Brev 37 – første brev om pengene eller varesirkulasjonen

Dette brevet tar opp tredje kapittel i første bind av Kapitalen. Det er inndelt i tre hovedavsnitt med flere underavsnitt. De tre hovedavsnittene handler om pengene som verdimål, som sirkulasjonsmiddel og som penger i deres egentlige mening.

Vi begynner med å se på pengene som verdimål. Først her sier Marx at han over alt i dette skriftet forutsetter at gull er pengevaren. For oss, som lever i en periode der valuta er løsrevet fra en gullstandard, kan dette høres rart ut. Men for de som følger med i den internasjonale kampen mellom valutaene, så går det klart frem at gull fremdeles er pengevaren i siste instans. Når Kina nå jobber for å lage en ny verdensvaluta, så er planen å feste denne til gull igjen og en del handel med olje foregår visstnok allerede på dette grunnlaget.

Så skriver han at den første funksjonen til gullet er å levere til vareverdenen materialet for dens verdiuttrykk, altså å fremstille vareverdiene som størrelser med samme navn, noe som vil gjøre dem like i kvalitet og sammenlignbare i kvantitet eller størrelse/mengde. Slik fungere det som allment verdimål og bare gjennom denne funksjonen blir gull, den særskilte ekvivalentvaren, til penger.

Det er ikke slik at varene kan måles mot hverandre med penger. Nei det er omvendt. Fordi alle varer er tingliggjort menneskelig arbeid, og derfor kan sammenlignes i seg sjøl, kan de måle verdiene sine i den samme spesifikke varen og dermed forvandle denne til deres felles verdimål, altså penger. Så kommer en viktig setning. Penger som verdimål er en nødvendig fremtredelsesform for det indre verdimålet i varen, nemlig arbeidstiden.

Varens verdiuttrykk i gull, dvs. x vare A = y pengevare, er varen sin pengeform eller pris. En enkel sammenstilling som ett tonn jern er lik 2 unser gull er nå nok for å fremstille jernverdien samfunnsmessig. Man trenger ikke lenger sammenligne dem med alle andre varers verdi, fordi gullet som ekvivalentvare (en vare som alle andre kan måle sin verdi i) har tatt denne funksjonen. Den allmenne relative verdiformen til varene har da igjen sin skikkelse som opprinnelig, enkel, relativ verdiform. På den andre siden blir det utfoldete relative verdiuttrykket, eller den endeløse rekken med relative verdiuttrykk til den spesifikke relative verdiformen til pengevaren. Men denne rekken er nå alt samfunnsmessig gitt i vareprisene. Hvis vi leser en prisliste baklengs finner man verdistørrelsen til pengene fremstilt i alle mulige varer. Men penger har derimot ingen pris. For å ta del i denne enhetlige relative verdiformen til de andre varene, må den forholde seg til seg selv som sin egen ekvivalent.

Hvis du synes disse formuleringene er vanskelige så kan du lese brev 14-24 på hjemmesiden min og du finner det her. Hvis du vil lese det på bloggen min finner du brev 14 her. Helt nederst på bloggen finner du det neste og det forrige brevet.

Varens pris eller verdiform, som verdiformen i det hele tatt, er noe forskjellig fra deres håndgripelige, kroppslige form, det er deres ideelle eller forestilte form. Varenes verdi finnes i varene, selv om den er usynlig. Den blir forestilt gjennom sin likhet med gull, et forhold til gull, som så å si bare spøker i hodet dets. Og Marx lager så et vittig bilde der han sier at vareeieren derfor må stikke en tunge i hodet deres eller en prislapp om halsen på dem, for å meddele prisen deres til omverdenen.

Og så kommer en viktig påpekning. Fordi vareverdienes uttrykk i gull er ideelt, trenger en for denne operasjonen bare å anvende forestilt eller ideelt gull. Derfor tjener gull som forestilte eller ideelle penger i sin funksjon som verdimål. Men selv om det kun er forestilte penger som tjener som verdimål, så avhenger prisen helt av det reelle pengematerialet. Verdien av, dvs. si den mengden menneskelig arbeid som ett tonn jern inneholder blir uttrykt i en forestilt mengde pengevare, som inneholder like mye arbeid. Så kommer et avsnitt om hva som skjer dersom andre metaller funger som penger. Jeg utelater det.

