Rødt på Tinget 1 – kamp for bedre utdanning

Gjennom snart 20 år har alle de sittende regjeringspartiene støttet reformer som har svekket utdannings- og skolesystemet i landet. Alle reformene gjennom disse årene har to grunnleggende trekk. Det ene er at skole og utdanning skal bli billigst mulig. De vil klare det ved å få ned utgiftene til arbeidskraft (lærerlønner) i barne- og ungdomsskolen og hurtigst mulig gjennomstrømming i den videregående skolen og skolemessig undervisning i høyere utdanning. Det andre er at utdanningen skal være mest mulig tilpasset det monopolkapitalistiske markeds krav til konkurransekraft og dermed også skal skape billigst mulig «humankapital» (det er elevene og studentene) som er mest mulig skreddersydd (har best kompetanse) for å skape merverdi for kapitalen, dvs. for å klare seg med minst mulig lønn og sosiale ytelser. Gjennom EØS-avtalen, der kapitalens fire friheter er det mest sentrale, er dette i dag grunnloven i norsk økonomisk politikk. Dermed preger det også andre områder av samfunnet.

Vi må aldri glemme at Arbeiderpartiet gjennom sin overordnete politikk for å få Norge inn i EU er et liberalistisk parti slik som Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig folkeparti. Kjernen i den økonomiske liberalismen er det samme som kjernen i EUs økonomiske politikk, nemlig de fire ”friheter”;  fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. Disse frihetene står sentralt i Frp sin politikk, i Høyres og alle partier som går inn for EU eller EØS. Det er disse frihetene som nettopp førte oss til kanten av økonomisk katastrofe i hele verden i 2008-09 og som gjøre at verdensøkonomien fremdeles balanserer på randen av noe dype kriser. Det er kapitalen som krever disse frihetene for å kunne fungere best mulig ut fra sine indre kriseskapende lovmessigheter. Det ironiske er at denne såkalte frie konkurransen fører til stadig kraftigere monopolisering. Se bare på varehandelen i Norge.

Det fellesmenneskelige målet med skole og grunnutdanning er å overføre hele den menneskelige kunnskapsarven til hele den oppvoksende slekt for at de skal kunne få et best mulig grunnlag for å skape et samfunn der menneskene er trygge og lykkelige. Dette målet har aldri gjennomsyret skolen, men de siste vel 20 årene har den dype strukturkrisen i kapitalismen ført til at systemet er blitt enda mer umenneskelig og fremmedgjort enn før. Skolen og utdanning er så blitt omdannet for å tjene dette systemet bedre. Dermed er også skolesystemet blitt mer umenneskelig og fremmedgjort. Dette er den vesentlige grunnen til at det stadig blir flere elever som sliter med problemer og depresjoner.

På midten av 1980-tallet vurderte ledende skolebyråkrater at mer og mer av kunnskapen i fremtiden ville legges inn i maskiner og automatiske prosesser. Dermed trengte vi bare et forholdsvis lite sjikt med høyt utdannete spesialister som kunne ta seg av forskning og utvikling og drift og reparasjoner av avanserte teknologiske utstyr og prosesser. De aller fleste skulle bli fleksible overvåkere av automatiske prosesser eller utføre relativt enkelt arbeid som bare krever at de har noen grunnleggende ferdigheter som lesing, skriving og regning pluss evne til å bruke data, eller de skal bli utstøtt av det brutale arbeidslivet og leve på trygd eller arbeidsløshetstrygd (i den grad det er råd til dette i systemet). I denne analysen glemte de det vi kan kalle håndverksarbeiderne og omsorgsarbeiderne og den hæren av folk som etter hvert må kontrollere og overvåke at folk holder seg innenfor kapitalens rammer.

På begynnelsen av 1990-tallet kom Victor Normann sin banebrytende analyse av sparepotensialet i offentlig sektor, der skolen var pekt ut som det stedet en kunne spare mest. (Se https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Normanstrategien.htm .)

Og så kom Gudmund Hernes fra Arbeiderpartiet som fulgte opp dette gjennom sine ødeleggende reformer (reform 97 i grunnskolen og reform 94 i videregående skole). Hernes var i virkeligheten en svært viktig aktør i Arbeiderpartiets mest nyliberale periode, både innen utdanning og sykehusvesen. Begge steder gikk han i spissen for en dekonstruksjon av systemer som var bygget opp over lang tid for å sikre arbeidsfolk visse goder på disse feltene. Kristin Clemet fra Høyre fulgte seinere opp Hernes «gode» begynnelse med sin store åpning for privatisering av skolen og tiltak for å lette konkurranse mellom skoler (som normerte prøver,  bruk av PISA-analyser osv.) De har forsøkt å innbille oss at dette ble innført for å styrke kvaliteten i skolen, men i virkeligheten har funksjonen vært å åpne for kapitalistisk marked og konkurranse i utdanningssektoren (som i helsesektoren).  (Se https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/utdanning.htm og særlig https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/utdann1.htm .)

Seinere utdanningsministre har ikke endret vesentlig på dette, selv om privatiseringen ble hemmet av Arbeiderpartiet på 2000-tallet og har blitt forsert igjen under den siste regjeringen. Andre mindre tiltak for å bøte på de verste utslagene av de ødeleggende reformene har heller ikke rokket ved det grunnlaget det er bygget på.

