Brev 12 – Verdiformen eller bytteverdien

Vi er nå kommet til kapittel 1.3 i Kapitalen. Marx begynner kapitlet med igjen å understreke at varen kommer til verden i form av bruksverdier eller varelegemer som jern, lerret, hvete osv. Dette kaller han deres hverdagslige naturalform. Men de er bare varer fordi de er noe dobbelt, de er både bruksgjenstander og verdibærere på samme tid. Det er bare i den grad de har denne dobbeltformen, naturalform og verdiform, at de i det hele tatt fremtrer som varer eller har form av varer.

Når det gjelder varen som verditing så kan du ikke finne varens verdi ved å undersøke varens naturalform. Det finnes ikke et atom naturstoff i varens legemliggjøring som verdi. Du kan ta opp varen og snu og vende på den, og undersøke den på alle måter, men den forblir ubegripelig som verditing.

Dette kommer av at varene bare er legemliggjøring av verdi i den grad de er uttrykk for den samme samfunnsmessige enhet, menneskelige arbeid. Varens karakter av legemliggjort verdi er reint samfunnsmessig. Derfor kan varens verdi bare fremtre i det samfunnsmessige forholdet mellom varer.

Marx sier at han tok utgangspunkt i varens bytteverdi eller bytteforholdet mellom varer for å komme på sporet etter verdien, som lå skjult i bytteverdien. Og så sier han at vi nå må vende tilbake til denne uttrykksformen for verdien. Og dette gjør han for å kunne forklare pengeformen som vi alle vet er en felles verdiform som vi kan bytte i alle varer.

Men ikke nok med det, Marx vil påvise det som ikke engang ble forsøkt av den borgerlige økonomien, nemlig å påvise skapelseshistorien til pengeformen, hvordan penger ble penger. For å gjøre det må han forfølge utviklingen av verdiuttrykket som varenes verdiforhold inneholder, fra den enkleste figur til den blendende pengeformen. Med dette løser Marx, som den første i historien, pengenes gåte. Dette skal vi si mer om i neste brev.

Industri- og finansmonopolenes pensjonsdeform for å øke profitten og klasseforskjellene

Her er rapporten som satte fart i pensjonsdeformene i EU og Norge: http://www.frdb.org/upload/file/copy_1_ert.pdf
Rapporten ble laget på oppdrag av ERT og ble vedtatt på ett av deres møter i slutten av 1999. Her kan du lese mer om hva ERT er: http://www.ert.eu/

ERT sine råd til medlemsstatene var følgende:
 Prioriter offentlige pensjonsutgifter slik at de gjør det som den private sektor ikke kan, for eksempel å garantere en grunnleggende levestandard for eldre mennesker.
 Ha som mål å oppnå en passende balanse mellom offentlig og privat pensjonstilbud med en betydelig fondert del.
 Hev den normale pensjonsalder opp mot det som finnes i noen medlemsstater og gi eldre arbeidstakere tilskyndelse til å forbli yrkesaktive utover normal pensjonsaldre, hvis arbeiderne ønsker å gjøre det.
 Slutt med å øke pensjonskostnadene (for eksempel ved å feste pensjonsnivået til nominell lønnsøkning eller fremme tidlig pensjonering).
 Åpne opp markedet for private pensjoner og stimuler mer konkurranse mellom private pensjonstilbydere.
 Fjerne alle hindringer mot å investere i aksjer ut fra ”den forsiktige manns” prinsipp. Obligasjoner har vist seg å være en vesentlig del av pensjonsinvesteringer for at pensjonsfondene kan garantere en vellykket virksomhet og en god avkastning på pensjonsplaner.
 Fremme partnerskap mellom ansatte og industrien for å sikre inntekt når en pensjonerer seg.
 Gi inntekts fordeler for ansatte som bidrar til foretakssponsete opplegg.
 Fjerne skattemessige hindringer mot privat pensjonsinvestering.
 Overvåk tettere og mer nøyaktig de planlagte kostnadene for offentlige pensjonssystemer.

Både Arbeiderpartiets pensjonsdeformer og den sittende regjeringens forslag til nye endringer i pensjonene har fulgt opp disse rådene fra EUs største monopol- og finanskapitalister.

Brev 11 – Mer om bruksverdi og verdi

I de siste avsnittene i kapittel 1.2 i Kapitalen understreker Marx igjen at når det gjelder verdien av frakk og lerret/tøy, så har vi abstrahert fra forskjellen i bruksverdiene deres. (De som har tid og vil legge ned mer energi på å forstå Marx sitt begrep abstrahere kan se her: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Hva%20er%20dialektisk%20materialisme%20Bertell%20Ollman.htm ).

