krisa for kapitalismen) frå 2016. For dei som leitar er det ei sann mengd om bøker om emnet.

England

Frå 1700-talet var England den leiande columbisk-imperialistiske makta. Då skapte den engelske overklassen også settlarstatane USA, Australia og New Zealand gjennom folkemord og røving av land og ressursar frå den opphavlege folkesetnaden. Dei skapte og settlarstatar i Afrika, som i Kenya og Sør-Afrika, men her vart dei aldri så dominerande som i dei ovan nemnde og etter kvart blei fleirtalet av settlarane jaga ut. Og dei tok kontroll over ei mengd andre område og land i verda som dei tyna og utbytta på det mest gruelege.

I perioden frå den 2. verdskrigen og fram til no (2021) har USA vore den leiande columbisk-imperialistiske makta. Men alle landa rundt det nordlege Atlanterhavet, som Tyskland, Belgia og andre med meir eller mindre «kvite» overklassar var med. Russland hadde skilde seg ut, først ved at dei hadde utvida sitt eige territorium, slik alle statar var blitt danna, utan å bli ein kolonistat i rett tyding, samt at folka i dei nyerobra områda ikkje blei utrydda, men utnytta og utbytta og etter kvart integrert i staten Russland. Så braut dei altså ut av heile de columbiske systemet. I heile tida let USA som om dei ikkje var så imperialistiske som England og andre columbiske statar. Dei var til dømes ikkje direkte med i krigar for ta kontroll over Kina, men opererte i bakgrunnen for å oppnå same imperialistiske føremoner som England, Frankrike, Tyskland og andre som stod fram som meir krigerske og undertrykkande.

USA

Blant dei mest gruelege settlarstatane var USA, etter at settlarane hadde utrydda indianarane gjennom ei rekkje krigar og massakrar osb., mens dei trengde seg vestover på det nye kontinentet, slo dei ut Spania og Frankrike og England og oppretta sin eigen stat der det blei utvikla eit moderne slaveri knytt til utviklinga av bomullsindustrien i England og dermed til den første bølgja av industrikapitalisme. Dei erobra meir enn ein tredel av Mexico som vart den sørvestlege delen av USA. Dei tok så Hawaii og forsette rundt 1900 med ein krig mot Spania der dei sikra seg restane av det spanske herreveldet, til dømes Cuba og Filippinane. På Filippinane allierte dei seg først med ei lokal frigjeringsrørsle mot Spania. Det førte til at frigjeringsrørsla vann og oppretta sin eigen frie stat. Då gjekk USA til kamp mot sine tidlegare partnarar og klarte, gjennom ein veritabel folkemordskrig, å knuse den nye staten. Eg har skrive ein lenger artikkel om det.[xi] Deira løgn om at dei ville hjelpe til med å frigjere dei spanske områda vart då grundig avslørt, men sjølv i dag er det mange som ikkje kjenner til denne historia.

Tore Linné Eriksen gav i 2007, etter oppfordring frå Bernt Hagtvedt,[xii] ut ei god bok med tittelen Det første folkemordet i det tjuende århundret – Namibia 1903-1908 med ein omfattande kjeldeoversikt og drøftingar av omgrepet folkemord og samanlikningar med andre folkemord. På slutten av boka skriv han at «I komparativt perspektiv er det nærliggende å lete etter felles kolonitrekk i form av jordokkupasjon, tvangsarbeid og rasisme, samtidig som det er en minst like viktig utfordring å forklare hvorfor Namibia, etter mange forskeres oppfatning, skilte seg ut ved at den tyske okkupasjonsmakten gjorde seg skyldig i det som etter gjengse definisjoner omtales som folkemord. Det er riktignok grunn til å tro at dette begrepet vil bli brukt om fleire andre kolonikriger etter hvert som koblingen mellom kolonihistorie og folkemordsforskning fører til grundigere studier, slik John Lawrence Tone nylig har gitt et spennende eksempel på med War and Genocide in Cuba, 1895-1898.»[xiii] 

Ut frå dei opplysningane som finnast om Filippinane har han fått rett i dette. Men det har ikkje vore like lett å få dette fram fordi USA var den staten som utførte det som kan kallast folkemord på Filippinane. For dei som stør den columbiske imperialismen i verda er det kanskje ikkje lett å svelge at USA er den verste folkemordar og ekstremiststat i verdshistoria. Det same skjedde då Suharto i Indonesia, med tydleg støtte frå USA, sørga for å drepe store delar av den kinesiske minoriteten og så å seie alle kommunistar der i 1965-66.[xiv] Resultatet blei mellom 500 000 og ein million drepne.

USA sitt tilhøve til det som blir kalla Latin-Amerika er betre kjend. Her let dei og som om dei ville hjelpe statane der gjennom den såkalla Monroe-doktrinen som stengde dei andre columbiske landa ute frå Latin-Amerika. Men under denne doktrinen la dei i røynda dette området inn under sin interessesfære. Noko som har ført til enorme problem for folka der og har hindra utviklinga av gode samfunn der fram til i dag.

Etter 2. verdskrigen og særleg etter Suez-krisen og den 2. arabisk-israelske krig i 1956 då Israel, England og Frankrike gjekk mot Egypt de Nasser hadde nasjonalisert Suez-kanalen, har USA vore den heilt dominerande columbiske makta som har gått i spissen for mest alle krigar, regimeskifte, boikottar og økonomiske straffetiltak mot alle land og område som har kjempa for å komme seg ut av det columbiske kvelegrepet. Og dei har tatt kontroll over resten av dei columbiske statane gjennom økonomiske middel som Verdsbanken, Det internasjonale pengefondet og militære middel som NATO og ei rekkje andre pressmiddel.

Kampar for å komme ut or columbismen sitt famntak

Heilt frå starten har dei ikkje-columbiske folka kjempa mot columbismen og for å sleppe ut av den columbiske sfæren. Ei interessant bok om dette er indaren Priyamvada Gopal[xv] si bok Insurgent Empire – Anticolonial Resistance and British Dissent  (Opprørsk Imperium – motstand mot kolonisering og britisk usemje) frå 2017. Dei første som braut ut av det columbiske systemet var slavane på Haiti. Dei kasta ut franskmennene og oppretta den første frie ikkje-columbiske staten. Seinare sendte Napoleon franske (og polske) troppar for å ta øya tilbake og dei såg ut til å klare det gjennom ein nådelaus drapspolitikk, men dei tidlegare slavane klarte til slutt å slå også desse. Men så slutta USA å stø opprøret og innførte i staden sanksjonar og ein kvit elite klarte etter kvart å ta tilbake makta, slik redda dei Haiti for columbismen[xvi] med fryktelege følgjer for folket der.

Alle slike forsøk på å komme ut av famntaket til columbiarane har blitt møtt slik, med dei smartaste, mest brutale og mordariske middel frå columbiarane.

Oktober-revolusjonen

Frå 1. verdskrig begynte verdas folk for alvor å lukkast med kampen for å kjempe seg ut. Det første stor vellukka forsøket kom i Russland i 1917, med Oktoberrevolusjonen og sigeren mot 14 columbiske statar (medrekna Japan) som invaderte landet og hjelpte den gamle jordeigarklassen og delar av borgarskapet i Russland i forsøket på å styrte det revolusjonære styret. Men dei tapte og Sovjet Unionen blei oppretta. Kvifor klarte ikkje alle dei reaksjonære klassane i Russland saman med alle dei columbiske landa pluss nokre til (Japan til dømes) å slå ned denne revolusjonen? Den franske filosofen og kommunisten Lucien Sève har gitt eit greitt svar. Her har du det:

«Men lat oss no sjå på kva som ble vedtatt i løpet av to månader etter oktober-revolusjonen i Russland. Det aller første var stans i krigen mot Tyskland med allierte som var i ferd med å blø ut landet. Det neste var vedtak om overføring av jord frå dei gamle godseigarane til dei bøndene som dyrka han. Så blei det gamle straffesystemet, som var retta mot arbeidarar og fattige bønder oppheva. Dernest kom vedtak om skilje av kyrkje og stat. Og så kom i tur og orden:

  • sivilt giftarmål blei lovleg,
  • vedtak av at kvinner skulle ha same rettar som menn,
  • vedtak av ein forenkla skrivemåte for å gjere det lettare for alle å lære å lese og skrive,
  • oppheving av adel og kastar,
  • oppheving av dei gamle privilegia frå tsarsystemet,
  • oppretting av sjuketrygd og arbeidsløysetrygd,
  • etablering av arbeidarkontroll i føretak,
  • oppretting av eit nasjonalt økonomisk råd,
  • nasjonalisering av privatbankane,
  • proklamasjon om rettane til dei forskjellige folka og nasjonane i Russland inkludert retten til å styre seg sjølv og skilje seg ut som eigen nasjon om dei ville, slik det skjedde i Finland, Polen og Ukraina,
  • oppheving av alle nasjonale og religiøse privilegia og retten til fri utvikling for minoritetar og etniske grupper og
  • oppheving av alle regler som diskriminerte jødar.

Dette var Lenin si linje for utviklinga av kommunismens første fase i Russland og eit grunnlag for den praktiske innføringa av han. No vart grunnlaget for å få til dette mest øydelagt av den rasande motstanden til den gamle godseigaradelen. Alle dei 133 000 offiserane i tsarhæren kom frå denne gruppa, og dei organiserte raskt hærar som samarbeida med 14 land utanfor Russland for å knuse revolusjonen og dei nye ordningane. Grunnen til at arbeidarane og dei store bondemassane i Russland og landa rundt ikkje tapte, var dei visste kva som sto på spel om godseigarhærane og deira utanlandske medspelarar vann. Då ville dei miste jorda si att og dessutan ville alle dei nye rettane bli tatt frå dei og dei ville bli straffa på verste vis.[xvii]

Det vesentlege ved utviklinga i Sovjet-Unionen utanfor columbismen sin sfære

Sigeren i Russland gjorde det mogleg å bygge opp ein moderne industristat der i rekordfart på grunnlag av indre akkumulasjon og ikkje det columbiske middelet med enorm utbytting av koloniar og interessesfærar. Det førte til ein rask utvikling i leve- og livsstandard for det store fleirtalet i landet og brutal undertrykking av dei som motsette seg den utviklingspolitikken som kommunistpartiet var pådrivar for, med Stalin i spissen. Dette var grunnlaget for den store populariteten til Stalin før 2. verdskrigen og for kritikken mot han seinare. Då han leia Sovjet-Unionen sin store kamp mot Nazi-Tyskland og som avgjorde sigeren mot denne steig populariteten til enno større høgder.

Etter revolusjonen var de store problemet for Sovjet sjølvsagt den fortsette rasande motstanden frå dei columbiske staten pluss at produksjonsmidla var svært tilbakeliggande i forhold til behova for produkt og at dei derfor måtte bygge opp industrien på grunnlag av eigne ressursar der jordbruket var avgjerande. Dei løyste det gjennom ein tvungen kollektivisering av jordbruket, og forsert industrialisering, noko som skapte store motseiingar til dei mest aktive sjølvstendige bøndene, kulakkane og til dei tradisjonelle produsentane som blei erstatta av industrien. Dette var dei gruppene som blei offer i denne prosessen. Desse gruppene blei pressa ut av jorda si og dei private produksjonsmidla sine og etterpå levde dei eit fattigsleg liv, ofte i utkantane av byane der dei livnærte seg på tilfeldig arbeid og småkriminalitet.

Det var først og fremst denne gruppa, saman med politiske motstandarar av sovjetstyret som hamna i arbeidsleirane kalla Gulag og som vart offer for den store utreinskinga i 1938. Ein annan gruppe var lokale leiarar som feilinformerte den sentrale leiinga om produksjon og anna for å sleppe unna kritikk og skape føremoner for seg sjølv. Sovjetkritiske forskarar har rekna ut at rundt 5 til 6 millionar menneske blei direkte tatt livet av i Sovjet-Unionen under Stalin sitt styre. Andre har forstørra opp dette talet enormt ved å trekke inn uår og svelteperiodar osb. ut frå columbisk-politiske formål.

Interessante bøker for å vurdere Sovjet-historia er The Stalin Years – A Reader, redigert av Christopher Read, Palgrave MacMillan 2003. Her samanfattar Read (som er professor i historie ved University of Warwick) ein del av taldiskusjonen slik: ”For tida antydar dei mest nøyaktige teljingane vi har tal som er avskrekkande nok, men atskillege lågare enn dei tala Conquest har. (20 millionar drepne.) Når det gjeld åra med terror (1936-41) blei mest ein million avretta, og omlag to millionar fangar døyde i leire og i eksil. (Side 16.)

Interessant er også J. Arch Getty og Oleg W. Naumov  The Road to Terror. Stalin and the Self-Destruction of the Bolsjeviks. 1999 Yale University. Getty er ein av de meir kjende forskarane på Sovjet i USA og Naumov var visedirektør for Moskva-arkivet RGASPI. Eg har skrive eit samandrag av boka tidlegare.

Også Stalinism New Directions frå 2000 der Sheila Fitzpatrick var redaktør er interessant og kanskje særleg Domenico Losurdo si bok Stalin – ein svart legende som først kom ut på italiensk i 2008 og seinare på andre språk, til dømes på tysk i eit tredje nysjekka opplag i 2017. Eg har tidlegare skrive ein artikkel der eg samanfattar opplysningane i desse bøkene (minus Losurdo si).[xviii]

Men mi oppgåve her er ikkje å gå inn på sovjethistoria i detalj. Ut frå eit anti-columbisk perspektiv var hovudsaka ved Sovjet-Unionen at det var den første store staten som klarte å dra seg ut av den columbiske sfæren for lengre tid, og at dette var eit avgjerande vilkår for at landet kunne bygge opp ein uavhengig moderne industristat. Noko som på si side var eit vilkår for at staten klarte å halde seg så lenge utanfor den columbiske sfæren.

Først blei angrepet frå dei 14 columbiske statane slått tilbake litt ut på 1920-talet. Og Sovjet-Unionen hadde klart å motstå alle økonomiske angrep og all undergravingsverksemd frå columbiarane i mellomkrigstida, gjekk den columbiske nazi-staten, Tyskland, til åtak på Sovjet-Unionen den 22. juni i 1941. Etter berre litt over to månader, den 1. september, sto tyske styrkar framme ved ei line frå tidlegare Leningrad over Smolensk like vest for Moskva og vidare til Timosjenko til Kiev og aust til Dnepropetrovsk og til Odessa ved Svartehavet. Hitler vurderte det slik at dei hadde vunne krigen allereie.

Dei andre columbiske statane sat i starten på gjerdet, men då Tyskland sin allierte, Japan, vel to veker før jul i 1941 gjekk til åtak på USA sin base på Hawaii, som USA tidlegare hadde lagt inn under sitt herredømme, gjekk også USA inn i krigen. Men i røynda var det først då dei columbiske leiarane i vest såg at Sovjet-Unionen kunne vinne krigen og ta heile Tyskland, at det kom fart i deira planer for å gå inn i Europa, og så fekk vi D-dagen 7. juni 1944. Strategisk sett var då Tyskland i taparposisjon før det. Første teiknet var forsvaret av Moskva og det dåverande Leningrad og det reelle omslaget ved Stalingrad frå 1942 av og dei russiske offensivane etter dette fram til den store sigeren i panserslaget ved Kursk i juli-august 1943.[xix] For alle som kjente krigens lovar var det då klart at det berre var eit spørsmål om tid før Tyskland måtte kapitulere.

Sett i det columbiske perspektivet var første verdskrigen først og fremst ein kamp mellom columbiske statar om omfordeling av heile den ikkje-columbiske verda som alle var samde om skulle utbytast til det ytste. Den andre krigen var også ein slik omfordelingskamp, men han var også ein kamp for å ta Sovjet-Unionen inn i den columbiske sfæren att. Dette var i røynda den nazistiske leiren og leiren til England og USA samde om. Men den siste leiren var tvungen til å gå i ein midlertidig allianse med Sovjet-Unionen for å hindre at enno større delar av verda klarte å komme seg ut av den columbiske gruppa.

Den kalde krigen og det

Etter at Tyskland med sine allierte var slått sørga USA for å få kontroll over resten av Europa. Straks etter krigen utforma dei planar for å angripe Sovjet-Unionen. I oktober 1945 gav president Truman eit oppdrag til general Eisenhower som han kalla «Operation Totality» (JIC/1). Det var ein hypotetisk plan for ein omfattande krig mot Sovjetunionen. Med eit slag skulle dei bruke atombomber for å utradere 20 sovjetiske byar, Moskva, Gorkij, Kujbysjev, Sverdlovsk, Novosibirsk, Omsk, Saratov, Leningrad, Baku, Tasjkent,  Sjeljabinsk, Nisji Tagil, Magnitogorsk, Perm, Tiflis, Novokusnetsk, Grosnyj, Irkutsk og Jaroslavl. I løpet av kort tid lanserte også Churchill plan om ei samein Europa, eit EU og det var i tråd med amerikanarane sine planar om å styre heile verda.[xx]

Marshall-«hjelpa» var ein viktig lekk i desse planane. Dei og deira columbiske allierte følgde då opp Hitler sin varme krig for å columbisere Sovjet-Unionen og dominere Europa ved å starte ein såkalla «kald krig». Denne varte svært lenge, men då Sovjetstaten braut saman i 1991 lukkast columbiarane å få Russland og fleire andre tidlegare Sovjet-republikkar inn i det columbiske systemet. For Russland varte dette i om lag ti år og det førte til ein enorm økonomisk og sosial katastrofe både i Russland og andre tidlegare sovjetiske område. Nokon har vurderte det slik at tilbakeslaget var større enn 2. verdskrigen. Og så begynte ein ny runde med kampar, der USA gjekk i spissen, for å få Russland og alle dei tidlegare sovjet-republikkane til å halde seg inne i den columbiske sfæren. Dei lukkast fleire stader med det. Og mange andre land, som hadde klarte å halde på eit visst mon av sjølvstende ved å støtte seg på Sovjet, blei også columbisert.

Men så kom Putin og stengde døra att for columbiarane og vingestekka dei nye russiske oligarkane. Attreisinga av Russland tok til att. Putin måtte demoniserast.

Det andre anti-columbiske jordskjelvet – Kina

Men under 2. verdskrigen hadde det skjedd noko anna svært viktig som skulle vise seg å vere innleiinga på slutten av heile den columbiske æra. Under leiing av det kinesiske kommunistpartiet (KKP), med Mao Zedong i spissen, kasta folket i Kina ut den fryktelege japanske okkupanten.  Og deretter slo dei hæren til Chiang Kai-sjek som amerikanarane ville bruke for å halde Kina innan den columbiske sfæren sin. Men amerikanarane hjelpte han så mykja at han klarte å sette seg fast på den kinesiske øya Taiwan. England klarte å halde på kolonien sin i Hong Kong, som dei hadde røva til seg om lag 100 år tidlegare. Dei har også seinare kjempa med nebb å klør for å halde på dette området, sjølv om dei måtte gi tapt i 1997.[xxi] I den seinare tida har columbiarane jobba for å bruke Hong Kong som ei brekkstong for å svekke Kina og støtta ein columbisk opposisjon der som vil at staden ikkje skal bli ein fullverdig del av Kina. Den vanlege reklamen er at dei kjempar for demokrati og menneskerettar.

Den enorme framgangen for folket i Kina i Mao-epoken

Under Mao si tid som leiar for KKP blei det lagd eit solid grunnlag for vidare utvikling etter han. I 1949 overtok Mao og hans folk eit krigsherja land der store åkerareal låg brakk. Arbeidsløyse og hungersnaud herja på landsbygda. Under Mao ble dyrkingsarealet auka med 30 % og produksjonen av korn med 250 %. Fordi folkesetnaden blei nesten fordobla på same tid, klarte dei likevel ikkje å løfte heile folket ut av fattigdommen då. I den kinesiske industrien der tilstanden var enno dårlegare enn i jordbruket, var veksten større. Mellom 1949 og 1975 ble produksjonen 20 gonger større og kom opp i halvdelen av nasjonalproduktet, mot berre ein tiandedel då Folkerepublikken blei grunnlagd. Viss vi tar 1957 som basisår kan takten i utviklinga bli illustrert ved følgande indekstal: 1949:20, 1952:48, 1957:100, 1960:181, 1962:111, 1965,:199, 1970:316 og 1975:502.

Dei columbiske propagandistane har fokusert på kriseåra rundt 1962 og dermed forfalska den heilskaplege utviklinga som var svært god. Under heile denne prosessen vaks ikkje folkesetnaden i byane så mykje fordi ein god del industri blei bygd opp lokalt i landdistrikta saman med skular og helsevesen som blei bygd ut svært mykje. Også innan lokalt transport og offentlege syslar var veksten stor. Nokre produksjonstal er nyttig å vite. Frå 1952 til 1976 blei kolproduksjonen 7 gongar så stor, tilverknaden av stål blei 20 gongar så stor, produksjonen av elektrisk kraft blei 30 gongar så stor, råoljeutvinninga blei 200 gongar så stor. Forbruksindustrien auka mykje mindre. Folk fekk ikkje mykje meir bomullstøy og sukker per individ, men symaskinar, radioapparat og syklar begynte å bli kvardagsartiklar. Alle desse opplysningane er tatt frå den svenske historikaren, Åke Holmberg, si bok Vår världs historia – Från urtid til nutid (1982, 87), side 568. Holmberg var professor i moderne historie ved universitetet i Göteborg frå 1964 til 1982.

Eg siterer så mykje her fordi mange har hevda at Mao-tida var noko av ein katastrofe for Kina. Det er sjølvsagt det reine tullet. Talet på innbyggarar gjekk i veret og gjennomsnittleg levealder gjekk mykje opp. Folk fekk det ulike mykje betre enn dei hadde hatt det før 1949, og grunnlaget blei lagt for at Kina  kunne utvikle seg til ein sterk industrinasjon. Grunnen til svartmalinga av Mao er sjølvsagt at han klarte å halde Kina utanfor den columbiske sfæren og leie ei kraftig materiell utvikling i landet.