Når de forskjellige varemengdene blir fremstilt i bestemte mengder gull blir vareverdiene forvandlet til forestilte gullmengde av forskjellige størrelser, altså i størrelser med samme navn. Teknisk fører da det økte varebyttet til at det blir nødvendig å betegne faste gullstørrelser som deres mengdeenhet. Denne mengdeenheten blir så utviklet til målestokk, og pengemetallene har slike målestokker i metallvekten sin. Og ut fra dette utvikler pengenavn som pund, unser og centner seg.

Som mål på verdi og målestokk for prisene utfører pengene to helt forskjellige funksjoner. Som mål for verdien er de den samfunnsmessige inkarnasjonen (inkarnasjon blir ofte brukt om fenomenet at en gud tar plass i et menneske) eller legemliggjøringen av det menneskelige arbeidet. Pengene som mål på verdi viser altså til verdien av det menneskelige arbeidet som har gått inn i tingen, prisens målestokk som en fastsatt metallvekt. Og da er det viktig at denne målestokken fungerer jo bedre desto mer uforanderlig den er, slik at den samme mengden gull tjener som måleenhet lengst mulig. Men gull kan bare tjene som mål for verdi fordi det sjøl er et produkt av arbeid og da ligger også muligheten der for at gullet kan endre verdi. Men selv om gullets verdi endrer seg så forblir forholdet mellom de forskjellige gullmengder det samme, derfor kan det fremdeles fungere som målestokk for prisene. Verdiendringer av gull hindrer heller ikke dets funksjon som verdimål, for det treffer alle varer på samme tid, selv om de nå vil uttrykke sine relative verdier i høyere eller lavere gullpriser. Marx utdyper dette litt videre, men det hopper jeg over og vender med ham tilbake til prisformen.

Det er slik at pengenavnene på metallvektene etter hvert skiller seg fra sine opprinnelige vektnavn på grunn av innføring av fremmede penger fra mindre økonomisk utviklete folk, på grunn av at andre typer metaller med samme verdinavn blir brukt i stedet for gull, som kopper for eksempel og fordi fyrstene forfalsket gullpengene ved å blande mindre verdifulle metaller inn. Derfor ble etter hvert gullmålestokken regulert ved lov. Og da blir prisene eller den gullmengden, som verdien av varene er ideelt forvandlet til, uttrykt i pengenavn eller juridisk gyldige regnenavn for gullmålestokken. I England ble det da slik at istedenfor å si et en viss menge hvete er lik en ounce gull, så sa man at den er lik 3£, 17 shilling og 101/2 pence. Med sine pengenavn sier da varene hva de er verd og gullet tjener som regnepenger når det gjelder å bestemme en ting som verdi og dermed i pengeform.

En tings navn står i et helt ytre forhold til dens natur. Om jeg vet at en person heter Jacobus, så vet jeg ikke noe om det mennesket. På samme måte forsvinner hvert spor av verdiforholdene i pengenavn som pund, dollar, franc dukat (og kroner eller euro). Forvirringen over den hemmelige betydningen av disse kabbalistiske tegn blir desto større fordi pengenavnene uttrykker både varenes verdi og de tilsvarende delene av vekten av et metall, altså pengemålestokken. På den andre siden er det nødvendig at verdien til forskjell fra den fargerike vareverdenen utvikler seg frem mot denne begrepsløse tinglige, men også samfunnsmessige formen. (Ordet kabbalistisk er ikke tilfeldig valgt av Marx, det er for øvrig ingen av ordene hans. Kabbala er mest kjent som middelalderens jødiske, mystisk-teosofiske religionsfilosofi. I følge kabbala er Gud et rent åndelige, uendelige, usynlige og ufattelige prinsipp. Av Gud er det utgått substanser eller mellomvesener som kan sanses. Begrepet blir ofte brukt om noen ubegripelig som en likevel tror på, og slik passer det med det Marx skriver om her. Pengenavnet blir et mellomvesen som fremstiller noe ufattelig.)