Når det gjelder arbeidene som fremtrer i disse verdiene har vi på samme måte abstrahert fra deres nyttig former, skredderarbeid og veving. Mens bruksverdiene av frakk og lerret utgjør en kombinasjon av målbestemte produktiv virksomheter med tøy og garn, så utgjør verdiene av frakk og lerret bare likeartete arbeidsmasser. Og vi betrakter arbeidene som disse verdiene inneholder så er de bare menneskelig arbeidskraft og vi betrakter dem da ikke ut fra deres produktive forhold til tøy og garn.

Det er også slik at frakk og lerret ikke bare er verdier, men de er verdier av bestemte størrelser. Ifølge forutsetningen som Marx har lagt inn så er frakken dobbelt så mye verd som 10 alen lerret. Denne forskjellen i verdistørrelsen kommer av at frakken inneholder dobbelt så mye arbeid som lerretet, slik at arbeidskraften må anvendes i dobbelt så lang tid for å produsere frakken som å produsere lerretet.

Når vi ser på varen som bruksverdi så måler vi den etter hva slags kvaliteter den har. Men når vi ser på varen som verdi, så måler vi den bare i kvantitet/mengde arbeid som er gått med til å lage den. For bruksverdien må vi spørre etter arbeidets hvordan og hva, men når det gjelder verdistørrelsen må vi spørre om hvor mye, om arbeidets varighet målt i tid.

Fordi verdistørrelsen av en vare bare representerer den mengden arbeid den inneholder, må varer i bestemte proporsjoner alltid være like store verdier.

Så tar Marx opp spørsmålet om hva som skjer med bruksverdiene og verdiene når arbeidets produktivitet stiger. Da kan en for eksempel produsere to frakker på samme tid som en før brukte for å produsere en. Med dette øker bruksverdien fordi vi kan kle to mennesker med frakkene i stedet for en. Men arbeidet som går med til de to frakkene er ikke mer enn det som gikk med til å lage en frakk tidligere. I dette tilfellet er verdien av to frakker nå, verd like mye som verdien av en frakk var tidligere. Når produktivkraften øker så minsker altså arbeidet som er lagt ned i hver enkelt enhet som er produsert og dermed verdien av hver enkelt frakk.

Og det hele oppsummeres slik i siste avsnitt av kapittel 1, 2: Alt arbeid er på den ene siden forbruk av menneskelig arbeidskraft i fysiologisk tilstand, og i denne egenskapen av likt menneskelig arbeid danner det vareverdien. Alt arbeid er på den andre siden forbruk av menneskelig arbeidskraft i en særskilt målbestemt form og i denne egenskapen av konkret nyttig arbeid produserer det bruksverdier.

Vi er da ferdig med den grunnleggende logiske beskrivelsen av varen og skal neste gang ta opp verdiformen eller bytteverdien. Dette er begynnelsen på muligheten for å forstå kapitalismen, på å forstå hvordan merverdien oppsto og begynnelsen på å forklare logikken bak hvordan pengene oppsto.

Hva er mennesker verd for kapitalen?

Under kapitalismen og for kapitalen teller menneskene bare som verdiskapende vare og til syvende og sist bare som merverdiskapende vare. Menneskene er ikke kapital, men de har en egenskap som kan fungere som en type kapital, nemlig sin egen arbeidskraft. Denne kan de selge til kapitalistene. I denne transaksjonen (salg og kjøp) er de egentlig ikke mennesker. De er bare representanter for to forskjellige typer kapital. Kapitalistene representerer den konstante kapitalen som består av alt som går med til å produsere en vare unntatt betalingen av arbeidskraften. Arbeiderne representerer den variable kapitalen som settes lik lønnen. Navnet konstant kapital kommer av at denne ikke skaper ny verdi gjennom produksjonsprosessen, slik sett forblir verdien dens konstant. Den slites riktignok ned litt gjennom produksjonen og denne verdien blir overført til de varene som produserer, men noen nyskapt verdi dreier det seg ikke om. Gjennom å anvende sin arbeidskraft skaper arbeiderne ny verdi, den verdien som går inn i produksjonen er mindre enn den som kommer ut, verdien varierer.

I denne salgs- og kjøpstransaksjonen er arbeiderne og kapitalistene formelt sett like. Dette er den berømte likheten for loven i et borgerlig samfunn. Arbeidskraften sin er den varen arbeiderne selger. Det arbeiderne får i bytte er lønnen. Arbeidskraften kan ikke brukes uten at arbeiderne selv utfører arbeidsvirksomheten. Det vil i praksis si at arbeiderne ved å selge sin arbeidskraft også selger seg selv til bruk for kapitalen for et visst tidsrom. I dette tidsrommet er det kapitalistene som eier arbeidernes virksomhet og dermed arbeiderne selv.