Kina «opnar opp» – den største og raskaste industrialiseringa i historia

Under leiing av Deng gjekk Kina frå Mao sin daud i 1976 inn i ein periode der dei opna for utanlandske investeringar og forsert utviklinga av industri og produksjon i landet. Denne politikken varte til Xi Jinping blei reell leiar for Kinas Kommunistparti i 2012. Det førte til ei enorm utvikling av produktivkreftene i Kina. I siste nummer av forretningsmagasinet Fortune (august/september 2021) har dei ei oversikt over utviklinga av dei 500 største føretaka i verda sidan 1990 til 2021. I 1990 hadde Kina eit føretak på denne lista, mens USA hadde 167. I 2021 har USA 122 føretak på lista, mens Kina har 143. Japan har gått tilbake frå 111 til 53, Tyskland frå 32 til 27, Frankrike frå 29 til 26, England frå 43 til 22, mens Sør-Korea har gått fram frå 11 til 15. Dessutan skal vi hugse på at Kina har om lag ein milliard fleire innbyggarar enn USA og at dei har bygd opp eit svært sterkt militært sjølvforsvar slik at eventuelle angrep frå USA raskt kan føre til at alle basane deira rundt landet, saman med hangarskipa i nærleiken vil bli øydelagd relativ raskt.

Dette er ei slik enorm endring i dei økonomiske, politiske og militære styrkeforholda i verda at knapt nokon har fatta det, og enno mindre kva politiske konsekvensar det får for det columbiske verdssystemet. Det er interessant å merke seg at det er USA, Japan og England som går mest tilbake. Det tyder at denne alliansen er svært mykje svekka internasjonalt, og ikkje noko å satse på i framtida. Det gjer at den norske utanrikspolitikken alt no er avleggs. Det er viktig å komme seg ut av det columbiske systemet, med dei økonomiske systema (IMF og Verdsbanken til dømes) og dei alliansane som finnast der, (NATO, EU osb.) fortast mogleg.

Den store krisen i den columbiske kapitalismen, som i røynda tok til frå rundt 1965, då profittraten i systemet i industrien tok til å falle faretrugande i OECD-landa frå rundt 30 % til godt under 10 % litt etter 1980. Behovet for å halde oppe profitten til dei store finansmonopola inspirerte dei til å flagge ut industrien til lågkostland som til dømes Mexico og andre, men viktigast blei Kina. Finanseliten, særleg i USA, men også i andre columbiske statar, meinte dei hadde funne ei viktig løysing, ikkje berre på profittkrisa, men også ein metode for å få Kina inn att i den columbiske sfæren.

Denne trua held dei oppe heilt til Xi blei leiar i Kina i 2012 og lanserte sin plan om å bygge eit rikt og godt sosialistisk land innan hundreårsdagen for danninga av Folkerepublikken. Då begynte dei ein frenetisk kamp for å hindre den vidare utviklinga i Kina, men dei var for seint ute.

Vi skal hugse at USA som nasjon er det vi før kalla ein reivunge som stat, samanlikna med Kina. Kina har vore ein stat som har utvikla seg i meir enn 4000 år, medan USA, som er en settlarstat bygga på folkemord av den opphavlege folkesetnaden, berre har rundt 350 år på baken. Dei som leier Kina har ei statserfaring som strekker seg meir enn 10 gonger lengre baketter enn USA. Det gir Kina eit syn på langsiktig utvikling og langsiktige planar og samkvem med andre nasjonar som er mykje meir utvikla enn det du finn i USA. Og Kina har alltid utvida og trekt saman grensene sine på eit samanhengande territorium. Dessutan har Kina vore okkupert to gonger i historia si, av dei mongolske folka i nord. Begge gongane har dei integrert okkupantane i systemet sitt og med dei opphavlege innbyggarane. Dei har aldri gått utover det samanhengande territoriet for å utrydde og utbytte folka der. Og dei siste førti åra har ikkje dei kinesiske militære styrkane fyrt av eitt skott mot andre statar, mens USA har vore så å seie i samanhengande krigar for å halde på leiarrolla innan columbismen og verda elles. Den siste store bragda til den kinesiske leiinga er at dei har klart å få rundt 800 millionar av innbyggarane sine ut or fattigdom i løpet av mindre enn ein generasjon. Det tyder at dei er leiande i verda i å sikre folket sitt ein avgjerande menneskerett – å ete seg mett og ikkje svelte.

Kina og folkeretten – USA og «regelbasert orden»

I dag står Kina for folkeretten etter freden i Westfalen[xxii] etter 30-årskrigen i Europa i 1648, der det blei slått fast at kvar stat her rett til å styre seg sjølv utan innblanding frå andre statar. Ingen stat har rett til å gå inn i ein annan stat korkje ut frå sine eigne interesser eller ved å hevde ein høgare oppfatning av sjølvråderett anten det no er religion, ideologi eller andre overnasjonale verdiar. USA og deira columbiske allierte står for det dei kallar ei regelbasert ordning som tillèt dei å gå inn i alle land der dei ikkje er nøgd med styret og opprette eit styre som dei kontrollerer. Dette er også eit sentralt moment i heile columbismen. Det er eit system som er dømd til å tape no når USA sin tilbakegang fortsett og Kina stadig styrkar seg meir økonomisk, saman med dei statane som er med i det nye silkevegsystemet som Kina bygger.

Ved å vike av frå dei westfalske prinsippa og innføre USA sine eigne reglar for samkvem mellom statar har USA følgande på «samvitet» sidan 2. verdskrigen:

I  boka Americas Deadliest Export – Democracy – The Truth about US Foreign Policy and Everything Else av William Blum frå 2014, er USA sine «vestlege verdiar» (eller columbiske verdiar) i praksis greitt summert opp.

«Løyndommen som gjer at vi kan forstå USA sin utanrikspolitikk er at der ikkje er nokon løyndom.» «… sidan slutten av 2. verdskrigen har USA

  • prøvd å styrte meir enn 50 utanlandske regjeringar, dei fleste demokratisk valde
  • på grovt vis blanda seg inn i demokratiske val i minst 30 land
  • prøvd å likvidere meir enn 50 utanlandske leiarar
  • slept bombar på folk i meir enn 30 land
  • prøvd å undertrykke populistiske og nasjonalistiske rørsler i meir enn 20 land.»

Berre sidan 1981 har USA i Midt-Austen sett dei vestlege verdiane ut i livet på mange måtar. Dei har

  • skote ned to libyske fly i 1981
  • bomba Libanon i 1983 og 1984
  • bomba Libya i 1986
  • bomba og senka eit iransk skip i 1987
  • skote ned eit iransk passasjerfly i 1988
  • skote ned to libyske fly til i 1989
  • drive massiv bombing av folket i Irak i 1991
  • fortsett bombinga og harde sanksjonar mot Irak frå 1991 til 2003
  • bomba Afghanistan og Sudan i 1998
  • fortsett å støtte Israel til tross for den israelske regjeringa si stadige øydelegging og tortur mot det palestinske folket
  • stadig fordømd palestinarane sin motstand mot dette
  • bortført «folk som er mistenkt for å vere terroristar» frå muslimske land som Malaysia, Pakistan, Libanon og Albania og transportert dei til stader som Egypt og Saudi-Arabia der dei blei torturert
  • vore til stade med store militære mannskap og høgteknologisk utstyr det helligaste islamske landet, Saud-Arabia og andre stader i Golf-regionen
  • støtta talrike udemokratiske, autoritære regjeringar frå Shahen av Iran til Mubarak i Egypt og den saudiske kongefamilien
  • invadert, bomba, og okkupert Afghanistan frå 2001 til i dag, og Irak til i dag
  • bomba, sendt rakettar for å likvidere individ i Somalia, Jemen, Pakistan og Libya i perioden 2006 til 2011
  • bomba, velta regjeringa til Gaddafi i Libya i 2011 ved hjelp av jihadistar.

Så kan vi føye til Syria og legge til annan amerikansk aggresjon sidan 2014 då Blum avslutta boka si, kanskje særleg dei daudeleg sanksjonane mot land dei ikkje kontrollerer over heile verda og den USA-støtta regimeendringa i Ukraina. Alle veit at sanksjonane mot Irak tidlegare kosta rundt ein halv milliard ungar livet. Og det er rapportert at fleire titals tusen døyr i Venezuela mellom anna fordi dei ikkje får tak i dei medisinane dei treng. Dette gjeld sjølvsak også Syria og andre som er utsett for slike sanksjonar. Men vi kan også føye til det enorme presset på vasallstatane sine i Europa for å få dei med på auka opprusting på sanksjonar mot Russland og andre land. Noko som har ført til store økonomiske tap for alle partar. Dette er uttrykk for columbismen i vår tid.

Columbismen og svolten og sveltedauden i verda

Til slutt her vil eg seie nokre ord om svolt og sveltedaud. Då vil eg vise til Jean Ziegler,[xxiii] ein sveitsar som var spesialrapportør for FN om retten til fødemiddel i åra 2000 til 2008 (han vart attvald to gonger) og så blei han i 2009 visepresident i den rådgjevande gruppa for komiteen for menneskerettar i FN (også her har han vorte attvald to gonger). Han er i røynde ein gigant innan desse områda, men etter det eg skjønner, omtrent ukjend for dei fleste i Norge.  Etter søk i dei største bokhandlarane har eg ikkje funne ei einast omsett bok av han og berre ei bok på engelsk til tross for at han ifølgje fransk wikipedia har skrive 30 bøker og dei opplyser at fleire av dei har vore bestseljarar og omsette til fleire språk.[xxiv]

Ziegler seier i fleire av bøkene sine at årsaka til svolten i verda kjem fordi «Kapitalismen no dominerer planeten. Dei transkontinentale private selskapa … gjer det som passar dei for å gjere profitten sin så stor som mogleg. … Resultatet: under den globaliserte kapitalismens imperium ser meir enn ein milliard menneske livet sitt plaga av fattigdom, mens ulikskapane veks som aldri før, planeten blir utarma, folk blir overmanna av depresjon, tilbaketrekkinga til identitetar som svar blir meir alvorleg under marknadens diktatur.[xxv] «Kvart femte sekund døyr eit barn på under ti år av svolt; hundrevis av millionar lid med sine foreldre av permanent underernæring. Men verdas jordbruk kunne fø nær det doble av menneskeheita.» Jean Ziegler «gir oss eit dokumentert og vibrerande tidsbilete frå kunnskap som er henta på staden der det skjer og identifiserer fiendane mot retten til næringsmiddel. Denne massive øydelegginga kjem ikkje av skjebnen! Kvart born som døyr av svolt er eit myrda born.»[xxvi] «Vi opplever i dag ein formidabel rørsle frå dei store transnasjonale føretaka for å reføydalisere verda for å årelate den sørlege halvkula. To masseøydeleggingsvåpen er sett i sving: gjeld og svolt. Ved å sette seg i gjeld gir statane opp suvereniteten sin; av svolten som kjem av det blør dei ut, folka lid og gir frå seg fridommen.»[xxvii]

I eit intervju med Denis Lafay[xxviii] seier Ziegler som svar på det først spørsmålet:

«Vi lever under ein absurd, til og med kannibalsk, verdsorden. Karl Marx døydde, utmatta, den 14. mars 1883 i den spartanske bustaden sin i London. Heilt til siste andedrag trudde han at det «forbanna paret», meister og slave ville leie menneska i fleire hundreår frametter. Men der tok han feil. Den formidable utviklinga av dei industrielle revolusjonane i teknologi og vitskap som har følgd kvarandre i ein uhøyrd rytme har auka produktiviteten meir enn nokon gong tidlegare og derfor har den objektive mangelen forsvunne for første gong i historia – og det har funne stad i starten på det 21. hundreåret, – den objektive mangelen har forsvunne. Og likevel fortsett det forferdelege. Det vitnar den mest uuthaldelege og uakseptable i samtida: den daglege massakren forårsaka av svolten. I følgje Rapporten om den usikre matvaresituasjonen i verda frå FAO døyr eit barn under ti år kvart femte sekund av svolt eller dei direkte følgjene av svolt. Nomaen,[xxix] denne fælslege sjukdommen som øydelegg andletet til ungar som er offer for underernæring, spreiar seg stadig i Afrika.

Sveltedauden er ein av dei mest smertefulle, slik eg har sett han utarme og drepe ungar frå Guatemala til Bangladesh. Bortimot ein milliard menneske er varig underernært og derfor kan dei ikkje ha ein aktivitet, eit yrke, eit familieansvar. Og denne katastrofen, dette mordet som går føre seg heilt ope, skjer samstundes som jordbruket i verda kan fø heile verda på rikeleg vis. FAO lærer oss at det moderne jordbruket utan problem kunne ha fødd 12 milliardar menneske, altså mest dobbelt som mykje som dagens folketal. Problemet i dag er ikkje meir at det ikkje er nok produksjon av næringsmiddel, men at mange manglar tilgang på det. Nokre strukturelle reformar ville ha vore tilstrekkeleg til å få slutt på denne massakren. Forbod mot børsspekulasjon når det gjeld grunnleggande matvarer, slutt på den europeiske dumpinga av jordbruksprodukt på dei afrikanske marknadane, total ettergjeving av gjelda til dei fattigaste landa for at skal kunne investere i jordbruk, og slik bortetter.»[xxx]

Dette seier noko av det vesentlege ved det columbiske systemet no.

Dette systemet gir også ei eurosentrisk oppfatning av folk og leiarar som motsett seg columbismen. Dei blir systematisk svartmala og får dei tiltaka dei tar for å kjempe mot og komme seg ut av columbismen sitt grep eller halde seg ute av det blir angripe på alle vis, med løgnar, fordreiingar, overdrivingar av veikskapar og feil osb. Vi ser det tydlegast i dag i høve Russland, Kina, Syria, Venezuela, Cuba, Nord-Korea og leiarane der og nokre andre land og rørsler. Til og med velfødde columbiske radikale menneske går på dette eurosentriske biletet og blir mobilisert i kampen for fortsett columbisk, drepande herrevelde over jorda.

Det seier også noko om den enorme merksemda på coronaen – og det enormt profitable vaksineringsprosjektet mot denne, samstundes som dei som tener mest på dette, sit ei ein posisjon til å bruke litt av rikdommen sin til å få slutt på den fattigdomen som drep og som har auka svært myke nett under coronapolitikken. Grunnen er at dei berre satsar på det som passar innanfor det kapitalistiske profittsystemet. Det er ikkje særleg profitt å hente på å utrydde fattigdomen og den ufattelege drepinga av ungar og andre som går før seg år etter år, med fleire drepne kvart år enn under heile coronapandemien. Og dette systemiske drapsopplegget får mest ingen merksemd frå media, og til og dei radikale folka i vesten lar det fortsette og fortsette utan å organisere store kampar mot systemet bak det. Nett som dei ikkje organiserer motstand mot USA sin columbiske imperialisme og deira gruelege væpna og økonomiske krigar mot dei som opponerer mot dei. Det er knefall for columbismen-eurosentrismen sitt imperialistiske system.

USA utfører dei verste brota mot menneskerettane i dag

I tillegg til at staten USA blei bygd på eit grueleg folkemord og slaveri som framleis heng i som rasisme og diskriminering i svær målestokk, er det også viktig å slå fast at USA i løpet av dei siste 70 åra og i dag er den staten som gjer seg skuldig i dei fleste og verste brotsverka mot menneskerettane i verda. Vi ser dette på den eine sida gjennom dei folkerettsstridige krigane dei har sett verk eller støtta ut frå løgnaktige påstandar, i Latin-Amerika, Korea, Vietnam, Irak, på Balkan, i Libya og Syria for å nemne nokon. Følgjene har vore drap på millionvis menneske, ufattelege øydeleggingar, enorme flyktningstraumar, stor elende, fattigdom og svelt for mange fleire og miljøavtrykk som dei største dinosaurane.

For det andre ser vi det ut frå dei daudelege sanksjonane USA set inn mot land om ikkje gjer som dei ønskjer. Vi har alle høyrt om dei 500 000 barna som blei drepne av sanksjonane mot Irak og i desse tider døyr titals tusen menneske berre på Cuba og i Venezuela på grunn av USA-sanksjonar. Finansdepartementet i USA har no ei liste på meir enn 1500 sider som inneheld alle dei einingar og personar som er knytt til land som USA har peikt ut på raudlista si – lista inneheld 6 300 offisielle mål i førti land og regionar som på forskjellige måtar har motsett seg eller ikkje gjennomført krav frå USA[xxxi] og dette skaper store lidingar og hindrar land frå å utvikle det politiske sjølvstendet og økonomien sin og dermed legge nasjonale og materielle grunnlag for stadig meir demokrati. No er det jo slik at USA og deira columbiske medspelarar utnyttar alle protestrørsler inne i statar, som kan gå i denne leia, for å skape regimeendring som underkastar seg USAs diktat. Då blir statsleiarane i desse statane så å seie tvinga til å slå protestane ned for halde på det statlege sjølvstendet sitt utanfor det gruelege columbiske systemet.

Nokre omvurderingar av historia

Dette fører med seg at dei verkelege heltane i moderne historie er dei som har kjempa mot det columbiske systemet, og viktigast blir vel dei som har klart å leie folket i landet sitt til å komme heilt ut av dette systemet, som Sovjet-Unionen, Kina, Cuba, Nord-Korea, Venezuela, Syria, for å nemne nokre viktige.

 Men innan det columbiske systemet er vi så hjernevaska av dei herskande columbiske klassane si svartmaling av desse, at vi gong på gong går i fella og rettar bakar for smed som det heiter. Det vil seie at vi ser opp til store columbiske forbrytarar frå Columbus til Obama og til og med Biden, mens vi til forskjellige tider fordømer store frigjerarar frå det columbiske system, som Mau-Mau leiarane i Kenya og folk som Gadaffi og Assad.

Denne oppfatninga av historia gjer at vi må omvurdere ein del standpunkt til fleire hendingar i den nyare historia. Hovudmotseiinga i verda frå Columbus til i dag har gått mellom dei undertrykte nasjonane og folka og dei columbiske statane. I nokre korte periodar har hovudmotseiinga kanskje gått mellom grupper av columbiske statar som kjempa om kven som skulle ha kontroll over kva område verda eller kven som skulle dominere dei andre. Men heile tida har dei vore samde om at dei  ikkje-columbiske statane, folka og nasjonane skulle haldast under deira kontroll slik at dei kunne rane og utbytte dei slik det passa dei. Den grunnleggande antagonistiske motseiinga mellom arbeid og kapital i dei columbiske statane har blitt skjult og utsett på grunn av det columbiske utbyttingssystemet over resten av verda. Difor er det det så vanskeleg sjølv for arbeidarar og radikale menneske å støtte den samla rørsla som no er på gong mot columbismen, med Kina i spissen.

Den dominerande columbiske makta har alltid vore den største fienden til resten av verdas folk. I dag er dette USA. Den grunnleggande føresetnaden for at folka i verda skal kunne få det betre og arbeidarklassen skal kunne ta makta frå kapitalklassen er også at USA blir fråtatt imperiemakta si og kjempa ut av alle land der dei har basar og driv med krig, regimeendring, sanksjonar, undertrykking og truslar, og at dominansen deira over dei viktigaste overnasjonale organisasjonar blir fjerna. Dette er også grunnen til at store delar av overklassane i mange land i verda stør USA og spreier USA sin propaganda i sitt eige land.

Når situasjonen er slik blir ein føresetnad for at Norge skal komme ut av ein kapitalisme i reelt sett djup krise, slik at landet kan utviklast ut frå det arbeidande folket sine behov, at landet må ut or NATO.

Men dei andre mindre columbiske statane og deira organisasjonar, som EU og EØS-systemet for undertrykking av andre nasjonar og sin eigen arbeidande klasse må også avviklast. For Norge tyder det at vi må ut av desse systema.

Og som viktig nasjonal oppgåve blir det å få slutt på all norsk militær aktivitet utanfor eige territorium.

Historisk tyder dette at dei progressive klassane, folka, nasjonane, statane, organisasjonane og enkeltpersonane i dag er dei som kjempar mot all columbisme, med USA-columbismen i spissen.

Då får du heltar som alle dei frigjeringskjemparane som har stått opp mot columbismen gjennom historia, frå dei som slost mot portugisarane sine eldvåpen med pil og boge til dei blei massakrerte til dei andre indianarane i Latin-Amerika og Nord-Amerika, folka i Afrika, Australia, på New Zealand til dei som har rive seg ut av det columbiske systemet til alle som blir undertrykt og utbytta i dag og fortsett denne kampen. Dei to kampane, kampen for nasjonal sjølvstende mot den columbiske annan utanlandsk dominans og arbeidarklassen sin kamp for å frigjere heile menneskeheita frå utbytting og undertrykking heng nøye saman. Ein nasjon som undertrykker og utbytter ein annan kan aldri bli kvitt si eiga utbytting og undertrykking av det arbeidande folket.

Då må vi i dag definere som progressive alle som kjempar for å kaste ut eller halde ute dei columbiske statane frå sine territoria. Vi får ei lang liste av statar og namn som vi alle har blitt hjernevaska til å sjå ned på og definere som fiendar av demokrati, menneskerettar, kvinnefridom, lesbiske og homofile og heile LTGB gruppa osb. Mens dei som samarbeider med USA, NATO osb. under dekke av å fremje dei nemnde omgrepa må vi definere som reaksjonære. Demokrati, menneskerettar, kvinnefridom og fridom for alle menneske utan omsyn til seksuelle, ideologiske, religiøse eller andre preferansar er heilt umogeleg så lenge det columbiske systemet med USA i spissen blir halde oppe.

Det avgjerande skiljet her er om dei respekterer andre statar sin rett til nasjonalt sjølvstende og rett til å styre landet sitt som dei vil, utan innblanding frå andre statar, dvs. respekt for statsretten slik han blei nedskriven etter 30årskrigen i 1648 i Westfalen. Kina står fjellstøtt på dette prinsippet, mens USA vil erstatt dette med eit nytt prinsipp som dei kallar den regelbaserte orden – ein orden som gir USA rett til å gripe inn i kva stat dei ønskjer berre det passar dei. Alle skjøner at dette siste prinsippet er grunnlaget for den columbiske orden.

Dette,  meiner eg, gjer også at vi må sjå på den analysen av Sovjet som nokre hadde på 1970 og 1980-talet om at Sovjet-Unionen var ein (sosial)-imperialistisk stat som, på linje med USA, kjempa om verdsherredømme. Vi må sjå at dei i hovudsak var ei viktig internasjonal kraft mot den USA-leia columbismen og at dei strevde for å fortsette med å halde både seg sjølve og andre land utanfor det columbiske system, som med USA i spissen, pressa det på alle frontar. Deira hjelp til Cuba er eit eksempel på dette. Den verkeleg frykteleg ulukka for folka i dei tidlegare sovjetiske republikkane, medrekna Russland, då dei blei lagt inn under columbiarane på 1990-talet, er ei dyrekjøpt erfaring på kva som skjer i slike tilfelle.[xxxii]

Vi må også sjå nærare på Sovjet og USA si rolle i Afghanistan. Var innmarsjen i Afghanistan på invitasjon eller i samforstand med det sittande styret i landet, slik Russland blei invitert inn i av leiinga i Syria for kjempe mot USA sin stråmannskrig der, eller var det eit brot på folkeretten? USA si væpning og støtte til krigsherrane, som ville styrte regimet, var i alle høve eit brot på desse prinsippa. Og dette støtta til dømes AKP i Norge. Det var sannsynlegvis ein feil ut frå det columbiske blikket på historia.

