Ukrainas militære lider store tap

Det russiske nyhetsbyrået

30 Aug, 14:27

Ukrainas militære lider tap på over 1200 soldater i mislykket offensiv – russisk militær leder

(For å kunne nærme seg en korrekt oppfatning om det som skjer langs fronten i Ukraina er det viktig å kjenne frontrapportene fra Russland og sammenligne dem med det som pressen i Vesten forteller oss. Jeg har opplevet at direkte henvisninger til Det russiske nyhetsbyrået blir blokkert av Facebook. Derfor må det oversettes for om mulig å få det frem til folk i Norge. Kommentar fra oversetter, Terje Valen.)

«I løpet av det siste døgnet eliminerte de russiske styrkene, gjennom effektive operasjoner, 48 stridsvogner, 46 infanterikjøretøy, 37 andre kamp pansrede kjøretøyer, 8 pickup-kjøretøy med maskingevær av stor kaliber og over 1200 ukrainske soldater,» rapporterte generalløytnant Igor Konashenkov.

© Vadim Savitsky/Det russiske forsvarsdepartementets pressekontor

MOSKVA, 30.09. Det ukrainas militære tmistet over 1200 innrullerte den siste dagen etter sitt forsøk på å starte en offensiv i Nikolayev-Krivoi Rog og andre områder på bestilling av Ukrainas president Vladimir Zelensky, rapporterte det russiske forsvarsdepartementets talsmann generalløytnant Igor Konashenkov tirsdag.

Fienden led store tap som følge av at det ukrainske militærets offensiv i Nikolayev-Krivoi Rog og andre områder brøt sammen, sa talsmannen.

«I løpet av det siste døgnet eliminerte de russiske styrkene gjennom effektive operasjoner 48 stridsvogner, 46 infanterikjøretøy, 37 andre kamp pansrede kjøretøyer, 8 pickup-kjøretøy med maskingevær av stor kaliber og over 1200 ukrainske soldater,» rapporterte generalen.

Ved å slå tilbake fiendens fremmarsj, overvant de russiske styrkene enhetene til den ukrainske hærens 128. separat fjellangrepsbrigade omplassert fra Vest-Ukraina for å delta i offensiven, sier Konashenkov.

«Fem tjenestemenn fra den brigaden la ned våpnene og overga seg,» sa talsmannen.

De russiske styrkene leverte anslag med bakkebaserte presisjonsvåpen, og eliminerte over 200 ukrainske militante og rundt 40 utenlandske leiesoldater i Dnepropetrovsk-regionen, melder Konashenkov.

«Anslagene med bakkebaserte presisjonsvåpen i området for bosetningen Aleksandrovka i Dnepropetrovsk-regionen ødela følgende mål: det midlertidige utplasseringsstedet og et ammunisjonsdepot for den ukrainske hærens første tankbrigade. Anslagene eliminerte over 200 militante, inkludert rundt 40 utenlandske leiesoldater, mer enn 20 pansrede kjøretøyer og en stor mengde artillerigranater», sier talsmannen.

Over 100 militante fra den ukrainske hærens fremmedlegion og Kraken væpnede formasjon ble drept i Russlands anslag i Donetsk-folkerepublikken, melder Konashenkov.

«I Konstantinovka-området i Donetsk-folkerepublikken ble konsentrerte ildangrep levert mot det midlertidige utplasseringsstedet for leiesoldater fra den utenlandske legionen og mot kommandoposten til Kraken-nasjonalistformasjonen. Anslagene eliminerte over 100 militante og syv militære objekter, sier talsmannen.

Russiske kampfly, missil- og artilleritropper rammet fem ukrainske hærkommandoposter den siste dagen i deres spesielle militære operasjon i Ukraina, melder Konashenkov.

– Operasjonell-taktiske og militære luftfartsfly, missiltropper og artilleri fortsetter å slå til mot militære poster på ukrainsk territorium. I løpet av det siste døgnet traff de fem kommandoposter, inkludert de fra 108, og 65, mekaniserte brigader nær bosetningene Vodyanoye i Donetsk People’s Republic og Veselyanka i Zaporozhye-regionen, den ukrainske hærens 35. og 36. marine infanteri brigader i området Nikolayev og en nasjonalistisk formasjon i byen Kharkov, sa talsmannen «.