Gjennom en formelt sett likeverdig transaksjon har arbeiderne gitt seg inn under kapitalens diktatur for den tiden avtalen gjelder. Og arbeiderne har ikke noe annet valg enn å selge seg fordi han/hun ikke eier produksjonsmidler (konstant kapital) selv. Arbeiderne er i en tvangssituasjon. Og uten å selge seg vil arbeiderklassen gå til grunne av fattigdom, sult og sykdom. Dette kan også skje om den samlete overføringen til hele arbeiderklassen er for liten. I dag sulter i underkant av en million mennesker daglig. En stor del av dette kommer av at den samlete overføring av verdi til arbeiderklassen i verden er for liten.

Så må vi se på alle lønnsarbeidere som ikke jobber direkte for kapitalistene. De som jobber i stat og kommune og fylkeskommune for eksempel. Marx mener at disse går inn i den helheten av arbeiderklassen som må i aksjon for at det kapitalistiske systemet skal kunne fortsette å eksistere. De to store utleggene som helsesektoren og utdanningssektoren som statene tar seg av, måtte i alle tilfeller kapitalen ha tatt hånd om dersom staten ikke gjorde det. Helsesektoren opprettholder arbeiderklassens helse og reparerer den merverdiskapende varen når det trengs. Utdanningssektoren er en del av reproduksjonen av en arbeiderklasse som er tilpasset kapitalens behov for merverdiskaping. Vi kan også se på den etter hvert enorme underholdningssektoren som ikke skaper varer, men sørger for det sirkus som holder folk opptatt med ting som ikke truer kapitalens fortsatte eksistens.

Mesteparten av det som betales ut av lønner på de områdene der det offentlige engasjerer dem (offentlige sykehus og skoler for eksempel), eller der det offentlige betaler for dette (barnehager, private skoler og flyktningmottak for eksempel) kommer fra skatter som arbeiderklassen selv betaler, og noe kommer fra kapitalen. Summen av lønner og skatter som går til disse områdene og såkalt velferd må egentlig regnes som en del av arbeiderklassens samlete lønn.

Det er en plage for kapitalen at de utgiftene som går til arbeidsfolk som ikke direkte går til merverdiskapende arbeid, må regnes som en del av arbeiderklassens lønn. Derfor kommer ofte angrepene på arbeiderklassen først på disse områdene, gjennom spare- og effektiviseringsprosesser. Her hører endringer/forverringer i pensjonsvilkår. Større vansker for å få trygd når det er påkrevd, høyere gjennomstrømningshastighet på skoler, universiteter og sykehus.

Det er også en kjent metode å skape seg det Marx kaller en reservearme av arbeidere som går på deltid, går ut inn av arbeid, jobber på kontrakter, har usikre jobber, er arbeidsløse kortere tid, lengre tid og for resten av livet. Når reservearmeen er stor er det lettere å presse ned lønnsnivået. Med stor tilstrømming av folk fra utlandet som ikke omfattes av de vanlige nasjonale regler for arbeidsforhold vil dette bli et stadig større problem for arbeiderklassen – og en fordel for kapitalen.

Nå er det også en god del arbeid som gjøres utenfor kapitalprosessen. Alle som kjøper arbeidskraft for sin egen lønn eller profitt for å få laget forbruksvarer direkte for seg (pusse opp hus, fikse hagen, vaske og rydde, underholde på i et selskap) skaper ikke noen merverdi. For disse er den også en fordel fordi de kan få dette til en billigere pris enn hvis den hjemlige arbeidskraften gjorde arbeidet. Hvis de som jobber slik er ansatt hos et firma, så skaper de merverdi for eieren av firmaet og da er disse arbeiderne inne i den merverdiskapende prosessen, selv om de som de utfører arbeidet for, ikke er det.

Men altså – hva er mennesker verd for kapitalen. For kapitalen er menneskene kun bærere av arbeidskraft, de har bare verdi som merverdiskapende vare. Dette er menneskenes bruksverdi for kapitalen. Denne varen må kapitalen bytte til seg for den bytteverdien som menneskene i denne rollen har. Det er lønnen.

Alt i alt betyr dette at vi lever i et samfunn der menneskenes hovedfunksjon i produksjonen av alt vi lever av er å være en merverdiskapende vare. Menneskene må altså hovedsakelig betraktes som vare innen dette systemet. På den annen side har vi kapitalens representanter, kapitalistene, som er kapitalens subjektive talspersoner. De representerer den konstante kapitalen og hele det kapitalistiske systemet med dets lovmessigheter som er helt umulig å kontrollere over lengre tid på bevisst måte utenfor visse ganske trange rammer. I dag kaller mange denne kapitalen for turbokapitalisme, finansialisert kapitalisme, globalisert kapitalisme, nyliberal kapitalisme osv. En må gjerne gjøre det, men det dreier seg egentlig kort og godt om kapitalismen i sin nåværende skikkelse.