Dei anticolumbiske heltane i relativt moderne historie blir slike som Lenin, Stalin, Mao, Castro, Saddam når han ikkje gjekk i allianse med USA, Gadaffi, Kim il Sung, Ortega, Allende, ei rekkje personar frå Latin-Amerika, Afrika, India, Indonesia, Vietnam osb., og Gadaffi, Assad, …

Den viktige ideologiske kampen mot columbismen-imperialismen-kapitalismen

For å kunne komme ut or dette systemet må vi reise kamp mot columbismen som ein sentral del av kapitalistisk ideologi. Vi har blitt systematisk feilinformert av makthavarane i over 500 år, om columbismens sanne natur.

Ein av dei viktigaste politiske sigrane til columbiarane i nyare tid, er at dei har fått folk til å tru på at dei kjempar for demokrati, menneskerettar og kvinnefrigjering. Med dette som grunnlag har sjølv radikale menneske gått inn for dei mest gruelege saker, nett som Columbus som skulle tene Gud.

Dei har godtatt at massiv bombing av menneske og anlegg og hus i andre statar er humanitært.

At drepande sanksjonar og økonomisk krig mot andre land og føretak og personar der er humanitær innsats.

Så har dei fått folk til å tru på at det er rett å erstatte folkeretten med USA sin regelbaserte orden som gir denne staten rett til å gripe inn i alle andre statar som dei ikkje er nøgde med fordi dei ikkje følgjer det amerikanske økonomiske systemet som er underlagt amerikansk makt.

At alle som ikkje gjer som USA vil er vonde og må straffast.

At systematisk og usann svartmaling og skuldingar mot desse er sanne berre USA-leiinga og deira næraste vasallar seier det.

Det er ein viktig ideologisk kamp å avsløre dette lureriet, slik at USAs og deira vasallar sin columbisme kan få tre fram i sitt sanne ljos.

Som vi har sett er det også slik at columbismen heng nøye saman med framveksten av den moderne industrikapitalismen. Den som har analysert og forklart dette systemet best, og gir oss det beste grunnlaget for kamp mot kapital og columbisme er Karl Marx. Eit av dei viktigaste scoopa til columbiarane er at dei klarer å halde folk vekke frå å studere skriftene hans. Forstår du ikkje grunnlaget for heile det kapitalistisk-columbiske systemet, så kan du ikkje lukkast i kampen for å oppheve det og sette eit betre system som byggjer på alt det beste i det andre systemet og fjernar det skadelege.

Terje Valen, onsdag 22. september 2021.


[i] https://en.wikipedia.org/wiki/Halford_Mackinder

[ii] Sjå Hans Koning, Columbus: His Enterprise Exploding the Myth, 1976, 1991.

[iii] Same verk.

[iv] https://www.tvalen.no/2021/06/25/columbismens-forste-fase-og-litt-om-fortsettelsen-2/

[v] Karl Marx Kapitalen, bind 1, bok 4, side 223 i Oktober-utgaven i 4 bøker fra 1983.

[vi] Samme bok, side 224.

[vii] Samme bok, side 225.

[viii] Samme bok, side 226.

[ix] https://en.wikipedia.org/wiki/Utsa_Patnaik

[x] https://soa.illinoisstate.edu/faculty_staff/profile.php?ulid=ifsuwan . Ho dukkar ikkje opp på wikipedia.

[xi] https://www.tvalen.no/2019/07/04/usa-sitt-folkemord-pa-filippinane-rundt-1900/

[xii] https://no.wikipedia.org/wiki/Bernt_Hagtvet

[xiii]Tore Linné Eriksen,  Det første folkemordet i det tjuende århundret – Namibia 1903-1908, 2007, side 186.

[xiv] https://www.bistandsaktuelt.no/nyheter/2015/haper-pa-innrommelse-av-folkemord-i-indonesia-/  Bistandsaktuelt nevner ikkje USA si rolle i dette folkemordet, men du finn litteratur om det mange andre stader. Sjå til dømes https://steigan.no/2017/10/usa-visste-om-massemord-i-indonesia/

[xv] https://en.wikipedia.org/wiki/Priyamvada_Gopal

[xvi] En virkelig kortversjon i den norske wikipedia https://nn.wikipedia.org/wiki/Den_haitiske_revolusjonen og en ganske grundig versjon i den franske wikipedia https://fr.wikipedia.org/wiki/R%C3%A9volution_ha%C3%AFtienne

[xvii] Sjå Lucien Sève Octobre 1917  Une lecture trés critique de l’histoiriographie dominante – suivi d’un Choix de textes de Lénin, 2017.

[xviii] https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/stalinny.htm

[xix] https://da.wikipedia.org/wiki/Panserslaget_ved_Kursk

[xx] Sjå Wolfgang Effenberger Schwertzbuch EU & NATO – Warum die Welt keinen Frieden Findet, 2020, sidene 99 og frametter. Boka hans Geo Imperialismus – Die Zerstörung der Welt, 2016 er også svært interessant fordi han avslører dei grunnleggande trekka i USA sin verdsøydeleggande utanrikspolitikk og nokre av dei teoretisk utgangspunkta for denne politikken.

[xxi] https://www.tvalen.no/2019/11/22/lavmal-i-klassekampen-kina-sammenlignes-med-nazi-tyskland/ ,    https://en.wikipedia.org/wiki/Hong_kong

[xxii] https://www.oxfordreference.com/view/10.1093/oi/authority.20110803121924198

[xxiii] https://en.wikipedia.org/wiki/Jean_Ziegler  

[xxiv] http://classiques.uqac.ca/contemporains/ziegler_jean/ziegler_jean.html

[xxv] Jean Ziegler Le capitalisme explique à ma petit-fille (en espérant qu’elle en verra la fin), 2018 (Kapitalismen forklart for barnebarnet mitt (med håp om at ho vil sjå slutten på han).

[xxvi] Jean Ziegler Destruction Massive – Géopolitique de la faim, 2011 (Massiv øydelegging – svoltens geopolitikk).

[xxvii] Jean Ziegler L’empire de la honte, 2005 (Skammens imperium).

[xxviii] http://editionsdelaube.fr/auteurs/denis-lafay/

[xxix] https://sv.wikipedia.org/wiki/Noma

[xxx] Jean Ziegler Les murs les plus puissants tombent par leur fissures – Dialoque avec Denis Lafaye, 2019 (Dei sterkaste murane fell på grunn av sprikkane i dei – Dialog med Denis Lafaye.)

[xxxi] Monthly Review, september 2012, side 65.

Intervju med Noam Chomsky 20 år ( og 48 år) etter

U.S. Army soldiers patrol

C.J. Polychroniou,

Truthout

Published

September 8, 2021

Oversatt av Terje Valen.

Noam Chomsky: Den USA-ledede «Krig mot terror» har ødelagt store deler av verden

For tjue år siden denne uken kapret terrororganisasjonen al-Qaida, hvis opprinnelse stammer fra 1979 da sovjetiske tropper invaderte Afghanistan, fire fly og utførte selvmordsangrep mot tvillingtårnene og Pentagon i USA. Kort tid etter begynte George W. Bushs administrasjon en «global krig mot terror»: Den invaderte Afghanistan, og et år senere, etter å ha styrtet Taliban -regjeringen, skapte den spøkelset «ondskapens akse» som omfattet Irak, Iran og Nord -Korea, og forberedte dermed scenen for flere invasjoner. Interessant nok var Saudi-Arabia, hvis kongefamilie ifølge visse etterretningsrapporter hadde finansiert al-Qaida, ikke inkludert på listen. I stedet var det Irak som USA invaderte i 2003 og styrtet en brutal diktator (Saddam Hussein) som hadde begått de fleste av sine forbrytelser som en amerikansk alliert og var en svoren fiende av al-Qaida og andre islamske fundamentalistiske terrororganisasjoner på grunn av trusselen de utgjorde for hans sekulære regime. Resultatet av den 20-årige krigen mot terror, som endte med Talibans tilbakevending til makten, har vært katastrofal på flere fronter, slik Noam Chomsky tydelig har utdypet i et fantastisk intervju, som også avslører det massive hykleriet som tynger handlingene til det globale imperiet.

C.J. Polychroniou: Nesten 20 år har gått siden terrorangrepene 11. september i 2001. Med nesten 3000 døde, var dette det dødeligste angrepet på amerikansk jord i historien og ga dramatiske konsekvenser for globale saker, så vel som oppsiktsvekkende konsekvenser for det innenlandske samfunnet. Jeg vil begynne med å be deg reflektere over den påståtte fornyelsen av amerikansk utenrikspolitikk under George W. Bush som en del av hans administrasjons reaksjon på fremveksten av Osama bin Laden og det jihadistiske fenomenet. For det første, var det noe nytt i Bush -doktrinen, eller var det bare en kodifisering av det vi allerede hadde sett på 90 -tallet i Irak, Panama, Bosnia og Kosovo? For det andre, var USA-NATO-ledet invasjon av Afghanistan lovlig under folkeretten? Og for det tredje, var USA noen gang forpliktet til nasjonsbygging i Afghanistan?

Noam Chomsky: Washingtons umiddelbare reaksjon på 9/11/2001 var å invadere Afghanistan. Tilbaketrekningen av amerikanske bakkestyrker var tidsbestemt til (praktisk talt) å falle sammen med 20 -årsjubileet for invasjonen. Det har vært en flom av kommentarer til 9/11 jubileet og avslutningen av krigen på marken. Det er svært opplysende og konsekvent. De avslører hvordan hendelsesforløpet oppfattes av den politiske klassen, og gir nyttig bakgrunn for å vurdere de vesentlige spørsmålene om Bush-doktrinen. Det gir også en indikasjon på hva som sannsynligvis vil følge. Av største betydning i dette historiske øyeblikket var refleksjonene til «avgjøreren», som han kalte seg selv. Og der var faktisk et intervju med George W. Bush i Washington Post da tilbaketrekningen gikk inn i sin siste fase.

Artikkelen og intervjuet introduserer oss for en kjærlig, leken bestefar, som nyter å tulle med barna sine, beundrer portrettene han hadde malt av store menn som han hadde kjent i sine dager i solen. Der var en tilfeldig kommentar om hans bedrifter i Afghanistan og oppfølgingsepisoden i Irak: Bush kan ha startet Irak-krigen ut fra falske påstander, men i det minste hadde han ikke inspirert til et opprør som gjorde USAs hovedstad til en kampsone. I det minste hadde han gjort anstrengelser for å ta avstand fra rasistene og fremmedfrykten i partiet hans i stedet for å dyrke deres støtte. I det minste hadde han ikke gått så langt som å kalle sine hjemlige motstandere «onde». «Han ligner presidentens Babe Ruth når du sammenligner ham med Trump,» sa tidligere majoritetsleder i senatet og engang Bush-nemesis Harry M. Reid (D-Nevada) i et intervju. «Nå ser jeg tilbake på Bush med en viss nostalgi, med en viss kjærlighet, som jeg aldri trodde jeg skulle gjøre.» Langt ned på listen, som bare fortjener tilfeldige hentydninger, er slakting av hundretusener; mange millioner flyktninger; enorm ødeleggelse; et regime med fryktelig tortur; oppfordring til etniske konflikter som har revet hele regionen fra hverandre; og som en direkte arv, to av de mest elendige landene på jorden. Første ting først. Han snakket ikke ned på andre amerikanere.

Det eneste intervjuet med Bush fanger godt det vesentlige i flommen av kommentarer. Det som betyr noe er oss. Det er mange beklagelser om kostnaden for disse satsningene: det vil si at kostnaden for oss, «har oversteg $ 8 billioner, ifølge nye anslag fra Costs of War -prosjektet ved Brown University», sammen med tapte amerikanske liv og forstyrrelse av vårt skjøre samfunn. Neste gang bør vi vurdere kostnadene det har hatt for oss mer nøye, og gjøre det bedre. Det er også velbegrunnede klagesanger om kvinners skjebne under Taliban-styret.

Noen ganger er klagene uten tvil oppriktige, selv om det oppstår et naturlig spørsmål: Hvorfor ble de ikke uttrykt for 30 år siden da amerikanske favoritter, bevæpnet og entusiastisk støttet av Washington, terroriserte unge kvinner i Kabul som hadde på seg «feil» klær, som kastet syre i ansiktet på dem og begikk andre overgrep? Spesielt ondskapsfulle var styrkene til erketerroristen, Gulbuddin Hekmatyar, som nylig har vært på det amerikanske forhandlingsteamet. Forbedringene i kvinners rettigheter i russisk-kontrollerte byer på slutten av 80-tallet, og truslene de sto overfor fra de CIA-mobiliserte radikale islamistiske styrkene, ble den gang rapportert av en svært troverdig kilde, Rasil Basu, en fremtredende internasjonal feministisk aktivist som var FNs representant i Afghanistan i disse årene, og var spesielt bekymret for kvinners rettigheter.

Basu rapporterer: Under den

[russiske]

okkupasjonen gjorde kvinner faktisk enorme fremskritt: analfabetismen gikk ned fra 98% til 75%, og de ble gitt like rettigheter som menn i sivilrett og i grunnloven. Dette vil ikke si at det var fullstendig likestilling. Urettferdige patriarkalske forhold hersket fortsatt på arbeidsplassene og i familiene overfor kvinner som jobber på lavere nivåer. Men fremskrittene de tok innen utdanning og sysselsetting var svært imponerende. Basu sendte artikler om disse spørsmålene til de store amerikanske tidsskriftene, og det feministiske tidsskriftet Ms. Magazine. Ingen ville ha artiklene, de ga feil historie. Hun klarte imidlertid å publisere rapporten sin i publikasjonen Asia: Asian Age, 3. desember 2001.

Vi kan lære mer om hvordan afghanere i Kabul oppfatter de siste årene av den russiske okkupasjonen, og hva som fulgte, fra en annen ekspertkilde, Rodric Braithwaite, britisk ambassadør i Moskva fra 1988 til 1992, og deretter formann i Joint Intelligence Committee, også forfatter av det store vitenskapelige arbeidet om Sovjet i Afghanistan. Braithwaite besøkte Kabul i 2008, og rapporterte funnene sine i London Financial Times: I Afghanistan bygges det i dag opp nye myter. De lover dårlig for dagens vestlige politikk. Under et besøk nylig snakket jeg med afghanske journalister, tidligere mujahedin, fagfolk, folk som jobber for ‘koalisjonen’ – naturlige støttespillere for påstandene til denne om å bringe fred og gjenoppbygging. De hadde forakt for [USAs kandidat] president Hamid Karzai, som de sammenlignet med Shah Shujah, den britiske marionetten som ble installert under den første afghanske krigen. Mest foretrukket var Mohammad Najibullah, den siste kommunistiske presidenten, som forsøkte å forene nasjonen innen en islamsk stat, og som ble slaktet av Taliban i 1996: DVD-er med talen hans selges på gata. De sa at ting var bedre under Sovjet. Kabul var trygg, kvinner ble ansatt, Sovjet bygde fabrikker, veier, skoler og sykehus, russiske barn lekte trygt i gatene. De russiske soldatene kjempet tappert på bakken som ekte krigere, i stedet for å drepe kvinner og barn fra luften. Selv Taliban var ikke så ille: de var gode muslimer, holdt orden og respekterte kvinner på sin egen måte. Disse mytene gjenspeiler kanskje ikke den historiske virkeligheten, men de måler en dyp skuffelse over ‘koalisjonen’ og dens politikk.

Politikken til «koalisjonen» ble brakt ut til offentligheten i New York Times-korrespondent Tim Weiners historie om CIA. Målet var å «drepe sovjetiske soldater», erklærte CIAs stasjonssjef i Islamabad og gjorde det klart at «oppdraget ikke var å frigjøre Afghanistan.» Hans forståelse av politikken han ble beordret til å utføre under president Ronald Reagan, er helt i samsvar med skrytet til president Jimmy Carters nasjonale sikkerhetsrådgiver, Zbigniew Brzezinski, om deres beslutning å støtte radikale islamistiske jihadister i 1979 for å trekke russerne inn i Afghanistan, og hans glede over resultatet etter at hundretusener av afghanere ble drept og store deler av landet ble ødelagt: “Hva er viktigere i verdenshistorien? Taliban eller sammenbruddet av det sovjetiske imperiet? Noen opphissede muslimer eller frigjøringen av Sentral -Europa og slutten på den kalde krigen? ” Det ble tidlig erkjent av informerte observatører at de russiske inntrengerne var ivrige etter å trekke seg ut så snart som mulig. Historiker David Gibbs studium av russiske arkiver av fjerner enhver tvil om saken. Men det var mye mer nyttig for Washington å utstede proklamasjoner for å utløse en følelse av Russlands skremmende ekspansjonistiske mål, og tvinge USA, for å forsvare seg, til å utvide sitt eget herredømme over regionen sterkt, med vold når det trengtes (Carter Doctrine, en forløper for Bush-doktrinen). Den russiske tilbaketrekningen etterlot en relativt populær regjering på plass under Najibullah, med en fungerende hær som var i stand til å holde kontroll i flere år, til de radikale islamistene, som ble støttet av USA, overtok og innførte en terrorperiode så ekstrem at Taliban ble ønsket velkommen da de invaderte og innførte sitt eget harde regime. De opprettholdt ganske gode forhold til Washington til 11. september. Når vi går tilbake til nåtiden, burde vi virkelig være bekymret for kvinnenes og andres skjebne når Taliban kommer tilbake til makten. For de som er oppriktig opptatt av å utforme politikk som kan komme dem til gode, skader ikke et lite historisk minne. Det samme gjelder også andre forhold.

Taliban har lovet å ikke huse terrorister, men hvordan kan vi tro dem, advarer kommentatorer når dette løftet kombineres med den vanvittige påstanden fra deres talsmann Zabihullah Mujahid om at det ikke er «bevis» for at Osama bin Laden var ansvarlig for 9/ 11 angrepet?

Det er ett problem med den generelle latterliggjøring av denne sjokkerende uttalelsen. Det Mujahid faktisk sa var både nøyaktig og veldig verdt å høre. Med hans ord, «Da Osama bin Laden ble et problem for amerikanerne, var han i Afghanistan. Selv om det ikke var noe bevis for at han var involvert” i 9/11. La oss sjekke. I juni 2002, åtte måneder etter 9/11, holdt FBI -direktør Robert Mueller sin mest omfattende presentasjon for den nasjonale pressen om resultatene av det som trolig var den mest intensive etterforskningen i historien. I hans ord, «etterforskere tror ideen om angrepene 11. september på World Trade Center og Pentagon kom fra al Qaida-ledere i Afghanistan,» selv om planleggingen og finansieringen tilsynelatende kan spores til Tyskland og De forente arabiske emirater. «Vi tror at hjernen bak det var i Afghanistan, høyt i al -Qaida-ledelsen.» Det som først bare ble antatt i juni 2002, kunne ikke ha vært kjent åtte måneder tidligere, da USA invaderte. Mujahids opprørende kommentar var korrekt. Latterliggjøring er et annet eksempel på praktisk hukommelsestap. Med Mujahids nøyaktige uttalelse i minne, sammen med Muellers bekreftelse på den, kan vi nærme oss en forståelse av Bush -læren.

Mens vi gjør det, kan vi lytte til afghanske stemmer. En av de mest respekterte var Abdul Haq, den ledende skikkelsen i den afghanske motstanden mot Taliban, og en tidligere leder for den USA-støttede mujahedin-motstanden mot den russiske invasjonen. Noen uker etter den amerikanske invasjonen hadde han et intervju med Asia-eksperten Anatol Lieven. Haq fordømte bittert USAs invasjon, som han erkjente ville drepe mange afghanere og undergrave innsatsen for å styrte Taliban innenfra. Han sa at «USA prøver å vise muskler, score en seier og skremme alle i verden. De bryr seg ikke om afghanernes lidelse eller hvor mange mennesker vi vil miste.” Haq var ikke alene om dette synet. Et møte med 1000 stamme-eldste i oktober 2001 krevde enstemmig en slutt på bombingen, som de erklærte var rettet mot «uskyldige mennesker.» De oppfordret til at andre midler enn slakting og ødeleggelse brukes til å styrte det hatede Taliban-regimet. Den ledende afghanske organisasjonen for kvinners rettigheter, Revolutionary Association of the Women of Afghanistan (RAWA), utstedte en erklæring 11. oktober 2001, hvor han sterkt motsatte seg USAs «enorme aggresjon mot landet vårt», som vil koste blodet til uskyldige sivile. Erklæringen oppfordret til «utryddelse av Taliban- og al-Qaida-pesten» ved «et opprør i den afghanske nasjonen», ikke ved et morderisk angrep fra utenlandske aggressorer.

Alt som var offentlig kjent på den tiden, alt ble ignorert som irrelevante, alt ble glemt. Afghanernes meninger bryr vi oss ikke om når vi invaderer og okkuperer landet deres. Oppfatningen av den afghanske motstanden mot Taliban var ikke langt fra holdningen til president Bush og hans forsvarssekretær Donald Rumsfeld. Begge avviste Taliban-initiativer for å sende bin Laden til en rettssak i utlandet, til tross for at Washington nektet å levere bevis (som den ikke hadde). Til slutt avviste de Talibans tilbud om å overgi seg. Som presidenten sa det: «Da jeg sa ingen forhandlinger, mente jeg ingen forhandlinger.» Rumsfeld la til: «Vi forhandler ikke om overgivelser.» Det vil si at vi skal vise muskler og skremme alle i verden. Den keiserlige uttalelsen den gangen var at de som har terrorister, er like skyldige som terroristene selv. Den sjokkerende frekkheten i denne proklamasjonen gikk nesten ubemerket forbi. Den ble ikke fulgt av en oppfordring om å bombe Washington, slik den åpenbart antydet. Selv om de unntar terrorister i verdensklasse på høye steder, har og kjenner USA terrorister om kan kjøpet på salg og som holder på med slike handlinger som å sprenge cubanske kommersielle fly, drepe mange mennesker, en del av den lange amerikanske terrorkrigen mot Cuba.

