Rødt på Tinget 6 – kamp mot økonomiske kriser

I begynnelsen av dette århundre har vi alle sett at det kapitalistiske systemet har vist seg svært ustabilt. Det som har blitt kalt finanskrisen er nå blitt en skikkelig krise i produksjons- og omsetningsøkonomien i svært mange land. Alle land er preget av den. Det har tvunget alle land til massive statlige inngrep for å redde den fortsatte funksjoneringen av systemet, også Norge. USA, de store landene i EU og land som Island, Litauen og flere andre sliter nå med svær arbeidsløshet og enormt press nedover på lønner, trygder osv. I Norge har utslagene av krisen vært mindre enn i mange andre land. Og ved siden av den store statlige støtten til kapitalen over alt, har et viktig moment i redningen for verdensøkonomien vært de enorme statlige investeringene i infrastruktur (jernbaner osv.) som er satt i gang, spesielt i Kina. I dette landet ser vi enorm utviding og utvikling av kapitalismen som har gitt dette systemet mer livskraft enn det har ut fra utviklingen i de gamle kapitalistiske landene. Men heller ikke her kan det kapitalistiske treet vokse inn i himmelen.

Det er bare Marx som har forklart prinsippene for det som skjer. Dette har kapitalens forsvarere vanskelig for å innrømme fordi forklaringen hans også innebærer at kapitalismen er et historisk og menneskeskapt system som driver mot å bli universelt ødeleggende og som derfor må gå til grunne og bli erstattet med et annet system som fungerer bedre.

Marx forklarer at under kapitalismen tenderer alt til å bli varer. Han sier så at varen har to egenskaper. Den tilfredsstiller menneskelige behov og har slik sett en bruksverdi. Men den inneholder også allment menneskelig arbeid (det er jo menneskelig arbeid som har skapt den) og har slikt sett en verdi. Denne verdien ser vi i varens bytteverdi. Og varens bytteverdi blir samlet i den varen som kan byttes med alle varer, nemlig pengene.

Med utviklingen av kapitalismen blir varebytte for å skaffe seg verdi og mer verdi enn det en begynte med, sentral. En tar ikke utgangspunkt i en vare og selger den for penger som en så bruker for å kjøpe seg en annen vare som en har behov for. En tar utgangspunkt i bytteverdien i form av penger og bytter til seg varer som en så selger for å tjene mer penger. Det er selv definisjonen på kapitalisme.

Men i dette systemet er det bare en vare som kan skape mer verdi enn den selv er verd, og det er selve den varen som foretar utvekslingen med resten av naturen gjennom produksjonen, det er arbeidskraften. Dette er den varen som gjør kapitalismen mulig. Kapitalistene kjøper arbeidskraften til sin verdi (lønnen pluss sosiale ytelser og goder som ikke er betalt av lønnen). Arbeidskraften produserer en mengde varer som kapitalistene selger for mer penger enn det de betalte alle arbeiderne i lønn. Arbeiderne har altså produsert både sin egen verdi og en merverdi som kapitalistene eier og tilegner seg og bestemmer over. Det er kapitalens profitt. Det er dette Marx kaller utbytting. I tillegg har arbeiderne også gjort det mulig for at verdien av maskiner, bygninger osv. kan føres delvis over i de nye varene og delvis bevares slik at de kan fungere videre til de er utslitt eller oppbrukt

Men den andre siden av denne prosessen er at den tinglige delen av kapitalen (fabrikker, infrastruktur osv.) hele tiden vokser i verdi i forhold til verdien av den arbeidskraften som blir satt inn. Fordi det bare er arbeidskraften som skaper ny verdi(merverdi/overskudd) så synker derfor overskuddet eller profittraten ettersom verdien av den brukte arbeidskraften, den variable (menneskelige) kapitalen, synker i forhold til den konstante (tinglige) kapitalen.

Dette gjør at vi vil se en tendens til at overskuddet på all investert kapital (både konstant og variabel) minsker i forhold til skapt merverdi/profitt. Dette overskuddet tenderer mot null gjennom den økende automatiseringen, og da er all drivkraft i det kapitalistiske systemet vekke. Samtidig vil vi se en tendens til at det produseres for mye varer i forhold til den eksisterende kjøpekraften til de store arbeidende massene.

