Ja til bybane, nei til bompengar som flat skatt

Eg var i møte med leiarane i idrettslaga Fana og Gneist i går (25.6.19). Der var også den nye idrettspresidenten og første visepresident. Då snakka vi mellom anna om gode vilkår for den organiserte idretten. Leiarane for begge dei store idrettslaga understreka kor viktig bybanen var for bydelane og for idretten der. Då la dei både vekt på den store byutviklinga som følgde bybanen og på at banen kunne flytte mykje fleire folk svært mykje fortare enn nokon bussteneste kunne klare. Den store byutviklinga førte og til at mange par med ungar flytta til bydelane, mens mindre byutvikling i Åsane er i ferd med å gjere oss til bydelen for dei eldre. Det er ei skeiv utvikling som heller ikkje er heilt bra.

Folket og idretten i Åsane bør merke seg dette. Dei som vil senke eller stoppe utbygging av bane til Åsane vil sørge for at dei sørlege bydelane får ein fordel som Åsane aldri vil kunne ta att. Heile Åsane vil bli eit ingenmannsland for all tid utan bane. Derfor er det å stanse bane til Åsane verkeleg ei svært dårleg sak for oss som bur her. Til både kommunevalet og stortingsvalet om to år er det derfor viktig for folk i Åsane å stemme på parti som både er mot bompengar og som vil ha bane.

Terje Valen, leiar for Idrettsrådet i Bergen og medlem av partiet Rødt.

Vei til Nordhordlandsbroen

Statens vegvesen har lagt frem sine trasévalg for veien til Nordhordlandsbroen. Alle traséene går igjennom områdene i nærheten av Vågsbotn. Et av de viktigste argumentene for den nye veien fra Nordhordland til det sentrale Åsane og Bergen har vært at den skulle gi en nedkorting på 4 km. Lang tunnel fra broen til Forvatn ville gitt det. De forslagene som nå foreligger gir en nedkortingen på kun en kilometer. Vi vet at rundt 75 % av trafikken på veien vil gå til og fra Bergen og ikke til ringvei øst. Da er det klart at Bergen og omegns transportbehov er blitt ofret på prestisjeprosjektet kyststamveiens alter.

Vegvesenet har i tillegg dristet seg til å legge en trasé i dagen gjennom natur og gårder i nordre Åsane. For denne delen av byen er kampen mot den traséen svært viktig. Kravet om lang tunnel til broen må imøtekommes.

Dessuten er traséforslagene lagt slik at de enten skal belaste Blindheimsdalen kraftig eller rasere motorsportsenteret på Eikås. Dette er to dårlige valg og her burde ha vært et forslag som skånet begge disse områdene.

Stort sett er forslagene som er fremlagt ikke i samsvar med interessene til befolkningen i Bergen, nordre Åsane og Nordhordland. De eneste som kan tjene på dette er bedrifter som driver langtransport med bil. Disse vil få hurtigere transport og kapitalomslag slik at fortjenestene øker. Men befolkningen i Nordhordland og Bergen er blitt sviktet.

Terje Valen, 24. juni 2019.

Bernie Sanders, Marx og kommunisme i hverdagen

Her kan du se hvordan Bernie Sanders foreslår kommunistiske elementer, som Marx skrev om i Manifestet, Kritikk av Gothaprogrammet og Pariskommunen, inn i den amerikanske politikken. En skikkelig gjennomføring av disse kan selvfølgelig ikke skje uten at kapitalismen oppheves, men samtidig er det utgangspunkt for viktige dagskamper og for en offensiv på det parlamentariske området. Det er flere artikler tidligere på bloggen min der du kan lese hva Marx egentlig skrev om første fasen av kommunismen.

https://truthout.org/articles/bernie-sanders-proposes-new-economic-bill-of-rights/

Mainstream Media sørger over at en alliert i Syria som ble støttet av CIA og samarbeidet med al-Qaida er drept

Caitlin Johnston har skrevet artikkelen som er utgangspunkt for sammendraget her: https://caitlinjohnstone.com/2019/06/09/msm-mourns-death-of-cia-backed-syrian-al-qaedaisis-ally/

I dag sørger de store massemediene over at Abdel-Basset al-Sarout er død og roser ham opp i skyene på en måte som vi ikke har sett siden krigsforbryteren John McCain døde. Associated Press har laget et presseoppslag som alle de store mediene har hengt seg på, som New York Times og The Guardian, PBS og Bloomberg. Alle minnes Sarout som «den syriske landslagsmålmannen (fotball)» som representerte landet sitt internasjonalt og vant priser» og som «revolusjonens sanger» og som et «ikon innen den syriske opposisjonen».

Sarout var en av lederne av gruppen Jaysh al-Izza. En annen militær leder av denne gruppen, Jamil al-Saleh, har skrevet et rosende minneord om Sarout. Her skriver han at denne både var en populær person og militær leder. «Han martyrdød vil gi oss et puff for å fortsette langs den veien ha valgte og som han ofret sjel og blod.» BBC, og Al Jazeera har fulgt opp i samme stil.

Nå viser det seg at det har kommet frem i video fra den alternative nyhetsformidler, Southfront, som viser hvor tett gruppen Jaysh al-Izza står til al-Qaida. Den viser at Saleh hilser flere av sine krigere og at en av krigerne har en utmerkelse som viser at han er medlem av al-Qaida. En annen video fra samme nyhetsformidler viser også hvor høy toleranse gruppen til Sarout og Saleh har overfor al-Qaida.

De skriver at Jaysh al-Izza ble dannet i 2013 og var en av de først gruppene av Den frie syriske hær i nordre Syria som fikk støtte fra USA gjennom CIA sitt program for trening og utstyr kalt «Timber Sycamore». Denne støtte var godkjent av president Obama og det ble sendt mengder av våpen fra USA inkludert Gradraketter og Fagot og TOW antitankraketter (ATGM).

Påskuddet for å gi denne støtten var at den ble gitt til en «moderat gruppe» ledet av en kjent overløper,  al-Saleh fra den syriske  hæren. Men dette var ikke sannheten. Southfront skriver at «Gruppens handlinger ikke var i samsvar med denne påstanden. Helt siden gruppen ble dannet har den vært dypt knyttet til al-Qaida sin gren i Syria, al-Nusra fronten. Gruppen ble en av de viktigste allierte til al-Nusra da den endret navn til Hay’at Tahirir al-Sham i 2017.

