Brev 15 – Mer om den relative verdiformen

Marx fortsetter analysen av den relative verdiformen ved å si at det ikke er nok å uttrykke den spesifikke (særegne) karakteren av det arbeidet som verdien av lerretet (som er i den relative verdiformen) består av. For det er slik at menneskelige arbeidskraft i bevegelse, eller menneskelig arbeid, skaper verdi, men at den ikke er verdi. Arbeidet blir verdi når det går over i størknet tilstand, når det får en legemliggjort, eller tingliggjort form.

Tidligere hadde Marx skrevet om tingliggjøring og sagt at det betyr at menneskene utveksler seg med naturen gjennom sin arbeidsvirksomhet og gjennom arbeidet skaper ting – menneskene tingliggjør seg. Denne tingliggjøringen og den måten menneskene tingliggjør seg på skaper stadig nye vilkår for menneskenes eget liv og dette er særegent for menneskene som art, i forhold til andre levende vesener. Derfor sier han også at menneskene er den universelt skapende arten – en art som kan utveksle seg med alle deler av naturen rundt og som stadig utvider rammene for denne utvekslingen. Slik utvikler det også sitt eget menneskelige vesen.

Han hadde også skrevet om at tingliggjøringen i en viss periode foregår i en fremmedgjort form. Denne perioden faller sammen med den perioden som menneskene bytter varer og høydepunktet innen denne perioden er kapitalismen, der alt tenderer til å bli varer. Ettersom fremmedgjøringen henger sammen med vareproduksjonen, er derfor Marx sin analyse av utviklingen av varebyttet, pengene og kapitalen også en beskrivelse av utviklingen av fremmedgjøringen.

Under fremmedgjøringen, skriver Marx, utvikles individene på en forvridd måte. Han sier at de blir fratatt sitt menneskelige vesen, fordi det menneskelige vesenet er knyttet til at menneskene selv har kontroll over sin egen utveksling med naturen. Under kapitalismen oppstår det et system for utveksling med naturen rundt som ingen har kontroll med. Kapitalistene er kapitalens talspersoner og representerer dens interesser, men de kontrollerer den ikke. Arbeiderne er de som skaper kapitalen, men de kontrollerer den ikke og kommer i et stadig mer motsetningsfylt forhold til den og dens representanter etter hvert som den forlater sin vekstperiode og går inn i en periode der den blir stadig mer universelt ødeleggende. Under den fremmedgjorte epoke, og innenfor de fremmedgjorte forhold, er derfor menneskene uvesener, sier Marx, og det finner vi jo mange eksempler på i dag.

Det optimistiske er at arbeiderne, under den fremmedgjorte epoke, også skaper alle forhold som gjør det mulig å oppheve fremmedgjøringen og komme frem til et samfunn der menneskene, og deres behov for bruksverdier, står i sentrum for utvekslingen med naturen og ikke skaping av bytteverdi, merverdi og kapital.

Men tilbake til Kapitalen og analysen av varen. For å kunne uttrykke verdien av lerretet som en ensartet masse menneskelig arbeid, må den bli uttrykt i noe som er ”legemliggjort, noe som er en forskjellig ting fra sjølve lerretet, men som samtidig er felles for lerretet og alle andre varer. Og denne oppgaven er alt løst.
I verdiforholdet til lerretet gjelder frakken som noe som er kvalitativt likt, som ting av samme natur, fordi det er en verdi. Frakken gjelder altså her som en ting som verdien fremtrer i, eller som i sin håndgripelige naturalform, dvs. som ting, representerer verdi. Det er likevel helt sant at frakken, slik vi ser og bruker den, ikke er noe annet enn en bruksverdi. En frakk for seg sjøl uttrykker like lite verdi som det første og beste stykke lerret. Derfor er det slik at en frakk betyr mer innenfor verdiforholdet til lerretet enn utenfor det. Så føyer Marx til at det er slik mangt et menneske betyr mer innenfor en frakk med gullsnorer enn utenfor den.

Det vanskelige her er å forklare at en bruksverdi også er uttrykksformen for en verdi. Den har en egenskap som vi ikke kan sanse, som ikke er en del av de materialer den er laget av. Men i produksjonen av bruksverdien (frakken) er det virkelig forbrukt menneskelig arbeidskraft i form av skredderarbeid. Det har hopet seg opp menneskelig arbeid i den. Ut fra et slikt synspunkt er frakken ”bærer av verdi”, sjøl om denne egenskapen ikke skinner gjennom uansett hvor loslitt frakken er, som Marx sarkastisk bemerker.

Når vi ser på verdiforholdet til lerretet blir frakken bare vurdert ut fra dette aspektet, som legemliggjort verdi, som verdilegeme. Så kommer en morsom setning. ”Til tross for frakkens tilknappete utseende har lerretet gjenkjent den beslektete vakre verdisjelen i den.” Men det er bare dersom verdien antar formen av frakk for lerretet at den kan representere verdi i forhold til lerret.

Så kommer et viktig avsnitt. I det verdiforholdet der frakken utgjør ekvivalenten til lerretet, gjelder altså frakkeformen som verdiform. Som bruksverdi er lerretet åpenbart en ting helt forskjellig fra frakken, som verdi er den ”frakk-lik” og ser derfor ut som en frakk. Slik får det en verdiform som er forskjellig fra dets naturalform.

Konklusjonen på det hele følger: Ved hjelp av verdiforholdet blir altså naturalformen til varen B forvandlet til verdiformen til vare A, eller legemet til varen B blir til verdispeilet til varen A. I det varen A forholder seg til varen B som verdilegeme, som materialisert menneskelig arbeid, benytter det bruksverdien B som materiale for sitt eget verdiuttrykk. Verdien av vare A, uttrykt på denne måten i bruksverdien til varen B, står i relativ verdiform.

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg. Påkravde felt er merka *

Denne nettstaden brukar Akismet for å redusere søppelpost. Lær korleis kommentarane din vert handsama.