Når mennesker hovedsakelig fungerer slik innen produksjonen av det materielle grunnlaget for den menneskelige reproduksjon og utvikling, så må det få ødeleggende moralske og etiske virkninger ved siden av de økonomiske, politiske og kulturelle. I dette systemet har ikke menneskene verdi som mennesker, bare som varer som skal utbyttes mest mulig, dvs. der det viktigste er å maksimere merverdien og profitten.

Moralen i dette systemet blir ekstremt dobbel. På den ene siden en hyklersk privat overflatemoral som skal ta vare på alle, på den andre siden en systemmoral som sier at menneskene er en ting – en vare er jo en ting. Menneskene blir altså tingliggjort i dette systemet, og dermed blir de også behandlet som ting. Dette sprer seg til alle deler av de menneskelige forhold. Vi er grunnleggene sett ting i produksjonsprosessen, i vårt lønnsarbeidsforhold. Det gjør at vi har et voldsomt press for å behandle alle mennesker som ting i alle livets forhold, og til å behandle dem som ting som skal skape profitt eller fordeler for oss selv. Når de ikke gjør det, ligger det et krav i systemet for at vi bør gå inn for å fjerne dem. Dette er et system for utvikling av skadelig egoisme.

Det betyr at det kapitalistiske samfunn skaper systematisk umenneskelighet. Det er ikke en privat eller personlig umenneskelighet. Det er en systemumenneskelighet som blir utøvet av individer som kan ha en god privat moral ellers.

Under kapitalismen er du altså verd din lønn dersom du bidrar i merverdiskapingen direkte eller indirekte. Hvis du ikke gjør det er du systemisk sett ikke verd noe. Dette er en hovedgrunn til den menneskelige umoral og grusomhet i vår tid. Det gjør det så vanskelig å ha gode forhold til seg selv og andre at det blir en evig kamp som bare delvis kan lykkes. Det er viktig å vite dette slik at du kan rette fortvilelsen og raseriet mot den vesentlige grunnen til de urettferdighetene du opplever. Da unngår du i hvert fall å skade uskyldige som kanskje til og med har det verre enn deg selv. Det er aktuelt også i den pågående flyktningdebatten.
Her er et eksempel: http://nouw.com/frukvernes/barndommen-min-21543332

Kort om flyktningedebatten

Folk må fremme sine syn i debatten, men det er viktig å  ikke skli utfor det skråplanet som fører i retning det umenneskelige.  Det er også viktig å finne de virkelige grunnene til flyktningekrisen. Bare ved å oppheve disse grunnene kan vi få slutt på krisen.

Så er det viktig å  holde fast på at flyktingene som gruppe er ofre for den politikken som ligger til grunn for krisen. Det er de som går i spissen for denne politikken som har brukt makten sin til å skape krisen. Det er dem og ikke flyktningene som har skapt problemene.

Brev 9A – Fra varen som bruksgjenstand til vareverdien

Som verdier er frakk og tøy/lerret ting av samme substans, de er objektive uttrykk av likeartet arbeid. Likevel er skredderarbeid og veving arbeid av forskjellig kvalitet, det blir laget forskjellige ting som tilfredsstiller forskjellige behov. Men dersom vi ser bort fra den bestemte formen for produktiv virksomhet og altså ser bort fra den nyttige karakteren til arbeidet, så er det som blir igjen i dette arbeidet bare at det er innsats/forbruk (Verausgabung) av menneskelig arbeidskraft. Sjøl om skredderarbeid og veving er kvalitativt forskjellige produktive virksomheter, er begge produktiv bruk av menneskelig hjerne, muskler, nerver, henger osv. og i denne betydningen er begge menneskelig arbeid.

Verdien av varen representerer menneskelig arbeid rett og slett, forbruk av menneskelig arbeid overhodet. Det er det at en gir ut/bruker/forbruker enkel arbeidskraft, en arbeidskraft som i gjennomsnitt (dette ordet mangler i oktoberutgaven) ethvert vanlig menneske uten særlig utvikling har i sin legemlige organisme (eller – i kroppen sin). Karakteren av det enkle gjennomsnittsarbeidet selv veksler nok i forskjellige land og kulturepoker, men er gitt i et bestemt samfunn.