Det finnes også andre videoer som viser at Sarout holder en tale der han oppfordrer til samarbeid mellom sin egen gruppe, ISIS og Jabhat al-Nusra og sier at «vi vet at disse to gruppene ikke politisert og at de har de samme mål som oss og arbeider for Gud.»

«Hvis Gud vil det skal vi samarbeide med dem skulder ved skulder «når vi forlater dette stedet». En har også oversatt talen og der finnes følgende utsagn: «Og vi er ikke kristne eller shia og blir ikke redde for selvmordsbelter og bilbomber. Vi anser disse tingene som en av våre styrker og med Guds hjelp vil de være akkurat det. Meldingen til den Islamske stat og våre brødre i Jabhat al-Nusra er at når vi komme ut herfra vil vi alle opptre som en hånd for å kjempe mot de kristne og ikke har interne kamper oss imellom. Vi vil ta tilbake alle områder som har blitt tilsmusset av regimet og der shiaene og deres følgesvenner kom inn og tok over.»

Konklusjonen i artikkelen er at vi kan vente stadig flere forvrenginger av sannheten ettersom Syria og deres allierte kommer stadig nærmere en seier i kampen om de siste områdene der Izza og Nusra holder til. Mens disse forvrengningene regner over oss må vi holdte dette klart for oss: USA og deres allierte har skylden for all volden i Syria som fremdeles skjer der. USA som hjalp ekstremistiske jihad-grupper som Jaysh al-Izza til å erobre nasjonen for å virkeliggjøre de allerede eksisterende planene for regimeendring. Skylden for all død, lidelse som følger av en selvstendig nasjon kjemper for å ta tilbake sitt territorium fra disse blodtørstige gruppene må utelukkende legges på de regjeringsorganer som førte til deres dominans i regionen til å begynne med.

Johnstone skriver: «Vi vil oppleve en stadig melodramatisk tilsmussing fra regjeringen i USA og dens avskrivende massemedier om «krigsforbrytelser» og «brudd mot menneskeretter» som om ansvaret for volden ligger noe annet sted enn hos den alliansen som har USA som sitt senter. Det disse krigerske propagandistene gjør er akkurat det samme som å betale en brutal gjeng for å bryte seg inn i et hjem for å myrde dets eier og så gå utenfor å slå alarm om den fæle måten eieren forsvarer seg på mot drapsmennene sine.»

«Etter at det ble oppdaget at USA og dets allierte, virkelig bevæpnet terroristiske grupper i Syria med mål å få til regimeendring ville den eneste fornuftige reaksjonen fra folk flest vært forlange høyt og pågående at alle regjeringer straks satte seg i virksomhet for å gjenopprette helt den skaden som er gjort undet denne aggressive og utilgivelige krigsforbrytelsen samme hva det skulle koste. Men I stedet reagerer ikke folk flest fordi propagandaen som spres i massemediene og som roser minnet til Abdel-Basset al-Sarout i dag gjør at vi ikke får vite om hans nedrige handlinger. Denne utviklingen må ta slutt om vi skal overleve som art.”

 

Can You Profit From Socialism?

Artig innlegg fra USA
Can You Profit From Socialism?
By Luke Burgess
Written Jun. 07, 2019
I love capitalism.

That’s not just my preference. The right to privately own the means of production and politically participate has proven time and time again to be the most successful ideology for human development throughout history.

So when I say this, I want you to know this is not something I’m particularly excited about… but I don’t see it happening any other way.

The rise of socialism in America is inevitable.

I’m sorry if that upsets you. But that’s just the way it’s going to be.

Now, let me say that I do not believe capitalism will disappear all together. Instead, I see more and more socialist ideologies making their way into the American system.

That’s probably not what you want to hear. But I’ve got to call it like it is. None of your politicians can stop the rise of socialism. And all the arguing in the world will only be useful in slowing it down.

Fact is, there are lots of things in life we don’t want but have to deal with. This is going to be one of them. I don’t want my hair to turn grey. But it is.

So… we should just go ahead and lay down to die, right?

No, absolutely not. But there’s nothing to gain by resisting the inevitable.

 
We just made a quick 200% — much bigger profit to come

This West Texas oil company just announced their discovery of an oil deposit worth 1,200 times as much as their current market cap.

Every $2 share buys you $2,500 worth of oil — at least until shares take off.

My subscribers just made 200% in two months off this company.

And that was before this announcement. Now the shares are set to soar much higher.

Get the full story here so you can get on board quickly.

Here’s the situation: A storm is slowly rolling in… slowly. And you have two ways to deal with it now:

1.   Stand outside yelling at the clouds to go away.

2.   Build a shelter and protect yourself from the rain.

I’m recommending the latter.

And I want to show you some of the tools and materials you’ll need to build that shelter. But first let me explain why I believe the rise of socialism in America is, in fact, inevitable.

A Red Dawn

The truth is, positive views on socialism are already on the rise. According to a recent Gallup poll, 43% of Americans now embrace some form of socialism. That’s compared to a 2018 Gallup poll that reported 37% of Americans had a positive view of socialism. And that’s a trend that will continue.

Why?

Well, for that answer, I want to direct your attention to a German philosopher born in Stuttgart in 1770.

Please meet Mr. Georg Wilhelm Friedrich Hegel. Prussian idealist, possible vampire.

Georg Hegel wrote some very famous and very long books. Among them were The Phenomenology of Spirit, The Science of Logic, and Elements of the Philosophy of Right.

For most people, these books are impossible to read. Trust me. I’m an avid reader. I was a literature major in undergrad. And today I read economic books for fun. Hegel is still one of the most difficult authors to read.

And that’s a shame. Because that has made it very difficult to hear some of the important lessons Hegel has to teach us.

Among those lessons: Learn from ideas you don’t like.

Hegel believed we should learn from our intellectual enemies and counter-perspectives. That’s because he believed that parts of the truth are found distributed among all points of view and that we should dig those parts of truth out to reach logical conclusions. You might say Hegel was smart enough to know he didn’t know everything.

In his lecture on the philosophies of world history, Hegel teaches another very important lesson: Human progress is not linear.

The march of human progress does not go in a straight line. Instead, human development zigs and zags in all directions. Nevertheless, Hegel reminds us, progress does go forward.

Hegel believed human history moves in a back-and-forth manner like a pendulum or the ebb and flow of a tide and that it moves forward by what is known today as the Hegelian dialectic. (If you want to sound smart at a party, drop this on your buddies.)

