Alt er ikke bra for Ukraina

Asia Times

Dekker geopolitiske nyheter og aktuelle saker over hele Asia

Skrevet i Ukraina-krigen

Alt er ikke bra for Ukraina

Vestlige rapporter etterplaprer Ukrainas propaganda som blir motbevist av Kievs presserende oppfordring til bedre våpen som er økende indikasjoner på at de taper krigen

av Stephen Bryen Januar 24, 2023

Ukraina sier de trenger større og bedre våpen for å beseire Russland. Bilde: Twitter / New Statesman

Levering av stridsvogner, avanserte luftforsvarssystemer og potensielt langtrekkende bakkelanserte bomber kan være et svar på Ukrainas dystre forespørsler, men det fører også med seg en ny mengde problemer.

Disse raskt og presserende forsyningene indikerer at alt ikke er bra i Kiev, og at det er nærmere enn noensinne til å tape krigen med Russland. Dette er ikke en-til-en-erstatninger for tapt utstyr: De fleste av de leverte forsyningene tar sikte på å skifte krigens vilkår til fordel for Ukraina.

Minst ett av de projiserte våpnene,  langdistansebombe med rekkevidde på 100 km, kjent som ATACMS, ville også flytte krigen fra ukrainsk til russisk territorium.

Det er liten tvil om at å legge denne typen våpen i ukrainske hender vil resultere i en større krig i Europa. Russland vil forsøke å angripe transittsentrene for disse forsyningene, mest sannsynlig Polen, selv om gjengjeldelse også kan tenkes å omfatte angrep på jernbaner og veier i Tyskland.

USAs beslutning om å sende oppgraderte atombomber til Europa vil også overbevise russerne om at taktisk atomkrig kan være NATOs svar hvis Ukraina kollapser. Sammenlignet med USA og NATO har Russland et massivt arsenal av taktiske og strategiske atomvåpen.

Ukrainas styrker faller tilbake i Donbas-regionen, og hvis tilbaketrekningen fortsetter, vil de snart miste den strategiske byen Bakhmut. Den russiske bølgen er etter Pentagons syn en selvfølge, og USA har bedt Ukraina om å forlate området.

Ukrainske soldater graver skyttergraver i Bakhmut. Bilde: Screengrab / CNN

Ukrainas militære og politiske ledere kan imidlertid ikke trekke seg tilbake fordi det ville åpne sentrum av landet for den russiske hæren. Det kan i sin tur tenne et lenge undertrykt rop om politisk endring i Ukraina med ukjente og ukjente konsekvenser.

President Volodymyr Zelenskyj vet godt at han har arrestert de fleste av sine politiske motstandere og brakt til taushet mediene han misliker, inkludert noen tilfeller der hans motstandere angivelig har blitt likvidert av Ukrainas hemmelige politi, SBU.

Men det vil ikke beskytte ham eller hans kolleger hvis folk i Kiev begynner å forstå at det ukrainske forsvaret kaster seg.

Til tross for påstander om å være et demokrati, er Ukraina faktisk et autoritært land som har blokkert ut ekte nyheter og strupet enhver opposisjon. Men på grunn av sosiale medier vil meldingene komme gjennom uansett, og Zelenskyj og teamet hans har mye å frykte.

Det ser ut til at USA setter sitt håp om å snu slagmarkssituasjonen på de nye rustningssystemene som sendes til Ukraina. USA har lagt stort press på Tyskland for å levere sine knirkete Leopard II-stridsvogner og for å la Polen sende leopardene de har.

Polen har en beholdning på 569 stridsvogner, hvorav 398 er aktive. De fleste av de aktive stridsvognene i Polens hær er Leopard II (250). Polen planlegger å erstatte leopardene med 180 koreanske K-2 Black Panther-stridsvogner, hvorav de ti første ble levert i desember 2022. K2 er en avansert stridsvogn med netsentriske egenskaper.

Ingen kan si hvor effektive Leopard-tanker vil være på den moderne slagmarken. I desember 2016 ble mange Leopard 2 – ødelagt i  kampene om det ISIS-kontrollerte Al-Bab-området nær Aleppo i Syria. Ti leoparder ble ødelagt, inkludert fem av anti-tank missiler (russisk opprinnelse), to av IEDs, og en av rakett ild.

De russiske trådstyrte panservernrakettene, 9k115 Metis og 9M113 Konkurs, er vintage våpen fra 1970-tallet. Dette fører til mistanke om at leopardene ikke vil vise seg å være mer effektive enn den russiske rustningen Ukraina allerede har, noe som kan bidra til å forklare hvorfor Polen er ivrig etter å kvitte seg med dem.

USA har gjort det klart at de ikke vil levere Abrams M-1-stridsvognen til Ukraina. Dette er USAs viktigste stridsvogn som er avgjørende for NATOs forsvar. Motvilje mot å sende dem til Ukraina kan også representere en Pentagon-oppfatning om at M-1-flyene kanskje ikke klarer seg bra på den moderne slagmarken mot russiske styrker fordi de kontrollerer det meste av Ukrainas luftrom, noe som betyr at stridsvogner kan bli ødelagt av luftangrep.

En M1A1 Abrams Main Battle Tank fra Bravo Company, 185th Armor, 81st Armor Brigade, gjennomfører et område rekognosering rundt Balad, Irak i et fil bilde. Foto: US Air Force Staff Sergeant Shane A. Cuomo / Wikimedia Commons

Psykologisk vil tapet av amerikanske stridsvogner ved bruk av russiske våpen være en negativ melding om USAs evne til å opprettholde sikkerheten i Europa. (Det ville sikkert uroe de baltiske statene og Tyskland.)

En av de viktigste farene i Ukraina-krigen er at den vil smitte over på andre europeiske land, spesielt Polen. Et annet russisk «alternativ» kan være å motvirke USAs støtte til Ukraina ved å angripe en eller flere av de baltiske statene, nemlig Estland, Latvia og Litauen.

Spenningen stiger mellom Baltikum og Russland, sett senest av Russlands beslutning om å utvise Estlands ambassadør i Moskva.

Estland er avgjørende på grunn av sin beliggenhet ved Finskebukta og den følsomme grensen til Russland, nær St. Petersburg. Estland oppretter en «tilstøtende» sone som gir dem rett til å inspisere russiske sivile og militære skip.

Det er usannsynlig at Estland kan utføre noen inspeksjoner gitt at det bare har to patruljefartøyer (EML-Roland og EML-Risto) og ingen andre krigsskip bortsett fra noen minelag. Men hvis Estland i det hele tatt prøvde, ville det skape et nytt friksjonspunkt som Russland kunne utnytte hvis de valgte det.

Det er også et strategisk element. Med Finland med i NATO og allerede et de facto medlem, blir Finskebukta betydelig mer fiendtlig innstilt til Russland, og det vil bli økende press på russiske politiske ledere til å iverksette tiltak mot en økende trussel mot russisk sikkerhet.

Mens Ukraina er langt unna, ser russerne på NATOs «sammensmelting» av Russland som et nøkkelspørsmål for russisk sikkerhet og stabilitet. Dette bringer Baltikum i skarpere fokus fordi russerne ser at NATO prøver å omringe dem og undergrave deres økonomiske og militære fordeler.

Biden-administrasjonen, i det minste på overflaten, ser ut til å ha liten bekymring for trusselen om en utviding av krigen, eller muligheten for at Ukraina kan bli beseiret av Russland. Faktisk fortsetter administrasjonen og dens allierte å hevde at de er nær ved å drive russerne ut av Ukraina – den siste slike påstanden har kommet fra Ukrainas krigssupporter Boris Johnson.

Hvis denne påstanden var sann, ville alle de ekstra våpnene som er planlagt levert til Ukraina ikke være et så presserende behov.

Et av problemene er at krigsnyhetene først og fremst genereres av ukrainsk propaganda, som i det uendelige blir etterplapret i vestlige medier. Hver gang det er motstridende informasjon – for eksempel omtale av Ukrainas høye tap – slår Kiev så hardt tilbake at vestlige ledere forholder seg tause.

