Brev 31 – Syvende brev om varens fetisjkarakter – religion

 

Marx har nå behandlet varens fetisjkarakter og dermed sammenfattet de første faser i utviklingen av den materielle fremmedgjøring som danner grunnlag for utviklingen av kapital, den fullendte fremmedgjøring. Og så går han over til å sette religionen i sammenheng med dette.

Han sier at kristendommen er den religionsformen som samsvarer best med et samfunn av vareprodusenter. Grunnen er at kristendommen og særlig i dens borgerlige utviklingsformen for protestantisme, deisme osv. dyrker det abstrakte mennesket. Hva mener Marx med det? Jeg tenker at han mener at en i kristendommen gir alle mennesker felles kvaliteter, som at de er født syndige, at de trenger frelse osv. Kristendommen setter slik sett alle like for Gud i prinsippet, om ikke i realiteten, samme hvor forskjellige forhold de lever under og samme for forskjellige de er, både som personer av forskjellige klasser og kjønn osv.

Marx sier så at denne dyrkingen av det abstrakte mennesket samsvarer med de allmenne samfunnsmessige produksjonsforholdene som karakteriserer vareproduksjonen. For disse forholdene er at vareprodusentene forholder seg til sine produkter som til varer, altså verdier, og i denne tinglige formen som likt menneskelig arbeid setter de sine privatarbeider likt hverandre.

I andre produksjonsmåter, som gammelasiatiske og antikke spiller forvandlingen av produktet til vare en underordnet rolle og dermed er spiller menneskenes rolle som vareprodusenter også en underordnet rolle. Menneskene lever da i fellesskap som er basert på annet enn vareproduksjon. Og i samme grad som disse fellesskapene eller fellesvesenene nærmer seg sitt undergangsstadium så øker betydningen av vareproduksjonen.

I den gamle verden eksisterte bare de egentlige handelsfolk i mellomrommene mellom fellesskapene. Det var der det var handel. Marx trekker her frem jødene i mellomrommene mellom gruppene i det polske samfunnet. Der de sto for handelen mellom disse.

Han sier så at disse gamle produksjonsorganismene er mye enklere og mer gjennomsiktig enn den borgerlige og at det kommer av umodenheten til det individuelle mennesket, som ikke har løsrevet seg fra sin naturbestemte artssammenheng, eller det beror på umiddelbare makt- og trelldomsforhold. De gamle forholdene er betinget av at uviklingsnivået på arbeidets produktivkrefter er lavt og at de forholdene som menneskene produserer sine materielle liv under, dvs. menneskenes forhold til hverandre og til naturen, er tilsvarende snevre. Og denne sneverheten gjenspeiler seg ideelt i de gamle natur- og folkereligionene.

Dernest sier han at det religiøse gjenskinnet av den virkelige verden bare kan forsvinne når forholdene i det praktiske hverdagslivet fremstår for menneskene som dagligdagse, gjennomsiktige og fornuftige forhold, både mellom menneskene sjøl og i forhold til naturen.

Skikkelsen til den samfunnsmessige livsprosessen, dvs. den materielle produksjonsprosessen, kan først kaste av seg sitt mystiske tåkeslør når den som produkt av mennesker, som fritt har sluttet seg sammen, står under deres bevisste, planmessige kontroll. Og for at det skal skje er det nødvendig med en rekke materielle eksistensbetingelser som sjøl bare er det naturgitte produktet av en lang og smertefull utviklingshistorie.

Jeg kommenterer her at Marx i et av sine tidligere skrifter formulerer det mer allment som at menneskene bare kan oppheve sin selvfremmedgjøring gjennom utviklingen av denne fremmedgjøringen. Og jeg mener at vi her ser at Marx arbeider ut fra en forståelse av at utviklingen av vareproduksjonen, som fører til kapitalismen, er en historisk forbigående prosess som tenderer mot sin egen oppheving gjennom at den skaper materielle vilkår for denne opphevingen – både gjennom utviklingen av produktivkreftene og utviklingen av en produserende samfunnsklasse, arbeiderklassen, som gjennom sin revolusjonære virksomhet, gjennom en politisk revolusjon og en sosial revolusjon kan virkeliggjøre denne opphevingen.

Fra denne sammenstillingen med religion går Marx over til å se på manglene ved den borgerlige økonomiske vitenskapen. Det gjør han i sist del av teksten om varenes fetisjkarakter og i to lange noter til denne teksten. Vi skal se på det i det jeg håper vil bli det siste brevet om varens fetisjkarakter, noe av det viktigste Marx har skrevet og som gir en inngang til forståelse av hele den borgerlige ideologi eller forståelse av eget system.

 

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg. Påkravde felt er merka *

Denne nettstaden brukar Akismet for å redusere søppelpost. Lær korleis kommentarane din vert handsama.