The Hegelian dialectic is a method of reasoning made up of three parts that, when visualized, remind me of Doc Brown’s Flux Capacitor:

Although he didn’t invent the model, Hegel said the Thesis and Antithesis are directly opposing arguments that contain parts of the truth.

But they are also great exaggerations and distortions of the whole.

Hegel said the Thesis and Antithesis are the extreme sides of a perspective and that they must interact and clash in conflict until the best elements find resolution in the Synthesis.

Hegel saw this back-and-forth pendulum pattern throughout world history. He observed that the world makes progress by swinging from one extreme to another as it constantly struggles to overcompensate for previous mistakes.

For example, the ancient Greeks celebrated individual liberty. But there were mostly blind to the need for discipline and organization.

The ancient Persians, on the other hand, were very authoritative. That gave them a huge advantage on the battlefield, which they used to defeat the Athenians. Yet the Persians were also despot enemies of free thought, which created problems of its own and led to their demise.

Nevertheless, from these two extremes, a balanced synthesis between liberty and discipline was formed as the Roman Empire.

 
Trump’s Secret “Tech Mandate” to Ignite 50-Cent Stock

In Trump’s EO 13769, there’s a secret mandate to deploy a new device at airports nationwide.

Just days ago, the tiny defense stock behind this technology IPO’d. And it’s already surging… up 120% in days.

At the very least, 2,500% gains are on the table — before 2019 is over.

You have days to make a move.

Click here to act now.

So what does this tell us about our situation today?

Well, I think we can very clearly relate Hegel’s Thesis and Antithesis to the dynamic between extreme economic and political ideologies in America today — that being the struggle between anarcho-capitalism and socialism/communism.

As we speak, the pendulum sits on the side of crony capitalism, with Mr. Trump as our current president. But the pendulum arm is very clearly swinging to the other direction as people desperately try to overcompensate.

Fact is, we’ve been witnessing this swinging action between laissez-faire capitalism and socialism for more than a century.

In the midst of the capitalist-led industrial revolution, the socialist ideals of Karl Marx and Friedrich Engels were born. Those ideals eventually swung their way into the American system in policies such as FDR’s New Deal.

Then the pendulum swung in the other direction. In post-WWII America, socialism was highly condemned. Socialism was so condemned, in fact, that the FBI and other government agencies investigated leftist activities.

By the late 1980s, Gordon Gekko was telling us “greed is good.” That philosophy has seemingly reached its peak with the election of Donald Trump.

So we’ve swung from the right to the left, then from the left to the right.

Where do you think the pendulum swings next?

Now, let me say this also: I don’t believe there’s any reason to fear that socialism will lead to any type of system collapse in the near term as seen recently in places like Venezuela.

Please be clear on that: I do believe socialism will continue to be on the rise in America. But it will take very small steps forward over a long period of time. I don’t even expect a noticeable difference in America for several years. Hell, I don’t even expect Trump to be out of the White House until 2024.

Please remember the Greco-Persian Wars lasted decades. And that was a hot war. Any swing to a mostly socialist system in America could take a century or more.

The most damaging effects of socialism in America are most likely a problem for future generations, not you and me. As mentioned, that storm is slowly rolling in… slowly.

In the meantime, I think it’s best to take as much advantage of the changing tides as we can. If a Venezuela-like collapse is, in fact, in the future for America as a result of the rise of socialism, profiting as much as we can in the meantime will enable us to avoid the most damaging effect or escape if we have to.

And yes, we can make a profit from the rise of socialism in the meantime, which I’ll tell you more about on Monday.

For now, I just want you to consider what I’ve said today.

You may not be happy with the swing left. I’m not, either. But history keeps showing us that progress is not linear. And I think it’s better to profit from the swing than to fight it.

As mentioned, I’ll bring you more on this on Monday, with specific ideas on how to profit from socialism.

Please, don’t shoot the messenger.

Until next time,

Luke Burgess

 

Miljøkamp innen kapitalens rammer?

En militær tenketank i Australia går nå inn for å øke et miljøhysteri som kan føre til despotiske styreformer for å «redde miljøet». https://newspunch.com/report-claims-theres-a-high-likelihood-of-human-civilization-coming-to-an-end-by-2050/

Det er godt mulig at vi går inn i store kriser fremover. Men det er mest sannsynlig at de skapes av stadig større økonomiske forskjeller og av økonomiske kriser og angrepskriger, der USA går i spissen, for å fremme «demokrati og menneskeretter».

Mange folk ser nå at det flertallet som ikke sitter på toppen av samfunnet skal betale prisen i «kampen for bedre miljø», samtidig som det føres en helhetlig økonomisk politikk som gjør at de stadig får det vanskeligere.

Det grunnleggende problemet er at miljøpartiene tror at de kan bedre miljøet på jorden innenfor kapitalismens rammer. Dette kan nok gjøres, men da må, som vanlig under kapitalismen, de vanlige lønnsmottakerne betale for det. Mens de rikeste kan fortsette sitt sløseri, og militærvesenet kan fortsette sin virksomhet som er den aller mest unødige og ødeleggende for både klodens økonomi og miljø.

For militærvesenet åpner det seg store muligheter når deres storkapitalistiske oppdragsgivere gjennom sine statsapparater skal rustes opp til å takle de «utfordringer» som store folkelige opprør vil gi.

Vi ser nå at folket rundt om begynner å ane at det er de som skal betale absolutt mest for de klimatiltakene som settes i gang innenfor kapitalens rammer. Kapitalismen kan ikke løse disse problemene på andre måter enn at det vil gå mest utover de vanlige lønnsmottakerne og øke de økonomiske forskjellene enda mer. Denne anelsen ligger bak aksjonene til de gule vestene i Frankrike og bompengeopprøret i Norge. Mange frustrasjoner mot samfunnsutviklingen ble utløst av utvidelsen av bompengeringene.

Det eneste som kan løse disse problemene på en grunnleggende måte er reell samfunnsmessig kontroll med menneskenes utveksling med naturen rundt (dvs. produksjonen) og fordelingen av de produktene og tjenestene som blir produsert. I første omgang betaling av infrastruktur over skatteseddelen og på grunnlag av sterkt progressive skatter og så samfunnsmessig kontroll over utvikling og vedlikehold av infrastruktur. Det morsomme er at salig Marx foreslo slike løsninger (i Det kommunistiske Manifest) som noen av de første tiltak arbeiderklassene sannsynligvis ville ta i de økonomisk utviklete land etter en revolusjon der de hadde overtatt demokratiet fra det rike borgerskapet.