Likevel lekker nøyaktig informasjon med jevne mellomrom. Det siste eksemplet er en tysk rapport som  siterer Berlins utenriksetterretningstjeneste BND, som sier at ukrainske tap er svært høye i Bakhmut-området, anslått til hundrevis per dag.

En ukrainsk kirkegård med nylig begravde krigsdøde. Estimater har satt ukrainske tap på godt over 100.000. Bilde: Twitter

Washington kan dermed snart stå overfor noen farlige valg. Skulle de forplikte amerikanske styrker eller amerikanske luftmakt til Ukraina? Hvis de gjorde det, hvor raskt ville krigen spre seg i Europa?

Vil NATO, som alltid er langt mer støyende enn det som kan rettferdiggjøres av virkeligheten, støtte å sende NATO-styrker til Ukraina? Eller ville NATOs knær endelig gi etter?

Det alternative – og mer sannsynlige – scenarioet er at Washington vil presse på for en fredsløsning, noe de har vært strengt imot tidligere. Vil Russland være villig til å sette seg ned og diskutere en avtale? Selvfølgelig, men bare hvis prisen er riktig.

Følg Stephen Bryen på Twitter på @stevebryen

Det året da jeg ble født

Med noen streiftog til vår tid (2022).

Det store bildet – noen pekere

Så tenker jeg at 1942 var et skjellsettende år i verdenshistorien som mange måter har definert livet mitt og hele min generasjon og faktisk også de som har kommet etterpå. Det var midt i en verdenskrig og dermed er det krigssaker som preget de første tre årene av mitt liv. Først noen ”mindre” saker som henger sammen med krigen. Antitankvåpenet bazooka ble utviklet og testet for første gang i mai dette året. Selv fikk jeg skyte med det under et kurs på sjøforsvarets jegerskole i 1963. Napalm ble også ferdigutviklet samme år. Jeg ble kjent med begrepet og de fryktelige virkningene under Vietnamkrigen på 1960- og 70-tallet. Julaften 1942 ble de første bakke-til-bakkerakettene skutt opp fra Peenemunde av den tyske ingeniøren Werner von Braun som amerikanerne etter krigen tok med seg til USA for hjelpe til med å utvikle våpen der. Masseproduksjon av IL-Stormovik stupbombefly, tegnet av Sergei Vladimirovitsj Ilyushin, ble satt i gang. Raketter, som seinere kom til å dominere mye av motsigelsen mellom stater etter krigen og frem til i dag, ble altså til det året jeg ble født. Men det største skillet i verdenshistorien var et annet.

Et skille i verdenshistorien

Så skal vi gå til den store saken som satte et skille i verdenshistorien. Verdens første menneskeskapte kjernereaksjon fant sted i 1942 ved University of Chicago der vi nå finner bronsestatuen kalt Nuclear Energy, som den store amerikanske historiker, Willam McNeill, fikk satt opp da han styrte det historiske fakultet der fra 1961 til 1967. Forskningsgruppen, The Manhattan Project, som skapte den første atombomben, ble også opprettet i 1942 og fant sitt senter i New Mexico, i bygningene til Los Alamos Ranch School, en privat gutteskole nær Santa Fe.

Etter at denne gruppen, som ble opprettet under ledelse av Robert Opphenheimer, hadde jobbet febrilsk i noen år, kunne de sprenge en testbombe nær Alamogordo i New Mexico. Oppheimer kalte stedet for ”Trinity” etter den bibelske treenigheten, Jesus, Gud fader og Den hellige ånd. Det var den 16. juli 1945. Oppenheimer sa selv at han hadde kommet til å tenke på en linje i det indiske diktet Baghavad Gita da han så ildkulen i forbindelse med eksplosjonen. Her er det en scene der guden Vishnu prøver å overtale prinsen til å gjøre sin plikt. For å gjøre inntrykk på ham omdanner han seg til sin form-med-mange-våpen og sier ”Nå er jeg blitt til døden, den som ødelegger verdener”.

Dette var et grunnleggende faktum i hele min oppvekst – og er det for oss alle fremdeles.

Jeg ble altså født i det året da arbeidet med å lage atombomben ble satt i gang for alvor. Dette var et skjellsettende år i verdenshistorien fordi det innledet en tidsalder der menneskenes produktiv- og ødeleggelseskrefter ble så store at vi kunne ødelegge våre egne livsvilkår på jorden. Det var altså innledningen til den tidsalder som nå gjerne blir kalt antropocen – da menneskene ble den viktigste endringskraft i jordens historie.

Egentlig vil jeg vel kalle det pre-antropocen fordi vi lever under et økonomisk system som utvikler seg ut fra sine egne lovmessigheter som menneskene faktisk ikke kan kontrollere, nemlig kapitalismen. Først når dette systemet er opphevet og menneskene selv kan kontrollere sine produktivkrefter, det vil si sin egen utveksling med naturen rundt og fordelingen av produktene som lages, kan vi virkelig gå inn i menneskenes tidsalder, antropocen. Vi vil selv med våre standpunkter og handlinger bestemme om denne siste overgangen vil være mulig og hvordan den da vil kunne foregå. På mange måter ble virksomhet langs disse linjer mitt livs prosjekt. Dette er det store og stadig mer presserende spørsmålet i det 21. århundret, og faren for utslettelse av menneskeheten vil henge over oss hele tiden. Så lenge det finnes våpen vil de som har makt over dem bestemme om det skal skje. Den senere utviklingen av produktivkreftene på kapitalistisk grunnlag har føyd til andre ødeleggende momenter som det også blir stadig mer presserende på få bevisst kontroll over.

Den 6. og 9. august 1945, etter at freden var kommet til Europa, ble en atombombe sluppet over Hiroshima og en over Nagasaki. Vi visste det ikke da, men etter hvert gikk det altså opp for alle at menneskene for første gang hadde funnet opp en innretning som kunne utslette dem selv. Det var egentlig et historisk vendepunkt av nesten ufattelig betydning. Dette resultatet av det som ble satt i gang i det året jeg ble født preget en god del av oppveksten. De stadige atombombesprengningene i USA og Sovjet, prøvesprengninger ble de kalt, utover på 1950-tallet, sammen med faren for verdenskrig, skapte en farlig situasjon. Det kom radioaktivt nedfall rett som det var over Bergen og vi fikk beskjed om å holde vinduene lukket. Det hjalp ikke for alle.

Det fikk også dramatiske personlige følger. Min mor som jobbet i slakterbutikk rundt 1960, ble overeksponert for radioaktivitet og døde av blodkreft etter et kort sykeleie i 1961, kun 44 år gammel. To av hennes venninner, som hadde samme type arbeid, fikk samme skjebne. Denne sammenhengen gikk ikke opp for meg før ut på 1970-tallet da jeg leste om Linus Pauling og kampen for å få stanset prøvesprengningene som de ble kalt. Da fikk jeg vite at mange tusen mennesker over hele verden døde på samme måte i disse årene. Men jeg sluttet å drikke melk på den tiden fordi vi fikk advarsler om at melken kunne være radioaktiv, og begynte ikke med det igjen før jeg hadde passert 60 år.

Andre typer ødeleggelsesvåpen, som er mindre kjent, ble også utviklet i 1942. Alt i 1. verdenskrig ble gass bruk første gang. Da var sennepsgass den mest brukte. Så begynte tyskerne igjen å bruke gass under 2. verdenskrig. Da opprettet den engelske regjering i 1942 Porton Down, et forskningssenter som skulle undersøke og utvikle nye våpen. De engelske forskerne satte da straks i gang med dette, og de utviklet det første biologiske våpen, nemlig en metode for å produsere og spre den dødelige sykdommen miltbrann. Tester ble gjort på sauer på Guinard-øyen samme år og våpenet var dødelig effektivt. Det er også så varig i sine virkninger at øyen var forbudt område i 40 år etter forsøket. Med brei spredning av et slikt våpen er det kanskje også mulig å utrydde mye av livet på jorden.