Jeg kommenterer at det er svært viktig at det her er understreket at det dreier seg om et gjennomsnitt. Det er noen som hevder at Marx arbeidsverditeori ikke holder fordi han ikke godtgjør at det finnes en virksomhet som vi kan kalle arbeid allment sett. De hevder at det han sier betyr at også det verdiskapende arbeidet er av kvalitativt forskjellig karakter. Men vi skal se at Marx ikke sier det, men at det finnes arbeid som kvantitativt ligger over det enkle gjennomsnittsarbeidet og skaper mer verdi enn dette.

Det enkle gjennomsnittsarbeidet tar, i et gitt samfunn, utgangspunkt i en gjennomsnittlig utdanning, opplæring og gjennomsnittlig kompetanse, for å bruke et moderne ord.
Så sier Marx at også finnes komplisert arbeid (altså ikke bare enkelt) og at det gjelder som potensiert eller heller multiplisert enkelt arbeid, slik at en mindre mengde komplisert arbeid er lik med en større mengde enkelt arbeid. En vare kan være produkt av det mest kompliserte arbeid, men verdien til denne varen likestiller den med produktet av enkelt arbeid og den regnes bare om til en bestemt mengde enkelt arbeid.

(Marx bemerker her, i en note, at vi må huske på at vi her ikke snakker om lønn eller den verdien som arbeideren får for en arbeidsdag. Her er det kun snakk om vareverdien som arbeidet tingliggjør seg i. Kategorien arbeidslønn eksisterer overhodet ikke ennå på dette nivået av fremstillingen.)

Erfaringen viser at denne omregningen foregår hele tiden. De forskjellige proporsjonene i hvilke forskjellige arter komplisert arbeid blir omregnet til enkelt arbeid, som sin mengdeenhet, blir fastsatt bak ryggen på produsentene og det synes dersom som om disse proporsjonene er gitt gjennom sedvane. For å gjøre det enklere for oss vil vi i det følgende se på hver type arbeid som enkelt og dermed spare oss for arbeidet med å regne om.

Brev 11 – Kapitalen har et økologisk utgangspunkt

Marx sier at eksistensen av det vi produserer, som en frakk, et tøystykke, ethvert element i den materielle rikdommen som ikke er til stede i naturen, alltid må formidles gjennom en særskilt produktiv virksomhet, som assimilerer særskilte naturstoffer for særskilte menneskelige behov. Dette betyr altså at vi må ta noe fra naturen og omforme det ut fra hvordan det er mulig å gjøre dette, slik at det blir noe som bedre tilfredsstiller menneskelige behov enn det som vi opprinnelig finner i naturen. Et annet navn på dette er produksjon. Produksjon er altså menneskenes utveksling med naturen rundt seg.

Så sier Marx at arbeidet, som skaper av bruksverdier, arbeidet som nyttig arbeid, er en eksistensbetingelse for menneskene samme hva samfunnsform de lever under. Det nyttige arbeidet er altså en evig naturnødvendighet som må til for å formidle stoffskiftet mellom mennesket og naturen rundt, altså for å formidle det menneskelige livet.

Bruksverdiene til produktene, frakk, tøystykke osv., alle varelegemer, er dannet av forbindelsen mellom to elementer, naturstoff og arbeid. Hvis vi trekker fra alt nyttig arbeid fra alle produktene så blir det alltid igjen et materielt underlag (det som opprinnelig kom direkte fra naturen før det ble arbeidet med) som er der fra naturens side uten medvirkning fra menneskene.

I produksjonen kan vi bare gå frem som naturen sjøl, dvs. at vi bare kan forandre formen på stoffene. Dessuten blir vi, i dette formingsarbeidet, støttet av naturkreftene selv. Derfor, sier Marx er ikke arbeidet den eneste kilden til bruksverdiene, til den materielle rikdommen som menneskene produserer. Så siterer han en tidligere økonom som sa at arbeidet er dets (den materielle rikdommens) far, og jorda dens mor.

Dette er en annen formulering av det Marx sa allerede i 1844 i sine økonomisk-filosofiske manuskripter, at menneskene må sørge for at både dets organiske og dets uorganiske legeme er i god form for å skape seg gode liv, dvs. at både det av verden som er innenfor menneskene sitt skinn og det utenfor skinnet, som en lever av og i, må tas godt vare på for at hele mennesket skal utvikle seg godt. I tredje bind av Kapitalen gjentar han også at menneskene lever både av og i naturen.

Min kommentar er at det at få mennesket til å betrakte og behandle resten av naturen som en ytre del av sitt eget legeme, kan ikke få andre konsekvenser enn at en må ta godt vare på begge deler for å bli lykkelig, for ikke å snakke om, bare for å overleve. Det er dette som blir mer og mer umulig ettersom kapitalismen utvikler seg. Derfor blir kapitalismen  mer og mer skadelig både for menneskene og naturen rundt.

