Brev 35 – tredje brev om bytteprosessen

Etter en lang parentes om Marx sin note med tekst fra Johannes åpenbaring skal vi nå tilbake til selve teksten i Kapitalen.

Vi hadde nettopp sett hvordan en vare, gjennom den samfunnsmessige prosessen, får en særegen samfunnsmessig funksjon som allmenn ekvivalent og blir penger.

Marx fortsetter med å si at pengekrystallen er et nødvendig produkt av bytteprosessen, der de forskjellige arbeidsproduktene faktisk blir likestilt og derfor faktisk blir forvandlet til varer. Ettersom varebyttet øker gjennom historien utvikler den motsetningen mellom bruksverdi og verdi som ligger latent i varenaturen. Det er behovet for å gi denne motsetningen et ytre uttrykk i varebyttet som driver frem en sjølstendig form for vareverdien. Og denne formen faller først til ro når den er oppnådd gjennom fordoblingen av varen i vare og penger.

Historisk sett er det slik at en først byttet en bruksgjenstand mot en annen. Det er gjennom selve byttet at disse bruksgjenstandene blir varer. I begynnelsen er det slik at en person, eieren, har en bruksverdi som går ut over hans egne umiddelbare behov. Fordi tingene er noe ytre i forhold til menneskene kan de skille seg av med dem. For å skille seg av med tingene kan de stilltiende opptre som privateiere til disse tingene og derfor som uavhengige personer. Slike forhold finner vi ikke blant medlemmer i naturgitte fellesskap, som patriarkalsk familie, gammelindisk kommune, inkakaste osv. I begynnelsen begynner også varebyttet der disse fellesskapene slutter, ved de punktene de har kontakt med andre fremmede fellesskap eller medlemmer av disse.

Når så tingene første har blitt varer utad blir de som en følge også varer innad i fellesskapets liv. I begynnelsen er det kvantitative forholdet som tingene byttes i helt tilfeldig. Men ettersom det blir fast behov for fremmede bruksgjenstander så blir byttet stadig gjentatt og blir til en regelmessig samfunnsmessig prosess. Og etter hvert må en del av arbeidsproduktene bli produsert for å bli byttet. Fra da av blir skillet mellom den nytten tingen har for det umiddelbare behovet og nytten den har som bytteobjekt fast etablert og  bruksverdien dens skiller seg fra bytteverdien. Og på den andre siden blir det kvantitative forholdet de blir byttet i avhengig av produksjonen sjøl. De blir bestemte verdistørrelser gjennom vanen.

Tidlig i varebyttets historie, der en har et umiddelbart produktbytte, er hver enkelt vare umiddelbart et byttemiddel for eieren sin og ekvivalent for alle ikke-eiere hvis altså produktet har en bruksverdi for ikke-eieren. Hvis ikke vil han jo ikke bytte det til seg. Denne bytteartikkelen får ikke, på dette stadiet, en verdiform som er uavhengig av dens egen bruksverdi eller uavhengig av de individuelle behovene hos dem som bytter. Det er først med økning i byttet av produkter, av varer som blir byttet, at det utvikler seg en egen verdiform med nødvendighet.

En transaksjon der vareeiere bytter og sammenligner sine egne artikler med forskjellige andre artikler, finner aldri sted uten at de forskjellige vareeiernes forskjellige varer blir byttet og sammenlignet som verdier med en og samme tredje vareart. Denne tredje varearten blir da ekvivalent for forskjellige andre varer. Den får, innen snevre grenser, ekvivalentform. Det varierer hvilke varer som får denne formen, men med utviklingen av varebyttet knytter den seg til noen spesielle varearter, den blir utkrystallisert i pengeform.

Pengeformen knytter seg historisk enten til de viktigste bytteartiklene utenfra, som da er naturgitte fremtredelsesformer for hjemmeproduktenes bytteverdier. Eller den knytter seg til den bruksgjenstanden som utgjør hoveddelen av den salgbare hjemlige eiendommen, som for eksempel kveg. Nomadefolkene utviklet pengeformen først fordi alle eiendeler hos dem er i bevegelig og altså salgbar form og leveformen deres bringer dem stadig i kontakt med fremmede fellesskap, noe som oppmuntrer til bytte av produkter.

Menneskene har gjort mennesket sjøl, i form av slaver, til det opprinnelige pengematerialet, men aldri jord og grunn. Dette skjedde først under det utviklete borgerlige samfunnet i det 17. århundret og ble først prøvd omsatt i nasjonal målestokk under den borgerlige franske revolusjonen.

I samme grad som varebyttet sprenger de reint lokale båndene og vareverdien utvider seg til å representere menneskelig arbeid overhodet, går pengeformen over på varer som på grunn av sine naturlige egenskaper egner seg til den samfunnsmessige funksjon å være allmenne ekvivalent, nemlig de edle metallene.

I siste del av dette kapitlet om bytteprosessen, som jeg håper å komme gjennom i neste brev, gjennomgår Marx flere momenter i pengenes utviklingsprosess og funksjon og avslutter med å knytte hele analysen av varene opp mot sin fremmedgjøringsanalyse.

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg. Påkravde felt er merka *