I dag (2021/22) er dette svært aktuelt i forbindelse med spredning av det som er kalt sars-covid-19 virus. Den ledende forkjemper for utvikling av vaksine mot virussykdom, den styrtrike Bill Gates, hadde da opptrådde på sikkerhetskonferansen i München i 1916 og holdt en tale der han sa at vi måtte være forberedt ikke bare på naturlig utviklete nye virussykdommer, men også på at slikt kunne bli brukt i forbindelse med  krig. Det var derfor det var så viktig å finne metoder for å utvikle vaksiner svært raskt – han så at vi måtte helt ned i under tre ukers utviklingstid. Det har vært en viktig drivkraft i det voldsomme internasjonale trykket for å få utviklet og brukt vaksiner som ikke var testet ferdig, og som man hverken kjente de positive eller negative virkningene av, og særlig ikke langtidsvirkninger. For å lage sikre vaksiner tar det vanligvis rundt 10 år med mange typer sikringsmekanismer. Det meste av dette ble omgått under det som har blitt kalt covid-19-pandemien, da nye vaksiner ble produsert og tatt i bruk på mindre enn ett år.

Men det var ikke bare når det gjaldt våpen at det skjedde avgjørende saker. Det gjaldt også forurensing og spredning av giftige stoffer i naturen. Stoffet dichlorodiphenyltrichloroethane, eller DDT, var kjent alt fra 1800-tallet, men ikke brukt til noe. I 1939 fant en forsker ut at det kunne brukes til å ta livet at skadedyr som ødela avlinger. Dermed ble det tatt ut patent på stoffet og det ble begynt produksjon.

Michael Egan forteller så i sin biografi om den store pioneren i miljøbevegelsen, Barry Commoner, at han i 1942 ledet en gruppe som jobbet med å utvikle et apparat som kunne gjøre det mulig for torpedobombere å spre DDT på angrepspunkter for å redusere sykdom blant soldater forårsaket av insekter. Apparatet ble testet i Florida dette året ved en stasjon der en drev eksperimenter med raketter og som var svært plaget med insekter. Forsøket var en suksess, og DDT var enormt effektivt til å drepe fluer. Men etter noen dager samlet det seg nye svermer av fluer ved New Jersey rakettbase, tiltrukket av tonnevis av råtnende fisk – uheldige ofre for DDT-spredningen – som var vasket opp på strendene.

Commoner var her vitne til et skremmende varsel om hvordan nye teknologier førte med seg miljøproblemer som oppfinnerne ikke hadde forutsett. Dette var begynnelsen på de enorme forurensingsproblemene i forbindelse med den like enorme utviklingen av menneskeskapte stoffer som ble sluppet ut i naturen. Rachel Carson foreller i sin bok, Silent Spring, fra 1962 at bare for USA dreide det seg om rundt 500 nye slike stoffer i året. Og dette har fortsatt frem til i dag, selv om miljøbevegelsen har druknet i kapitalens «løsninger» på problemer med CO2 og klima, og stort sett har glemt andre problemer.

Men i 1942 ble altså den type apparat laget som skulle danne mønster for all teknologi for å spre giftige stoffer over store deler av naturen ute hensyn til skadelige «bivirkninger». Noen ganger har slike stoffer også blitt systematisk brukt som våpen, slik det såkalte «Agent Orange» ble brukt av amerikanerne under Vietnamkrigen for å få bladene til å falle av trærne i Vietnam, slik at fienden ble lettere å oppdage. Den tilsiktete virkningen i seg selv var en økologisk katastrofe, men «bivirkningene» på mennesker og dyr førte til død og misdannelser for titusenvis av mennesker og utallige dyr og insekter og ettervirkningene har fortsatt til i dag.

Kampen mot nazismen

Den 2 verdenskrig preget altså de første tre årene av livet mitt med stor kraft. Og selve krigens gang var nok viktig i den forbindelse. Det skapte de rådende geopolitiske forholdene som varte frem til 1991 da Sovjet-Unionen gikk i oppløsning. Norge ble okkupert den 9. mai 1940, etter at Nazi-Tyskland først hadde gjort seg ferdig med angrepet i vest der de tok alle land frem til litt sør for midten av Frankrike, der den nazi-vennlige Petain opprettet en tysk vasallstat.

Når det gjaldt krigens gang, så kom det tyske angrepet på Sovjet tidlig om morgenen den 22. juni 1941, et par-tre uker før jeg ble unnfanget. Utover sommeren dundret tyske styrker frem mot Moskva, Leningrad og Stalingrad med tilsynelatende ustoppelig kraft og med en fart av vel 3 mil per døgn. Allerede den 3. juli konkluderte Hitler med at Sovjet hadde tapt krigen på grunn av de store tapene de hadde hatt. Ut gjennom juli og begynnelsen av august fortsatte den tyske fremmarsjen og millioner av russiske soldater og sivile ble drept og tatt til fange. Grusomhetene var fryktelige. I Hviterussland ble en tredjedel av befolkningen drept, og landet var stort sett en ruinhaug ved slutten av krigen.

Men nazistene fant en ganske stor gruppe medhjelpere i Ukraina, og de bistod i høyeste grad med å drepe jødene i landet. I dag er Bandera, en av «heltene» fra denne tiden på ny utropt til helt i landet der USA har arrangert et kupp og satt inn sine folk i ledelsen. Bandera-tilhengere har fått en sentral plass i militærvesenet der og Azov-bataljonen som har holdt til i Mariupol er den mest kjente gruppen, men det finnes flere. Det typiske ved nazismen der er at jødene nå ikke er sett på som en fiende, men at det derimot er den andre gruppen som Hitler hadde utpekt som undermennesker, nemlig slaverne, som er deres hovedfiende og som de mener bør utryddes. Russerne ser de på som slavere. USA har satset på disse gruppene og samarbeidet med dem om et kupp i både 2004 og 2014 som styrtet den lovlig valgte presidenten og satte inn en amerikansk marionett i sitt arbeid for å omringe Russland fullstendig og få til en regimeendring der som gjør at landet kommer inn under USAs reelle herredømme igjen, slik det egentlig var fra 1991, da Sovjet-Unionen ble oppløst, til litt ut på 2000-tallet.

Det førte til kraftig undertrykking av russisktalende ukrainere og en 8 års krig mot de ukrainerne som bodde øst i Luhansk og Donets. Seinere ble Zelenski valg til president med et stort flertall ut fra et program for å løse motsigelsene til de russisktalende og Russland på fredelig vis. Det var utarbeidet to avtaler, Minsk-avtalen 1 og 2 som skulle sikre dette. Men det var hverken i USAs eller de ukrainske nazistenes og ytterliggående nasjonalistenes interesse. Zelenski måtte gå fra programmet sitt og følge USAs politikk og støtte seg på USAs nazistiske medspillere. Han ble en ny USA-marionett. Populariteten hans sank faretruende både fordi han hadde sveket valgløftet sitt og fordi den økonomiske politikken første til stadig større problemer for det arbeidende folket.

Dermed var det sannsynlig at han ved neste valg ville kunne bli kastet og erstattet med en president som ville utvikle et selvstendig Ukraina, slik de prøvde før kuppet i 2014. Dette ville ikke USA godta fordi det svekket deres stilling i den kampen for verdensherredømme som de fremdeles fulgte. Dette er grunnlaget for alle seinere problemer og de krigshandlingene som har skjedd i Ukraina etterpå.

Tilbake til 2. verdenskrig. I midten av august var første fase av den tyske offensiven omtrent ferdig og den tyske ledelsen måtte bestemme hvordan offensiven nå skulle fortsette. Etter lange drøftelser bestemte Hitler at Moskva ikke skulle angripes før Leningrad var sikret og russerne var avskåret fra oljen fra Baku. Den tyske offensiven gikk derfor mot Leningrad, Krim og Stalingrad for å fortsette mot sør-øst. I denne perioden tok tyskerne over 600 000 russiske krigsfanger.