Anslagene ødela 52 ukrainske artillerienheter, militære styrker og militærutstyr i 142 områder. De russiske styrkene slo også ut tre missil-/artillerivåpen og ammunisjonsdepoter nær bosetningene Sarny i Rovno-regionen, Krivoi Rog i Dnepropetrovsk-regionen og Vernopolye i Kharkov-regionen, la generalen til.

De russiske luftfartsstyrkene ødela produksjonsverkstedene til Intervzryvprom-fabrikken i Krivoi Rog i Dnepropetrovsk-regionen, som produserte eksplosiver for den ukrainske hæren, rapporterte Konashenkov.

«I byen Krivoi Rog i Dnepropetrovsk-regionen ødela presisjonsvåpen fra de russiske luftfartsstyrkene produksjonsverkstedene til Intervzryvprom-fabrikken som produserte eksplosiver og andre gjenstander for de ukrainske troppene,» sa talsmannen.

I alt har det russiske forsvaret ødelagt 278 ukrainske kampfly, 148 helikoptre, 1837 ubemannede luftfartøyer, 370 overflate-til-luft missilsystemer, 4.539 stridsvogner og andre kamp pansrede kjøretøyer, 822 rakettampere som skyter ut flere raketter, 3.357 feltartilleripistoler og mortere og 5.136 spesielle militære motorkjøretøyer siden begynnelsen av sin spesielle militære operasjon i Ukraina, melder Konashenkov.

Oversatt av Terje Valen, onsdag 31. august 2022

De gule vestene kommer tilbake

Artikkel skrevet av Alain Badiou og Brigitte Bouzonnie 26. august, 2022

Oversatt av Terje Valen 26.08.22, med noen kommentarer.

Et bilde som inneholder tekst, innendørs, person, smilende

Automatisk generert beskrivelse

Brigitte Bouzonnie

Tilbake i samfunnet: for første gang er en seier mulig på mobiliseringsfronten!

[På fransk er ordet for tilbake: rentrée vanligvis brukt for å betegne at skoleåret begynner igjen og elevene og lærerne kommer tilbake til skolen og andre undervisnings-institusjoner. Dette skjer vanligvis akkurat på den tiden forfatterne her sier at De gule vestene kommer tilbake på gatene og i samfunnet igjen. TVs kommentar.]

De gule vestene gjør sitt sosiale comeback 10. september i år. Macron må bare stå på sitt. Kravene har endret seg radikalt. Jeg snakker ikke lettvint, jeg har ingen smak for å ta seieren på forskudd, før kampen begynner. Jeg har alltid uttalt meg med den største forsiktighet. Men «tidene, de forandrer seg» ville Bob Dylan ha sagt.

[For de som følger med har egentlig ikke De gule vestene forlatt gatene i det hele tatt. Det viser for eksempel en tekst i anledning en demonstrasjon den 6. juli i år. TVs kommentar.]

For makten dengang (Sarkosy) klarte å  stanse en sosial bevegelse på groveste vis, ved likefrem å korrumpere bevegelsens ledere under den sosiale bevegelsen i 2009 mot pensjonsreformen. La oss huske: han opplevde millioner av demonstranter i gatene mot Sarkosys triste reform. 2,3 millioner mennesker bare den 6. oktober 2009. Facebook var i brann på en storartet måte. Vi var en hårsbredd unna suksess. Det er ikke jeg som sier det, men sentrumsmannen Jean-Louis Borloo, som ikke kan anklages for «aktivist» og «bolsjevik»! «En uke til, og vi ville ha gitt etter» (sic) innrømmet han senere! Forræderen Thibault ble betalt på passende vis, for å bringe sine tropper hjem. Akk, det fungerte.