De miljøpartiene som nå dominerer den parlamentarisk arena vil ikke innse at kapitalismen er det grunnleggende problemet og foreslår løsninger som skal fungere på kapitalens premisser. Dette lukter folk, og partiene vil etter hvert bli avslørt og da må de enten stå opp mot kapitalens interesser eller gå veien med despotiske styreformer for å få gjennomført en miljøpolitikk innen kapitalens rammer.

Samfunnsmessig kontroll over disse problemområdene og over den kapitalistiske produksjonen som krever økt sløseri, er veien å gå, ikke flate avgifter og tiltak som økonomisk rammer det store flertallet av lønnsmottakere.

Terje Valen, 6. juni 2019.

Columbismens svanesang og Kinas kamp for frihet

Columbismen kaller jeg perioden fra 1492, da Columbus startet de vestlige stormaktene sitt folkemord, sin utplyndring og undertrykking av de ikke-columbiske land og områder og som har vart til i dag. Jeg har skrevet mer utførlige om det tidligere. [i]

A-magasinet snakker om frihetskampen i Kina

A-magasinet av 31. mai 2019 har overskriften 4. juni 1989 med ingressen «Den kinesiske frihetskampen tok ikke slutt med massakren i Beijing for 30 år siden. Den har bare endret form.» Så følger 12 sider med tekst og bilder om hvordan demonstrasjonene på Den himmelske freds plass ble slått ned og hvordan noen av de som var med på demonstrasjonene har hatt det etterpå. Magasinet er mer edruelig enn en reportasje på NRK TV2 når det gjelder omfanget av drepte under denne aksjonen. TV2 ville ha det til så mange som ti tusen, mens magasinet snakker om at hundrevis kanskje tusenvis ble drept. Det har de og gjort NRK TV. Som i alle propagandafremstøt som skal skape negative følelser for land som er utenfor columbisk kontroll er hendelsen i disse mediene tatt ut av sin historiske og politiske sammenheng. Det vil jeg si litt om her.

Columbismen i fare

Det ingen av dem nevner er den virkelige historien om Kinas frihetskamp mot de columbiske maktene. I dag er USA den ledende av disse og derfra setter en nå mye inn på å knekke Kinas økonomi i kjent columbisk stil helt fra 1492 av. Mellom 1965 og 1982 falt profittraten i de columbiske statene til et faretruende lavt nivå. Med fortsatt fall var det fare for at en kunne havne på en profittrate lik 0 litt inn i det nye årtusen. Derfor ble det satt i gang en rekke tiltak for å bøte på dette. Vi har ofte kalte det globalisme eller nyliberalisme.[ii] Innholdet har alltid vært å holde opp de columbiske statenes hegemoni i verden og å sikre at ikke profittraten sank videre mot 0 og negativ rate. Et av tiltakene var å åpne alle områder som hadde lagt utenfor den columbiske dominansen for investeringer, salg og råvarer. Et stort undergravingsarbeid i stater som Sovjetunionen og Kina begynte. I Sovjet lyktes columbierne i først omgang og de mente at folket der hadde fått sin frihet fra et undertrykkende system. I virkeligheten var tiåret etter Sovjetunionens fall en enorm katastrofe for folkene i de tidligere delene av unionen. Mange har sammenlignet den med det som skjedde under 2. verdenskrig. Russland selv ble på det nærmeste rasert som moderne industristat med et godt helsevesen og et godt utdanningssystem pluss gode sosiale ordninger. Enorme verdier ble ført ut av landet pluss at enkeltpersoner tilranet seg verdier som det russiske folket hadde bygget opp over tiår. Først da Putin satte ned foten og russiske myndigheter igjen tok kontroll med eget land fra columbierne, var det mulig å begynne på en snuoperasjon som tjente folket i Russland igjen.

Den himmelske freds plass i sin historiske sammenheng

Ledelsen i Kina begynte å forstå tegningen da Jeltsin steg opp mot makten i Sovjet. Jeltsin var tilhenger av nyliberalismen og samarbeidet villig med columbierne. Det førte Russland og de andre sovjetrepublikkene ut i kriser som rammet folkene der svært hardt og hindret egenutvikling i disse. Lederne i Kina fryktet det samme og ville på ingen måte tillate at dette skulle skje.

Jeltsin begynte å stå frem som en lederfigur for de såkalte reformvennlige kreftene i samfunnet etter at han 27. oktober 1987 holdt en tale under plenumsmøtet til det sovjetiske kommunistpartiet og kritiserte Gorbatsjov og partiet for at de ikke gikk fort nok frem med reformer for å få slutt på det gamle systemet og deretter trakk han seg fra Politbyrået. Etter dette brukte han sin stilling som leder for kommunistpartiet i Moskva til nye angrep på Gorbatsjov. Så jobbet han intenst for å ta lederskap i det som har blitt betegnet som et opprør for demokrati i Sovjet, der det viktigste innholdet var åpning for columbiske stater og frihandel. Etter hvert steg han frem på en protestbølge. Så fikk han sin sjanse da Gorbatsjov opprettet en nye type nasjonalforsamling, Kongressen for folkevalgte av Sovjetunionen.

Jeltsin på vei mot makten

26. mars 1989 ble Jeltsin valgt til delegat til denne Kongressen fra Moskva med 92 % av stemmene. 29. mai valgte kongressen ham inn som medlem av Sovjetunionens øverste råd. Han startet straks et arbeid for å vinne frem med politikken sin og 19. juli klarte han opprette en fraksjon blant delegatene til kongressen for å få mer fart på prosessen i retning det som ble kalt demokrati, men der det sentrale var overgang til nyliberalistisk politikk. Han ble kort etter valg til en av fem ledere i denne fraksjonen. I september 1989 reiste han så til USA og lærte seg mer om nyliberalismens velsignelser pluss knyttet «verdifulle» kontakter.