Imidlertid endret Hitler etter hvert mening og samlet igjen tropper både fra nordfronten mot Leningrad og sørfronten for å angripe Moskva. Dermed stanset fremrykkingen i nord og sør opp. Det tok seks uker å foreta denne omgrupperingen. Da offensiven startet opp igjen den 2. oktober tok tyskerne nye 700 000 russiske krigsfanger i løpet av kort tid. Men da tyskerne begynte å nærme seg Moskva satte det inn med et fryktelig regnvær og de dårlige russiske veiene ble reine gjørmehull. Tempoet i den tyske hærens fremrykking sank drastisk. I sør rykket tyskerne raskere frem og klarte å ta Krim. Den 20. oktober tok tyske styrker Rostov som ligger nordøst for Krim. En ny tendens begynte nå å vise seg for første gang. Russerne startet sin første motoffensiv og drev den tyske hæren ut av Rostov igjen. Men dette ble en kortvarig fremgang, tyskerne slo tilbake og gjenerobret byen.

I løpet av andre uken i november begynte frosten å sette inn langs fronten mot Moskva, men feltmarskalk von Bock, som ledet hæravdelingen, mente at han kunne klare å rykke frem og ta Moskva før vinteren satte inn for alvor. 15. november begynte offensiven mot Moskva. Været holdt seg bra i noen dager, men så snudde det og i slutten av november falt temperaturen under null og snø, skodde og vind satte inn, så sikten var nede i noen få meter. I begynnelsen av desember sto den tyske hæren kun 34 kilometer fra Moskva i nord og 64 kilometer i sør. Men den 5. desember meldte general Hans Reinhart, som kommanderte soldatene nord for byen, at troppene hans var utkjørt og at han bare kunne holde sektoren dersom russerne ikke angrep. I sør ga generalmajor Heinz Gueridan ordre om å stanse offensiven fordi han møtte kraftig sovjetisk motstand og kulden var blitt for streng for menn og kjøretøyer.

På dette tidspunktet hadde Sovjet hatt tap på rundt 5 millioner mann, men samtidig hadde de klart å stable nye avdelinger på beina, å flytte hele fabrikker til andre siden av Uralfjellene og å produsere stadig mer våpen. Og russerne hadde klart å samle ganske store styrker for å forsvare Moskva. Blant annet hadde de overført sibirske elitetropper fra fronten mot Japan, som de skjønte ikke ville angripe dem da. Disse var spesialtrent for vinterkrig. Morgenen den 6. desember ga general Georgi K. Zukov ordre om motangrep. De tyske troppene ble overveldet. Hitler ga ordre om at de skulle stå og kjempe til siste slutt, men de måtte etter hvert trekke hæren sin tilbake til vel 130 km fra Moskva. Det var i denne perioden Hitler selv overtok den direkte kommandoen over den tyske krigsmakten. Hans første ordre om ingen tilbaketrekning, mot generalenes råd, viste seg å hindre at de tyske hæravdelingene flyktet i panikk og gikk i oppløsning. Han økte derfor sin anseelse blant soldatene. Men da han også seinere fortsatte med denne strategiske holdningen fikk det helt andre og mer katastrofale følger.

Midt i februar stanset den sovjetiske offensiven opp og Hitler kunne igjen begynne å bygge opp sine hæravdelinger og forberede en ny sommeroffensiv.

Men i det året da jeg vokste i min mors mage, og like før nyttår 1942, snudde altså krigslykken for Nazi-Tyskland for første gang i litt større målestokk. Samtidig hadde Japan angrepet Pearl Harbor på Hawaii den 7. desember og fremprovosert en amerikansk krigserklæring, mot det som ble kalt aksemaktene, dagen deretter. Og noen dager senere erklærte Tyskland og Italia også krig mot USA, mens Kina erklærte krig mot Japan, Tyskland og Italia. Det var dannet en slags allianse som samlet hadde mye større ressurser enn Tyskland kunne mønstre.

Japan hadde allerede noen år tidligere rykket inn i Korea og deler av Kina, og nå i mai 1942, angrep de og okkuperte nye store områder i Kina, i havet og øyene utenfor og i Burma. Grusomhetene her også var fryktelige. Etter å ha tatt til fange sin fiende Chang Kai Tsjek, som var mer opptatt av å slåss mot de kommunistledete hærstyrker enn mot japanerne, klarte Mao å få til en allianse med sin fiende og de klarte etter hvert å slå de japanske troppene. Kina hadde da mistet 27 millioner soldater og sivile. Etterpå tok Chang Kai Tsjek, med god hjelp fra amerikanerne, opp igjen kampen mot frigjøringshæren som var ledet av det kinesiske kommunistpartiet. Da Chang Kai Tsjek endelig ble slått, sikret USA at han kunne dra over til det daværende Formosa (Taiwan), der han opprettet en ny stat. Denne lilleputtstaten, som USA oppfattet som sin vasallstat, fikk da representere hele Kina internasjonalt helt frem til 1970-tallet.

Da jeg ble født 8.mai 1942 var den reelle maktbalansen i krigen endret. Det var i realiteten klart at Sovjet ikke kunne erobres, og den enorme produksjonskapasiteten til USA ble nå brukt mot aksemaktenes motstandere. For kapitalen og folket i USA var verdenskrigen en gylden tid. Den store arbeidsløsheten forsvant, produksjonen gikk for fullt og en stor del av den var innrettet på krigens behov. Det økonomisk-militære kompleks vokste enormt og har siden dominert det amerikanske samfunnet og hele verden. I dag er de utfordret av den enorm raske økonomiske veksten og økende velstanden i Kina og den internasjonale innflytelsen Kina nå opparbeider seg, og prøver stort sett å svare med sanksjoner, undergravingsarbeid, kupp og regimeendringer pluss kriger, som mer og mer blir ført av leietropper, som Taliban i Afghanistan, peshmerga-soldatene i den østlige delen av Syria og president Zelensksis tropper i Ukraina.

I 1942 var fremdeles grunnlaget for å tro på en alliert seier ikke helt tydelig. Ingen kunne være helt sikker på hvilken vei det ville gå. Men i løpet av neste år snudde maktbalansen i krigen på en avgjørende måte. Hitlers sommeroffensiv gikk ikke etter planen. Han klarte ikke å tilintetgjøre så mange sovjetiske soldater som han hadde tenkt fordi den sovjetiske hærledelsen med Stalin i spissen hadde begynt å få bedre tak på mobil krigføring. Derfor måtte han den 14. oktober avslutte sommeroffensiven unntatt ved Stalingrad og noen steder i Kaukasus.

Samtidig hadde Sovjet nå klart å bygge opp partisanstyrker bak den tyske fronten. General Zukov planla så i begynnelsen av oktober en motoffensiv ved Stalingrad. Det foregikk så en massiv styrkeoppbygging rundt byen for å klare dette. Så ventet sovjeterne på at frosten satte inn slik at det ble enklere med tankangrep. Og den 19. november satte de inn motangrepet. Etter hvert ble det klart at dette var vendepunktet i 2.verdenskrig.

Jeg ble altså født i det året da grunnlaget ble lagt for at menneskene kunne utslette seg selv og i det året da det ble klart at nazismen og den aggressive japanske imperialismen ikke kunne klare å vinne krigen og det store vendepunktet i krigen skjedde. Det ble også klart for flere og flere at det var Sovjet som sto opp mot og slo tilbake det tyske angrepet. Det gjorde at kommunismen gikk inn i sin tredje periode med økende popularitet og oppslutning over hele verden. Andre stedet i verden var de mer opptatt av at også i Kina var det kommunistene som hadde ledet kampen mot de japanske aggressorene. Dette skjedde også i mange andre land der kommunistene spilte en stor og til dels ledende rolle i undergrunns motstanden mot nazistene.