For makten den gang (Hollande), måtte krumme ryggen når millioner av demonstranter gikk i gatene i 2016 mot anti-Khomri-bevegelsen. (En lov av 2016 som svekket arbeiderklassens stilling overfor kapitalen. Det var den siste av en rekke lover fra 2003 av og fremover som svekket arbeiderklassens stilling overfor arbeidskjøperne og svekket de mindre foretakene overfor de større. Loven var et klart resultat av EU-systemet. Kommentarer fra TV.) Han opplevde 14 dager med nasjonal mobilisering mot det kriminelle prosjektet som var et brudd på arbeidskoden vår. Den 31. mars 2016 var vi mer enn en million mennesker på gaten, når vi legger sammen alle sektorer  med aktivitet.

Statsmakten den gang (Macron), endte også opp med å krumme ryggen da bevegelsen til de gule vestene dukket opp den 17. november, 2018. Og under den formidable dagen for mobilisering mot pensjonsreformen den 5. desember 2020. Til tross for de riggede tallene som ble kommunisert av forræderen Martinez.

For makten den gang (Macron), som også krummet ryggen mot den sosiale bevegelsen mot den obligatoriske vaksineringen som førte til at mellom 2,9 og 6,5 millioner mennesker marsjere hver lørdag sommeren 2021 i gatene mot vaksinepasset. Disse tallene er fra foreningen «Bevegelsen mot vaksinepass» (lang nese til Innenriksdepartementet [Se lenken ovenfor som gir mye lavere tall fra myndighetene. TVs merknad.), og ble beregnet takket være ansiktsgjenkjenning og hjelp fra nesten 500 frivillige.  

Jeg er veldig komfortabel med å fortelle deg alt dette, etter å ha «fulgt», dag for dag, hver av disse sosiale bevegelsene. Først på Facebook-veggen min, så på Médiapart-bloggen min. Endelig i mitt uavhengige politiske brev. Det jeg gjør har et navn: på 70-tallet ble det sagt: «å ha minnet om (eller kulturen av) kampene». En politisk aktivist som var i stand til å analysere kamper over tid, utover den lille kategoriske kampen for øyeblikket, var det som var nødvendig. Jeg hører min gamle venn Maurice Najmann (hei Nadine!) bruke denne formelen med all den betydning den fortjener.

På dette stadiet er hele spørsmålet: Hvordan kan det ha seg at vi aldri har vunnet saken vår til tross for en balanse mellom krefter som er svært gunstige for demonstrantene?  Hvordan kan vi la være å ta innover oss Gramscis berømte analyse: «Den sosiale krisen er når de der nede ikke lenger vil tåle det lenger, og de der oppe ikke kan klare det lenger» (sic).

Det beste svaret jeg vet er en klar analyse av filosofen Alain Badiou, i sin artikkel med tittelen: «Staten har endt opp med å pålegge demonstrasjonen å gå i sirkler» (Politis, 22. september 2016). – Tidligere var regjeringene i utgangspunktet enige om at når mobiliseringen hadde nådde en viss størrelse, måtte de gi seg. De mener de ikke det lenger. Jeg tror det først og fremst er fordi alle (eller nesten) deler ideen om at en annen verden ikke er mulig. Hvis det ikke er en mulighet i horisonten som skremmer motstanderen, forblir sistnevnte i i sin overbevisning om at det bare er å vente og at disse menneskene som protesterer vil bli slitne før ham» (sic).  

På en stimulerende måte mener Alain Badiou at fraværet av et alternativt prosjekt forklarer suksessen til den eneste globaliserte kapitalistiske ideologien. Overfor den, «er det ikke noe alternativ», som Thatcher ville ha sagt. «Med slutten på kommunistisk ideologi (1991) gikk vi fra to til en. Det er grunnleggende.  Det er ikke det samme når det i samme sak er to oppfatninger i konflikt, og når det bare er en» (sic) (utdrag fra hans bok «Vårt onde kommer lenger borte fra. Tanker om drapene på 13. november«, Flammarion forlag, 2016).

Det nye, på denne tiden når skolene begynner, høsten 2022, er den ideologiske og praktiske suksessen til den multipolare verden. Det globalistiske øyeblikket er dødt. Russerne vinner idékrigen, som vist ved suksessen til den russiske fortellingen om krigen i Ukraina mot NATO-fortellingen. Og krigen i Ukraina på bakken, etter seirene til Mariupol, Severodonetz og Lissytchank. De gjenskaper et TO, hvor det bare i går bare var en. De åpner opp et nytt rom med muligheter.