Skolesystemet har derfor i virkeligheten blitt stadig mer systematisk oppbygget/nedbygget til en sorteringsmaskin for få tak i de som er best tilpasset det nyliberale samfunnet og som skal bli spesialister og ledere innen dette, mens de som ikke trives med dette presset, får det stadig vanskeligere. Det var dette som ble resultatet de de fjernet av valgfag i ungdomsskolen, og økte av teoridelen i begynnelsen av videregående skole. Det var dette som ble resultatet av presset for individualisert pedagogikk og differensiert og tilpasset undervisning, mens de virkelige ressursene og mulighetene til å klare dette ble dårligere.

I Bergen gikk for eksempel antall lærertimer som kan brukes på en gruppe som tilsvarer en gammel klasse ned fra 47,5 timer til under 37,5 timer fra 1990 til 2005. De nasjonale prøvene er også skreddersydd for dette formålet. Og denne massive forverring skjedde i virkeligheten, mens politikere, pedagoger og media hele tiden prøvde å få oss til å gå på skrønen om at de var ute etter å styrke utdanningen. Den forverringen som har foregått og som stadig foregår er og knyttet til endringen i navnet på loven fra skolelov til opplæringslov og i endringen i målsettingen for skolen fra kunnskap til kompetanse.

For å komme ut av dette uføret trengs det en stor omlegging av skole- og utdanningssystemet, ikke ved å innføre nye skrivebordsreformer, men ved å rulle tilbake mange av de reformene som har vært gjennomført fra Hernes (DNA) til Clemet (Høyre)og videreført av Solhjell (SV) og seinere utdanningsministre og utvikle nye måter å gjøre tingene på.

I Rødt sitt arbeidsprogram er det vist til flere tiltak for å gjøre dette. Staten skal ha ansvar for et likeverdig skoletilbud i alle kommuner. Øremerking av midler til skolesektoren må gjeninnføres. Det må tilføres tilstrekkelig med midler slik at ikke tilpasset opplæring fungerer mot sin hensikt. Praktisk læring må bli sentral på alle trinn blant annet ved at valgfag gjeninnføres i ungdomsskolen. Klassen må gjeninnføres som økonomisk grunnenhet og lærertettheten (antall lærertimer per klasse per uke) må opp – ingen klasser/grupper over 20 elever. Stykkprisfinansiering må vekk og finansiering må baseres på antall klasser. Nasjonale prøver må stanses. Gratis læremidler i videregående skole. Rett til fagopplæring lovfestes.

Og sist men ikke minst – Rødt vil gjøre alt det kan for hjelpe til med å mobilisere og organisere alle som har interesser av et godt og menneskelig skole- og utdanningsvesen til kamp for dette.  For, som det står i Rødts prinsipprogram: ”..det er våre egne handlinger og avgjørelser som til syvende og sist kan forme historia ..”. Dette et av de virkelig store skillene mellom Rødt og andre partier. Vi mener at kampene i samfunnet i virkeligheten avgjøres utenfor Stortinget og de andre parlamentariske organer, selv om de blir brakt inn der og det blir gjort vedtak der.

Vi kan da også se til hva virkelig liberale og ledende pedagoger sier om målet med undervisningen, som for eksempel den tyske pedagogen Hartmut Hentig, som setter målene er svært aktuelle i situasjon med brutalisering, kriger og terror, og som Rødt i sin tid fremmet i en debatt om skolen i bystyret i Bergen:

Bystyret i Bergen vil arbeide for at det legges vekt på følgende kriterier ved fremtidige kvalitetsmålinger av grunnskolen:

1. Evne til å føle avsky for og å yte motstand mot umenneskelighet.
2. Evnen til å kjenne fornemmelse av lykke.
3. Evne og vilje til å gjøre seg forstått.
4. Bevissthet om de historiske sammenhengene en lever og virker i.
5. Evnen til å ha oppmerksomhet på de store spørsmålene i livet.
6. Beredskap til å ta ansvar for seg selv og hele samfunnsutviklingen.

Det vi kan love er at med Rødt på Tinget vil dere derfor også få se en helt annen form for parlamentarisk arbeid enn det de andre partiene står for. Rødt vil bruke posisjonen som medlemmer av Stortinget til å fremme og hjelpe til med å organisere alle de store folkelige kampene for rettferdige, rimelige reformer og ikke la seg avspise med negative reformer som vi kan kalle deformer.

Samtidig sier vi at kapitalismen er et ustabilt og umenneskelig system som blir mer ødeleggende for mennesker og natur for hvert år som går. Derfor mener vi at menneskene på litt sikt må forberede seg på å oppheve det og erstatte det med et system som setter de menneskelige behovene i høysetet i stedet for kapitalens behov.

Vi må erstatte det med sosialisme og etter hvert med ”en sammenslutning hvor den frie utviklinga av hver enkelt er betingelsen for alles frie utvikling” som Marx skriver i Det kommunistiske manifest. Dette er også en ganske god beskrivelse av hvordan Rødt vil at skolen skal utvikle seg.

Ut fra dette tenker jeg at de lurt å stemme Rødt i år. Stem Rødt inn på Tinget.