Som en ekstra sammenfatning av hva vareverdien er for noe siterer Marx fra et tidligere verk av seg sjøl (Til kritikken av den politiske økonomien, Berlin 1859) ”Som verdier er alle varer bare bestemte mål for størknet arbeidstid”.
Så sier han at verdistørrelsen på en vare vil holde seg konstant dersom den arbeidstiden som er nødvendig for å produsere den holder seg konstant. I den forbindelse viser han til at arbeidets produktivkraft er bestemt av mange slags forhold. Det er arbeidernes gjennomsnittlige dyktighet, utviklingsgraden i vitenskapen og dens teknologiske anvendelighet, den samfunnsmessige sammensetningen av produksjonsprosessen, omfanget og effektiviteten av produksjonsmidlene og av naturforhold.
I jordbruket kan det være slik at den samme mengden arbeid under gunstige forhold gjør at en kan høste ett 500 kg hvete, mens en under ugunstige bare kan klare 250 kg. Den samme mengden arbeid gir forskjellig resultat i mer rikholdige gruver enn i de fattige. Diamanter forekommer sjelden i jordskorpen og det tar mye arbeid å finne dem, derfor krever det i gjennomsnitt mye arbeid. Følgelig representerer de mye arbeid i et lite volum. Dersom det lykkes å forvandle kull til diamanter med lite arbeid, så vil de falle i verdi til de ikke er mer verd enn mursteiner. Han har enda noen eksempler på det samme.
Så konkludere han med følgende: Allment kan vi si at jo større arbeidets produktivkraft er, desto kortere blir den arbeidstiden som trengs for å fremstille en artikkel, desto mindre blir den arbeidsmassen som blir krystallisert i den og desto mindre blir dens verdi. Og omvendt, jo mindre arbeidets produktivkraft er, desto lenger blir arbeidstiden som er nødvendig for å fremstille en artikkel og desto større blir dens verdi.
En vares verdistørrelse skifter altså direkte med mengden arbeid som blir virkeliggjort i den og omvendt i forhold til hvor mye produktivkraften vokser.
Men er det sånn at alle bruksverdier er verdier? Det skal vi se på neste gang.