The times they are a-changin’. Mens demonstrasjonene våre alltid har endt i fiasko, så snur vi kanskje en side nå. En ny verden dukker opp. Og med den i front av mobiliseringene, en mulig seier. En gang i livet tror jeg vi endelig vi har en sjanse…

Alain Badiou: «STATEN HAR SLÅTT SEG TIL RO MED AT DEMONSTRASJONENE GÅR I SIRKLER …!»

1)- Alain Badiou, 22. september 2016 i Politis: «Tidligere sluttet regjeringer i utgangspunktet opp om ideen om at når mobiliseringer nådde en viss størrelse, måtte de trekke seg tilbake. De tror ikke det lenger. Jeg tror det først og fremst er fordi alle (eller nesten alle) deler ideen om at en annen verden ikke er mulig. Hvis det ikke finnes en mulighet i horisonten som skremmer motstanderen, forblir han i overbevisningen om at det bare er å vente, og at disse menneskene som konkurrerer vil bli slitne før ham! T…)

Staten er mer tålmodig enn noen annen. Den forsetter sine saker, sender politiet hit og dit, lar folk prate… Den endte til og med opp med å pålegge at demonstrasjonen går i sirkler. Men det faktum at denne tingen kan ha funnet sted er ikke et godt tegn: at regjeringen foreslår dette, passerer fortsatt, men at folk har overholdt det, det er ganske utrolig» (sic). (Les denne teksten på nettstedet «Compagnie Jolie môme». )

2)-Brigitte Pascall: Tidligere trakk regjeringer seg tilbake så snart en mobilisering økte kraftig på. For eksempel vet vi at Pompidou ikke sov om natten i 1967, fordi arbeidsledigheten nådde opp i 400.000 arbeidssøkere. Og fordi de fryktet de sosiale eksplosjonene som uunngåelig ville følge av det. I dag er spillets regler fullstendig modifisert og reglert: med mobiliseringen mot Khomri-loven var det 14 dager med nasjonal mobilisering. Pluss streiker i raffinerier og sentre for avfallsbehandling. En veldig fin mobilisering der ungdommene var til stede med de ansattes fagforeninger. Alle betingelsene var på plass for at lovforslaget skulle trekkes tilbake.

Men den svekkede staten ga seg ikke. Den oppfant demonstrasjonen med rabatt, hvor deltakerne ble gjennomsøkt, gasset, låst i en felle, tiltalt. Det var imponerende hvordan den komiske demonstrasjonen gikk i sirkler slik som Alain Badiou forklarer veldig bra. Det som overrasket meg mest i dette tilfellet var hvordan [fagforeningslederne TVs merknad] Martinez og Mailly, som hadde gått sterkt ut mot Khomri-loven, godtok disse hyper-ydmykende forholdene. Selv om det ganske enkelt var vår konstitusjonelle rett til å demonstrere, og å danne spontane sammenkomster, noe som det ble stilt alvorlige spørsmålstegn ved og som ble blottet for innhold. I tillegg ble den fredelige «demonstranten», en klassisk figur på det sosiale området i 150 år (loven fra 1880 som anerkjente demonstrasjoner) omdannet til en «forbryter» som man kroppsvisiterer og sender til politistasjonen om nødvendig. Sommeren 2016 snakket jeg om det flere ganger på Facebook, og det interesserte ingen (bortsett mine vanlige venner): mens dette problemet, som tilsynelatende var juridisk, var nøkkelen til en vellykket mobilisering. Videreføringen av den sosiale kampen, det vil si fiaskoen av mobiliseringen mot reformen av arbeidsloven høsten 2017, skyldes i stor grad (korrupte?) fagforeningsledelser som foretrekker å forhandle fremfor å demonstrere.

Alain Badiou mener at fraværet av et annet politisk alternativ forklarer suksessen til kapitalistisk ideologi som det ikke finnes noe alternativ til. «Med slutten på kommunistisk ideologi gikk vi fra to til en. Det er grunnleggende. Det er ikke det samme når det i samme sak er to oppfatninger i konflikt, og når det bare er en» (sic). (Utdrag fra hans bok «Nôtre mal vient de plus loin, Penser les tueries du 13 novembre», Flammarion edition, 2016.)