Vurderinger i Kina

Denne utviklingen fulgte kineserne nøye med på. Den opposisjonen som fant sted i Kina var inspirert av det som skjedde i Russland. Lederne i Kina skjønte at dette ville kunne bety at columbiske stater igjen ville kunne ta kontroll over Kina og at det ville kunne føre til store tilbakeslag for deres moderniseringsprosjekt og dermed for hele det kinesiske folket. Derfor slo de til for å kvele det hele i den 4. juni før det kunne true deres prosjekt. Ingen skal være i tvil om at det skjedde på brutalt vis. Men de ville ikke på noen måte tillate en utvikling som de fryktet var i gang i Sovjet og Russland. Vi kan også tenke oss at dersom noe lignende hadde skjedd i Kina som det vi så i Russland på 1990-tallet, så ville det ikke ha vært noen sjanse for at Kina, i løpet av de følgende 35-40 årene, kunne ha fått 800 millioner ut av fattigdommen og selv blitt en moderne økonomisk stormakt. Dette var grunnen til at opposisjonen som samlet seg på Den himmelske freds plass ble slått ned. Og dette er grunnen til at columbierne, som Aftenposten støtter, er oppbrakt over det som skjedde på Den himmelske freds plass, ikke at det ble drept noen hundre eller tusen mennesker der. For slikt driver columbierne selv med hele tiden, uten at de får særlig kritikk for dette i sine egne medier. I dag skjer for eksempel kraftige angrep på folket i Frankrike hver eneste uke, med drap og store skader på folk, uten at columbiernes presse er særlig opptatt av det. Da er det viktigere å piske opp stemning mot et land som har klart å få til en utrolig økonomisk utvikling og forbedring for sitt eget folk utenfor det columbiske systemet på grunnlag av noe som nå er historie og som er så vellykket at det faktisk truer hele det grusomme columbiske prosjektet.

Kampanje for svartmaling

Aftenpostens artikkel er en del av den svartmalingskampanjen som den ledende columbiske makten, USA, nå har satt i gang mot Kina, slik de har gjort det mot alle land som de ikke får kontroll med. I det siste har Syria, Russland, Iran vært utsatt for dette. Og nå altså Kina. Det er en rutine som columbierne, de vestlige stormaktene med følgesvenner, har utviklet gjennom 500 år i sin hensynsløse fremferd mot resten av verden, for å sikre sin egen velstand og makt.

Ellers er det slik at USA selv slo ned det opprøret mot deres system som f.eks. Black Panthers sto for på 60 og 70tallet. Og det ble brukt harde midler. Mange ble myrdet av myndighetene. Og vi ser ikke mange store oppslag rundt USA sine redselsfulle sanksjoner mot Irak i sin tid (og mye nærmere i tid enn 1989) som drepte rundt 500 000 barn og som utenriksministeren i USA sa var verd det. Så der har en ikke noen grunn til å være moralsk forarget når hærsjefen i Kina sier det samme om deres handlinger for å slå ned opposisjonen i 1989.

Den virkelige frihetskampen i Kina

Det som Aftenposten betegner som «Den kinesiske frihetskampen» er i virkeligheten kampen til den opposisjonen i Kina som vil underlegge landet under columbiernes system og hegemoni. Men det kinesiske folkets frihetskamp er noe helt annet. Den har hele tiden vært rettet nettopp mot columbisk dominans. Vi skal se på noen viktige hendelser.

Taiping-opprøret

Den begynt for alvor i 1850 med det såkalte Taiping-opprøret som foregikk frem til 1864. En viktig grunn til opprøret var det sittende Qing dynastiet, som tillot den enorme opiumsmuglingen fra India som England drev og som var medvirkende til store lidelser for folk i Kina. Opprøret ble til slutt slått ned og den engelske generalmajoren Charles George Gordon og amerikaneren Frederick Townsend Ward spilte her en sentral rolle. Sammen med et korps av offiserer hovedsakelig fra England organiserte de sentrale deler av kampen mot Taiping-opprørerne. Antall drepte har vært umulig å fastslå nøyaktig, men tallene variere fra ca. 20 til 100 millioner. Denne frihetskampen mot den den engelske imperialismen og dens hjemlige hjelpere lyktes altså ikke.

Boxer-opprøret

Frihetskampen fortsatte så med det såkalte Boxer-opprøret fra 1899 til 2001. Årsaken var at utenlandske makter fikk skylden for sult og elendighet etter å ha utvidet innflytelsessfærene sine og da det inntraff en tørkeperiode. I juni 1900 var opprørerne i ferd med å omringe Beijing og slagordet deres var at de skulle utrydde utlendingene. Åtte nasjoner slo seg da sammen for å holde på posisjonene sine. Det var USA, Østerrike-Ungarn, England, Frankrike, Tyskland, Italia, Japan og Russland. De fikk så organisert en invasjonsstyrke på 20 000 soldater og klarte etter en stund å slå ned opprøret, sammen med kinesere som støttet dem. Grusomme represalier mot opprørerne fulgte.

Kampen mot japansk invasjon

Etter dette måtte kineserne slåss mot Japan som invaderte landet sommeren 1936. Denne krigen varte til høsten 1945, dvs. mer enn 9 år, og var en av de frykteligste i historien, særlig da japanerne begynte å bruke taktikken, brenn alt, slå alt i hjel, ødelegg alt.

Sun Yat-sen

I tiden mellom 1900 og 1911 var det flere opprør mot Qing-dynastiet som ble stadig mer svekket. Sun Yat-sen var en av de som inspirerte til, finansierte og deltok i noen av disse opprørene. Frem til 1911 ble de alle slått ned, men dette året lyktes endelig et opprør og det gjorde slutt på det siste kinesiske dynastiet. Året etter gikk den siste keiseren av. Men det ble ikke noen fred med dette. Forskjellige grupper med baser i forskjellige deler av landet slåss om makten helt frem til 1923. I 1913 måtte han flykte til Japan etter å tapt en væpnet kamp med en rival til makten. Stadige kamper fulgte i Kina og i 1917 vendte han tilbake for å begynne å samle landet. Allerede i 1915 hadde kan tatt kontakt med Den 2. internasjonalen for å få hjelp til å gjennomføre planene sine. I 1921 opprettet han et militært styre i Guangzhou-provinsen. Etter hvert begynte han å samarbeide med det kinesiske kommunistpartiet. Han hadde utviklet en filosofi med slagordene nasjonalisme, demokrati og velferd for folket som bygget på tanker han hadde fått med seg fra opphold i USA og Europa. Helt sentralt sto anti-imperialisme, dvs. kamp for en selvstendig stat mot columbiske dominans. Han fikk også hjelp fra Komintern fordi han tok kinesiske kommunister inn partiet sitt, Kuomintang.

Den 10. november 1924 holdt han en viktig tale der han foreslo å organisere en «nasjonal konferanse» for Kinas folk. Her krevde han slutt på krigsherrenes makt og at alle ulikeverdige avtaler med de vestlig makter skulle sies opp. Da var han allerede alvorlig syk, og han døde i mars 1925.

Før dette hadde han opprettet Whampoa Militærakademi der Chiang Kai-shek ble innsatt som kommandant av den Nasjonale revolusjonære hær og fra 1926 ble han leder av Kuomintang-partiet etter Sun.