Helt bortsett fra den skandalen, er det verdt å si det usigelige: USA hadde ingen anklager mot Taliban. Ingen anklage, før 9/11 eller noen gang. Før 9/11 var Washington på ganske god fot med Taliban. Etter 9/11 krevde den utlevering (uten å ha påstått å levere nødvendig bevis), og da Taliban ble enig, nektet Washington tilbudene: «Vi forhandler ikke om overgivelser.» Invasjonen var ikke bare et brudd på folkeretten, som en marginal bekymring i Washington som den afghanske motstanden mot Taliban, men hadde heller ingen troverdig påskudd av noen grunn. Ren kriminalitet. Videre er det nå mange bevis som viser at Afghanistan og al-Qaida ikke var av særlig interesse for Bush-Cheney-Rumsfeld-triumviratet. De hadde øynene på mye større vilt enn Afghanistan. Irak ville være det første trinnet, deretter hele regionen. Jeg kommer ikke til å gjennomgå beretningen her. Det er godt dokumentert i Scott Hortons bok, Fool’s Errand. Det er Bush-doktrinen. Herske over regionen, herske over verden, vis musklene våre slik at verden vet at «Det vi sier gjelder,» som Bush I [George H.W. Bush] sa det. Det er neppe en ny amerikansk doktrine. Det er også lett å finne forløpere i imperienes historie. Bare se på vår forgjenger i kontroll av verden, Storbritannia, en stormester i krigsforbrytelser, hvis rikdom og makt stammer fra sjørøveri, slaveri og verdens største opplegg for narkotikahandel. Og til syvende og sist, «Uansett hva som skjer, har vi, den største revolveren, og det har de ikke.» Hilaire Bellocs versjon av den vestlige sivilisasjonen. Og ganske mye Abdul Haqs innsikt i imperiets tankegang.

Ingenting avslører de fremherskende verdier tydeligere enn måten de trakk seg ut på. Den afghanske befolkningen var neppe en vurdering verd. Imperiets «avgjørere» bryr seg ikke om å spørre hva folk kan ønske seg på landsbygda i dette som stort sett er et jordbrukssamfunn, der Taliban bor og finner sin støtte, kanskje motvillig støtte som det beste av dårlige alternativer. Mens de tidligere var en Pashtun-bevegelse, har de «nye talibanerne» tydeligvis en mye bredere base. Det ble dramatisk avslørt av det raske sammenbruddet til deres tidligere fiender, den onde krigsherren Abdul Rashid Dostum, sammen med Ismail Khan, og brakte andre etniske grupper inn i Taliban -nettverket. Der er også afghanske fredsstyrker som ikke bør avvises summarisk.

Hva ville den afghanske befolkningen ønske om de hadde et valg? Kanskje de kunne ha kommet til lokale tilpasninger hvis de hadde fått tid før en brå tilbaketrekning? Uansett hva mulighetene kan ha vært, ser det ikke ut til at de har vært vurdert. Dybden av forakt for afghanere ble forutsigbart nådd av Donald Trump. I sin ensidige tilbaketrekningsavtale med Taliban i februar 2020, gadd han ikke engang å rådføre seg med den offisielle afghanske regjeringen. Enda verre, rapporterer Bushadministrasjonens utenrikspolitiske spesialist, Kori Schake, er det at Trump tvang den afghanske regjeringen til å slippe løs 5000 Talibankrigere og lempe på økonomiske sanksjoner. Han var enig i at Taliban kunne fortsette å utøve vold mot regjeringen som vi var der for å støtte, mot uskyldige mennesker og mot dem som hadde hjulpet til i vår innsats for å holde amerikanerne trygge. Alt Taliban måtte gjøre var å si at de ville slutte å ha amerikanske eller koalisjonsstyrker som angrepsmål, ikke tillate al-Qaida og andre terrororganisasjoner å bruke afghansk territorium for å true USAs sikkerhet og deretter føre forhandlinger med den afghanske regjeringen. Som vanlig er det oss som er viktig, denne gangen forsterket av Trumps grusomhet. Afghanernes skjebne bryr ingen seg om.

Trump fastsatte tilbaketrekningen til begynnelsen av sommerens kampsesong, noe som reduserte håpet om en slags forberedelse. President Joe Biden forbedret vilkårene for tilbaketrekking litt, men ikke nok til å forhindre det forventede kaoset. Så kom den forutsigbare reaksjonen fra det stadig mer skamløse republikanske lederskapet. De klarte knapt å fjerne sine overstrømmende hyllester til Trumps «historiske fredsavtale» fra nettsiden sin før de fordømte Biden og ba om at han ble anklaget for å følge opp med en forbedret versjon av Trumps skamløse forræderi. I mellomtiden blir afghanerne igjen hengt ut til tørk. Tilbake til det opprinnelige spørsmålet,så  kan Bush -doktrinen ha blitt formulert mer grovt enn vanlig praksis, men den er neppe ny. Invasjonen brøt folkeretten (og artikkel VI i den amerikanske grunnloven), men Bushs juridiske team hadde bestemt at slik sentimentalitet var «eiendommelig» og «foreldet», og brøt igjen lite ny grunn bortsett fra frekk trass. Når det gjelder «nasjonsbygging», er en måte å måle forpliktelsen til dette målet å spørre hvilken andel av de forbrukte billionene dollar som begikk til den afghanske befolkningen, og hvilken andel som gikk til det amerikanske militærsystemet og dets leiesoldater («entreprenører») sammen med myren av korrupsjon i Kabul og blant krigsherrene USA satte til å styre.

I begynnelsen refererte jeg til 9/11/2001, ikke bare 9/11. Det er en god grunn til det. Det vi kaller 9/11 er den andre 9/11. Den første 11. september var langt mer ødeleggende og brutal på et rimelig vis: 9/11/73. For å se hvorfor, bør du vurdere ekvivalenter per innbygger, det riktige målet. Anta at den 9/11/2001 hadde 30 000 mennesker blitt drept, 500 000 ondskapsfullt torturert, regjeringen styrtet og et brutalt diktatur installert. Det ville vært verre enn det vi kaller 9/11. Det skjedde. Det ble ikke beklaget av den amerikanske regjeringen, eller av privat kapital, eller av de internasjonale finansinstitusjonene som USA stort sett kontrollerer, eller av ledende personer i «libertarianism.» Det ble heller hyllet og gitt enorm støtte. Gjerningsmennene, i likhet med Henry Kissinger, er høyt beæret. Jeg antar at bin Laden blir hyllet blant jihadister. Alle bør innse at jeg sikter til Chile, 9/11/1973.

Et annet tema som kan inspirere til refleksjon, er forestillingen om «evig krig», som til slutt ble lagt til ro med tilbaketrekningen fra Afghanistan. Fra ofrenes perspektiv, når begynte de evige krigene? For USA begynte de i 1783. Da det britiske åket ble fjernet, sto den nye nasjonen fritt til å invadere «indisk land», for å angripe urfolk med kampanjer for slakting, terror, etnisk rensing, brudd på traktater – alt i en massiv skala, i mellomtiden plukket de opp halvparten av Mexico, deretter store deler av verden. I et lengre perspektiv kan vi spore våre evige kriger tilbake til 1492, som historiker Walter Hixson hevder. Bushs juridiske team bestemte at FNs pakt, som eksplisitt hindrer forebyggende/forebyggende kriger, faktisk autoriserer dem – formaliserer det som lenge hadde vært operativ lære. Fra ofrenes synspunkt ser historien annerledes ut enn holdningen til de med maximpistolen og deres etterkommere.

I mars 2003 innledet USA en krig mot Irak som en del av den neokonservative visjonen om å omdanne Midtøsten og fjerne ledere som utgjorde en trussel mot USAs interesser og «integritet». Enda han visste at regimet til Saddam Hussein ikke hadde noe å gjøre med terrorangrepene 11. september, ikke hadde masseødeleggelsesvåpen og deretter ikke utgjorde noen trussel mot USA, hvorfor invaderte Bush Irak, noe som etterlot hundretusenvis av irakere døde og kan ha kostet mer enn $ 3 billioner?

 9/11 ga anledning til invasjonen av Irak, som, i motsetning til Afghanistan, er en reell premie: en stor oljestat midt i hjertet av verdens fremste oljeproduserende region. Da tvillingtårnene fortsatt ulmet, fortalte Rumsfeld sine ansatte at det er på tide å «gå bredt ut – feie hele greien opp, enten tingen er relatert eller ikke,» inkludert Irak. Målene ble raskt utvidet langt mer. Bush og medarbeidere gjorde det helt klart at bin Laden var små poteter, av liten interesse (se Horton for mange detaljer). Bushs juridiske team bestemte at FNs pakt, som eksplisitt hindrer forkant/forebyggende kriger, faktisk autoriserer dem – formaliserer det som lenge hadde vært operativ lære. Den offisielle grunnen til krig var det «eneste spørsmålet»: Husseins masseødeleggelsesvåpen. Da spørsmålet fikk feil svar, gikk årsaken til aggresjon øyeblikkelig over til «å fremme demokrati», et gjennomsiktig eventyr som svelges entusiastisk av de utdannede klassene – selv om noen av murret, inkludert 99 prosent av irakerne, ifølge meningsmålinger. Noen får nå skryt for å ha motarbeidet krigen fra starten av, særlig Barack Obama, som kritiserte den som en strategisk tabbe. Kanskje er hukommelsen min feil, men jeg husker ikke ros til nazistiske generaler som så på Hitlers operasjon Barbarossa som en strategisk tabbe: De burde ha slått ut Storbritannia først. En annen dom ble avsagt av Nürnberg-domstolen. Men USA begår ikke forbrytelser, per definisjon; bare tabber.

Agendaen for regimeendring som hadde definert amerikansk utenrikspolitikk under Bush-administrasjonen lå tilsynelatende bak NATOs beslutning om å fjerne Muammar Gaddafi fra makten i Libya i kjølvannet av “Arab Spring”-revolusjonene i slutten av 2010 og begynnelsen av 2011. Men som i saken i Irak, hva var de virkelige årsakene til å håndtere lederen for en påstått «useriøs stat» som lenge hadde sluttet å være en?

Libyaintervensjonen ble initiert av Frankrike, delvis som reaksjon på humanitær holdning av noen franske intellektuelle, delvis antar jeg (vi har ikke mye bevis) som en del av Frankrikes forsøk på å opprettholde sin imperialistiske rolle i fransktalende Afrika. Storbritannia sluttet seg til. Så sluttet Obama-Clinton seg til, «og ledet fra bakre ledd», slik noen tjenestemenn i Det hvite hus skal ha sagt. Da Gaddafis styrker gikk mot Benghazi, kom det høye rop om forestående folkemord, noe som førte til en resolusjon fra FNs sikkerhetsråd som innførte en flyforbudssone og ba om forhandlinger. Det var rimelig etter min mening; det var legitime bekymringer. Den afrikanske union foreslo våpenhvile med forhandlinger med Benghaziopprøreren om reformer. Gaddafi godtok det; opprørerne nektet.

På dette tidspunktet, bestemte Frankrike-Storbritannia-U.S.A. koalisjonen seg for å bryte Sikkerhetsrådets resolusjon de hadde gått inn for og i virkeligheten bli opprørernes flyvåpen. Det gjorde at opprørsstyrkene kunne gå videre på bakken, og til slutt fanget de og myrdet Gaddafi på sadistisk vis. Hillary Clinton syntes det var ganske morsomt, og spøkte med pressen at «Vi kom, vi så, han døde.» Landet kollapset deretter i totalt kaos, med kraftig eskalering i drap og andre grusomheter. Det førte også til en strøm av Jihad-er og våpen til andre deler av Afrika, noe som førte til store katastrofer der. Intervensjonen spredde seg til Russland og Tyrkia, og de arabiske diktaturene, som støtter krigførende grupper. Hele episoden har vært en katastrofe for Libya og store deler av Vest-Afrika. Så vidt jeg vet er det ikke registrert at Clinton også synes dette er morsomt. Libya var en stor oljeprodusent. Det er vanskelig å tvile på at det var en faktor i de forskjellige inngrepene, men mangel på interne dokumenter gjør at lite kan sies med sikkerhet.

Sammenbruddet i Afghanistan har uten tvil vist at USAs strategi mislyktes i krigen mot terror og operasjonene for regimeendring. Imidlertid er det noe som er mer urovekkende enn disse faktaene Det er at USA etter hver intervensjon etterlater seg «sorte hull» og til og med forråder dem som kjempet på sin side mot terrorisme. To spørsmål knyttet til hverandre: For det første, tror du at den mislykkede krigen mot terror vil gi noen nye lærdommer for fremtidige amerikanere som bestemmer utenrikspolitikken? Og for det andre, avslører denne fiaskoen noe om USAs overherredømme i globale affærer?

Svikt er det som springer i øynene til den som betrakter dette. La oss først huske at Bush II ikke erklærte den globale krigen mot terror. Han erklærte den på nytt. Det var Reagan og hans utenriksminister George Shultz som kom på kontoret og erklærte den globale krigen mot terror, en kampanje for å ødelegge «terrorens onde svøpe», særlig statsstøttet internasjonal terrorisme, en «pest spredt av fordervede sivilisasjonsmotstandere [i en] tilbakegang til barbarisme i moderne tid. «

Den globale krigen mot terror ble raskt en enorm terrorkrig ledet eller støttet av Washington, og konsentrerte seg om Mellom -Amerika, men ble utvidet til Midtøsten, Afrika og Asia. Den globale krigen mot terror førte til og med til en dom fra Den internasjonale domstolen i Haag som fordømte Reaganadministrasjonen for «ulovlig bruk av makt» – også kjent som internasjonal terrorisme – og påla USA å betale betydelige erstatninger for sine forbrytelser. USA avviste selvfølgelig alt dette og forsterket den «ulovlige maktbruken.»

Det var helt passende, forklarte redaktørene i The New York Times. Den internasjonale domstolen var et «fiendtlig forum», noe som ble bevist av det faktum at det fordømte det uskyldige USA. Noen få år tidligere hadde det vært en modell for sannhet da det stod på USAs side i en sak mot Iran. USA la deretter ned veto mot en resolusjon fra Sikkerhetsrådet som oppfordret alle stater til å overholde folkeretten og nevnte ingen, selv om det var klart hva som var meningen. Jeg er ikke sikker på om det ble rapportert en gang. Men vi erklærer høytidelig at stater der terrorister oppholder seg, er like skyldige som terroristene selv.

Så invasjonen av Afghanistan var «riktig» og «rettferdig», selv om den var dårlig gjennomtenkt og for kostbar. For oss. Bush II erklærte ikke den globale krigen mot terror. Han erklærte det på nytt. Var det en fiasko? For amerikanske keiserlige mål? I noen tilfeller, ja. Reagan var den siste tilhenger av apartheidregimet i Sør -Afrika, men klarte ikke å opprettholde det. Generelt utvidet det imidlertid Washingtons imperialistiske rekkevidde. Bushs fornyelse av den globale krigen mot terror har ikke hatt lignende suksess. Da USA invaderte Afghanistan, var basen for radikal islamsk fundamentalistisk terrorisme stort sett begrenset til et hjørne av Afghanistan. Nå er det over hele verden. Ødeleggelsene i store deler av Sentral -Asia og Midtøsten har ikke styrket USAs makt.

Jeg tviler på at det har stor innvirkning på USAs globale overherredømme, som fortsatt er overveldende. I den militære dimensjonen står USA alene. Dets militære utgifter overgår dets rivaler – i 2020, 778 milliarder dollar i forhold til Kinas 252 milliarder dollar og Russlands 62 milliarder dollar. Det amerikanske militæret er også langt mer avansert teknologisk. USAs sikkerhet er uten sidestykke. De påståtte truslene er på grensene til fiender, som er omgitt av atomvåpenvåpen i noen av de 800 amerikanske militærbaser rundt om i verden (Kina har en: Djibouti).

Makt har også økonomiske dimensjoner. På toppen av USAs makt etter andre verdenskrig hadde USA kanskje 40 prosent av den globale formuen, en overvekt som uunngåelig gikk ned. Men som den politiske økonomen Sean Starrs har observert, er nasjonalregnskapet ikke det eneste målet på økonomisk makt i den nyliberale globaliseringens verden. Forskningen hans viser at USA-baserte multinasjonale selskaper kontrollerer svimlende 50 prosent av verdens rikdom og er først (noen ganger på andreplass) i omtrent alle sektorer.

En annen dimensjon er «myk kraft». Her har Amerika blitt alvorlig svekket, i god tid før Trumps harde slag mot landets rykte. Selv under Clinton erkjente ledende statsvitere at det meste av verden så på Amerika som verdens «fremste røver stat» og «den største ytre trusselen mot deres samfunn» (for å sitere henholdsvis Samuel Huntington og Robert Jervis). I Obama-årene gikk det frem av internasjonale meningsmålinger at USA ble ansett som den største trusselen mot verdensfreden, og at det ikke var en eneste utfordrer i nærheten. Amerikanske ledere kan fortsette å undergrave landet hvis de velger det, men dets enorme makt og enestående fordeler gjør det til en vanskelig oppgave, selv for Trumps ødeleggende ball.

Et tilbakeblikk på angrepene 11. september avslører også at krigen mot terror hadde mange konsekvenser for det innenlandske samfunnet i USA. Kan du kommentere krigens innvirkning på terror på amerikansk demokrati og menneskerettigheter?

I denne forbindelse har temaet blitt godt nok dekket slik at det ikke er nødvendig med mye kommentar. En annen illustrasjon dukket nettopp opp i The New York Times Review of the Week, et veltalende vitnesbyrd fra en modig FBI -agent som var så skuffet over sin oppgave å «ødelegge mennesker» (muslimer) i krigen mot terror at han bestemte seg for å lekke dokumenter som avslørte forbrytelser og å gå i fengsel. Den skjebnen er forbeholdt dem som avslører statlige forbrytelser, ikke gjerningsmennene, som blir respektert, slik som den fjollete bestefaren, George W. Bush. Det har selvfølgelig vært et alvorlig angrep på sivile friheter og menneskerettigheter, i noen tilfeller helt usigelig, som Guantánamo, der torturerte fanger fortsatt forsvinner etter mange år uten anklager eller fordi torturen var så grusom at dommerne nekter å la dem bli brakt til rettssak. Det er nå innrømmet at «de verste av de verste» (som de ble kalt) for det meste var uskyldige tilskuere. Hjemme er rammen for en overvåkingsstat med fullstendig illegitim makt etablert. Ofrene er som vanlig de mest sårbare, men andre vil kanskje reflektere over pastor Niemöllers berømte bønn under nazistyret.

Copyright © Truthout. Kan ikke skrives ut uten tillatelse.

C.J. Polychroniou C.J. Polychroniou er statsviter/statsøkonom, forfatter og journalist som har undervist og jobbet på en rekke universiteter og forskningssentre i Europa og USA. For øyeblikket er hans viktigste forskningsinteresser amerikansk politikk og politisk økonomi i USA, europeisk økonomisk integrasjon, globalisering, klimaendringer og miljøøkonomi, og dekonstruksjonen av nyliberalismens politisk-økonomiske prosjekt. Han er en fast bidragsyter til Truthout, så vel som medlem av Truthouts Public Intellectual Project. Han har publisert mange bøker og over 1000 artikler som har dukket opp i en rekke tidsskrifter, blader, aviser og populære nyhetsnettsteder. Mange av publikasjonene hans er oversatt til en rekke forskjellige språk, inkludert arabisk, kinesisk, kroatisk, nederlandsk, fransk, tysk, gresk, italiensk, japansk, portugisisk, russisk, spansk og tyrkisk. Hans siste bøker er Optimism Over Despair: Noam Chomsky On Capitalism, Empire, and Social Change (2017); Climate Crisis and the Global Green New Deal: The Political Economy of Saving the Planet (med Noam Chomsky og Robert Pollin som hovedforfattere, 2020); The Precipice: Neoliberalism, the Pandemic, and the Urgent Need for Radical Change (en antologi av intervjuer med Noam Chomsky, 2021); and Economics and the Left: Intervjuer med progressive økonomer (2021).

Stem Rødt – For demokratisk samfunnsmessig kontroll over produksjon og fordeling

Vi lever under et imperialistisk-kapitalistisk system som er dominert av supermakten USA.

Men den vestlige kapitalismen og imperialismen, med USA i spissen, er i dag reelt sett i dyp krise.

Den gjennomsnittlige profittraten i industriproduksjonen er lav. Profitten holdes oppe med imperialistisk røveri fra store deler av verdens folk og av økende utbytting av arbeidsfolk, sugerør i statskassene, økende gjeld og spekulasjon. Den ledende imperialistiske staten, USA, har blitt kraftig svekket og står nå mye frem som et dysfunksjonelt samfunn under en enorm militærmaskin, med rundt 1000 baser i de fleste land i verden, som krever stadig nye kriger for å fungere og som er verdens viktigste miljøødelegger.

Klasseforskjellen øker drastisk. I mesteparten av verden øker fattigdommen og ufattelige rikdommer blir monopolisert av et svært lite mindretall. Finansbaronene blir stadig mer pågående i sin kamp for markeder og profitt. Det arbeidende folket og den naturen vi alle er en del av kommer under stadig mer ødeleggende press.

Det hele tyder på at USA-imperialismen og kapitalismen ikke kan gagne arbeidsfolk lenger, men er til stor skade for verdens folk. Et begynnende opprør mot hele systemet er på gang flere steder. Selv i et rikt oljeland som Norge, med sterke sosialdemokratiske reformtradisjoner, merker vi det. Finansbaronene og de imperialistiske statsapparatene går til stadige kriger og økonomiske sanksjoner som skaper enorme tap og flyktningestrømmer, og de tar grep for å svekke og avvikle det borgerlige demokratiet og styre mer direkte.

Under høykonjunkturene etter 2. verdenskrig gikk de fleste politiske partiene i Norge til kraftige angrep på opposisjonelle arbeidsfolk, samtidig som de sikret sin oppslutning i arbeiderklassen ved å satse på noen breie reformsøyler. Vi kan nevne:

– arbeid til alle
– en lønn å leve av
– rimelig og bra bolig for de mange
– sosial trygghet under sykdom, alderdom og ellers
– folkebarnehage for alle og kunnskap til alle i enhetsskolen
– levelige kår for bønder og andre i distrikts-Norge
– fred og trygghet

I dag har de syv reformsøylene (og andre slike) lenge vært under angrep og er stadig blitt mer deformert og ødelagt. Også i et av de rikeste land i verden, Norge, har dette skjedd og skjer enten regjeringene har vært ledet av DNA eller Høyre.

Det er nå valg i Norge. Da bør du satse på det partiet som er klarest på å fremme kampen mot imperialisme og kapitalisme for å gjenreise de søylene som blir revet ned og som vil erstatte det kapitalistiske systemet som utvikler seg ut fra profittbehov, med et system som kan gjøre mulig demokratisk, samfunnsmessig kontroll med produksjon og fordeling, ut fra det arbeidende folkets behov, innenfor de rammene som naturen setter.