Dette var artikkelen til Badiou og Boussounie. Det blir spennende å se hva som skjer videre i Frankrike med De gule vestene og deres politikk og organisering i en periode der USA-vasallenes selvskadingspolitikk i forbindelse med USAs proxy-krig i Ukraina rammer arbeidsfolk i alle land hardt, om enn i forskjellig grad og svekker USAs stilling i verden nesten fra måned til måned. Det er ofte arbeiderklassen og bøndene i Frankrike som går først ut i opprør mot overklassene i Europa, den lille verdensdelen som USA ser på som sitt brohode for å erobre hele Eurasia, en strategi som allerede er tapt om de ikke får startet en storkrig mot Russland, som lett vil eskalere til verdenskrig og atomkrig. De som roper på Ukrainas seier og vil sende mer våpen og fortsette sanksjonene mot Russland, er i virkeligheten forkjempere for en slik utvikling. Dette er galmannsverk som hindrer det fredsarbeidet som må til for å få slutt på elendigheten. Og Norges regjering, som har fått vedtatt et forslag i FNs sikkerhetsråd om å få i gang arbeid for fred i Ukraina, viser i virkelig handling at deres forslag var reint lureri akkurat som Zelenskis løfte til det ukrainske folket om å få løst konflikten i Donbas på en fredelig måte.

Her er en artikkel som kan være interessant i samband med ovenstående.

Terje Valen, 26.08.2022.

Åtaka på Cyril Ramaphosa

Den 16. august hadde Klassekampen plutseleg ein to siders artikkel av tidlegare leiar av Rødt i Oslo, Andreas Liebe Delset, med skarp kritikk av president Cyril Ramaphosa i Sør-Afrika. Ramaphosa har nok mange svin på skogen som det heiter, han har svinga seg opp i overklassen og har mykje av ansvaret for den harde utbytting av arbeidarane i landet. Men kvifor kjem denne kritikken frå den tidlegare Rødt-leiaren no? Det er trass alt ti år sidan massakren i Marikana som er hovudinnhaldet i artikkelen, og dei andre kritiske momenta som blei nemnd har vore vel kjend lenge for dei som kjenner historia. Dessutan får ikkje forfattaren med seg den siste utviklinga i Sør-Afrika der det i sommar har vore reist mistillit mot Ramaphosa i nasjonalforsamlinga, utan at det har blitt fleirtal for det.

Grunnen til at det kjem kritikk mot Ramphosa i huvudstraumspressa er ikkje tilfeldig. Han har stilt seg nøytral i konflikten mellom Ukraina og Russland, nekta å vere med på sanksjonar og leia arbeidet med sterkare økonomisk samarbeid med Russland og med fleire land i Afrika. Dessutan er han ein av dei skarpaste kritikarane av USA si rolle Ukraina.  Han har også ei leiande rolle i Southern African Development Community (SADC) der 16 statar: Angola, Botswana, Comoros, Den Democratiske Republikken Congo, eSwatini, Lesotho, Madagaskar, Malawi, Mauritius, Mozambique, Namibia, Seychelles, South Africa, United Republic of Tanzania, Zambia and Zimbabwe, er medlemmer. Dei jobbar for tettare samarbeid mellom desse statane for å styrke sjølvråderetten deira og betre folka sin liv i landa. Organisasjonen hadde nett sitt førtiandre toppmøte i Kinshasa i Den demokratiske republikken Congo.

Alt dette er mot USA sin interesser i Afrika og internasjonalt. Som Ramaphosa seier har dei vore utsett for press frå USA for å vere med på sanksjonane mot Russland. Men det, meiner Ramaphosa, er ikkje i Sør-Afrikas interesse. Ein av leiarane i opposisjonen mot Ramaphosa er John Steenhuisen som leier partiet Den demokratiske allianse. Han jobbar for at Sør-Afrika skal støtte Ukraina i konflikten med Russland, noko han er blitt sterkt kritisert for av mange. Han har også gått i spissen for mistillitsforslaga mot Ramaphosa. Så dette dreier eigentleg om å få til et regimeskifte for å få lagd om heile Sør-Afrika sin utanrikspolitikk og for å få landet til å støtte USA/Zelenski i konflikten med Russland.