Jeg ble altså født da det skjedde to viktige vendepunkt i verdenshistorien. Fra dette året av kom det stadig bekymrete rapporter fra den norske hjemmefronten til regjeringen i London om den enorme populariteten til Sovjet og Stalin og kommunismen. Jeg ble derfor også født i det året da begrepet kommunisme var i ferd med å bli svært populært i Norge. Vi fikk etter hvert greie på at tyskerne i løpet av krigen hadde drept rundt 25 millioner sovjetiske soldater og sivile og ødelagt 40 000 landsbyer. Ufattelige krigsforbrytelser ble begått og det var en rasende og krigs-herdet sovjetisk hær som etter hvert inntok Tyskland og hevnet seg der, men likevel på en helt annen human måte enn de fryktelige massakrene på sivilbefolkningen slik deres egne familier var blitt utsatt for, fra tysk side.

Teoretisk angrep på marxismen

I 1942 kom det også ut en bok som var at viktig teoretisk angrep på Marx sine oppdagelser om den kapitalistiske økonomien sine utviklingstendenser. Det var økonomen Joseph A. Schumpeters Capitalism, Socialism and Democracy. Ut fra en tilsynelatende imponerende kritikk av Marx sine arbeider skisserer han en glatt overgang fra kapitalisme til en sosialisering av kapitalen. Kritikken av Marx sine arbeider er bare imponerende for de som ikke kan sin Marx. Det han skriver om Marx og hans skrifter en i virkeligheten en nokså fullstendig fordreining av disse og ut fra denne fordreiningen gjør han kritikken lett for seg selv.

Utrydding av jøder og kommunister og slavere

Det skjedde også en annen hending av verdenshistorisk betydning det året jeg ble født. 20. januar 1942 ble den kjente Wannsee-konferansen holdt, der nazistene bestemte seg for å utrydde alle jøder i de okkuperte områder. Jeg ble altså født på et tidspunkt da nazismen nådde sitt historiske toppunkt og vendepunkt og da den industrielle utrydding av kommunister, jøder, homofile og andre som ikke var «perfekte» nok, begynte. For å forstå min tid er det derfor viktig å ha et klart bilde av hva denne nazismen sto for. Helt sentralt står Hitlers forståelse av jødedommen. Det viktigste var at jødedommen av ham ble fremstilt som kommunismens biologiske grunnlag samtidig som det var det biologiske grunnlaget for den «jødiske» finanskapitalen som hindret den tyske kapitalen å få best mulig vilkår på verdensmarkedet. I det store bildet hadde den utenlandske finanskapitalen jo tilgang til sine kolonier og avhengig områder som tysk kapital i praksis var utestengt fra.

Utryddingen av jødene, sammen med andre svake grupper med psykiske lidelser eller med og fysiske utviklingshemminger og homoseksuelle, romani-folk og andre grupper som ble betegnet som mindreverdige, var derfor en slags fryktelig tilfeldig følge av at Hitler og nazistene fant en reelt sett svak og lite organisert gruppe som de kunne legge alle sine fiendebilder inn i. De andre gruppene gikk så å si med i «dragsuget», på mer ensidig ideologisk grunnlag. Av disse var det bare kommunistene som hadde en viss styrke.

Utryddelsen av jødene på rasistisk grunnlag var derfor reelt sett en avledningsmanøver for at nazistene kunne utrydde sine fremste politiske motstandere fysisk uten å gjøre det eksplisitt at det var politisk kamp det dreide seg om. Det dannet et slags ideologisk grunnlag både for knusingen av den kommunistiske bevegelsen i Tyskland og etter det alle andre politiske bevegelser som ikke støttet Hitler. Og det dannet et slikt grunnlag for angrepet på Sovjet. Slaverne ble også utpekt som undermennesker. Hvor bevisst dette var er vanskelig å si, men i den ideologiske, sosiale, kulturelle, økonomiske, politiske og militære osv. kampen fungerte det slik.

Dette er og en viktig bakgrunn for min personlige historie som fremdeles preger verden. Metoden som makthaverne bruker for å hisse opp folk som ikke har det så bra mot de som har det enda verre og stiller enda svakere i samfunnet, er en fryktelig og virksom mekanisme som gjør at de som sitter med ansvaret for folks problemer, unngår oppmerksomhet og at kampen blir rettet mot dem selv.

Noe annet som det blir snakket mye mindre om i «Vesten» er at nazistene så på folkene i øst, som de kalt «slavere», som like mindreverdig som jødene, og de drepte flere slavere enn jøder under krigen. Også til Norge førte de slavere som ble arbeidet til døde i leirer her, blant annet de som bygget «blodveien» i Nord-Norge. Det ble drept flere russiske krigsfanger som drev straffarbeid i Norge enn alle de nordmenn som ble drept under okkupasjonen, inkludert de jødene som ble fanget og sendt til dødsleirene i Tyskland og de drepte krigsseilerne. Ellers var de ukrainske nazistene også svært aktive med i utryddelsen av de samme gruppene som de tyske nazistene drepte i perioden 1941-43 og de var aktive i kampen mot de slaviske russerne, slik deres kjødelige og åndelige etterkommere fremdeles gjør. Denne tradisjonen preger fremdeles verden, nå med ukrainske nazister i spissen for USAs stråmannskrig i Ukraina.

Allianse mellom demokratisk borgerskap og despotisk kommunisme

I den tiden jeg ble født ble også alliansen mellom det borgerlig-kapitalistiske demokratiet (som i grunnlaget er et kapitalistisk diktatur fordi det er kapitalen eller pengene som bestemmer over den vesentlige utviklingen av samfunnet) og den despotiske kommunismen i Sovjet dannet, sammen med folk over hele verden som sognet til disse leirene politisk. Det ble denne alliansen som skulle slå nazismen og dermed det tyske forsøket på å erobre verden og innføre et terroristisk, rasistisk, borgerlig-kapitalistisk despoti over alt der de vant frem.

Krigens økonomiske grunnlag

I dag er de fleste historikere og økonomer også ganske klar på at verdenskrigen ikke bare var den tyske storkapitalens forsøk på å skaffe seg et økonomisk storrom i Europa, for å kunne finne viktige råvare- og investeringsområder og marked for sin meget produktive industri og legge under seg en befolkning som skulle gjøres til slavearbeidere for herrefolket slik at de kunne sikre den økonomiske og politiske utviklingen i området til sitt eget beste. Det var også en nødvendighet for den videre utvikling av hele kapitalismen som hadde vært inne i en depresjon fra 1929 og helt frem til krigsproduksjonen tok seg opp for alvor. Krigen førte også til en enorm ødeleggelse av det Marx kaller konstant kapital, dvs. alt som går med til vareproduksjon minus lønn til arbeiderklassen (dvs. fabrikker, maskiner, hjelpestoffer, råvarer osv.). Dette gjorde at kapitalen etter krigen kunne starte opp igjen med et stort marked for gjenoppbygging på grunnlag av en høyere profittrate eller fortjenestemargin enn før krigen. Dette fordi profittraten er lik verdien av merverdien delt på hele den konstante og variable kapitalen (arbeidernes lønner). Dette er den tredje store og svært grunnleggende tendens i den verden jeg ble født inn i og vokste opp i. Det skapte kapitalens oppgangstid under USA-imperiets ledelse som varte til ut på 1970-tallet. Da var de gunstige vilkårene skapt av 2. verdenskrig oppbrukt. Den vestlige kapitalismen gikk inn i en varig krisetid som har preget mitt og andres liv frem til nå når jeg skriver dette (2023).