Men nå er det slik at pengenavnet ikke behøver samsvare med verdien av varen. En vares verdi avhenger av hvor mye samfunnsmessig arbeid som har gått inn i den. Men mange omstendigheter kan føre til at prisen eller pengenavnet på varen ikke samsvarer med verdien. Dette er en viktig egenskap ved pengene som gjør de til en passende form for en produksjonsmåte der regelen bare setter seg ut livet som en blindt virkende gjennomsnittslov for regelløsheten.

Forskjellen mellom pengeformen og varens virkelige verdi gjør det også mulig at pris og verdi skiller helt lag. Det gjør at «ting» som egentlig ikke har verdi får en pris. Marx nevner som eksempel «samvittighet» og «ære». Den som eier disse kan være til salgs for penger og slik gjennom sin pris anta vareform. En ting kan derfor formelt ha en pris uten å ha noen verdi. Prisuttrykket blir her imaginært, slik som visse størrelser i matematikken.

Prisen er pengenavnet på det tingliggjorte arbeidet i varen. Likheten mellom varen og pengemengden som med navnet sitt uttrykker varens pris, er derfor en tautologi slik som overhodet en vares relative verdiuttrykk samtidig er uttrykket for to varers ekvivalens eller likhet. (Tautologi betyr to navn for det samme, dvs. at det ene navnet ikke er noen forklaring på det andre, bare en gjentakelse av samme innehold med et annet ord.)

Slik som det alltid er med den relative verdiformen uttrykker prisen verdien av en vare, f.eks. ett tonn jern, ved hjelp av en bestemt mengde ekvivalent, f.eks. en ounce gull, som kan umiddelbart byttes mot jern, men ikke omvendt, for jernet kan ikke umiddelbart byttes mot gull. For å utøve sin virkning som en bytteverdi reint praktisk, må varen ta av seg sin naturlige kropp og forvandle seg fra forestilt gull til virkelig gull, selv om denne omdanningen er «sur» for den.

For omdanning bruker Marx her begrepet transsubstansiasjon. Det er et teologisk faguttrykk som har vært i bruk fra 1100-tallet for å uttrykke en lære om nattverden som går ut på at Kristi legeme og blod virkelig er til stede i nattverdens elementer, brødet og vinen. Forutsetningen for læren var distinksjonen mellom «substans» = vesen og «aksidenser» = tilfeldige egenskaper. Læren gikk ut på at brødets og vinens substans forvandles i messen til Kristi legemes og blods substans, mens aksidensene (utseende, lukt og smak) forblir uforandret. Dette ble offisiell kirkelære på det fjerde Laterankonsil i 1215. Det ble avvist av reformasjonen fra 1536, men er fremdeles gjeldende lære i den katolske kirke.

For hele filosofiens historie er forholdet vesen – fremtredelsesformer/fenomener viktig. Det har vært gjort tallrike forsøk på å fjerne denne måten å tenke på. Viktig er fenomenologien, strukturalismen og poststrukturalismen som avviser at det i det hele finnes noe som dekkes av begrepet «vesen», alt er fremtredelsesformer. Etter min mening gjør disse retningene det umulig å avdekke det vesentlige ved alle fenomener og prosesser. For Marx er forskjellen og sammenhengen mellom vesen og fremtredelsesform sentral i all tenkning. Lucien Sève har skrevet banebrytende saker om dette. Du kan finne noe av dette her. Hele Mars’ studium av Kapitalen med alle forberedende manuskripter er en øvelse i å finne frem til kapitalismens vesen gjennom en kritisk gjennomgang av dens fremtredelsesformer og de illusjoner disse skaper som skjuler det vesentlige ved systemet. Når Marx hadde gjennomgått dette var han klar til å gi ut det første bindet som tar utgangspunkt i varens og kapitalens vesen. Så viser han, i det som seinere er blitt andre og tredje bind hvordan vesenet trer frem for menneskene i deres daglige liv gjennom produksjon og fordeling av det som blir produsert. Sentralt står at vi bare sanser overflaten av prosessene, at vi ikke kan se deres indre sammenheng umiddelbart, men må avdekke den gjennom studier og tenkning. Derfor er ikke dagliglivets perspektiv nok, det trengs også vitenskap for ikke å bli fanget i alle slags illusjoner.