Dette er grunnlaget for Marx moral. Det er skadelig for mennesker og natur å utvikle kapitalismen ut over et visst trinn, derfor er blir det mer og mer umoralsk å støtte opp om den kapitalistiske «utvikling» ettersom kapitalismen går sin gang. Da er det og fint at kapitalismen sjøl skaper alle materielle vilkår for sin egen oppheving, men det er bare menneskene som ved sine handlinger kan klare å virkeliggjøre noe sånt.

Marx økonomiske tenkning og oljekrisen – grunnrenten og mulig utfasing av norsk olje

I tredje bind av Kapitalen skriver Marx en stor avdeling om profitt på naturtilganger som jordbruk, gruver, olje osv. Også innen disse områdene er det arbeidskraften som skaper merverdien som da blir til profitten på områdene.

Marx kaller profitten på naturtilganger for grunnrente. Grunnrente er den delen av profitten som en får på grunn av monopol på naturtilganger (jordbruksjord, oljefelt, mineralforekomster osv.) Han sier at det typiske ved grunnrenten er at også de dårligste naturtilgangene som er nødvendig for å dekke etterspørselen etter deres produkter må realisere gjennomsnittsprofitten i samfunnet for å være i produksjon. Hvis profitten faller vil kapitalen søke seg til området med bedre profittrate.

Han deler også grunnrenten opp i to typer som kaller han differensialrente 1 og 2. Den første betyr at en får større profitt fordi en har bedre naturtilganger, den andre betyr at en får større profitt på grunn av bruk av bedre metoder og teknologi.

Hovedpoenget her er at dersom de bedre naturtilgangene, som mer produktive oljefelt i forhold til investeringene, produserer nok til å dekke etterspørselen, så faller de mindre produktive oljefeltene ut av produksjon fordi de ikke kan realisere gjennomsnittsprofitten. Kapitalen som har vært knyttet til disse felten søker seg da til andre profittmuligheter.

Dette betyr at alle kapitaler som realiserer grunnrente lever et farlig liv dersom det er mulig for mer produktive felter kan dekke hele etterspørselen. Det er dette som er i ferd med å skje nå. Dersom oljeprisen i en viss tid ligger under den prisen som en må ha for å drifte norske oljefelter med gjennomsnittsprofitt, så vil de ubønnhørlig falle ut av produksjon.

Det daglige brød – eller

I dagens Bergens Tidende (5.2.2016) skriver Sven Egil Omdal en anmelding av boken Sult. Han begynner med å konstatere at mellom 800 og 900 millioner mennesker går sultne hver dag og 25 000 dør hver dag av sult.

Så presenterer han oss for forfatteren av boken, argentineren Martín Caparró. Det er en murstein av en bok som beskriver hvordan menneskene sulter i verden.

Jeg bemerker at det er blitt hevdet at antallet fattige og sultne går ned i verden. Blant annet hadde en svensk professor et program på TV nylig der han var overstrømmende begeistrer over at man nå var i ferd med å overvinne fattigdom og sult.

Men Omdal peker helt korrekt på at det eneste stedet dette har skjedd er i Kina. Hvis man holder Kina utenfor, så har fattigdommen i resten av verden økt og det er det flere som sulter nå enn for 10 år siden. Årsaken til utviklingen i Kina fra 1960-tallet til i dag er at det er det eneste stedet der jordbruksproduksjonens resultater ble fordelt noenlunde likt på alle. Dette vilkåret blir nå undergravd.

Så sier han at boken viser at de tunge trådene i dramaet ikke er skjebne, men årsaker, følger, beslutninger. Han viser til sultkatastrofen i Sovjet under Stalin og til at Mao sine beslutninger førte til at folk spiste sine barn. Så viser han til at dagens sultkatastrofe også har et navn og det Washington. Det var globaliseringen som sprang ut fra Washington som gjorde at de fattige over alt ble fratatt styringen av sin egen matproduksjon, og det er den fremste årsaken til at fattigdommen tiltar. Det går en linje fra slummen til matvarebørsene, fra de tomme bollene til selskapene som tar patent på matvarer som mennesker har dyrket i tusener av år, uten å vite at frøene tilhørte Monsanto eller Rice-Tec.

Så innrømmer han at det er et slit å lese boken og følge med hvordan Caparró flytter seg i tid og fra sted til sted og viser hvordan sulten driver menneskene på flukt – mot Middelhavet og gummibåtene. Over alt finner han ny lidelse, nye fakta og nytt raseri over den helt allmenne aksepten av det uakseptable.