Den fjerde store tendensen har vært supermakten USA sin aggressive rolle i verden. Mens den tendensen jeg har kalt den tredje bare forsterker seg, er den særegne herskerrollen til USA nå i ferd med å endre seg og sammen med denne rollen til hele den «vestlige verden». Det økonomiske tyngdepunktet flytter seg nå østover, særlig til Kina, men også India, Sør-Korea og Japan er en del av dette bildet. Det ser ut som jeg mot slutten av livet skal få oppleve at det som er kalt den colombiske epoken, tar slutt – dvs. epoken etter at Columbus kom til det som er blitt kalt Amerika og da de vestlige stormaktenes erobring og utplyndring av resten av verden begynte, med alle sine folkemord og lignende saker. Bare en større angrepskrig fra de colombiske makter kan stanse denne utviklingen, og en slik krig trenger også den kapitalistiske økonomien i de columbiske stater fordi den på ny er inne i en langvarig krise på grunn av stadig lavere profittrate. Men kapitalens eiere og stater vet også at hvis de slipper den løs, så risikerer de å ødelegge alle profittmuligheter fordi en slik krig kan utrydde menneskeheten. Det er et dilemma for dem.

Lystigere saker og en annen historisk tendens

På den andre side av verden, i USA, sang Bing Crosby White Christmas av Irving Berlin for første gang den første juledag 1941 og han spilte inn sangen på plate med The John Scott Trotter Orchestra og The Ken Darby Singers på bare 18 minutter 29. mai 1942. Den ble utgitt 30. juli som en del av et 78 plate-album med seks sanger fra filmen Irving Berlin Schlager Parade Holiday Inn (Holiday Inn). Så i mitt første år ble altså den platen som en sier er verdens meste solgte spilt inn og lagt ut for salg. Det sier litt om utviklingen av kommunikasjon og populærkultur, og den rolle USA spilte i min epoke. Noe som selvfølgelig har preget livet mitt. Og det sier noe viktig om stemningen og forholdene i USA, mens andre land ble smadret av den tyske krigsmaskinen og vi i Norge og mange andre steder var okkupert.

Vegen til fred i Ukraina

Eit par dagar etterat NATOs generalsekretær gjekk kom med ei oppfordring til å sende fleire våpen til Ukraina har nokre Raud-medlemmer gått ut i Klassekampen og brakt ut dette forslaget til partiet Rødt. Eg meiner at å gi våpen til Ukraina er svært uklokt. Diplomati, våpenkvile, forhandlinger og fredsslutning, slik FN foreslår, og Sikkerheitsrådet einstemmig vedtok i mai i fjor etter forslag frå Norge og Mexico, er vegen å gå.

Kva er dei realistiske alternativa til fred frametter i Ukraina?

Det første og viktigaste momentet å ta omsyn til for å finne svaret på det er at leiinga i Russland har gjort det klart at med ein gong det kjem teikn frå Zelenski si side om at han er klar til forhandlingar, så er også Russland det. Fordi Zelenski er USA sin marionett og Ukraina fører ein stråmannskrig på vegne av NATO, slik forsvarsministeren der no har fastslått, ligg hovudansvaret for dette på regjeringa i USA.

Det andre viktige momentet er at Zelenski har sagt at det ikkje blir snakk om fred før alt som Russland har annektert er vunne tilbake til Ukraina, medrekna Krim.

Det tredje viktige momentet er at det frå russisk side er slått fast at dersom det er fare for dette, så vil dei sette inn alle sine ressursar for å hindre det. Det vil mellom anna kunne bety at dei vil kunne mobilisere heile den vernepliktige styrken sin som skal vere på tjue millionar soldatar. Det vil også bety at det ikkje vil vere grenser for kva våpen som vil bli brukt.

Det fjerde momentet er at Ukraina ikkje kan klare å nå Zelenskis mål utan at NATO grip direkte inn. Dersom det skjer har vi starten på ein verdskrig der det er sannsynleg at alle typar våpen vil bli brukt frå begge sider.

Det femte momentet er at det ikkje er sannsynleg at USA vil gå inn for å bruke NATO direkte i Ukraina, mellom anna fordi dei allierte medlemmene der ikkje vil ha ein storkrig i Europa, men og fordi USA sjølv vil bli ramma svært hardt dersom dette skjer. Men dette kan skje ved eit «uhell».

Det sjette momentet er at Russland, ifølge alle uavhengige observatørar som ikkje følgjer propagandaen frå USA og Zelenski, har skapt eit så stort overtak i form av mannskap og våpen, at stadig fleir av dei soldatane som blir sett inn frå Zelenski vil bli drepne og såra og at Russland også kan rykke vidare inn i Ukraina heilt fram til grensa frå 1619 eller vidare til Dnieper som renn frå Kviterussland gjennom Kyiv-området om Zaporizhzhia til Kherson i sør.

Ut frå dette blir det sjuande momentet er at Zelenskis regjering ikkje på noko vis kan vinne i den striden som no går føre seg, berre legge til rette for at fleire soldatar blir drepne og større delar av Ukraina kan bli tapt og meir av infrastrukturen i landet blir øydelagd. Dette tyder at alt som gir Zelenski meir tru på at krigsprosjektet hans kan lukkast berre vil føre til meir drap, større øydeleggingar og tap av territorium, dersom Russland går inn for det. Dette er det reelle alternativet til den vegen som kan føre til fred i Ukraina så snart som mogleg. Meir våpen dit er ei ulukke av uhyrlege dimensjonar. Og kven er dei einaste som tener på dette? Sjølvsagt det militær-industrielle kompleks i USA og våpenfabrikantar i Norge.

Difor er den einaste forsvarlege og moglege utgangen på striden i Ukraina at FN-pakta og det einstemmige vedtaket i Sikkerheitsrådet blir fulgt og at diplomati og fredsforhandlingar blir sett i gong så snart som mogleg. Dette er mitt forslag til Rødt.

Å styrke grunnlaget for å trå etter ei fredeleg utvikling

Den teksten som eg presenterer her er ein av dei viktigaste i byrjinga av dette hundreåret. Den skisserer Kinas utanrikspolitiske linje fram til 2050 og sannsynlegvis vidare frametter. Notane til teksten forklarar også dei viktigaste trekka i Kina si langsiktige samfunnsplanlegging. Så her presenterer eg hovudpunkt i Xi Jinping sin tale under det tredje gruppe-studie møtet til Kinas kommunistiske partis sentralkomité den 28. januar 2013 som Xi leia kort tid etter at han var blitt vald til leiar av det kinesiske kommunistpartiet (KKP).

Ein av rutinane til sentralkomitéen er slike faste studiesamlingar der emne innan økonomiske, politiske, kulturelle, sosiale, økologiske og andre, blir presentert av inviterte spesialistar både frå Kina og andre land, og diskutert grundig.

Talen er den første i eit utval av talar frå Xi Jinping som er presentert i boka Construisons une communité de destin pour l’humanité (Lat oss skape eit lagnadsfellesskap for menneskeheita) som kom ut i 2019. Dette tyder at leiinga i Kina meiner at talen er særs viktig. Du vil også sjå at han strekar opp nokre grunnleggande moment i Kina sin utanriks- og fredspolitikk. Du finn også talen på engelsk i andre utgåve av boka til Xi Jinping The Governance of China, bind 1 (side 271) som kom ut 2018 (første utgåva kom i 2014).

Denne boka er del i ein serie som no har komme til bind 4 der fleire av Xi sine talar fram til 2022 er samla. Her er overskrifta  Strengthen the Foundation for Pursuing Peaceful Development (Styrk grunnlaget for å følgje opp fredeleg utvikling). Du finn alle bøkene til gratis nedlasting. Her finn du bind 1. Eg har omsett talen frå den franske utgåva. Eg gjer også merksam på ein serie bøker med fleire opplysningar om Kina. Det er Reading China Series. Nokre av titlane her er China in History and Reality, What Kind of Democracy is Chinas Democracy, What Kind of Party is CPC, What is the Chinese Dream, What Era is China in,  What is the Path of Socialism with Chinese Characteristics.

For å skjønne talen trengs nokre viktige opplysningar som er gitt i merknader til den franske utgåva og som eg gir her i forkant av denne oversettinga. (Merknad frå Terje Valen.)