Dette er grunnen til aksjonane mot Ramaphosa nå, ikkje alt det andre som blir kasta opp mot han. Fordi den tidlegare Raudt-leiaren i Oslo og Klassekampen sin redaksjon ikkje har noko grep om hovudlinjene i utviklinga i verda no og ikkje har kunnskap om den internasjonale bakgrunnen for dei sakene som kjem flytande gjennom hovudstraumsmedia, er dei blitt eit haleheng til USA-imperialistane også i denne saka.

Terje Valen, torsdag 18. august 2022.

En viktig tale

Hva man ellers mener om Putin og annet i verden får vi her hans syn på forholdene i verden og hans plan for Russlands utenrikspolitikk fremover. Og vi skal vite at alle lederne i hele den alliansefrie bevegelsen leser dette med stor forståelse. Du kan skjønne mer av det dersom du leser referatet fra den alliansefrie bevegelsens møte i Beograd i fjor høst. Men befolkningen i Vesten får ikke vite slikt og blir fortalt de vanlige nykoloniale usannhetene. Derfor forstår vi heller ikke at bare rundt 40 land med under 15 % av verdens befolkning støtter «verdenssamfunnets» sanksjoner mot Russland. Og så tror mange inne i USAs vasallstater, de 14 % av verdens folk, at de som ikke hører på Putin med forståelse sitter på sannheten i disse sakene. Da overser de at de som hører på Putin er i takt med verdens land og folk som har vært og/eller er undertrykt og utbyttet av det «hvite» Vesten og dens «sannheter» i over 500 år.

Fra TASS, 16. August 2022, 14:02

Putin langer ut mot Vests «forsvinnende» hegemoni og skisserer Russlands mål

Som den russiske lederen understreket, vil Russland «ta andre skritt for å bygge en mer demokratisk verden»

Et bilde som inneholder tekst, vegg, person, innendørs

Automatisk generert beskrivelse

© Mikhail Klimentyev/Russisk presidentpresse og informasjonskontor/TASS

PATRIOT PARK /Moskva Region/, 16. /TASS/. Vestlige land klamrer seg desperat til deres «forsvinnende hegemoni», men den unipolare verdensordenen er i ferd med å bli en saga blott, sa Russlands president Vladimir Putin i sin tale til publikum på den tiende Moskva-konferansen om internasjonal sikkerhet tirsdag.

Statsoverhodet bemerket at Vesten trenger konflikter for å holde seg ved makten, noe som gjør at USA og dets allierte aktivt blander seg inn i andre lands saker, og pisker opp alle slags provokasjoner og borgerkriger. Vestens hegemoni fremmer stagnasjon for hele verden. Det er imidlertid mulig å redusere spenningen og overvinne vanlige trusler ved å styrke et system for en moderne multipolar verden. Russland vil fortsette å ta skritt for å bygge en mer demokratisk verden og forbedre de eksisterende mekanismene for internasjonal sikkerhet.

TASS satte sammen Putins viktigste uttalelser.

Om en multipolar verdensorden

Konturene av en multipolar verdensorden blir aktivt formet. «Stadig flere land og folk velger veien til fri, suveren utvikling basert på deres særtrekk, tradisjoner og verdier.»

De objektive prosessene for å forme en multipolar verden blir «motarbeidet av vestlige globalistiske eliter som har skapt kaos ved å tenne gamle og nye konflikter og sett i verk den såkalte innestengingspolitikken, som i hovedsak undergraver alle alternative utviklingsveier som bygger på nasjonal suverenitet.»

De globalistiske elitene «forsøker for enhver pris å klamre seg til et hegemoni som glir gjennom fingrene på dem, og søker å holde land og folk i grepet til den neokoloniale orden.» «Deres hegemoni fører til stagnasjon for hele verden og for hele sivilisasjonen, og det inkluderer trangsyn, utelukkings-kultur og nyliberal totalitarisme.»

Den unipolar verdensordens  æra forsvinner inn i fortiden. «Bare ved å styrke systemet til en moderne multipolar verden betydelig, er det mulig å redusere spenninger over hele verden, overvinne trusler og risiko i den militære og politiske sfæren, øke tillitsnivået mellom land og sikre deres stabile utvikling.»

