Vi er nå kommet til kapittel I, 3, B, som har overskriften Total eller utviklet verdiform som vi nettopp har vist på slutten av forrige brev.
Marx sier altså at den enkle verdiformen av seg sjøl går over i en fullstendigere form som han kaller total eller utviklet verdiform. Neste gang den samme typen vare byttes, byttes den gjerne i vare C, så kan den byttes i vare D osv. osv. Hver gang er det forskjellige ekvivalentformer til den relative verdiformen.
Som Marx skriver det: z vare A = u vare B eller = v vare C eller = w vare D eller = x vare E eller = osv. (20 alen lerret = 1 frakk eller = 10 pund te eller = 40 pund kaffe eller = 1 quarter hvete eller = 2 unser gull eller = ½ tonn jern eller = osv.)
Avsnitt 1 behandler dette under overskriften Den utviklete relative verdiformen. Som vi ser ovenfor er verdien av en vare (lerretet for eksempel) uttrykt i utallige andre elementer i vareverdenen. Denne verdien fremtrer først som virkelig verdi, som en ensartet masse av forskjellsløst/likt menneskelig arbeid. I denne formen kan vi tydelig se at det arbeidet som skaper denne verdien er uttrykkelig fremstilt som arbeid som gjelder som likt med ethvert annet menneskelig arbeid, uansett hvilken naturalform det har og derfor uansett om det blir legemliggjort som frakk eller hvete eller jern eller gull osv.
Gjennom sin verdiform står lerretet derfor nå i samfunnsmessig forhold ikke lenger bare til en enkelt annen vareart, men til hele vareverdenen.
I den første verdiformen: 20 alen lerret = 1 frakk kan det være et tilfeldig faktum at det er mulig å bytte disse to varene i et bestemt mengdeforhold. Men i den andre formen (som ovenfor) skinner det gjennom en bakgrunn som er vesentlig forskjellig fra og bestemmende for den tilfeldige fremtredelsen. For det er jo slik at verdien av lerretet er like stor uansett om den blir fremstilt i frakk eller kaffe eller jern osv., i utallige forskjellige varer som tilhører forskjellige eiere. Det tilfeldige forholdet mellom to individuelle vareeiere faller bort. Det blir klart at det ikke er byttet som regulerer størrelsen av vareverdien, men omvendt nemlig at verdistørrelsen regulerer bytteforholdet.
Så til underkapittel 2. Den særegne ekvivalentformen. Hver vare, som frakk, te, hvete, jern osv., gjelder i verdiuttrykket til lerretet som ekvivalent og derfor som verdilegeme. Den bestemte naturalformen til hver av disse varene er nå en særegen ekvivalentform ved siden av mange andre. De mangfoldige, bestemte, konkrete, nyttige arbeidsartene som er nedlagt i varelegemene gjelder på samme måte som like mange særegne former for virkeliggjøring eller fremstilling av menneskelig arbeid rett og slett.
I underkapittel 3. Mangler ved den totale eller utviklete verdiformen, skriver Marx så at varens relative verdiuttrykk er uferdig fordi dens fremstillingsrekke aldri blir avsluttet. For det andre utgjør det en fargerik mosaikk av usammenhengende og forkjelligartede verdiuttrykk. Og for det tredje blir den relative verdiformen til hver vare en uendelig rekke av verdiuttrykk som er forskjellig fra den relative verdiformen til alle andre varer.
Mangelen ved den utviklete relative verdiformen gjenspeiler seg i den ekvivalentformen som den tilsvarer. Naturalformen til hver utviklet relativ verdiform er her en særegen ekvivalentform ved siden av utallige andre ekvivalentformer. Det betyr at det bare eksisterer avgrensete ekvivalentformer, der hver av dem utelukker de andre.
Derfor er den bestemte, konkrete, nyttige arbeidsarten som hver særegen vareekvivalent inneholder, bare en særegen, ikke uttømmende fremtredelsesform for det menneskelige arbeidet. Når Marx her snakker om at disse verdiformene har mangler, så er det fordi de ikke uttrykker verdien i varen fullt ut.
Nå er det slik at den utviklete relative verdiformen bare består av enkle relative verdiuttrykk som ser sånn ut:
20 alen lerret = 1 frakk
20 alen lerret = 10 pund te
Så snur Marx ligningene og da får vi
1 frakk = 20 alen lerret
10 pund te = 20 alen lerret
Osv.
Det er jo slik at når en vare kan byttes i alle andre, så må jo den også uttrykke verdien til hver av alle disse andre varene. Derfor kan vi se sakene fra den andre siden, fra siden til de vareeierne som alle bytter sine forskjellige varer i 20 alen lerret, og vi får da en rekke relative verdiformer som alle er lik 20 alen lerret. Lerretet blir altså nå til ekvivalentformen for alle de andre varene. Så når vi altså snur ligningen slik vi har gjort ovenfor, så får vi en ny utvikling av verdiformen. Den blir til allmenn verdiform og det er denne formen som er løsningen på pengenes gåte.
Det skal vi se på i neste brev.