  1. Teorien til Deng Xiaoping er ein viktig del av heile det teorisystemet som sosialisme på kinesisk byggar på og som er leiende for Kinas kommunistiske parti (KKP). For første gong, seier kinesarane, har dei funne eit prinsipp som på ein systematisk måte gir svar på grunnleggande spørsmål når det gjeld korleis ein kan konstruere sosialismen i eit Kina som ligg tilbake på dei økonomisk og kulturelle felta og korleis ein skal konsolidere og utvikle han. Den som er viktigast når det gjeld utviklinga av denne teorien er Deng Xiaoping.
  2. Tanken om den «treeinige representasjonen» og også grunnleggande. Denne teorien understrekar at KKP alltid må inkarnere tre moment. Det gjeld utviklinga av dei framskridne produktivkreftene i Kina, retninga på den kinesiske kulturelle utviklinga, og dei grunnleggande interessene til det enorme fleirtalet av folkesetnaden i Kina. Den viktigaste teoretikaren bak dette prinsippet er Jiang Zemin.
  3. Oppfatning om vitskapleg utvikling er og viktig i teorien om sosialisme på kinesisk og som leietråd for KKP. Denne oppfatninga gir absolutt prioritet til utvikling, plasserer mennesket i sentrum for alt ein er opptatt med, og ifølgje denne tanken søker dei ein komplett utvikling som er koordinert med utgangspunkt i heilskapleg planlegging som tar omsyn til kvar enkelt sektor. Den viktigaste teoretikaren bak dette prinsippet er Hu Jintao.
  4. Dei fem prinsippa for fredeleg sameksistens er: gjensidig respekt for den territoriale integriteten og suvereniteten til alle, gjensidig ikkje-innblanding i dei indre affærane, likskap og gjensidig fordel og fredeleg sameksistens. Zhou Enlai foreslo desse prinsippa den 31. desember 1953 då han møtte ein delegasjon frå den indiske regjeringa i Beijing. Seinare blei prinsippa skrive inn i føreordet til ein traktat mellom Kina og India angåande handel og transport mellom regionen Tibet og India. Under si vitjing i India og Myanmar i juni 1954 publiserte Zhou Enlai, saman med Jawaharlal Nehru og statsministeren i Myanmar, U Nu, desse prinsippa og foreslo at desse fredsprinsippa skulle være ein grunnleggande regel for internasjonale relasjonar.
  5. For oppbygginga av sosialismen på kinesisk blei målet med dei «to hundreåra»  definert under KKPs 18. kongress i november 2012. Det dreier seg om å få på plass eit samfunn med middels velstand på alle område fram mot hundreårsjubileet for opprettinga av KKP i 2021 og å bygge ein moderne, velståande, mektig, demokratisk, harmonisk og høgt sivilisert sosialistisk stat fram mot hundreårsjubileet for opprettinga av Folkerepublikken Kina i 2149. Under KKPs 19. kongress i oktober 2017 bestemde KKP seg for målet med å vinne ein avgjerande siger i den altomfattande bygginga av eit samfunn med middels velstand og å ta ut på ein ny marsj mot skapinga av ei heilskapleg bygging av eit moderne sosialistisk samfunn ved å utarbeide ein utviklingsplan i to fasar mellom 2020 og 2050: i løpet av den første fasen frå 2020 til 2035 vil Kina støtt seg på dei grunnlaga som blei lagt fram til 2021 og gjennom hardt arbeid i løpet av dei neste 15 åra for å fremme ein god sosialistisk utvikling; i løpet av den andre fasen, frå 2135 til 2150 vil dei støtte seg på den grunnleggande moderniseringa under fasen før for å fortsette strevet i 15 nye år for å bli ein stort vakkert, moderne, velståande, mektig, demokratisk, harmonisk og høgt sivilisert sosialistiske stat.

Med dette i bagasjen blir det lettare å forstå talen til Xi Jinping som kjem her.

«Det er eit grunnleggande strategisk val, som vårt parti har gjort, å trå etter ei fredeleg utvikling i samsvar med tidas trend og Kinas grunnleggande interesser. Under rettleiing av Deng Xiaoping sin teori, den viktige tanken om den «treeinige representasjonen» og det vitskaplege synspunktet på utvikling, bør vi forbetre den strategiske tenkinga og forbetre emna vår til å ta gode strategiske val, ha eit betre overblikk over heile den nasjonale og internasjonale situasjonen og følgje opp utviklinga grunnlagd på opning (av økonomi osb.), samarbeid og vinn-vinn partnarskap. Den utviklinga som vi når fram til ved å kjempe for eit fredeleg internasjonalt miljø vil i sin tur tene til å halde på og utvikle vidare fred i verda. Vi må samstundes sørgje for at landet vårt blir stadig mektigare og at folket vårt kan fortsette med å tene på fruktene av fredeleg utvikling, mens dei heile tida tar seg av dei materielle og samfunnsmessige grunnlaga under vegen med fredeleg utvikling.

Den kinesiske nasjonen er ein fredsnasjon. Under heile den moderne epoken har det varmaste og djupaste ønsket til det kinesiske folket vore å vinne fred. Å engasjere seg i den fredelege vegen er å ta vare på arven frå den utprega kinesiske kulturen og å utvikle den; det er også den logiske slutninga som det kinesiske folket har trekt i den moderne epoken. Deira lidingar på grunn av krigar er for alltid djupt gravert i minnet til det kinesiske folket. Derfor er dei så djupt knytt til fred og har eit sterkt håp om ei fredeleg og stabil fred i verda.

Den fredeleg vegen som vi følgjer har ikkje hatt ein lett fødsel: vi har funne den litt etter litt under den strevsame utforskinga og dei stadig nye erfaringane som partiet vårt har gjort etter opprettinga av Folkerepublikken Kina i 1949 og særleg etter at arbeidet med reformpolitikken og opninga mot utlandet tok til. Partiet vårt har alltid halde fredsfana høgt, utan å vakle. Det er ut frå lang praksis vi har lagt fram og halde oss til dei fem prinsippa for fredeleg sameksistens, har tatt til oss ein uavhengig og fredeleg utanrikspolitikk, høgtidleg lova ovafor heile verda å aldri søke korkje hegemoni eller ekspansjon og understreka den ubrytelege krafta som Kina alltid vil vere for å forsvare den globale freden. Vi vil fast og til evig tid halde oppe desse prinsippa.

Den 18. kongressen  til partiet har presisert dei klare måla for kampen i dei «to hundreåra». Vi har samstundes egna oss til målet med å verkeleggjere den kinesiske draumen om ei stor nasjonal fornying. Verkeleggjeringa av desse måla gjer det naudsynt med eit fredeleg globalt miljø. Utan fred kan korkje Kina eller resten av verda utvikle seg. Og på same måte kan korkje Kina eller resten av verda nyte ein varig fred utan utvikling. Vi bør gripe moglegheitene til utvikling og konsentrere oss om våre eigne affærar slik at landet vårt kan bli mektigare og rikare og at folket vårt får eit betre liv. Vi må stole på våre eigne krefter for å følgje vegen mot fredeleg utvikling.

Historias straum er ekstremt kraftig: å følgje den er å stige fram: å motsette seg den er å springe mot fortaping. Ved å sjå for oss heile verdshistoria som går forbi kan vi slå fast at aggressive handlingar eller å søke utviding ved makt, alle har gått på nederlag. Det dreier seg her om ei historisk årsaksamanheng. Rikdom og ei stabil verd gir utvegar for Kina, og på same måte gir rikdom og stabilitet for Kina utvegar for verda. Å lukkast med ei fredeleg utvikling avheng av vår kapasitet til å forme om moglegheitene i verda til utvegar for Kina og forme om utvegane for Kina til utvegar for verda. Det er innan ramma for eit edelt samarbeid og eit vinn-vinn partnarskap mellom Kina og verdas landa at vi kan gå frametter. Vi bør, ut frå den kinesiske røynda, følgje opp vår eigen veg utan å vakle. Samstundes bør vi ta til oss eit globalt utsyn som tillét oss å gi betre råd når det gjeld den indre utviklinga og opninga mot utlandet, å knyte den kinesiske utviklinga til den globale, å integrere det kinesiske folkets interesser med interessene til alle folk i verda ved å utvikle samarbeid mellom Kina og andre land i verda som gagnar alle. På denne måten kan vi spele ei meir aktiv rolle i dei internasjonale affærane, gå laus på dei globale utfordringane samen med andre land og bidra betre til den internasjonale utviklinga.