Kampen mot USA-marionetten Chiang Kai-shek

Chiang Kai-shek gikk så til angrep på sine kommunistiske medarbeidere. Spesielt godt kjent er Shanghai-massakren der flere tusen fagforeningsaktivister og kommunister ble drept. Etter dette fikk han støtte fra mye av den Nasjonale revolusjonære hæren, klassen av kinesiske handelsfolk og utenlandske foretak, noe som styrket hans økonomiske og militære stilling. Mer enn 10 000 kommunister I Canton, Xiamen, Fuzhou, Ningbo, Nanjing, Hangzhou og Changsha ble arrestert og henrettet i løpet av 20 dager, og i årene etter april 1927 ble 300,000 personer drept over hele Kina i en treårig krig mot kommunistene. Chiang nedkjempet så de andre krigsherrene og tok makten i Kina, med unntak av de områdene som var styret av kommunistene og noen andre områder der krigsherrer sto sterkt. Han prøvde i de nestet i årene å få til en del positive reformer f.eks. når det gjaldt utdanning og industrialisering og han fikk laget avtaler med utenlandske makter som avgrenset deres myndighet en del. Men de hadde fortsatt stor innflytelse i landet.

I 1937 invaderte så Japan Kina og Chiang mistet oppslutning fordi folk sa at han var mer opptatt av å slåss mot kommunistene enn mot den japanske hæren. Etter hvert tvang kommunistene ham til et samarbeid om kamp mot den japanske invasjonsstyrken. Da USA kom med i 2. verdenskrig etter det japanske angrepet på Pearl Harbour før jul 1941, ble det inngått samarbeid mellom Chiang og USA. Dette samarbeidet fortsatte etter 2. verdenskrig.

Den siste delen av frigjøringskampen mot de columbisk dominans foregikk fra 1946 til 1949. Her stod en hær ledet av Kinas kommunistparti mot en hær ledet av Chiang Kai-shek. USA støttet sistnevnte med store mengder våpen og forsyninger, mens den andre hæren fikk en del støtte fra Sovjetunionen som samtidig benyttet sjansen til å demontere fabrikker i Manchuria som Japan hadde okkupert, og føre dem hjem til seg. Samtidig tillot det den kommunistledete hæren å rykke inn i områder som japanerne hadde forlatt og overta de våpnene de hadde etterlatt. Chiang sine styrker gikk på det ene store nederlaget etter det andre, gikk delvis i oppløsning og evakuerte etter hvert til Formosa/Taiwan sammen med to millioner andre flykninger og har beholdt sin amerikanske støtte frem til i dag. Kina ble for første gang siden tidlig 1800-tall et land helt utenfor columbisk innflytelse og dominans. Det kunne begynne å utvikle seg ut fra egne behov. Dette er noen vesentlige momenter i den virkelige kampen for frihet som folket i Kina har ført.

Kampen mot sanksjoner og undergraving

I tiden etter 1949 møtte så Kina hele den columbiske verdens motstand og tiltak for regimeskifte. De klarte tross dette å rive Kina ut av den umulige situasjon som hadde hersket tidligere og de la grunnlaget for en stadig sterkere økonomi. I dag står Kina i spissen for kampen mot den drepende columbismen og det ser ut som denne epoken kan gå mot sin slutt. Dette forklarer noe av den enorme forbitrelse som USA og deres følgesvenner nå viser i kampen for å beholde det columbiske system og dermed sitt hegemoni til å utnytte hele verden til sitt eget beste.

Kina ingen søndagsskole

Men sammenlignet med slavehandelen og folkemordet på «indianerne» pluss røveri av ressurser fra store deler av verden da USA utviklet økonomien sin, krever faktisk utviklingen i Kina mye mindre vold og undertrykking.

[i] https://www.tvalen.no/2018/02/14/tenerife-og-slutten-pa-den-kolombianske-epoken/

[ii] https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/finans3.htm

Jonas Bals om arbeiderklassen og fremmedgjøring

 

I Klassekampen 1.6.19 skriver Bals en artikkel med overskriften «Arbeiderklassen er ikke fremmedgjort, men kanskje du er det?» Her hevder han at arbeiderklassen har eierskap til produksjonsprosessene, om ikke til produksjonsmidlene. Og at marxistene som bygget opp teorier om «arbeiderklassens fremmedgjøring» (Bals anførselstegn) ofte skyldtes deres egen fremmedgjøring, som han definerer som «deres avstand til den fysiske verden, som arbeideren ofte føler seg hjemme i».

Hvis vi bruker borgerskapets definisjon av fremmedgjøring har Bals et poeng. Det er sant at de intellektuelle ofte har et fjernt forhold til den materielle verden. Men det har jo ikke noe med den vitenskapelige påvisningen av og definisjonen av fremmedgjøring som Marx foretok og som siden har vært retningsgivende for arbeiderklassens kamp for frigjøring fra lønnsarbeidets utbytting. Det Marx snakker om er nemlig nettopp en materiell fremmedgjøring. Denne fremmedgjøringen og kampen mot den er først og fremst behandlet i alt det materialet som Marx skrev da han forberedte og skrev verket som heter Kapitalen – kritikk av den politiske økonomi.

Hovedpoenget her er at individene i arbeiderklassen selger arbeidskraften sin til kapitalens representant, kapitalisten (som enkeltperson eller som en gruppe). Den blir da til en spesiell type kapital (Marx kalle det variabel kapital) som skaper mer verdi enn den selv er verd. Denne merverdien tilegner kapitalistene seg fordi de eier de produksjonsmidlene som arbeiderne bruker når de anvender arbeidskraften sin. Merverdien blir profitt som kapitalklassen bruker i den kapitalistiske prosessen for å samle opp mer kapital gjennom sine investeringer, når de har trukket fra det de anvender til eget forbruk.

Det er altså arbeiderklassen som skaper den kapitalen som den ikke eier eller kontrollerer. Det gjør den ved å anvende arbeidskraften sin. I denne prosessen skaper altså arbeiderne verdier som blir tatt fra dem. Det er grunnlaget for fremmedgjøringen. Når det de skaper blir tatt fra dem, så blir også selve skapningsvirksomheten tatt fra dem. De skaper ikke for seg selv, men for kapitalen og dens representanter. Arbeidskraften blir brukt i prosesser som kapitaleierne eier og kontrollerer. Derfor eier arbeiderklassen heller ikke arbeidsprosessen eller produksjonsprosessen som Bals kaller det.