Terje Valen, 6.9.2021.

Marx, miljø og virkelig miljøvern

Det har i løpet av de siste vel 20 årene kommet ut mange ganske grundig studier av Marx’ forhold til det vi gjerne kaller økologi. Jeg skal ikke gå inn på disse, men vise til noen få tekster som viser Marx økologiske forståelse og hva det kan bety for et virkelig miljøvern.

Noen momenter om Marx oppfatning av forholdet menneske resten av naturen

  • Vi kan begynne med noen av de første skriftene til Marx, som De økonomisk-politiske skriftene (Paris-manuskriptene). For det første ser vi her at Marx er av den oppfatning at menneskene har to kropper – et innenfor huden (det organiske legemet) og et utenfor huden (det uorganiske legemet). Han kommer forresten tilbake til disse begrepene på slutten av tredje bind av Kapitalen. Hva kroppen innenfor huden er, sier seg selv. Kroppen utenfor huden er alt menneskene lever av og i, altså naturen utenfor menneskehuden. Ut fra dette synet sier det seg selv at begge kroppene må tas like godt vare på. Det vil si at vi både må ta vare på den delen av naturen som er innenfor skinnet vårt og den delen av naturen som er utenfor dette, for at de begge skal utvikle seg slik vi kan kalle optimalt – så godt som mulig innen de reelle materielle og andre vilkår som finnes.
  • Så kaller Marx utvekslingen mellom menneskene og naturen rundt, i form av produksjon av ting som menneskene kan bruke, for menneskenes tingliggjøring. Denne tingliggjøringen kan foregå på måter som ikke skaper antagonistiske forhold mellom menneskenes to legemer og på måter som skaper slike antagonistiske forhold. Det kaller Marx for fremmedgjort tingliggjøring.
  • Marx skriver i De økonomisk-filosofiske manuskriptene at menneskene under historiens gang blir fratatt makten både over det som de produserer i utvekslingen sin med naturen rundt og dermed blir de også fratatt makten over hele utvekslingsvirksomheten eller alt som har med arbeidsprosessen å gjøre og med det som arbeidsprosessen virker på, nemlig naturen rundt menneskene. Dette kaller han fremmedgjøring, og det er ikke en åndelig fremmedgjøring (som religion), men en materiell fremmedgjøring skapt av menneskelig virksomhet. Fordi det er et annet menneske som tilegner seg makten over denne utvekslingsprosessen, midlene som brukes i den (produksjonsmidlene) og resultatet (varen) blir mennesket også fremmedgjort for mennesket og privateiendommen til produksjonsmidlene blir skapt. Dette er Marx’ første beskrivelse av logikken i utviklingen av fremmedgjøringen til dens høyeste stadium, kapitalismen. Han kaller altså dette for fremmedgjort tingliggjøring. Dette skjer gjennom utviklingen av bytte- og vareøkonomien.
  • Samtidig mener Marx at denne fremmedgjorte utvekslingen med naturen rundt, den fremmedgjorte menneskelige tingliggjøring, skaper vilkår for å oppheve fremmedgjøringen, ved at hele menneske-fellesskapet tar kontroll med sin egen utveksling med naturen rundt og midlene som brukes i denne utvekslingen pluss utvekslingen av de produktene som blir skapt gjennom å dele i stedet for å bytte. Marx går mer detaljert inn på hvordan dette kan skje i praksis i Kritikk av Gotha-programmet og i de siste kapitlene i tredje bind av Kapitalen.
  • I begynnelsen på første bind av Kapitalen behandler Marx logikken i utviklingen av den materielle fremmedgjøringen mer i detalj ettersom vareøkonomien utvikler seg fra det enkle byttet, til byttet som hovedform for utveksling av produkter som mennesket har skapt i utvekslingen med naturen rundt, til hvordan penger oppstår og fungerer, til hvordan kapitalen og kapitalismen utvikler seg på dette grunnlaget. Dette henger sammen med utviklingen av menneskets skaperkraft i utvekslingen med naturen, arbeidskraften, også blir omdannet til en vare som eieren, arbeider kan og må selge til den som eier produksjonsmidlene. Bare gjennom denne prosessen kan arbeideren få tilgang til produksjonsmidlene og produsere, og bare gjennom denne prosessen kan han og hun få tak i en del av verdien av sitt eget produkt (i form av arbeidslønn), mens kapitalisten tilegner seg den verdien som arbeideren skaper utover verdien av det hun og han bruker for å eksistere videre som enkeltindivid, familie og samfunnsklasse, noe som Marx ganske forståelig nok kaller merverdi.
  • I første bind av Kapitalen presiserer Marx at det han ser på som økonomi er utvekslingen mellom menneskene og naturen rundt – altså utvekslingen mellom menneskenes to legemer, og utvekslingen menneskene imellom på grunnlag av den førstnevnte utvekslingen.
  • Flere steder ellers i sine skrifter og notater er Marx opptatt av utvekslingen mellom menneskene og naturen rundt, og det bruddet som den fremmedgjorte versjonen av denne utvekslingen fører til. Jeg går ikke inn på det i detalj her, men viser til en helt grunnleggende formulering på slutten av tredje bind, kapittel 47. Her skriver Marx at storindustrien og industrielt drevet storjordbruk samvirker. Opprinnelig skilte de seg fra hverandre ved at storindustrien i begynnelsen ødela og ruinerte arbeidskraften og dermed menneskets naturkraft, mens det industrielle storjordbruket ødela jordens naturkraft, men at de under den videre utviklingen forente seg ved at det industrielle systemet på landsbygden også svekker arbeiderne og industri og handel på sin side skaffer jordbruket middel til å utsuge jorden. Dette kan sette oss på sporet etter en virksom miljøpolitikk på dette området.
  • I kapittel 48 i tredje bind av Kapitalen har også Marx noen viktige formuleringer som kan sette oss på sporet etter en politikk som gjør det mulig for menneskene å leve videre på denne kloden. Dette kapitlet sammenfatter mye av hele kapitalprosjektet til Marx, men jeg skal bare ta frem noe fra kapittel 48, III. (MEW, bind 25, side 828, svensk utgave av Kapitalen, bind 3, side 726, engelsk utgave, side 959 – så får vi sette på sidehenvisning til den norske utgaven av bind 3 når den er ferdig i løpet av ikke så lang tid.) «Selv naturfolkene må kjempe mot naturen for å tilgodese behovene sine, for å bevare livet sitt og reprodusere det. Det må også det siviliserte menneske gjøre, og det gjelder alle samfunnsformer og under alle mulige produksjonsmåter. Dette naturnødvendighetens rike utvider seg under sin utvikling, mens behovene blir utvidet. Men samtidig utvides de produksjonskrefter som tilfredsstiller disse behovene. Innenfor dette området kan friheten bare bestå i at det samfunnsmessige mennesket, de forente produsentene, regulerer denne stoffomsetningen sin med naturen på fornuftig vis, bringer den under sin felles kontroll i stedet for å bli behersket av den som en blind makt – fullfører den med minst mulig bruk av energi[i] og under betingelser som er mest mulig verdi og passende for den menneskelige natur. Men det forblir alltid et nødvendighetens rike. Bortenfor dette begynner den menneskelige kraftutviklingen som er sitt eget mål, frihetens sanne rike, som imidlertid bare kan blomstre med dette nødvendighetens rike som sitt grunnlag. Å forkorte arbeidsdagen er en grunnleggende betingelse.» (TVs oversettelse.)
  • For det første må vi her merke oss at frihetens rike bare kan utvikle seg på grunnlag av nødvendighetens rike. Det er ikke her snakk om overflodens rike, men et rike som er bestemt av forholdet mellom de menneskelige behov og naturens begrensninger. Det er snakk om det som er nødvendig for at menneskene skal kunne leve gode materielle liv og bygge et frihetens rike oppå dette som ikke kan gå utover det som naturen kan tåle. Gjør det det blir det ikke mulig å opprettholde et forsvarlig og levelig nødvendighetens rike eller frihetens rike. For miljøkampen betyr det den mest nøye økonomisering/sparing på alle naturresurser.

Om virkelig miljøvern

En politikk som vil skape en levedyktig balanse mellom mennesket og resten av naturen må gjøre det mulig for mennesket å kunne tingliggjøre seg uten fremmedgjøring. Betingelsen for dette er at de forenede produsenter tilegner seg resultatene av sine egne produktive krefter og bestemmer over bruken av disse til felles beste uten å bli drevet av tvungen merverdiskaping og tvungent profittjag. Dette viser retning mot det grunnleggende vilkåret for virkelig miljøvern både av mennesket og naturen rundt.

Men vi kan også gå mer detaljert inn på enkelt områder. Et viktig utgangspunkt er grunnleggende økonomisering med alle ressurser ut fra de virkelig ikke-fremmedgjorte behovene til mennesker og miljø.

Avvikling skadelig produksjon og bruk – spesielt våpenproduksjon og bruk

Det betyr sjølsagt avvikling av all direkte skadelig produksjon og skadelig bruk. Avvikling av kriger og militær produksjon og drift av og bruk av våpenmakten er helt nødvendig for at vi skal kunne redde mennesker og miljø. Derfor må miljøkampen begynne med et enormt press for nedrustning, og det må gå mot USA fordi USA nå har den største krigsindustrien i verden og størstedelen av ressursene som brukes til å drive krigsmaskineriet. Pluss at bruken av dette maskineriet igjen skaper enorm forurensing og krever enorme mengder ressurser til gjenoppbygging av det som blir ødelagt. Ut fra et naturvernsyn er dette ganske enkelt kriminelt. Og da snakker vi ikke om de enorme lidelsene og den fattigdommen og elendigheten krigsmaskineriet i funksjon skaper. Så kan vi gjennomgå all annen produksjon og skille ut det som er skadelige – og stanse det.

Stanse all unødvendig produksjon, bruk av energi, ressurser osv.

For det andre må produksjon som er unødvendig for å leve rimelig gode liv stanses, samtidig som produksjon som er nødvendig for å leve rimelig gode liv økes og distribusjon til alle sikres. Dette er et svært område som må studeres nøye og der store diskusjoner blant verdens folk legger grunnlag for det  blir bestemt. Noen eksempler til diskusjon legger jeg frem her.

Hele luksusproduksjonen til den rikeste 10 prosent av befolkningen i verden må selvfølgelig avskaffes. Men det gjelder produksjon på en mengde felter. Hele reklameindustrien må legges ned og erstattes av saklig opplysning om produkter osv. Turismen må legges fullstendig om så den blir svært mye mindre energi- og ressurskrevende. Privatbilismen må avvikles ved at det utvikles felles samfunnsmessige systemer for transport som ivaretar folks transportbehov med mye mindre bruk av energi- og ressurser. Antall slike biler må reduseres svært mye, vi kan tenke oss med 80 %. Hele internettet må gjennomgås for å kunne sette inn tiltak for å minimere energi og materialbruk. Dette kan også gjøres med mange maskiner som vi bare bruker sjelden. Alle husholdninger behøver ikke å ha kappsager og mye annet verktøy, gressklippe- og støvugingsroboter osv. Store deler av den kapitalistiske underholdningsindustrien må omformes ut fra bruk av energi og andre ressurser. Reiser som kun er nødvendige ut fra profittbehov må avskaffes. Produksjon og transport må legges om og samkjøres slik at fremføring til bruker fra de forskjellige produksjonspunktene, samlet gjennom en hel produksjonssyklus, blir kortest mulig. Det betyr at båttransport også må begrenses svært mye. Fullstendig stans i produksjon av elektriske transportmidler som kun skal erstatte gange innen et visst område, bortsett fra for de som har virkelige behov – for eksempel de nye el-skoterne (el-løperhjul som de feilaktig er døpt). Stoffer som er skadelige fjernes. Ingen stoffer av noen art skal tas i allmenn bruk uten flere års prøvebruk på begrenset antall mennesker. Dette gjelder både industristoffer og stoffer som vaksiner osv. Grundige undersøkelser av stråling osv. fra forskjellige bruksområder må gjennomføres og kildene må avvikles dersom det finnes en faregrad som kan plage mennesker og naturen ellers.

Medisinsk produksjon for  virkelig å gjøre folk friske.

All forskning på helse og sykdom innrettes på å holde folk friske gjennom å fjerne skadelige påvirkninger fra menneskelige virksomheter, fremme helsebringende virksomheter og ved å forske frem medisiner som gjør folk friske og ikke forske ut fra et perspektiv om å sikre et stabilt og størst mulig marked for medisiner og medisinsk utstyr for den finanskapitalen som investerer i helse. Her er enormt mye å spare innen hele helsesektoren.

Avvikling av industrijordbruket

Industrijordbruket må avvikles og store mengder mennesker må tilbake til å dyrke jorden i stedet for å produsere skadelige og unødige produkter. Sjølforsyningsgraden for jordbruksprodukter må økes drastisk. Jordbrukerne må ha status som våre viktigste produsenter av de mest grunnleggende produkter innen nødvendighetens rike.

Bruk av menneskelig kraft

Der det passer må vi ha overgang fra maskineri som krever elektrisk (direkte eller via batterier) eller fossil kraft til mekaniske innretninger, som ur (særlig slike som blir drevet av armbevegelser) og klokker som kan trekkes opp. Dette gjelder også vanlige sykler og løperhjul som drives av menneskekraft. Her kan mange områder undersøkes.

Noen andre viktige saker

Der det er mulig skal alt som kan, gjenbrukes og gjenvinnes slik at det blir minst mulig søppel.

Menneskelige ekskrementer skal ikke føres ut av husene med vann og gå gjennom enorme renseanlegg før restene slippes i sjøen – det må utvikles metoder og anretninger som gjør at ekskrementene igjen kan brukes til gjødsel på landets jorder. Spiselig matavfall som kan brukes slik, må gå til dyrefor.

Dette er bare noen tanker til videre diskusjon. Mye annet kan også føyes til – lykke til med det og med en miljøkamp som nytter.

Som vi vil se er det fokuset som finanskapitalen og det store statene (sammen med store deler av «miljøbevegelsen») vil at vi skal holde på når det gjelder miljøet, stort sett på siden av det som må til for at vi skal få tiltak som monner.

Terje Valen, mandag 12. juli 2021.


[i] Her bruker Marx begrepet Kraftaufwand. Det oversettes med kraftanstrengelse i den svenske utgaven og med energy i den engelske. Kraft kan henspille både på menneskelig kraft og på naturkraft – også slike naturkrefter som menneskene har skapt i utvekslingen sin med denne naturen, som vannkraft, elektrisk kraft, kraft fra andre kilder, kull, olje, gass osv. Jeg tenker at Marx har hatt begge betydninger i tankene og om han ikke hadde det passer det med resten av tenkningen hans om ikke å gjøre noe som kunne ødelegge det ene eller det andre av menneskets legeme.

«En skjør allianse»

Dette er overskrifta på ein artikkel av Tormod Heier i Klassekampen den 6. juli 2021, med utheving av hovudpoenget, «Den største trusselen mot NATO kommer innenfra».

Nokre hovudpunkt i Heiers artikkel

Eg oppfattar at det viktigaste poenget hans er at hovudgrunnen til at NATO samhaldet er blitt skjørare er at der no finnast statar i NATO som ikkje vil kjempe for det NATO står for. Han spør om dei vil stå opp for «borgernes ukrenkelige friheter,  … det liberale demokratiet, … menneskerettighetene … de grunnleggende rettsstatsprinsippene». Han definerer dette som «det vestlige verdigrunnlaget». Dette «vestlige verdigrunnlaget» innan NATO sjølv er i ferd med å forvitre og dermed  blir «det som gir oss en felles identitet» svekka. For å halde NATO saman blir derfor den viktigaste oppgåva til NATO innanrikspolitisk, å styrke limet som kan halde NATO saman ved å slå ring rundt dette vestlege verdigrunnlaget inne i alle NATO-statar.

«Men liberale verdier blir ikke limet i NATO før kontrasten til ‘de andre’ kommer tydelig frem: Kina og Russland» fortsetter Heier. Disse statane «forfekter» nemlig «det motsatte av oss selv» og vil fremme «ufrie samfunnsmodeller» på fleire vis. «Det blir derfor viktigere enn noen gang at NATO unngår en demokratisk forvitring i egne rekker.» Til dømes i Ungarn, Polen eller Tyrkia.

Han går så inn på kva dette kan tyde for Norge. Det tyder for det første at landet blir trekt «stadig sterkere inn i en ny kald krig» mellom dei to nemnde verdisystema der Vesten står på den eine sida og «Russland og Kina på den andre». Den tilliten dei store vestlege landa har til landa i aust er tynnsliten og alt blir tolka i verste meining.

«NATO er heller ikkje lenger ein effektiv militær forsvarsallianse for Norge». Organisasjonen er ein reiskap som USA bruker for å veve statane rundt Russland inn i det han kallar «forpliktende og forutsigbare flernasjonale samarbeidsformer» der USA kan påvirke korleis desse statane sjølv «bør håndtere Russland som tross alt er USAs fremste rival i Europa».

Det tredje punktet er at NATO ikkje er til noko nytte for Norge i dag. Varslingstida ved plutselege konfliktar til dømes på Svalbard eller utanfor Finnmarkskysten er kort og då «nytter det ikke med langdryge forhandlinger i Brussel». Då er det berre ein ting som nyttar, «tilgang på amerikanske ledere» … «som på kort tid kan sende styrker til norske nærområder». Alt no blir NATO sett meir og meir på sidelinja når det gjeld krisehandtering i nord og USA blir viktigast.

Dette meiner Heier er problematisk for Norge. NATO-systemet blir uthola og «kunnskap om beredskaps- og forsterkningsplanverk forvitrer». Denne situasjonen gjer at blir vanskelegare å møte angrep frå Russland.

Han ser for seg at NATO-toppmøtet i sumar kan vise oss eit NATO som «må samles politisk. Men som fragmenteres militært».

Ein kommentar til innhaldet

Når den faste skribenten i Klassekampen er forskningsleiar ved Forsvarets høgskole kan vi sjølvsagt ikkje vente anna enn at han skal framstille NATO og Vesten på noko anna vis enn slik organisasjonen og dei som kallar seg «Vesten» sjølv ønskjer å sjå ut.

Ut frå denne ståstaden vurdere altså Heier det slik at NATO som militærallianse er i ferd med misse misjonen sin. USA har mest bruk for alliansen for å fremme sin politikk i Europa. Og det skal dei gjere ved å kjempe for nokre edle prinsipp som USA skal vere garantisten for opp mot Russland (og Kina) sin angrip desse prinsippa.

Når det gjeld den militære sida må vi satse einsidig på USA i forsvaret av Norge og sikre oss amerikanske leiarar som kan sende styrker til Norge på kort varsel og som kan koordinere forsvaret av Norge ut frå kunnskap om landet, militæret og situasjonen her. Det gjeld å ha ein balanse mellom faste norske prinsipp og pragmatisme og å vise atterhald i måten makta blir utøvd på.

Så vidt eg kan sjå tyder dette at desse amerikanske leiarane må vere fast stasjonert i Norge over lengre tid også i fredstid. I så tilfelle kan det og tyde på amerikanske basar på norsk jord, med alt det inneber dersom USA kjem i konflikt med eit Russland som reelt sett ikkje er i konflikt med Norge sjølv om styringsforma der avvik frå den norske. Då kan vi bli totalt fanga av USA sin krig – kanskje saman med resten av Europa. Dessutan er vel realismen i dette at USA ikkje har nokon sjanse til forsvare Norge og Europa dersom Russland verkeleg vil angripe. Då vil Europa bli øydelagd. Og om det kjem til krig blir Norge også angrepsmål for dei mest avanserte russiske våpen. Derfor vil nok alliansefridom vere eit mykje betre forsvarsval for Norge enn allianse med USA om det skulle komme til det harde.

Kva er dei vestlege verdiane som USA skal forsvare, i praksis

Men lat oss så sjå på USA som berar av dei «vestlege» verdiane. Ut frå reine fakta som ligg i dagen går det an å seie at USA er den mest krigerske og øydeleggande stat i verda når det gjeld andre land si moglegheit til å byggje opp sin eigen økonomi og velferd utan amerikansk overherredømme, innblanding, undertrykking og utbytting.

For det første kan vi slå fast det som alle veit, at staten USA er bygd opp på folkemord, slavearbeid og omsynslaus utnytting av fleire generasjonar med innvandrarar. Dessutan slik at USA med unnatak for 7 eller 9 år har USA kriga mot andre statar i heile si historie frå 1776 til i dag. Og frå før dette begynte dei kvite settlarane å utrydde indianarane. Noko dei hadde lukkast med for om lag 95 % av dei før år 1900.

Så skal vi sjå på nokre bøker om USA si rolle i verda.

Først vil eg nemne den norske omsettinga i 1964, i to bind, av David Horowitz si bok Free World Colossus, på norsk Den kalde krigen og USA og den tredje verden – begge med undertittel Søkelys på amerikansk utenrikspolitikk. Frå her av har vi i Norge hatt ein annan og heilt igjennom dokumentert historie om USA sin utanrikspolitikk enn den Heier tar utgangspunkt i når han skriv om USA og NATO. At Horowitz sjølv avsverga alt det han hadde funne ut gjer ikkje at det meste av det er usant. Det viser ei rekkje seinare godt dokumenterte studiar og bøker.

  • Michael T. Klare, War Without End – American Planning for the next Vietnams frå 1970.
  • William Blum, Killing Hope: US Military and CIA Interventions Since World War II, 1995/1998 og i rask svensk omsetting med tittelen CIA & USA:s Verkliga utrikspolitik, 1998. Dette er beint fram eit meisterverk av politisk skrivearbeid der USA si meir eller mindre valdelege innblanding i rundt 50 andre land blir grundig dokumentert.
  • Så kom Rogue State – A Guide to the World’s Only Superpower, år 2000 og
  • America’s Deadliest Export – Democracy – The Truth about USA Foreign Policy and Everything Else som tek eksempel og analyse fram til 2013, då boka kom ut. Her finn vi og forslag til kva som kan gjerast for å stoppe denne fryktelege krigarstaten og skape fred i verda.
  • Så vil eg nemne Wolfgang Effenberger Schwartzbuch – EU & NATO – Warum die Welt keinen Frieden findet ( EU og NATO – Kvifor verda ikkje kan finne fred) frå september 2020. Her har vi eit meisterstykke som avdekkar samanhengen mellom EU og NATO og korleis dei saman er ein trussel mot freden på jorda. Analysen begynner med eit utsnitt frå ein artikkel av Engels frå 1887 der han snakkar om at det går mot ein nye 30års krig berre at han blir trengd saman på 3 til 4 år og der øydeleggingar, talet på drepne og elende vil bli endå større enn dei var under 30års krigen i Europa mellom 1618 og 1648. Så blir analysen ført fram til korleis verda har møtt covid-krisa.
  • Wofgang Effenberger Geoimperialismus – Die Zerstörung der Welt frå september 2016 er også ein skarp geopolitisk analyse av korleis USA har øydelagt nasjonar og trengt seg stadig nærare inn på livet til Russland.
  • Michael Lüders Die Scheinheilige Supermacht – Warum wir aus dem Schatten der USA heraustreten müssen, frå 2021 er ein heilt oppdatert framstilling av den geopolitiske situasjonen i verden som altså tilseier at Tyskland (og andre land) må komme seg ut av det underdanige tilhøvet til USA. Samandrag av innhaldet på tysk finnast og.[i] I denne boka tar også Lüders opp nett spørsmålet om «Westen und seine Werte» og viser mellom anna korleis USA systematisk har støtta alle despotar berre dei har eit godt tilhøve til USA, dvs. tillèt USA å utbytte landet, mens også demokrati blir kverrsett når regjeringa der ikkje vil la seg dominere av USA.[ii]

«Vestlege verdiar» omsett i praksis

I  boka Americas Deadliest Export – Democracy – The Truth about US Foreign Policy and Everything Else av William Blum frå 2014, er USA sine «vestlege verdiar» i praksis greitt summert opp.