På Ukraina

Vesten trenger konflikter «for å holde fast på sitt hegemoni.» «Dette er nettopp grunnen til at de planla å bruke Ukrainas folk som kanonfôr, satte i verk «anti-Russland» -prosjektet, vendte et blindt øye til spredningen av nynazistisk ideologi, til masseslaktingen av Donbass-innbyggerne, og har oversvømmet og fortsetter å oversvømme Kiev-regimet med våpen, inkludert de tunge våpnene.

Under disse forholdene bestemte Russland seg for å gjennomføre en spesiell militær operasjon i Ukraina i full overensstemmelse med FNs charter. «Målene med denne operasjonen er klart definert – det er å sikre sikkerheten til Russland og våre borgere, og å forsvare Donbass-innbyggerne fra folkemord.»

– Situasjonen i Ukraina vitner om amerikanske forsøk på å forlenge denne konflikten. Og det fungerer nøyaktig på samme måte ved å tenne et konfliktpotensial i Asia, Afrika og Latin-Amerika.

Om Wests handlinger

«USA og dets vasaller forstyrrer de suverene statene grovt. De organiserer provokasjoner, statskupp og borgerkriger. Ved hjelp av trusler, utpressing og press forsøker de å tvinge uavhengige stater til å bøye seg for sin vilje og leve i henhold til regler som er fremmede for dem. «

Vestens mål er å «holde fast på sin dominans, ved hjelp av denne modellen som gjør det mulig for dem å forsyne seg fra hele verden slik de har gjort i århundrer, og en slik modell kan bare opprettholdes med makt.»

Vesten børstet til side Russlands forslag til gjensidige sikkerhetstiltak. I mellomtiden ekspanderer NATO østover og styrker sin militære infrastruktur. «Verbalt forklares det hyklersk av nødvendigheten av å styrke sikkerheten i Europa, mens akkurat det motsatte skjer i virkeligheten.»

Aggressive militære politiske sammenslutninger, som AUKUS (Australia, Storbritannia og USA) dannes av Vesten for å «spre sitt blokksystem analogt med NATO i Europa til Asia-Stillehavsregionen».

USAs House Speaker Nancy Pelosis besøk i Taiwan var en nøye planlagt provokasjon. « Nok en gang forsøkte USA bevisst å helle olje på ilden for å destabilisere situasjonen i Asia-Stillehavsregionen. Den amerikanske ordningen med hensyn til Taiwan er ikke bare en reise av en uansvarlig politiker, men en del av en bevisst amerikansk strategi for å destabilisere og så kaos ut fra situasjonen i regionen og over hele verden, [dette viser] en motbydelig respektløshet mot andre lands suverenitet og sine egne internasjonale forpliktelser.»

Ved å handle på denne måten forsøker vestlige stater å distrahere sine borgere fra kritiske sosioøkonomiske problemer ved å flytte skylden til Russland og Kina for sine egne feil. «Det såkalte kollektive Vesten ødelegger bevisst systemet for europeisk sikkerhet.»

Om Russlands planer

Moskva og dets allierte vil fortsette å «foredle de eksisterende mekanismene for internasjonal sikkerhet sammen med sine allierte, partnere og medarbeidere og skape nye, konsekvent styrke nasjonale væpnede styrker og andre sikkerhetsstrukturer, og øke deres nivå av utstyr med moderne våpen og militært utstyr.»

Russland vil også fortsette å sikre sine nasjonale interesser så vel som beskyttelsen av sine allierte, og «ta andre skritt for å bygge en mer demokratisk verden».

Det er nødvendig å «gjenopprette folkerettens respekt og dens grunnleggende normer og prinsipper». Det er viktig å styrke FNs og andre internasjonale dialogarenaers posisjoner.

«FNs sikkerhetsråd og generalforsamlingen, slik det først ble unnfanget, skulle fungere som effektive virkemidler for å redusere internasjonal spenning og forhindre konflikter, samtidig som de arbeidet for å garantere pålitelig sikkerhet og trivsel for land og folk.»