Politisk kontroll med kapitalismen – reformisme eller revolusjonær parlamentarisme

Å forby bemanningbransjen, slik Rødt nå går inn for, er et svært viktig krav. Det er viktig å sette politiske grenser for kapitalen og dens utbyttingssystem. Dette kan gå inn i en revolusjonær strategi likesåvel som i en reformistisk strategi. Den reformistiske strategien tar enten utgangspunkt i at kapitalismen skal vare og at gjennomfører reformer innenfor kapitalens rammer for å styrke den. Dette er en klar borgerlig politikk. Eller så har man en tanke om at reformene etter hvert skal bli så omfattende at arbeiderklassen på et tidspunkt har overtatt makten i samfunnet. Dette er en radikal reformisme. Den er viktig når kapitalismen går bra slik det var fra 1945 og frem mot 1970-tallet.
 
Men når kapitalens mektigste representanter føler at profitten deres og makten deres trues på vesentlig vis kommer to viktige tendenser frem – på den ene siden gulroten og på den andre pisken, eller som min gamle veileder, professor Danielsen, fra Universitetet i Bergen kalte det i sitt bind av Høyres historie – silkehansken og den pansrede neve. Det viste seg på 1920-30-tallet. Her ga man etter for viktige krav på den ene siden – 8-timersdagen var ett. Og så rustet man opp politimessig og militært i tilfelle arbeiderklassen og folket ikke var fornøyd, men krevde mer – å ta statsmakten fra dem. Det er viktig å ha disse historiske erfaringene. Og i dag har man EU og NATO også i bakhånd.
 
Et revolusjonært parti må alltid ha med seg at kapitalismen er et system som på grunn av og på tross av sitt enorme driv for å utvikle produktivkreftene, vikler seg inn i stadig dypere kriser fordi denne utviklingen ikke kan fortsette innenfor de eiendomsforhold til produktivkreftene som finnes. Det vil si at en liten klasse kapitalister har monopolisert eiendomsretten til produktivkreftene og jobber for å kapitalakkumulasjon på grunnlag av profitt som den arbeidende befolkningen skaper gjennom arbeidet sitt og den merverdien de tilfører. Systemet har en iboende kvalitet som gjør at profittraten stadig tenderer til å minke – og det kan bare motvirkes grunnleggende ved enorme ødeleggelser av konstant kapital – maskiner, fabrikker, transportmidler osv. – derav den iboende tendensen til store økonomiske kriser, men også de største ødeleggerne – de store krigene – verdenskrigene. Vi lever nå i en tid der en slik stor ødeleggelse blir stadig mer påtrengende for å sette ny fart i kapitalismen igjen. Dette er sannsynligvis en større fare enn miljøødeleggelsene i seg sjøl, men så er jo krigene de aller største miljøtruslene og.
Det økonomiske magasinet Fortune hadde i august 2018 en lang analyse av utviklingstendensene i økonomien fremover. De var helt klar på at det i løpet av  noen få år på ny ville inntreffe en stor ny økonomisk nedgangskonjunktur. Dette vet nå kapitalens representanter i alle partier. Derfor driver de på og forbereder seg på det. Både fjernpolitireformen, som fjerner politiet fra nærmiljøene og opprustningen, har denne dimensjonen i seg – den pansrede neve i tilfelle det blir nødvendig. Dette i tillegg til at kapitalen krever en ny storkrig – og særlig for USA er det viktig at den foregår på det eurasiske kontinent og ikke rammer USA – noe som nå faktisk er en ønsketenkning – selv om noen krigsgale folk ikke vil innse det. Men opptrappingen i Romania i disse dager er en klart krigsforberedende virksomhet og øker faren for storkrig.
Når vi kjemper for gode reformer – så skal vi ikke glemme disse strategiske perspektivene – og vi skal gjøre flest mulig oppmerksomme på dem. Hvis ikke opprettholder vi illusjoner om kapitalismen og det parlamentariske systemet som avvæpner arbeiderklassens motstand og deres evne til å oppheve systemet og skape sitt eget – en kommunisme i Marx ånd.
Terje Valen, 5.3.2019.

Pressa – kapitalismen – kommunismen

Det er mange grunnar til at journalistar blir talerøyr for dei leiande finanskapitalane. Eg vil her skrive litt om det.

Ein viktig grunn er den svært kraftige indoktrineringa i den engelsk-skotske ideologi som vi alle er utsett for – dvs. trua på at kapitalen og kapitalismen er eit evige ikkje-historiske fenomen som vi ikkje kan sleppe ut av. Det var Marx som avdekka og kritiserte denne ideologien – spesielt i Kapitalen. Først hadde han gjort opp med det han kalla den tyske ideologi, som var idealismen til Hegel og dei som førebudde hans filosofi. Dei trudde at ideane aleine kunne endre samfunnet. Så hadde han gjort opp med det vi kan kalle den franske ideologi, trua på at problema under kapitalismen kan løysast på det politiske nivået aleine.

Så tok han laus på sjølve grunnlaget for heile menneskehistoria, nemleg korleis menneska utvekslar seg med resten av naturen. Her avslørte han, heilt i ned i fundamentet, dei illusjonane som borgarskapet hadde og framleis har om dette. Gjennom det fann han dei grunnleggande motseiingane i det kapitalistiske systemet – at det hadde i seg ein trong til uhemma vekst av produktivkrefter på eit eigedomsgrunnlag som ikkje kunne korkje regulere eller bere denne utviklinga i lengda

Løysinga hans var eit nytt eigedomssystem der det arbeidande folket tar over eigedomsretten til produksjonsmidla frå kapitalistane. Det vil seie at dei tar over denne eigedomsretten som står for utvekslinga med naturen, altså dei som i praksis står for produksjonen, saman med dei som transporterer produkta til forbrukarane og formidlar dei og dei som yter naudsynte tenester for at folket skal ha det bra. Når det arbeidande folket har gjort dette kan dei skape eit system for utvekslinga med naturen rundt og for fordeling av produkt og tenester som tar utgangspunkt i det arbeidande folket sine behov og ikkje kapitalen sitt behov for profitt og kapitaloppsamling. Dette systemet kalla Marx kommunisme.

Du kan sjå kor mange innlegg og innslag du får inn i dei store media om dette – og sjølv i «venstresida si avis», Klassekampen, finnast det mest aldri slike innlegg. Det viser den enorme krafta i den borgarlege ideologien.

Og kvifor det er så viktig at mange kan sin Marx – mellom anna ved å lese og studere Kapitalen. Jau, utan å kjenne ideologikritikken hans kan vi ikkje lage ein mot-offensiv mot det systemet av tankar (den ideologien) som Civita og alle borgarskapet sine utanlandske tenkjetankar produserer og som journalistar og mediefolk spreier i alle kanalar. Manglande kunnskap om korleis heile samfunnsystemet fungerer og må endrast kan føre til at arbeidarklassen ikkje klarer å oppheve kapitalismen på ein god måte. Då står vi framfor det andre alternativet som Marx gir oss – at begge klassane går til grunne i kampen.

Terje Valen, tysdag 5. mars 2019