Vi bør følgje vegen med fredeleg utvikling, men utan på nokon måte å gje opp rettane våre og dei legitime grunnleggande interessene våre eller finne oss i noko som skadar suvereniteten vår, tryggleiken vår og våre interesser når det gjeld utvikling. Kina følgjer vegen med fredeleg utvikling, og det bør også andre land gjere. Det er berre slik vi vil kunne utvikle oss saman og sameksistere i fred. Vi bør gjere kjent for alle den samanhengande strategiske tenkinga vår med å følgje ei fredeleg utvikling og sørgje for at den internasjonale fellesskapen får ei verkeleg forståing for den måten Kina utviklar seg på. Kina vil aldri søke å verkeleggjere utviklinga si til skade for interessene til andre land. Vi vil ikkje skade andre for å fremme eigne interesser eller lesse våre eigne problem over på andre. Vi vil alltid vere tilhengarar av ei fredeleg utvikling, å fremme ei felles utvikling og vi vil forsvare eit system med multilateral handel og deltakarar i styringa av den internasjonale økonomien.»

2022: Fødselsår for den multipolare verden

Fra BRICSs offisielle opplysningsside. Forteller om hvordan de fremvoksende økonomiene ser på verdensutviklingen i 2022 og perspektivene for 2023. Noe å merke seg for hjemlige radikale. Oversatt av Terje Valen på grunnlag av maskinoversettelse.

Fredag, desember 30, 2022

Lucas Leiroz, forsker i samfunnsvitenskap ved Rural Federal University of Rio de Janeiro; geopolitisk konsulent.

«2022 «var fullt av geopolitisk viktige hendelser. Til tross for å være et år preget av konflikter, eskalering av spenninger og høy risiko, var det samtidig merket av en ekstremt betydelig multipolar utvikling.

Året begynte midt i økende spenninger mellom Russland og Ukraina, som fortsatte å forverres og utvikle seg til en åpen konflikt. På slutten av 2021, i økende grad ved å følge vestlig anti-russisk paranoia, begynte Kiev en ny kampanje med overdreven militarisering, noe som medførte betydelig risiko for russisk nasjonal sikkerhet. Det ukrainske nynazistregimet promoterte også en eskalering av borgerkrigen, og ifølge flere etterretningsrapporter utgitt av den russiske regjeringen ville det planlegge en «endelig løsning» på borgerkrigen i øst, med den absolutte utryddelsen av Donbass» motstand.

For å stoppe denne volden og nøytralisere risikoen for sin egen sikkerhet, lanserte Moskva den 24. februar en spesiell militæroperasjon for å demilitarisere og avnazisifisere Ukraina. Med det intervenerte Moskva endelig i den åtte år lange konflikten mellom etniske russere og ukrainske nynazistiske styrker, og brakte håp til folket i Donbass.

Til å begynne med nektet NATO å delta aktivt i konflikten, og sendte bare økonomisk og humanitær hjelp. Men situasjonen begynte å endre seg i april, da de første våpenpakkene ble sendt til Kiev. Moskva ignorerte trekket for å unngå eskalering, og deretter begynte Atlanterhavsalliansen en bølge av systematiske våpenforsendelser, og begynte å delta aktivt i konflikten – som nå ikke er noe annet enn en NATO-proxykrig mot Russland.

Russland er åpenbart overlegen militært, med Ukraina som ikke har noen sjanse til seier. Men den vestlige insisteringen på å sende våpen, i stedet for å megle fred, gjør det mulig for ukrainerne å forlenge konflikten, selv uten å gjøre militære fremskritt. Videre anslås det at en tredjedel av soldatene som for tiden er i kamp på ukrainsk side er utenlandske leiesoldater, inkludert pensjonerte NATO-soldater – noe som viser at Vesten faktisk er i krig med Russland.

I denne politikken for antirussisk aggresjon adlyder USAs allierte Washingtons ordre, selv uten å dra nytte av det. Året avsluttes med vinteren som kommer til Europa og genererer en enestående energikrise, da EU bestemte seg for å følge politikken med økonomiske sanksjoner, som har blitt oppmuntret av USA mot Russland siden begynnelsen av operasjonen i Ukraina. USA, Storbritannia og EU fremmer alle slags boikotter mot Moskva, mens den fremvoksende verden på den annen side avviser denne antistrategiske politikken og bygger en orden mer og mer basert på pragmatisme og solidaritet.

Planen om å boikotte den russiske økonomien med tvang gikk helt galt, da sanksjonene tvang frem enda større integrasjon mellom Russland, Kina og India – og følgelig mellom disse landene og alle andre fremvoksende partnere som opprettholder nære bånd med dem. Videre har den nåværende situasjonen akselerert de-dollariseringsprosessen, med Russland som for tiden handler energi og olje i rubler.

Uten sjanse til seier i Ukraina, tyr Vesten til angrep på sine fiender i andre deler av verden. I august besøkte Nancy Pelosi, USAs speaker i Representantenes hus, Taiwan og krenket kinesisk suverenitet over øya, da Beijing formelt hadde forbudt besøket. Saken genererte en uforlignelig sikkerhetskrise, der Kina responderte på amerikansk provokasjon gjennom militære advarselsøvelser i Taiwanstredet. Faktisk er det fare for eskalering i nær fremtid, og USA lover veldig uansvarlig å støtte Taiwan militært dersom Kina intervenerer på øya, noe som setter verden i alvorlig fare.

Samtidig prøver USA for enhver pris å skape sosialt kaos i Kina på andre måter. Det oppfordres for eksempel til protester mot den kinesiske helsepolitikken. Målet er å destabilisere landet på alle mulige måter. Noe lignende skjer i Iran, der et forsøk på fargerevolusjon ble startet i oktober, med voldelige protester som fant sted, selv med bruk av skytevåpen og terrormetoder av «demonstrantene».

Som en dominoeffekt har også andre sikkerhetskriser blitt forverret den siste tiden. For eksempel begynte aserbajdsjanske terrorister veisperringer og genererte en humanitær krise i Artsakh-regionen, samt startet flere provokasjoner mot russiske fredsbevarere. Et annet punkt med konstant friksjon har vært Kosovo, der væpnede grupper har angrepet serbiske styrker og ikke respektert eksisterende fredskonvensjoner.

I alle tilfeller er det vi kan se en enkel prosess med forsøk fra pro-vestlige styrker på å skape kaos i så mange regioner som mulig for å prøve å oppnå seire andre steder enn Ukraina, der russerne opprettholder kontroll over den militære situasjonen. De fleste av disse destabiliserings- og boikottforsøkene har blitt nøytralisert, men risikoen for eskalering og fremveksten av nye konflikter er reell.

Faktisk vil verdenssituasjonen bare stabilisere seg når USA innser at den unipolare verdensordenen ikke lenger kan opprettholdes. 2022 var fødselsåret for multipolaritet, da fremvoksende land kom sammen for å si nei til vestlige sanksjoner og fortsette å handle fritt med Russland og Kina. Det er åpenbart at BRICS er en nøkkelspiller i denne verdensovergangen, som vi kan se med den økende interessen fra nye land for å bli med i gruppen.

I 2023 vil situasjonen sikkert fortsette i samme retning. Geopolitiske endringer har en tendens til å være positive for land til fordel for multipolaritet, men prosessen med å konsolidere disse endringene vil bli gjort med mye kamp og konflikt, da Vesten vil motstå så mye som mulig, med alle sine midler. På et tidspunkt vil imidlertid Vesten måtte innrømme sitt nederlag og forhandle med de fremvoksende landene om en fredelig reformulering av den globale orden.

Du kan følge Lucas på Twitter og Telegram.

Kilde: InfoBrics