Arbeiderklassen eier heller ikke råstoffene som blir tatt ut av naturen brukes i produksjonen. Etter hvert som hele naturen blir brukt i den fremmedgjørende virksomheten blir arbeiderne dermed fremmedgjort fra naturen rundt seg. Dessuten blir arbeiderne fratatt friheten til å utvikle både produksjonen og sine egne skapende krefter ut fra egne behov, fordi de er avgrenset av kapitalens behov.

Dette gjelder for produksjonen av varer og tjenester når arbeiderne anvender sin arbeidskraft. Det er da fremmedgjøringen skjer. Når de ikke anvender sin arbeidskraft, befinner de seg innenfor det fremmedgjorte kapitalistiske systemet, slik vi alle gjør, men da står de ikke i noen direkte fremmedgjort virksomhet. De kan derfor betrakte sin egen fremmedgjøring som arbeidskraft fra en posisjon utenfor den direkte fremmedgjøringen.

I produksjonen lager arbeiderne produkter som har både bruksverdi og bytteverdi. Hovedpoenget i den kapitalistiske prosessen er bytteverdiproduksjonen, for produktene produseres som varer som skal selges på markedet. Det er bare slik at verdien deres kan realiseres for kapitalen og bare slik de kan nå sine forbrukere. Arbeiderne har derved et tosidig forhold til varene de produserer. På den ene side lager de nyttige ting, bruksverdier, og det å gjøre dette skikkelig er viktig og gir den stoltheten innen fremmedgjøringen som Bals også snakker om – yrkesstolthet kan vi kalle det.

Fordi yrkesstoltheten er knyttet til bruksverdien er det en stolthet som peker utover det kapitalistiske samfunnet og over til en samfunnsform der bruksverdiene ikke må gå omveien om bytteverdier for å bli fordelt i til forbrukerne i samfunnet. Her har Bals et poeng. Dette samfunnet peker frem mot den samfunnsformen som Marx kaller kommunisme. Yrkesstolthet peker derfor fremover mot dette samfunnet, men har likevel relativt dårlige vilkår under kapitalismen. For det er en stolthet som bare fungerer innen rammene av kapitalismen som grunnleggende sett er en fremmedgjort samfunnsform med motsigelser som gjør at den tenderer mot sin egen oppheving. Denne opphevingen kan skje dersom arbeiderklassen klarer å ta eiendomsretten over produksjonsmidlene fra kapitalistene. Da får arbeiderklassen makten over sin egen produksjonsprosess og yrkesstoltheten/arbeidsgleden kan få utvikle seg på en helt annen måte enn nå.

Når Bals hevder at arbeiderklassen ikke er fremmedgjort, så er det en forskjønnelse av kapitalismen og arbeiderklassens virkelige stilling under dette systemet. Egentlig viser Bals her helt klart hvorfor de sosialdemokratiske partiene mister oppslutning når profittraten i systemet faller og det går inn i kriser. Da velger sosialdemokratene å opprettholde det kapitalistiske systemet. Og dette systemet kan da bare opprettholdes ved å utsette arbeiderklassen for sterkere utbytting, eller ved å rane til seg større verdier fra avhengige land eller interessesfærer som gjør det mulig å bestikke den egne arbeiderklassen til en viss grad.

De gamle sosialdemokratiske reformer hvilte på den høye profittraten etter 2. verdenskrig. Nå har denne raten tendert nedover i mange år, og slike reformer har blitt stadig vanskeligere. I stedet har vi fått det jeg vil kalle deformer. Dette betyr at sosialdemokratiet kan stå opp mot nyliberalismen, ikke ved å skape bedre forhold for arbeiderklassen, men ved å skape litt mindre dårlige forhold enn det andre politiske retningen går inn for – altså reformer som skaper dårligere forhold for arbeiderklassen, men ikke fullt så dårlige som de verste politiske alternativene går inn for.

I denne sammenheng passer det godt å erstatte Marx sin presise definisjon av fremmedgjøring med noe som skal fortelle arbeiderklassen at de ikke står i den spesielle underordnete stillingen i samfunnet som de virkelig gjør. For det er nok denne fremmedgjøringen som gjør at arbeiderne på Nasjonalmuseet, som skal vedlikeholde hele bygget, bare får et lokale som er 1,65 meter under taket, og som gjør at elektromontøren som Bals nevner, må sykemelde seg osv. De arbeiderne som har bygget Nasjonalmuseet har ikke fått gjøre dette på arbeiderklassens premisser. Premissene er lagt av kapitalens representanter. Det var derfor det ikke falt direktørene og deres hjelpere inn at det å bygge et rom for arbeiderne som bare var 1,65 under taket, var noe problem. Men her var det nok verre enn som så, for det går jo ut over deres egen profitt når arbeiderne får altfor dårlige forhold.

Bals konstruerer også et for stort skille mellom forskjellige typer arbeidere, de som sitter på kontorstoler og de som må bevege seg mer og har tyngre oppgaver. Men det er nå en gang slik de som sitter i stoler hele dagen også får sin slitasje av det, som riktignok er annerledes enn den som rammer de med arbeid som er tyngre og krever mer fysisk bevegelse. Jeg vet godt at det er forskjeller her. Jeg var med min far, som var forskalingssnekker, på byggeplasser på 50-tallet og så slitet, og har slekt som jobber som håndverkere i dag. Men likevel er det å så en splittelse mellom disse to typene arbeidere ikke bra. Det er faktisk også en gammel sosialdemokratisk fordom som ikke tjener til å samle klassen slik at den kollektivt kan stå opp mot kapitalklassen eller borgerskapet om du vil. Fremmedgjøringen rammer forskjellige deler av arbeiderklassen på forskjellig vis, men alle lever innenfor den og rammes av den. Det er dette som er grunnlaget for at hele arbeiderklassen kan samle seg om det felles målet å skape et samfunn uten fremmedgjøring for alle. Denne politikken kan ikke Bals og sosialdemokratiet utvikle ut fra sin ideologiske forståelse av fremmedgjøringen og arbeiderklassens reelle stilling i samfunnet.

Dette er sosialdemokratiet sin akilleshæl som gjør at oppslutningen om det faller sammen når den gjennomsnittlige profittraten blir så lav at kapitalen må frata arbeiderklassen tidligere oppnådd velferd for å hindre at profitten deres faller enda mer. Da tvinges arbeiderklassen til å trappe opp klassekampen, slik det nå skjer med de «gule vestene» i Frankrike. Og sosialdemokratiet avslører seg som en politisk retning som i det vesentlige tjener kapitalen. I sin artikkel gir Bals et klart uttrykk for den ideologi som preger sosialdemokratiet i dag og som er selve grunnlaget for denne politiske retningens problemer.