«Løyndommen som gjer at vi kan forstå USA sin utanrikspolitikk er at der ikkje er nokon løyndom.» «… sidan slutten av 2. verdskrigen har USA

  • prøvd å styrte meir enn 50 utanlandske regjeringar, dei fleste demokratisk valde
  • på grovt vis blanda seg inn i demokratiske val i minst 30 land
  • prøvd å likvidere meir enn 50 utanlandske leiarar
  • slept bombar på folk i meir enn 30 land
  • prøvd å undertrykke populistiske og nasjonalistiske rørsler i meir enn 20 land.»[iii]

Berre sidan 1981 har USA i Midt-Austen sett dei vestlege verdiane ut i livet på mange måtar. Dei har

  • skote ned to libyske fly i 1981
  • bomba Libanon i 1983 og 1984
  • bomba Libya i 1986
  • bomba og senka eit iransk skip i 1987
  • skote ned eit iransk passasjerfly i 1988
  • skote ned to libyske fly til i 1989
  • drive massiv bombing av folket i Irak i 1991
  • fortsett bombinga og harde sanksjonar mot Irak frå 1991 til 2003
  • bomba Afghanistan og Sudan i 1998
  • fortsett å støtte Israel til tross for den israelske regjeringa si stadige øydelegging og tortur mot det palestinske folket
  • stadig fordømd palestinarane sin motstand mot dette
  • bortført «folk som er mistenkt for å vere terroristar» frå muslimske land som Malaysia, Pakistan, Libanon og Albania og transportert dei til stader som Egypt og Saudi-Arabia der dei blei torturert
  • vore til stade med store militære mannskap og høgteknologisk utstyr det helligaste islamske landet, Saud-Arabia og andre stader i Golf-regionen
  • støtta talrike udemokratiske, autoritære regjeringar frå Shahen av Iran til Mubarak i Egypt og den saudiske kongefamilien
  • invadert, bomba, og okkupert Afghanistan frå 2001 til i dag, og Irak til i dag
  • bomba sendt rakettar for å likvidere individ i Somalia, Jemen, Pakistan og Libya i perioden 2006 til 2011
  • velta regjeringa til Gaddafi i Libya i 2011.[iv]

Så kan vi føye til Syria og legge til annan amerikansk aggresjon sidan 2014 då Blum avslutta boka si, kanskje særleg dei daudeleg sanksjonane mot land dei ikkje kontrollerer over heile verda og den USA-støtta regimeendringa i Ukraina. Men også det enorme presset på vasallstatane sine i Europa for å få dei med på auka opprusting og på sanksjonar mot Russland og andre land. Noko som har ført til store økonomiske tap for alle partar.

Her har vi ikkje ein gong nemnd USA si historie i Latin-Amerika, som høyrer til det beste eksempla på USA sitt «forsvar for dei vestlege verdiane».

Tormod Heier, som er ein opplyst og intelligent mann, veit sjølvsagt alt dette. Når han framleis meiner at USA kjemper for demokrati, menneskerettar og lovstyrte samfunn, så set han altså dei columbiske statane med leiaren USA  sin reelle politikk som synonym med desse verdiane. Og då må vel kanskje nokon kvar seie – Gud   hjelpe oss for å bli underlagt USA og Vesten sine tankar om demokrati, menneskerettar og lovstyrte samfunn og dei handlingane som skal verkeleggjere desse, og stakkars statar med militære og andre leiarar som står for det same. For når vi omset dei «vestlege verdiane» til de dei verkeleg tyder, så er dei columbiske statane sin rett til å herske over resten av verda og utnytte alt som finnast der til eige beste. Derfor kan dei som står for desse verdiane umogleg skape fred i verda fordi det å halde oppe USA sitt verdsherrevelde med kva middel som helst trumfar all fornuft og alle forsøk på å skape fredelege og velståande samfunn over alt i verda.

Rolls Royce som lokalt eksempel på skadeleg verknad av at vi er underlagt USA

I Bergen risikerer vi no at den siste store industriarbeidsplassen blir lagt ned fordi eigarane ikkje får lov til å selje føretaket til en seriøs internasjonal aktør med gode planer for Rolls Roys-fabrikken, berre fordi han er økonomisk basert i Russland, og at verkstaden kanskje heller ikkje får lov til å ta viktige oppdrag frå Russland som kan redde han eller i alle høve hindre permisjonar og kanskje det som verre er. Dette er sjølvsagt økonomisk galskap for Norge som industrinasjon, særleg fordi eventuell sikkerheitsrisiko i røynda var minimal og fordelane store.

Solberg-regjeringa hadde handsama denne saka heilt greit og ingen protesterte på salet fram til Biden blei president i USA og lanserte sin nye framstøyt mot Russland og Kina. Dei villaste protestane kom sjølvsagt frå Arbeidarpartiet sin forsvarspolitiske representant – ikkje rart når eit partimedlem er sjølvaste administrative sjefen i USA sin NATO-allianse som altså skal fremme USA sine politiske interesser i Europa. Men SV og dei andre kasta seg på, sjølv Rødt klarte ikkje å ta eit konsekvent nasjonalt standpunkt i saka.

Konklusjonen med nokre fleire merknader

Konklusjonen er at USA derfor utan samanlikning har vore den mest aggressive og skadelege staten i verda i løpet av dei siste 245 åra når vi ser dei under eitt. Forræderiet mot frigjeringsrørsla på Filippinane i 1898-1902 og folkemordet der[v] var ei slags innleiing til 1900-talet. Dette kjenner ikkje folk særleg mykje til, akkurat som svært mykje av dei columbiske statane sine brotsverk i andre land framleis er skjult. Men både før og etter 1941-1945, då USA var tvunge til å delta i ein rettferdig krig, har dette vore eit grunnleggande trekk ved USA sin utanrikspolitikk. Men vi veit også at England og USA planla eit samla alliert angrep på Sovjet like etter 2. verdskrigen med bruk blant anna av tyske soldatar. Stalin hindra dette ved å sørge for at desse soldatane vart avvæpna.

USA, den 2. verdskrigen og Korea

Og så er det slik at USA brukte utfallet av krigen til å ta makta over heile verda med nokre unnatak som til dømes Sovjet og deira økonomiske område, Kina, Cuba og Nord-Vietnam. Eit særskild, lite kjend eksempel er frå Korea. Her har også USA ei lang historie med innblanding. I 1905 laga dei ein ein hemmeleg avtale med Japan kalla Taft-Katsura memorandumet der USA lovde å anerkjenne Japan sitt hegemoni over Korea mot at Japan ikkje blanda seg inn i USA sine koloni-interesser på Hawaii og Filippinane. Under fredskonferansen i Paris i 1919 og Washington-konferansen i 1921-1922, som tok opp tilhøva i Asia, motarbeidde USA at Korea skulle få delta. Etter at Japan hadde kapitulert og 2. verdskrigen var slutt kravde USA einsidig at dei sovjetiske troppane skulle stanse ved den 38 breiddegrad. Då kunne dei amerikanske troppane, som ikkje kunne komme fram før nokre veker seinare, ta imot Japans kapitulasjon ved denne breiddegraden. Dette var ikkje eit bidrag til å sikre avvæpninga av japanarane, men for å sikra USA si innflyting på Koreahalvøya og fremje USA sine økonomiske og strategiske interesser i nord-aust Asia. Etter 40 år med japansk okkupasjon var koreanarane ivrige etter å få att sjølvstendet sitt og motstandsrørsla mot okkupasjonen fekk organisert en kongress i Seoul den 6. september 1945 der dei danna ei regjering for heile Korea, både nord og sør, Den koreanske folkerepublikken som held orden i landet og sikra igangsetting av produksjon gjennom folkestyrte komitear og tilslutta masseorganisasjoner. Då amerikanarane kom to dagar seinare sette dei denne regjeringa til sides og sette inn sitt eige militærstyre med blant anna fleire representantar som hadde samarbeidd med japanarane. Dette var starten på heile ulukka med Sør- og Nord-Korea.[vi] Ein folkerettsstridig okkupasjon av eit fritt land. Mønsteret frå Filippinane var teke opp att, berre at folkemordet i Korea kom litt seinare under Koreakrigen, slik det blitt gjort gong etter gong seinare.

Under 2. verdskrigen deltok USA materielt med mykje utstyr og bygga opp produksjonskapasiteten sin svært mykje, særleg kapasiteten for våpenproduksjon, men dei deltok berre med relativt små hærstyrkar og hadde berre eit tap på 300 000 soldatar mot Sovjet-Unionen sine 30 millionar soldatar og sivile, og Kina sine endå fleir falne. Vi veit også at det ikkje var våpen som stort sett vart sendt frå USA til Sovjet under krigen, men køyretøy. Og det var jo verkeleg Sovjet og Kina som slo Tyskland og Japan, ikkje USA med allierte, sjølv om USA var engasjerte i Stillehavet som dei erobra heilt for seg og sjølv om dei massemyrda nokre hundre tusen sivilistar på nokre sekund då dei slapp sine to atombomber over to byar i Japan, og sjølv om dei allierte måtte gå inn i krigen mot Tyskland frå vest, då det såg ut som Sovjet ville erobre heile landet frå aust.

Denne mykje medieomtala kampen med D-dagen osb., mot eit Tyskland der Sovjet hadde knust den tyske hæren, var berre eit «piss i havet» i høve til innsatsen frå Sovjet. Og ikkje før var krigen slutt, så samla USA med allierte seg til ville angrep på «kommuniststaten» Sovjet, noko som har fortsett mot Russland, sjølv om det ikkje lenger er snakk om kamp mot kommunisme som var propagandagrunnlaget for Den kalde krigen. Den columbiske eliten gjorde dette for ikkje å miste makta si i verda med mogelegheitene til å overføre rikdommar til seg sjølve. Men samstundes måtte dei andre columbiske maktene legge seg inn under USA sin dominans og utvikla seg etter kvart stort sett til reine klient- og vasallstatar. I dag er Norge i praksis ein slik type stat, nett som Heier indirekte peiker på i sin artikkel i Klassekampen.

Det er jo slik at USA-NATO og deira talspersonar, i praksisen sin, er dei viktigaste hindringane mot statane i verda sitt strev for å utvikle «borgernes ukrenkelige friheter,  … menneskerettighetene … de grunnleggende rettsstatsprinsippene» og arbeidet for nedrusting, fred, velstand og vennlege tilhøve i verda. Det liberale demokratiet som tillet desse å fortsette angrepa sine på verdas folk, er meir problematisk. Her trengs det kanskje ei omdanning slik at regjeringane representerer folket og ikkje pengemakta.

Terje Valen (historikar), 09.07.2021.


[i] https://michael-lueders.de/die-scheinheilige-supermacht/

[ii] Michael Lüders Die Scheinheilige Supermacht – Warum wir aus dem Schatten der USA heraustreten müssen, sidene 44-47.

[iii] Americas Deadliest Export – Democracy – The Truth about US Foreign Policy and Everything Else av William Blum frå 2014, side 1.

[iv] Same bok, side 315-316.

[v] https://www.tvalen.no/2019/07/04/usa-sitt-folkemord-pa-filippinane-rundt-1900/

[vi] Sjå Martin Hart-Landsberg Korea – oppdeling, samling & USA sin utanrikspolitikk, 1998, sidene 11-12 og David Horowitz Den kalde krigen – søkelys på amerikansk utenrikspolitikk, 1964, sidene 54-55 ff.

Tre bøker om covid

I Frankrike er det mindre sensur når det gjelder studier av covid-19 og forholdene rundt denne. Her er tre studier som en ikke kommer forbi viss en vil få tak i fakta om disse sakene. Men de blir nok ikke oversatt til norsk.

28. september, 2020.

Dagens verden, basert på uendelig vekst, men med begrensede ressurser, er ikke lenger mulig. Land opptar lån som de må betale tilbake om 100 år!! Ankomsten av ny teknologi og økende robotisering forårsaker mer og mer arbeidsledighet i global skala: og millioner blir utstøtt. Vi er på slutten av en økonomisk syklus, og covid-19 er den ideelle unnskyldningen for å pålegge storskala reformer i global omfatning. Reformer som ikke ville blitt akseptert av folket i normale tider. Internett-shopping, fjernarbeid, vaksinasjon i global skala (ønsket av Bill Gates og globalistene), flere skatter til fordel for å redde miljøet og reduksjon av våre friheter vil være en del av de dype endringene vi vil møte de neste årene … noe som bare et folkeopprør vil være i stand til å forhindre. Hvorfor har Dr. Raoult blitt angrepet så mye? Misbruker den franske regjeringen situasjonen til å pålegge masseovervåking? Hvorfor har vi vært nedstengt, og hva vil innvirkningene ha på helsen vår? Hvem er de virkelige vinnere og tapere i denne krisen? Vil internasjonale relasjoner endre seg, og hva blir konsekvensene? Hva blir «Great Reset» kunngjort av World Economic Forum? Er franske sparepenger i fare? Skal vi oppleve en eiendomskrise? Skal vi se en totaloverhaling av EU? Er en revolusjon mulig i Frankrike? Dette er de viktigste spørsmålene vi vil prøve å svare på, fordi mange av oss fremdeles tror at det bare er et dårlig øyeblikk som vil gå over, og at om noen få måneder vil alt bli normalt igjen. Nei! Vi er bare i begynnelsen av et kapittel som vil skape om verden og endre alle vanene våre.

16. mars 2021.

18. oktober 2019 åpnet de militære sportslekene i Wuhan, innviet av president Xi Jinping. Flere franske, italienske, svenske soldater osv. ble syke under prøvelsene. Akkurat samme dag begynner en simulering av en global pandemi i New York der blant annet følgende samler seg: Bill Gates Foundation, John Hopkins Center, World Economic Forum, Avril Haines (tidligere direktør for CIA under Barack Obama), George Fu Gao-direktør for det kinesiske senteret for sykdomskontroll og forebygging, Adrian Thomas visepresident for det multinasjonale kjemiske selskapet Johnson & Johnson, og en del av NBC-TV-teamet som vil simulere mediedekningen via det falske GNN TV av scenariet Coronavirus på direkten fra … en brasiliansk grisefarm.

Og her er en detalj av manuset til New York-øvelsen: En flaggermus overfører viruset til dyr, som deretter overføres til mennesker og som vil utløse en pandemi med millioner av dødsfall. I manuset forekommer 450 000 tilfeller den første måneden og 26 000 dødsfall, og 3 måneder senere er projeksjonen deres 10 millioner tilfeller og 660 000 dødsfall. La oss legge til at det i skriptet deres ble klart sagt at pandemien vil skape en global økonomisk krise. 29. januar 2020 kunngjorde Galveston, det amerikanske type P4-laboratoriet som det i Wuhan, og som er støttet av Bill Gates Foundation, at Covid-19 dukket opp i Kina i Wuhan i oktober 2019. Under generalprøven i New York, og derfor før den virkelige pandemien, er her et av nyhetsoppslagene som ble gitt på den falske nyhetskanalen GNN: Desinformasjon undergraver innsatsen for å kontrollere pandemien … Svar fra en direktør: vi må kontrollere informasjon på regjeringsnivå og redaksjonelt nivå, og om nødvendig må vi stanse strømmen av informasjon.

Dette er en av de mange avsløringer fra denne utrolige etterforskningen av Philippe Aimar, etterforskningsjournalist, om den største biologiske, politiske og mediemanipulasjonen gjennom tidene, noe som har resultert i at millioner av innbyggere har blitt låst hjemme i to måneder. Når du leser denne boka, vil du endelig finne ut hvor viruset kom fra og hvordan hele iscenesettelsen var organisert. Faktisk var alt planlagt i deres samlede vaksinasjonsplan, bortsett fra to ting: – Professor Didier Raoult og hans klorokin[i], noe som skulle utløse en mediekrig mot ham for ikke å forstyrre planene til private laboratorier (ofte finansiert av Bill Gates Foundation). Vi fikk den merkelige avgjørelsen fra det franske helsedepartementet som forbød klorokin, brukt i 70 år. Og når vi får vite at Frankrike har ødelagt flere hundre millioner masker, mens de påstår at de ikke har det, vil tvilen feste seg permanent i alle sinn.

7. mars 2021.

» DE GJORDE DET!»

For å stabilisere verdens befolkning, må vi eliminere 350 000 per dag. Jacques-Yves Cousteau.

Hvis en svartedød kunne spre seg over hele verden en gang i hver generasjon, kunne de overlevende formere seg fritt uten å gjøre verden for full. Bertrand Russell.

Det mest barmhjertige en stor familie kan gjøre mot et av de små barna deres er å drepe dem. Margaret Sanger.

En del av eugenikkpolitikken vil til slutt føre oss til tung bruk av dødskammeret. Et stort antall mennesker bør tas ut av eksistensen rett og slett fordi det går bort med mye tid på å ta vare på dem. George Bernard Shaw.

Befolkningskontroll vil nå bli det det sentrale momentet i USAs utenrikspolitikk. Hillary Clinton.

Verdens befolkning må reduseres med 50%. Henry Kissinger.

Verden i dag har 6,8 milliarder innbyggere. Vi kan nå 9 milliarder. Men hvis vi gjør en veldig god jobb med nye vaksiner, helsevesen og reproduktive helsetjenester, kan vi kanskje redusere antallet med 10% til 15%. Bill Gates.

De gjorde det. Sett fra mitt hjem, er det apokalypsen. Når økonomien er i krise, følger folk ordrer fra myndighetene. Å gå til den lokale matbutikken eller ta en tur i naturen gir det surrealistiske inntrykket av å være i et område der det synges på siste vers. Folk holder avstand, mens de bruker masker og hansker, og deres autorisasjon til å gå ut er behørig datert og signert av dem selv.

Det første trinnet har lykkes. Befolkningen blir kastet ut i frykt og fortvilelse, mens de kjemper for å angivelig finne «kur» for dette viruset som feier over verden. Men det er mer enn en «kur» for COVID-19. Det er en forandring, en omveltning, en demontering som skjer for øynene våre.

Det er bare en maske!

Det er bare 2 meter fra hverandre!

Dette er bare ikke-essensielle virksomheter!

De er bare ikke-essensielle arbeidere!

Det er bare en bar!

Det er bare en restaurant!

Det er bare et treningsstudio!

Det er bare en kirke!

Det er bare for å unngå å overbelaste sykehus.

Det er bare for å flate ut kurven!

Det er bare et dataprogram!

Det er bare å spore deg!

Det er bare en test!

Det er bare for å beskytte deg selv og andre!

Det er bare å fortelle andre at du er en kontaktsak!

Det er bare en vaksine!

Det er bare vaksinasjonssertifikat!

Det er bare et subkutant vaksinasjonssertifikat!

Det er bare for at du kan komme deg ut av huset ditt, reise!

Det er bare for at du kan gå til skoletimen din!

Det er bare slik at du kan gifte deg!

Det er bare en bot på € 135!

Det er bare noen måneder til!

Det er bare NY VERDENSORDEN OG VI HAR LURT DEG!V

Vaskesedler oversatt av Terje Valen, 1.7.2021.


[i] https://www.gigtforeningen.dk/viden-om-gigt/behandlingsmuligheder/medicin/langsomtvirkende-betaendelsesdaempende-midler/klorokin/

Tyskland – vasallstat under USA

De som følger med på utgivelser av politisk litteratur i Tyskland vil se at det gis ut mange bøker med skarp kritikk av USA og forholdet mellom Tyskland og USA. Den boken som omtales i den vaskeseddelen jeg har omtalt her er et godt eksempel. Vi hører ikke så mye om det i våre hjemlige medier.

Peter Orzechowski, Besatzungszone – Wie und warum die USA noch immer Deutschland kontrollieren, September 2019.

Peter Orzechowski, Okkupasjonssone – Hvordan og hvorfor USA fremdeles kontrollerer Tyskland, september 2019..

Forfatteren stiller spørsmål om hvor fritt og suverent Tyskland er? Og svarer at mer enn 70 år etter slutten av andre verdenskrig oppfører USA seg fortsatt som en okkupasjonsmakt. Knapt noen vet at amerikanerne har en overflod av spesielle rettigheter på grunn av de rettighetene de fikk da de okkuperte den vestlige delen av Tyskland etter 2. verdenskrig og som fortsatt er gyldige, og at de utnytter dem fullt ut. Peter Orzechowski viser i boken hvilke bestemmelser som fremdeles gjør Tyskland til en okkupasjonssone, og hva avtalene betyr i praksis.

For eksempel kan USA marsjere inn i Tyskland med tropper av hvilken som helst styrke og stasjonere soldatene der de vil. Tyskerne må da også finansiere dette. I tillegg er Bundeswehr forpliktet til å støtte USA i dets militære inngrep som bryter med folkeretten.

De seirende makternes hemmelige tjenester har ubegrenset bevegelsesfrihet og handling på tysk jord.

Hemmelige tjenester kan samle ubegrenset informasjon i sine aktiviteter, bruke så mange agenter de vil – og la tyske tjenester jobbe for dem. Lovene i Tyskland gjelder ikke for agentene. Ansatte i de hemmelige tjenestene har for eksempel lov til å bære våpen. Hvis du begår forbrytelser, er du fritatt for tiltale. Peter Orzechowski viser på imponerende vis hvordan uhemmet og kriminelt fremfor alt de amerikanske hemmelige tjenester opptrer i Tyskland.