Han konkluderer med at Sult står i samme tradisjon som Rachel Carsons Den tause våren (om hvordan insektmidlet DDT tok knekken på fuglene i England og om forgiftingen av våre omgivelser ellers) og Naomi Kleins No logo (som handler om de store merkevaremonopolene og kampen mot dem).

Nå må jeg bemerke at tallene for sultedød Stalins Sovjet og Maos Kina var fra noen unntaksår og at begge disse to, til tross for tiltak som førte til sult og død, også sto for en helhetlig samfunnsutvikling der de systembestemte sultkatastrofene i disse områdene ble gjort slutt på. Da kapitalismen igjen erobret Russland og de andre Sovjet-statene steg dødeligheten dramatisk og særlig menns leveralder falt katastrofalt. Under Putin stiger den gjennomsnittlige levealderen igjen noe.

Når det gjelder kapitalismen som verdenssystem så sørger den for at 700-800 millioner mennesker går sultne daglig, og 9-10 millioner mennesker dør av sult hvert år, år ut og år inn, med dødelig sikkerhet. Det er altså et system for fattigdom og død for disse. Og det er det samme systemet som nå skaper stadig flere fattige i Norge og som bevirker nedskjæringer i offentlig velferd og voksende arbeidsløshet.
En annen bok som behandler dette problemkomplekset er tyskeren Wilfried Bommerts Kein Brot für de Welt (2009) som kom ut på svensk i 2011 med tittelen En värld uten bröd – om framtidens livsmedelsförsörjing. I 14 kapitler tar han opp spørsmålene som at
1) Verdens matvarelager minsker
2) Klimaendringer fører til et vi blir mett i nord og sulter i sør
3) Hvordan jorden åkre forsvinner
4) Kampen om vannet
5) Den økende folkemengden
6) Det økende forbruket av kjøtt
7) Flukten fra landsbygen – byene i fremtiden
8) En verden der vi lever av kun 15 vekstarter som er industrielt fremstil
9) Mer sykdom i den industrielle storfenæringen
10) Slutte på og de negative resultatene av den grønne revolusjonen (som begynte på 60-tallet)
11) Full tank og tomme tallerkener – om bioetanol
12) Den vitenskapelige landbruksforskningen settes til side
13) Om FNs mislykkete forsøk på å endre landbrukspolitikken i verden på grunn av de store selskapenes lobbyvirksomhet
14) Mulige løsninger som trenger at småbrukere over hele verden får eiendomsrett til sin jord og hjelp til å bruke de løsninger som foreligger i virkeligheten.

Jeg vil bare bemerke her at Marx allerede i midten av 1800-tallet fant ut at kapitalistisk jordbruk ikke kan drives på en måte som tar vare på jorden sin naturlige reproduksjonskraft. Det er her slik som med andre felter av kapitalismen, at en lenge finner frem til metoder som fungerer og som på kort sikt ser ut til å løse problemene, men at en så etter en stund blir rammet av de negative sidene ved disse metodene.

Det skjer fordi hovedfokus er på skaping av bytteverdi, merverdi og profitt og at alt som begrenser dette hovedfokus stadig må settes til siden, som behovet for at menneskene i utviklingen av sin teknologi og sine samfunn må gå i takt med naturen for å kunne leve godt og til syvende og sist for å kunne overleve.

Film og klassekamp

I siste Le Monde diplomatique (februar 2016) anmelder sosiologiprofessor Frédéric Lordon filmen Merci patron! (Takk sjef!) av François Ruffin som er produsert av Fakir og Jour2fête, tar 90 minutter og lanseres 24. februar.

Filmen handler om Serge og Jocelyn Klur som var ansatt hos Ecce, en filial av LVMH-gruppen (se http://www.lvmh.com/) som produserer luksusvarer. Ecce sin fabrikk var lokalisert til Poix-du-Nord og laget Kenzo-klær. Laget i fortid fordi gruppen, under trykket fra globaliseringen, bestemte å flytte produksjonen til Polen. Familien Klur ble da ”fri” til å søke seg arbeid et annet sted. De oppdaget da at denne friheten varte og varte. De måtte klare seg med et minimum av penger og lite mat, man kunne snakke om rasjonering og til jul ble den kake med hvitost.

Det hele toppet seg da de fikk beskjed om at de skulle kastes ut av huset sitt som følge av et ubetalt lån på assuranse på 25 000 euros. Dette var så langt utenfor deres mulighet at de trakk den nødvendige konsekvens i form at et prosjekt som gikk ut på å tenne fyr på huset.

Det er ikke noe mer lokalt enn Klur-saken. Og det er heller ikke noe mer globalt. For Klur-saken gir oss et konsentrert sammendrag av nesten hele systemet.