Terje Valen, 2. juni 2019.

 

Kravene fra de gule vestene

Franske parlamentarikere, vi sender dere folkets direktiver, slik at dere kan gjøre dem til lover.

Parlamentarikere, få vår stemme hørt i nasjonalforsamlingen!

Adlyd folkets vilje! Gjennomfør disse direktivene:

  • Null hjemløshet: HASTESAK.
  • Mer progressiv inntektsskatt, det vil si flere nivåer.
  • Minimumslønn på 1300 euro netto.
  • Fremming av småbutikker i landsbyer og bykjerner. Stopp bygging av store kjøpesentre rundt store byer som kveler småbutikker, og mer gratis parkering i bysentrene.
  • Et stort program for etterisolering av leiligheter, for å fremme miljøet og hjelpe husholdninger å spare.
  • Skattepolitikk: De STORE (McDonalds, Google, Amazon, supermarkeder …) skal betale MYE og de små (håndverkere, små og mellomstore bedrifter) betale LITE.
  • Et enhetlig system av sosial sikkerhet for alle (inkludert håndverkere og små selvstendig næringsdrivende). Slutt på egen sosialforsikring for selvstendig næringsdrivende (RSI).
  • Pensjonssystemet må forbli solidarisk og derfor bli offentlig. Ingen pensjonspoeng.
  • Stopp økningen i drivstoffskatt.
  • Ingen pensjon under 1200 euro.
  • Alle folkevalgte har rett til median-lønn. Hans/hennes reiseutgifter overvåkes og, hvis berettiget, refunderes. Rett til kostgodtgjørelse og feriepenger.
  • Lønningene, pensjonene og de sosiale utbetaltingene til alle franskmenn skal indekseres etter inflasjonen.
  • Beskyttelse av fransk industri: Forbud mot utflytting. Beskyttelse av vår industri betyr å beskytte vår kunnskap og våre jobber.
  • Slutt med at arbeidstagere kan hentes inn fra utlandet med utenlandske arbeidsbetingelser. Det er ikke normalt at noen som jobber på fransk territorium ikke skal ha samme lønn og rettigheter. Enhver person som har lov til å arbeide på fransk territorium må behandles som en fransk statsborger, og arbeidsgiveren må betale dem på samme måte som en fransk arbeidstager.
  • Beskyttelse av sysselsetting: Begrensning av midlertidige ansettelseskontrakter i store selskaper. Vi ønsker flere permanente kontrakter.
  • Avskaffelse av «skattekreditt for fremming av konkurranse og sysselsetting», (CICE). Bruk av disse pengene til å fremme en fransk bilindustri basert på brenselceller (virkelig økologisk, i motsetning til elektriske biler).
  • Slutt på innstrammingspolitikken.
  • Slutt på renteavdrag på illegitim gjeld og begynnelsen av en gjelds-tilgivelse – uten å bruke fattige og mindre fattiges midler, men ved å finne de 80 milliarder euroene i skatteunndragelser.
  • Få slutt på årsakene til ufrivillig migrasjon.
  • Korrekt behandling av asylsøkere. De har rett til bolig, sikkerhet, ernæring og utdanning for mindreårige. Samarbeid med FN om å etablere mottakssenter i mange land rundt om i verden, i avventing av utfallet av asylsøknader.
  • Repatriering av avviste asylsøkere til opprinnelseslandet.
  • Gjennomføring av en reell integrasjons-politikk. Å leve i Frankrike betyr å bli franskmann – franskkurs, kurs i fransk historie og samfunns-utdanning, med diplom på slutten av kursene.
  • Lovbestemt minimumslønn på 15.000 euro (i året).
  • Skaping av arbeidsplasser for de arbeidsledige.
  • Økning i sosiale ytelser for funksjonshemmede.
  • Kontroll av leiepriser. Flere leiligheter med moderat leie – spesielt for studenter og arbeidstakere i usikre jobber.
  • Forbud mot salg av land og eiendeler eid av staten – vannkraftverk, flyplasser og så videre.
  • Konsekvent tilførsel av midler til rettsvesenet, politi, gendarmeri og hæren.
  • Lønn eller avspasering for politifolks overtid.
  • Bruk av alle bompengeinntekter til vedlikehold av motorveier og riksveier i Frankrike og for trafikksikkerhet.
  • Fordi gass- og elektrisitetsprisene har steget siden privatiseringen, vil vi ha begge tilbake i offentlige hender, og prisene senkes tilsvarende.
  • Umiddelbart slutte å legge ned små jernbanestrekninger, stengning av postkontor , skoler og barselavdelinger.
  • Velvære for eldre. Forbud mot profitt på bekostning av eldre mennesker. I stedet for «grått gull», «grå velvære».
  • Maksimalt 25 elever per klasse fra barnehagen til videregående.
  • Nødvendige midler skal brukes til psykiatri.
  • Folkeavstemninger skal inngå i grunnloven. Opprettelse av et forståelig og effektivt nettsted, overvåket av et uavhengig tilsynsorgan, der folk kan foreslå lover. Hvis et slikt forslag mottar 700.000 signaturer, må det debatteres og, når det er hensiktsmessig, suppleres av nasjonalforsamlingen. Nasjonalforsamlingen er forpliktet til å sende det hele til en folkeavstemning – ett år etter datoen da de 700.000 signaturene var innsamlet.
  • Gå tilbake til et 7-års mandat for republikkens president.
  • Valg av parlamentsmedlemmer to år etter valget av president vil sende et positivt eller negativt signal til republikkens president om hans/hennes politikk. Dette vil bidra til å få folkets stemme hørt.
  • Pensjon ved fylte 60 år. Rett til pensjon i en alder av 55 år for alle personer som jobber hardt fysisk – for eksempel murere eller slakteriarbeidere.
  • Forlengelse av systemet for tilskudd for barnepass (Pajemploi) fra barnets 6. år opp til barnets 10. fødselsdag.
  • Fremming av godstransport på jernbane.
  • Ingen kildeskatt.
  • Slutt på livslang lønn til tidligere presidenter.
  • Forbud mot at selgere kan kreve gebyr for betaling med kredittkort.
  • Beskatning av bruk av diesel og parafin i skipsfarten.