Så spør han hvorfor det ikke er noen motstand mot dette i Tyskland?

Svaret sier han, er at siden 1945 har tyskernes tenkning blitt påvirket av propaganda til fordel for Amerika. Forfatteren avslører den store manipulasjonen og hvordan tyskerne blir påvirket. Amerikanske tenketanker og frivillige organisasjoner spiller en avgjørende rolle i dette.

«Den eneste verdensmakt»

Men Peter Orzechowski går mye lenger. Han viser at USA også skader Tyskland på andre plan: Ved å bruke massemigrasjonsvåpenet forårsaker USA alvorlig skade på landet. Og de fører en virkelig krig mot den tyske økonomien. De bruker NSA og CIA, som spionerer på og skader tyske selskaper.

Amerikanerne legger heller ikke skjul på det. Sikkerhetsrådgiveren og geostrategen Zbigniew Brzezinski skrev for mange år åpent og utvetydig at Tyskland ikke bare var et protektorat, men også en vasall under USA.

Vaskeseddel frå Amazon omsett av Terje Valen, 30.6.2021.

Er Kina sosialistisk?

Anmeldelse av boken på hjemmesiden til Monthly Review oversatt av Terje Valen.

Roland Boer, Socialism with Chinese Characteristics: A Guide for Foreigners

Sosialisme med kinesiske egenskaper: En guide for utlendinger, Springer, Singapore, 2021. 316 s.

Originally published: Friends of Socialist China by Tamara Prosic (June 18, 2021 )

Helt siden reformene og åpningen fra 1978, og særlig i løpet av de siste tiårene, har Kina ofte blitt fremstilt som en økonomisk og en politisk hybrid: et offisielt sosialistisk land som, under regi av sitt kommunistiske parti og dets ledere, har fortsatt med å gi erklæringer om troskap til marxismen og om at de bygger sosialisme, samtidig som de har omfavnet to sentrale komponenter i kapitalistiske systemer: privat eierskap over produksjonsmidlene og en markedsøkonomi.

For mange er denne tosidigheten også en uløselig motsetning som, i likhet med det klassiske løgnparadokset, innebærer en rekke motsetninger som gjensidig gjør hverandre ugyldig ifølge populær forståelse av «autentisk» marxistiske / sosialistiske / kommunistiske økonomiske og politiske verdier, praksis osv., og henholdsvis «autentisk» kapitalistiske / liberale / nyliberale verdier, praksis osv.

Samlet sett går resonnementet ut på at hvis Kina er virkelig sosialistisk og hvis dets kommunistiske parti oppriktig følger Marxismen (som sin teoretiske og praktiske guide for å bygge sosialisme og til slutt kommunisme), da utgjør innføring av en praksis som er typisk for kapitalismen, et svik mot marxismen (eller avvik fra den) og innføring av kapitalisme. Basert på denne autentisk dualistiske logikken har Kina blitt «statskapitalisme», «byråkratisk kapitalisme», «kapitalistisk sosialisme», «nyliberalisme / kapitalisme med kinesiske egenskaper», «kammeratskapitalisme», «rød kapitalisme» og mange andre kapitalismer.

Mange av disse ‘kapitalistiske’ kvalifikasjonene kommer fra ikke-marxister og er ofte bare dårlig tilslørte forsøk på å bekrefte Thatchers slagord ‘Det er ikke noe alternativ’ og Fukuyamas avhandling om ‘slutten på historien’. Dessverre er det mange marxister, særlig i Vesten, som bukker under for den fellen som dualistisk sosial ontologi er når de tenker på Kina. Den skarpe feilen i deres tilnærming: ignorering av den grunnleggende marxistiske metoden, mer konkret, av dialektikk, som innebærer å forstå virkeligheten, inkludert sosialismens virkelighet, som den konstante utviklingen av motsetninger og deres oppløsninger gjennom oppheving.

Sosialisme med kinesiske egenskaper utfordrer den forenklede gjensidig eksklusive dobbelte linse som ofte brukes når en ser på sosialisme i Kina og bedømmer denne. Tro mot tittelen, er boken en guide til kinesisk sosialisme, som er både omfattende og skarp, men ikke så mye for utlendinger som for de som har mistet av syne marxistisk dialektikk som teori, analysemetode og viktigst av alt, som rammeverk og veiledning for sosial sosialisme. For andre, som meg selv, som vokste opp og bodde i et sosialistisk land, er det å lese Sosialisme med kinesiske egenskaper en reise som både er kjent og ny: kjent når det handler om å gjenkjenne språket til særegen sosialistisk marxisme og ny når det handler om å måtene dette språket har blitt brukt under kinesiske forhold.

Det er ikke lett å gi en kort oversikt over Boers bok. Den har ti kapitler (hver med mange seksjoner og underavsnitt) som tar sikte på å gi omfattende svar og forklaringer på mange forskjellige spørsmål man kan stille om det moderne Kina. Noen er mer teoretiske, andre mer faktiske, men alle følger en rekke tråder som har å gjøre med historie, marxisme, politikk, jus, lingvistikk, etc. Boken dekker det som noen kan betrakte som de «store» spørsmålene som det marxistiske grunnlaget for reform og å åpne opp, innføring av privat eierskap og markedsøkonomi (kapittel 4 og 5), det teoretiske grunnlaget for og den praktiske funksjonen til det kinesiske sosialistiske demokratiet (kapittel 8 og 9) og ideer om suverenitet og menneskerettigheter og deres praktiske anvendelser (kapittel 7). I behandlingen av disse «store» spørsmålene blir det imidlertid også avklart en rekke andre spørsmål, for eksempel statusen til minoritetsnasjonaliteter og deres involvering i den demokratiske prosessen (avsnitt 8.5), betydningen av «rettssystem» og «styre etter lov «(underavsnitt 8.6.1), partiets rolle og regjeringens rolle (underavsnitt 9.6.2), synet på globalisering (underavsnitt 10.4.8) osv. Hvert kapittel inneholder også sitater og referanser fra kinesiske kilder, som inkluderer verk og taler av partiledere (Mao Zedong, Zhou Enlai, Deng Xiaoping, Xi Jinping), dokumenter fra kongresser og konferanser og utrolig mange kinesiske marxistiske filosofer, statsvitere, økonomer osv., hvorav de fleste dessverre er ukjente utenfor Kina.

 Boken inneholder også forklaringer på kinesiske ord, uttrykk og tegn som er en del av den kinesiske marxistiske diskursen, som shishiqiushi (søker sannhet fra fakta) (32), datong (enhet, samvær, harmoni) og xiaokang (moderat velstående, sunt, fredelig og trygt) (kapittel 6), baquan (hegemoni) (256) osv.

 Måten som alt dette allsidige materialet veves sammen og presenteres på, er tydelig og tilgjengelig, men boken er langt fra en enkel beskrivende reise som man forventer av en ‘guide’. Det er også et dypt analytisk arbeid som, for å fremheve særegenheten til kinesisk marxisme og kompleksiteten ved å bygge sosialisme, innebærer nøye lesing av kinesisk tekstmateriale (og hvordan det passer med faktisk praksis), hyppige sammenligninger med sovjetisk og vestlig marxisme og vestlig liberal tanke, konstant bevegelse mellom fortid og nåtid, zooming inn på detaljer og zooming ut til det store bildet og hyppige eksempler på hvordan beskrevne praktiske aspekter passer inn i kinesisk marxistisk diskurs. Slik sett er det ikke lett å lese gjennom Sosialisme med kinesiske egenskaper. Det er bredde og dybde i den som krever konstant fokus og, viktigst av alt, også et åpent sinn og villighet til å akseptere omkonfigurerte kjente marxistiske ideer og konsepter, noen ganger på en helt ny måte.

Bildet av ‘sosialisme med kinesiske egenskaper’ som kommer ut av denne intense reisen, er av et levende, dynamisk og komplekst samfunn som er i stadig utvikling og i en kritisk dialektisk dialog med seg selv og med resten av verden. Faktisk, hvis jeg skulle oppsummere hva ‘sosialisme med kinesiske egenskaper’ innebærer uten å være alvorlig urettferdighet mot dens kompleksitet, ville det være at den eksemplifiserer marxistisk dialektikk i reell handling. Dialektikk var styrken bak reformen og åpningen (kapittel 2, 3, 4, avsnitt 5.3), og den er fremdeles den dominerende teorien og metoden som informerer og former utviklingen av kinesisk sosialisme (avsnitt 1.2 og kapittel 10). Det som imidlertid skiller kinesisk marxistisk dialektikk fra marxistisk dialektikk i klassisk forstand er at den refererer til kinesisk historie og forhold (underavsnitt 1.3), og at dens primære fokus ikke lenger er på motsetninger som oppstår fra kapitalismen, men på å løse motsetninger som oppstår i sosialismen, det vil si i en sosial virkelighet etter revolusjonen der, som Marx vil si, ekspropriatørene allerede er ekspropriert (avsnitt 3.4 og underavsnitt 4.5.1). Med andre ord, dette er en type dialektikk under sosialismen/sosialistisk dialektikk, hvis viktigste bekymring er utvikling av sosialisme som konkret sosial, økonomisk og politisk praksis.

Dialektikk er det dominerende temaet i boken, men de første fire kapitlene er nøkkelen til å forstå spesifikt kinesisk sosialisme/sosialistisk dialektikk og til å sette pris på det komplekse i kinesisk sosialisme og dens funksjon, fordi de fleste av ideene de behandler er nærmere utdypet i resten av boka med en evig voksende kompleksitet.

I innledningen forklarer Boer rollen som marxismen spiller i Kina, hva som er spesifikt kinesisk ved den, og en rekke liberale og vestlige marxisters (feil)fremstillinger av kinesisk sosialisme, som kinesiske forskere og Boer ser på som utilstrekkelige og metodisk feil, siden de prøver å forstå Kina ut fra vestlig historie, vestlige intellektuelle tradisjoner og vestlig marxisme. Det andre kapittelet diskuterer Dengs to prinsipper (befriende tanke fra dogmatisme med det formål å frigjøre produksjonskreftene, og søke sannhet fra fakta som grunnlag for den marxistiske metoden) som var medvirkende til overgangen fra strengt planlagt til blandet plan / markedsøkonomi. Det tredje kapittelet presenterer ‘motsetningsanalyse’ eller dialektisk materialisme slik den ble utviklet i Sovjetunionen, nemlig forståelsen av at motsetninger fortsetter under sosialismen om enn i ikke-antagonistisk form, og anvendelsen av denne analysen under kinesiske forhold. Til slutt forklarer fjerde kapittel årsakene til reformen og åpningen via motsetningsanalyse av en rekke motsetninger som kollektiv / individ, likhet / forskjell, revolusjon / reform, selvtillit / globalisering og deres omkalibrering innen den kinesiske sosialismens økonomisk og politisk kontekst. Herfra vender boken seg til en ekstremt detaljert diskusjon av mer konkrete aspekter av kinesisk sosialisme, som økonomi, sosialistisk modernisering, suverenitet, menneskerettigheter og demokrati, og slutter med en redegjørelse for Xi Jinpings tenking. Det som alle disse kapitlene tydelig viser, er det solide grunnlaget for Boers påstand fra innledningen, nemlig at marxismen er kjernen i det kinesiske sosialistiske prosjektet, selv om dette, som nevnt tidligere, er marxisme som primært refererer til og kan brukes på problemer som oppstår under sosialismen.

Leverer Boers bok leverer på løftet om å «rette opp mangelen på kunnskap» om begrepet og utøvelsen av sosialisme med kinesiske egenskaper? Det gjør den absolutt og mer. For de som lurer på om Kina fremdeles er sosialistisk eller mistenker at det kinesiske kommunistpartiet forlot marxismen, gir boken mye materiale å basere svarene på. Faktisk bør alle som ønsker å engasjere seg seriøst og omfattende med ‘sosialisme med kinesiske egenskaper’ lese boka. Når det gjelder meg, tvilte jeg aldri på at Kina er sosialistisk. Det Sosialisme med kinesiske egenskaper gjorde for meg, var å bekrefte at med kommunismen er virkelig «historiens gåte løst», noe som jeg begynte å tvile på etter den jugoslaviske og sovjetiske katastrofen, og den vekket håpet om at verden vil komme til den løsningen før heller enn senere. Kina ønsker å lede mot å nå dette målet gjennom et godt eksempel, og Boers bok retter absolutt et veldig sterkt lys på inn forskjellige sider av dette eksemplet.

Columbismens første fase – og litt om fortsettelsen

For noen år siden lanserte jeg begrepet den columbiske epoken i et reisebrev fra Tenerife. Etter dette har jeg skrevet flere artikler på bloggen min som utdyper begrepet. Utgangspunktet mitt var den store geografen og geo-imperialisten Halford Mackinder, som i 1904 holdt et foredrag i det geografiske selskap i London der han sa at dersom noen i fremtiden en gang kom til å se tilbake på vår historiske utvikling ville de kalle tiden etter 1492 for den columbiske epoken. Jeg har også utviklet begrepet columbismen som betegner både den vesentlige karakteren av den columbiske epoken, de metodene som har blitt brukt og brukes fremdeles og den columbiske epokens grunnleggende ideologi. Her skal jeg ta for meg en grunnleggende bok som avdekker hvordan columbismen begynte. Det var en fryktelig begynnelse, men det har fortsatt helt til i dag, mot alle land og folk som ikke vil underlegge seg columbisk herredømme. I dag vil det si herredømmet til USA.

Noam Chomsky om columbismen

Noam Chomsky brukte også et lignende begrep i boken Year 501: The Conquest Continues fra 1993. Denne boken er oversatt til svensk og gitt ut i 1995 på Epsilon Press sammen med Deterring Democracy i et dobbeltbind med tittelen Man kan inte mörda historien. Det kan være verd å sitere litt fra innledningen til boken Year 501:

«Den 11 oktober 1992 innebar slutet för den gamla världsordningens femhundrade år, iblant kallad Columbus- eller Vasco da Gama-perioden i världshistorien, beroande på de plundringsinnriktade ävetyrare som kom dit först. Eller ‘ett 500-års Reich’ för att låna titeln på en minnesutgåva[i] som jamför nazisternas metoder och ideologi med de europeiska inkräktarna som lade större delen av världen under sig.»

Det er prologen til den boken som er nevnt her jeg skal oversette under her. Den er et grunnleggende verk for å forstå columbismens begynnelse og vesentlige karakter.

Chomsky fortsetter slik: «Den gamla världsordningens hovudtema var en konfrontasjon mellan erövrarna og de erövrade i ett globalt perspektiv. Den har tagit sig olika uttryck och har givits olika namn: imperialism, nykolonialism, Nord-Syd-konflikten, kärnan mot periferin, G-7 (de sju ledande statskapitalistiska industriländerna och deras lydstater) mot resten. Eller enklare yttryckt, Europas erövring av världen.»[ii]

Chomsky fortsetter med å si at han med begrepet Europa her regner settlerstatene som Europa koloniserte. Også Japan, som ifølge sydafrikanske konvensjoner blir erkjent som «hedershvit», faller inn under begrepet. Han sier også at USA har blitt den ledende «europeiske» staten. Også i Europa har vi hatt stater som har stilt blant «de andre» fordi de har vært undertrykt og utbyttet. Irland er et typisk eksempel. Jeg vil også trekke frem Norge her. Vi har en stolt fortid under det Chomsky kaller «resten» under dansk, svensk og seinere tysk herredømme. Nå har vi degenerert til et lydrike som samarbeider med den verste av de columbiske statene, USA.

I tillegg viser Chomsky til den store økonomen Adam Smith som var utgangspunktet for Marx kritikk av den politiske økonomi i Kapitalen eller den kapitalistiske ideologi. Smith skriver: «Upptäckten av Amerika og passagen til Ostindien via Godahoppsudden, är de två viktigaste og störste händelserna som nedtecknats i mänsklighetens historia».[iii] Smith lurer så på hvilke fordeler og ulemper som ville følge av dette.

Så avslutter Chomsky innledningen til boken med å påpeke at erobringen av Den nye verden førte til to omfattende demografiske katastrofer uten motstykke i historien – den faktiske utryddingen av den vestlige halvkulens urbefolkning samt ødeleggelsen av Afrika gjennom slavehandelen. Dessuten led også store deler av Asia forferdelig. Men mens forholdene har forandret seg beholder erobringens grunnleggende tema sin vitalitet og spenst og kommer til  å fortsette og gjøre det det til virkeligheten og den «fryktelige urettferdighetens» årsaker blir tatt opp på en ærlig måte.[iv] Denne teksten min er et av forsøkene på å gjøre det.

Før vi går videre må jeg også nevne Wofgang Reinhard sitt monomentale verk Die Unterwerfung der Welt Globalgeschichte der Europäischen Expansion 1415-2015, et verk på 1650 sider som kom ut først gang i 2016 og i ny og utvidet utgave i 2018, med et femte opplag i 2020. Reinhart setter begynnelsen på epoken til Spanias erobring av Ceuta på Afrika-kysten ved Gibraltar-stredet, i 1415 – altså den første erobringen utenfor europeisk territorium. Men skulle vi følge en slik regel kom egentlig Kanariøyene først da spanieren Lancelotto Malocello gikk i land der i 1312 og begynte folkemordet på den opprinnlige befolkningen der. Det tok spanierne bortimot hundre år å fullføre denne operasjonen som var ferdig like føre Columbus seilte ut fra Tenerife i 1492. Jeg ser på denne tiden som en trening for folkemordet og utbyttingen av de enda fjernere oversjøiske imperier. Men vi kan sjølsagt også se på vikinge-toktene og korstogene også som slike forberedelser, selv om korstogene også foregikk i Europa, sør i det nåværende Frankrike (utryddingen av Katharene) og i Baltikum.

Hvem er columbierne?

Når det gjelder definisjonen av columbierne så tenker jeg at det nå er eliten av de (stort sett) hvite menneskene som hersker i statene rundt den nordlige delen av Atlanterhavet med USA i ledelsen pluss eliten i deres settlerstater (USA, Canada, Australia, New Zealand, og tidligere Sør-Afrika sammen med den USA-vennlige eliten i deres vasaller og lydriker noen flere steder i verden, Det gjelder hele NATO og EU, dessuten Japan.) Underklassen i disse statene blir manipulert til å støtte denne eliten i kampen mot de som prøver å bryte ut av columbiernes forferdelig og urettferdige plyndring og undertrykking.

Hvem er progressive og reaksjonære i dag?

De progressive statene som kjemper mot den columbiske dominansen er alle stater som USA og vasallene anklager for menneskerettighetsbrudd, mangel på demokrati og undertrykking av minoriteter – vi kan nevne Cuba, Venezuela, Russland, Syria, Iran, Kina, Nord-Korea og tidligere hadde vi Libya, Jugoslavia og Sovjet-Unionen pluss en rekke stater som har forsøkt og forsøker på å slippe ut av columbiernes kvelergrep.

Grensen mellom reelt sett progressive partier og individer og reaksjonære sådanne går i det hele tatt mellom de som på den ene siden støtter USA sin verdensdominans og som tror på de historiene eliten i denne staten sprer over hele verden og vil ha oss til å tro på, og de som å den andre siden støtter alle som kjemper for å komme seg eller holde seg utenfor dominansen til den grusomme columbiske overklassen og nekter å tro på dens falske historier.

Så kommer oversettelsen av prologen til Stannard, David E. American Holocaust: Columbus and the Conquest of the New World. Oxford University Press, 1993.

Atombomben i columbisk tjeneste

«PROLOG

I MØRKET en tidlig juli morgen i 1945, på et øde sted i New Mexico-ørkenen, oppkalt etter en sonette av John Donne, som priste Den hellige treenighet (Trinity), ble den første atombomben eksplodert. J. Robert Oppenheimer husket senere at det enorme lysglimtet, etterfulgt av det tordnende brølet, fikk noen observatører til å le og andre til å gråte. Men de fleste, sa han, var stille. Oppenheimer selv husket i det øyeblikket en linje fra Baghavad-Gita: Jeg er blitt døden, verdens ødelegger.

Det er ingen grunn til å tro at noen om bord i båtene Niña, Pinta eller Santa María, på en like mørk tidlig morgen fire og et halvt århundre tidligere, tenkte på de illevarslende linjene fra det gamle sanskritdiktet da mannskapene på det spanske skipet oppdaget et flimmer av lys på vindsiden av øya som de kom til å oppkalle etter den hellige frelser. Men om de hadde hatt denne tanken, ville den vært like passende den gang som den var da den første kjernefysiske sprengningen rystet ørkensanden i New Mexico. I begge tilfeller – på Trinity-teststedet i 1945 og i San Salvador i 1492 – kronet disse øyeblikkene, da de nådde sine mål, år med intens personlig kamp og eventyr for hovedpersonene og var toppunktet på geniale teknologiske prestasjoner for sine land. Men i begge tilfeller var de også opptakten til orgier av menneskelig destruktivitet, som hver på sin måte førte til en grad av ødeleggelse som ingen tidligere hadde vært vitne til i hele verdenshistorien.

Bare tjueen dager etter den første atomprøven i ørkenen, ble den japanske industribyen Hiroshima jevnet med jorden av atomvåpen. Aldri før hadde så mange mennesker – minst 130 000, sannsynligvis mange flere – blitt drept i en eneste eksplosjon.[v] (1)

Columbiske ødeleggelser sammenlignet med atombomben

Bare tjueen år etter Columbus’ første landing i Karibia, var den enormt folkerike øya, som oppdagelsesreisende hadde omdøpt Hispaniola, faktisk øde; nesten 8.000.000 mennesker – de som Columbus valgte å kalle indianere – hadde blitt drept av vold, sykdom og fortvilelse.[vi] (2) Det som skjedde på Hispaniola tok litt lengre tid, det skjedde omtrent i løpet av en enkelt menneskelig generasjon, men det tilsvarte mer enn femti Hiroshimas. Og Hispaniola var bare begynnelsen. I løpet av bare en håndfull generasjoner etter deres første møte med europeerne, hadde det store flertallet av den vestlige halvkulens innfødte folk blitt utryddet. Tempoet og omfanget av utslettelsen varierte fra sted til sted og fra tid til annen, men i mange år har historiske demografer avdekket post-colombiansk befolkningsnedgang på mellom 90 og 98 prosent, i region etter region, med en slik regelmessighet at en samlet nedgang på 95 prosent har blitt en fungerende tommelfingerregel. Dette betyr er at det i gjennomsnitt for hver tjuende innfødt som var i live den gang landene i Amerika myldret av mange titalls millioner mennesker og da de kom i kontakt med europeerne – bare sto en eneste igjen i de tjues sted da blodbadet var over.