Men filmen til Ruffin har ikke noe analytisk eller pedagogisk mål. Filmen hører til en annen sjanger som er vanskelige å definere ut fra de vanlige typene filmer. Det retteste er vel å si at det er en direkte aksjonsfilm. Ruffin har Bernard Arnault i kikkerten og vil virkelig gjøre noe for de ansatte ved Ecce. Allerede i 2008 hadde han tatt med seg de som hadde fått sparken inn på generalforsamlingen til aksjonærene i LVMH. Denne gangen ble det frontalangrep. Klur-Ruffin mot Arnault.

Det hører med til historien at Arnault siden 1989 har vært sjef for LVMH. Har er Frankrikes rikeste mann. I 2015 anslo Forbes magasin at han var god for 37 milliarder euro. Han er og en stor filantrop og kunstsamler. Fransk Wikipedia har en lengre artikkel om ham, https://en.wikipedia.org/wiki/Bernard_Arnault.

Klur-Ruffin gikk ut med et krav på 45 000 euro mot LVMH for tort og svie pluss en varig ansettelseskontrakt et sted i gruppen for Serge. Hvis ikke det ble innfridd truet de med å offentliggjøre saken i det lille magasinet Fakir som Ruffin drev. Skjelv dere mektige, skriver Lordon ironisk.

Men det er nå filmen tar helt av. Jeg skal ikke gå i detaljer, men gjennom forhandlinger med en mellommann ble det inngått en avtale der kravene blir innfridd. Lordon sier at vi plutselig befinner oss i et omvendt maktunivers der den avmektige vinner over den mektige og rike.

Hva sier egentlig filmen? Den sier i hvert fall at klassekampen ikke er slutt. Man kan si hva man vil om endringer i klassen, men den eksisterer fremdeles. Og man får ikke noe klarere bilde av denne kampen enn når de oppsagte arbeiderne marsjerer inn på firmaets generalforsamling når den diskuterer utbytte. Her har vi ansikt til ansikt ren utbyttende kapital og utbyttet arbeid.

Og når det gjelder Klur-familien står deres fattigdom i direkte sammenheng med kapitaloppsamlingen i bedriften.
Det er mange bilder her som den sosialistiske høyresiden helst vil bli spart for å se og som de bruker alle midler for å fornekte. Lordon viser til den sosialdemokratiske tenketanken Terra Nova (https://en.wikipedia.org/wiki/Terra_Nova_%28think_tank%29) som i 2011 tok på seg å forklare at de ”folkelige” klassene, for å slippe å nevne ordet arbeiderklasse, var, om ikke sosiologisk forsvunnet, i alle tilfeller politisk uinteressante.

Men det er nå slik med de døde som er dårlig begravet at de har en tendens til å komme igjen. I Frankrike er det fremdeles 25 % som arbeider i industrien og så må en legge til enda 25 % ansatte, til sammen blir det virkelig en arme av zombier.

Bernard Arnault sendte altså sine sikkerhetsfolk for å forhandle og gi penger mot at saken ikke fikk offentlighet. Resultatet er altså blitt at han både måtte betale og at han fikk publisitet.

Det hører med til historien av Arnault tilhører det franske sosialdemokratiets hierarki, skriver Lordon og er mener at Arnault mener at det å være progressiv vesentlig sett er å få opp fortjenesten. Han er slik en sammenfatning av hele partiets historie.

Slik kom altså arbeiderklassen tilbake med litt bråk. Og en annen tanke som Klur-saken gir er at kanskje den eksisterende samfunnsordningen er mye skjørere enn man tror. Når man kunne få Arnault til å gi seg, så betyr det at han er redd. Redd fordi han egentlig vet at slike uhyrligheter som han har vært sjef for ikke kan gå ustraffet til evig tid. Men hva om man fikk 10 klurer-ruffiner eller en armé av dem? Og så bestemte seg for å oppnå adskillig mer enn disse gjorde. Og hvis håpet gikk over på deres side, og hvis kampen fikk en annen sjel.

Disse direkte aksjonsfilmene sprer virkningene sine godt før sitt siste bilde. Man kommer ut og er ladet som en kraftstasjon med ønske om å snu om på alt – fordi, for første gang er det et ønske som synes realistisk. Knust som vi er av sviket til høyresosialistene, av unntakstilstanden og det intetsigende i venstresidens tilbud får Merci patron oss ut av maktesløsheten og setter oss rett opp mot makten. Dette er ikke en film, men et signalhorn, en mulig masseoppstand, et fenomen som ligger latent. Av denne potensielle politiske hendingen (inngripen) må vi skape en virkelig hending.
Sammenfattet av Terje Valen, 4.2.2016.