Det typiske ved det en i dag kalle populismen er at en tar utgangspunkt i dagliglivets illusjoner og stanser der. Da forblir det vesentlige skjult og alle slags uvesentlige løsninger kan presenteres. Det uvesentlige ligger i at det ikke går til kjernen av problemene, nemlig det kapitalistiske systemets virkelige utviklingsprosess. Faren er sjølsagt at det en fremstiller når en vil gå til det vesentlige er resultat av falske abstraksjoner, noe som skjer dersom erfaringsgrunnlaget ikke er svært omfattende og metoden for studier og tenkning ikke er innrettet på å forstå det som virkelig skjer, men tildekke det. Det er regelen for samfunnsklasser som har interesse av å opprettholde et samfunnssystem som bygger på at det store flertallet av menneskene, de arbeidende og produserende menneskene, ikke sjøl har kontroll med de produksjonsinstrumenter de betjener, de produktene som skapes og deres fordeling. Et eksempel på kritikk av en oppskrytt kritikk av Marx finner du her.

I den videre teksten gir Marx noen av sine mange sammenligninger som noen vil betegne som overlessing. Hans lærer i videregående skole (gymnaset) påpekte dette allerede da han rettet Marx’ stiler. Marx sier at det kan være vanskeligere for jernvaren å kaste av seg det naturlige legeme og forvandle seg fra forestilt gull til virkelig gull enn det er for det hegelske «begrep» å foreta overgangen fra nødvendighet til frihet, eller for en hummer å krype ut av sitt skall, eller for kirkefader Hieronimus å kvitte det med den gamle Adam. Jeg tenker at Marx sitt poeng er at slike forvandlinger foregår både i filosofien eller tenkningen, i naturen eller biologien og i religionen og her åpner han for at både filosofer, folk som vet noe om hummer og religiøse får noe fra sin verden som de kan knytte forståelsen sin til. Og i tillegg viser han at denne måten å fungere på og tenke på som Marx bruker her ikke bare er reint praktisk, men også filosofisk og vitenskapelig. Hovedpoenget er sjølsagt at det er ikke alltid at en vare opplever å kunne bli solgt. Det kan være svært vanskelig og av og til umulig.

At kirkefader Hieronimus blir sitert er heller ikke tilfeldig. Det er sannsynlig at Marx ble kjent med hans skrifter og historie allerede i ungdommen, for Hieronimus hadde bodd og studert i Marx’ hjemby, Trier og Augustin forteller historien i kapittel 8.6 i sin sjølbiografi, Bekjennelser eller Confessiones. Grunnen var at Augustin hadde samme problem og fant at Hieronimus var en inspirasjon til å ta det rette valg, nemlig å gå fra den kvinnen  han levde med og gå inn i sølibat. Han levde på slutten av 400-tallet og begynnelsen av 500-tallet og er kjent som oversetter av bibelen fra hebraisk til latin og etter Augustin er han den som har etterlatt seg flest skrifter fra denne tiden. Bibeloversettelsen hans ble kalt vulgata fordi den var en folkelig oversettelse. Han har ellers vært ganske omstridt i den katolske kirke. Det som Marx siterer er fra et brev som Hieronimus skrev til Eustochium Julia, seinere erklært som helgen, om å fortsette som jomfru. Dette var for å oppmuntre henne til å motstå en onkel og hans kones forsøk på å få Eustochium til å oppgi denne tilstanden og leve et vanlig liv.  Eustochium var datter til helgenen Paula som finansierte mye av det Hieronimus foretok seg. I brevet skriver altså Hieronimus at han har hatt en fæl drøm der han står ved himmelens porter og vil inn. Verdensdommeren spør han da hvem han er og han svarer at han er en kristen, men verdensdommeren vil ikke tro ham og sier at han er ciceroianer. Grunnen er at Hieronimus, i likhet med alle senantikkens kirkefedre, som for eksempel Laktanz og Augustin var fascinert av den store romerske taler, politiker og forfatter Cicero som levde kort tid før Kristi fødsel under de store kampene da Cæsar kom til makten. Laktanz mente at Cicero hadde nådd så langt i kunnskap og visdom som man kunne komme uten å være kristen og at han ikke hadde sagt noe feil, men var blitt hindret fra å komme videre fordi han ikke kjente kristendommen. For Augustin var Cicero en vei fra ikke-troende til troende kristen. Men samtidig var jo Cicero ikke kristen og kunne derfor ikke komme til himmelen, og det kunne heller ikke de som var hans disipler, ciceroianerne. Alt dette, som jeg altså skriver her og som vi ikke vet så mye om i dag, tok Marx som så selvfølgelig kunnskap i sin tid at han ikke behøvde forklare det. Det er klart en vanske når en leser tekster fra folk som vet for mye. De kan ta kunnskap for gitt som for de fleste ikke er det. Men merk at Marx gir tre eksempler, slik at folk med kunnskap fra forskjellige felt alle skal kunne forholde seg til noe som de har kunnskap om.