Når en sånn situasjon vokser frem så vil kapitalen prøve å overvinne problemene med utvidelse av området sitt, økt utbytting av arbeidskraften, gjeldsfinansiering eller kreditt. De store kapitalistiske monopolene vil og streve etter å karre til seg verdier fra de mindre kapitalistiske bedriftene for å overleve i konkurransen mellom monopoler. Den store boligboblen i USA og andre land ble skapt ved at lønnene ikke gikk opp, en senket renten på hus og folk refinansierte husene sine og tok opp større lån. Dermed fikk ekstra penger til å kjøpe varer for i flere år. Men når så boblen var blitt stor nok og renten gikk litt, opp falt hele systemet sammen. Folk måtte flytte fra husene sine og bankene satt igjen med ansvar for å dekke store lån. I USA følger lånet huset som banken overtar og ikke personen som har eid det, slik som det er Norge. Så gikk staten inn og overførte gigantiske summer til finansmonopolene for at de ikke skulle gå konkurs. Dette ble i stor grad gjeldsfinansiert. Store deler av privat gjeld ble overført i offentlig eie for at skattebetalerne skulle dekke den eller for at den skulle fortsette å eksistere i lang tid. Da ville den på ny kunne bidra til store kriser.

I større eller mindre grad var dette tiltak som ble tatt over hele verden. Gjeld og spekulasjon preget økonomien. Det som skjedde var at en forsøkte å likvidere gjelden ved å velte byrdene over på den vanlige skattebetaler og begrense spekulasjonsmuligheten noe. Så forsøkte en å få opp nivået på investeringene i produksjon igjen blant annet ved å trykke opp penger som så ble sprøytet inn i kredittinstitusjoner igjen. Men profittraten forble stort sett så lav at det likevel ikke førte til særlig investeringsvirksomhet.

Dette vil ikke være noen varig løsning. Kapitalen har nemlig vært inne i en økende krise helt siden rundt 1965. Profittraten var i kraftig fall fra 1965 til 1982. Da ble den midlertidig stabilisert i noen år, men etter 2000 har fallet fortsatt. De såkalte sykliske krisene kom tilbake etter at de var svake i etterkrigsårene. Vi har sett kriser som har spredd seg fra USA til hele verden i 1973, 1982, 1991, 2000 og 2008. Den siste krisen er den dypeste og verste siden før 2. Verdenskrig. Vi vet enda ikke helt hvordan den vil utvikle seg. Foreløpig har ny vekst latt vente på seg, men akkurat i det det siste har veksten tatt seg litt opp. Allment sett kan kapitalen alltid klare å starte seg selv opp igjen bare den får ødelagt nok produksjonsmidler. Men ødeleggelsesprosessen kan også føre til at den ikke kan opprettholde livet for store deler av verdens befolkning, også i de rikere land, på et nivå som det går an å leve med. Da skaper kapitalen såkalte revolusjonære situasjoner.

Det er ikke sånn at radikale og revolusjonære mennesker skaper revolusjonære situasjoner. Det gjør kapitalen sjøl. De revolusjonære sin oppgave er at de ser at dette vil skje, og at arbeider for å skape muligheter for at vi kan komme gjennom slike revolusjonære situasjoner med minst mulig elendighet og ødeleggelse – og det er å hindre at kapitalens kriser rammer folk for hardt. Den eneste måten å hindre dette på nå er at folk i dag slåss mot å bære alle byrder kapitalen skaper. Derfor er Rødt sine medlemmer aktive i alle slike protestorganisasjoner og bevegelser for at folk skal få tilfredsstilt grunnleggende behov. Vi går inn for alt folks kamp skal kunne føre til reformer som kan bedre arbeidsfolks kår. Når systemet gjør dette umulig og det går bare nedover med velferd og levekår sier vi at oppheving av kapitalismen gjennom revolusjon må til. Det er en rettighet folket har og som faktisk også er nedskrevet i den amerikanske frigjøringserklæringen av 1776.

I sitt prinsipprogram forklarer Rødt de grunnleggende trekkene ved denne politikken sin, og i arbeidsprogrammet finnes det altså over 650 forslag til hva som må gjøres i det for å virkeliggjøre en slik politikk. Disse forslagene springer alle ut av en egen analyse av alle de krav som medlemmene Rødt ser finnes blant folk ute i samfunnet – koblet sammen med Marx sin analyse av hovedtendensene i utviklingen av kapitalismen.

Så hvis du virkelig vil tjene kampen for velferd på kort og lang sikt er det bare ett alternativ å stemme på, nemlig Rødt. Og så må du sjøl engasjerer deg i kampen for en bedre verden. Gjør alle det, så klarer vi sikkert å vinne den kampen. Men sitter du for lenge på gjerdet, og støtter du partier som vil redde kapitalen og dens marked, så kan det virkelig gå den veien ”høna sparker” og det er så drastisk at vi helt ikke vil se det i øynene.

Derfor er det lurt å stemme Rødt.

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg. Påkravde felt er merka *