For å sette dette i en moderne sammenheng, ville forholdet mellom den opprinnelige befolkningen i Amerika og de overlevende blant dem, etter at de fikk kontakt med europeerne, være mindre enn halvparten av forholdet mellom levende og døde mennesker i USA i dag hvis hver eneste hvite person og hver eneste svarte person døde. Utryddingen av indianerne i Amerika var uten sammenligning det mest massive folkemordet i verdenshistorien. Dette er derfor, som en historiker treffende har sagt, langt fra den heroiske og romantiske symbolikken som vanligvis brukes for å symbolisere den europeiske bosetningen i Amerika. Det minnesmerket som samsvarer best med virkeligheten ville være en hodeskallepyramide.[vii] (3)

Vitenskapelige overslag over størrelsen av den post-colombianske holocaust har økt kraftig de siste tiårene. Altfor ofte har imidlertid akademiske diskusjoner om denne uhyggelige hendelsen redusert de utryddete urfolkene og deres kulturer til statistiske beregninger i lite tilgjengelige demografiske analyser. Det er lett for at dette kan skje. Helt fra begynnelsen av syntes det å være en umulig oppgave bare å ta hensyn til en så enorm katastrofe. En spansk eventyrer – som ankom den nye verden bare to tiår etter Columbus’ første landing, og som selv åpent gledet seg over strømmen av innfødt blod – skrev at det var verken “papir eller tid nok til å fortelle alt som [conquistadorene] gjorde for å likvidere indianerne og plyndre dem og ødelegge landet.”[viii] (4) Som et resultat har selve forsøket på å beskrive katastrofens overveldende omfang hatt en tendens til å utslette både forfatterens og leserens følelse av dens virkelig forferdelige menneskelig element.

Til minne om en maya-kvinne som ble fortært av hunder

I et tilsynelatende forsøk på å motvirke denne tendensen, begynner en forfatter, Tzvetan Todorov, sin studie av hendelsene i 1492 og det som skjedde umiddelbart deretter, med en innskrift fra Diego de Landas Relatión de las cosas de Yucatán: Kapteinen Alonso López de Avila, svoger til adelantado Montejo, fanget en ung indisk kvinne med nydelig og grasiøst utseende under krigen i Bacalán. I tilfelle de ikke skulle drepe ham i krigen hadde hun lovet mannen sin at hun ikke skulle å ha forhold til noen annen mann enn ham. Derfor var det umulig for noen å overtale henne fra å ta sitt eget liv for å unngå å bli besmittet av en annen mann; og på grunn av dette fikk de kastet henne til hundene. Todorov tilegner deretter boken “til minnet om en mayakvinne fortært av hunder.”[ix] (5)

For å huske verdien av et enkelt liv og for å unngå å bli følelsesmessig bedøvet av den store kraften i en slik overveldende menneskelig ondskap og ødeleggelse er det viktig å forsøke å se for seg et bilde av denne kvinnen, og hennes brødre og søstre og de utallige andre som led lignende skjebner, når en leser Todorovs bok, eller denne boken, eller et hvilket som helst annet arbeid om dette emnet – akkurat som det er viktig, når man leser om den jødiske holocaust eller grusomhetene under den afrikanske slavehandelen.

Drapet på den lille gutten

Vi har for eksempel tilfellet med en liten indisk gutt hvis navn ingen kjenner i dag, og hvis umerkede skjelettrester er håpløst blandet sammen med hundrevis av anonyme andre i en massegrav på de amerikanske slettene, men en gutt som en gang lekte ved bredden av en stille bekk i det østlige Colorado – til en morgen i 1864, da de amerikanske soldatene kom. Som en av kavaleristene senere fortalte det, oppdaget han gutten som prøvde å flykte, mens kavaleristens landsmenn slaktet og lemlestet kroppene til alle kvinnene og alle barna de kunne fange. Det var et lite barn, sannsynligvis tre år gammelt, akkurat stor nok til å gå gjennom sanden. Indianerne hadde gått foran, og dette lille barnet fulgte etter dem. Den lille fyren var helt naken og gikk på sanden. Jeg så en mann gå av hesten sin, i en avstand på omtrent sytti meter, og trekke opp riflen og skyte – han bommet på barnet. En annen mann kom fram og sa: «La meg prøve meg på den horesønnen. Jeg kan treffe ham. ” Han gikk ned av hesten, knelte  og skjøt på det lille barnet, men han bommet på ham. En tredje mann kom bort og kom med en lignende bemerkning og skjøt, og den lille fyren falt.[x] (6)

Vi må gjøre det vi kan for å gjenerobre og prøve å forstå, menneskelig, hva det var som ble knust, hva det var som ble slaktet. Det er ikke nok bare å erkjenne at mye gikk tapt. Brenningen av og blodbadet på menneskene i det etter-columbiske Amerika var så nær det totale, at det var få individuelle liv av de titalls millioner som ble drept som etterlot tilstrekkelige spor for påfølgende biografisk fremstilling.

Hva førte til folkemordet?

I de to første kapitlene som følger, er derfor oppmerksomheten nødvendigvis begrenset til de sosiale og kulturelle verdenene som eksisterte i Nord- og Sør-Amerika før Columbus skjebnesvangre reise i 1492. Vi må stole på vår fantasi for å fylle inn ansiktene og livene. Den ekstraordinære mengden av vitenskapelige studier som har analysert den dødelige innvirkningen av den gamle verden på den nye, har brukt en mengde nye forskningstekniker for å identifisere sykdommen, som kom med erobrerne, som den viktigste årsaken til indianernes store befolkningsnedgang. Som en av pionerene i denne forskningen uttrykte det for tjue år siden, var de innfødtes «mest avskyelige» fiender ikke de europeiske inntrengerne selv, «men de usynlige morderne som disse mennene brakte i blod og pust.»[xi] (7) Det er sant, hvis vi bare tar hensyn til en rent kvantitativ opptelling av kropper, at den strømmen av sykdom, som europeerne slapp løs på såkalt «jomfruelig jord» -befolkningene i Amerika, forårsaket flere dødsfall enn noen annen enkelt ødeleggelse. Men ved å fokusere nesten utelukkende på sykdom, ved å flytte ansvaret for massedrap på en hær av invaderende mikrober, har samtidsforfattere i økende grad skapt inntrykk av at utryddelsen av disse titalls millioner mennesker var utilsiktet – en trist, men både uunngåelig og “Utilsiktet konsekvens” av menneskelig migrasjon og fremgang.[xii] (8) Dette er en moderne versjon av det Alexander Saxton nylig har beskrevet som den “myke siden av anti-indiansk rasisme” som dukket opp i Amerika i det nittende århundre og som inkorporerte “uttrykk for anger over indianernes skjebne i fortellinger som sporet deres uunngåelige utryddelse». «Ideologisk, «tilføyer Saxton,» var effekten å frita enkeltpersoner, partier, nasjoner for enhver moralsk skyld for det som historien hadde bestemt. «[xiii] (9)

Men i virkeligheten var den nesten totale utrydding av den vestlige halvkulens innfødte verken utilsiktet eller uunngåelig. Nesten fra det første øyeblikket av den menneskelige kontakten mellom Europa og Amerika begynte ildstormer med smittsom pest og målrettet folkemord å legge ned de amerikanske innfødte. Selv om sykdommer og folkemord til tider fungerte uavhengig, var sykdom og folkemord i de fleste av de lange århundrene med utrydding som fulgte etter 1492, gjensidig avhengige krefter som opptrådte dynamisk – ofrene ble kastet mellom pest og vold. De to forsterket hverandre, og sammen drev de utallige antall gamle samfunn til randen – og ofte over randen – av total utryddelse.

Det store amerikanske holocaust

På sidene som ligger foran oss vil vi undersøke årsakene og konsekvensene av begge disse grusomme fenomenene. Men siden den delen som handler om folkemord så ofte har blitt neglisjert i nylige vitenskapelige analyser av den store amerikanske indianske holocaust, er det det sentrale formålet med denne boken å kartlegge noen av de mer grusomme eksemplene på denne bevisste rasistiske rensingen, fra det femtende århundres Hispaniola til det nittendes California. Og deretter er formålet å finne og undersøke trossystemene og de kulturelle holdningene som ligger til grunn for en slik uhyrlig oppførsel. · · · Historie for sin egen skyld er ikke en uviktig oppgave, men studier av den typen som gjøres her utføres ikke bare for å opprettholde kollektivt minne. I forordet til en historiebok bok med muntlige beretninger som skildrer livet i Tyskland under den jødiske holocaust, sier Elie Wiesel noe som også passer i denne sammenheng:” Faren ligger i å glemme. Å glemme vil imidlertid ikke bare påvirke de døde. Hvis glemselen skulle seire, vil asken fra i går dekke vårt håp for morgendagen.”[xiv] (10) Så for å begynne, må vi prøve å huske.

Kan det stoppes?

For i en tid da femhundreårsfester er i full blomst for å hedre den berømte Admiral of the Ocean Sea – når hete tvister raser på grunn av søken etter turistdollar, om han først faktisk landet på Grand Turk Island, Samana Cay eller Watlings Island — blir asken fra i går, og dens implikasjoner for hele verdens håp for morgendagen, altfor ofte ignorert i det upassende brølet av selvgratulering.[xv] (11) Dessuten er det viktige spørsmålet for fremtiden i dette tilfellet ikke” kan det skje en gang til?» Snarere er det «kan det stoppes?» For folkemordet i Amerika og andre steder der verdens urfolk overlever, har egentlig aldri opphørt.

Det fortsetter i dag

Så sent som i 1986 observerte Menneskerettighetskommisjonen for organisasjonen av amerikanske stater at 40 000 mennesker rett og slett hadde “forsvunnet” i Guatemala i løpet av de foregående femten årene. Ytterligere 100.000 hadde blitt åpent myrdet. I forhold til folketallet i USA tilsvarer det mer enn 4.000.000 mennesker som er slaktet eller fjernet under offisielt regjeringsdekret – et tall som er nesten seks ganger antall amerikanske dødsfall i kamp under borgerkrigen, 1. verdenskrig, 2. verdenskrig, Koreakrigen og Vietnamkrigen til sammen.[xvi] (12) Nesten alle som var døde og forsvunnet var indianere, direkte etterkommere – som kvinnen som ble fortært av hunder – av mayaene, skaperne av en av de mest fantastiske sivilisasjoner som denne jorden noen gang har sett . I dag, som for fem århundrer siden, blir disse menneskene torturert og slaktet, deres hjem og landsbyer bombet og jevnet med jorden, mens mer enn to tredjedeler av deres hjem i regnskogen nå med vilje er blitt brent og rasert til ruin.[xvii] (13) Drapet og ødeleggelsen fortsetter, med hjelp og støtte fra USA, selv når disse ordene skrives og leses.

Og mange av de detaljerte beretningene fra samtidige observatører lyder omtrent som de som ble registrert av conquistadorenes fortellere nesten 500 år tidligere. «Barn, to år, fire år, de tok bare tak i dem og rev dem i to,» rapporterer et vitne til en militærmassakre på indianere i Guatemala i 1982. Minner om et annet offer for et enda nyere angrep på en indiansk leir: de drepte barna, på to år, på ni måneder, på seks måneder. De drepte og brente dem alle. . . . Det de gjorde [mot faren min] var å sette en machete her inne (pekende på brystet), og de kuttet opp hjertet hans, og de lot ham brenne opp. Dette er smerten vi aldri skal glemme. . . . Bedre å dø her for en kule og ikke dø på den måten som faren min gjorde.[xviii] (14)

Fra en liste over eksempler, som ser ut til å være endeløs, legger enda et offer til: Klokka 13.00 begynte soldatene å skyte på kvinnene inne den lille kirken. Flertallet døde ikke der, men ble skilt fra barna sine, ført til sine hjem i grupper og drept, de fleste sannsynligvis med macheter. . . . Så kom de tilbake for å drepe barna, som de hadde etterlatt alene gråtende og skrikende, uten sine mødre.

Informantene våre, som var innelåst i tinghuset, kunne se dette gjennom et hull i vinduet og gjennom dørene som uforsiktig var stilt åpne av en vakt. Soldatene kuttet opp magen til barna med kniver, eller de tok tak i barnas små ben og knuste hodet med tunge stokker. . . . Så fortsatte de med mennene. De tok dem ut, bundet på hendene, kastet dem på bakken og skjøt dem. Myndighetene i området ble drept inne i tinghuset. . . . Det var da de overlevende var i stand til å unnslippe, beskyttet av røyken fra brannen etter at bygningen var blitt antent. Syv menn, hvorav tre overlevde, klarte å flykte. Klokka var 17:30.[xix] (15) I alt ble 352 indianere drept i denne massakren, på en tid da 440 byer ble fullstendig ødelagt av regjeringstropper, da nesten 10.000 ubevæpnede mennesker ble drept eller fått til å «forsvinne» årlig, og da mer enn 1 000 000 av Guatemalas om lag 4 000 000 innfødte ble fordrevet av bevisst brenning og ødeleggelse av forfedres jord.

Under slike episoder med masseslakteri, unnslipper noen barn; bare foreldrene og besteforeldrene deres blir drept. Det ble derfor rapportert i Guatemala i 1985 at “116 000 foreldreløse barn hadde blitt registrert under folketellingen i hele landet, de aller fleste i de indianske bydelene i det vestlige og sentrale høylandet.”[xx] (16)

Utrydding av de innfødde på Hispaniola som preludium

Hvis vi bryr oss om å se finner vi påminnelser over alt rundt oss, om at utryddingen av de innfødte på Hispaniola fra det femtende og det sekstende århundre, forårsaket av europeisk militærangrep og import av eksotiske sykdommer, delvis bare var et enormt preludium til menneskelige katastrofer som fulgte på andre drapsmarker og som også fortsetter å forekomme i dag – fra skogene i Brasil og Paraguay og andre steder i Sør- og Mellom-Amerika, hvor direkte vold fra regjeringer fortsatt slakter tusenvis av indianske mennesker år inn og år ut, til reservater og urbane slumområder i Nord-Amerika, hvor mer sofistikert indirekte regjerings-vold har nøyaktig samme effekt. Mens folk fra Vesten engasjerer seg i jubel over 500-årsjubileet for europeernes oppdagelse av Amerika, tiden og stedet der alt drapet begynte.

Kampen mot columbismen fortsetter

Men det finnes også andre påminnelser rundt oss om at det hos urbefolkningen i dag fortsatt finnes ekko fra motstanden mot utslettelse fra urfolket fra det femtende og det sekstende århundre, da de innfødte kjempet imot med en intensitet conquistadorene hadde  vanskelig for å begripe til tross for de europeiske inntrengernes ubarmhjertige dreping og blodbadet som fulgte med de eksplosive sykdomsepidemier. «Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det,» skrev Bernal Díaz del Castillo om motstandsviljen som spanjolene møtte i Mexico, til tross for at den innfødte befolkningen ble desimert med blodbad og tortur og sykdom, «for verken kanoner eller musketter eller armbrøst nyttet, eller nærkamp. Heller ikke hjalp det å drepe tretti eller førti av dem hver gang vi angrep, for de kjempet fremdeles i likeså tette rekker og med mer energi enn i begynnelsen. ”[xxi] (17)

Fem århundrer senere finnes den motstanden fortsatt, i forskjellige former, i hele Nord- og Sør- og Mellom-Amerika, slik den gjør i andre land blant urfolk som har lidd under den rasende vreden fra Vestens folk. Sammenlignet med det de en gang var, er det bare rester av de innfødte på de fleste av deres steder nå. Men også på hvert av disse stedene, og mange flere, fortsetter den ustoppelige kampen for fysisk og kulturell overlevelse og for gjenoppretting av en stolthet og autonomi som de fortjener.

Men all den pågående volden mot verdens urfolk, i hvilken som helst form – så vel som urfolks forskjellige motstandsformer mot den volden – vil fortsette utover vår fulle forståelse, og utover vår evne til å engasjere oss og menneskelig ta tak i den, inntil vi er i stand til å forstå omfanget og årsakene til den menneskelige ødeleggelsen som nesten fortærte folket i Amerika og andre mennesker i andre senere koloniserte deler av kloden, og som begynte med at Columbus mannskap så land tidlig om morgenen den 12. oktober 1492. Det var starten på det hele. Denne boka tilbys som et bidrag til vår nødvendige forståelse.

He‘eia, O‘ahu, januar 1992.»

Stannard, David E. Amerikansk Holocaust: Columbus og erobringen av den nye verden. Oxford University Press.

Oversatt av Terje Valen, torsdag 24. juni 2021.

Notene fra prologen har sitt opprinnelige nummer i parentes etter hver note som er markert med romertall. Jeg har ikke oversatt disse notene.



[i] Stannard, David E., Amerikansk Holocaust: Columbus and the Conquest of the New World. Oxford University Press.

[ii] Noam Chomsky, Man kan inte mörda historien, side 433.

[iii] Adam Smith, Wealth of Nations, bok 4, kapittel 7, side 141.

[iv] Chomsky, side 435.

[v] The official American estimate for the number of people killed by the Hiroshima blast is less than 80,000, but the Japanese have long disputed this figure and the best current estimate ranges from at least 130,000 immediately following the bombing to about 200,000 total dead from the blast and its aftereffects within five years. See Committee for the Compilation of Materials on Damage Caused by the Atomic Bombs in Hiroshima and Nagasaki, Hiroshima and Nagasaki: The Physical, Medical, and Social Effects of the Atomic Bombings, translated by Eisei Ishikawa and David L. Swain (New York: Basic Books, 1981), pp. 363–69. (1)

[vi] See Sherburne F. Cook and Woodrow Borah, “The Aboriginal Population of Hispaniola” in Cook and Borah, Essays in Population History, Volume One: Mexico and the Caribbean (Berkeley: University of California Press, 1971), pp. 376–410. (2)

[vii] Richard Slotkin, Regeneration Through Violence: The Mythology of the American Frontier, 1600–1860 (Middletown, Conn.: Wesleyan University Press, 1973), p. 565. On the matter of comparative survivorship ratios, according to recent adjustments in the 1990 U.S. census the national ethnic breakdown is as follows: whites—74.2 percent; blacks—12.5 percent; Hispanics—9.5 percent; Asians and others—3.8 percent. Thus, since whites and blacks combined total 86.7 percent of the population, if all whites and blacks were killed, the survivorship ratio for Americans would be significantly better than 1:10 (actually, about 1:7.5), compared with the estimated overall 1:20 survivorship ratio for the native peoples of the Americas. (3)

[viii] The cited observer is Gonzalo Fernández de Oviedo y Valdés, from his Historia Natural y General de las Indias, quoted in Carl Ortwin Sauer, The Early Spanish Main (Berkeley: University of California Press, 1966), pp. 252–53. (4)

[ix] Tzvetan Todorov, The Conquest of America: The Question of the Other (New York: Harper & Row, 1984). (5)

[x] From the testimony of Major Scott J. Anthony, First Colorado Cavalry, before United States Congress, House of Representatives: “Massacre of Cheyenne Indians,” in Report on the Conduct of the War (38th Congress, Second Session, 1865), p. 27. (6)

[xi] Alfred W. Crosby, Jr., The Columbian Exchange: Biological and Cultural Consequences of 1492 (Westport, Conn.: Greenwood Press, 1972), p. 31. (7)

[xii] For a recent example, in brief, of the common assertion that the Native American population collapse was an “unintended consequence” of native contact with Europeans who, in this version of the fiction, actually wanted to “preserve and increase”—as well as exploit—the native people, see Marvin Harris, “Depopulation and Cultural Evolution: A Cultural Materialist Perspective,” in David Hurst Thomas, ed., Columbian Consequences, Volume Three: The Spanish Borderlands in Pan-American Perspective (Washington, D.C.: Smithsonian Institution Press, 1991), p. 584. Harris here is objecting specifically to my use of the word “holocaust” to describe the native population decline in the Americas in “The Consequences of Contact: Toward an Interdisciplinary Theory of Native Responses to Biological and Cultural Invasion,” ibid., pp. 519–39. See also the recent assertion that “the first European colonists . . . did not want the Amerindians to die,” but unfortunately the Indians simply “did not wear well,” in Alfred W. Crosby, “Infectious Disease and the Demography of the Atlantic Peoples,” Journal of World History, 2 (1991), 122, 124. (8)

[xiii] Alexander Saxton, The Rise and Fall of the White Republic: Class Politics and Mass Culture in Nineteenth-Century America (London: Verso Books, 1991), p. 153. (9)

[xiv] In Sylvia Rothchild, ed., Voices from the Holocaust (New York: New American Library, 1981), p. 4. (10)

[xv] The dispute over the site of Columbus’s first landing is discussed in John Noble Wilford, The Mysterious History of Columbus: An Exploration of the Man, the Myth, the Legacy (New York: Alfred A. Knopf, 1991), pp. 129–46. (11)

[xvi] On the number of deaths and disappearances in Guatemala between 1970 and 1985, see Robert M. Carmack, ed., Harvest of Violence: The Maya Indians and the Guatemalan Crisis (Norman: University of Oklahoma Press, 1988), p. 295. According to the U.S. Defense Department the number of battle deaths in those wars mentioned in the text was as follows: Civil War—274,235; World War One—53,402; World War Two—291,557; Korean War—33,629; Vietnam War—47,382. (12)

[xvii] For the percentage of rain forest destroyed, see Cultural Survival Quarterly, 14 (1990), 86. On the politics and ecology of rain forest destruction, focused on the Amazon but relevant to tropical forests throughout the Americas, see Susanna Hecht and Alexander Cockburn, The Fate of the Forest: Developers, Destroyers, and Defenders of the Amazon (New York: Verso Books, 1989). (13)

[xviii] This quotation and the one preceding it are from Vanderbilt University anthropologist Duncan M. Earle’s report, “Mayas Aiding Mayas: Guatemalan Refugees in Chiapas, Mexico,” in Carmack, ed., Harvest of Violence, pp. 263, 269. The rest of this volume of contemporary anthropological accounts from Guatemala makes overwhelmingly clear how devastating is the Guatemalan government’s ongoing slaughter of its native Maya peoples— with the United States government’s consent and financial support. For more detailed discussion of U.S. involvement in and support for such activities, see Susanne Jonas, The Battle for Guatemala: Rebels, Death Squads, and U.S. Power (Boulder: Westview Press, 1991). (14)

[xix] Quoted in Jonas, Battle for Guatemala, p. 145. (15)

[xx] Ibid., pp. 148-49; Carmack, ed., Harvest of Violence, p. 11. (16)

[xxi] Bernal Díaz del Castillo, The Discovery and Conquest of Mexico, 1517–1521, translated by A.P. Maudslay (London: George Routledge & Sons, 1928), p. 409. (17)