Så tilbake til teksten. Den siste delen av avsnittet sammenfatter det som Marx vil frem til. I tillegg til å ha sin egen kropp eller skikkelse kan varen, f.eks. jern, ha en ideell verdiskikkelse eller gullskikkelse i form av prisen. Men den kan ikke samtidig være både virkelig jern og virkelig gull. Det er nok å sette den lik med forestilt gull for at den skal få en pris. Men for at den skal kunne tjene eieren som allmenn ekvivalent, må den erstattes med gull. Den må gjennomgå et salg og da byttes mot den pengevaren som overfor alle varer representerer det arbeidet som er nedlagt i dem og det er jo gull.

Og som et nytt eksempel siterer Marx en av sine andre favoritter, Dante, som han sammen med Shakespeare og Goethe, skal har lest hvert eneste år. Og for sikkerhets skyld gir han oss også sitatet på originalspråket, italiensk. Han sier at vi kan tenke oss at eieren av jernet møter eieren av en populær vare og vil kjøpe den ved å vise til jernprisen som pengeform. Da ville selvfølgelig eieren av den populære varen svare slik som St. Peter svarte Dante da denne la fram trosbekjennelsen for ham: «Riktig god er denne mynts legering og vekt når prøvet, men si meg om du har den i din pung.»

Marx konkluderer så avsnittet med å si at prisformen innebærer både at det er mulig å bytte varene mot penger og at dette byttet er nødvendig. På den andre siden fungerer gullet som ideelt verdimål bare fordi det allerede sirkulerer i bytteprosessen som pengevare. Under det ideelle verdimålet lurer derfor de harde pengene.

Som nevnt skal vi huske dette når Kina og Russland nå vil gå over til et system for kjøp av olje der pengene igjen er knyttet direkte opp mot en gullstandard. Da USA forlot sin gullstandard for utenrikshandel den 15. august 1971 var det et tegn på at de allerede var i dyp krise og måtte åpne for å komme over den gjennom reell nedskrivning av pengene ved å trykke flere av dem slik at hver seddel i virkeligheten viste til en stadig mindre vekt gull, noe som fører til inflasjon. På grunnlag av reell økonomisk styrke var det nettopp den gullstandarden som USA hadde frem til da som hadde lagt grunnlaget for USA-dollaren som den foretrukne valuta for internasjonal handel. Nå er det bare tiltroen til dollaren som holder den oppe som slik valuta. Når Kina knytter sin handel av olje til en gullstandard, vil det være et viktig trekk for å skape en ny fortrukket valuta for verdens handel. Det vil kunne skape en umåtelig krise i USA – som kan spre seg til store deler av verden som fortsatt satser på USA og dollaren.

 

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg. Påkravde felt er merka *